Sjekkposten nr. 4 - 2011 - Nvio

Reisen tilbakeelsen om å dra tilbake til Libanon, blefattig på søvn. Mange tanker og mye”grubbling” på hvordan dette skulle gå.Senere traff jeg Major Remi Adolfsen påBæreia og førsteinntrykket av han var bra.Da hadde jeg i mitt hode, to ”ledsagere”som jeg fant ”sterke” og rolige på turen.Et annet moment her er at jeg fikk god tidtil å ”venne” meg til kommende tur tilLibanon.Det ble god tid til å ha samtaler med lege,døtre, venner og veteranvenner. Og her varselvhjelpsgruppen god å ha med AnneMette, feltprest Tore og guttene i gruppa.Jeg samlet informasjon om turen, ogsjekket ”sikkerhetstatusen” i Libanon osv.8 mai fikk jeg hilst på Presidenten i NVIO,Odd Helge Olsen og hans kone Anne-Lise, vi hadde en liten prat om turen.Dette skjedde på Akershus festning.Da ble det plutselig 4 ”ledsagere” ogsikkerhetsfølelsen ble ytterlig bygd opp.For meg er førsteinntrykk av menneskerviktig, og disse menneskene ga meg en godfølelse.Jeg vil takke for at jeg fikkmuligheten til å reise tilbake tilLibanon. Sammen med Forsvaretsveteranadministrasjon (FVA),Norges Veteranforbund forInternasjonale Operasjoner(NVIO), veteraner og venner, fikkjeg nylig muligheten til årepresenter Norge på 17. mai iLibanon.Jeg som skriver dette heter Roy Mathisen,jeg kommer fra Fredrikstad. Jeg erdiagnostisert med PTSD etter tjenesten iLibanon i 1982 – 1983, kontingent 10 og11. Jeg tjenestegjorde i byen Tibnin, campSkorpion (NMC), der min tjeneste bestodi å skaffe deler til biler, aggregater, utstyrsom vi var avhengig av, og trengte fort.Utstyret tok altfor lang tid å skaffe gjennomFN systemet. Ting som: oljefilter,plugger, luftfilter, kulelager, vindusviskereosv, osv. Min jobb var også å finne frem tilverksteder som kunne hjelpe oss meddiverse reparasjoner vi ikke klarte, ellerhadde kapasitet til selv.Jeg fikk invitasjonen til å delta på denneturen gjennom NVIO avd. Østfold, avAnne Mette Blix der.Anne Mette Blix har jeg blitt kjent medgjennom NVIO’s arbeide for veteraner iØstfold, der hun er leder. Hun deltar påveterantreffene i distriktet, samt i selvhjelpsgruppenpå Rygge militær flyplass.Jeg fikk et par dager til å tenke meg om på.Jeg fikk raskt vite at feltprest ChristianSkovdahl skulle være med på turen. Noesom gjorde beslutningen enklere. Christianhar vært hjemme hos meg, noe jeg sattestor pris på og følte jeg fikk en meget godkontakt med han. Christian har jeg truffeten del ganger etter dette, på samlingene forveteranene i Østfold. Hadde det ikke værtfor Christian , hadde jeg takket nei tildenne turen meget kjapt, da selvbildet ogselvtilliten ikke er på topp.Jeg har ikke hatt kontakt med veteranereller veteranorganisasjoner i mer en et år.Jeg er nå medlem i NVIO, SIOPS ogWarfog, samt at jeg deltar på selvhjelpsgruppapå Rygge. Jeg har vært på Bæreia 2ganger, i julen 2010 og en weekendsammen med SIOPS.Selv om jeg har visst om kammeratstøtteni mange år, og hatt deres ”kort ogtelefonnummer” klistret på kjøleskapet, harjeg aldri klart å kontaktet dem før nå.Når jeg er ”nede”, vil jeg være alene!Hvorfor ”bry” andre når en kommer seglitt opp? Det er slik mitt lille hodefungerer.Jeg har slitt med PTSD de siste 18 – 20årene. Mange og lange sykemeldinger hardet blitt, for deretter å gå over til attføring,midlertidig uføre i 4 år, og til sist 100 %ufør.De fire første døgnene etter jeg tok avgjør-Min kamerat hentet meg hjemme ogkjørte meg til flybussen i Fredrikstad, ogMajor Christian Skovdahl kom på bussen iMoss. Dette hadde vi avtalt i god tid førreisen. Jeg fikk med andre ord: Følge framitt hjem, hele turen og helt hjem igjen,noe som ga en stor trygghet. Faktisk ennødvendighet for meg i disse dager.OPPLEVELSENE:For veteraner i min situasjon er det fantastiskå vite at det faktisk finnes mennesker isystemet som stiller opp og gir muligheterogså for veteraner med fysisk og psykiskeproblemer. Mennesker som ikke bare eransatt for å gjøre en jobb, men gir utrykkog synlige bevis på at de virkelig er tilstedeog bryr seg om. Det gir mulighet til ågjøre ”sikkerhetsonen” for den enkeltestørre og større.Vite at det finnes medsoldater som tenkerpå oss og faktisk gjør noe med, og for oss.En opplevelse at jeg betyr noe, ikke bare eren i ”systemet” som er usynerlig og tilovers. Den oppmerksomheten jeg har fåttetter at jeg møtte opp på mitt førsteveterantreff i Moss, og sto frem med mine”skavanker” PTSD, er fantastiske. Det girmening med livet, det gir en ”overskudd”,jeg ser fram i mot samvær med dissemenneskene. Faktisk føler jeg at jeg en”liten ressurs ” i denne ”veteran verden”eller gruppe om man vil kalle det det.Så etter 29 år skulle jeg reise tilbake tilLibanon der jeg tjenestegjorde forUNIFIL. Det var en skremmende tankemed den ”bagasjen” jeg fikk i sekken ettertjenesten. Mine første tanker var: Kan jegklare dette ? Er det virkelig sant at jeg erinvitert ? Situasjonen min kan da ikke bliverre en det den er nå, eller kan den det?Nå, kort tid etter turen er det bare positivetanker i mitt hode. Jeg er stolt og fornøydav å ha gjennomført ”oppdraget” på denmåten jeg gjorde. Flotte ledere, kameraterog veteranvenner, og fin gjennomføring avoppdraget. Eneste å sette fingere på er vel:En skulle gjerne hatt litt bedre tid dernede. Det er SÅ mye jeg ville se, snakkeom, diskutere. Det ble litt liten tid til å reflekterepå hva en ser og opplever mellom”slagene”, da turen ble veldig komprimert.Etter de enkelte dagers gjøremål og opplevelseble det mange inntrykk som skullefordøyes. Kan hende det er bare jeg som erlitt treg, men mye ”suste” gjennom hodetpå meg disse dagene. Plassene vi besøkteog opplevelsene var kjempe bra. For megsom har forsøkt å fortrenge og dyttet alt inederste skuff i alle år, ble dette faktisk enpositiv opplevelse. Godt organisert avCristian, Remi, Odd Helge og hans kone,som tok seg god tid til meg og til enhvertid sørget for at jeg hadde den trygghetenjeg trengte for å ha det bra. Tusen takk.Å møte veteraner fra hele Norge varminnerike opplevelse.I 1982 kom vi med et dansk flyselskap tilLibanon og landet i Beirut, den gang varFORTS NESTE SIDE89