Vår 2012 - Camphill Norge

26 kronikkerHar våre psykiskutviklingshemmede barn noested å bo i fremtiden?Tekst: Jørn H. Eriksen. Foto: Jan BangJeg er far til Tobias, 22 år, meddiagnosen frontonasal dysplasi.Nå bor og arbeider Tobias på Grobunn, i Hedmark. Oppholdeter midlertidig, om ett eller to år må vi finne en langsiktigbo- og omsorgsløsning. I bydel Vestre Aker står han oppførtpå en såkalt venteliste. Der står mange andre. Vi har innsett atnoe varig tilfredsstillende boalternativ i bydelen ikke er særligsannsynlig.Jeg har gjort en undersøkelse blant Tobias sine jevnaldrendesom har gått i Heming juniortreningsgruppe. De er nå 18-22år. Blant de 13 som har svart, har INGEN blitt tilbudt en varigbolig. Mange arbeider med alternativer på eget initiativ. Ingen,til tross for godt og iherdig arbeid, har kommet i mål.Vi arbeider parallelt med to alternativer:Ottestad, Stange kommune: Dette prosjektet er beskrevet ineste innlegg.Ammerud gård, Oslo: Her har 9 foreldre par gått sammen omå bygge 9 boliger i låven i en verneverdig gård på Ammerud.Hvert enkelt par har risikert kr. 300.000,- uten å vite omprosjektet lar seg realisere. Usikkerhet er blant annet knyttet tilByantikvarens bygningsmessige vurdering, Husbankensgodkjennelse av utformingen av leilighetene og Husbankensevne og vilje til å finansiere boligene med lån og tilskudd.De boprosjektene vi er involvert i, koster mellom 2 og 2,5 mill.kroner pr. boenhet. Det må antas at boliger i Oslo og ipressområder vil koste noe mer.Jeg har foretatt en del opptellinger av uløste boligspørsmål. Deter ikke mulig å dokumentere dette med underlag fra de enkeltekommuner. Men jeg vil anta at uløst boligspørsmålfor utviklingshemmede kan komme opp i rundt 10.000. Detinnebærer en omfattende konsekvens for kanskje 50.000mennesker i den nære familie. En stor bekymring for oss ertanken på at Tobias skal risikere å bli drevet fra sted til stedavhengig av økonomiske avveininger i bydelen. Han hargjennom oppveksten og gjennom oppholdet på Grobunn fåttvenner, en trygghet og et mestringsnivå som gjør at han kanleve et godt liv. Men situasjonen er komplisert, og en periodemed uvisshet og flytting kan medføre år av behov foroppbygging. Jeg må vite at Tobias har det trygt og godt, det erdet viktigste prosjektet i resten av mitt liv.Hvor er da innholdet i disse fagre ord; «omsorg, empati»?Realiteten er at bydeler, kommuner og foreldre overlates til segselv. Det er ingen midler til å innfri forpliktelsene og løftene.Bare ord. Og situasjonen kommer til å eskalere kraftig.Kanskje, en dag, blir vi til og med en velgergruppe det målyttes til? Da er nederlaget komplett!Fra mitt arbeid med etablering av bofellesskapene opplever jegat vi egentlig relativt enkelt vil kunne strukturere en godmodell for finansiering av boliger for funksjonshemmede.Det er et stort underskudd på boliger for psykisk uviklingshemmedei både Stange kommune og på landsbasis. Vårgruppe av foreldre og andre initiativtakere har tatt et initiativfor å løse boligproblemet og vi har påtatt oss omfattendearbeidsoppgaver for å kunne finansiere og bygge boliger somvåre barn kan være trygge i. Det skal normalt være et offentligansvar.Noen av oss, og vi er i sum mange foreldre, ønsker simpelt henå hjelpe våre barn og å hjelpe politikere og byråkrater til å løseutfordringen. Og, mest av alt, vi ønsker å sikre våre barn enlangsiktig, trygg og varig boligløsning der omgivelsen er forutsigbar.Vi får det ikke helt til. I mens vokser køene og behovetfor ”midlertidige” løsninger øker med eksponentiell hastighet.Landsbyliv nr 30 • VÅREN 2012