Sjekkposten nr. 6 - Nvio

:tilbakeblikk::tilbakeblikk:Fra tanke til handling 1959-2009De Norske FNberedskapsstyrkerFra danorbataljonenca.1959Når politikerne nylig har sendt etnorsk feltsykehus til Afrika i maikan det være av interesse å se litttilbake på de norske FN-Beredskapsstyrker som i mange årstod til rådighet for FN etter at FNsgeneralsekretær DagHammarskjold i 1959,-for 50 årsiden, - rettet en anmodning tilmedlemslandene om å bidra medslike øremerkede styrker.AV LARS REIERMARKFN har som kjent siden opprettelsen former enn 60 år siden drevet et mangesidigarbeid for fred med hjelp til vanskeligstiltenasjoner. FNs arbeid som fredsmegler ervelkjent, også FNs rolle som overvåker avinternasjonale overenskomster. For bl.a. åkunne føre kontroll med våpenhviler ogfredsavtaler, har FN siden 1947 benytterseg av observatører og troppestyrker stilt tilrådighet av medlemslandene. Det har værtdelte meninger om hvorvidt dette i seg selvhar vært den beste løsning. Allerede i 1948fremsatte FNs daværende generalsekretærTrygve Lie et forslag om å opprette et egetmultinasjonalt FN korps for FNs fredsbevarendemisjoner, men forslaget falt. Detfantes imidlertid et annet alternativ, såkalteøremerkede nasjonale FN styrker tilrådighet for FN. I år er det 50 år siden forslagetble fulgt opp av Lies etterfølger,generalsekretær Dag Hammarskjold somanmodet medlemslandene om å overveieopprettelsen av nasjonale beredskapsstyrkerfor FN. Generalsekretærensanmodning ble første gang i Nordendrøftet på det felles nordiske forsvarsministermøteti Stockholm i 1960. Dahadde allerede samtlige nordiske land værtengasjert i UNEF siden 1956 med deltakelsei verdens første internasjonale fredstyrkeUnited Nations Emergency Force iEgypt, Sinai og Gaza og nå stod Kongofor tur. Det var behov for ytterligerepersonell og helt klart tid for nytenkningnår det gjalt å stille enkeltpersoner og elleravdelinger til disposisjon for FNs fredsbevarendearbeid.GRUNNLAGETDet felles grunnlaget var at de nordiskeland hadde alle en vernepliktshær ogrelativt få vervede soldater. Med basis ikontraksfestede, vernepliktige befal ogmannskaper som allerede var ferdig medførstegangstjenesten og helst også noenrep.øvelser, men som mot en fast månedligbetaling sa seg villige til å stå til disposisjonfor en nasjonal utrykningsstyrke for FNhåpet man å kunne bygge opp en beredskapsstyrkefor internasjonale operasjoner,eventuelt ” stivet opp” med yrkesoffiserersom var interessert i slik tjeneste og somderfor også burde kunne mobliseringsplasseresi en slik styrke. Det var riktignok etstykke frem, og mye arbeid gjenstod, menrekrutteringspotensiale var der, menteman! Det viste seg å være riktig.NORDSAMFN ETABLERESDet ble i første omgang nedsatt enarbeidsgruppe bestående av en representantmed nødvendig sakkyndig bistandfra hvert av de tre nordiske land,Danmark, Norge og Sverige. Finland varforeløpig ikke med selv om landet haddedeltatt i UNEF, men i juni 1963 kom ogsåFinland med i dette nordiske samarbeidet,-NORDSAMFN-og fra da stod Nordensammen. Fem år senere, i 1968 kunne defire nordiske lands FN-ambassadører iNew York meddele FNs Generalsekretærat de nordiske FN-beredskapsstyrker varklare til innsats. Styrkene, med den danskekontingent opprinnelig på ca 970 mann,den finske på ca 1270, den norske på ca1290 og den svenske på ca 1630 mann bleorganisert på nasjonal basis, men samtidigbygget opp slik at de enkelte styrker innenet operasjonsområde skulle kunne etablereet effektivt samarbeid eventuelt under enfelles ledelse. (For eksempel som DANONBN UNEF )OPPLÆRING AV PERSONELLMan besluttet tidlig at opplæring avpersonellet skulle drives så vel på nordisksom på nasjonal basis, og at den spesielleFN-relaterte utdannelsen skulle finne stedårlig ved felles nordiske FN-kurs i de firenordiske landene. For en mest mulig effektivutnyttelse av de felles resurser bledet derfor nødvendig å fordele på oppgave.Danmark påtok seg oppgaven å utdanneFN-militærpoliti. Man planla og gjennomførtekurs av 2 ½ ukers varighet hvorNorge jevnlig deltok med en instruktør og5-6 elever (MP-befal)Det første kurs ble avholdt i 1969 i København.Finland påtok seg på sin side å utdanneFN-observatører. Utdannelsen ble lagt oppmed to linjer for helholdsvis observatørertil Kashmir og til Midt-Østen. Kursenevarte i fire uker dvs en måned, og samtligeland deltok med så vel instruktører somelever. (Befal med minimum kapteinsgrad). Det første kurs ble avholdt i 1968 iNiinisalo.Norge sa seg på sin side villig til å utdanneFN-transportkontroll-personell medorten-dagers kurs med instruktører ogelever fra alle de fire nordiske land, og deførste kurs kom i gang i 1967.Sverige hadde imidlertid alt fra 1965 værtvertsland for kurs for FN-stabsoffiserer ogFN-observatører, begge kurs ble avholdtsamtidig i Strangnas hvor Norge haddeansvaret for gjennomføringen av stabsoffiserkurset.Instruktører og elever fra allenordiske land deltok pluss offiserer fra landutenom Norden som observatører.BEREDSKAPSSTYRKEN GENERELTDet var ikke snakk om å ta folk” rett innfra gata” slik som noen i ettertid har beskrevetden tids rekruttering, hvert imot.Grunnlaget for å kunne kontraktfeste altpersonell var gjennomført førstegangstjenestesom den gang var fra 12 til 18mnd, deretter tegnet man eventuelt kontraktog fikk ventepenger i form av etmåndlige beløp for å stå til disposisjon.HÆREN.I Norge gjennomgikk kontraktspersonelltil Hærens oppsetninger en særskilt FNutdannelseav ca 3 ukers varighet. Offisererog øvrige befal ble i tillegg kjørt gjennomet 12 dagers befalskurs. Den første repetisjonsøvelseav denne typen ble gjennomførtpå Trandum i 1967 og ble gjentatthvert år. Under disse øvelsene fikkpersonellet spesiell utdannelse og informasjonmyntet på fremtudig tjeneste iFN-beredskapsstyrke. Man la vekt på bl.a.spesialutdannelse i utføring av politimessigeoppdrag, og personellet ble øvet oggjort fortrolig med bl.a. lufttransporter, informasjonom FNs organisasjon, oppgaverog muligheter, samt ikke minst forskjelligemulig aktuelle lands klima, geografi,religion, seder og skikker. Den enkelte informasjonble gitt av folk som varspesialister hvert på sitt område, både sivileog militære eksperter. Når det gjalt bådebefal og mannskaper ble den enkelte gittmest mulig og best mulig utdannelse medsikte på å kunne løse oppgaver i forbindelsemed den stilling han ble uttatt til ogoppsatt som i beredskapsstyrken. Altpersonell var menn,- dette var før innføringenav kvinnelig verneplikt og detfantes ikke kvinner som befal.Rekrutteringen var god, og som en ekstragullerot fikk man egne bestemmelse romat repetisjonsøvelser avtjent i FN-beredskapsstyrkenble regnet som vanlig repetisjonsøvelse.På den måten sikre man seg atman for det første hadde et godt tilbud tildet personellet som var spesielt interessert islik tjeneste, som ellers ikke var spesieltmeriterende, og på den annen side sørgetordningen for at tjenestebyrden for denfrivillige i beredskapsstyrken ikke blestørre enn for andre vernepliktige. Forsvaretvar den gang basert på både førstegangstjenesteog etterfølgende rep.øvelserog her fikk man da adgang til å avtjenepliktige rep.øvelser som frivillige i beresskapsstyrken.Sjøforsvaret skulle etter planen stille tildisposisjon et fartøy (fregatt) og en såkalthavnekommando og avviklet sin førsteFN-øvelse for personell til havnekom-FORTS NESTE SIDE2223