Sjekkposten nr. 6 - Nvio

:tilbakeblikk::tilbakeblikk:Fra tanke til handling 1959-2009FORTS FRA FORRIGE SIDEmandoen høsten 1970. Det lå i forutsetningenat øvelsene deretter skulle fortsettehvert annet år ved Haakonsvern. Øvelsenegikk over 1-2 uker med prøving av alleledd i organisasjonen.Luftforsvaret ble pålagt å søke å gjennomføreårlig trening ved GardermoenFlystasjon, slik at fly- og bakkemannskaper,transportflyene og helikopterne vari stand til å kunne operere mest mulig tilfredsstillendeunder fremmende forhold.NORWEGIAN UN-STAND BY FORCESDen samlede styrke fikk navnetNorwegian UN-Stand-By Forces oggrunnlaget var alt lagrt. Norge hadde tidligeredeltatt i Korea.-aksjonen 1951-54med et feltsykehus ,NORMASH som varmeget effektivt med en gjennomsnittligstyrke på ca 150 kvinner og menn over tilsammen syv kontingen, totalt 623personell (norske). I 1956 hadde Norgedessuten sendt ca 190 mann til FNs vaktstyrke(UNEF) i Midt-Østen, Styrken blesenere utvidet og slått sammen med dendanske kontingenten til den såkalteDANOR-Bataljonen som over årene1956-67 kom til å omfatte nesten 11.000mann. Norge var midt inne i UNEF-operasjonenda beredskapsstyrken ble opprettet,men hadde også militæreobservartører i UNTSO i Midt-Østen ogman hadde også nylig avsluttet deltakelseni Kongo operasjonen (ONUC) 1960-64hvor Norge til å begynne med stilte fly ogflygere til disposisjon, senere også personellav andre kategorier. Bl.a. stilte Hærenverkstedpersonell, i gjennomsnitt en styrkepå ca 120 mann, men også sanitet ogmilitærpoliti. Fra januar 1963 ble dennorske innsatsen blitt betydelig utvidetmed en Lett Luftvern -bataljon på ca 325mann. Som ble stasjonert på Kaminabasen i Katanga provinsen. I alt tjenestegjordeca 1200 mann i Kongo, hvorNorge også en periode innehadde stillingensom Force-Commander (GeneralKaldager). Det var i det store og hele storinteresse i Norge for fortsatt deltakelse iFNs militære operasjoner, og opprettelsenav Norwegian UN Stand-By Forces må sesTo Tactica pansrede ambulanser i gatene i Abeché, Tsjad. De er en del av evakueringstroppen ved det norske feltsykehuseti Tsjad. Sykehuset er en del av FNs MINURCAT II-operasjon.på en et uttrykk for at man ønsket å fådenne tjenesten inn i faste former, men”det måtte ikke gå ut over resten av Forsvaret”; slik var innstillingen den gangen.Oppsetningene i de norske FN-beredskapsstyrkerfra Hæren, Sjøforsvaret ogLuftforsvaret var derfor hele tiden basertpå frivillighet, rekruttering ved kontrakt,normalt av 2 års varighet. Alt personellforpliktet seg til å gjennomføre inntil 7 ½mnds FN-tjeneste, herav inntil 1 ½ mnd iNorge og ca 6 mnd utenfor landetsgrenser. Repetisjonsøvelser og kurs kom itillegg, normalt 31 dagers rep.øvelse og 10-12 dagers kurs så tidlig som mulig i kontraktsperioden.Alt personell tilberedskapsstyrken måtte gjennomgå egenlegeundersøkelse, og i øverig tilfredstillehøyst forskjellige krav til utdannelse ogprofesjon. Et krav var at hver mann til enhvertid var såkalt ”fullvaksinert” slik atman ved innkalling bare hadde behov foreventuelt å ” fylle opp” med spesiellevaksiner avhengig av innsatsområdet. Tilden kirurgiske katastrofe enhet var manden gang som nå, spesielt interessert i legermed spesialutdannelse innen kirurgi,røntgen og laboratoriearbeid, indremedisionereog sykepleiere. For Sjøforsvaretsdel var man selvsagt ute etterpersonell med spesielle forutsetninger for åkunne operere en havne-kommando, bakgrunnfra kommunikasjon, shippingog/eller spedisjon var etterspurt.For Luftforsvarets del var det snakk om trekategorier, flygere, navigatører samt tekniskespesialister i tillegg til administrativtpersonell. Til stabs-og observatørkorpsethadde man som utgangspunkt en stillingsrammepå 50 offiserer fordelt på Hæren,Sjø- og Luftforsvaret.Det var noen såkalte felleskrav, så somgradsnivå som var minimumkaptein/kapteinløytnant, helst majors grad,og ellers var kravet gode språkkunnskaper(engelsk og fransk), generell god fysikk ogutpreget evne til samarbeid. Interessertpersonell ble anmodet om å henvende segtil sine forsvarsgrenstaber i daværende ForsvaretsOverkommando. For Hærens delvar ansvaret for oppsetningen lagt tilAkershus Forsvarsdistrikt/Jegerkorpset/Akershus Infanteriregiment nr 4 på Onsrudog for Sjøforsvarets del var oppsettendeavdeling SjøforsvarskomandoVestlandr, Haakonsvern.MARSJBEREDSKAPStyrkene var ” on call” basis en formellhenvendelse fra FN, og man forutsatte åvære klare for avreise fra Norge fra 1-6døgn etter at Regjeringen hadde befaltFNs anmodning om å stille styrkene tildisposisjon. Styrkenes frempartier var beregnettil å være transportklare fra 24 -48timer etter at innkalling var iverkatt.DET BLIR ALVORDa innkallingene gikk ut i påsken 1978 forfremmøte til tjeneste i UNIFIL i Libanonvar det derfor denne del av Hærens beredskapsstyrkesom møtte. For mange var forholdeneendret siden den gang man tegnetkontrakt, og en del søkte og fikk derfor friog reiste ikke med 1.kontingent, hellerikke senere. På den annen side møtte detfrem nok frivillige som ikke hadde kontrakt,men som gjerne ville reise, og somderfor ble antatt nær sagt på stedet menikke uten en viss kontroll. Senere viste detseg at kontrollen nok ikke på alle punkterhadde vært god nok og skyldes andre leddi administrasjonen; svaret var oftest manglendeog utilstrekkelig personellopplysningerog dokumentasjon knyttet tilenkelte rulleblad.For befalets del gikk oppsetningen stortsett greit. Noen ble kalt tilbake fra permisjon,andre ble hentet fra sine avdelinger,noen fra privatlivet. Forpartiet tilbataljonen hadde nettopp reist og j eg sattsammen med familien hjemnme på Kolsåsi Bærum og så på TV da ”Hallo-mannen”som han vel den gang fortsatt het, etternyhetene fra Libanon leste opp en kunngjøringsom begynte med ” Regjerningenhar i Statsråd i dag bestemt at det norskestyrkebidraget til Libanon skal utvides ”.Så ringte telefonen, og en stemme som jeggjenkjente som min sjefs sa, ” Lars, duhører hvem det er, kan du møte i morgenkl 0800,så tar vi det derfra, telegrafisk innkallinger på vei”. Det skjedde og for mindel ble det i tid til en liten ”verdenskrig”;jeg møtte i mars 1978 og dimitertesommeren 1982, og mange ting skjedde ide årene, men det er en annen histrorieFor min egen del, så fikk jeg med megførst en kontingen i Libanon i 1978, deretterda det ble klart at mandatet kom til åbli langvarig,- og hver avdeling sendte enoffiser hjem til Norge for å hjelpe til medstyroppbygging og ny, revidert KOP, ja dafikk jeg også en kontingent ved oppsettendeavdeling i Norge i 1979, deretterto på hverandre følgende kontingenter(III-IV) i Naqoura som adjutant ogpersonelloffiser, er periode som også inkluderteen tur til UNEF II i Ismalia iEgypt, deretter ferie, og så tilbake tilNorge og Onsrud med ytterligre to perioder(VI/VII) som Ass G-1 med ansvarfor personelluttak /menige mannskaper tilUNIFIL, og så endelig i 1981/82 ble detytterligere en 6 mnds periode som Ass S-li Norbatt.VIII. Det ble lenge, men uansett,- det var en fantastisk tid.REKRUTTERINGER OG ERFARINGERJeg vet at noen har sagt at de mannskapervi fikk til avdelingene ofte var ungemennesker” tatt rett inn fra gata” som en høyereyrkesoffiser skrev for noen år side og somsiden har vært gjentatt i en avhandling fraen kvinnelig akademiker tilsluttet ForsvaretsHøgskole. Intet kan være mer feilaktig.Det personellet vi fikk var entengamle travere med 12 eller 18 mnds førstegangstjenesteog med alt fra 2 til 4 avtjenterep.øvelser eller personell som komfra førstegangstjenesten og som var søkerberettigetetter endt rekruttskole. De flesteav dem vi fikk fra førstegangstjenestenhadde likevel som oftest minimum seksmnds tjeneste ved overføring til FN-tjeneste,siden det vanligvis gikk tre månedereller mer fra de søkte til de møtte. Det gamannskapene 3-4 mnds tjeneste på toppenav tre mnds rekruttutdannelse, eventueltmed en langpermisjon gitt som overføringspermisjonfor de møtte ved FDI4/IR 4 til FN-tjeneste. Gjennomsnitligvar det derfor snakk om personell medseks mnds utført tjeneste som så fikk ytterligereseks måneder i Libanon, slik at de tilsammen fikk avtjene 12 mnds tjeneste somvar kravet til førstegangstjenesten dengang. Tjenesten var populær, det meldteseg sogar personell fra utlandet, bl.a. fraDanmark og fra Frankrike som med bakgrunni norsk første-gangstjeneste ogsenere tjeneste i Fremmedlegionen gjordehederlig tjeneste som FN-personell. Jeghusker spesielt en ihuga soldat, menigHansen fra Moss som både presentertegevær på fransk maner og som også svartepå fransk da UNIFILs franske stabssjefbesøkte avdelingen. Det var ingen ” rett fragata” politikk”, det er ren løgn og resultatenevar stort sett gode, men mednoen unntak. Akkuratt det spilte ikke såstor rolle, da vi stort sett hadde mannskapernok, og med en ukentlig flyforbindelsemellom Beirut og Gardermoen haddeFN-dagen. En høytidelig markering på Akershusfestning der soldater som har tjenestegjort for FNblir hedret. Forsvarssjef Harald Sunde legger nedkrans ved minnesmerket.vi store muligheter for å kunne skifte utdet personell, både befal og menige, somenten ikke holdt mål eller som av andreårsaker måtte hjem før tiden,. Bare i en periodehadde vi vanskeligheter medpersonell. Det kom en periode i Norge på80/90 tallet hvor det var vanskelig medarbeid, og for mange menn med avtjentførstegangstjeneste var tjeneste i Libanonet alternativ til arbeidsløsheten hjemme,men kravene til søkerne var hele tiden desamme, det var bare litt færre mannskaperå velge i. Det kan selvfølgelig ha vært opphavettil ryktene om ” rett inn fra gata”,men man slakket aldri av på kravene! Hvisdet i dag er mulig, burde man kanskjegjeninnføre den tidligere rekrutteringsmodell,eventuelt legge grunnlaget for atman igjen, på et senere tidspunkt kan gjeninnføreord ningen, hvis man da vel åmerke har en større og dypere styrkebrønnenn hva tilfellet synes å være i dag.Men, som jeg også tidligere har uttalt, detvar en praktfull tid !2425