Minnefinnertekst og foto: lina bjelland myrvollMinnene i en familie er viktige å dele, ikkebare de gode, sier filmskaper Ellen-AstriLundby. Hun selv skulle ønske at morenhennes hadde fortalt hva som plaget henne ialle år.Ellen-Astri vokste opp med mye latter og glede i denlille familien Lundby, med henne selv, moren ogfaren. I en av Oslos drabantbyerlevde«Tidligere delte eldre menneskerde som i enhistoriene sine med de yngre. I dag Anne Cathharstunden der man forteller om sitt Vestly-bok medeget liv blitt borte.»hjemmeværende mødre,godt nabolag, mangebarn, utflukter, musikkorps og borettslagsfester. Den lille familien passet inn og trivdes.Bakom ruver sorgenMen moren hadde en sorg. Ellen-Astri trodde hunvisste hvorfor: Moren og familien hennes haddeblitt tvangsevakuert fra Finnmark under 2. verdenkrig.Hun hadde mange vonde minner. – Mendet var noe vi ikke forsto. Sorgen tok så stor plass,og den ble voktet med taushet. Vi slapp ikke inn.At sorgen rommet noe annet også, forsto jeg myesenere, forteller Ellen-Astri.Det var da moren ble gammel og fikk Alzheimerssykdom at den store overraskelsen kom: Det somhørtes ut som babbel, viste seg delvis å væresamisk. Var moren same? Hadde hun holdt detteskjult i alle disse årene? Det demrer for Ellen-Astriat hun fikk en samelue i gave fra mormoren sinsom barn, men ellers hadde hun aldri hørt snakkom samer hjemme. Den gangen hun fikk sameluen,spurte Ellen-Astri om familien hadde noen sametilknytning.Da ble moren så uforklarlig sint. Først idag forstår Ellen-Astri at det ikke var sinne. Det varredsel. – Hun må ha brukt utrolig mye energi påå skjule at hun var samisk. I dag ser jeg at hun varredd for at jeg skulle få problemer hvis noen fant utat jeg var same. Det må ha vært vondt.Plutselig sameEllen-Astri lette frem den lille sameluen på loftet ogbestemte seg for å dra til morens hjembygd for ålete etter sannheten. Nøsting i familiehistorien foregikkmed kameramann på slep, og bekreftelsenedukket opp over alt. Hele morsfamilien er samisk34 <strong>SLEKT</strong> <strong>OG</strong> <strong>DATA</strong> 2 2012
«Det som hørtes ut som babbelviste seg delvis å være samisk. Varmoren same?»– onkelen hennes har til og med meldt seg inn isamemanntallet. Samtidig finner hun alle fornektelsenesom i årtier lå som et teppe over Lerresfjord.«Jeg torde jo ikke si at jeg kunne samisk,» sier ennabo. «Det som var samisk, det lå inne i folk. Detvar noe de skjulte,» sier sosialantropologen somjobbet med sameidentitet i området. «Bestemorendin ville ikke at du skulle vite om dette. Å væresamisk var et tabuord,» forklarer Ellen-Astris onkelnår hun spør hvorfor alle har holdt sannheten skjultfor henne.På et tidspunkt i livet har altså Ellen-Astris mor,samejenta Eli Alvhilde, bestemt seg for å reise i fraalle hun var glad i. Finnmark var brent, og for enung kvinne på 20 år var det nok fristende å skapeseg et liv i hovedstaden der hun kunne forsvinnei mengden. Kom man som nordlending til Oslo pådenne tiden, hadde man ikke noe valg: For å få jobbog et sted å bo, måtte man skjule sitt nordnorskeopphav. Å skjule sameidentiteten hadde hun godtrening i fra før. Det enkleste for Eli Alvhilde var å bliøstlending. Da hun etter hvert fikk mann og barn,fortsatte hun å skjule at hun var same. Hun skjøntekanskje ikke da at det følger en pris med assimilering:Sorg og savn.- Da det gikk opp for meg hvilken byrde morenmin hadde båret, var det trist og sårt. Reisenjeg gjorde var spennende og givende, men ogsåubehagelig. Det jeg trodde var vonde minner fraevakueringen av Finnmark, var så mye mer. Hennesfortielser har preget meg. Hun ville beskytte meg,men det er nok slik at også minner som holdesskjult, overføres til barna, sier Ellen-Astri.Å bryte taushetenEllen-Astri Lundby tror at det er viktig å fortelle omde vonde minnene.– I filmen min prøver jeg å bryte tausheten.Statens fornorskingspolitikk av samene er et mørktkapittel i historien vår. Dessverre er den ikke enestående.Filmen har blitt vist for minoriteter over heleverden. Det er trist å si at den finner gjenklang ilivshistoriene til veldig mange. Jeg håper likevel atfilmen har gjort at familier har begynt å fortelle omhistorien sin, at noe av tausheten er brutt.Snakk med de gamleAlle mødre har hemmeligheter, sier Ellen-Astri.Hun fikk ikke snakket med moren sin om den storeskammen i å være same, om hvordan hun haddehatt det i alle disse årene med hemmelighold. Filmskaperensråd i etterpåklokskapens lys er å snakkemed de gamle. Få dem til å fortelle.– Tidligere delte de eldre historiene sine med deyngre. I dag har stunden der man forteller om sitteget liv, blitt borte. Vi er opptatt med alle andreshistorier, og det er jo greit, men det er også viktig åvite hva familien din har opplevd for å forstå hvemdu selv er.Ylvas vei tilbake til det samiskeYlva er barnebarnet til Eli Alvilde og Ellen-Astris datter.Også hun er en minnefinner. Da hun begynte påvideregående skole på musikklinjen, ville hun lære åjoike. Det fantes ingen joikelærer på skolen hennes iOslo, så Ylva måtte ta saken i egne hender. Hun sporetopp den siste som husker sjøsamejoiken fra vestkystenav Finnmark der mormoren hennes kom fra.Ellen-Astri bestemte seg for å bli med til Snefjord ogFAKTA:Statens arbeid for å få samene til å glemmespråket sitt og endre de grunnleggende verdier isin kultur og nasjonale identitet, har vært omfattendeog langvarig (1850-1980). Forskning viserat fornorskingen gjorde at mange samer føltestor skam over sitt opphav, og det var enklest åfornekte sin samiske identitet, noe som var sværtsmertefullt for mange.><strong>SLEKT</strong> <strong>OG</strong> <strong>DATA</strong> 2 2012 35