21.06.2017 Views

Den sjette nøkkelen - leseprøve

Før politimannen Terry Hovden døde, klarte han å stjele en viktig nøkkel fra det mektige, skjulte nettverket i Geneve. Kun Britt Hovden og hennes venn Viggo Østvold, er informert om hvor nøkkelen befinner seg. Snart oppdager de at sterke krefter er satt i sving for å få den tilbake ... og mystiske ting begynner å skje rundt dem. Følg Britt og Viggo i kampen mot overmakten i denne spennende boken der ingenting er som du tror. I kulissene trekker en maktelite i trådene – for å få tilbake ... Den sjette nøkkelen, også omtalt som Shivas nøkkel.

Før politimannen Terry Hovden døde, klarte han å stjele en viktig nøkkel fra det mektige, skjulte nettverket i Geneve. Kun Britt Hovden og hennes venn Viggo Østvold, er informert om hvor nøkkelen befinner seg. Snart oppdager de at sterke krefter er satt i sving for å få den tilbake ... og mystiske ting begynner å skje rundt dem. Følg Britt og Viggo i kampen mot overmakten i denne spennende boken der ingenting er som du tror. I kulissene trekker en maktelite i trådene – for å få tilbake ... Den sjette nøkkelen, også omtalt som Shivas nøkkel.

SHOW MORE
SHOW LESS

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.

© Publica Bok 2017<br />

PUBLICA BOK<br />

Gamleveien 87<br />

4315 SANDNES<br />

www.publicabok.no<br />

ISBN: 9788282515528<br />

Sats: MFA Viktória Šoltisová<br />

Omslag: Hana Costelloe<br />

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens<br />

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver<br />

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt<br />

i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med<br />

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


Åge Grønning<br />

<strong>Den</strong> <strong>sjette</strong><br />

<strong>nøkkelen</strong>


Andre bøker av Åge Grønning:<br />

Metamorfose (2015)<br />

Det tredje øyet (2013)<br />

Og stjernens navn er Malurt (2011)


Kapittel 1<br />

MANDAG<br />

Viggo Østvold hadde bestilt sitteplass på nattoget til<br />

Bergen og regnet med at det skulle gå greit å få litt<br />

blund på øynene over fjellet. Han hadde tatt med en bok<br />

av den amerikanske elektroingeniøren Gerald Clark og<br />

forventet at innholdet ville bli rene sovemedisinen. Så<br />

feil kunne man altså ta. De sjokkerende opplysningene<br />

som strømmet mot ham i side etter side, aktiviserte<br />

tankene på en slik måte at det var umulig å få sove. Boken<br />

løftet på sløret angående fjernhistorien og beskrev<br />

en side som var skjult for allmennheten.<br />

Deler av informasjonen var noe han personlig hadde<br />

gjort seg erfaring med fem år tidligere, etter sitt tilfeldige<br />

møte med Britt Hovden i bokhandelen på Galleriet.<br />

<strong>Den</strong> påfølgende uken sammen med henne ble starten<br />

på en prosess som fikk det trygge verdensbildet hans<br />

til å skake i sammenføyningene.<br />

Det var mulig han hadde vært borte noen øyeblikk,<br />

men det føltes ikke slik. Ikke før ut på morgensiden<br />

kjente han at søvnen tok litt tak.<br />

«Neste stasjon: Bergen – avstigning høyre side!» Han<br />

hadde duppet av idet de kjørte inn i Ulrikstunnelen<br />

og våknet av meldingen over høyttaleranlegget. Etter<br />

hvert rettet han seg mer opp i setet og kikket ut gjen-<br />

5


nom et vindu som var tilgriset med fingermerker. Toget<br />

nærmet seg utgangen, kunne han se. Det skarpe dagslyset<br />

fikk ham til å knipe igjen øynene, og da han åpnet<br />

dem igjen noen sekunder senere, så han rett over mot<br />

den blålige silhuetten av Løvstakken.<br />

Han hadde tilbrakt tre dager i Drammen hos venninnen<br />

Gørild, en sprudlende og glad jente han hadde<br />

truffet sist vinter. Men noe manglet. Helt fra han satte<br />

seg på toget hadde han kjent en stigende følelse av<br />

usikkerhet, eller kanskje uro var en bedre beskrivelse?<br />

Ennå var det for tidlig å kalle henne for kjæreste. Han<br />

likte humøret hennes og humoren, samt den spontane<br />

og impulsive væremåten. Men det store spørsmålet var<br />

hva han følte for henne? Var han forelsket? Sannsynlig<br />

ikke, da hadde han ikke vært i tvil. Forresten var han<br />

nylig begynt å se på forelskelse som en kjemisk reaksjon<br />

med sine positive og negative aspekter. Nå slapp<br />

han unna de negative aspektene, tenkte han, og kunne<br />

ikke annet enn å smile for seg selv mens blikket vandret<br />

mot trafikkmaskinen på Nygårdstangen.<br />

Han følte seg mer komfortabel med uttrykket betatt,<br />

og bestemte seg for å utsette den følelsesmessige analysen<br />

inntil videre. Klarhet ut av kaos, tenkte han, og<br />

kom på at han nylig hadde lest dette utsagnet et sted.<br />

Han kikket på den gamle analoge klokke sin. Riktignok<br />

var den gammel, men den hadde alltid vist riktig<br />

tid, omtrent på sekundet. Ett minutt over halv ni, kunne<br />

han registrere, og kjente hvordan smilet bredte seg.<br />

6


Han måtte smile av punktligheten til disse NSB-folkene.<br />

Ankomsten var i ferd med å times perfekt med rutetabellen.<br />

Han mistenkte dem som fastsatte rutetidene for å<br />

ha det fryktelig morsomt med å unngå runde tall. Ankomst<br />

og avgangstider var enten to over hel eller noen<br />

minutter over halv og så videre, aldri runde tall. Det<br />

tirret ham på en humoristisk måte.<br />

<strong>Den</strong> jevnt hviskende lyden fra toget var redusert til<br />

et svakt sus. Folk var travelt opptatt med å hente bagasjen<br />

fra hyllene. Igjen gløttet han på klokken. Ville<br />

den bikke åtte trettitre når toget stoppet? Han tok fatt i<br />

ryggsekken og gikk mot utgangen. Etter det velkjente<br />

klikket fra dørlåsen, sjekket han klokken og konstaterte<br />

at NSB hadde klart det igjen. Han smilte for seg selv.<br />

I det samme gjorde han et lite byks og landet fjellstøtt<br />

på plattformen med sekken i høyrehånden.<br />

Viggo var tilbake i byen mellom de syv fjell og merket<br />

straks en boblende glede. Med en eplekjekk bevegelse<br />

slengte han sekken på ryggen, for deretter å snu seg<br />

sydover uten helt å vite hvorfor. Fremdeles strømmet<br />

det folk ut fra de bakerste vognene. Underlig nok låste<br />

blikket seg fast noen sekunder ved TV-masten på toppen<br />

av Ulriken. Det var som om en sfære av mystikk<br />

ønsket ham velkommen tilbake. Han vendte blikket<br />

mot utgangen og begynte å rusle av gårde i et avslappet<br />

tempo. En helt grei start på dagen, syntes han, i<br />

verdens beste by.<br />

7


En liten time senere sto han utenfor blokken hvor han<br />

bodde. Leilighetene i denne eldre bygningen på tre etasjer<br />

var stort sett utleid til studenter. Uten noen spesiell<br />

grunn stanset han foran gatedøren og lot blikket gli<br />

oppover fasaden mot takrennen. Goldt, konstaterte han<br />

og kjente et kjølig drag av noe fjernt og guffent. Kunne<br />

det være at alle naboene var bortreist?<br />

Som vanlig tok han to trinn i slengen opp til leiligheten<br />

sin i tredje etasje. Han stakk <strong>nøkkelen</strong> i låsen.<br />

Døren åpnet seg og gav fra seg den særegne knirkelyden.<br />

I det samme var det noe som traff ham, en slags<br />

kvelende stillhet. Det var vanskelig å puste.<br />

I villrede snudde han seg og lot blikket søke nedover<br />

trappeoppgangen. Det var ingenting der, ikke som<br />

han kunne registrere, bare en summende stillhet. <strong>Den</strong><br />

ulmet og vibrerte, kjente han, som om stillheten gav<br />

lyd fra seg. Nakkehårene strittet da han lukket døren.<br />

Skrittene videre innover gangen var korte og søkende.<br />

Magen reagerte som en følelsesmessig termostat,<br />

med uro. Helt innerst i gangen ved kommoden bøyde<br />

han seg ned og trakk pusten godt før han la ryggsekken<br />

på gulvet, slik han alltid pleide å gjøre når han kom<br />

hjem fra en reise. Fornemmelsen i magen opplevdes<br />

som et varsel om noe, et slags omen.<br />

Om hva? tenkte han da han åpnet døren til stuen.<br />

Midt på stuegulvet ble han stående og lytte til en slags<br />

lavfrekvent bass, som mer føltes enn hørtes. Igjen var<br />

det magen som meldte fra. Granskende drev blikket<br />

rundt i stuen etter noe han ikke visste hva var. Til slutt<br />

8


stoppet han ved stuevinduet. Det var noe der. Det handlet<br />

ikke om skitne vinduer eller gamle gardiner som<br />

burde vært byttet ut for flere år siden. Han merket en<br />

slags dragning mot vinduet, pussig nok, og kanskje noe<br />

utenfor.<br />

Med nølende skritt nærmet han seg vinduet og fikk<br />

en klar følelse av fare. Han strakte den klamme hånden<br />

mot gardinen og trakk den til side. Forsiktig bøyde han<br />

seg mot vinduet og kikket ut. Ansiktet føltes stramt.<br />

Av gammel vane betraktet han trærne og de samme<br />

gamle bilene som sto parkert langs Stemmeveien. Hver<br />

bil ble gjenstand for en lengre gransking. Bortsett fra<br />

en BMW som kjørte av gårde og virvlet opp noen gulbrune<br />

blader, var det ikke noe spesielt å bite seg merke<br />

i. Jo, det var noe, faktisk. En ny, sterk fornemmelse var<br />

kommet over ham, som var like tydelig som de parkerte<br />

bilene som var dekket av et tynt lag med løv. Han<br />

fornemmet en slags metafysisk eller spirituell tilstand.<br />

Uttrykket «spirituell tilstand» fikk fart på smilet hans,<br />

men det stilnet fort da han kjente en kald, prikkende<br />

gufs nedover ryggen som gav ham en ullen følelse av<br />

fare.<br />

Straks dukket det opp dramatiske tanker. Var tredje<br />

verdenskrig like om hjørnet? Eller hadde det noe å gjøre<br />

med planeten Britt hadde snakket om for en del år<br />

tilbake, planet x?<br />

Britt, ja … tenkte han det ikke … der kom hun seilende<br />

inn. Han reagerte ved å presse leppene sammen,<br />

samtidig som han kom med et lavt, ukontrollert sukk.<br />

9


Han visste så godt fra før at tanken på henne kunne<br />

bety trøbbel.<br />

Det var ett år siden han hadde sett henne komme kjørende<br />

med kjæresten sin i rullestol over Torgalmenningen.<br />

Han ville gå etter henne den gangen og si hei, men<br />

ombestemte seg i siste liten. Motet sviktet.<br />

En ting var han fullstendig klar på, og det var at bekjentskapet<br />

med Britt hadde gjort noe med ham, gitt<br />

ham en erfaring han aldri senere hadde vært i tvil om. I<br />

løpet av en kort uke hadde tilværelsens enkelhet snudd<br />

seg helt rundt, omtrent på hodet. Det hadde vært en<br />

uke der han opplevde mer drama enn folk flest opplever<br />

i løpet av et helt liv.<br />

Viggo tok den obligatoriske runden i leiligheten for å<br />

finne ut om det var noen der. Det var jo selvfølgelig helt<br />

latterlig, men underbevisstheten krevde det. Selvsagt<br />

oppdaget han ingen, og på vei ut fra soverommet kjente<br />

han at tiden var inne for en kaffeskvett.<br />

Tett inntil kjøkkenbenken strakte han seg etter kaffeboksen<br />

på øverste hylle. Han tok den ned og fant fram<br />

et filter. Da han skulle sette filteret på plass, ble han<br />

stående som paralysert og stirre på trakteren. Situasjonen<br />

opplevdes som uvirkelig. På venstre side var det<br />

plassert en konvolutt. Tanken på at noen hadde vært i<br />

leiligheten hans frøs fast noen sekunder, før han nølende<br />

strakte seg etter konvolutten. Til Viggo, sto det med<br />

store bokstaver. – Hva i svarte, hvisket han. Han forsto<br />

at uhyggefølelsen han kjente da han kom hjem kunne<br />

ha sin forklaring.<br />

10


Ved første øyekast var det noe kjent ved håndskriften,<br />

og han var rask med å snu konvolutten for å sjekke<br />

eventuelt avsender. Der var det blankt. Av gammel<br />

vane ville han sjekke konvolutten mot lyset i tilfelle det<br />

var en brevbombe. Tanken gjorde ham lattermild, hvor<br />

paranoid gikk det an å bli. Likevel holdt han den opp<br />

mot kjøkkenvinduet i tilfelle det skulle være noe, men<br />

det var ingenting å se. Noe famlende åpnet han konvolutten<br />

og trakk ut en lapp.<br />

Kjære Viggo.<br />

Vi er nødt til å treffes. Du er den eneste jeg kan snakke med.<br />

Det har skjedd noe merkelig. Det vi opplevde for fem år siden<br />

ser ikke ut til å ta slutt. Jeg kunne ringt deg, men vet at jeg<br />

er overvåket. Kan vi treffes på kafé Hollenderstuen tirsdag<br />

klokken 17.30? Jeg har noe viktig å fortelle. For sikkerhets<br />

skyld; gå inn i Hollendergaten via Torget, gjennom det trange<br />

smuget, stopp ved enden av smuget og legg merke til om<br />

noen følger etter deg. Håper å se deg.<br />

Britt<br />

Wow! Han klødde seg i hodet mens han leste meldingen<br />

flere ganger. Var det kanskje på’n igjen med dævelskap?<br />

Det var gått fem år siden han og kompisene klarte<br />

å stikke av med Britt etter at hun var blitt tvangsinnlagt<br />

på Sandviken sykehus. Det frykteligste var at han<br />

hadde drept noen for å beskytte henne, seg selv og de<br />

11


andre. Var de gamle hendelsene i ferd med å vekkes til<br />

live? Var en ny storm på vei? Likevel var det mye som<br />

hadde forandret seg siden den gangen.<br />

Viggo så tydelig for seg den merkelige fyren som hadde<br />

klart å komme seg inn i hytta i Fana for fem år siden,<br />

der de alle var samlet for å passe på Britt. Med et balltre<br />

hadde han slått fra seg alt han kunne, men han husket<br />

ikke så mye fra selve hendelsen. Under basketaket<br />

hadde fyren løsnet et skudd som førte til at kompisen,<br />

Svein, ble drept.<br />

En tydelig rastløshet grep tak i ham. For å komme<br />

mer tilbake til sitt gamle jeg, var han nødt å bevege seg.<br />

Etter noen runder i stuen, endte han opp på kjøkkenet<br />

hvor han ble stående inntil benken og glane på kaffetrakteren.<br />

Tankene snurret.<br />

De andre involverte i hytta den skjebnesvangre kvelden<br />

var Øistein, Erik, Thor og Albert, og så Svein, da.<br />

De eneste han fremdeles hadde litt kontakt med fra den<br />

gamle gjengen var Øistein, som bodde på samme sted<br />

i Fløenbakken, bare et steinkast unna, og Erik Helgesen,<br />

som nå bodde i Fyllingsdalen.<br />

Hva var det Britt ville fortelle ham? Var et nytt drama<br />

allerede på gang? Det hadde ikke tatt slutt det som<br />

skjedde den gangen, hadde hun skrevet. Hvorfor var<br />

hun på nytt i søkelyset? Hadde det med dokumentet fra<br />

2010 å gjøre, eller handlet det om helt andre ting?<br />

Tilbake i stuen fant han nummeret til Erik Helgesen,<br />

men han stoppet før han hadde tastet ferdig. Det var<br />

kanskje ikke så lurt å benytte telefonen hvis politiet<br />

12


hadde fått det for seg å avlytte ham også. Siden røyksignaler<br />

ikke var et alternativ, måtte han smøre seg med<br />

tålmodighet og vente til han fikk vite hva Britt hadde<br />

på hjertet.<br />

Hollendergaten, ja, og smuget. Restauranten var et i<br />

og for seg koselig, lite sted, men som han mintes med<br />

blandede følelser. Det var der han hadde vært sammen<br />

med Britt den siste gangen i deres nesten-forhold, som<br />

han kalte det. Deretter stoppet kontakten brått opp.<br />

Selv etter så mange år, spøkte Britt litt for ofte i tankene<br />

hans. Han forstod godt at de siste minuttene hadde<br />

gitt ny næring til følelser han trodde var begravet.<br />

Det var merkbart. Han hadde ikke problemer med å<br />

se henne klart for seg. <strong>Den</strong> myke, bølgende frisyren,<br />

håret som svingte med i bevegelsen når hun snudde<br />

seg. <strong>Den</strong> pikante, søtlige duften fra en fransk parfyme<br />

hun ofte brukte. Han mintes også de langsomme<br />

bevegelsene når hun løftet hendene, de lange fingrene<br />

og ikke minst den slepne måten hun bøyde håndleddet<br />

på når hun ville fortelle ham noe. Samlet var det en<br />

avstemt symfoni av intelligens og eleganse. Men hun<br />

kunne også ha en røffere fremtreden når situasjonen<br />

krevde det. Det hadde han opplevd ved flere anledninger,<br />

blant annet den gangen hun hadde vist ham rundt i<br />

farens gamle verksted og forklart hvordan man fjerner<br />

overvåkingsinstallasjoner i mobiltelefoner. Da var bevegelsene<br />

hennes kjappe og effektive.<br />

Erindringene sto så klart for ham at han nærmest<br />

kunne omfavne henne i bare luften. Han ble stående<br />

13


like ved vinduet, opptatt med tankene sine. Det nostalgiske<br />

tilbakeblikket var allerede erstattet et spørsmål:<br />

Hva i all verden hadde hun nå viklet seg inn i?<br />

14


Kapittel 2<br />

TIRSDAG<br />

Viggo var ferdig på jobben klokken 15.30. Tiden var<br />

knapp. Det var så vidt han rakk en tur hjemom for å<br />

spise og ta en dusj, før han skulle av gårde for å treffe<br />

Britt. Han gledet seg, mer enn han gruet seg, kjente<br />

han.<br />

Under et døgn skulle det ta før det gamle reaksjonsmønsteret<br />

han pådro seg for fire–fem år siden hadde<br />

sneket seg tilbake. Han var begynt å se seg over skulderen<br />

etter mistenkelige personer. Og hva med den<br />

blå BMW-en som hadde startet opp og forsvunnet nedover<br />

Stemmeveien? Han husket godt at det var en blå<br />

BMW som hadde stoppet ved den gamle trikkesløyfen<br />

på Minde den gangen. Ut av bilen kom den samme fyren<br />

som senere hadde trengt seg inn i hytten i Fana og<br />

laget bråk. Spekulasjonene fortsatte å dure i hodet på<br />

ham mens han såpet inn håret i dusjen. Han forsøkte å<br />

vaske dem ut, og masserte ekstra omstendelig for å få<br />

tankene over i et annet spor. Men kaskader med vann<br />

gjorde ikke saken bedre. Han var tilbake i traumelandet,<br />

og visste så altfor godt at han ville befinne seg der<br />

en god stund fremover. Kjente han Britt rett, tok hun<br />

ikke kontakt uten at det brant under føttene på henne.<br />

Midt oppe i det hele var det likevel noe i ham som sitret<br />

av forventning. Det gav ham et slags kick og vekket<br />

til live en undertrykt forventningsfølelse. Han kjente<br />

15


igjen mønsteret fra sist Britt var i fare, kroppen hans<br />

var begynt å innstille seg på kamp. Noe fortalte ham at<br />

de som var etter Britt, snart også ville være i hælene<br />

på ham. Det eneste han visste om disse folkene, var at<br />

de overstyrte politiet og gjorde som de ville. Det hadde<br />

kommet ham for øret at de ble betegnet som «<strong>Den</strong> sorte<br />

hånd» i visse kretser. De opererte fra kulissene, alltid<br />

i skyggen, og hadde sine tentakler inne i alle områder<br />

av samfunnsmaskineriet. Atter en gang kom han til å<br />

tenke på utsagnet til forskeren Jordan Maxwell:<br />

Ingenting i denne verden fungerer slik du tror det gjør, ingenting.<br />

*<br />

På grunn av de overraskende hendelsene hadde Britt<br />

avspasert noen timer denne tirsdagen. Hun trengte tid<br />

for seg selv for å bearbeide den nye situasjonen. Møtet<br />

med Viggo denne kvelden var viktig, men likevel lurte<br />

hun på om hun var klar for å se ham igjen.<br />

<strong>Den</strong>ne dagen var hun kommet hjem til tom leilighet.<br />

Kjæresten, Håvard, hadde reist til foreldrene sine<br />

i Arna. Det var en godt timet manøver for å få bedre<br />

oversikt over den nye situasjonen hun befant seg i.<br />

Etter at kjæresten ble påkjørt – og nesten drept – i fotgjengerfeltet<br />

i Klasatjønnveien for litt over ett år siden,<br />

hadde mye av tiden gått med til å pleie ham.<br />

Det var slik det var blitt. Hun fungerte nærmest som<br />

16


sykepleier på heltid. Håvard trengte hjelp til det meste<br />

– døgnet rundt – og hun stilte opp. Og nå anklaget<br />

samvittigheten henne for å ta fri noen dager. På grunn<br />

av skadene i ryggen og hoften var Håvard havnet i rullestol.<br />

En sjelden gang gikk han med krykker, men det<br />

var ikke mange skritt han kunne ta før han ble sliten<br />

og måtte tilbake i rullestolen. Tilfeldig kom han over en<br />

artikkel om en nevrolog ved Seaton Medical Center i<br />

Austin, Texas som foretok inngrep på den typen skader<br />

han hadde fått. Det var snakk om en sensasjonell, men<br />

omdiskutert metode som kunne gi pasienter førligheten<br />

i bena tilbake. Håpet hans var å få en avtale med<br />

denne legen innen kort tid.<br />

Etter at Håvard kom hjem fra sykehuset, brukte Britt<br />

mye tid på å venne seg til døgnrytmen og nye rutiner.<br />

Det gikk fint helt til kroppen meldte fra med smerter<br />

og tretthet. Ytterligere to måneder skulle det ta før hun<br />

skjønte at det var på tide å få hjelp i hjemmet. Tiden hun<br />

nå fikk med avbrekk i rutinene, var en anledning til å<br />

lade batteriene.<br />

Da Håvard kom til bevissthet etter to uker i koma,<br />

erindret han bare bruddstykker fra ulykken. Det meste<br />

var visket bort fra hukommelsen. Pussig nok husket<br />

han selve påkjørselen, og han var sikker på at sjåføren<br />

hadde prøvd å kjøre ham ned med vilje. Britt ble sjokkert.<br />

Bilen hadde vært en eldre BMW, mente han uten<br />

snev av tvil. Er du helt sikker? hadde hun spurt. Selvsagt!<br />

Han hadde sett undrende på henne og lagt til at<br />

den var blå med sotete vinduer.<br />

17


Britt fikk pusteproblemer. Et skred med ubehagelige<br />

minner veltet inn over henne.<br />

Sjåføren av BMW-en meldte seg aldri, og saken ble<br />

henlagt av politiet etter noen måneder med etterforskning.<br />

Hadde det bare vært en annen bil, tenkte Britt, og<br />

ikke en BMW. Spesielt blå BMW-er frambrakte en<br />

sterk uhyggefølelse og kvalme som hun forbandt med<br />

kidnappingen og tvangsinnleggelsen fem år tidligere.<br />

Håvard hadde fortalt at han møtte det stirrende blikket<br />

til sjåføren like før bilen traff ham. På mirakuløst<br />

vis hadde han reagert uvanlig hurtig og kastet seg opp i<br />

luften. Det hadde sannsynligvis reddet livet hans. Bilen<br />

hadde truffet ham med øvre del av frontruten, slengt<br />

ham opp i luften og inn på gressplenen. Foruten skadene<br />

i hoften og ryggen, pådro han seg to brudd i venstre<br />

arm, men det var den kompliserte hofteskaden som<br />

gjorde at han ble avhengig av rullestol.<br />

Britt lente seg tilbake i sofaen og ventet på at gårsdagens<br />

fårikål skulle bli varm. Hun hadde lagt fra seg<br />

avisen på stuebordet og skottet bort på brevet hun hadde<br />

åpnet sent torsdag kveld, til tross for at alt i henne<br />

strittet imot. Etter at det første sjokket hadde lagt seg,<br />

slengte hun brevet fra seg som om hun hadde brent seg<br />

på fingrene. Hun ville fortest mulig glemme innholdet,<br />

men selvfølgelig var det umulig. Ord, bilder og diverse<br />

inntrykk hjemsøkte henne og avfødte tusen spørsmål.<br />

Kroppen reagerte avvekslende med skjelving og<br />

slapphet. Resten av kvelden hadde hun gått urolig frem<br />

18


og tilbake og stirret på brevet der det var blitt liggende<br />

på kanten av stuebordet. Det hadde fulgt med en<br />

minnepenn som hun helt automatisk unngikk å berøre.<br />

Hun var ikke klar.<br />

Var dørene og vinduene forsvarlig lukket? Som en programmert<br />

robot gikk hun til verandadøren og sjekket<br />

om den var låst. Hun sendte engstelige blikk omkring<br />

seg og måtte erkjenne at den energitappende paranoiaen<br />

var på full fart tilbake.<br />

Først sent lørdag kveld kom hun på ideen om å kontakte<br />

Viggo. Muligens var han den eneste på kloden<br />

hun fritt kunne snakke med som ville forstå henne.<br />

Bortsett fra Magne, da, men han var på Kanariøyene<br />

med kona.<br />

Angsten for postkasser og brev var en av flere fobier<br />

Håvard ble kjent med da han flyttet inn hos henne for<br />

tre år siden. Ikke lenge etter ble det hans faste oppgave<br />

å hente posten. <strong>Den</strong> praksisen ble det naturligvis slutt<br />

på etter ulykken, men selv fra rullestolen bidro han<br />

med sitt ved til stadighet å mase om at posten måtte<br />

hentes.<br />

Torsdag, etter at Håvard var reist til foreldrene, hadde<br />

hun tatt motet til seg og plukket frem brevet fra bunken<br />

av regninger og reklame. Navnet hennes var skrevet<br />

med store bokstaver. Hun dvelte lenge ved skriften før<br />

hun åpnet det. Det viste seg å være fra Terry Hovden,<br />

politimannen som delte etternavn med faren og henne<br />

selv, mannen som var årsaken til at et klassifisert dokument<br />

hadde havnet hos faren ved en feiltagelse noen<br />

19


år tidligere. Det var en feiltagelse som skulle få fatale<br />

konsekvenser, som blant annet var årsaken til postfobien<br />

hun slet med i tillegg til en haug med traumer.<br />

Radioen summet i bakgrunnen. Hun ville ikke gå glipp<br />

av oppdateringer om politidrapet i Bergen sist lørdag.<br />

En førstebetjent ved politikammeret var funnet livløs<br />

i havnebassenget utenfor Håkonshallen, og da navnet<br />

ble kunngjort søndag formiddag, hadde det slått henne<br />

fullstendig ut. Det var Terry Hovden.<br />

Nestemann til å flyte i havnebassenget kunne like<br />

gjerne være henne. <strong>Den</strong> ubeskrivelige, lammende følelsen<br />

av å befinne seg i livsfare hadde romstert i henne<br />

siden søndag. Samtidig følte hun ikke angst, slik som<br />

for fem år siden da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken<br />

sykehus, eller Nevermind, som man sier i Bergen. Hun<br />

definerte det mer som en slitsom, vekslende tilstand<br />

mellom apati og en energitappende rastløshet. <strong>Den</strong>ne<br />

motsigelsesfylte tilstanden var nå blitt en del av trusselbildet<br />

som hang over henne.<br />

Britt satt ved kjøkkenbordet og prøvde å nyte fårikålen.<br />

Hun konsentrerte seg om smaksopplevelsen og<br />

anstrengte seg for å skyve andre tanker til side. Det<br />

hjalp å få tankene inn på et annet spor. Middagen vekket<br />

minner fra gamle dager, da hele familien var samlet<br />

rundt spisebordet, nettopp med fårikål, som var favorittmiddagen<br />

til faren. Hun mintes latteren, den lune,<br />

hjemmekoselige atmosfæren, samholdet og ikke minst<br />

gleden. Hvor var gleden blitt av? Hadde hun hatt tilgang<br />

til en tidsmaskin, hadde hun reist tilbake til den<br />

glade tiden på dagen. Hun tenkte på foreldrene hver<br />

20


dag. Heldigvis hadde hun god kontakt med lillesøsteren,<br />

Trude, som bodde på Hamar. De hadde ukentlige<br />

samtaler på telefon og via sosiale medier.<br />

Hun hadde bodd i det store, fine huset i Statsråd<br />

Sælens vei siden 1974. Familien Hovden flyttet fra<br />

Tønsberg det året. Faren hadde kjøpt huset fordi han<br />

skulle begynne i ny jobb som politijurist ved Bergen<br />

Politikammer. Hun var fire år, men husket likevel glimt<br />

fra flyttingen. Det hun kanskje mintes best, var at hun<br />

skulle få en lillesøster eller lillebror. Hun hadde gledet<br />

seg slik. Noen måneder senere kom en søster til<br />

verden, som fikk navnet Trude. Hun syntes at søsteren<br />

hadde finere navn enn seg selv, og hun ville hete det<br />

samme.<br />

Moren døde av kreft i 2005. Siden var det bare henne<br />

og faren i det store huset. De utgjorde et bra team,<br />

som faren hadde sagt ved en anledning. Ettersom begge<br />

jobbet mye, ansatte de en husholderske året etter<br />

morens død.<br />

Gunvor Vestli ble uunnværlig for dem. Tre ganger i<br />

uken kom hun og gjorde rent, vasket klær, tørket støv<br />

og handlet inn nødvendige ting fra en liste som ble satt<br />

opp på tavlen ved siden av kjøleskapet. Etter at også<br />

faren døde, i 2009, hadde Gunvor vært Britts beste støtte,<br />

inntil hun traff Håvard.<br />

Hun var mett. Det var som hun hadde tenkt, fårikål<br />

var alltid best dagen etter.<br />

Radioen fortsatte sin svake during i bakgrunnen<br />

mens hun reiste seg fra kjøkkenbordet. Hun så fram<br />

21


til en liten lur etter middagen, en powernap, som damene<br />

på jobben kalte det. Etter å ha slengt seg på sofaen<br />

med høyre hånd hvilende på pannen, festet hun blikket<br />

tilfeldig ved et punkt i taket. Selv om trettheten var<br />

overveldende og hun kjente seg tung og slapp, fikk hun<br />

likevel ikke sove. Punktet i taket forvandlet seg til et<br />

skremmebilde av Terry flytende i havnebassenget med<br />

kroppen full av kulehull. Det var som å se en actionscene<br />

i sakte film, like fjernt og like uvirkelig. De hadde<br />

gjort alvor av truslene de hadde kommet med. Intuitivt<br />

hadde hun skjønt det hele tiden, men likevel var det noe<br />

i henne som ikke ville aksepterte forholdet.<br />

Hva i alle dager hadde han drevet med? Han, av alle,<br />

en av de sindigste personene hun visste om. En som alltid<br />

var forsiktig med uttalelser og gjøremål. Han behersket<br />

kunsten å holde kjeft når det trengtes. For henne<br />

var Terry en sjeldenhet innenfor politiet, en som visste<br />

mye, men som alltid valgte sine ord med omhu.<br />

Det brygget opp til storm. Hun visste det bare. Var<br />

det noe hun kunne gjøre for å søke ly? Ville minnepinnen<br />

inneholde informasjon som ville redde henne fra<br />

stormen?<br />

Terry satt inne med de samme hemmeligheter som<br />

hun selv hadde kommet ufrivillig over for fem år siden.<br />

I etterkant av alle hendelsene fra den gangen, hadde<br />

han i egenskap av vikarierende politisjef tilbudt henne<br />

beskyttelse. Han visste om en dyktig livvakt og politimann,<br />

hadde han fortalt, en person med en fortid som<br />

soldat i Afghanistan, en hun absolutt kunne stole på.<br />

22


Hun takket ja. Navnet var Håvard Brenna. Ikke mange<br />

måneder senere utviklet kontakten mellom dem seg<br />

til noe som kunne minne om affæren mellom Whitney<br />

Houston og Kevin Costner i den kjente filmen. De ble<br />

samboere. Men fremdeles var det mye hun ikke visste<br />

om fortiden til kjæresten sin.<br />

Hvorfor var hun ikke reddere? Hun registrerte at<br />

hendene var rolige og pusten uanstrengt. Søvnen var<br />

det heller ikke noe å si på. Ikke var hun hjemsøkt av<br />

mareritt heller. Egentlig burde hun hatt regelmessige<br />

angstanfall, nå som jakten på henne var i gang, slik hun<br />

så det.<br />

Britt bikket noen grader på hodet og kikket mot taket.<br />

Kunne det være noen overvåkningsduppeditter<br />

plassert noe sted? Kanskje i ventilasjonsluken? Skulle<br />

hun finne fram måleinstrumentet til faren og sjekke?<br />

Det var ikke nødvendig, det visste hun godt. Stuen og<br />

hele huset for den saks skyld, var clean. Det var bare<br />

noen dager siden hun hadde kjørt en full sjekk.<br />

Hun kjente godt den ekle følelsen av å være overvåket<br />

igjen fra tidligere. Et annet varsel om det grandiose<br />

kjeltringpakket som muligens var etter henne, var<br />

at de en periode benyttet psykisk terror før en direkte<br />

konfrontasjon.<br />

Noe måtte hun finne på, og det kjapt, ellers kunne<br />

hun bli det neste liket de fant flytende i havnebassenget<br />

med kroppen full av kulehull.<br />

Muligheten kunne også være at disse «noen» ville<br />

velge et annet sted å dumpe henne – i Fanafjorden, for<br />

23


eksempel, eller området under Askøybroen? Ville det<br />

gjøre vondt å treffe vannflaten fra den høyden? Ville de<br />

skyte henne før hun ble dyttet utfor? Hun håpet faktisk<br />

det.<br />

Uansett i hvilke retninger hun tolket situasjonen, var<br />

hun i ferd med å bli fiskemat på havets bunn. Flyktig<br />

betraktet hun den brutte livslinjen i høyre håndflate og<br />

følte resignasjonen sige inn over seg. Var det bare å gi<br />

opp og vente på smellet?<br />

Hadde Håvard og påkjørselen noe med trusselbildet å<br />

gjøre? Han var blitt påkjørt med vilje, hevdet han. Var<br />

det en av «dem» som hadde kjørt ham ned?<br />

En blå BMW hadde vært involvert, samme type som<br />

bandittene brukte for fem år siden. Det vil si, det var<br />

jo bare én mann i bilen da hun ble kidnappet, men han<br />

representerte «dem» og den skumle gruppen <strong>Den</strong> sorte<br />

hånd, som hun husket at Viggo kalte dem.<br />

De siste fem årene hadde gått med til å bygge seg et<br />

forsvarsverk, en forestilling om at hendelsene den gangen<br />

aldri mer ville hjemsøke henne. Alle fremtidsplanene<br />

hun, overraskende nok, hadde lagt sammen med<br />

Håvard, var nå i det blå – eller blowin’ in the wind, for å<br />

si det med Bob Dylans ord.<br />

Sist den skjulte makten drev og herjet med henne,<br />

kastet hun bort mye tid på å forsøke å finne ut hvem de<br />

kunne være og hvor i kulissene de befant seg. Til liten<br />

nytte. Det var som å jakte på sin egen skygge eller prøve<br />

å finne enden på regnbuen.<br />

Men så mye forsto hun: <strong>Den</strong> sorte hånd brukte alltid<br />

24


profesjonelle leiemordere. Hun hadde opplevd det selv,<br />

blitt jaktet på og bortført. Heldigvis hadde tilfeldighetene<br />

vært på hennes side den gangen, hun hadde overlevd.<br />

Hvis ikke representanten for denne mørke makten,<br />

Diether Bierhadget, var blitt drept av Viggo på hytta i<br />

Fana, er det ikke sikkert at hun hadde vært i live i dag.<br />

<strong>Den</strong>ne giganten av en fyr, med hvitt hår, som gikk under<br />

kallenavnet Anunnakien, hadde kommet ens ærend<br />

til Bergen for å ta henne av dage. Senere fikk hun vite<br />

at broren, Raphael Bierhadget, hadde intensjoner om<br />

å hevne ham. Men Terry kunnet forsikre henne om at<br />

Raphael Bierhadget ikke utgjorde noen reell trussel siden<br />

de hadde ham under konstant overvåkning. Britt<br />

hadde trodd ham på det, noe som fikk henne til å senke<br />

skuldrene og få paranoiaen på noen meters på avstand.<br />

Likevel slapp ikke mørkets demoner helt taket i henne.<br />

De eksisterte, pulserte og levde i underbevisstheten og<br />

tidvis i tankene.<br />

De kunne befinne seg utenfor huset, kanskje i buskene,<br />

eller gjemt i en varevogn, hvor de overvåket alt og<br />

alle som utgjorde en trussel. Dette var noe hun visste<br />

utmerket godt.<br />

<strong>Den</strong> sorte hånd eliminerte sine motstandere ved å gjøre<br />

bruk av utspekulerte metoder. Mord ble ofte fingert<br />

som selvmord eller sykdom. <strong>Den</strong> vanligste formen var<br />

å påføre offeret hjerneblødning eller et hjerteinfarkt<br />

ved hjelp av et frekvensvåpen. I noen tilfeller ble offeret<br />

bare skutt – for å sende avskrekkende signaler til an-<br />

25


dre som truet makten. Varemerket deres var to skudd i<br />

ryggen medialt for scapula som gikk rett til hjertet, en<br />

teknikk kjent som double tap.<br />

Terry Hovden var en av dem som var blitt tatt av dage<br />

på denne kyniske måten. Likevel uttalte politiet at dødsfallet<br />

var en personlig tragedie.<br />

Pussig, tenkte hun, at en slik kriminell maktkonsentrasjon<br />

eksisterer i beste velgående, og ikke en kjeft i<br />

dagens Norge ser ut til å vite noe om det.<br />

I gangen inn til stuen kikket hun i speilet. Flyktig betraktet<br />

hun speilbildet sitt og undret på hvor det var<br />

blitt av den gamle, engstelige Britt?<br />

Slik hun tolket situasjonen, var det bare Viggo som<br />

kunne skjønne det bisarre som var i ferd med å utvikle<br />

seg. Skulle hun komme noen vei, måtte han dessverre<br />

involveres igjen, stakkar. Lørdag kveld hadde hun<br />

oppsøkt Viggo hjemme i Stemmeveien. Hun var nødt<br />

til å smile ved tanken. Dessverre hadde han ikke vært<br />

hjemme. Hun var sikker på at hun hadde klart å riste<br />

av seg eventuelle forfølgere, og hele besøksstuntet var<br />

planlagt ned i minste detalj.<br />

Hun hadde tatt bussen til byen med parykk, sko og<br />

en beige jakke i en pose. Inne på toalettet på Radisson<br />

Blu Hotel Norge hadde hun utført hamskiftet før hun<br />

fortsatte ferden mot Årstad.<br />

Hun hadde ikke følt seg helt trygg før hun hadde<br />

kommet seg inn på Natlandsbussen. Siden Viggo ikke<br />

var hjemme, ble hun nødt til å bruke de gamle kunnskapene<br />

sine fra da hun jobbet i nøkkel- og låsfirmaet<br />

26


Key Service.<br />

<strong>Den</strong> eneste forandringen hun kunne registrere i leiligheten,<br />

var en ny flatskjerm i stuen. Hun stilte konvolutten<br />

mot kaffetrakteren på kjøkkenbenken og var<br />

snart ute av døren igjen.<br />

<strong>Den</strong> nåværende situasjonen var på mange måter som<br />

en reprise av hendelsene for fem år siden. Da hadde<br />

hun truffet Viggo på Lido og fortalt ham om det merkelige<br />

dokumentet som var kommet i posten og om<br />

politiet som var etter henne. Ville han dukke opp på<br />

restauranten slik hun ba ham om? Når hun kjente etter,<br />

var hun trygg på at han ikke ville svikte henne. Hadde<br />

det bare vært politiet som var etter henne, ville det ikke<br />

vært noe å bekymre seg for. Politiet skulle hun alltids<br />

klare å hanskes med. Det var verre med denne ansiktsløse<br />

makten bak makten, som ikke stoppet før målet<br />

var ryddet av veien. Og målet var henne. Ingen steder<br />

var trygge lenger.<br />

Hun hadde vurdert å betro seg til Håvard, han ville<br />

kanskje forstå henne, men hun valgte å holde ham<br />

utenfor enn så lenge. De dramatiske hendelsene for<br />

fem år siden var noe hun stort sett hadde unngått å<br />

snakke med ham om. Kun noen enkelthendelser hadde<br />

han blitt kjent med.<br />

Som samboere hadde de inngått en avtale om å legge<br />

lokk over alle negative opplevelser i fortiden, og heller<br />

se det positive her og nå med tanke på å få til en framtid<br />

sammen.<br />

Britt var godt orientert om at Håvard hadde en fortid<br />

27


han ikke ønsket å snakke for mye om.<br />

Likevel undret hun seg over reaksjonen hans, eller<br />

snarere mangelen på det, de gangene hun hadde nevnt<br />

enkelte ting for ham. Hun pleide ikke å gå i detaljer,<br />

men syntes det var rart at han aldri stilte spørsmål ved<br />

det hun fortalte. Vanligvis lyttet han i taushet uten å<br />

fortrekke en mine. For eksempel hadde hun fortalt om<br />

da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken sykehus. «Bra<br />

de fikk deg ut derfra», var alt han hadde kommentert.<br />

«Ikke sant», hadde hun respondert og sett på ham lenge<br />

for å spore en slags reaksjon. I stedet hadde han<br />

vendt seg bort og plukket opp avisen.<br />

Klokken var blitt 16.30 og det var på tide å gjøre seg<br />

klar til møtet med Viggo på restauranten i Hollendergaten.<br />

28

Hooray! Your file is uploaded and ready to be published.

Saved successfully!

Ooh no, something went wrong!