Tema: Mangfold i skole og barnehage”Dei stille borna”21.–23. april <strong>2008</strong>, var det duket for seminar om psykisk helse på høgskolen i Volda.Dette er min refleksjon rundt det ene temaet som blei tatt opp der; ”Dei Stille borna”,en forelesning av Ingrid Lund som baserte seg på artikkelen med samme navn.Av Beate RiiseSom framtidige lærere i et samfunn fullt avforskjellige utfordringer, trenger vi en breddeav kompetanse. Spesielt trenger vi kompetanseinnenfor felt som omhandler de barnog unge som vi skal ”ut og møte” i vårtfremtidige yrke. Gjennom seminaret i Volda21.–23.april, ble vår kompetanse økt i forholdtil en del av utfordringene vi skal møte.Hva vil det si å være innagerende?Hvordan føles det å ikke bli sett? Hva kan visom gjøre for å oppfylle målet fra Kunnskapsløftetom ”å ha et blikk for den enkelte elev”?Dette er spørsmål som ble satt fokus pågjennom forelesningen til Ingrid Lund, ogdette er spørsmål som er vanskelig å finne etfasitsvar på. Men samtidig er det også noenav de viktigste spørsmål en må stille seg sompedagog i dagens samfunn. Gjennom forelesningentil Ingrid Lund, møtte vi mangeutfordringer og problemstillinger som jegaldri har tenkt over. Og det var både skremmendeog spennende. Som lærerstudent kanjeg noen gang føle at jeg har tatt ”vann overhodet” ved å starte på denne utdanninga.For jo lenger ut i utdanninga jeg har kommet,jo flere utfordringer i yrket oppdager jeg.Men det er nettopp disse utford ringene somgjør læreryrket ekstra spennende og aktuelt.Og den følelsen jeg satt igjen med etterforeles ningen med Ingrid Lund, er kanskjeden følelsen mange lærere sitter med iklasse rommene i dag?Det var en følelse av nysgjerrighet blandetmed en stor porsjon frykt! Hvordan i alledager skal jeg klare alle disse utfordringene?Kommer jeg til å klare å strekke til der dettrengs? Har jeg den evnen som trengs, nårdet gjelder ”å se den enkelte”? Ingrid Lundsier i artikkelen sin at hos de innagerendeelevene er det ikke de store ord som gjelder,”[…] det lille klappet på skulderen,en vennlig god morgenhilsen,smilet i løpet av timen eller detoppmuntrende blikket idet elevenegår ut i friminuttet. Et blikk somsier ’jeg ser deg’...”.i forhold til det å bli sett, men heller det å blisett i hverdagen; ”[…] det lille klappet påskulderen, en vennlig god morgenhilsen,smilet i løpet av timen eller det oppmuntrendeblikket idet elevene går ut i friminuttet.Et blikk som sier ’jeg ser deg’...”.Og da tenker jeg; ”...ja men dette skal jegi hvert fall klare!” Men er det så enkelt? Erdet bare å se den enkelte elev i disse situasjonene,så får de det bedre? Nei, det tror jegikke, og det tror jeg heller ikke Ingrid Lundmener. Men det hjelper! Det er med på å lettehverdagen til en elev som føler seg usynlig.Og det er nettoppher jeg føler vimå begynne.Det sjokkerer megat, som det står iartikkelen, de innagerendeeleveneikke bare har værtusynlige i klasserommet,men også iforskningen, fagdebattene og i litteraturen.Hva forteller det oss egentlig? Jo, at samfunnetikke har øye for den enkelte, og at detheller ikke har blitt sett på som et problemat noen av våre medmennesker ikke har blitthelt integrert i dette ”integrerende samfunnet”vi lever i. Dette skremmer meg – og setteri gang en tankeprosess hos meg, som siernoe slikt som: ”Dette må vi snu! Vi må taansvar for at også de innagerende elevene fårsin del av ”samfunnskaka” og blir satt merfokus på!” Og det er vel en fin tanke det.Men hvordan? Er det så enkelt å sette fokuspå disse elevene? Hva kan være utfordrendedersom man prøver å sette fokus på de innagerendeelevene en møter i sine klasserom?Først og fremst får man en følelse avmaktes løshet. Man prøver og prøver å få kontaktmed eleven, men til ingen nytte. Eleven”ser ned, grynter til svar, involverer seg liteog virker uengasjert”. Da er det lett å føle segliten selv. Tenke at man prøvde sitt beste, ogdet ikke gikk. For så og gå å tenke at manikke duger, og at man må levere disse innagerendeelevene til noen med bredere kompetanse innenfor feltet. Men hjelper detteda? Hvem er det som burde ha brederekompetanse innenfor dette feltet?Jo det er oss det, lærerne! Det er vi sommå sette fokus på de elevene som det ikkehar vært nok fokuspå. Vi kan ikke bareforvente at ”det ordnerseg etter hvert”eller at ”hun kommernok ut av skallet sitttil slutt”. Det er nettoppdisse tankenesom gjør at det harvært for lite synliggjøringfra før. Vi må snu trenden om å ”væretause om de tause”.En tanke som slo meg, og som gjorde atjeg ble veldig engasjert i dette temaet, var at”dei stille borna” er jo egentlig mer høylytteenn ”dei bråkete borna”. De nærmest skrikertil oss med tausheten og tilbaketrukkethetensin at vi må ”SE DEM!” Jeg blir lei meg nårjeg setter meg inn i deres situasjon, hvor desitter og ser at vi ikke ser dem. Tenk deg hvorsårende det må være, å bruke hele kroppsspråketsitt, stenge seg inne i sin egen kroppog titte ut etter en redning...og se at denvoksne som var håpet ditt også overser deg.Ingrid Lund presenterer en del av utfordringenesom jeg har kjent på selv, i artikkelenhennes. Det er nettopp denne følelsen av å14 under utdanning 3 • <strong>2008</strong>
”Jeg har egentlig aldrihørt ordentlig til i klassen min.Jeg har alltid stått littsånn på utsiden og kikketinn på de andre.”Elevutsagn fra Ingrid Lunds forskning.være maktesløs, ikke nå frem og føle usikkerheti forhold til elevene som har innagerendeatferd. Her tror jeg vi som fremtidige læreremå se litt på oss selv, være åpne for de signalervi får og ta oss tid til å sette oss nedmed disse elevene, og til å spørre om hjelphos andre som kanskje har tips og støttendeord. Det gjelder å ikke trekke seg unna, ikkerygge ut når man først har kommet et stykkepå veien. Som Ingrid Lund skriver i artikkelensin; ”Å bli usikker i møte med utfordrendesituasjoner er en del av læreryrket (...)”. Detgjelder å ha forståelse for at disse elevenekan ha ”ryggsekken full av negativ erfaring”,og trenger tid til å klare å stole på andre.Det er ikke bare det at barna trenger å blisett som er utfordringen vår, men også atdisse barna trenger å bli tydeliggjort! De trengerå vite at de betyr noe for noen, at de haren stemme i klasserommet, i friminuttet og ihverdagen. De trenger støtte, utfordringer ogselvtillit. Og det er noe som lærerne kan hjelpedem med! Man kan vise dem, på forskjelligemåter, at de har en stemme, at alle kangjøre feil og det er greit, at de betyr noe foross og for de andre i klassen. Vi må kommuniseremed dem, med de hjemme og medklassekameratene. Det hjelper ikke å si til enklassekamerat at ”kan ikke du ta med degLine ut i friminuttet sånn hun slipper å gåalene”. Du må, som ansvarlig voksen, ta fatti og løfte eleven! Som lærer må vi gå inn ogspørre disse elevene hvordan det er å væredem, og hvordan vi kan hjelpe dem, hva kanvi gjøre for at de føler seg sett?Det er det de trenger...tror jeg... •under utdanning 3 • <strong>2008</strong>15
Change language