Bokmagasinet nr 1 årgang 1

BOKMAGASIN 

Nummer 1, Årgang 1 

Når tausheten taler 

Slektskrøniken alle vil ha mer av. 

Håndklær og bøker 

25. mai er den internasjonale 

håndkledagen 

Spenning på høyt nivå 

«Jason Bourne – gå og legg deg!» 

Under lyset 

Nordnorsk spenning, og fantasy 

Leseprøver 

Hvert nummer av bokmagasinet vil 

bringe leseprøver av aktuelle bøker 

1

Innhold 

Leder ...................................... 3 

Når tausheten taler, bind 2: Havet.............. 4 

Den farlige varslerrollen...................... 9 

Den internasjonale handkledagen ............ 11 

Under lyset ................................ 13 

En norrøn fantasybok....................... 29 

Aktuelle bøker ............................. 31 

Kritikerrost spenningsroman fra Stavanger .... 39 

F(n)ise humor ............................. 41 

Kommende bøker .......................... 44 

Hagemesse og hagerevolusjon................ 48 

Lidenskap for slanger ....................... 54 

“Frem fra glemselen”........................ 60 

Fylket som er et Norge i miniatyr ............. 66 

Leseprøver ................................ 68 

Forsidebildet er fra 

Else Skranefjells 

bok Når tauseheten 

taler: Havet 

Forlagshuset Vest 

Gamleveien 87 

4315 Sandnes 

2

Leder 

Få litterære tidsskrifter er tilgjengelig for 

allmuen her på berget. Det måtte vi nesten 

gjøre noe med. Resultatet er fire årlige 

utgaver hvor vi forsøker å være et verdifullt 

bidrag i den norske litterære flora. 

Det er alltid mye spennende som foregår i 

forlaget. Vi er glade for at vi nå kan lansere et medium 

hvor vi kan presentere nyheter og vise mangfoldet i 

produksjonen. Ekstra stolte er vi over å kunne sette 

våre fantastiske forfattere i fokus gjennom intervju og 

portretter. 

Velkommen til et lite innblikk i vår del av bøkenes 

verden. 

Morten Kvist, redaktør. 

3

4


Bind 2: Havet 

«Når kommer neste bok ut?» 

Reaksjonene vi hører fra leserne er ikke til å ta 

feil av: Dette vil de ha mer av. At handlingen 

ikke er fra London eller New York, men fra vårt 

hjemlige Stavanger, er bare en liten bonus; historien 

er gripende og god, og leseren lever seg inn i 

handlingen. Det er det viktige. 

Nå er Havet, andre bok i Else Skranefjells trilogi, Når 

tausheten taler, ute. Til glede for de som fulgte med fra 

første bok, men hva med de som oppdager bøkene nå? 

Anbefaler å følge tiden kronologisk 

– Trilogien handler om familien Strømbergs liv fra 

1872 til 1946, forteller forfatteren. Den andre boken 

fortsetter der den første slutter. Utbyttet blir nok størst, 

Mye tid har blitt brukt i 

offentlige kilder og dokumentarlitteratur 

dersom de tre bindene leses i 

kronologisk rekkefølge. Dette av 

hensyn både til familiehistorien, 

men også samfunnsutviklingen 

gjennom hele perioden. 

Hvordan greidde du å fange tidsånden – å gjøre det så 

levende? 

– Jeg har brukt svært mye tid på research, forklarer 

hun. – Både av offentlige kilder, dokumentarlitteratur, 

men også av skjønnlitterære lokale bøker. Dessuten har 

jeg gått gatelangs i Stavanger og forsøkt å fornemme 

5

det dagliglivet som utspant seg i den aktuelle perioden. 

Rett til å vite? 

– I mange familier har det skjedd hendelser som det 

senere ikke snakkes om. Tausheten kan være selvpålagt, 

fordi den er forbundet med skam eller sorg, eller 

simpelthen fordi ingen har fortalt noe til sine etterkommere, 

som muligens heller ikke har spurt. Trilogien 

stiller spørsmålet om barn har rett til å kjenne 

sannheten om sine foreldres og besteforeldres liv? 

Kanskje ikke, men uten å kjenne sannheten vil ofte 

etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all 

tausheten, sier hun tankefullt. 

– Dette er en spennende fortelling basert på et brev fra 

1988, der det sto følgende om min morfar, skipsføreren, 

skrevet av hans yngste datter: 

Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å 

føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han 

i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på 

Stavanger Sykehus kort tid etter. 

Hva hadde han gjort i Cape Town i tyve år? Hva 

skjedde med hans seks barn som var mellom 15 og 25 

år da han reiste, og som aldri hadde fortalt noen om 

farens liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det 

under hans lange fravær? Jeg visste ingenting, og det 

var heller ingen andre slektninger som kunne fortelle 

meg noe. Var det riktig å begynne å grave i en fortid 

som ingen hadde villet snakke om? 

Forventninger, nå som første bok har vært ute noen 

måneder 

– Jeg har fått svært mange positive tilbakemeldinger 

etter utgivelsen av den første boken. Det beste var at 

6

jeg ble kontaktet av fjerne slektninger som jeg ikke visste 

eksisterte, men som kjente igjen personene i boken. 

Dernest er jeg imponert over hvor mange unge mennesker 

som lar seg fascinere av handlingen og har gitt 

uttrykk for at de venter i spenning på neste bok. 

– Mine forventninger er derfor at interessen som som 

den første boken har vakt, vil fortsette for de to siste 

bindene. Dessuten ser jeg ikke bort fra at det fremdeles 

kan leve personer i Stavanger som vet noe om familien 

Strømbergs liv, men som i dag er ukjent for meg. I så 

fall håper jeg at de tar kontakt med meg, på 

else.skranefjell@lyse.net, avslutter forfatteren. 

Tredje bok i trilogien kommer ut i høst. 

7

8

Den farlige 

varslerrollen 

Han er både glad i naturen og samfunnsengasjert, Nils 

Johnsen. Med allsidig erfaring fra yrkeslivet er den 

siste romanen hans, Varslerne, skremmende aktuell. 

– Romanen er en thriller fra arbeidslivet, med systemkritikk, 

ironi og galgenhumor, forteller forfatteren. 

Skatterevisor Thomsen får en hodeskade i en sykkelulykke. 

Etter ulykken plages han av hodepine, søvnløshet 

og raserianfall. Hovedpersonen blir mye borte fra 

jobben, men har ingen sykemelding å vise til. Egenmeldingsskjemaene 

blir flittig brukt med ofte obskure 

grunner til fraværet. Skattekontorets forrykte sjef ser 

Boken er en brannfakkel 

mot helsefarlig ledelse og 

mobbing. 

dermed en mulighet til å bli 

kvitt en brysom ansatt. Ting 

blir ikke bedre av at Thomsen 

utvikler er forhold til ei jente i 

konfirmasjonsalderen, som er 

i trøbbel. 

Vil dele erfaringer 

– Min første roman, Asylets skygge, inneholdt skildringer 

fra arbeidslivet. Disse fikk jeg gode tilbakemeldinger 

på. Jeg har også hatt et ønske om å dele noen erfaringer 

fra arbeidslivet. Jeg har kommet nær tragiske 

hendelser der. Erfaringer fra tragikomiske «reformer» 

styrt fra toppen har jeg også hatt et ønske om å dele, 

forklarer forfatteren, som legger til stikkord som skriveglede 

og hvor fornøyelig det er å utvikle en historie. 

Nils Johnsen er inspirert av forfattere som Fløgstad, 

9

Kafka, Bjørneboe, Espedal og Dostojevskij. 

– Skjebnen til mennesker som har mister 

fotfestet i arbeidslivet, har gjort et sterkt 

inntrykk på meg. Jeg ønsker å avdekke de 

underliggende kreftene bak helsefarlig ledelse 

og trakassering. Og jeg er nysgjerrig 

på hvilket menneskesyn som ligger bak 

den «moderniseringen» som offentlige 

etater har måttet gjennomleve. 

Brannfakkel 

– Jeg ønsker at leserne skal «kjenne på kroppen» 

hva de som blir trakassert må gjennomgå. 

Boken er en brannfakkel mot helsefarlig 

ledelse og mobbing, og et oppgjør med 

drivkreftene bak New Public Management. 

Påtalemaktens og en avis sin rolle i en lokal politivoldsak 

kommer også i søkelyset, sier Johnsen alvorlig, før han 

fortsetter: – Jeg tror leserne vil finne historien interessant, 

tankevekkende og spennende. Jeg håper at den vil skape 

offentlig debatt om disse aktuelle temaene. 

I Varslerne får leserne et unikt innblikk i hvilke krefter 

som er i sving når maktsyke mennesker får spillerom. De 

får også et levende bilde av hvordan livet utarter seg «på 

golvet» i en offentlig etat. 

– Boken har ironisk snert og galgenhumor, og jeg håper at 

måten historien utvikler seg på, vil overraske mange. 

Hvordan skiller boka seg ut blant andre? 

Boka har unike skildringer av en Kafka-verden som de 

fleste heldigvis er forskånet for, sier forfatteren alvorlig. – I 

tillegg får leserne et sjeldent innsyn i en spesiell form for 

«utviklingsarbeid» i arbeidslivet. 

Målgruppen er foruten litteraturelskere også ledere og 

tillitsvalgte – og folk i politiet, påtalemakten, mediene, 

barnevernet og skolen. 

10

Den internasjonale 

handkledagen 

“A towel, [The Hitchhiker’s Guide to the 

Galaxy] says, is about the most massively 

useful thing an interstellar hitchhiker 

can have. Partly it has great practical 

value. You can wrap it around you for 

warmth as you bound across the cold 

moons of Jaglan Beta; you can lie on it 

on the brilliant marble-sanded beaches 

of Santraginus V, inhaling the heady sea 

vapors; you can sleep under it beneath 

the stars which shine so redly on the 

desert world of Kakrafoon; use it to sail 

a miniraft down the slow heavy River 

Moth; wet it for use in hand-to-handcombat; 

wrap it round your head to ward 

off noxious fumes or avoid the gaze of 

the Ravenous Bugblatter Beast of Traal 

(such a mind-boggingly stupid animal, it 

assumes that if you can’t see it, it can’t see 

you); you can wave your towel in emergencies 

as a distress signal, and of course 

dry yourself off with it if it still seems to 

be clean enough.” 

- Douglas Adams, The Hitchhiker’s 

Guide to the Galaxy 

11

TEMASIDER 

25. mai er 

handkledagen. 

Mange vil markere 25. mai ved å gå rundt med eit 

handkle den dagen. Men – kva har handkle med bøker 

å gjera? 

Svaret på det finn me ved å gå til ein av Storbritannias 

mest kjente forfattarar av fantastisk litteratur: Douglas 

Adams. Som ein innflytelsesrik science fiction-forfattar 

har han arbeidd med 

Doctor Who, Haikerens guide 

til galaksen og Dirk Gently, i 

tillegg til fleire ulike teksteventyrspel. 

Haikerens guide til galaksen 

starta som eit radiohøyrespel 

for BBC, men kom etter kvart 

òg ut som TV-serie, teateroppsetting 

og på LP, og så klart 

bøkene. Eventyrspel vart òg laga, før det til slutt vart 

laga ein spelefilm. Filmen bygde fint på bøkene, men 

tru ikkje at du dermed har fått med deg alt; dei ulike 

versjonane har innhald som varierer sterkt. 

Det er trilogien, som passande nok er på fem bøker 

(i stil med til tider obskur humor?) som fortel oss om 

kor nyttig eit handkle er å ha med seg når ein haikar 

gjennom galaksen. 

Bøkene hans fekk fans over heile verda, og då han 

brått gjekk bort i 2001, kom det raskt forslag om å 

minnast han ved å markere 25. mai som handkledagen 

og bera med seg eit handkle den dagen. 

Som forlag vil vi gjerne dra fram nokre av våre bøker 

i fantastisk litteratur-sjangeren i dette nummeret. 

12 

“Any man who can hitch the length and 

breadth of the galaxy, rough it, slum 

it, struggle against terrible odds, win 

through, and still know where his towel 

is is clearly a man to be reckoned with.” 

Douglas Adams, The Hitchhiker’s Guide 

To The Galaxy

TEMASIDER 

Under lyset 

Bakgrunnshistorien 

Da jeg gikk på barneskolen, 

leste læreren høyt for oss mens 

vi spiste skolematen vår. Det var 

alltid dagens høydepunkt. Det å 

bli tatt med inn i en historie var 

ren magi for meg. 

Jeg vokste opp i et hjem med 

mange bøker, og har lest mye 

hele livet, men det var ikke før i 

voksen alder at jeg fikk lyst til å 

skrive lengre tekster selv. 

Hvordan ville et eventyr fra 

mine hjemtrakter i Finnmark 

se ut? Dette spørsmålet ga meg 

ideen til historien om kystjenta 

Ellinor og den samiske gutten 

Andar. Gode og fengende historier 

har alltid gitt meg mye, men 

jeg har også lagt vekk mange 

kjedelige bøker, så det var spennende 

å skulle lage en selv. Ville 

den bli bra nok til at den kunne utgis? Av yrke er jeg 

lærer, og mener at barn og unge fortjener god litteratur. 

Jeg skriver langsomt og omstendelig. Ordene triller 

ikke inn i PC-en av seg selv, og jeg kan endre en setning 

mange ganger før jeg blir fornøyd, derfor innså 

jeg tidlig i prosessen at dette kom til å ta tid. Likevel; 

å gå inn i sin egen verden, en historie som bare befant 

seg i mitt hode, har vært en utrolig positiv opplevelse. 

13

14

TEMASIDER 

Det var som å åpne opp et ekstra rom man ikke visste 

at man hadde. For meg er det å skrive en herlig hver– 

dagsflukt. Mitt viktigste hjelpemiddel har vært fantasien. 

Jeg fulgte ingen regler, bare skrev og skrev, alt som 

falt meg inn. Da alle karakterene, og spesielt hovedpersonene 

var kommet tydelig fram, ble det enklere, for 

de hjalp til med å drive historien framover. Jeg brukte 

flere år, sendte manuset inn for tidlig, og ble avvist. 

Det er jeg kjempeglad for nå. Jeg har lært mye, og 

skriveprosessen har gått i etapper. Jeg tenkte å gi opp 

et par ganger, men klarte ikke å glemme historien jeg 

hadde skapt. Nå er den ferdig og jeg tillater meg å være 

litt stolt. Ellinor er min sterke kvinne, min Pippi, min 

Lisbeth Salander. For selvfølgelig er boka gjennomsyret 

av mine tanker om likestilling, seksuell trakassering, 

bygdesladder, samehets og gledene og utfordringene 

ved å bo i Finnmark. Jeg ønsket også å utforske raseriet 

man kan føle hvis man blir urettferdig behandlet på 

grunn av at man er født jente, same, eller nordlending. 

Sinne og raseri trenger ikke å være en negativ ting. Det 

kan være en sterk drivkraft til å komme seg igjennom 

vanskelige opplevelser. 

Alt i boka er oppdiktet og jeg har tatt meg store friheter. 

Jeg syntes det var nødvendig for å gjøre historien 

så spennende som mulig. Boka er skrevet for ungdom, 

men kan fint leses av voksne også. Det er identitetsbyggende 

å lese bøker fra sitt eget nærområde, og jeg husker 

at jeg savnet det da jeg selv vokste opp i Finnmark. 

Jeg håper at ungdom fra nord kan kjenne seg litt igjen 

historien, samtidig som folk fra andre steder i landet 

kan synes den er underholdende. «Under lyset» er min 

første roman. Det var en utfordring å skrive den, men 

jeg er hekta og skriver videre, både på denne historien 

og andre tekster. Jeg er forfatter og finnmarking, og er 

like stolt av begge deler. 

15

TEMASIDER 

Eva Marí Amundsen: 

UNDER LYSET 

Nord 

Mørkt, kaldt og øde. Lyst, vakkert og fritt. 

Ellinors Finnmark er et kontrastfylt sted, 

med harde vintre og lange, lyse sommernetter. 

Samer og nordmenn deler det vidstrakte 

området lengst nord i Norge. Her er nordlys 

og midnattssol, mystikk og overtro en del av 

hverdagen. Ellinor bor ved kysten, i bygda 

Kinna og drømmer om å flytte langt vekk for 

å oppleve noe spennende, så møter hun den 

samiske gutten Andar. Han og familien driver med 

rein og holder til inne på vidda. Andar er kjekk og 

mystisk, og hun vil så gjerne bli kjent med ham, men 

avstand, kultur og bygdesladder gjør det vanskelig. 

Hvordan kan de treffes, og hva vil andre si om de blir 

sett sammen? På vidda skjuler det seg mørke, eldgamle 

hemmeligheter. Når ondskapen våkner begynner forferdelige 

ting å skje, og Ellinor får etter hvert oppleve 

mer dramatikk enn hun hadde håpet på.. 

Eva Marí Amundsen (f. 1971) er bosatt i Tromsø, 

men er opprinnelig fra Kjøllefjord i Finnmark. Hun 

er utdannet lærer og skriver dikt, noveller og lyrikk. 

«Under lyset» er hennes første roman. 

Tittel: Under lyset 

Forfatter: Eva Marí 

Amundsen 

ISBN: 

9788282515153 

Pris: 298 

16

TEMASIDER 

Vetle R. Bredeli 

Blod og sverd: Nøkkelen 

Tittel: 

Blod og sverd: 

Nøkkelen 

Forfatter: 

Vetle R. Bredeli 

ISBN: 

9788282514255 

Pris: 349 

Den fattige og foreldreløse unggutten Nitadel 

Lovenbort lever et stille liv sammen 

med sin onkel og tante uvitende om at han 

snart vil bli landes mest jagede person. 

Landet Esgaren styres av den grusomme 

Gudekongen sammen med sine elleve alvefyrster. 

Menneskeheten lever i fattigdom og 

frykt. Kvinner misbrukes og barn bortføres. 

Esgarens eneste håp for å styrte Gudekongens 

tyranniske velde er Frihetens Sverd, og 

profetien om den utvalgte som skal komme: 

Ved Den utvalgtes åpenbaring åpenbares nøkkelen til 

Frihetens sverd. Den kaller på sin utvalgte, og Den utvalgte 

vil vite hvor den er. Magi vil ikke skade han, og 

ingen tunger vil være han ukjent. Ved sverdet vil han få 

en makt som de gamle søker. Den utvalgte er Esgarens 

siste håp. Når blå stjerner regner fra himmelen er han 

valgt. Nitadel blir kastet ut i en farefull flukt. Sammen 

med medlemmer av Levargon, en hemmelige organisasjon 

av frie mennesker, går reisen over havet, gjennom 

den dype Venvargskogen og den mystiske hvite 

ørkenen på vei mot Levargons skjulested. Nøkkelens 

dragning blir stadig sterkere, men det gjør også Nitadel 

usikkerhet på seg selv og hvem han er. Vil han være 

sterk nok til å ta opp kampen mot Gudekongen? Vil 

Den utvalgte frigjøre menneskeheten? Boka beskriver 

kampen mellom det gode og onde, samhold og svik, 

den store kjærligheten og om en usikker ung gutts reise 

mot modning og ansvar. Boka omhandler misbruk av 

religion og intoleranse, og berører spørsmål som er 

aktuelle i vår egen tid 

17

TEMASIDER 

Robert Botn 

Tobi Takina 

Tobi Takina har evner han aldri har kunnet 

drømme om. Evner han ikke har bedt 

om, men som han snart må velge hvordan 

han vil bruke. En havmann forteller 

ham at han har nidingøye. Tobi får senere 

vite at han dermed kan se en dimensjon 

som er skjult for andre. Gripe ting som 

er uhåndgripelige for andre mennesker. 

Hans drøm om ikke lenger å være en liten 

og betydningsløs pingle har gått i oppfyllelse, 

men drømmen skal raskt vise seg å 

bli til mareritt. Brødrene Priva skyr nemlig 

ingen midler for å få tak i gutten som 

kan vise seg å bli deres frelse. 

Robert Botn (f. 1983 i Tønsberg) har oversatt flere 

bøker for barn, ungdom og voksne. Han er utdannet 

tekstforfatter og skribent, og har i tillegg tatt forfatterstudiet 

ved Høgskolen i Telemark. Til daglig jobber 

han som tekstforfatter i et reklamebyrå. Nidingøye er 

hans debutroman, den første boken i serien om Tobi 

Takina. 

Tittel: 

Tobi Takina 

Forfatter: 

Robert Botn 

ISBN: 

9788282513708 

Pris: 349 

18

TEMASIDER 

Merethe Vaage 

Klanen 

Svartalvene er et sterkt isolert folkeslag 

som ikke vil ha noe med omverdenen å 

gjøre. Deresmedfødte evne til å praktisere 

en mørk og dødelig magi har gjort 

dem til Cestas mest fryktede folkeslag. 

Et brutalt bakholdsangrep sender den 

unge Kaethyl og søsteren, Luniê på flukt 

fra den hjemmekjære og trygge klanen, 

Konthalien. Hilathyien blir deres nye 

hjem, men Kaethyl klarer ikke å slå 

seg til rette. På toppen av at han bærer 

skyldfølelse over Konthaliens skjebne, 

så føler han seg utstøtt, oversett og hatet i den nye 

leiren. Reglene og hverdagsrutinene er strenge og han 

sliter med å holde dem. Da søsteren gifter seg med 

klanlederen blir livet hans snudd på hodet. Klanlederen 

syntes ikke noe om den unge og tverre Kaethyl, og 

gjør livet vanskelig for ham. Kaethyl lever et ensomt 

liv i den nye klanen. Han finner trøst i kvinner, men 

er ulykkelig. Alene med sin sorg og sitt hat er han fast 

bestemt for at gamleklanen skal få sin hevn, om han så 

må krype til demonene etter hjelp. 

Tittel: 

Klanen 

Forfatter: 

Merethe Vaage 

ISBN: 

9788282514323 

Pris: 369 

Merethe Vaage (f.1986), Studert formgivingsfag på 

Laksevåg VGS (Bergen, 2005) Jobber i Nokas (Bergen, 

2007). Interessen rundt det eventyrlige har vært en stor 

del av meg siden slutten av 90-tallet. Dette gjenspeiler 

seg igjennom mange av mine hobbyer, som reenactment 

og levende rollespill. Ved siden av en aktiv hverdag 

med jobb, hund og trening så settes det av tid til å 

dyrke kreaviteten, tegning og musikk. 

19

KOMMER 

Line Møllerop 

Sagaen om ragnarok 

Forræderen fra Åsgard 

Midgard er i uro. Det siste slaget, Ragnarok, 

nærmer seg. Femten vintre gamle Sigrid må 

flykte fra alt hun har kjært når hjemstedet 

hennes angripes. Flukten blir en skremmende 

reise hvor det går opp for henne at alt er i 

forandring – også henne selv. 

Line Møllerop (f. 1987) er utdannet samfunnsviter. 

Hun jobber til daglig i Rogaland 

Røde Kors og er bosatt i Stavanger. Dette er 

hennes litterære debut. 

Tittel: Sagaen om ragnarok - Forræderen dra Åsgard 

Forfatter: Line Møllerop 

ISBN: 9788282515535 

Pris: 379 

Kommer medio september 

TEMASIDER 

20

TEMASIDER 

Himmelen venter i fjellene 

Menneskene er redde. Byen ved fjorden med det 

gamle torget, og smale gater og smug, samt engene 

og skogen i utkantene, ligger der mer og mer grå og 

livløs for hvert år som går. I flere tiår har det pågått 

nå. De som fortsatt holder stand i restene av det som 

en gang var deres livsramme, strir hardt fra dag til 

dag for fortsatt å opprettholde livet. På torget regjerer 

Storeulv og slenget hans, og nordfra er et veifølge 

ventet inn i byen. For Pål og hans kamerater er tilværelsen 

i ferd med å gå helt i stå. 

Tittel: Himmelen venter i fjellene 

Forfatter: Kristian Overskaug 

ISBN: 9788282514361 

Pris: 379 

Av barn og fulle folk 

hører man sannheten 

På vei hjem fra skolen blir Anna overrasket av et 

fremmed vesen som ønsker kontakt. Skikkelsen 

Anna møter kommer fra en annen planet hvor vulkansk 

aktivitet er i ferd med å gjøre liv umulig. Kan 

de overleve ved å flytte til jorden? 

Anna sto overfor et vanskelig valg: sannhet eller løgn. 

Med sannhet ville hun garantert fortsette livet i blinde, 

og med løgn var det et håp om å kunne se. Ønsket om 

å få synet tilbake var en enorm tiltrekningskraft. 

Tittel: Av barn og fulle folk hører man sannheten 

Forfatter: Øivind Løtveit 

ISBN: 9788282514248 

Pris: 298 

21

TEMASIDER 

Den gule spåboka 

En dag forandres livet til Marte med ett. En advokat 

dukker plutselig opp og forteller at hun har arvet et 

skrin. Det mystiske skrinet inneholder et viktig brev, 

adressert til henne personlig. Hun får vite at hun er 

den neste vokteren av Den Gule Spåboka, som hun 

må redde fra å havne i onde hender. Menneskeheten 

er i fare! 

Tittel: Den gule spåboka 

Forfatter: Laila A. O. Dyrendahl 

ISBN: 9788282512435 

Pris: 198 

Tulintoppgjengen og 

regnbuesteinens forbannelse 

I et ganske rolig borettslag, i et ganske rolig område, i 

en ganske rolig by, bor de tre vennene Joanna, Adam 

og Sivert. Alt går sin sakte, vante gang når vennegjengen 

plutselig finner en magisk stein. Regnbuesteinen 

skal vise seg å være alt annet enn kjedelig - for plutselig 

befinner vennegjengen seg i Mineralia, et magisk 

parallellunivers til jorden. Der har den onde professor 

Blodstein tatt prinsesse Safira til fange og kvittet seg 

med alle fargene, og Joanna, Adam og Sivert må ut 

på et farlig oppdrag for å få fargene tilbake og redde 

prinsessen. 

Kommer de tre vennene til å klare det? 

Tittel: Tulintoppgjengen og regnbuesteinens forbannelse 

Forfatter: Kristin Engløkken Mainitz 

ISBN: 9788282514798 

Pris: 249 

22

TEMASIDER 

Vannfolket og mafiapiratene 

I bekker, elver, tjern, i de store havene og til og med i 

isbreene bor det et folk. Vannfolket. Det rare er at de 

ser ut akkurat som oss som bor på land. Den eneste 

forskjellen er de små finnene oppe på skulderbladene 

som bretter seg ut når de skal svømme. I Åleby bor 

Sildre. Bestefaren hennes er selveste vannhøvdingen. 

Byen under vann er truet av en stor katastrofe. Den 

eneste som kan redde den er Sildre. Med stort pågangsmot 

trosser hun mange farer. Hun må til steder 

der hun aldri før har vært, og hun ser ting hun ikke 

visste eksisterte. 

Tittel: Vannfolket og mafiapiratene 

Forfatter: Marianne Nielsen og Elin Grøtan 

ISBN: 9788282511827 

Pris: 248 

na med 

nkelse 

d 

ndre eventyr 

4) er bosatt 

anusforfator 

et pested 

trollet, men 

le trollets versjon 

enfortelles fra 

nnet kan du lese 

elodi Grand Prix, 

hittil vanskeligste 

t talkshow og 

røver seg på singelen 

Askeladd var en 

behandlet og at 

rlaget 

blicabok.no 

Gutten som slapp unna med tyveri, eiendomskrenkelse etc. 

ALEKSANDER R. KIRKWOOD BROWN 

Gutten som slapp unna 

med tyveri, 

eiendomskrenkelse og 

assistert 

selvmord 

+ andre eventyr 

ALEKSANDER R. KIRKWOOD BROWN 

Gutten som slapp unna med tyveri, 

eiendomskrenkelse og assistert 

selvmord + andre eventyr 

Alle kjenner historien om gutten som kappåt med 

trollet, men ingen har noensinne tatt seg bryet med 

å fortelle trollets versjon av det som skjedde... før nå. 

12 av våre mest kjente og kjære folkeeventyr gjenfortelles 

fra andre perspektiver og i nye settinger. 

Dette er boken for deg som alltid syntes at Espen 

Askeladd var en ufordragelig slask, at Per og Pål ble 

urettferdig behandlet og at prinsessen hadde for lite 

karakterutvikling. 

Tittel: Gutten som slapp unna med tyveri, eiendomskrenkelse og 

assistert selvmord + andre eventyr 

Forfatter: Aleksander R. Kirkwood Brown 

ISBN: 9788282512275 

Pris: 248 

23

E-BØKER 

Eventyret i Arkuria 

Mona Lina er en helt vanlig jente. Hun og vennene 

hennes klarer på en merkelig måte å rote seg inn i en 

verden som ikke er til for dem. 

En liten dukkekvinne lurer dem inn i fartøyet sitt og 

bringer dem under jordens overflate, til en eventyrlig 

ferd. Der nede finnes det skapninger og opplevelser, 

som vanlige jordiske mennesker bare kan drømme 

om. 

Tittel: Eventyret i Arkuria 

Forfatter: Jane Helen Valdersnes Grimstad 

ISBN: 9788292789827 

Format: epub 

Pris: 39 

TEMASIDER 

Hedda Heks - veien hjem 

Hedda er en tolv år gammel jente som føler seg litt annerledes 

enn alle andre. Hun har aldri bodd i et pent 

hus eller gått i pene klær. Nå har de nettopp flyttet 

igjen og Hedda synes stedet ser grusomt ut. Det skal 

ikke ta lang tid før Hedda blir tatt med ut på sitt livs 

største eventyr som vil forandre livet hennes for alltid. 

Tittel: Hedda heks - veien hjem 

Forfatter: Anja Granli 

ISBN: 9788282510790 

Format: epub 

Pris: 39 

24

TEMASIDER 

Den grønne døras hemmelighet 

Kristian får besøk av kusinen Nicola en sommer. I 

den gamle eika i hagen oppdager de ei grønn dør, 

som fører inn til en annen dimensjon. Der inne må 

de løse en rekke gåter før de får slippe tilbake gjennom 

den grønne døra. På veien besøker de jordfolket, 

ildfolket, vannfolket og luftfolket, og opplever både 

skumle og morsomme ting. Men først og fremst lærer 

de mye på turen. Det store spørsmålet er: Hvordan skal 

de komme seg hjem igjen? 

Tittel: Den grønne døras hemmelighet 

Forfatter: Tordis Friis 

ISBN: 9788282510493 

Format: epub 

Pris: 49 

Himmelturen 

Det har gått ett år siden de to søskenbarna, Kristian 

og Nicola, møttes sist, og denne gangen er han på 

besøk hos henne på Kreta. I den mørke olivenlunden 

bak husene oppsøker de nye eventyr, som blir helt 

annerledes enn året før. De kommer inn i de gamle 

greske gudenes verden, de som folk trodde på i riktig 

gamle dager da vi i Norge trodde på Tor og Odin. Og 

sammen med solguden Apollon reiser de gjennom 

verdensrommet, som viser seg å ikke være akkurat slik 

menneskene på Jorda forestiller seg. Og der oppe skjer 

det både det ene og det andre... 

Tittel: Himmelturen 

Forfatter: Tordis Friis 

ISBN: 9788282510806 

Format: epub 

Pris: 39 

25

TEMASIDER 

Spikerhatten 

Fra Oslo i vår tid til Flandern under 1. verdenskrig 

er det kort avstand. Men det krever enorme mengder 

energi. Fysikeren Oddvar Harefjell har utviklet en 

tidsmaskin, som han gjemmer i kjelleren på Bislett 

stadion. Målet er å reise tilbake i tid for å eliminere 

Adolf Hitler. Lykkes han kan det redde livet til millioner 

av mennesker. Men ikke alt går etter planen... 

Tittel: Spikerhatten 

Forfatter: Knut Kvalvågnæs 

ISBN: 9788282510752 

Format: epub 

Pris: 39 

Omkampen 

Fysiker Oddvar Harefjell har funnet opp en tidsmaskin 

som gjør det mulig å endre historiens gang. Men 

tidsmaskinen havner i gale hender, når norske styresmakter 

vil bruke den til å endre utfallet av den tyske 

okkupasjonen i Norge i 1940. Plutselig er Norge en 

atomkrigsmakt, og Hærens øverste ledere streber etter 

verdensherredømme. 

Tittel: Spikerhatten 


ISBN: 9788282510769 

Format: epub 

Pris: 39 

26

TEMASIDER 

Gullbarrene 

Fysiker Oddvar Harefjell har utviklet en ny versjon av 

tidsmaskinen sin, som gjør det mulig å reise i både tid 

og rom samtidig. Det gir maskinen et farlig potensiale. 

Arbeidstegningene har falt i pavens hender. Verdens 

øverste religiøse leder vil bruke tidsmaskinen til sine 

egne formål. “Gullbarrene” er tredje og siste bind i 

tidsreisetrilogien om den noe misforståtte fysikeren 

Oddvar Harefjell. 

Tittel: Gullbarrene 


ISBN: 9788282510776 

Format: epub 

Pris: 39 

Åndenød 

Året er 2088, og menneskene på kloden lider av 

pustebesvær, forårsaket av flere hundre år med forurensning 

i den industrielle tidsalder. Det er en verden 

som neppe noen av oss vil ønske å oppleve - en verden 

veldig forskjellig fra dagens, men en verden som kan 

bli realitet om vi ikke er oss bevisst på energibruken 

vår - hva slags energi vi bruker og hvordan vi bruker 

den. Denne boken handler om klimaforandringer med 

derav følgende havnivåstigning. Kan sentrale steder 

reddes fra oversvømmelse? Det er kanskje mulig, men 

det vil koste. Energibehovet vil øke. Ved ukritisk energibruk, 

vil CO2 -innholdet i luften øke. Hvor mye tåler 

vi? 

Tittel: Åndenød 


ISBN: 9788282512749 

Format: epub 

Pris: 49 

27

28

TEMASIDER 

EN NORRØN 

FANTASYBOK 

Jeg fikk for ikke lenge siden et spørsmål om 

hvorfor jeg hadde valgt å skrive akkurat «Sagaen 

om Ragnarok». Jeg har tenkt en god del 

på spørsmålet i ettertid og fant ut at jeg like 

godt kunne skrive et innlegg om det. 

Når jeg høsten 2015 bestemte meg for at 

jeg skulle skrive en bok tok det ikke lang tid 

før det stod klart for meg at det skulle være 

en fantasybok. For meg var det fantasysjangeren 

som virkelig gav meg leselyst som 

barn og mye av det jeg leser i voksen alder 

er også fantasy. Det er noe magisk over hele 

sjangeren, du oppdager ikke bare en ny historie 

når du leser en fantasybok, men også en helt ny 

verden! 

Men tilbake til 2015 og bokprosjektet mitt. Utover 

det å ha bestemt meg for å skrive en fantasybok var jeg 

usikker på hva jeg skulle skrive om. Etter hvert som 

ideene begynte å komme, skrev jeg dem ned og forsøkte 

å lage grovskisser av historiene. 

Det var viktig for meg fra starten 

av at det var en bokide som jeg 

kunne bygge videre på over 

flere bøker. 

Etter hvert som jeg skrev 

ned grovskissen til 

«Sagaen om Ragnarok» 

(SoR) innså jeg 

at dette var boken jeg 

måtte starte med å 

skrive. Jeg likte godt 

29

TEMASIDER 

mange av de andre bokideene jeg hadde begynt på tidligere 

(og forhåpentligvis får jeg fullført dem også en 

dag!), men da jeg startet skriveprosessen om «SoR» ble 

jeg hektet. Jeg har alltid vært glad i norrøn mytologi 

og vikingetiden og har lest mye om dette både gjennom 

skjønn- og faglitteratur. Valget ble derfor lett, og 

januar 2016 var jeg ferdig med første utkastet. 

Jeg har så langt det har latt seg gjøre forsøkt å være 

tro mot den kunnskapen som finnes om norrøn mytologi, 

viktingetiden og den yngre jernalderen i dag, 

både når det gjelder klær, mat og andre hverdagslige 

skikker, men også på kultur, myter og religiøse overbevisninger. 

MEN når det er sagt, så må jeg også si at 

denne boken først og fremst er en fantasybok der jeg 

har tatt meg mange friheter for å kunne fortelle den 

historien jeg ønsker å fortelle. 

- Line Møllerop 

30

Aktuelle bøker 


En historie om en familie preget av hemmelighold og 

taushet. Hva lå bak alt det skjulte i fortiden? Trilogien 

«Når tausheten taler» handler om Torkel og Marie og 

hvordan samfunnsutviklingen og egne valg påvirket 

oppveksten, både for dem selv og deres barn. Vi blir 

kjent med Torkel og Marie og følger deres oppvekst på 

øyene rett utenfor Stavanger i en overgangstid fra det 

gamle bondesamfunnet til Stavanger som industriby. 

Bind I: Jorden 1872-1904 

Torkel velger sjøen som levevei og utdanner seg 

til skipsfører, mens Marie arbeider som syerske i en 

liten forretning i Stavanger. De gifter seg og får sine to 

første barn. Tidene er gode for sjøfolk, og fremtiden 

ser ganske lys ut for den lille familien. Men mye skal 

bli annerledes. 

Forfatter: Else Skranefjell 

ISBN: 9788282515047 

Pris: 298 

Bind II: Havet 1905-1926 

Verdenskrigen gjør livet på sjøen farefullt. Økonomien 

er i fritt fall etter en blomstrende tid, der mange 

vil bli rike i en fart. Det er en tid som preges av både 

gleder og motgang. Flere munner skal mettes, og 

Torkel må være borte i lange perioder. Dette baner vei 

for dramatikk på det personlige planet. 

Forfatter: Else Skranefjell 

ISBN: 9788282515351 

Pris: 298 

31

Varslerne 

Skatterevisor Thomsen opplever at grunnen brått 

svikter under ham. Sladderen, i bygden så vel som på 

jobben, og en forrykt kontorsjef, er blant de truslene 

han må forholde seg til. Romanen tar for seg den 

krevende, for ikke å si farlige, varslerrollen. En rolle 

som ikke er blitt enklere i den frykt- og mistillitskulturen 

som har vokst frem. 

Tittel: Varslerne 

Forfatter: Nils Johnsen 

ISBN: 9788282515368 

Pris: 298 

Mer enn øyet kan se 

Marius vanker i randsonen av hovedstadens kriminelle 

miljø og vikles inn i affærer han ikke kan 

komme ut av. Han søker tilflukt i Østfolds dype 

skoger. Men er de dype nok? «Kloke mennesker lærer 

av andres feil. Dumme mennesker lærer ikke en gang 

av sine egne», kunne faren til Marius si ved passende 

anledninger. Sånn sett var nok Marius en skuffelse. En 

treffende og annerledes kriminalfortelling. 

Tittel: Mer enn øyet kan se 

Forfatter: Pål Undall 

ISBN: 9788282515290 

Pris: 349 

32

Laksevind 

Det er forfattaren sine refleksjonar i møte med seg 

sjølv og andre, med natur og krefter du finn i denne 

boka. Konglomeratet i fjellgrunn og kystlandskap 

speglar seg i emne og tenkjesett så vel som i alvor 

og humor. Enkle dikt og tekstar, men som gjerne 

avdekkjer djupare lag om du skrapar på dei. Mange vil 

lett leve med i dette. 

Tittel: Laksevind 

Forfatter: Hans H. Steinsund 

ISBN: 9788282515399 

Pris: 249 

Tankevandring i slutten av livet 

Når jeg ser på maleriene mine undrer jeg, hvem var 

jeg da jeg malte disse? Når jeg seinere kommer til 

å lese det jeg nå skriver, kommer jeg da til å undre 

meg på samme måte, hvem var jeg da jeg skrev dette? 

Da jeg var ung tenkte jeg, hva om jeg plutselig ble 

gammel, hvem ville jeg være da? Nå er jeg syttiåtte 

år, og åra mellom ungdommen og nå ligger i en slags 

tåkedis. Jeg vet at det skjedde noe hele tida, men hendelsene 

og tankene er ikke tydelige. Hvem er jeg nå? I 

denne boka sier jeg noe om det. Det er ikke helt ufarlig 

bare det. Hver gang vi snur oss i livet og ser oss kritisk 

tilbake er det noe som var feil, eller vi ikke finner godt 

nok. Poenget er å lære noe av det, og å endre det som 

må endres. Vi er et resultat av endringer i livsprosessen, 

det som fører til tilpassing. Vi er alle en del av det. 

Tittel: Tankevandring i slutten av liveet 

Forfatter: Roar Gulbrandsen 

ISBN: 9788282515511 

Pris: 249 

33

sårhet med liten s 

Boken handler om fortid og nåtid. Den handler om 

å føle, og hvor vanskelig det av og til kan være å føle. 

Den handler om sorg, og hvor vanskelig det av og 

til kan være å sørge. Den handler om hvordan man 

unngår enkelte følelser, av og til ved å fokusere på hva 

andre føler, og andre ganger ved å telle hvor mange 

brøytestikker det er langs E39, strekningen Stavanger-Kristiansand. 

Tittel: sårhet med liten s 

Forfatter: Ole Kevin Rodberg 

ISBN: 9788282515405 

Pris: 249 

Smått om ZEN 

Smått om zen består av en rekke tekster som gjenspeiler 

forfatterens erfaringer og opplevelser av zen, skrevet 

med både brodd og humor. Forfatteren har blant annet 

praktisert buddhisme innenfor samme zen-retning 

som Leonard Cohen (rinzai-tradisjonen). Tekstene er 

ikke dikt i vanlig forstand, men mer en blanding med 

visdomsord. 

Tittel: Smått om ZEN 

Forfatter: Anthoni T. Backe 

ISBN: 9788282515382 

Pris: 198 

34

Blå fugl 

Naturen, havet, livet og døden er sentrale tema i 

denne diktsamlingen, som kjennetegnes av livsglede 

og musikalitet. Skulder ved skulder rugger eviggrønne 

graner fra side til side I et nordlig pust brer en blå sky 

seg varlig som en vinge over den krumme åsryggen. 

Tittel: Blå fugl 

Forfatter: Karen Selma Mariendal 

ISBN: 9788282515443 

Pris: 249 

Thomas og microchipen 

Thomas, som før ble kalt Snyteskaftet, har nå blitt 16 

år og fått seg moped. Sammen med sin bestevenn, 

Alva, har han startet et etterforskningsbyrå i all hemmelighet. 

Thomas og Alva blir dratt inn i mysteriet 

med microchipen og den italienske mafia, og de får 

stadig høre at de tar jobben fra politiet. Selv mener de 

at de er til stor hjelp, og de har begge planer om at de i 

fremtiden skal bli etterspurte politietterforskere. 

Tittel: Thomas og microchipen 

Forfatter: Kirsti Bergwitz-Larsen 

ISBN: 9788282515306 

Pris: 249 

35

Den sjette nøkkelen 

En meget viktig nøkkel er forsvunnet fra CERN-anlegget 

i Genève. Hvis ikke denne nøkkelen er på plass, 

kan ikke partikkelakseleratoren LHC (Large Hadron 

Collider) yte max effekt. Av en eller annen grunn er 

nøkkelen havnet i Bergen. [ … ] De som nå har nøkkelen 

oppdager fort at store krefter er i sving for å få 

den tilbake … Ingenting er som du tror. I det skjulte 

sitter innflytelsesrike nettverk og drar i trådene – for å 

få tilbake Den sjette nøkkelen – Shivas nøkkel 

Tittel: Den sjette nøkkelen 

Forfatter: Åge Grønning 

ISBN: 9788282515528 

Pris: 299 

Ondskapens sæd 

En flyktningepike kommer til Norge, og forsvinner i 

løpet av det første døgnet. Hvor ble hun av, og hva er 

det som har formet henne når hun dukker opp igjen 

som sexfiksert og moden kvinne noen år senere? 

Politietterforsker Bernhard Mohn har flere merkelige 

og rituelle drap å etterforske, og på ny krysses hans 

og Oscar Grevstads veier. Jeger og storbonde Oscar 

Grevstad får også nye utfordringer i livet når ektefellen 

Lisa blir alvorlig syk. 

Tittel: Ondskapens sæd 

Forfatter: Geir Asbjørn Molland 

ISBN: 9788282514811 

Pris: 389 

36

23 utfordringer for en økohelt 

Dette er den perfekte boken for listige barn som ivrer 

etter å gjenbruke, resirkulere og gjøre sitt for å redde 

miljøet. Stappfull av oppgaver hvor instruksjonene 

finnes steg for steg. Her finner du en blanding av det 

enkle og litt mer utfordrende. Lær hvordan du kan 

lage nye gjenstander fra skrot og skrap og gjøre ditt 

hjem mer økovennlig. Du kan til og med forvandle et 

bittelite uteområde til et tilfluktssted for dyr og insekter! 

Tittel: 23 utfordringer for en økohelt 

Forfatter: Isabel Thomas 

ISBN: 9788283460087 

Pris: 249 

Fra røykerom til maraton 

Det finnes knapt en røyker som ikke har tenkt tanken: 

«Nå er det slutt!» Og det finnes knapt en som ikke har 

kastet dette gode forsettet over bord igjen. Hvorfor er 

det sånn? Svaret er tidshullet – hva gjør vi med det? 

Røykesluttformelen i denne boken garanterer suksess 

dersom du gjennomfører den på rett måte. Ikke kast 

bort enda mer tid og helse på tanken. Start NÅ! 

Tittel: Fra røykerom til maraton 

Forfatter: Siw B. Nicolaisen 

ISBN: 9788282334198 

Pris: 298 

37

38

Kritikerrost 

spenningsroman 

fra Stavanger 

Egil Foss Iversen lever et rolig liv i Stavanger, har kone 

og to barn, men er ute med en page-turner av en spenningsroman. 

Med romanen Dødelig virus står han ikke 

tilbake for verken James Bond eller Jason Bourne. Når 

et dødelig virus fra andre verdenskrig blir stjålet fra en 

gruve i Norge, samtidig som et hemmelig forskningsprosjekt 

pågår i Tyskland, tror ikke major Cato Iversen 

fra Forsvarets etterretningsorganisasjon på tilfeldigheter. 

Boken er en naturlig oppfølger av Foss Iversens første 

bok, Ørnens skygge, som kom i 2011. 

– Lysten til å skrive videre på denne historien har 

alltid vært til stede, og det har også vært en inspirasjonskilde 

å til stadighet lese i avisene om nynazister 

og hendelser i nåtid, som har sitt utspring fra andre 

verdenskrig, forklarer forfatteren. 

Spenningsromanen tar utgangspunkt i samfunnsutviklingen 

og høyresidens framgang i Europa, hvor 

populistiske partier bruker muslimer og innvandrere 

som syndebukker for å sikre fremgang og støtte i befolkningen. 

– Hitler brukte jødene. Dagens nazister bruker muslimene, 

konstaterer Foss Iversen. 

39

Travel skrivehverdag 

Forfatteren har brukt lang tid på å skrive boken. 

– Det har vært mange revisjoner underveis for å gjøre 

den så bra som mulig. Først etter sjuende revisjon ble 

det bok ut av det, smiler Foss Iversen, som lover mer 

spenning. 

– Det kommer en oppfølger av Dødelig virus allerede 

i høst. Den heter Janus og blir den avsluttende boken i 

denne trilogien. 

Begeistrede anmeldere 

Dødelig virus har begeistret anmeldere og bokbloggere 

over hele landet. «Det er befriende å lese en krim 

med så mye sanseløs action,» skriver Gunnar Gran i 

Stavanger Aftenblad. «Dødelig virus er høyaktuell. Tro 

meg, en så velskrevet og overbevisende thriller skal 

du lete lenge etter,» skriver bokblogger Tine Sundal. 

«Dette ble en skikkelig thriller, fantastisk spennende 

og skremmende. Jeg ville ikke lese, men måtte!» sier 

en begeistret Åslaug Rise Holberg, mens bloggeren 

Boktimmy stemmer i med «Egil Foss Iversen har med 

denne romanen skrevet spenning i verdensklasse. 

Dette er et realistisk mesterverk. En praktroman som 

rommer spenning fra første til siste side.» 

40

F(n)ise humor 

Han er ikke redd for å prøve nye ting, Jimmy 

Berg Nilsen fra Hommersåk. Vanligvis er han 

involvert i utvikling av dataspill både i Europa 

og Canada, men har også prøvd seg på film. Og 

nå debuterer han som forfatter med barne boka 

«Lille Rosin fiser til månen». 

Det er et visst spenn i aktiviteter dette? 

– Ja, jeg hadde lyst til å prøve på noe nytt, og å skrive 

bok for barn fristet, forteller forfatteren. 

– Jeg lurte en del på om jeg skulle skrive ei bok med et 

budskap, men slik ble det ikke. I stedet ble det en historie 

uten annet formål enn å underholde. 

– Boka tok form mens jeg satt og drodlet litt. Drodlingen 

utviklet seg etter hvert til tegninger, som igjen la 

grunnlaget for historien som trådte fram. 

– Som onkel er jeg også i den heldige situasjonen at 

jeg fikk testen historien på målgruppen, og der fikk jeg 

heldigvis godkjent-stempelet, sier han og småler. 

– Men så er vel prompehumor også alltid populært 

blant de yngste. 

Kanskje blant voksne også? 

– Ja, det gikk i alle fall fort å få aksept for boka i forlaget, 

flere hadde visst sansen der. Ikke lenge etter at 

manus var levert og jeg hadde gjort det som måtte 

41

42

gjøres fra min side, måtte jeg til Canada. Nå er jeg nylig 

hjemme igjen, og får vite at boka er utkommet allerede. 

Det har gått så fort at det ikke helt har gått opp for meg 

ennå. Tenk at jeg nå kan holde min egen bok i hendene! 

Berg Nilsen har merket seg at denne type humor er 

svært etterspurt blant barn. 

– Jeg kan ikke si jeg har noen spesielle forventninger, 

men jeg håper jo at boka vil gjøre det bra. Det virker 

jo litt lovende, med tanke på at flere andre bøker med 

samme type humor er blant de populære. Uansett så 

gleder jeg meg til å kunne se mitt eget verk i reolene 

hos bokhandlerne. 

Blir det noen oppfølger? 

– Det må jeg tenke litt på, ja. Men først må jeg konsentrere 

meg om å promotere den første boka. Jeg får 

tenke litt utenfor boksen og se hva jeg kan finne på for 

å skape litt blest. Spennende blir det uansett, og jeg 

håper jeg kan fortsette å skrive mer. 

Da får vi vel bare vente og se. Kanskje det etter hvert 

blir populært å spise brokkoli, blant unger som kunne 

tenke seg en eventyrlig tur til månen … 

43

Kommende bøker 

Quisling og andre quiz-ting 

Test dine kunnskaper om 2. verdenskrig. Jack Rostøl 

og Nils Helge Amdal har samlet 900 spørsmål og svar 

om krigen i denne artige quizboken. 

Førerkvinnen 

«Førerkvinnen» forteller om en av forrige århundres 

mest talentfulle kvinner. Olga Bjoner var musikalsk, 

skrivefør, talefør og en fremragende organisator. På 

1920- og 1930-tallet bygget hun opp den norske bondekvinnebevegelsen. 

Gjennom 150 reisedager årlig 

besøkte hun mer enn 1000 småsteder i Norge, og hun 

var i flere møter på Slottet. De stedene hun besøkte 

fra 1928 til 1939 er listet opp i boka. Hun reiste - ofte 

i egen bil - rundt i Europa, var redaktør i flere aviser, 

samarbeidet med tidens fremste kvinnesakskvinner og 

fikk kvinnene på landsbygda til å stemme ved valg. Og 

hun nølte aldri med å tale maktmenn midt imot. 

Olga Bjoner ble ansett som usvikelig. Desto større 

føltes sviket da hun i 1940 meldte seg inn i Nasjonal 

Samling. Som landsleder for NS’ kvinneorganisasjon 

ble hun for nordmenn flest til Riksrøya. 

«Førerkvinnen» er en uvanlig historie om en kvinne 

som handlet ut fra et godt hjerte og stor energi, men 

for en ødeleggende ideologi. 

44

: 978 -82-8233-433-4 

ART.NR. 334334 

begge 

list 

inger som hverveger 

den seg 

de som bare 

dens linjer. 

Finkel over et gamlfred 

R. Wallace. 

e Viggo og Sylfest 

e betydning. Jakten 

ieniske samment, 

utopisk koloni 

ktige og hensynstak 

brevets nøken 

forsmak av. 

iller som senå 

jakt etter 

l kollaps. 

FRODE SKARSTEIN 

KJELL H. MÆRE 

FRODE SKARSTEIN 

KJELL H. MÆRE 

Seleksjon 

Det finnes en sommerfugl med kantede, tørre vinger 

som hverken kan fly eller bestøve blomster. Allikevel 

beveger den seg omkring i verden, bærende på en 

hemmelig kode som bare kan slippes ut av de få som 

klarer lese mellom dens linjer. En vårdag i 2011 snubler 

reporteren Annelise Finkel over et gammelt brev 

fra den berømte, britiske biologen Alfred R. Wallace. 

Sammen med brødreparet og Darwin-kjennerne Viggo 

og Sylfest Sunde begynner hun å nøste opp brevets 

skjulte betydning. Jakten leder de tre nordmennene på 

sporet av rasehygieniske sammensvergelser, hemmelige 

CIA-program og en glemt, utopisk koloni i Stillehavet. 

Snart havner de i søkelyset til mektige og hensynsløse 

krefter som ikke skyr noen midler for å få tak brevets 

nøkkel til krefter som den arabiske våren bare var en 

forsmak av. Seleksjon er en actionfylt og kompleks 

kodethriller som sender leseren ut på en hektisk ferd 

verden over, på jakt etter en hemmelighet som kan 

kaste vår sivilisasjon ut i total kollaps. 

45

Anitsabotasjen 

Da tyskerne trakk seg tilbake mot slutten av 2.verdenskrig, 

sørget de for å ødelegge havner, elektrisitetsforsyning, 

telekommunikasjoner, tuneller og bruer. Hensikten 

var å skape problemer for en alliert framrykking. 

En kunne se den brente jords taktikk demonstrert i 

bl.a. Italia Frankrike og Finland. Vinteren 1944-45 

ble Finnmark og Nord-Troms også brent under den 

tyske tilbaketrekningen fra Finland og befolkningen 

ble sendt sørover. Både den allierte overkommandoen 

og de norske myndighetene i Storbritannia ønsket å 

forhindre eller i alle fall å begrense slike ødeleggelser 

i Norge. Til sammen 19000 menn og kvinner i den 

militære hjemmefronten ble 

plukket ut til å være med på 

beskyttelsesaksjoner. I tillegg 

kom de 2600 lokale Milorgsoldatene 

som sto under Operasjon 

Sunshines ledelse. Det 

kom derfor til å bli langt flere 

motstandsfolk som var aktive i tilknytning til beskyttelsesoppdrag 

enn med sabotasjeaksjoner. 

«Tungtvannsoperasjonen har fått stor oppmerksomhet. 

Arbeidet det siste krigsåret med å beskytte 

norsk industri mot eventuell tysk ødeleggelse 

ved alliert invasjon eller ved tysk kapitulasjon, 

er det få som kjenner til. Dette arbeidet var på 

mange måter vel så utfordrende, vel så krevende» 

Oberst Jens Anton Poulsson 

Skrap & skap: Vill hage 

En postkortbok til å skrape og skape og sende i posten! 

Skap og skrap utrolige, originale kunstverk. Bruk det 

medfølgende skrapeverktøyet for å fjerne det metalliske 

laget. Skrap fram og la din kreativitet og sansene 

utvikle seg etter hvert som du arbeider deg rundt 

sidene for å oppdage en verden av former og farge. 

Inneholder 20 originale kunstpostkort på perforerte 

sider, klare til å sendes eller vises. 

46

Skrap & skap: Fortryllende skog 

En postkortbok til å skrape og skape og sende i posten! 

Skap og skrap utrolige, originale kunstverk. Bruk det 

medfølgende skrapeverktøyet for å fjerne det metalliske 

laget. Skrap fram og la din kreativitet og sansene 

utvikle seg etter hvert som du arbeider deg rundt 

sidene for å oppdage en verden av former og farge. 

Inneholder 20 originale kunstpostkort på perforerte 

sider, klare til å sendes eller vises. 

Frøbytte 

Commentum Forlag kommer nå med boken Frøbytte, 

som tar for seg hva, hvem, hvordan og hvorfor innen 

frøbytting og frølagring. Her får man råd om hvor 

man bør begynne, og hvordan involvere seg i den 

verdensomspennende kampanjen innenfor hagebruk: 

Save Our Seeds. Man får et innblikk i de store frøselskapenes 

metoder, innvirkningen deres på frømangfoldet, 

og hvordan frøavl påvirker plantens framtid. 

Den utforsker arbeidet med frøsamlinger, og gir råd 

om hvordan man samler inn, renser, lagrer, bevarer og 

spirer frø. Boken inneholder en omfattende planteliste, 

og har flust av praktiske råd om hvordan man dyrker 

planter «fra frø til frø». 

47

Hagemesse og 

hagerevolusjon 

Vi liker å være i forkant av trendene som kommer, 

og gi leserne det de vil ha, gjerne før det er 

aktuelt for dem. Vi gjorde det i fjor, med Grønnsakdyrking 

innendørs, der mikrogrønt var en 

viktig del. Nå gjør vi det igjen i år! 

I år som i fjor var vi representert på hagemessen i Lillestrøm, 

i lag med medutstiller Rewild.Earth. De to viktige 

og nye bøkene som ble presentert retter seg både 

mot de ivrige unge og de voksne, med 23 utfordringer 

for en økohelt og Frøbytte. 

De 23 utfordringene for de unge (og eldre) økoheltene 

spenner over et vidt område, fra gjenbruk og resirku- 

48

lering av klær og emballasje, til dyrking innendørs og 

utendørs, og å ta vare på hage/natur på ulike måter. 

Frøbytte dreier seg nettopp om frøbytte: Fordelene, 

genetisk mangfold, den verdensomspennende kampanjen 

innen hagebruk, Save Our Seeds, hvordan de 

store, internasjonale selskapene arbeider og påvirker 

49

mangfoldet og det rent praktiske med å ta vare på, 

stelle, dyrke og bytte eigne frø. 

Medutstiller Rewild.Earth viser oss også hvordan 

dette kan utnyttes i større skala, med et prosjekt som 

ble started i Niger for å finne vekster som både kunne 

trives i området uten kunstig gjødsling, og samtidig 

utnyttes kommersielt. I dette tilfellet bl.a. matoljer, 

som blir produsert og vist fram noe av på messa. 

Det ble vist en del interesse for både bøker og informasjon 

på standen, og en del givende samtaler. 

*** 

50

Torshov bibliotek ble besøkt på et senere tidspunkt. 

Dette biblioteket kan smykke seg med tittelen “Norges 

første frøbibliotek”. Flere og flere bibliotek følger nå etter, 

og er et flott eksempel på frøbytte i praksis. Frøbiblioteka 

fungerer som frøbanker der du tar ut (låner) 

frø, som du planter i egen hage. Når høsten kommer, 

samler du opp frøa, og leverer tilbake til biblioteket. 

Det er også mulig å levere frø fra andre planter, slik at 

flere kan få glede av dem. 

De gamle kartotekskuffene blir resirkulert på en utmerket måte som frøbibliotek! 

51

Oppdagelsen av Amerika 

Den amerikanske marinearkeologen og eventyreren 

Robert F. Marx skrev denne boken til 500-årsfeiringen 

av Christobal Columbus’ påståtte oppdagelse av 

Amerika i 1992. Direkte oversatt het boken Jakten på 

de store hvite gudene (In Quest of the Great White 

Gods), og den vakte et visst oppstyr i USA, fordi Marx 

tok seg den frihet å mer enn antyde at det hadde vært 

europeere i Amerika før Columbus. Gjennom flere 

hundre år har det nemlig vært offisiell amerikansk 

politikk at Columbus var først. Da spanjolene kom 

til Mexico litt utpå 1500-tallet, ble de ønsket velkommen 

tilbake av mayaene, som var overbevist om at 

conquistadorene var de samme store, hvite gudene 

som hadde vært hos dem noen hundreår tidligere. Der 

skulle de snart oppleve at de tok skammelig feil. Men 

- hvem var disse store hvite gudene, som hadde kommet 

over havet i øst en gang for lenge siden, og lovet å 

komme tilbake? Det er det Marx forsøker å finne svar 

på i denne boken. Boken er forøvrig også en forrykende 

spennende biografi over forfatterens lange liv som 

eventyrer, skattejeger og undervannsarkeolog. 

Konsentrasjonsleiren Auschwitz 

Konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau var åsted 

for det største massemordet i menneskehetens historie. 

Over en million mennesker, hovedsakelig jødiske 

menn, kvinner og barn, ble drept i gasskamrene. 

Utallige andre omkom som følge av sykdommer og 

underernæring. Bilder fra Auschwitz byr på en gruoppvekkende 

fotografisk rapport fra dette infame 

etablissementet. 250 bilder med tilhørende detaljert 

bildetekst skildrer hvordan leiren ble bygget opp fra en 

52

utal arbeidsleir til en regelrett dødsfabrikk. Bildene 

viser hvordan folk levde, arbeidet og døde i Auschwitz. 

Boken portretterer mennene som unnfanget – og 

til slutt realiserte – ideen om dødsleiren, og hvordan 

leiren forsynte nærliggende industriaktører med gratis 

arbeidskraft. Bilder fra Auschwitz er et sjokkerende 

bevis på grusomhetene den nazistiske okkupasjonsmakten 

påførte menn, kvinner og barn. Ondskapen må 

aldri glemmes, ei heller gjentas. 

Nøytralitetens pris 

Perioden fra utbruddet av annen verdenskrig i september 

1939 og fram til kampene på vestfronten 

startet i mai 1940 omtales gjerne som the phoney war 

- liksomkrigen. Det var et uttrykk som oppstod blant 

amerikanske journalister i London og Paris. De konsentrerte 

seg om landkrigen og ettersom det skjedde 

lite på grensen mellom Tyskland og Frankrike hadde 

de lite å skrive hjem om. På sjøen var imidlertid krigen 

tatt på alvor fra første dag. Skip ble senket og hundredevis 

av menneskeliv gikk tapt hver eneste uke. 

Mye negativt for de Allierte. Mange britiske skip 

senket. Graf Spee Battle of River Plate og Altmark 

episoden noen av de få positive meldingene. Fenget det 

britiske publikum og ledelse og ble brukt for alt det var 

verd av propagandaen. Derfor mange myter og legender. 

Uklarheter til og med feilaktig løgn. 

Altmark-affæren i Jøssingfjorden i 1940 var et vendepunkt 

under 2. verdenskrig. Mens episoden ble brukt 

for det den var verdt i den britiske propagandaen, ble 

Hitler så oppskaket at han valgte å invadere Norge. 

53

54

Lidenskap for slanger 

Det var min amerikanske venninne som først begynte 

å «sparke» meg i rumpa til å begynne på 

en slik bok. Det var hun som mente at jeg satt på 

så mye kunnskap at jeg MÅTTE skrive bok. 

Slik starter Bjørn Ormstad å fortelle om idéen til boka, 

og fortsetter: Det eksisterer også særdeles lite litteratur 

om temaet spesielt på norsk, noe som jeg har slitt med 

frem til voksen alder. Det er også derfor jeg har ønsket 

å produsere en bok om temaet, siden jeg vet at etterspørselen 

og interessen hos barn er stor. 

Hva var drivkraften eller hva ga deg inspirasjon til å 

skrive denne boka? 

Det er lidenskapen min, jeg elsker det jeg skriver om. 

Drivkraften videre var at det skulle bli kjempebra når 

det ble ferdig slik at vi endelig kunne få en god slangebok 

tilgjengelig på norsk. 

Det har jeg også fått gjennom ungers interesse innenfor 

herpetologi, de synes alle slanger, øgler, krokodiller 

er kjempeinteressant. Det er også stort sett faktabøker 

som blir utplukket i skolebiblioteket, og aller helst 

innen dette temaet og det er det svært lite av. Videre 

kommer elevene løpende til meg og stiller masse 

spørsmål som de lurer på, noe jeg svarer på med glede. 

Interessen hos barn er større enn det voksne egentlig 

«liker å innrømme» og mange voksne setter ofte «lokk» 

på dette temaet fordi de selv ikke liker det, og da kan 

55

jo ikke barna få like det heller. De er rett og slett litt 

egoistiske. Dette er også en av grunnene mine til å stå 

på og fortsette. 

Jeg har en glødende lidenskap, og ønsker å spre glede 

og kunnskap hos barn og unge. Når det har vært tungt 

og slitsomt har jeg også fått motivasjon og støtte fra 

kona og venner. 

Retter du deg mot en definert målgruppe, eller er 

innholdet tilgjengelig for alle? 

Den er rettet mot barn og unge, men passer for alle 

aldre. Det er lite kunnskap hos voksne også, så her er 

det noe å lære i alle aldre. 

Denne boka er tenkt som et oppslagsverk, der en finner 

all informasjon om temaet på ett sted. Det er som 

oftest slik at skal en ha en spesiell informasjon må en 

i akkurat DEN boka, og skal en ha en annen informasjon, 

må en i en helt annen bok. Den problematikken 

slipper en her. 

Jeg har kortfattet det 

og forenklet det 

slik at 

det blir forståelig 

for folk flest. Jeg har også 

begrepsforklaringer med i boka 

slik at ingen ting blir hengende i lufta og 

ikke blir forstått. 

Ellers vil jeg igjen nevne de sjeldne og nyoppdagede 

artene som jeg har med i denne boka, som er med 

på gjøre den unik. Noen av artene er kun beskrevet i 

56

vitenskapelige dokumenter og finnes ikke i noen bøker. 

Jeg har flere ting i denne boka som ikke kan finnes i 

noen andre bøker, og akkurat DET er jeg litt stolt av. 

Hvis du skulle sammenfatte/fange lesernes nysgjerrighet 

med bare noen få setninger, hva ville du 

skrevet? 

Det er det største og mest omfattende norskproduserte 

slangeboken noensinne, og den har et eget kapittel med 

alle norske herptiler, noe det eksisterer lite av om ikke i 

det hele tatt. 

Den inneholder samtlige 19 slangefamilier og har også 

noen nyoppdagede og andre særdeles sjeldne slangearter. 

Den har også en 13 år gammel gutts personlige historie 

etter et uheldig bitt av en Nordlig stillehavsklapperslange, 

der vi følger han gjennom 13 operasjoner og 2 

hudtransplantasjoner. 

Jeg har fått hele giftapparetet operert ut på en overkjørt 

huggorm, der jeg forklarer plassering og funksjon med 

bilder. 

Dette og mer gjør denne boken ganske unik. 

Fortell litt om bokprosjektet. Hvordan var skriveprosessen 

og arbeidet ellers? Du har jo mange flotte 

bilder og har sikkert opplevd mye også i forbindelse 

med arbeidet med boka. 

Skriveprosessen var stor og omfattende, og jeg følte 

til tider at jeg hadde tatt vann over hodet. Noen av de 

sjeldne artene jeg har beskrevet finnes det svært lite 

57

informasjon om, så slike ting har vært tungt og tidkrevende. 

Samle inn bilderettigheter er noe av det som 

har tatt kanskje aller lengst tid, da de fleste jeg 

har spurt ikke engang gidder å svare, samt at 

mange av bildene jeg ser er feilklassifisert av de 

som har tatt bildene. 

Jeg reiser mye rundt i verden 

på jakt etter 

slanger, og 

tar en del 

bilder selv, 

disse har jeg 

brukt i denne 

boka. For meg har 

den da også blitt veldig personlig. 

Hvilke forventninger har du til bokutgivelsen? 

Jeg har egentlig ingen forventninger, jeg har aldri vært 

gjennom noe slikt før, så jeg vet heller ikke hva jeg skal 

forvente. Jeg håper jo at jeg klarer å «vekke» noe hos 

det norske folk, og at folk får øynene opp for at det 

faktisk finnes et marked innen dette temaet hos barn 

og unge som voksne ikke helt tør å innrømme. Vi må 

lytte til barna, og stimulere de der vi kan selv om vi 

selv ikke alltid liker det det dreier seg om. 

Jeg håper at salget går lett, og hvem vet… kanskje blir 

det et andre opplag også J 

Hva er den viktigste grunnen til at leserne skal 

plukke opp akkurat din bok fra butikkhyllen? 

58

Ønsker en å lære mer om slanger, som hvor de kommer 

fra, sanser, anatomi, forsvar osv. på en forståelig 

måte er dette boka for deg. 

Den største faktoren til slangeskrekk – ophidiofobi – er 

nettopp mangelen på kunnskap, hvorfor ikke sette seg 

inn i denne fantastiske slangeverdenen og forebygge 

denne skrekken ? Det er i alle fall et skritt i riktig retning. 

Til slutt: Det har vært gøy å 

skrive boka, og det har vært 

lærerikt selv for meg. En blir 

aldri utlært i noen ting, det er 

alltid noe å lære. 

Tips til dere der ute, dyrk 

hobbyen deres, på den måten 

varer den livet ut. Min hobby 

og lidenskap er sterkere enn 

noen gang. 

Se innslaget med Bjørn Ormstad 

på TV Vest 

http://www.tvvest.no/ute-medbok-om-slanger-og-sant 

59

ISBN: 9788282330657 

«Frem fra glemselen» 

Bøker har ingen holdbarhetsdato, men kan 

plukkes fram gang på gang og stadig være til 

glede og nytte. I denne seksjonen finner vi bøker 

vi har utgitt tidligere, og som kan glede mange 

ennå. 

Glad av mat 

Glede rundt mat er mer enn gleden ved å nyte et 

godt måltid. Mat kan påvirke sinnsstemningen vår 

og evnen til å takle stress og ubehageligheter. Mange 

opplever at små plager som bekymring, angst, 

nedstemthet og lignende forsvinner når de endrer på 

Glede rundt mat er mer enn gleden ved å nyte et 

det de spiser. Å endre på matvaner kan endre hvordan 

man ser på livet. I denne boka finner du oppskrifter 

på enkel hverdagsmat som kroppen trives med og som 

gir overskudd og energi. 

godt måltid. Mat kan påvirke sinnsstemningen ” vår 

og evnen til å takle stress og ubehageligheter. Mange 

opplever at små plager som bekymring, angst, nedstemthet 

og lignende forsvinner når de endrer på det 

de spiser. Å endre på matvaner kan endre hvordan 

man ser på livet. I denne boka finner du oppskrifter 

på enkel hverdagsmat som kroppen trives med og som 

gir overskudd og energi. 

Tittel: Glad av mat 

Forfatter: Gunhild Lovise Maudal 

ISBN: 9788282330657 

Pris: 348 

Glad av mat Xpress 

Travel hverdag? Ingen grunn til å spise dårlig av 

den grunn. I Glad av mat XPRESS finner du gode 

oppskrifter på ren mat som går raskt å lage og 

oppskrifter med litt forberedelser. Alle oppskriftene 

er uten melk og gluten, og det er lagt vekt på mat som 

holder blodsukkeret stabilt. 

Tittel: Glad av mat Xpress 

Forfatter: Gunhild Lovise Maudal 

ISBN: 9788282332804 

Pris: 298 

60 

“ 

Glad av mat Elisabeth 

uten gluten og melk - med stabilt blodsukker 

Gunhild Lovise Maudal 

Michael Butler 

Tønnessen 

Glad av mat 

uten gluten og melk - med stabilt blodsukker 

Gunhild Lovise Maudal 

Michael Butler 

Elisabeth Tønnessen

Min Tour 

Fire uker før franskmennene skal feire starten på det 

de tror er den hundrede utgaven av Tour de France, 

legger Forfattersyklisten ut på en ambisiøs tour gjennom 

Frankrike. Planen er intet mindre enn å kuppe 

det hundrede Tour de France rett foran nesen på 

franskmennene. 

Boken gir en usminket beskrivelse av hvordan 3300 

kilometer fordelt på 21 etapper fortoner seg for en 

amatør, og underveis blir det både opptourer og 

nedtourer. Parallelt med sin egen tour gjenopplever 

Forfattersyklisten noen av de største øyeblikkene i Tour 

de France-historien – alt fortalt med tilstedeværelse, 

innlevelse og en god porsjon humor. 

Tittel: Min Tour 

Forfatter: Asbjørn Nygård 

ISBN: 9788282332392 

Pris: 298 

Kunst på stein 

Hver småstein er unik, og det er det som gjør 

steinkunst så spennende og morsomt. Steinmaling 

er enkelt å komme i gang med, og du trenger ikke en 

masse dyrt utstyr. Det eneste du trenger er en stein, 

litt maling og fantasi. Det er rett og slett en hobby for 

alle, og en hyggelig aktivitet for både barn og voksne. 

Ferdige kunstprosjekter kan brukes på mange forskjellige 

måter, som bokmerker eller lykkeamuletter, 

lag spill, smykker eller unike gaver, eller bruk dem til 

pynt i huset eller hagen. I denne boken får du hjelp til å 

velge ut passende steiner, steg-for-steg-instruksjoner til 

spennende prosjekter, og inspirasjon og ideer til hva de 

ferdige steinene kan brukes til. 

Tittel: Kunst på stein 

Forfatter: Asbjørn Nygård 

ISBN: 9788282332392 

Pris: 298 

61

Atle Skarsten har lang erfaring 

innen kulturformidling. Til daglig 

jobber han som flyger i SAS, noe 

han har gjort siden 1990. 

Skarsten har hatt og har fremdeles 

en mengde forskjellige styreverv i 

forskjellige lag, foreninger og stiftelser. 

For tiden leder, eller sitter 

han i, styrene til Hafrsfjordvikingene, 

Tanangers Minne, Rogaland 

Historie- og Ættesogelag, 

Rott-Tinget og stiftelsene Migrasjon 

Rogaland, Rogaland Krigshistoriske 

forening og 

Hafrsfjordspillene. Han er og 

medlem i Sola kommunes Bygdeboknemd, 

og Kulturminnevernkommite. 

ISBN 9788282330398 

Michael Stokke (f. 1966) er historiker. 

Han har skrevet mastergradsoppgave 

om sovjetiske sivile 

tvangsarbeidere i Norge. Han har 

samlet informasjon om emnet 

sovjetiske fanger i 13 år. 

Han har også samlet mye informasjon 

om sivile tvangsarbeidere 

og frivillige i tysk tjeneste i hele 

Norge. 

Han arbeider nå for Narviksenteret 

med all fangehistorie i Nord-Norge. 

www.narviksenteret.no 

Blod og tårer 

BLOD OG TÅRER 

Tusenvis av sovjetiske krigsfanger og sivile tvangsarbeidere 

ofret blod og tårer for den tyske okkupasjonsmakten 

i Rogaland. Mange ga livet. Denne boken Ë|xHSSCSCy330398z 

BLOD OG TÅRER 

MICHAEL STOKKE 

BLOD 

OG TÅRER 

ATLE SKARSTEN MICHAEL STOKKE ATLE SKARSTEN 

Tusenvis av sovjetiske krigsfanger og sivile 

tvangsarbeidere ofret blod og tårer for den tyske 

okkupasjonsmakten i Rogaland. Mange ga livet. 

Denne boken gir et samlet bilde av 

grusomhetene som utspant seg fra de første 

fangene ankom fylket i 1941 og fram til freden i 

1945. Linjene trekkes også fram til i dag, hvor 

rogalendinger har holdt kontakten med sine 

russiske venner. 

gir et samlet bilde av grusomhetene som utspant seg 

fra de første fangene ankom fylket i 1941 og fram til 

freden i 1945. Linjene trekkes også fram til i dag, hvor 

rogalendinger har holdt kontakten med sine russiske 

venner. 

ATLE SKARSTEN 

MICHAEL STOKKE 

- historien om sovjetiske krigsfanger 

og sivile tvangsarbeidere i Rogaland 

1941 - 1945 

Tittel: Blod og tårer 

Forfatter: Atle Skarstein, Michael Stokke 

ISBN: 9788282330398 

Pris: 199 

På gjensyn - Do svidanja 

Under krigen led titusener av russiske krigsfanger en 

ublid skjebne på norsk jord. Som fanger i tyske leire 

ble de tvunget til slavearbeid for okkupasjonsmakten. 

Forholdene var umenneskelige, og mange døde av sult, 

sykdom og utmattelse. «På gjensyn – do svidanja» tar 

for seg dette grusomme kapittelet i norsk krigshistorie 

gjennom skjebnen til et tjuetalls russere. 

Tittel: Blod og tårer 

Forfatter: Atle Skarstein, Michael Stokke 

ISBN: 9788292309117 

Pris: 199 

62

Tungtvannsaksjonene i kortversjon 

«Tungtvannsaksjonene – i kortversjon» gir en relativt 

kortfattet gjennomgang av de ulike tungtvannsaksjonene 

– ikke bare de godt kjente, som Freshman, 

Grouse, Gunnerside, bombingen av Vemork og Rjukan 

og senkningen av ferja på Tinnsjøen, men også 

de mindre kjente operasjonene og de som det ikke ble 

noe av, som Clairvoyant, Gerd, «den stille sabotasjen» 

og Turban. Historien begynner med den hemmelige 

transporten av tungtvann fra Rjukan i mars 1940 og 

flyet som ble tvunget ned i Hamburg like etter, og den 

blir avsluttet med en kort vurdering av betydningen 

av aksjonene – sett i lys av det som skjedde i Tyskland 

sommeren og høsten 1942. 

Tittel: Tungtvannsaksjonene i kortversjon 

Forfatter: Roar Løken 

ISBN: 9788282333030 

Pris: 149 

Fru Halds hage 

FRU HALDS HAGE er en litt annerledes hagebok om 

livet i en helt vanlig hage. Her får du et lite innblikk 

i forfatterens egen hage, og også hvordan mannen, 

oftest mot sin vilje blir dradd med i hagearbeidet. En 

hagebok litt utenom det vanlige, men som allikevel er 

full av tips og fakta, og inspirasjon til hvordan du kan 

få din egen drømmehage, uansett om hagen din er liten 

eller stor eller hvor i landet den ligger. Hva er det som 

gjør at det å være i hagen får en til å glemme både tid 

og sted og stresse ned i en travel hverdag? 

Tittel: Fru Halds hage 

Forfatter: Ingeborg Kringeland Hald 

ISBN: 9788282334013 

Pris: 389 

63

Vetter i nordiske folkesagn og 

folketro 

Denne boka handler om vetter - overnaturlige vesener 

fra gamle dagers folkesagn og folketro. I det gamle 

bondesamfunnet vrimlet det av denne type skikkelser. 

Saltvann og ferskvann, utmark og innmark var 

bebodd av huldre og nisser, troll og underjordiske, 

gjenferd, drauger og nøkker. 

Dette er en oversiktelig og lettlest bok som kan passe 

både for voksne og barn og kan være enn populær 

bokgave spesielt for dem som er vitebegjærlige og nysgjerrige 

på å utforske dette emnet og dem som er mer 

romantisk anlagte og liker fantasi og eventyr. 

Tittel: Vetter i nordiske folkesagn og folketro 

Forfatter: Jorg Aune 

ISBN: 9788282333252 

Pris: 349 

Huset på haugen 

Maja og Even kranglar alltid, og i dag er ikkje noko 

unntak. Even utfordrar Maja til å gå inn i det skumle, 

forlatne og berykta huset på haugen. Alle snakkar 

om at det spøkjer der, og ingen torer å nærme seg. 

Kva skal ho gjere? Går ho ikkje inn, kjem alle til å seie 

at ho er ei pingle. Men kva skjuler seg eigentleg bak 

dørene til det skumle huset på haugen? Torer ho å gå 

inn, tru? 

Tittel: Huset på haugen 

Forfatter: Anette Skarsbø 

ISBN: 9788282514781 

Pris: 198 

64

tt i Klepp kommune 

t førskolelærer, og har 

g driver i dag Soma 

rtet i 2001. Grisene og 

barnebok, og han har 

ønsket seg et barn 

jul (Kolofon, 2010). 

e. En sulten unge! 

ntlig grisunger? 

iver enn suksess. 

risefaren han drømmer om? 

9 788282 332866 

ISBN 9788282332866 

ART.NR. 332866 

Grisene som ønsket seg et barn 

Det unge griseparet skulle så gjerne hatt et lite grisebarn, 

men de vet ikke hvordan de skal få til dette. 

Kanskje noen av de andre dyrene vet noe? Etter 

mange gode råd – og like mange mislykkede forsøk 

– er de i ferd med å miste motet. Vil de noen gang få 

drømmen sin oppfylt? 

Tittel: Grisene som ønsket seg et barn 

Forfatter: Eiving Herredsvela 

ISBN: 9788282332262 

Pris: 198 

Grisene og den sultne grisungen 

Det unge griseparet har endelig fått sin lille grisunge. 

En sulten unge! Nå står neste utfordring for tur, for 

hva spiser egentlig grisunger? 

Grisefar følger rådene fra de andre dyrene, med mer 

iver enn suksess. Grisemor er i ferd med å gi ham opp. 

Klarer han å bli den gode grisefaren han drømmer om? 

Tittel: Grisene og den sultne grisungen 

Forfatter: Eiving Herredsvela 

ISBN: 9788282332866 

Pris: 198 

65

Fylket som er et Norge 

i miniatyr 

Vil du vite hvordan et fylke egentlig oppleves og oppfattes, 

kan det være lurt å spørre noen som ikke er født 

i fylket om deres meninger. For en del år tilbake, ba jeg 

den tidligere rådmannen i Stavanger og fylkesmann i 

Rogaland, bergenseren Konrad B. Knutsen, om å fortelle 

hvordan han opplevde fylket. 

Knudsen, som den gang også var riksmeglingsmann, 

slo uten å nøle fast at Rogaland var et Norge i miniatyr. 

Han utdypet sitt synspunkt med disse ordene: «De 

brede bygder finner en først og fremst på Jærens sju 

mil lange velkjente sletteland. I øst, innover i Ryfylke, 

tårner fjell-Norge seg opp gjen-nomskåret av dype fjorder. 

Ved foten av fjell, langs vann og sjø, finnes grønne 

flekker som vitner om gårds- og hagebruk. Og utenfor 

kystlinjen er det et mylder av øyer og skjær. 

Det er et sjarmerende og vekslende landskap – rikt 

på muligheter og utfordringer – som er bebodd av 

mennesker med et lynne og en karakter som en bare 

må bli glad i», sa Knudsen, som også trakk fram en 

historisk utviklingstråd: 

«Da de første menneskene kom til Rogaland for 

9 000–10 000 år siden, er det antatt at de kom fra 

utløpene av elvene Rhinen og Elbe. Disse utløpene lå 

den gang i nærheten av det området som i dag kalles 

Ekofiskfeltet – og som representerte starten på den nye 

tid i fylket: oljetiden.» 

I 1943 ga den senere VG-redaktøren Vegard Sletten 

ut sitt omfattende historiske bokverk Fram stig Rogaland. 

Det var en bred oversikt over fylkets historiske 

utvikling som fortsatt står seg. Vegard Sletten peker 

66

i boken på et par poenger som nok mange vil nikke 

bejaende til også i dag: 

«Sett frå Oslo har nok Rogaland alltid vore ein bortgøymd 

avkrok. Men det hindrar ikkje at vegen ingen 

stad i landet er så stutt og grei ut til det store utland 

som herfrå …» 

Både Vegard Slettens og Konrad B. Knudsens observasjoner 

av Rogalands plass og posisjon i landet, 

har tålt tidens tenner. Rogaland er så visst et Norge i 

miniatyr. At det utsagnet fortsatt står ved lag, er denne 

nye boken om fylkets kommuner en betimelig bekreftelse 

på. 

Engwall Pahr-Iversen 

67

Leseprøver 

1. Når tausheten taler, bind 1 

2. Dødelig virus 

3. Mer enn øyet kan se 

4. Den sjette nøkkelen 

5. Varslerne 

6. Fra røykerom til maraton 

7. Ledelse, arbeidsglede og motivasjon 

8. Bli en inspirator 

9. Cabal 

10. Fem gram magi 

11. Broer over tidens elv 

12. Laksevind 

13. En vandring gjennom årstidene 

14. Gullstøv 

15. Professor Hanséns tapte kjærlighet 

16. Avsporet 

17. Arkadij 

18. Filmquiz 

19. Kommandopappa 

20. Thomas og microchipen 

68

© Bokforlaget Publica 2016 

PUBLICA BOK AS 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 

www.publicabok.no 

ISBN: 9788282515047 

Omslagdesign: Hana Costelloe 

Sats: Hana Costelloe 

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens 

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver 

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den 

utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller 

avtale kan medføre erstatningsansvar.

NÅR 

Else Skranefjell 

2016

Til Savannah, 

mitt første oldebarn


Forord 

I 

mange familier har det skjedd hendelser som det senere ikke 

snakkes om. Tausheten kan være pålagt, fordi den er forbundet 

med skam eller sorg, eller simpelthen fordi ingen har fortalt 

noe til sine etterkommere, som muligens heller ikke har spurt. 

Har barn rett til å kjenne sannheten om sine foreldres og 

besteforeldres liv? Kanskje ikke. men uten å kjenne sannheten 

vil ofte etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all 

tausheten. 

Jeg fant et brev fra 1988, der det sto følgende om min morfar, 

skipsføreren, skrevet av hans yngste datter: 

Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å 

føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han 

i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på 

Stavanger Sykehus kort tid etter. 

Min nysgjerrighet var vekket. Hva hadde han gjort i Cape Town 

i tyve år? Hva skjedde med hans seks barn som var mellom 15 

og 25 år da han reiste, som aldri hadde fortalt noen om farens 

liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det under hans 

lange fravær? 

Jeg visste ingenting, og det var heller ingen andre slektninger 

som kunne fortelle meg noe. Var det riktig å begynne å grave i 

en fortid som ingen hadde villet snakke om? Ville det være mulig 

for meg å skrive en bok om min morfars liv? 

- 7 -


Jeg startet en omfattende kildeundersøkelse, både i Norge og 

Sør-Afrika. Etter hvert som jeg levde meg inn i historien, dukket 

det opp i hodet mitt kommentarer som var blitt sagt eller 

som jeg hadde overhørt gjennom min barndom og voksne 

liv, og som syntes å ha ligget gjemt i hjernen min i påvente av 

denne anledningen. 

Da jeg begynte å skrive, følte jeg at jeg ikke hadde nok stoff til 

annet enn en tynn bok. Etter hvert skjedde det forunderlige at 

hele min mormor og morfars familie ble «levende» for meg og 

på en måte «medvirkende» i skrivingen. Den tynne boken jeg 

hadde i tankene, har derfor blitt en trilogi. 

Mye av det som er skrevet, er sant. Resten er fiksjon. Trilogien 

som helhet avspeiler ikke den fulle og hele sannheten, men jeg 

mener den gir uttrykk for historien slik den kan ha vært. 

De feil og usannheter som leseren måtte kunne avdekke, er derfor 

fullt og helt mitt ansvar. 

Dette er den første boken i trilogien om livet til Torkel og hans 

familie. 

- 8 -


Prolog 1946 

H 

an lå i sengen og slumret mellom søvn og våken tilstand. 

Når han lukket øynene, kunne han se for seg den lille gaten 

i District Six, yrende av liv. Han kunne høre musikken, kjenne 

alle luktene, føle varmen og fellesskapet. Det hadde vært et godt 

sted å være, og han hadde hatt gode mennesker rundt seg i alle 

disse tyve årene. 

Han åpnet øynene forsiktig der han lå i sykehussengen. Grå 

og slitt maling på veggene. Gardinene hadde sett bedre dager. 

Linoleumen på gulvet hadde avslitt mønster. Alt han hadde sett, 

fra de bar ham i land fra båten ved kaien i Stavanger og til nå, 

var preget av grå slitasje og manglende vedlikehold etter den 

lange krigen i Norge. 

Det banket på døren, og søster Liv stakk hodet inn. «De får 

besøk, kaptein Strømberg.» 

Han ville ikke ha besøk, han orket ikke snakke med noen. 

Han var så syk, han ville bare få ligge her og dø i fred, men han 

sa ikke noe. 

Ny banking, denne gang mer forsiktig. Han så at Torborg 

kom inn, og sammen med henne, en halvstor gutt på 10–11 år. 

«Hallo, far», sa Torborg og smilte. «Nå skal du få hilse på det 

eldste barnebarnet ditt. Kjell, gå bort til morfar og hils pent på 

ham.» Kjell så bort på mannen i sengen. Han så veldig gammel 

ut og liksom så inntørket. Var dette morfar, som han visste 

hadde vært kaptein på store båter, og som hadde reist rundt i 

- 9 -


hele verden? Han hadde vært så spent på hvordan han var, for 

han hadde jo aldri møtt ham før. Selv om han visste at morfar 

var veldig syk, hadde han tenkt seg at han kunne sitte forsiktig 

på sengekanten, og småprate hyggelig med ham om alt det 

spennende han hadde opplevd ute i verden. 

Kjell gikk forsiktig bort til sengen og rakte ut hånden for å 

hilse. Morfar så på han med et alvorlig blikk, ikke en trekning 

viste seg i ansiktet hans. Så lukket han øynene og vendte ansiktet 

vekk mot vinduet. 

Kjell senket armen og så forvirret på moren. Hun var blitt 

helt stiv i ansiktet og sa fort, og litt strammere enn med den 

vanlige myke stemmen sin, «Kom, Kjell, morfar er trett og syk 

og orker ikke å snakke med oss. Nå går vi hjem og koser oss.» 

Så tok hun Kjell i hånden og lukket døren til sykeværelset med 

et lite smell. Det ble aldri senere snakket et ord om Kjells sykehusbesøk 

hos morfar. 

To uker etter døde skipsfører Torkel Cornelius Strømberg 

av langt fremskredet nyrekreft. Til stede i begravelsen var de 

voksne barna, Lisa, Torborg, Junior og Mimmi. De av barna 

som ikke var til stede, var Anna, som bodde i Oslo, og Ordin, 

som døde i 1934. Det var en lettelse blandet med bitterhet hos 

de etterlatte barna da det hele var over. Skjønt, «etterlatte», det 

hadde de jo vært i over tyve år allerede. 

- 10 -


1872 

D 

en lille byen hadde alltid vendt mot sjøen. De små hvite husene 

lå tett omkranset rundt Vågen og strakte seg litt utover 

langs sjølinjen. Folk som kom langveisfra med båt, sluttet aldri 

å forundre seg over den store, eldgamle domkirken som lå rett 

bak. Den kneiste over alle trehusene og sto slett ikke i forhold 

til byens beskjedne størrelse. 

Rett utenfor bybebyggelsen strakte jordene seg så langt øyet 

kunne se. Her bodde de som drev jordbruk, og langs sjøen hadde 

fiskerne sine små hjem. Og her, ikke mange minutter å gå 

utenfor bygrensen, lå på en liten høyde enda en kirke, ikke så 

gammel som domkirken riktignok. Den var vigslet bare noen 

tiår tilbake, og hadde fått navnet Vår Frue Kirke. Den dekket 

prestegjeldet som besto av landområdene rundt byen sammen 

med øyene innenfor. Menigheten var stolt over å ha fått sin 

egen kirke, en vakker kirke, som strakte sitt tårn mot den blå 

himmelen denne søndagen i strålende maisol. 

Gudstjenesten var over, kirkerommet sto tomt, og menigheten 

hadde samlet seg utenfor. I dag hadde det vært barnedåp, fire 

små barn var blitt døpt, og nå ble gratulasjoner gitt til foreldrene. 

Midt blant gratulantene sto Peder Torkel Larsen og hans kone 

Anne Elisabeth med det nydøpte barnet, Marie Dorthea, bare 

fem uker gammel. Den lille hadde sovet seg gjennom hele seremonien 

og så vel fornøyd ut. Deres førstefødte, Samuel på 

fire år, sto høytidelig ved siden av med hånden sin trygt gjemt 

i farens. 

- 11 -


Det var ingen faddere sammen med dem. Peder hadde ingen 

nære slektninger i live. Elisabeths far var død. Moren var gift 

på ny og bodde for langt borte til å komme på besøk. Elisabeth 

hadde mange søsken, og to av disse var skrevet inn i kirkeboken 

som faddere, men ingen av dem var til stede denne dagen. Hun 

hadde selv båret lille Marie Dorthea til dåpen. 

Så derfor var det ikke blitt noen å holde selskap sammen med 

på dåpsdagen. Elisabeth syntes det var trist og så litt misunnelig 

bort på de andre dåpsbarnfamiliene, som åpenbart var omgitt 

av slektninger i flere generasjoner. Hun hadde likevel dagen før 

bakt en kake, så fikk de holde selskap og feire dåpsbarnet, hun 

og Peder sammen med lille Samuel. 

«Se, Elisabeth», sa Peder, og nikket mot et par som sto litt 

utenfor de andre. «Der borte står den nye gårdbrukeren på en 

av de mindre Husebø-gårdene. Jeg har hørt at han satser på å bli 

jektefører ved siden av gården.» 

«Unnskyld meg», sa Elisabeth smilende, «men kan du fortelle 

meg hva en jektefører er for noe?» Peder lo og klappet henne 

på armen. «Det er tydelig at du er en ekte bondepike fra 

Randeberg. En jekt er en bred, liten seilskute med en mast, som 

benyttes til frakting av varer langs kysten. En jektefører er den 

ansvarlige om bord, gjerne han som eier båten.» Peder sto og 

tenkte litt før han sa: «Jeg kan tenke meg å bli kjent med ham. 

Muligens kan han ha bruk for en matros? Dessuten er det sikkert 

ikke så lett å være helt ny på Husebø.» 

«Nei, det er det nok ikke», sa Elisabeth. Så fulgte ett litt nølende: 

«Vi kan jo invitere dem inn på en kopp kaffe og et kakestykke 

på hjemveien.» 

Peder lo. «Det var liksom det som var tanken min, da! Om vi 

ikke har familieselskap i dag, så kunne det jo være veldig hyggelig 

om vi hadde besøk av noen som ville være med og smake på 

den gode kaken din.» 

De gikk sakte bort til de fremmede, kona holdt et lite barn 

på armen. Peder rakte frem hånden og sa: «God dag, vi hører 

- 12 -


at det er kommet nye på Husebø. Jeg er Peder Larsen og har en 

husmannsplass på Buøen.» 

«God dag», sa den fremmede mannen, «mitt navn er Aanen 

Strømberg. Dette er min kone Nora, og her ser dere vår førstefødte, 

Torkel Cornelius, som ble født i januar.» 

«Ja så», sa Peder og smilte lunt, «den lille der er jo min navnebror, 

for jeg heter egentlig Peder Torkel. Det var en kjekk liten 

kar!» De voksne håndhilste på hverandre, og Aanen fortalte at 

dette var deres første kirkebesøk etter at de var kommet flyttende 

fra gården Straumberget i Ryfylke. 

Så gikk praten, litt nølende først, slik den gjerne gjør mellom 

fremmede, men snart livligere. De to mennene hadde 

begge røtter i jordbruk, men det var uten tvil sjøen som sto 

deres hjerter nærmest, så det var mye å snakke om. Elisabeth og 

Nora følte umiddelbar sympati for hverandre. De hadde jo også 

spedbarna felles, hvilket alltid er et uuttømmelig samtaleemne 

for mødrene. 

De begynte å gå ned kjerreveien fra kirken mot bryggen, der de 

hadde hver sin robåt liggende. Foran gikk de to mennene i sine 

sorte søndagsdresser, Peder med Samuel på armen. Rett bak 

fulgte kvinnene med sine lange sorte skjørt, og med sjal som de 

hadde bredt rundt spedbarna, slik at bare en liten nesetipp stakk 

opp fra hver bylt. 

Det var søndagsstillhet i de små fiskerhjemmene som lå nede 

ved bryggen. Peder sa: «Jeg antar at båten din har plass ved 

bryggen på Buøen, og at dere går derfra til Husebø?» Jo, det 

stemte det. «Huset vårt ligger rett ved bryggen. Hvis dere ikke 

forsmår, vil vi være takknemlige dersom dere vil være med inn 

til oss til en kopp kaffe og et kakestykke?» 

Nora og Aanen så på hverandre. Så nikket de samstemt og sa 

at det ville de svært gjerne. 

Den korte roturen fra fastlandet over sundet til Buøen gikk 

raskt. Etter at båtene var fortøyd, gikk de til det lille hvite huset, 

- 13 -


som lå oppe på knausen over bryggen. Elisabeth fortalte at de 

bodde i første etasje med kjøkken, stue og et lite kammers. I 

andre etasje bodde en gammel fisker som gikk på fattigkassen, 

hans kone, deres datter, som dels var i tjeneste, dels bodde 

hjemme hos foreldrene, samt datterens nyfødte, «uekte» barn. 

«Så det er ikke så greit for dem», sukket Elisabeth. 

Nora nikket samtykkende: «Det er mye nød rundt omkring. 

Det er forferdelig at de som ikke klarer å holde sulten fra døren, 

må føle skammen ved å utbre hele sin elendighet for fattigkassen 

for å få noen kroner til mat eller brensel, eller kanskje varme 

vinterklær. Det verste er at alle vet hvem som får slik hjelp, og 

mange som har mer enn nok selv, ser ned på dem istedenfor å 

hjelpe. Vi er heldige som kan klare oss selv og som har en far til 

barna våre.» 

«Å, for en koselig stue», sa Nora da de kom inn. Den var ikke 

stor, og møblene var enkle, men det var rent over alt og helt 

tydelig at her stelte en kvinne som maktet å gjøre det hyggelig 

rundt seg. Elisabeth smilte glad over rosen og gikk deretter ut 

på det lille kjøkkenet og satte på kaffen. De to spedbarna ble 

lagt på kammerset, der de begge sovnet. 

Bordet i stuen ble dekket med hvit duk, og snart satt de benket 

alle sammen mens praten gikk. Aanen fortalte om planene sine. 

Han var født og oppvokst på husmannsplassen Straumberget, 

som ble frikjøpt av faren i 1860. Faren hadde vært jektefører 

ved siden av gården, og da han døde for noen år siden, hadde 

Aanen arvet nok til å kunne bosette seg på Husebø. 

Aanen hadde hele sitt liv lengtet etter å skaffe seg et levebrød 

på sjøen. Nå hadde han på hånden en jekt og hadde planer 

om å bruke denne til å frakte last mellom Stavanger og Bergen. 

Markedet var godt, så han regnet ikke med å få noen problemer 

i så måte. Dessuten mente han at det måtte være penger å tjene 

på sildesalting som biinntekt. Nora var fra gård, og vel vant med 

gårdsarbeid, så hun skulle ha ansvaret for gården mens han var 

på sjøen. De hadde allerede festet en dreng og en tjenestepike, 

- 14 -


så hun skulle ha nok hjelp. Gården på Husebø var jo heller ikke 

så stor. 

«Og så sant jeg klarer det», avsluttet Aanen mens han kastet 

et blikk på sin lille, sovende sønn, «skal Torkel Cornelius her få 

seg en skikkelig sjømannsutdannelse, slik at han kan reise ut på 

de syv hav.» 

«Du verden», sa Peder. «Jeg er imponert over hvor godt du har 

planlagt og hvor langt du har kommet. Jeg har jo bare denne 

husmannsplassen, og den er ikke mye å leve av. Så jeg tar hyre 

som matros når anledningen byr seg. Dermed får vi litt ekstra 

i tillegg til at hyren også dekker leien for plassen vår. Men vi 

håper nå på at vi en dag skal kunne eie jorden vår selv, så vi 

arbeider så mye vi makter og sparer det vi kan. Elisabeth er også 

vokst opp på gård, og vi arbeider godt sammen, hun og jeg. Så 

vi klager ikke!» 

Så gikk praten videre, fra vær og vind til utvandringen til 

Amerika. Mange var dratt av gårde, men ennå ingen fra deres 

familier, men de kjente alle noen som hadde reist. Det kunne 

nok virke forlokkende på dem når de fikk referert innhold 

fra andres Amerikabrev, eller så emigrant-annonsene i avisen. 

Emigrantagenten, som hadde gått fra hus til hus både på Buøen 

og på Husebø i vinter, hadde nok fått det til å krible hos de 

fleste. Men alle fire var enige om at de ville holde seg til fedrelandet 

så sant det var mulig å brødfø seg her hjemme. 

Mens de voksne snakket, hadde lille Samuel vært ute i boden 

og lekt med de små kattungene sine. Nå var han lei av det 

og ville inn igjen til mor. Samtidig kom det noen «grynt» fra 

Torkel Cornelius, som åpenbart syntes det var på tide med litt 

mat. Han satte deretter i å skrike, hvilket vekket Marie Dorthea 

som også ga lyd fra seg. De voksnes samtale fikk derfor en helt 

naturlig avslutning. 

«Takk for kaffe og god kake», sa Nora smilende og reiste seg, 

«men nå ser det ut til at Torkel Cornelius vil ha seg litt mat.» 

«Ja, det gjelder nok Marie Dorthea også, det», sa Elisabeth. 

- 15 -


«Hvis du vil sitte på kjøkkenet, Nora, så går jeg inn på 

kammerset.» 

Peder og Aanen fortsatte praten mens spedbarna ble ammet. 

Etter en stund kom de to mødrene inn i stuen igjen, og Nora sa: 

«Nå er det vel best at vi kommer oss hjem.» 

«Ja, takk for laget», sa Aanen. «Om ikke så lenge må dere 

komme over til oss og se hvorledes vi har det.» Så ble det tatt 

farvel. Aanen og Nora, med lille Torkel Cornelius, forsvant 

oppover veien mot Husebø. Peder og Elisabeth sto og så etter 

dem. «Så fikk vi en hyggelig dåpsfeiring likevel», sa Peder. 

- 16 -


« 

J 

eg 

1887 

er så nervøs for overhøringen. Tenk, nå er det bare en måned 

til konfirmasjonen», sa Marie fortvilet og lukket katekismen 

igjen med et lite smell, slik at den falt ned på gulvet. «Jeg 

klarer aldri å huske de rette svarene på alle disse spørsmålene!» 

«Marie Dorthea, det du sier er tøv, nå fortsetter vi med kapitlet 

Om loven og Guds bud», sa Torkel med tilgjort «voksen» 

og bestemt stemme, samtidig som han blunket til henne. De to 

satt inne i stuen hjemme hos Torkels foreldre på Husebø, slik de 

hadde sittet så mange ganger opp gjennom oppveksten. Marie 

måtte le. Torkel tok opp boken fra gulvet og begynte, fremdeles 

med stort alvor: 

«22. Hvorom handler den første part i katekismen?» 

«Det vet jeg», smilte Marie. «Om Loven, Guds bud og befalinger, 

Guds vilje.» 

«Bra, Marie. 23. Når vi handler mot Guds vilje, kan vi da 

unnskylde oss med at vi ikke kjente Guds vilje?» 

Marie tenkte før hun svarte: «Nei, for Gud har åpenbart oss 

sin vilje.» 

«24. På hvilken måte har Gud åpenbart oss sin vilje?» 

«For det første gjennom vår samvittighet, for det andre ved 

Moses og til slutt, gjennom Jesus.» 

«25. Hvorledes kan Gud sies å ha åpenbart oss sin lov gjennom 

vår samvittighet?» 

«Jo, for samvittigheten sier oss hva som er ondt eller godt, hva 

- 17 -


Gud vil eller ikke vil. Samvittigheten er oss således en naturens 

lov, eller en naturlig medfødt følelse av Guds vilje.» 

«Bravo, du kan det jo så godt! Nå tenker jeg at vi legger hele 

katekismen fra oss for i dag og fortsetter i morgen», sa Torkel 

fornøyd. 

Marie tittet opp på ham og lo: «Jammen, kan du alt sammen, 

da? Det er jo så veldig mange spørsmål!» 

Torkel ble alvorlig, satt litt og tenkte før han sa: «Jeg må klare 

det, så jeg leser i hvert eneste ledige øyeblikk til jeg blir ganske 

surrete i hodet. Hva tror du far ville sagt hvis jeg ikke kom 

igjennom, og hva skulle jeg så gjøre? Jeg får jo ikke hyre som 

førstereisgutt dersom jeg ikke er konfirmert. Nå har jeg ventet 

lenge nok, og jeg vil ut i verden.» 

«Du er heldig, du», sa Marie, og så trist ned på hendene sine. 

«Jeg blir bare sittende her hjemme, jeg.» Da plutselig oppdaget 

de at Nora, Torkels mor, var kommet inn i stuen. Hun hadde 

nok hørt Maries kommentar, for hun sa: 

«Nå Marie, hva har du lyst til å gjøre hvis du kunne velge helt 

fritt?» 

«Men det kan jeg jo ikke.» 

«Men hvis du kunne?» 

Marie nølte og sa mens hun rødmet litt: «Hvis jeg var gutt, 

ville jeg også reise på sjøen og se litt av verden. Men gutt er jeg 

jo ikke. Så hvis jeg kunne velge helt fritt, som pike, altså – da 

tror jeg kanskje at jeg ville reist inn til Stavanger og forsøkt å få 

tjeneste et par år som barnepike hos noen snille mennesker som 

hadde et stort og hyggelig hus. Og så har jeg en liten drøm for 

meg selv om å få opplæring i en hatteforretning, og lære meg å 

sy pene hatter til byfruene, og kanskje en gang starte min egen 

forretning. Så skulle jeg bo i byen i en liten leilighet med stue og 

kammers.» Marie drømte seg videre: «På søndagene skulle jeg 

møte mor og far i kirken, og etterpå skulle vi ro hjem til Buøen 

for å spise middag og kose oss. Men …» Marie sukket tungt, 

- 18 -


og Nora kunne godt se at øynene hennes ble blanke. «Det er jo 

bare en drøm, og slik blir det jo ikke.» 

«Hvorfor kan ikke det bli virkelighet, Marie?» spurte Nora 

alvorlig. Torkel hadde satt seg opp i stolen og fulgte intenst med 

i samtalen. 

«Nei, for mor er ikke frisk, så far har sagt at jeg må hjelpe til 

hjemme inntil hun blir god igjen.» 

«Hva sier du? Er mor syk ennå? Jeg vet jo at hun følte seg 

dårlig da jeg snakket med henne for en stund siden, men jeg 

trodde at det var noe forbigående og at hun for lengst var frisk 

igjen.» Nora satte seg ned ved siden av Marie og la hånden på 

skulderen hennes. «Vet du hva som feiler henne?» 

«Nei, hun vil ikke snakke om det. Men jeg ser at hun er svak 

og legger seg ned så ofte hun kan. Hun klarer heller ikke å være 

med ute på jordet lenger.» 

«Dette visste jeg ikke», sa Nora, «jeg vil gå bort til henne i 

morgen formiddag.» 

«Ikke si at jeg har sagt noe, da blir hun sikkert sint på meg», 

sa Marie fortvilet. 

«Nei da, jeg skal ikke si noe. Men nå lar vi dette hvile litt. 

På kjøkkenet er det kaffe og litt kake, så nå skal vi hygge oss 

sammen med de andre». 

De gikk ut på kjøkkenet, der resten av familien allerede satt 

og ventet. Ved enden av det store bordet satt far Aanen, mens 

Nora satte seg på den motsatte enden. På sidene satt Laurentse, 

Tomine, Amanda og Adolf. Lille Amanda var bare to år, og 

Adolf var seks. Da de tre nyankomne hadde satt seg, ba Aanen 

bordbønnen før de begynte å spise kake. Så gikk praten livlig. 

Marie satt ved siden av Amanda, som var hennes lille yndling, 

og fikk snart høre om hunden som hadde fått valper og som var 

sååå søte. Så satt Marie litt i egne tanker, nøt å sitte med denne 

store, hyggelige familien rundt bordet. Slik ville hun også ha 

det når hun ble voksen! Hjemme hos henne var det så stille 

- 19 -


bestandig etter at storebror Samuel var reist til sjøs rett etter 

konfirmasjonen. Det var bare henne og foreldrene rundt bordet. 

Nå når mor ikke var helt frisk, ble det ekstra stille, det var 

liksom ikke så lett å finne på noe å si. 

Marie fikk dårlig samvittighet og skammet seg. Hun hadde de 

beste foreldrene i verden! 

«Vet dere hva?» sa plutselig Laurentse, den eldste av pikene. 

«På Østbøe-gården skal de ha stort middagsselskap for Caroline 

på konfirmasjonsdagen, og hun skal få gaver.» 

«Sier du det», sa Aanen. «Jeg har da aldri hørt at det er noen 

som har selskap på konfirmasjonsdagen.» 

«Jo da», sa Tomine, som for tiden var svært opptatt av hva 

de mer bemidlede familiene foretok seg. «Jeg har hørt at det er 

mange som har slike selskap hos de rike familiene inne i byen.» 

«Men vi er ikke rike, så dette er ikke noe mer å snakke om 

for oss.» Aanen var blitt skarp i stemmen. Det kom et hørbart 

lettelsens sukk fra Torkel. Han syntes det var mer enn styr nok 

rundt konfirmasjonen som det var og hadde absolutt ikke noe 

ønske om i tillegg å være midtpunkt i et selskap. 

Det ble helt stille rundt bordet. Marie måtte nesten smile ved 

den merkelige tanken at de skulle ha selskap hjemme hos henne, 

det ville ikke bli rare selskapet av henne og foreldrene. Samuel 

var ute på sjøen. Andre slektninger hadde de ikke i nærheten. 

For øvrig var det knapt med penger og absolutt ingenting til 

overs til å holde selskap. Nei, hun fikk være mer enn fornøyd 

dersom moren var såpass bra at hun kunne være med i kirken 

på konfirmasjonsdagen. 

Så var kaken oppspist. Alle takket for maten, og det var tid for 

Marie å komme seg hjem til Buøen. Med seg på veien fikk hun 

en klapp på kinnet fra Nora, en hjertelig klem fra Amanda og 

et oppmuntrende, «Vi sees snart!» fra Torkel. Så fulgte hun den 

gamle kjerreveien over jordene og var snart hjemme. 

- 20 -


Neste formiddag vandret Nora den samme kjerreveien i regn 

og skarp vind. Hun hadde tenkt hele kvelden før på Marie og 

hennes foreldre, hvordan hun, Nora, kunne bidra i den triste 

situasjonen spesielt Marie var i. Tankene sine hadde hun delt 

med Aanen, som var enig i de forslagene hun ville legge frem for 

Elisabeth og Peder. Men hun var litt nervøs, det kunne hende at 

de ville synes at hun blandet seg for mye inn i livet deres. 

Vel fremme banket hun på døren og hørte et svakt, «Kom 

inn», fra Elisabeth. Hun åpnet døren og så Elisabeth i ferd med 

å reise seg fra sofaen med et unnskyldende lite smil. «God dag, 

Elisabeth, hviler du?» 

«Jeg var bare litt trett. Men nå skal jeg sette på kaffen. Så 

hyggelig at du kom innom, Nora.» 

Nora så granskende på henne. Det var ikke tvil om at hun så 

dårlig ut, blek og tynnere enn sist hun så henne. Men hun sa 

ikke noe før kaffen sto på bordet og de begge hadde satt seg. 

«Elisabeth, du ser ikke godt ut. Fortell meg nå hva som er 

galt.» 

«Jeg vet ikke, Nora. Men jeg føler meg så trett og sliten hele 

dagen, og jeg orker ingenting. Peder sendte meg til doktoren, 

men han fant ikke noe, så han sa at jeg skulle ta det med ro og 

ga meg noen piller som jeg skulle ta.» 

«Vi får håpe at de hjelper, slik at du blir bra igjen til Maries 

konfirmasjon.» Nora smilte oppmuntrende, men da begynte 

tårene å renne nedover kinnene til Elisabeth, og ordene kom 

strømmende: 

«Jeg er så lei meg for Maries skyld. Hun hadde så mange 

planer, og ville så gjerne ta tjeneste i byen etter konfirmasjonen, 

men Peder har sagt til henne at hun må hjelpe til hjemme inntil 

jeg blir helt frisk igjen. Jeg klarer så lite nå, og Peder kan jo ikke 

greie alt alene. Å ansette en tjenestepike har vi ikke råd til, vet 

du. Selv om Marie ikke sier noe og er vennlig og snill, slik hun 

alltid har vært, ser jeg jo at hun er lei seg. Ikke først og fremst 

fordi hun ikke får reise til byen. Men alle pikene hun kjenner 

- 21 -


som skal konfirmeres nå, skal ut i «voksen» tjeneste, og da er det 

liten stas å gå hjemme og hjelpe moren sin.» 

«Det skjønner jeg godt», sa Nora, og formulerte seg slik 

hun hadde planlagt. «Kunne det være en løsning at hun fikk 

tjeneste her ute, slik at hun kunne bo hjemme og hjelpe deg om 

morgenen og kvelden og i tillegg ha fredag, lørdag og søndag 

fri for å hjelpe deg? Da ville hun bli mer likestilt med de andre 

pikene og ville tjene like mye som disse, siden hun kun hadde 

delvis kost og ikke losji?» 

«Å ja», sa Elisabeth. «Det ville nok være stas for Marie. Spesielt 

når hun vet at vi gjerne lar henne dra til byen når bare jeg blir 

frisk nok. Men det er da ingen som kunne tenke seg å ta henne 

i tjeneste på slike vilkår.» 

«Jo, jeg.» 

«Du?» 

«Ja. Den tjenestepiken jeg har, er fullt opptatt med arbeid i 

huset og med matlaging. Aanen gjør det ganske godt for tiden, 

men er mer ute med jekten sin enn hjemme. Sildesaltingen kaster 

også litt av seg. Så vi har funnet ut at vi har behov for, og råd, 

til å feste en pike til å passe de to minste, slik at jeg får gjort mer 

på gården. Vi har snakket om det og er helt enige om at Marie 

ville passe godt til dette arbeidet. Hun kjenner både Amanda 

og Adolf, og begge barna er allerede meget glade i henne. Bedre 

barnepike enn henne kan jeg ikke få!» 

Elisabeth la hånden på Noras. Nå rant tårene på nytt. «Du får 

ha så mange takk, Nora. Dette vil gjøre Marie meget glad, og 

være til stor lettelse både for Peder og meg selv.» 

Så gikk praten videre over til de to konfirmantene. De forundret 

seg over hvor fort tiden hadde gått fra den dagen spedbarna 

hadde møtt hverandre første gang utenfor kirken på Maries 

dåpsdag. Nå var Torkel fullt utvokst, kraftig og vel så høy som 

sin far. Marie var liten og spedlemmet, men også hun fullt utvokst. 

De to barna hadde alltid hatt god kontakt seg imellom, 

til tross for at de hadde gått på hver sin allmueskole i syv år. 

- 22 -


Marie på den gamle Buøen skole fra 1861, mens Torkel gikk 

på den noe yngre Hundvaag skole, der Husebø-barna holdt til. 

Nå i konfirmasjonstiden møttes de jevnlig hos presten og hadde 

mye kontakt i fritiden også. 

«Du, Elisabeth», sa Nora, og smilte varmt til henne, «Aanen 

og jeg har mange ganger snakket om den gangen vi sto utenfor 

kirken etter Maries dåp, ikke kjente vi et menneske, og dere to 

kom bort til oss. Vi har alltid vært så takknemlige for at dere 

gjorde det og for den hyggelige stunden vi etterpå hadde her i 

denne stuen.» 

Elisabeth smilte tilbake. «Det er jeg også glad for at vi gjorde, 

så mye hygge som våre to familier har hatt gjennom årene.» 

«Nå tenkte Aanen og jeg at det kunne være hyggelig og passelig 

om vi gjorde litt ekstra stas på de to unge på konfirmasjonsdagen 

deres. Vi vil derfor invitere dere alle tre til middag hjemme hos 

oss rett etter kirken. Det blir jo i all beskjedenhet, men sikkert 

mye hyggeligere enn at hver familie sitter hjemme for seg selv. 

Hva sier du til det?» 

«Men, Nora, det blir altfor mye arbeid for dere. Nei, noe slikt 

kan vi ikke ta imot.» 

«Jo, det kan dere, for dette vil være en stor glede for Aanen, 

meg og barna.» 

«Hvis du virkelig mener det, kan jeg bare takke! Jeg vet at 

dette vil glede både Peder og Marie også.» 

«Så må du bare skynde deg å bli frisk igjen, Elisabeth.» 

«Det håper jeg også, men uansett hvordan jeg har det, har jeg 

bestemt meg for at jeg skal se Marie bli konfirmert, og da skal 

jeg nok klare å komme til middag hos dere etterpå.» 

«Bra», sa Nora. «Da er det bestemt. Vi gleder oss alle sammen.» 

Ved kveldsmåltidet i det lille huset på Buøen var det langt fra 

stille. Først fortalte mor om Noras forslag om Marie som barnepike 

på Husebø. Peder var glad, og Marie strålte. 

«Å, mor, jeg skal være så flink å hjelpe både deg og far her 

- 23 -


hjemme både morgen og kveld og de dagene jeg ikke skal på 

Husebø, slik at dere ikke merker den tiden jeg er borte. Tenk 

at jeg skal ut og ta tjeneste slik som de andre konfirmantene. 

Jeg skal tjene mine første penger, og jeg kan hjelpe dere med 

utgifter til mat og klær.» 

«Ja», sa far, «og så kan du følge planene dine om å reise til 

byen når mor har blitt helt frisk igjen.» 

«Jeg tror moren til Torkel er den snilleste i hele verden», sa 

Marie, og la fort til, «nest etter dere to, da. Det er ikke det at jeg 

ville ha så mye imot å være her hjemme hele tiden, men det er 

jo skikken å ta tjeneste ute, og det betyr mye for meg å kunne 

følge den og være voksen pike, slik som de andre.» 

«Det forstår vi så godt», sa mor og klappet henne på kinnet. 

«Men nå skal dere få høre det andre forslaget som Nora 

kom med i dag.» Så fortalte hun om selskapet på Husebø på 

konfirmasjonsdagen. 

Dette ble nesten for mye for Marie, først så hun helt himmelfallen 

ut, så begynte tårene å renne. «Skal vi i konfirmasjonsselskap, 

som holdes bare for Torkel og meg? Middagsselskap slik 

som Caroline på Østebøe-gården skal ha? Åååååå, så morsomt! 

Jeg gleder meg!» 

Peder så også inderlig fornøyd ut. «Det blir en stor dag for 

oss alle. Det eneste som er litt trist er at Samuel ikke får være 

med oss.» 

De to andre nikket. Samuel hadde vært på sjøen i snart fire år. 

Han var ingen brevskriver, så det var ikke mye de visste om hans 

liv ute i verden, men nå var det vel snart på tide at han kom en 

tur hjem. De savnet ham alle tre. 

«Vi har mye å være glade for i dag. La oss takke for det, og 

ikke dvele ved det vi ikke kan gjøre noe med», sa Elisabeth. 

«Denne dagen har gjort meg godt, men nå kjenner jeg at jeg 

trenger å hvile.» 

Kvelden kom, og Marie lå på divanen i stuen og forsøkte å 

sove. Men det var visst helt umulig i kveld. Tankene kvernet 

- 24 -


rundt i hodet hennes om barnepiketjenesten og selskapet. Hun 

hadde aldri vært i et ordentlig selskap før, men hadde lest og 

hørt at det var litt høytidelig, og at det av og til ble holdt taler 

for hedersgjesten. Det ville jo være henne og Torkel, det. Mon 

tro om noen ville holde tale for henne? Da ville hun helt sikkert 

føle seg veldig sjenert, så hun kom til å rødme, og kanskje ville 

hun begynne å gråte også. Torkel ville i hvert fall ikke like å bli 

holdt tale for, han kunne ikke fordra det å være midtpunkt for 

alles oppmerksomhet. Men forresten, Nora hadde sagt til mor 

at middagen ville være i all beskjedenhet, og slike taler ble nok 

bare holdt i selskaper hos prester, leger og andre fine folk – de 

kondisjonerte. 

Hun tenkte på den fine kjolen hun skulle ha på seg. Mor 

hadde sydd den, og nå hang den inne i skapet på kammerset. 

Det var den første hele kjolen hennes, hittil hadde hun bare gått 

i skjørt og bluse. Mor var veldig flink til å sy, så kjolen var nydelig, 

helt hvit, langermet og fotsid med en rynket smal kappe 

som gikk fra hver skulder og nesten helt ned. Helt nederst var to 

tilsvarende kapper på tvers. I tillegg var det et skjerf av det samme 

tynne stoffet som hun knyttet rundt livet med sløyfe bak. 

Hun skulle ha det lange mørke håret strøket vekk fra pannen 

med en stor hvit sløyfe festet bak på hodet. Å, det var en nydelig 

kjole. Hun var inne på kammerset og så på den hver eneste dag. 

Marie vendte blikket mot vinduet og så på stjernehimmelen 

utenfor. Trodde hun på Gud? Hun var ikke sikker, men mor 

hadde sagt at tvilen var en naturlig del av troen. Hvis man visste 

sikkert, ville man jo ikke snakke om «troen», men om «vissheten». 

I alle fall var det godt å tro at det var en som passet på dem 

alle, på mor som ikke var frisk, og på Samuel som var ute på det 

farlige havet. 

Så sovnet Marie. 

Elisabeth syntes å bli noe bedre i ukene som fulgte frem til 

konfirmasjonsdagen. Hun var så lettet over at Marie skulle få 

- 25 -


begynne som barnepike for Noras barn. Dessuten var det som 

den store middagen hadde gitt henne nye krefter, noe godt å se 

frem til. Hun var like tynn, og hadde fremdeles et blekt og trett 

drag over ansiktet, men hun sang av og til når hun var opptatt 

med husarbeidet, slik hun alltid hadde gjort tidligere. Hun var 

tydelig lettet over at alt hadde ordnet seg så bra for Marie. 

Fredag før konfirmasjonssøndagen sto hun på kjøkkenet og 

strøk finklærne. Den mørke dressen til Peder, skjorten hans 

med stiv snipp og hennes egen sorte finkjole. Jaja, plaggene var 

nok blitt slitte med årene, men som nystrøkne ble de brukbare. 

Bare finværet holdt seg, slik at Peder ikke trengte frakk over 

dressen, for den var avgjort ikke bra nok. Hun selv skulle ha det 

tykke, sorte sjalet sitt, enten Vårherre velsignet dem med godt 

vær eller ikke. Nå gjensto det bare å pusse skoene, og hun gikk 

for å hente pussefillen. I det hun var på vei kastet hun et blikk 

ut av vinduet. 

«Hva i all verden …» utbrøt hun forbauset, og ble stående og 

stirre ut. «Var det ikke … nei, det kunne det ikke være, jo, så 

sannelig – Ååååå!» Der kom hennes kjære førstefødte, Samuel, 

med lette skritt oppover stien og med skipssekken slengt over 

skulderen. 

«Samuel!» ropte hun, og var ute av døren og borte hos ham 

på et lite blunk. 

«God dag, mor», svarte han med det glade smilet sitt og rakte 

frem hånden til hilsen. 

«Å nei, du gutten min», sa Elisabeth leende og tok hånden 

hans i begge sine. «Riktignok er det ikke vanlig at voksne mennesker 

omfavner hverandre til hilsen, men nå skal du få en skikkelig 

god klem av moren din.» 

«Hvor kommer du fra?» spurte Elisabeth. Smilet ville ingen 

ende ta. «Og hvorfor har du ikke gitt beskjed om at du skulle 

komme? Så kunne vi møtt deg i byen.» 

«Jeg ville overraske dere, skjønner du.» 

«Ja, det var sannelig litt av en gledelig overraskelse.» 

- 26 -


«Jeg har jo vært ute i snart fire år nå, og det er lengre enn 

vanlig for de fleste førstereisgutter. Så da styrmannen hørte at 

min eneste søster skulle konfirmeres, mente han at jeg absolutt 

burde mønstre av da vi kom til Christiania for en uke siden. 

Han ga meg gode skussmål og sa at jeg var velkommen igjen. 

Så hjalp han meg slik at jeg fikk være med som hjelpegutt på 

en jekt, som dagen etter gikk fra Christiania til Stavanger. Og 

her er jeg!» 

«Du store min», sa Elisabeth. «Jeg gleder meg slik til å høre 

hvordan du har hatt det, voksne gutten min. Men nå går vi inn, 

og så må vi gi beskjed til far og Marie.» 

«Hvor er de?» spurte Samuel. 

«Begge to er oppe på jordet og setter poteter. Gå opp, du, så 

får du gleden av å overraske dem også.» 

Hun sto i vinduet og fulgte ham med øynene da han gikk 

oppover stien. Han var nesten like tynn som før, men bredere 

over skuldrene. Han var blitt merkbart høyere, helt sikkert høyere 

enn Peder. En vakker ung mann, konkluderte hun stolt. 

Elisabeth ble stående ved vinduet. Snart så hun dem komme, 

far og sønn i ivrig prat. Foran kom Marie løpende så de lange 

flettene flagret i vinden. «Mor! Mor!» ropte hun andpusten da 

hun, skitten og full av jord fra åkeren, kom inn på kjøkkenet. 

«Kan jeg løpe bort til Husebø og fortelle at Samuel har kommet. 

Ja, for vi kan jo ikke la ham være alene hjemme på søndag! 

Å, jeg er så glad!» 

«Men skal du ikke prate litt med Samuel først?» 

«Jeg skal snakke masse med Samuel, må du tro, men først må 

jeg bare være helt sikker på at alt er i orden til søndagen.» 

«Bare gå til Husebø, du, men så skitten som du er, må du 

skifte først. Hils så mye til dem alle sammen. Ikke bli der lenge, 

for det er snart middag, og da har vi god tid til å snakke resten 

av dagen.» 

- 27 -


På Husebø satt den store familien rundt bordet på kjøkkenet 

og spiste. Marie banket på og åpnet forsiktig døren. 

«Signe maten», sa hun beskjedent og neide. «Jeg skal hilse så 

mye hjemmefra.» 

«Det er vel ikke noe galt?» spurte Aanen. 

«Nei», sa Marie, og nå brøt det glade smilet frem. «Det er 

bare det at Samuel er kommet hjem i dag, og jeg ville så gjerne 

fortelle dere det.» 

«Så hyggelig at han kommer hjem til konfirmasjonen. Ja, han 

blir vel med både i kirken og hjem hit til oss etterpå?» Aanen 

smilte lunt. 

«Tusen takk.» Marie neide og smilte. «Det vil han helt sikkert 

gjerne.» 

«Hils Samuel», sa Nora, «og si at han selvsagt er hjertelig velkommen 

sammen med dere. Da blir begge familiene våre fulltallige, 

og det betyr mye på en slik dag.» 

«Tusen takk.» Marie neide på nytt og smilte strålende. «Nå 

må jeg hjem igjen for å se at det ikke bare er en drøm at Samuel 

er der!» 

«Forresten, Marie», sa den praktiske Aanen. «Har Samuel 

vokst mye på disse årene?» 

«Ja, minst et hode. Nå er han høyere enn far.» 

«Hm. Si til ham at hvis han ikke lenger kan bruke konfirmasjonsdressen 

sin på søndag, så får han ta seg en tur til meg. Jeg 

har skaffet meg ny dress nettopp, men den gamle henger der, så 

den kan han godt få låne.» 

Hjemme på Buøen satt mor, far og Samuel ved middagsbordet 

og ventet på Marie. Hun satte seg straks, og de ba sammen den 

gamle bordbønnen: 

Gud signe maten på vårt bord, 

og mette kvar ein munn på jord. 

Gud signe oss med Faderhand. 

Gud signe heim og folk og land. 

- 28 -


Og far la til: «Takk for at vi har fått Samuel hel og frisk hjem 

igjen.» 

«Amen.» 

Så ble det spist i taushet før Samuel omsider ba om å få høre 

hvordan de hadde det. Da fortalte Marie, sprekkeferdig av glede. 

at de alle fire var bedt i konfirmasjonsmiddagen på Husebø 

på søndag, og at Aanen hadde sagt at hvis Samuel hadde vokst 

ut av konfirmasjonsdressen sin, kunne han låne den gamle hans. 

Dressen til Samuel ble hentet, og han tok den på. Det var nok 

godt at Aanen hadde vært så snartenkt, for både ermer og ben 

var alt for korte, og skulderbredden strakk heller ikke til. 

«Jeg vil jo ikke se ut som en klovn i kirken og i selskapet», sa 

Samuel da alle hadde ledd godt av utseendet hans, «så jeg tar 

meg en tur bort til Aanen i morgen formiddag. Det var snilt av 

ham å tenke på dette.» 

«Ja, de er snille», sa Elisabeth varmt, og fortalte at Marie skulle 

være barnepike på Husebø det kommende året. 

«Mot lønn, altså, slik som alle andre tjenestepiker», skyndte 

Marie seg å legge til. Ingen sa noe om at Elisabeth ikke hadde 

vært frisk den siste tiden, ikke noe skulle få ødelegge gleden i 

dag. 

Far sa: «Nå må du fortelle, Samuel, om hvorledes du har 

hatt det i disse årene. Vi vet ikke annet enn at du begynte som 

dekksgutt på den store lastebåten Miranda.» 

«Etter et år ble jeg jungmann», sa Samuel, «og da jeg mønstret 

av, var det som lettmatros.» Samuel fortalte hvor godt han 

hadde likt seg om bord på Miranda, der alle hadde vært snille 

og hyggelige mot ham. Spesielt annenstyrmannen hadde vært 

en god læremester, og fra første dag gitt ham råd og opplæring. 

Så alt mens han ennå var dekksgutt, hadde han lært litt navigasjon, 

nemlig å ta solhøyden, foreta de nødvendige beregninger 

og sette resultatet ut i kartet. 

«Bevares», sa faren, med stolthet i stemmen. «Betyr dette at 

du sikter på å ta gradene og gå på styrmannsskolen?» Jo, det var 

- 29 -


slik Samuel hadde tenkt det. Men først ville han reise ut en periode 

til, forhåpentligvis som matros, for å tjene penger nok til 

året på Stavanger Sjømandsskole. Men aller først ville han være 

hjemme et par måneder, slik at han kunne hjelpe mest mulig 

med det som var nødvendig. 

«Takk, Samuel», sa Peder. «Det blir en stor hjelp for meg.» 

«Det blir en glede for oss alle», sukket Elisabeth. 

«Men mest for meg, som kan være sammen med storebroren 

min hver eneste dag», sa Marie, så inderlig fornøyd. 

De satt en stund helt stille, og hver og en kjente hvor godt det 

var å være sammen. 

Peder fant frem atlaset, og Samuel viste dem hvor han hadde 

reist. Han fortalte små og store episoder om reisene sine, alle 

byene han hadde sett og mennesker han hadde truffet. Han 

fortalte så levende at Marie omsider utbrøt: «Å, Samuel, jeg 

får liksom reist litt jeg også, i hvert fall i tankene. Dette var 

spennende.» 

Timene gikk fort mens de snakket om Samuels opplevelser. 

Til slutt gjespet mor og mente at det var på tide å gå til sengs. 

De redde opp en seng til Samuel i stuen. Da alt var klart, sa 

Samuel: 

«Du far, kan ikke du og jeg gå en liten kveldstur før vi sover?» 

Ute var det kjølig, men klart og fint under stjernehimmelen. 

De gikk ned på bryggen og satte seg på den gamle benken som 

sto der. 

«Nå, Samuel», sa far, som kjente sin sønn godt, til tross for det 

lange fraværet. «Var det noe du ville snakke med meg om, siden 

du foreslo at vi to skulle gå kveldstur?» 

«Ja, det er det. Men aller først må jeg spørre om mor. Hun er 

blitt så tynn og blek at jeg nesten ikke kjente henne igjen. Er 

hun syk?» 

«Hun har vært hos legen, men han fant ikke noe galt. Han ga 

henne noen piller, så vi får håpe at hun kommer seg. Jeg synes 

- 30 -


nok at hun har virket noe bedre i det siste, så vi er ved godt 

mot.» 

Samuel satt og så alvorlig fremfor seg: «Uten mor ville vi ikke 

klare oss særlig bra.» 

«Så, så», trøstet faren, og la hånden sin varsomt over Samuels. 

«Vi får vel tro at vi skal få beholde henne i mange år ennå og 

ikke ta sorgene på forskudd. Vi får hjelpe mor så godt vi kan 

med å gjøre hverdagen lettere for henne på alle måter.» 

«Jeg skal gjøre hva jeg kan. Og kjenner jeg mor rett, vil hun 

ikke at det blir noe snakk om at hun ikke er god?» 

«Du kjenner jo mor», sa Peder. «Men nå vil jeg gjerne høre 

hva du ville snakke med meg om.» 

«Ja, det var nå det at jeg har spart mesteparten av hyren min i 

disse årene. Jeg fikk oppgjøret da jeg mønstret av i Christiania. 

Disse pengene vil jeg at du og mor skal ha til å frikjøpe 

husmannsplassen fra Østbøe-bonden, slik at du blir selveier. Jeg 

vet ikke om det er nok», skyndte han seg å legge til, «men det 

er i hvert fall et stykke på vei.» Han nevnte beløpets størrelse. 

Far ble helt stille. Så kremtet han et par ganger, før han med 

vekt bak ordene sa: «Du er en god sønn, Samuel, jeg kunne ikke 

ønske meg noen bedre. Men pengene er dine, og nå som du 

er voksen, burde du vel tenke på din egen fremtid. Både styrmannsskolen 

og eventuelt skipperskolen koster penger, vet du.» 

«Å, pengene til styrmannsskolen tjener jeg opp når jeg reiser 

ut igjen. Etter skolen blir det ny tur, så da får jeg penger til skipperskolen. 

Far, det ville glede meg meget om du ville ta imot 

disse pengene. Det ville gi meg en god følelse av at jeg bidro 

med noe her hjemme. Du vet, som eldste, og eneste sønn, er det 

jo på en måte også min egen fremtid jeg er med og skaper. Det 

kan godt hende at det kommer en dag da jeg ønsker å være på 

land, og da kan det være godt å ha sin egen jord.» 

Far kremtet på nytt. «Det er sant. Men likevel er det et sjenerøst 

tilbud du kommer med, gutten min. Jeg vet ikke hvor 

mye Østbøe-bonden vil ha som vederlag, men jeg vil tro at dine 

- 31 -


penger utgjør en vesentlig del. Litt har mor og jeg klart å spare 

opp, så det vil ikke være så mye som mangler. Jeg fyller dessuten 

femti i år, og mor er disse fem årene eldre, så vi begynner å dra 

på årene. Vet du, jeg sier takk til tilbudet ditt.» Et solid håndtrykk 

ble utvekslet mellom far og sønn. 

«Takk skal du ha», sa Samuel og smilte bredt. «Da får jeg en 

far som er gårdbruker og selveier. Du slipper den årlige leien til 

Østbøe, og det blir mer igjen for dere til det daglige. Det er en 

god avtale for oss begge.» 

«Det er nå jeg som skal takke. Jeg er dypt beveget over hvor 

snill og omtenksom du er.» 

Samuel smilte. «Hva synes du om at du og jeg går i sparebanken 

på mandag og oppretter en konto i ditt navn? Der setter vi 

inn pengene mine sammen med det du og mor kan avse av sparepengene. 

Så kan vi spare videre til vi har hele kjøpesummen.» 

«Banken?» utbrøt Peder forskrekket. «I de siste årene har det 

ene handelshuset etter det andre gått konkurs, så det er vel bare 

et spørsmål om tid før bankene ikke klarer det lengre de heller. 

Nei, banken tror jeg ikke det er særlig lurt å satse på, selv om 

sparebanken har som mål å hjelpe småkårsfolk til å klare seg 

selv. Jeg har et bedre forslag: I morgen går vi til Østbøe og spør 

bonden hvor mye han skal ha for den jorden jeg leier.» 

«Hva tror du han sier til det?» 

«Østbøe er en grei kar, så jeg tror nok vi kan få til en avtale 

med å betale resten over de neste årene. Jeg vet at han er mest 

interessert i den delen av eiendommen sin, den største, som ligger 

på Hundvaag, og mindre i den delen som ligger på Buøen. 

Det er flere av husmennene her som allerede har kjøpt seg fri, 

og det har gått greit. Østbøe ser også med velvillighet på at tidligere 

husmenn ønsker å utvide jordstykkene sine her på Buøen. 

Det står en del ledig etter dem som har utvandret til Amerika, 

og også etter de husmenn som reiser inn til byen for å arbeide 

på fabrikkene, som det stadig blir flere av.» 

- 32 -


Dagen etter fikk de snakke med Østbøe-bonden og kom frem 

med sin sak. 

«Hvor mye har dere i kontanter», spurte bonden vennlig. Da 

Peder oppga beløpet, ble Østbøe-bonden sittende litt i tanker 

før han svarte: 

«Det er greit. Jeg får den summen som du nå har, og jorden er 

din, Peder. Jeg skal sørge for tinglysing.» 

Peder og Samuel løftet samtidig på hodet og stirret forbauset 

og nesten forskrekket på bonden. Peder sa: «Vi takker for 

det. Men dette høres ut som en handel der du blir den tapende 

part.» 

«Jeg blir nok det uansett», sa bonden, og smilte litt vemodig. 

«Jeg ser jo utviklingen med utvandringen både til Amerika og 

til industribyene her hjemme. Snart er det ikke flere igjen som 

vil være husmenn. Dette er etter min mening en god utvikling 

for landet, men det betyr at bonden får mindre arbeidskraft 

tilgjengelig og derfor må drive bedre. For meg vil dette si at jeg 

beholder all min jord på Hundvaag, mens jeg selger jorden på 

Buøen når det kommer en kjøper. Du har stelt godt med ditt 

jordstykke, Peder, og har alltid vært en pålitelig og dyktig husmann. 

Det betyr mye for meg at mine fedres jord på Buøen 

kommer over på dyktige eiere, faktisk betyr det mer enn de 

ekstra kronene jeg muligens kunne ha fått.» 

Slik gikk det til at innen året var omme, var Peder Larsen ikke 

lenger husmann, men gårdbruker og selveier. Som jordeier fikk 

han også for første gang stemmerett. 

Samuel ble odelsgutt. 

Stavanger Sparebank, byens første bank etablert i 1834, gikk 

konkurs i 1889. 

Det var grytidlig om morgenen på konfirmasjonsdagen. Ute var 

det begynt å lysne så vidt. For de fire som allerede lå våkne, løp 

tankene fritt: 

- 33 -


«V o k s e n.» Torkel smakte på ordet. «I dag blir jeg voksen.» 

Han kjente med ett at det var alvorlig og ansvarsfullt. I dag 

skulle han svare «ja» til presten på de tre spørsmålene: 

Forsager du djævelen og alle hans gjerninger og alt hans væsen? 

Tror du på Faderen og Sønnen og den Hellige Aand? 

Vil du ved Guds nåde blive i denne din dåpspakt indtil din sidste 

stund? 

Så skulle han gi presten hånden på det. Tenk om han ikke 

klarte å svare på spørsmålene til presten ved overhøringen, slik 

at han ikke ble konfirmert, og måtte gå om igjen til neste år? 

Det ville være den største skammen, og han ville aldri fått tilgivelse 

av far. Uten konfirmasjonsattest kunne han ikke tas ut 

til militæret, ikke gifte seg, ikke være fadder til dåp eller vitne 

i retten. Ikke at noe av dette var særlig aktuelt med det første, 

men det var nå en del av det å bli voksen. Og uten attesten var 

det tvilsomt om han fikk reise til sjøs, det ville være verre enn 

alt. Jaja, han skulle nok klare det. Han hadde hittil klart det han 

ville, både på skolen, i arbeidet på gården og i jekten med far. 

Det var bare et spørsmål om å jobbe hardt, så gikk det meste 

som han ville. Slik ble det nok også hvis han nå reiste ut på de 

syv hav. Han så seg selv stå i skinnende hvit kapteinsuniform på 

broen på et stort skip, skuende utover havet for å se om det var 

land i sikte. 

Tenk at eldstegutten min allerede er voksen, tenkte Nora. Hun 

kjente så inderlig godhet for den store, kraftige sønnen sin. 

Torkel var en snill gutt, til å stole på i alle oppgaver han ble bedt 

om å utføre. Mon tro hva det ville bli av ham? Ambisjonene 

hans var i hvert fall store, men hvor mye skyldtes hans egen 

natur og hvor mye var blitt formet av farens ambisjoner på sønnens 

vegne, samt hennes egen nedarvede «bondeslekt»-stolthet? 

Hittil hadde alt gått lett for Torkel, kanskje for lett? Hvordan 

ville han takle den motgang som livet nødvendigvis ville gi ham 

og som han med egen viljekraft ikke kunne komme seg ut av? 

- 34 -


«Det går nok greit», ville Aanen sagt til spørsmålene hennes. 

Han mente at hun alltid bekymret seg over minst ett av barna, 

og det hadde han nok rett i. Nora så på klokken. Det var ennå 

litt for tidlig å stå opp. Kokke-Marit skulle komme klokken ni, 

og Nora hadde leid inn Olga fra nabogården til å servere. De 

skulle ha fiskesuppe til forrett, oksestek til hovedrett og sviskegrøt 

med fløte til dessert. Bordet sto ferdig dekket i bestestuen 

med den gamle damaskduken, nypusset sølv og finserviset fra 

hennes bestemor. Nora la seg på siden og bestemte seg for å 

sove litt til. 

Marie hadde våknet med hjertebank og en sterk følelse av skyld 

og skam. Hun hadde drømt at hun ble plassert nederst av jentene 

i kirken, aller nederst etter Kristine som aldri kunne svare 

på noen ting. Da presten i drømmen endelig kom til Marie, 

skjønte hun ikke spørsmålet hans og ble like stum som Kristine 

hadde vært. «Du er usikker i din salighets sak og lære, Marie, 

så du blir ikke konfirmert i år», sa presten i drømmen, med 

høy røst så alle i kirken kunne høre det. Marie strakte seg etter 

katekismen som lå på bordet ved siden av sengen. Kanskje 

hun skulle lese gjennom de vanskeligste delene en gang til? Hun 

hadde tid til det. Nei, det ble for dumt, hun visste jo at hun 

kunne svarene. Nå ville hun bare være glad og nyte denne dagen 

som hun hadde gledet seg til så lenge. Der på veggen hang den 

fine, nye kjolen hennes ved siden av den nypressede dressen 

som Samuel hadde fått låne av Aanen. Fra flatsengen i hjørnet 

kom det et lite snork fra Samuel, som fremdeles sov. Tenk at 

han var kommet hjem til denne store dagen hennes. Hun kjente 

høytidsfølelsen fylle henne og visste at dette ville bli en dag som 

hun kom til å huske med glede hele resten av livet. 

Elisabeth hadde våknet av smerter i magen og satte seg opp med 

et rykk. Smertene kom stadig oftere nå, og hun kjente en iskald 

redsel når hun tenkte på hva det kunne bety. Doktoren hadde 

- 35 -


sagt at det skyldtes fordøyelsesproblemer og gitt henne piller. 

Muligens burde hun slå seg til ro med det. Innerst inne visste 

hun at det var mer, hele kroppen var i ulage, hun var så trett 

bestandig, eide ikke matlyst og ble stadig tynnere. Kanskje kom 

hun til å dø? Hun visste om mange som ikke hadde blitt eldre 

enn hun var nå, og hvorfor skulle hun være heldigere? Uansett 

hadde hun hatt et godt liv og hadde mye å være takknemlig for. 

En god barndom og oppvekst på gården i Randeberg, og senere 

over tyve års ekteskap med Peder. Bedre ektemann kunne ingen 

få. Så kom de to barna, Samuel og Marie, som hadde vært til 

glede siden den dagen hver av dem ble født. Med så mye lykke 

i et menneskes jordeliv var det kanskje riktig at man ikke kunne 

vente mer? Selvsagt hadde de slitt og strevet med hardt arbeid 

og lite penger. Men de hadde ikke hatt det verre enn folk flest, 

og fattigkassen hadde de ennå aldri måttet ty til. Tenk at lille 

Marie skulle konfirmeres i dag. Så ville Elisabeth i hvert fall etterlate 

seg to voksne barn, dersom hennes egne dager snart var 

talte, og det var en trygghet i seg selv. Men hun ville så gjerne 

følge dem videre inn i et voksenliv. Tenk å få oppleve å bli bestemor 

til mange barnebarn! Hun selv og Peder omgitt av den 

storfamilien de hadde ønsket seg. «Kjære Gud», ba hun, «jeg 

overlater alt i Dine hender. Amen.» 

Så ble det morgen denne syvende dag, konfirmasjonssøndagen, 

og dagen tok dem alle i sitt grep. Til avtalt tid sto Peder, 

Elisabeth, Samuel og konfirmanten Marie ferdige i sin fineste 

stas, da drengen til Aanen kom kjørende med hesten, som for 

anledningen var forspent høyvognen. Oppi vognen, som var fint 

pyntet med bjerkeløv, satt de fire Strømberg-barna Laurentse, 

Tomine, Amanda og Adolf. Bak kom Nora, Aanen og konfirmanten 

Torkel gående. Storfamilien, alle i sine høytidsdrakter, 

var et staselig skue. 

«Signe dagen», ropte Peder med sin dype stemme og svingte 

leende med luen. Barna ble løftet ut av høyvognen, og det ble 

- 36 -


hilsener og gratulasjoner med dagen til hverandre, spesielt til 

de to unge. Så gikk de i samlet flokk ned til Aanens jekt. I dag 

skulle ingen behøve å ro til kirken. 

Jekten lå nyvasket og duppet i den svake vinden. Aanen hadde 

spent fast en presenning for at de skulle komme tørrskodd 

frem og tilbake, selv om det begynte å regne, men heldigvis 

var det opphold. Det var lagt frem puter, slik at de skulle sitte 

godt. Aanen hjalp alle med å finne seg en sitteplass. De små satt 

bakerst sammen med Nora og Elisabeth, mens Samuel, Torkel 

og Marie ble plassert lengre fremme. Selv sto han ved roret 

sammen med Peder. 

«Så fint vi kommer til kirken i dag», sa Marie til de to andre 

ungdommene, «det er nesten slik at jeg glemmer å grue meg til 

overhøringen.» 

«Ikke vær nervøs, Marie. Når jeg klarte det i sin tid, klarer du 

det helt sikkert utmerket. Du har nå alltid hatt et bedre hode 

enn meg.» Samuel smilte betryggende. 

«Er du nervøs, Torkel?» 

«Ja, litt. Men kan du ikke fortelle oss om hvordan det var å 

være førstereisgutt?» 

«Gjør det», sa Marie, «så får vi noe annet å tenke på.» 

Så fortalte Samuel om sine første inntrykk av livet til sjøs. 

Marie syntes det var koselig å høre på ham. Torkel slukte hvert 

ord Samuel sa. 

På veien fra bryggen opp til kirken gikk Marie og Torkel foran 

de andre. Kirkeklokkene ringte og lokket på dem begge, mens 

alvoret og høytiden fylte sinnene deres. Så det ble ikke vekslet 

mange ord. Oppe ved kirken fikk de et håndtrykk fra hver av 

foreldrene sammen med lykkeønskninger. Også foreldrene var 

preget av forventning, alvor og en liten angst for at deres barn 

ikke skulle slippe gjennom konfirmasjonen. 

Torkel og Marie gikk inn gjennom sideinngangen, slik de 

hadde fått beskjed om. Der sto presten sammen med de andre 

- 37 -


konfirmantene. Denne søndagen var det åtte gutter og syv 

piker. Da alle var samlet, kom det store øyeblikket da presten 

skulle gi beskjed om hvilken plass hver av dem skulle få på kirkegulvet. 

Torkel sto stiv av spenning. Marie kjente igjen frykten 

fra nattens mareritt, å bli plassert nederst. 

«Fordelingen blir som følger», begynte presten og raslet med 

papirene sine: «Jeg begynner med guttene: Nr. 1 Jens Husebø, 

nr. 2 Torkel Cornelius Strømberg, nr. 3 …» Torkel kjente at 

han ble helt skjelvende i bena av lettelse og glede. Jens var sønnen 

til den største Husebø-bonden, så hans plassering var nokså 

selvsagt. Men at han selv skulle bli nummer to … Nå ville mor 

og far bli glade. 

«Og så pikene,» sa presten, «nr. 1 Caroline Østbøe, nr. 2 

Marie Dorthea Larsen, nr. 3 …» Tårene fyltes i Maries øyne, og 

hun kom med et langt sukk av glede. Hun hadde nok ventet at 

Torkel skulle bli nr. 2, men at hun selv også skulle bli det, hadde 

hun knapt våget å tenke på en gang. Aldri hadde hun følt seg 

så stolt og glad. 

Presten avsluttet: «Nå går vi inn i kirken etter den rekkefølgen 

dere har fått beskjed om. Gjør meg tilfreds ved at dere lytter 

godt til de spørsmålene jeg stiller og svarer høyt og tydelig med 

de rette svarene ifølge katekismen. Altså, ingen mumling, men 

så høyt at alle i kirken kan høre det.» 

Med bøyd hode og foldede hender fulgte de presten inn i 

det fullsatte kirkerommet, der stillheten var mettet av høytid. 

Ritualet for overhøringen kunne begynne. 

Både Torkel og Marie svarte riktig og med høye og klare stemmer 

på prestens spørsmål ved overhøringen. Det var heller ingen 

i kirken som under den etterfølgende konfirmasjonsgudstjenesten 

hadde problemer med å høre deres klare «ja» på de tre 

spørsmålene: 

- 38 -


Forsager du djævelen og alle hans gjerninger og alt 

hans væsen? 

Tror du på Faderen og Sønnen og den Hellige Aand? 

Vil du ved Guds nåde blive i denne din dåpspakt 

indtil din sidste stund? 

Så var det hele over, og denne gangen hadde alle konfirmantene 

klart seg. Marie og Torkel møtte familiene sine utenfor kirken. 

Med seg hadde de hver sin konfirmasjonsattest, det viktige beviset 

på at de nå var voksne. 

På vei til bryggen og med jekten tilbake til Buøen var stemningen 

høy, bortsett fra hos lille Amanda som sov tungt etter 

den lange tiden med bevegelses- og snakkeforbud i kirken. Ved 

bryggen på Buøen var drengen på plass med hesten og høyvognen. 

Elisabeth og Nora kjørte sammen med de små, mens de 

andre gikk etter. De passerte noen gårder og flere husmannsplasser 

underveis til Husebø, der folk kom ut og gratulerte med 

dagen. Torkel bukket alvorlig mens han takket, det krevde sitt 

å se voksen ut. Marie kjente at hun endelig kunne slappe av og 

nyte det å være midtpunktet i den fine, nye kjolen. 

Kokke-Marit kom ut på trappen da de kom til Husebø og 

gratulerte de to konfirmantene, som hun hadde kjent siden de 

var små. Hun meddelte også Nora at maten var klar til servering 

når som helst. 

Snart satt de rundt spisebordet alle sammen. Torkel og Marie 

midt på hver langside mellom sine respektive foreldre, de andre 

jevnt fordelt rundt resten av bordet. Aanen ønsket alle velkommen 

og ba om at de istedenfor bordverset sang en konfirmasjonssang, 

og han stemte i: 

Altid frejdig, når du går 

veje, Gud tør kende, 

selv om du til målet når 

først ved verdens ende. 

- 39 -

Aldrig ræd for mørkets magt! 

stjernerne vil lyse; 

med et fadervor i pagt 

skal du aldrig gyse. 


Kæmp for alt, hvad du har kært; 

dø, om så det gælder, 

da er livet ej så svært, 

døden ikke heller. 

Fiskesuppen smakte utmerket, og oksestek var Kokke-Marits 

spesialitet. Både voksne og barn var sultne og spiste godt. Etter 

at annen servering av oksesteken var fortært, reiste Nora seg og 

sa smilende: 

«Dette er en høytidelig anledning som krever en tale, så jeg 

sier derfor: 

Kjære Torkel og Marie! 

Gratulerer så meget med dagen! Nå er dere konfirmerte og 

voksne. Det var en stor glede å se dere i dag i kirken, og våre 

hjerter er fylte med stolthet over hvor godt dere begge svarte på 

prestens spørsmål. Dere kan deres katekisme, og nå gjelder det 

å holde fast ved den og å bruke deres kristne kunnskap gjennom 

resten av livet i pakt med de løfter dere har avgitt. 

Marie, først noen ord til deg, som vi er så glade i, både 

Aanen, jeg og barna. Vi gleder oss til å ha deg her som barnepike 

en stund fremover. Vi vet alle at du har gode foreldre 

og en storebror som vil hjelpe deg så godt de kan gjennom de 

vanskeligheter som du muligens kan få gjennom livet. Men jeg 

vil likevel at du i fremtiden skal huske at du alltid har Aanen og 

meg, hvis du skulle ha behov for det.» 

«Takk, Nora», sa Elisabeth, og tørket øynene. Marie satt med 

bøyd hode og blussende røde kinn, tenk at Nora også tok med 

henne i talen sin. Så fortsatte Nora: 

«Og til deg, Torkel, vil jeg si at du er en god sønn og en kjekk 

- 40 -


gutt, som far og jeg er meget stolte av. Du har satt deg et stort 

mål som skipskaptein, og vi føler oss sikre på at du med din 

utpregede viljestyrke vil nå både dette og andre mål du setter 

deg. Jeg vil imidlertid gi deg noen ord med på veien: Sterk viljestyrke 

og hardt arbeid kommer du langt med. Men som de 

fleste mennesker, vil du kanskje oppleve vanskelige situasjoner, 

som du ikke klarer å komme deg ut av verken med vilje eller 

hardt arbeid. Da er det viktig at du aksepterer livet som det er 

og prøver å gjøre noe positivt ut av det. Det handler om å gjøre 

snublesteiner om til trappetrinn, slik at du rent menneskelig 

vokser på vanskelighetene og ikke lar ditt sinn forkrøples av 

dem. Lykke til, gutten min.» 

Torkel satt med bøyd hode. Han forsto hva mor sa og at 

det hun sa nok var riktig. Men det var vanskelig å høre på når 

hun snakket slik. Han likte ikke å være midtpunkt. Men Nora 

fortsatte: 

«Torkel, far og jeg vil gjerne gi deg et minne om denne dagen. 

En voksen gutt og fremtidig skipskaptein bør ha et eget lommeur 

for å følge med tiden. Derfor får du min fars sølvur, som 

jeg arvet da han døde for mange år siden. Bruk det hver dag. 

Og uansett hvilket hav du ferdes på, så glem aldri dine røtter.» 

Nora gikk bort til Torkel og overrakte uret med kjede. Torkel 

reiste seg litt forfjamset og bukket for moren med et knapt hørbart 

«Takk». Dette var stas, ikke mange konfirmanter hadde et 

eget lommeur. 

Deretter sendte Nora de to minste, som lenge nok hadde 

vridd seg på stolene sine tross formaninger om å sitte musestille, 

ut på kjøkkenet til Olga med løfte om å rope på dem når 

de skulle spise dessert. Barna pilte lykkelige av sted. 

Peder kremtet mer enn vanlig høyt, både en og to ganger, før 

han reiste seg og stilte seg bakom stolryggen. Han takket Nora 

og Aanen for deres bidrag til denne store dagen og fortsatte: 

«Dette er den første talen jeg holder i mitt liv til tross for at jeg 

nå er femti år. Men denne talen ble planlagt for fem og tredve 

- 41 -


år siden og bestemt for femten år siden, så man kan vel si at den 

er godt forberedt. 

Dere vet alle at jeg vokste opp i fattige kår. Min far har jeg 

aldri sett, og min mor mistet jeg i unge år. Jeg hadde ingen søsken. 

Men livet har gitt meg Elisabeth, Samuel og Marie, og det 

er jeg uendelig takknemlig for. 

Min mor hadde ett eneste smykke, som hun gikk med bestandig. 

Det var et vakkert, gammelt sølvkors, som hun var meget 

glad i. Da hun lå på dødsleiet, hadde hun og jeg en lang samtale, 

som ble avsluttet med at hun sa: 

‘Dette sølvkorset er det eneste av verdi som du arver etter 

meg. Jeg fikk det av din far før du ble født. Jeg vet ikke hvor det 

kommer fra, om han kjøpte det selv eller om han hadde arvet 

det. Men vakkert er det. Nå er det mitt ønske at dersom du 

en gang får en datter, kaller du henne Marie etter meg, og gir 

henne sølvkorset på hennes konfirmasjonsdag til minne om sin 

bestemor.’ Det lovet jeg henne, og nå holder jeg løftet mitt. Ta 

godt vare på det, Marie.» 

Så gikk Peder bort til Marie, og han la smykket rundt halsen 

hennes før han satte seg igjen. 

Det var fullstendig stille. Ikke et øye var tørt rundt bordet. 

Tårene rant fritt nedover Maries kinn, dette var større enn hun 

trodde hun kunne bære. Men så ble stillheten brutt av en åpnet 

kjøkkendør og Adolfs barnestemme: 

«Mor, kan Amanda og jeg komme inn og spise dessert nå?» 

Alle lo, Marie tørket tårene, og alvoret i talen til Peder ble 

gradvis erstattet med en inderlig hjertevarme mellom menneskene 

som satt rundt bordet. 

Senere var det kaffe og kaker, og praten gikk livlig. Samuel 

og Torkel satt i et hjørne for seg selv og snakket sjømannsliv. 

Amanda vandret fra fang til fang og underholdt med sine 

små pussige kommentarer. Aanen fortalte Marie om livet på 

Straumberget da han vokste opp. Elisabeth og Nora småpratet 

om smått og stort fra dagliglivet. Laurentse og Tomine 

- 42 -


diskuterte i detalj hvem av pikene som hadde hatt den fineste 

kjolen i kirken i dag. Og lille Adolf var fornøyd med å sitte på 

gulvet og klappe katten, mens han fulgte med i samtalene litt 

her og litt der. 

Slik fortsatte det helt til Amanda mente at nå var det hennes 

tur til å klappe katten, hvorpå Adolf protesterte sterkt og 

dyttet Amanda bort, så hun slo seg på den ene armen, med et 

etterfølgende hyl. All annen samtale stilnet. Peder reiste seg og 

sa leende: 

«Vi får ta dette som et tegn fra de små om at nå er festen slutt! 

Det er nok ikke bare de minste som begynner å bli slitne etter 

denne lange, gode dagen. Vi takker hjertelig for alt sammen. 

Dette har vært en dag vi alle vil huske resten av livet.» Så ble det 

alminnelig oppbrudd og glade hilsener til farvel. 

Noen timer senere satt Marie på trappen hjemme og var så 

inderlig glad. Hun kjente på sølvkorset som hun hadde på seg. 

Kanskje farmor Marie kunne se henne fra himmelen nå? Det 

var trygt og godt å tenke på. 

Slekt skal følge slekters gang … 

- 43 -


1888 

S 

amuel var til god hjelp for Peder gjennom sommeren, far og 

sønn arbeidende side om side. I begynnelsen av september 

reiste Samuel inn til byen og hyrekontoret. Han fikk ønsket sitt 

oppfylt og ble hyret som matros på gode, gamle «Miranda», 

som i første omgang skulle seile mellom England og New York. 

Et par uker etter reiste Samuel og lovet både mor og far at 

denne gang skulle han ikke la det gå nesten fire år før han kom 

hjem igjen. Far rakte ham hånden til avskjed, takket ham for all 

hjelp både økonomisk og praktisk, og minnet ham på at han 

måtte være flink til å skrive. Mor sto tynn og blek mens tårene 

rant, og holdt ham tett inn til seg, mens hun stille sa: «Gud 

velsigne deg i all din ferd, gutten min.» Marie gråt så hun ristet, 

det hadde vært så godt å ha Samuel hjemme. 

Det var gode tider for sjøfolk, og Torkel fikk hyre som dekksgutt 

på en ganske stor seilskute i utenriksfart. Det ble imidlertid 

satt som betingelse at han måtte være fylt 16 år, så derfor fikk 

han ikke reise ut før i januar 1888. Det var helt greit for ham. 

Han hadde brukt sommeren og høsten til å arbeide med far 

på jekten. Så lenge Samuel var hjemme, hadde Torkel vært så 

mye som mulig sammen med ham i fritiden for å lære mer om 

sjølivet. 

De siste dagene før Torkels avreise var det hektisk aktivitet 

i det Strømbergske hjem. «Det er en stor dag når den første 

fuglen skal fly ut av redet», sa Nora. Hun var så stolt av den 

- 44 -


voksne gutten sin, men på den andre siden var hun full av bekymring, 

årene hadde gått så fort, og hun syntes ikke det var 

lenge siden han hadde ligget som spedbarn i armene hennes. 

Men nå var skipssekken funnet frem, klærne nyvasket og presset, 

og alt var klart. Aanen gikk litt rundt seg selv og var stort 

sett i veien når han ikke holdt på med jekten. 

Dagen før avreisen, da Marie skulle gå hjem etter barnepikearbeidet 

på Husebø, sa Torkel: «Marie, jeg tror jeg slår følge 

med deg et stykke på hjemveien.» 

Marie så litt forundret og litt glad opp på ham. Jo, det var 

bare hyggelig. Så gikk de nedover veien ved siden av hverandre, 

alvorlige og litt høytidelige. Ingen av dem kunne finne på noe å 

si. Endelig brøt Marie stillheten: 

«Gleder du deg til å reise?» 

«Ja, men akkurat nå, når det er rett før, er det litt skremmende 

også. Det blir jo et helt nytt liv, som jeg ikke vet noe om.» 

«Du skriver vel?» 

«Kan skjønne det», sa Torkel. 

«Jeg mener, vil du skrive bare til meg? Du skjønner, jeg har 

aldri fått et brev noen gang.» 

«Ja, det vil jeg, men da må du skrive til meg også.» 

«Det lover jeg», sa Marie. De smilte forsiktig til hverandre og 

gikk videre i taushet. 

Der veien svingte ned til Buøen, stoppet de. Torkel rakte frem 

hånden, og Marie tok den forsiktig. «Far vel, Marie. Du … du 

glemmer meg vel ikke, selv om jeg blir lenge borte?» 

Marie rødmet og så ned: «Nei, det gjør jeg ikke. Det er nok 

heller du som kommer til å glemme meg når du reiser rundt i 

den store verden.» Hun tok hånden til seg, vendte seg raskt, og 

løp halvveis ned bakken. Der stoppet hun og snudde seg mot 

Torkel som var blitt stående å se etter henne. 

«Far vel», ropte hun, og vinket med begge armene høyt utstrakt 

over hodet. 

Torkel vinket tilbake, snudde seg, og gikk hjemover. 

- 45 -


Med alle konkursene som hadde vært i byen de siste årene, var 

arbeidsledigheten høy og fattigdommen stor. Også i de fine husene 

ble det knepet inn der man kunne, og Marie var mer enn 

glad for at hun hadde fått tjeneste som barnepike hos Nora. Det 

var ikke godt å si om hun ellers ville fått noen plass i byen, slik 

hun opprinnelig hadde ønsket seg. Flere av pikene som ble konfirmert 

samtidig med henne, hadde ennå ikke fått seg tjeneste. 

Maries hverdag gikk inn i et fast mønster, med arbeid hjemme 

morgen og kveld, og dagene sammen med barna på Husebø. 

Det var en tidlig morgen i februar, klokken var bare halv seks. 

Marie strakte seg søvnig i sengen, så kastet hun teppet til side 

og sto opp i det mørke og kalde rommet. Hun så ut av vinduet, 

der snøen lavet ned i tykke, hvite filler. Uff, kaldt, men vakkert. 

Marie famlet seg ut på kjøkkenet og fikk tent lampen. Deretter 

tente hun i vedkomfyren og kjente på tøyet som hang til tørk 

over komfyren. Jo, det var tørt. Hun fikk sikkert tid til å stryke 

det før hun skulle gå, og hun satt strykejernet oppå komfyren 

til oppvarming. På de to bøttene med vann på benken var det 

et tynt lag med is, som hun slo i stykker med øsen, slik at hun 

kunne få vann til å vaske seg med. Marie grøsset, kaldt rom, 

kaldt vann. Mor forlangte full kroppsvask. Hun kledde på seg 

og satte opp det lange, brune håret. Ett av godene med å bli 

konfirmert og voksen, var at hun slapp de evinnelige flettene, 

nå kunne hun sette opp håret som hun ville. Etterpå redde hun 

opp sengen sin på divanen i stuen og forsikret seg om at alt var 

pent og ryddig der inne. Da ble mor glad. 

Etter at det rene tøyet var strøket og lagt sammen, dekket 

Marie frokostbordet til mor og far og spiste selv en brødskive. 

Til slutt la hun et par vedskier inn i komfyren og så etter at det 

var nok både av ved og vann inne, før hun tok på seg støvlene 

og det store tykke vintersjalet og gikk ut i vintermorgenen. 

- 46 -


På Husebø begynte dagen med morgenstell av de to små, Adolf 

og Amanda, begge to fulle av liv etter en god natts søvn. Denne 

dagen var de ute og laget snømann, som fikk øyne av steiner, 

nese av gulrot og en gammel lue på hodet. 

«Snømannen er fin», sa Amanda. 

«Den fineste snømannen i hele verden», sa Adolf. 

«Han er min og Adolfs, ikke sant Marie?» 

«Jo, det er han», sa Marie smilende. 

Men ut på ettermiddagen gikk snøen over i regn, slik den ofte 

gjør på den kanten av landet, og snømannen begynte sakte å 

synke sammen. Amanda hulket for den stakkars snømannen, 

hun var overtrett, fordi hun ikke hadde fått middagsluren sin. 

Av og til når Amanda sov og Adolf var opptatt med sitt, satte 

Nora seg ned sammen med Marie. En dag sa hun: 

«Leser du noen gang bøker, Marie?» 

«Nei, det blir ikke til det nå når skolen og konfirmasjonen er 

over.» 

«Det bør du absolutt begynne med, slik at du utvikler deg 

videre. Dessuten er en god bok alltid en god venn.» 

«Men vi har ikke noen bøker hjemme utenom bibelen og 

katekismen.» 

«Har du ikke hørt om folkebibliotekene? Det finnes et inne 

i byen. Der kan du låne så mange bøker du vil, og det koster 

ingenting.» 

«Å, det visste jeg ikke», sa Marie. 

«Du kan også låne bøker av meg. Jeg skal finne en bok som 

du kan begynne med.» 

Slik åpnet bøkenes verden seg for Marie. 

En kveld spurte Marie om hun skulle lese høyt for moren. 

Så ble det en fast vane at når Maries plikter var unnagjort, og 

lampen var tent om kvelden, startet høytlesingen. Etter hvert 

begynte også Peder å høre etter, slik at det ble en felles hyggestund 

for dem alle tre. 

- 47 -


Marie står ved kjøkkenbenken og lager middag. Mor sover inne 

på kammerset. Det var en hyggelig dag på Husebø, tenker hun. 

Solen hadde begynt å varme, det var nesten vår i luften. Hun 

hadde tatt med begge barna og gått en lang, fin tur. Nå steker 

hun sild til middag samtidig som potetene koker. Far har 

nettopp kommet tilbake fra jordet. Han sitter på trappen og 

nyter de siste solstrålene. Han er sikkert sulten etter en lang 

arbeidsdag og venter på middagen. Marie kaster et blikk ut av 

vinduet og ser at landpostbudet kommer oppover fra bryggen. 

Så sent på dagen, mon tro hvor han skal hen? Det må være noe 

spesielt, postbudet pleier alltid å komme tidligere. Men hva er 

dette, han går rett bort til far og gir ham en hvit konvolutt? Så 

rekker han far hånden, sier noe og går med bøyd hode ned til 

bryggen igjen. 

Marie setter stekepannen og potetgryten til side og går ut til 

far, som allerede er i ferd med å åpne konvolutten. «Hva er det?» 

spør hun forsiktig. «Det er et telegram til meg», svarer han fort, 

og begynner å lese. Marie ser at han blir helt forstenet i ansiktet, 

et hulk tvinger seg frem og han dekker ansiktet med begge hendene 

i det han gir telegrammet til Marie. 

MIRANDA SUNKET I SNØSTORM UTENFOR NEW 

YORK 12. MARS STOP INGEN OVERLEVENDE STOP 

KONDULERER STOP 

Marie leser, en gang. to ganger – hva er det som står der? 

Noe med snøstorm, noe med Miranda, noe med ingen overlevende 

… Så med ett oppfatter hjernen det som øynene ser: 

Samuel er død. 

Hun setter seg ned ved siden av far. Hun skjelver så hun rister. 

Far legger hånden sin fast oppå hennes. Tause sitter de nær 

hverandre og prøver å ta inn over seg sjokket. Vantro, det kan 

ikke være sant? Å, Samuel … borte for alltid. 

Til slutt reiser far seg og sier med rusten stemme: «Jeg må 

fortelle det til mor, dette blir kanskje mer enn hun kan klare.» 

Han går langsomt inn på kammerset. Marie blir sittende på 

- 48 -


trappen. Etter en liten stund hører hun et skrik fra moren, etterfulgt 

av høy hulking. Hun holder hendene for ørene, klarer 

ikke mer. Stakkars mor, som får dette i tillegg til sykdommen, 

stakkars dem alle. 

Noen dager etter står det om stormen i norske aviser: På østkysten 

av Amerika hadde det de siste dagene før snøstormen 

vært usedvanlig mildt til årstiden å være. Om ettermiddagen 11. 

mars begynte det å styrtregne, og 12. mars stupte temperaturen, 

regnet gikk over til tung snø, og det begynte å blåse kraftig. Slik 

fortsatte det i flere døgn med en vindstyrke på opp til 80 km/ 

timen. Det falt omtrent 90 cm snø i New York. Ødeleggelsene 

var enorme. 400 mennesker ble drept i snøstormen, av dem 100 

sjømenn. Flere skip havarerte. Miranda var det eneste norske 

skipet som sank. Ingen av mannskapet overlevde. 

Snøstormen fikk navnet The Great Blizzard of 1888. 

En måned senere kom det et brev med amerikanske frimerker 

og Samuels ujevne håndskrift. Brevet var datert 10. mars 1888: 

Kjære mor og far og Marie. 

Nå ligger vi i New York. Det er en veldig stor by, og 

noen av de bygningene som de holder på å bygge, 

er så høye at de nesten går opp i himmelen. Det er 

sommer her, så varmt er det. Vi har en kokk som 

sier at han kan kjenne væromslag på gikten, og han 

sier at nå er gikten uutholdelig, så det blir nok snart 

kjøligere. Det er nok riktig, for styrmannen sier at 

barometeret faller. I morgen ettermiddag reiser vi 

videre sydover langs østkysten. Alt er bra med meg. 

Hvordan går det hjemme? Jeg tenker mye på dere, 

spesielt håper jeg at mor er bedre. 

Hils alle, men mest være dere hilset fra deres hengivne 

sønn og bror, Samuel 

- 49 -


Det var stille i huset i tiden etter at de hadde fått vite at Samuel 

var død. Mor lå med åpne øyne i sengen sin og stirret på noe 

som de andre ikke kunne se. Far gikk rundt med en ny stivhet 

i ansiktet sitt og sa ikke noe. Marie selv følte at stillheten var 

øredøvende. Hun skjønte med ett hvorfor det var verdifullt i 

en slik situasjon å ha en begravelse å forberede, da var det travelt 

med alt som skulle gjøres, og de etterlatte fikk tankene litt 

bort fra sorgen. For dem var det bare stillheten, ingen kiste å 

legge Samuel i, ingen begravelse skulle holdes, og de ville aldri 

få noen grav å gå til. 

En ettermiddag tok Marie far i hånden og trakk han inn på 

kammerset, der mor lå. 

«Jeg sørger like mye som dere over Samuel», gråt hun, «men 

jeg orker ikke mer av stillheten. Vi tre går rundt hverandre som 

om vi var døde, vi også. Kan vi ikke snakke sammen om det vi 

går og tenker på?» 

Slik løsnet det, de gråt sammen og snakket lenge om Samuel, 

trakk frem gode minner fra han var liten og fra oppveksten 

hans. De kunne til slutt smile litt over enkelte morsomme 

barndomsminner. 

«Takk, Marie», sa Peder til slutt, «for at du våget å ta opp dette 

med oss. Vi har mye vi skal gjennom før sorgen og savnet etter 

Samuel blekner, men nå skal vi prøve å klare dette sammen.» 

«Ja, det skal vi», sa Elisabeth og minnet dem om bibelens ord: 

Som dine dager er, skal din styrke være. 

Det ble sommer, og det ble høst. Elisabeth ble stadig svakere. 

Nå lå hun mest i en døs hele dagen, avbrutt av smerteanfall. 

Maries barnepiketjeneste på Husebø opphørte, fordi Marie og 

Peder skiftet på å sitte hos henne på dagtid og våket over henne 

annenhver natt. Nora kom ned så snart hun hadde en ledig 

stund for å gi de to andre litt avlastning. 

Doktoren kom innom en gang i uken. En dag sa han til Peder: 

«Det er dessverre ikke mer jeg kan gjøre for Elisabeth.» 

- 50 -


Peder bleknet. Han hadde lenge skjønt hvor alvorlig Elisabeths 

sykdom var, men det ble en annen visshet når det ble sagt høyt 

av doktoren. Det ble som en dom over all hans tvil, redsel og 

bønner; Elisabeth kom til å dø. 

«Vi bør kanskje få henne inn på sykehuset», la doktoren til. 

Peder stivnet. «På Den kombinerede Indretning?» 

Doktoren nikket. 

«Aldri! Aldri skal Elisabeth inn der så lenge jeg lever», sa 

Peder. «Jeg var der da min mor lå på dødsleiet, og det stedet er 

helvetes forgård.» 

«Jeg forstår deg», sa doktoren stille, «og jeg beklager at vi ikke 

har noe annet å tilby henne. Det er en skam for byen vår.» Han 

tok farvel og gikk. 

Få måneder senere skrev redaktør for Stavanger Avis, 

Alexander L. Kielland: 

Lad os først prøve at give et Overblik over, hvad Slags Mennesker 

det er, som kommer ind i denne Fælles – Indretning, hvilke høist 

forskjellige Arter af menneskelig Elendighed, her pakkes sammen 

inden fælles Mure og til dels fælles Styre. Først kommer der farlige 

Lædiggjængere, voldsomme Slagsbrødre og rigtig forkomne 

Existencer fra alle Kanter af Landet og fra Sverige; så sidder der 

stakkels hjælpeløse gamle Kvinder i det såkalte Spindhus og venter 

på Døden; saa er der i den kvindelige Del af Arbeidsanstalten 

sinnesgalne Kjærringer, slette og umulige Mødre og Koner, samt et 

uendelig Tog af galne Jenter som har holdt Leven og Ufred i Byen; 

og i Hus med disse er der alle Byens Syge, som ikke kan forpleies 

hjemme, Folk som er komne tilskade, smitsomt Syge, Tjenestepiger 

og andre hjemløse, fattige Mænd og Kvinder med alslags Sygdom – 

især en Overfyldning af Syfilis. Og saa opi alt dette en Daarekiste! – 

ja hvorfor ikke? Det ene synes ikke galnere end det andet – altsaa et 

ældgammelt ”Bevaringssted for Vanvittige”, som bestandig er overfyldt. 

Læg saa hertil af mer eller mindre nødvendige Biindretninger: 

Badeanstalt, offentlig Bespisningsanstalt med Røgeri, Vaskehus, 

- 51 -


Lighus og Stenhuggeri, saa har man Omridsene af Stavanger kombinerede 

Indretning. 

Peder satt ved sengen til Elisabeth. Han så på ansiktet hennes, 

så magert det var blitt, innsunkne kinn og nesten gjennomsiktig 

hud. Han tok den tynne hånden i sin egen og klemte den 

forsiktig. Elisabeth slo øynene opp og så på ham med øyne som 

var klarere enn han hadde sett dem på lenge. 

«Tror du jeg møter Samuel igjen når jeg dør?» spurte hun med 

hviskende stemme. 

«Men Elisabeth, du skal ikke …» 

«Jo, Peder, nå skal vi snakke åpent med hverandre. Jeg vet at 

jeg skal dø, og det vet du også.» 

«Jeg ber hver dag til Gud om at Han skal gjøre deg frisk igjen, 

for jeg ser ikke hvorledes jeg skal orke å leve uten deg.» 

«Jeg ber også, for jeg vil jo helst leve. Men vi vet begge at slik 

blir det ikke.» 

Stillheten senket seg mellom dem. 

«Du, Peder?» 

«Ja.» 

«Jeg vil at du skal gifte deg igjen. Du trives ikke når du er 

alene.» 

«Jeg har jo Marie.» 

«Ja, det har du, det velsignede barnet. Men det er ikke riktig 

at Marie skal gå her ute på Buøen når hun egentlig ønsker seg 

til byen for å ta arbeid der. Dessuten vil hun før eller senere 

gifte seg.» 

Peder la hodet ned på dynen til Elisabeth. Tårene rant. «Jeg 

klarer ikke å tenke på at du skal være borte.» 

«Nei», sa Elisabeth, «men det var viktig for meg å få sagt 

dette.» 

Peder satt hensunket i tanker, så sa han forsiktig: «Er du redd 

for å dø, Elisabeth?» 

«Nei, jeg tror ikke det. Jeg er mest fylt av takknemlighet for 

- 52 -


alt det gode som livet har gitt meg, der du er det aller viktigste. 

På en måte har jeg akseptert at mine dager snart er talte.» 

Stillheten senket seg igjen mellom dem. Om litt falt hun i en 

rolig søvn. Peder ble sittende lenge ved sengen mens tankene 

vandret tilbake til den dagen han så Elisabeth for første gang. 

Peder var 22 år gammel. Denne søndagen var han invitert 

til middag hos sin venn Rasmus på bruket Garmandslund i 

Randeberg. Ved bordet satt også de to søstrene til Rasmus, den 

noen år eldre Anne Elisabeth, og Dorthe som bare var 17 år. 

Det var ikke det at han ikke så Elisabeth, der hun satt tvers over 

ham ved bordet og uttrykte både vennlighet og verdighet. Men 

øynene hans ble hele tiden trukket mot Dorthe, som med sine 

smilehull og viltre krøller var et «blikkfang», og den som sørget 

for en munter stemning under hele måltidet. 

Året etter ble Dorthe og Peder gift. Dorthes mor mente nok 

at det gikk vel fort, men hun likte Peder godt. Han syntes å 

være en stødig kar, som kunne forsørge datteren, om enn på 

beskjedent vis. Så var alle hennes barn gifte, unntatt den eldste, 

Elisabeth, men hun var i tjeneste på en gård og klarte seg bra. 

Så unge vi var, Dorthe og jeg, husket Peder, og så lykkelige 

over å være sammen. Gleden ved å komme hjem til en som 

ventet etter en hard arbeidsdag og finne Dorthe i full gang med 

å lage middag, ikke alltid like vellykket, men for det meste 

spiselig. Dorthe brydde seg ikke så mye om sine manglende 

kokkeferdigheter, hun lo sin klokkeklare latter og sa at «øvelse 

gjør mester», og prøvde like iherdig igjen neste dag. Det tok 

ikke lang tid før Dorthe var blitt godt kjent med naboene, ikke 

minst med alle barna i nabohusene. 

Snart ventet de sitt første barn. Peder husket forventningen 

deres etter hvert som fødselen nærmet seg, forberedelsene 

til dette nye, lille mennesket, alle planene. Svangerskapet til 

Dorthe gikk godt uten spesielle problemer av noe slag. Endelig 

var ventetiden over, og jordmoren ble tilkalt. 

- 53 -


Peder ville aldri glemme de to døgnene fødselen pågikk, 

før jordmoren kom ut av kammerset og fortalte ham at den 

lille gutten deres var dødfødt og at Dorthe var død etter store 

blødninger, som ikke stoppet før livet rant ut av henne også. 

Peder husket tiden etterpå som i en tåke, det var som om han 

ikke kunne ta inn over seg at Dorthe var borte. Ikke noe var 

viktig lengre, det spilte ingen rolle om han sto opp eller ikke, 

for han hadde ikke noen å stå opp til. 

En formiddag et par måneder etter begravelsen satt Peder på 

trappen foran huset og stirret tomt fremfor seg. Plutselig sto 

Elisabeth, Dorthes storesøster, foran ham med en kurv på 

armen. 

«God dag, Peder.» 

«God dag, Elisabeth. Hva gjør du på disse kanter?» 

«Jeg skal besøke deg.» 

«Meg? Hvorfor det?» 

«Fordi jeg tror at du trenger noen å snakke med.» 

«Det er ikke noe å snakke om.» 

Elisabeth sto taus et øyeblikk før hun sa: «Skal du ikke by 

meg på en kopp kaffe, når jeg har reist helt fra Randeberg. Jeg 

har tatt med hvetekringle hjemmefra.» Så gikk hun opp trappen 

og inn på kjøkkenet. Peder reiste seg og fulgte etter. Han satte 

seg taus og motvillig på en av kjøkkenstolene mens Elisabeth så 

seg rundt i rommet, som bar preg av at ingen lengre brydde seg 

verken om vask eller stell. 

«Er det slik du hedrer minnet om min lillesøster?» sa Elisabeth, 

og slo ut hånden mot alt rotet. 

Da brast det for Peder. Han la hodet ned over kjøkkenbordet 

og hulket høyt: «Jeg har jo ingen i verden som bryr seg om hva 

jeg gjør eller ikke gjør.» 

Elisabeth satt seg ned på den andre stolen, lot han gråte ut 

mens hun klappet ham forsiktig på armen. Etter en stund sa 

hun med myk stemme: 

- 54 -


«Hva tror du Dorthe ville ha sagt til det?» 

«Men det er sant, det jeg sier.» 

«Nå går du og henter en bøtte vann, Peder. Så drikker vi kaffe 

og spiser kaken. Deretter skal jeg hjelpe deg med å få skikk på 

alt rotet her.» 

«Som du vil», sa Peder lavt, tørket øynene og gikk ut med 

vannbøtten. 

Kaffen og kaken var fortært. Peder hadde ryddet i kammerset 

og stuen, mens Elisabeth vasket opp og tok gulvvasken. Så satte 

de seg ned med en ny kaffekopp. 

«Mange takk for hjelpen. Men vil du hjelpe meg med en ting 

til, Elisabeth?» spurte Peder og svelget. 

«Så sant jeg kan», svarte Elisabeth. 

«Vil du være med å rydde vekk Dorthes klær? Jeg vil gjerne at 

du overtar det du ønsker å bruke, og at du tar med deg resten 

og gir til noen som trenger det.» 

Så ble det ordnet slik Peder ønsket det. Dorthe hadde vært 

liten og spedbygd, mens Elisabeth var høyere og bredere, så det 

meste av Dorthes klær ville gå til trengende. 

Senere rodde Peder Elisabeth til byen, og da han satte henne 

av ved bryggen, smilte han forsiktig: 

«Takk for at du kom. Du har vært til god hjelp, bedre enn du 

kanskje forstår selv.» 

«Du må huske på», sa Elisabeth alvorlig, «at jeg sørger meget 

over Dorthe. Denne dagen har hjulpet meg også.» 

«Vil du komme igjen en annen gang, Elisabeth?» 

«Jeg kan gjerne komme neste søndag? Da har jeg fri.» 

«Du er mer enn velkommen, Elisabeth. God tur hjem.» 

«Jeg kommer, Peder. Og det sier jeg», hun løftet pekefingeren 

mot ham mens hun smilte forsiktig, «jeg har ikke tenkt å bruke 

hele den dagen også til storrengjøring.» 

Slik begynte det. Elisabeth kom etter hvert til Buøen på alle sine 

fridager, så sant hun kunne. Peder så frem til disse dagene. Bare 

- 55 -


det å ha noen å vente på var en hjelp for å få leget sårene. Skritt 

for skritt begynte den verste sorgen å gi seg. Ikke behøvde de å 

være redde for nabosladder heller, det var fullt forståelig for alle 

at Peder fikk hjelp av sin svigerinne. 

En dag mens de satt og spiste middag, selvfisket av Peder 

og tilberedt av Elisabeth, banket det forsiktig på døren. «Kom 

inn», sa Peder. Døren ble åpnet, og inn kom en gutt på 5–6 år. 

Han lukket etter seg og ble stående og se vekselvis på Elisabeth 

og på maten. 

«Hallo Laurits», sa Peder vennlig, «hvor har du gjort av storebror 

Jacob i dag?» 

«Han er oppe på haugen bak huset.» 

«Er du sulten, Laurits?» Gutten nikket og så usikkert bort på 

Elisabeth, som smilte til ham og sa: 

«Jeg er Elisabeth, og jeg har laget middagen. Kom og sett deg 

her på stolen, det er mer enn nok til at du også kan spise deg 

mett.» 

Men Laurits ble stående å se usikkert på Peder: «Jacob er også 

sulten.» 

«Hent Jacob, du, Laurits. Jeg tenker vi har nok mat til dere 

begge.» 

Laurits pilte av gårde. Peder fortalte Elisabeth om de to foreldreløse 

guttene på seks og tolv år, som ikke hadde noen til å 

ta seg av dem og mest gikk på legd mellom gårdene på Buøen. 

Fattigkassen hadde tilbudt seg å betale dem som ville påta seg 

pleieansvaret for de to guttene, men ennå hadde ingen sagt seg 

villige. 

«Det er to kjekke gutter», sa Peder, «og jeg prøver å hjelpe når 

jeg kan. Og så gjør det meg nok godt å bli minnet om at det er 

andre som har det mye verre enn meg selv.» 

Guttene spiste i taushet. Det var tydelig at de var sultne. Så 

takket de for maten og forsvant stille ut av døren. 

- 56 -


«Du Peder», sa Elisabeth noen uker senere. «Jeg har tenkt.» 

«Har du tenkt?» sa Peder lunt, «og hva har du så tenkt på?» 

«Jeg har tenkt på de to guttene og på deg og på meg selv.» 

«Det var ikke lite, Elisabeth. Hva er så resultatet av all 

tenkingen din?» 

«Nå skal du høre: To foreldreløse gutter trenger sårt et hjem 

og noen som tar seg av dem. Du mistrives veldig med å bo alene 

og trenger å ha noen å leve for. Jeg er trett av å være kjøkkenjente 

der jeg er nå, så jeg trenger noe nytt å arbeide med, noe som 

krever mer av meg.» 

«Ja vel», sa Peder, «det er nok riktig som du sier.» 

«Så tenkte jeg at hvis du påtar deg pleieansvaret for de to 

guttene og ansetter meg som tjenestejente her hos deg, så ville 

vi alle fire få det bedre. Det som du får i betaling av fattigkassen 

for de to guttene, ville dekke mer enn min lønn, slik at det ikke 

ville bli vanskeligere for deg å klare det økonomiske. Dessuten 

kunne begge guttene være deg til hjelp i arbeidet.» 

«Det er et godt forslag du kommer med, Elisabeth. Men det 

synes meg å være en ordning som du kommer dårligst ut av.» 

«Der tar du feil, Peder. Jeg har nettopp fylt 30 år og er derfor 

en gammel jente. Det er ikke store muligheter for at jeg blir gift. 

Å stelle for deg og guttene ville gi meg en oppgave i livet.» 

«Takk, Elisabeth, for alt du gjør for meg. Vi får se om vi ikke 

kan klare dette.» 

Fattigforstanderen var meget fornøyd over å få plassert Jacob 

og Laurits hos Peder. Elisabeth sa opp som kjøkkenpike. Hun 

var blitt enig med Peder om at guttene skulle sove i stuen. Selv 

skulle hun sove i slagbenken på kjøkkenet, noe Peder protesterte 

mot. «Du skal sove i kammerset, mens jeg sover på kjøkkenet», 

mente han. Men da lo Elisabeth og sa at hun aldri hadde 

hørt om en tjenestejente som sov i kammerset, mens mannen i 

huset lå på kjøkkenet. Det hadde ikke Peder heller, så han måtte 

gi seg. 

- 57 -


Guttene sto usikre og sjenerte i stuen da fattigforstanderen 

leverte dem og sa at heretter skulle de være pleiebarn hos Peder 

Larsen. 

«Jeg er ikke noe barn», sa Jacob trassig. «Jeg kan klare meg 

selv og passe på Laurits i tillegg. Ingen behøver å synes synd på 

oss og ta imot penger fra fattigkassen for å ta seg av oss.» Peder 

gikk bort til guttene, la en hånd på skulderen til hver av dem og 

sa: «Det er dere to som er snille mot meg, dersom dere er villige 

til å bo her. For dette hjemmet trenger noen som dere.» Begge 

guttene så forundret på ham. 

«Skal vi bo her bestandig, sove her og spise her hver eneste 

dag?» spurte Laurits. 

«Det skal dere», sa Peder. «Og jeg tror at vi skal få det riktig 

hyggelig sammen, dere to, Elisabeth og jeg.» 

«Skal du være faren vår, da, og skal Elisabeth være moren vår?» 

Laurits så forventningsfullt opp på ham. Peder så i det samme at 

Jacobs ansikt mørknet og skyndte seg å svare: «Dere skal alltid 

huske på deres egne foreldre, som var veldig glade i dere. Vi kan 

ikke erstatte dem. Så dere kan kalle oss Elisabeth og Peder, hvis 

dere vil. 

«Da vil jeg si Peder og Elisabeth», sa Jacob lettet. 

«Og jeg vil helst si mor og far, for alle barn jeg kjenner har en 

mor og en far eller i hvert fall en av dem», sa Laurits glad. Men 

så la han til nokså betenkt «Tror dere at vår ordentlige mor og 

far i himmelen blir lei seg for det?». 

Da tok Elisabeth den lille gutten opp på fanget og sa: «Jeg tror 

at det som måtte bety mest for dine foreldre er at guttene deres 

får det godt.» 

Så begynte hverdagen. Lille Laurits tilpasset seg raskt. Den 

eldre Jacob tok det lengre tid med. Peder ba ham være med i båten 

for å fiske og også på åkeren for å arbeide der. Jacob gjorde 

en iherdig og noe innbitt innsats for å gjøre nytte for seg, som 

om han ville vise at han kunne «betale» for kost og losji. Men etter 

hvert ble han tryggere, slappet mer av og åpnet seg for Peder. 

- 58 -


Fremdeles var han noe tilbakeholdende ovenfor Elisabeth, men 

hun trengte seg ikke på. De hadde nok av tid, og Jacob hadde 

mange vonde minner som måtte bearbeides. 

Jacob og Laurits hadde bare de klærne de gikk og sto i. 

Elisabeth reiste ut til Garmandslund og fikk ta med seg tilbake 

en del av farens tøy, som hadde ligget nedpakket på loftet siden 

han døde ti år tidligere. Hun sydde om de gamle plaggene, 

slik at begge guttene fikk nytt tøy både til hverdags og til 

søndagsbruk. 

Den etterfølgende søndagen dro de alle fire til kirken. Guttene 

hadde på seg de nye søndagsklærne, de to fattigguttene sto velkledde 

og velstelte sammen med sine pleieforeldre. 

Året etter satt de en ettermiddag inne i stuen, de to voksne, da 

Peder kremtet og sa: 

«Vil du gifte deg med meg, Elisabeth?» 

«Gifte meg?» sa Elisabeth forbauset og ble rød, «men jeg er jo 

fem år eldre enn deg.» 

Da begynte Peder å le: «Kjære, snille Elisabeth, her har vi levd 

sammen et helt år, vi og guttene, og vi har det så bra som noen 

kan ha det, og så skulle det spille noen rolle om du var født 

noen år før meg?» 

«Jeg holder jo slik av deg, Peder, men jeg hadde egentlig forsonet 

meg med at jeg aldri skulle bli gift og få egne barn.» 

«Da får du begynne å tenke på nytt. Si at du vil gifte deg med 

meg, Elisabeth.» 

«Ja, Peder, det vil jeg.» 

Så ble de gift i en enkel seremoni i kirken. Elisabeth i ny, selvsydd 

kjole, Peder og guttene i søndagsklærne. Da de kom ut av 

kirken etter vielsen, svingte Peder Laurits opp i luften mens han 

sa: «Nå er moren og faren din ordentlig gift.» 

Jacob rakte alvorlig hånden til Peder «Gratulerer, far!», og deretter 

til Elisabeth «Gratulerer, mor!». 

- 59 -


Årene gikk, og guttene vokste opp som deres egne sønner. 

De var imidlertid begge fylt av stor utreiselyst. Så da Laurits 

var konfirmert, reiste de over til Amerika, der de slo seg ned i 

Minnesota. Det var ikke mange brev Peder og Elisabeth fikk fra 

dem gjennom årene, men alt tydet på at de hadde det godt med 

hver sin gård, kone og barn. 

Det gikk syv år før Peder og Elisabeth fikk sitt første barn, 

Samuel, oppkalt etter sin morfar. Etter ytterligere fire år, i 

Elisabeths 40. år, ble Marie Dorthea født, døpt Marie etter 

Peders mor og Dorthea etter Dorthe. 

Mens Peder satt inne hos Elisabeth og tenkte på fortiden, hadde 

Marie ryddet kjøkkenet før hun satte seg ned for å lese videre 

i boken sin. Men hun klarte ikke å samle tankene. Far satt hos 

mor, men det var merkelig stille der inne. Vanligvis småpratet 

far med moren eller sang for henne, det gjorde Marie også 

når hun satt der inne, skjønt hverken far eller hun var sikre på 

om Elisabeth i sin døsende tilstand oppfattet det som ble sagt. 

Marie la boken til side og banken på døren til kammerset før 

hun forsiktig åpnet den. Der satt far foroverbøyd i stolen ved 

siden av sengen i dyp søvn. 

Peder rettet seg opp med et rykk. «Jeg sovnet visst, jeg», sa han 

litt forvirret til Marie. «Jeg satt og tenkte på den første dagen 

jeg så Elisabeth og på alle de gode minnene vi har fra vårt lange 

samliv. Det var som en reise i fortiden, en god reise.» 

Marie smilte. «Nå må du ta deg en tur ut, slik at du får strukket 

litt på deg etter å ha sittet så lenge. Du finner forresten kaffe 

på kjøkkenet. Doktoren har jo vært her i dag. Hva sa han?» 

«Kom, så setter vi oss inn i stuen, Marie.» Peder reiste seg, tok 

Marie i hånden og passet på at døren til kammerset ble ordentlig 

lukket. Så fortalte han hva doktoren hadde sagt. Men han 

utelot å fortelle om Den Kombinerede Indretning. 

De satt lenge helt stille. Det var liksom ikke mer å si. Endelig 

sa Marie: «Tror du mor forstår at hun skal … skal dø?» Og så 

- 60 -


kom gråten. Peder lot henne gråte. Til slutt sa han: «Jeg er helt 

sikker på at mor forstår det, og jeg tror også at hun har akseptert 

det, så langt som det kan aksepteres av et menneske.» 

«Jeg har jo skjønt det, far, men det blir så virkelig og fælt når 

vi sier det høyt til hverandre.» 

«Ja, det gjør det. Men det vi skal tenke på nå, er å pleie mor så 

godt vi kan den tiden hun har igjen.» 

Peder og Marie sitter ved sengen til Elisabeth og holder i hver 

sin spinkle hånd. De har sittet slik lenge, begge føler på seg at 

det går mot slutten. Marie har med lav stemme sunget alle de 

salmene som hun vet at mor holder av, Peder synger med der 

han kan teksten. Nå synger de sammen på nytt, den salmen 

som moren er aller mest glad i: 

Deilig er jorden, 

prektig er Guds himmel, 

Skjønn er sjelenes pilgrimsgang! 

Gjennom de fagre 

riker på jorden 

Går vi til paradis med sang. 

Tider skal komme, 

tider skal henrulle, 

slekt skal følge slekters gang, 

aldri forstummer 

tonen fra himlen 

i sjelens glade pilgrimssang. 

Englene sang den 

først for markens hyrder; 

skjønt fra sjel til sjel det lød: 

Fred over jorden, 

menneske, fryd deg! 

Oss er en evig frelser født! 

- 61 -


Da åpner plutselig Elisabeth øynene, ser på dem begge og 

hvisker: «Jeg takker for livet.» 

Så er det slutt. 

- 62 -


1889 

V 

interen ble lang og trist, både for Peder og Marie. Begge 

gjorde sine daglige plikter, men det var ingen glede å spore 

hos noen av dem. Peder var blitt lut i ryggen og grå i håret, 52 år 

var jo også en høy alder for en som hadde slitt og arbeidet hele 

sitt liv. Marie var blitt så tynn, og det var sjelden hun smilte. 

Den ene uken gikk lik den andre, det samme trøstesløse været, 

de samme pliktene, ingen å snakke med. Fra mandagens klesvask 

til fredagens rengjøring var det nok å gjøre med matlaging, 

baking og stopping. Det var som en endeløs rundgang i en grå 

hverdag. 

Sorgen og savnet etter Elisabeth og Samuel lå bak alt de gjorde 

og alt de snakket om. En dag sa Peder: «Jeg har vært og snakket 

med presten i dag om gravsteinen til mors grav.» 

«Ja vel», sa Marie og stivnet. 

«I den forbindelse har jeg spurt presten om vi på graven til 

mor også kan sette opp en minnesten for Samuel.» 

«Går det an, da?» 

«Presten sa først nei. Kirkegården er for dem som er begravet 

her og ingen andre. Men jeg forsøkte å forklare ham hvor mye 

det ville bety for oss. Så til slutt sa han ja, om enn noe tvilende.» 

«Det var snilt av ham, far. Så kan vi besøke gravstedet til både 

mor og Samuel hver søndag etter at vi har vært i kirken.» 

Så en dag var steinene satt opp på graven, den store stående 

bak, den lille liggende foran: 

- 63 -


Her hviler 

Anne Elisabeth Samuelsdatter Larsen 

Født 1832 – død 1888 

Minnested for 

Samuel Larsen 

født 1868, død 1888 

Han fikk sin grav på havet 

«Nå er mor og Samuel sammen», sa Marie høytidelig den første 

søndagen de besøkte den ferdige graven. 

Med vårsolen var det som om livet så smått vendte tilbake 

igjen. I begynnelsen av mai fikk Peder tilbud om å være fløttmann. 

Da ville han få faste vakter, der han fraktet personer 

mellom Buøen og Stavanger mot betaling. Det hadde blitt stadig 

større etterspørsel etter en slik ordning ettersom mange på 

Buøen skaffet seg arbeid på de nye fabrikkene i byen. Ikke alle 

ønsket å ro selv i all slags vær, og heller ikke var det mange som 

hadde en båt ekstra, som kunne ligge ubrukt ved kaien i byen 

hele arbeidsdagen. 

Peder likte å være fløttmann. Det meste av arbeidet ble utført 

grytidlig om morgenen og etter at arbeidsdagen på fabrikkene 

var slutt. Så vanligvis hadde han hele resten av dagen til rådighet 

som gårdbruker. Det hendte at det kom noen som ville over 

sundet i løpet av dagen, og Peder sa sjelden nei. Betalingen var 

fast for hver voksen person, og Peder var mer enn fornøyd over 

å få denne ekstra inntekten. 

En lørdag morgen i juli da han hadde satt av arbeidsfolkene 

ved bryggen i byen og skulle til å reise tilbake igjen, så han en 

kone som sto ved bryggen og så på ham. Hun bar en bylt på 

armen, det måtte være et lite barn. 

«Skal du være med til Buøen?» ropte Peder opp til henne. 

«Ja», sa konen alvorlig. 

- 64 -


«Du får bare komme», sa Peder blidt. Han hjalp henne ned 

i båten. Hun satte seg bakerst og la sjalet godt rundt den lille. 

Peder begynte å ro. «Det var ikke store karen», sa han og nikket 

mot den lille. 

«Nei, han er ikke mer enn to måneder gammel», svarte konen. 

«Så dere skal på besøk til Buøen i dag?» 

«Ja, vi skal besøke Hans Haldorsen. Det er morbroren min.» 

«Å ja, gamle Hans, han har det ikke greit på sine gamle dager, 

helt alene som han er.» 

«Nei, så jeg tenkte at jeg skulle lage litt mat til ham og gjøre 

rent. Det kan nok trenges.» Så satt hun litt i tanker før hun 

føyde til: «Jeg arbeider på den store hermetikkfabrikken. Der er 

det lite å gjøre nå, for tiden er vi permittert på lørdagene. Så jeg 

har tenkt å reise ut og stelle litt for onkel Hans hver lørdag så 

lenge permitteringen varer.» 

«Det var en vakker tanke.» 

«En får hjelpe der en kan.» 

Snart var de fremme på Buøen. Peder hjalp henne opp på 

bryggen, og de tok farvel etter å ha avtalt tidspunktet for når 

han skulle ro henne tilbake. 

Lørdagen etter sto konen med barnet på bryggen som sist og 

skulle ut til Buøen. Begge hilste. 

«Jeg får vel presentere meg», sa Peder, da hun var vel plassert i 

båten. «Jeg heter Peder Larsen.» 

«Jeg heter Gurine Trævland og kommer egentlig fra Nordre 

Fogn på Finnø. Og den lille her er nettopp døpt Lars.» 

Så småpratet de videre på den korte roturen over sundet. 

Lørdagspermitteringen ved hermetikkfabrikken fortsatte ut 

over ettersommeren. Etter hvert oppdaget Peder at han begynte 

å se frem til den ukentlige turen sammen med Gurine. De snakket 

så godt sammen både om stort og smått, og de var enige i 

det meste. 

En lørdag sa Marie, da Peder kom hjem etter å ha rodd Gurine 

- 65 -


tilbake til byen: «Du ser så blid ut, far. Har du opplevd noe hyggelig?» 

Så fortalte Peder om Gurine. 

Marie satt og tenkte litt. «Kan du ikke be Gurine på en kopp 

kaffe neste lørdag, så får jeg hilse på henne?» 

«Men jeg kjenner henne ikke så veldig godt.» 

«Så blir vi bedre kjent med henne. Dessuten trenger vi litt glede 

her i huset, og det er tydelig at denne Gurine gjør deg glad.» 

Gurine ville gjerne komme. Hun skulle tilbringe dagen hos sin 

onkel, men Peder skulle ro henne tilbake litt senere enn vanlig, 

slik at det ble tid til en kaffestund. Marie bakte kake. 

Gurine kom med barnet på armen. «God dag», sa hun til 

Marie, og de håndhilste. «Så det er du som er Marie og din fars 

beste støtte.» Marie rødmet og så på Gurine, den rakryggede 

skikkelsen, det varme smilet og det direkte blikket. Marie likte 

henne umiddelbart. 

«Kan jeg få holde den lille?» spurte hun etter at de hadde satt 

seg ned ved kaffebordet. 

«Selvsagt, han heter Lars», sa Gurine og la ham til rette i 

Maries armer. 

Marie hadde aldri før holdt et så lite barn, det duftet så godt 

av ham, der han lå og sov i armene hennes. Kanskje jeg selv 

om noen år har en slik liten en, tenkte hun, og strøk ham over 

kinnet. 

De pratet om løst og fast inntil Gurine sa: «Din far har fortalt 

meg litt om hvordan dere har hatt det de siste årene, Marie, og 

det kan ikke ha vært lett. Men ingen av dere vet noe om min 

bakgrunn, og dere lurer nok på hvorfor jeg er ganske alene med 

lille Lars.» 

Så fortalte Gurine om sin barndom på det lille bruket på 

Finnø, der hun vokste opp sammen med foreldrene og søsteren. 

Hun fortalte at begge søstrene hadde drevet med karding 

og spinning både til hjemmebruk og mot betaling til andre. 

Slik bidro de til at familien klarte seg. Men ut i 1870-årene ble 

- 66 -


tekstilfabrikkene etablert i byene, og disse erstattet raskt etterspørselen 

etter slik hjemmevirksomhet som Gurine og søsteren 

drev. I 1880 tok derfor Gurine tjeneste på en gård på Finnø, 

men etter noen år var begge foreldrene hennes døde, og det 

var ingen sønn som kunne overta bruket. Søsteren var gift, og 

Gurine reiste inn til byen. Siden hadde hun bodd på et lite 

kvistværelse i «Varmen», det raskt voksende fabrikkområdet i 

Stavanger. 

Hun fikk arbeid på en av hermetikkfabrikkene. Det var et 

greit arbeid, men dårlig betalt og lange dager. Hun likte bylivet 

og fikk flere gode venner. En av dem var Anton, som hun holdt 

sammen med i flere år. Det var en hyggelig mann, men han var 

litt for glad i flasken. Etter hvert ble det mer og mer drikking, så 

til sist brøt hun fullstendig med ham. Rett etter bruddet skjønte 

hun at hun skulle ha barn, men bestemte seg for at hun ikke 

ville oppgi den fordrukne Anton som barnefaren, men oppdra 

barnet alene. Hun hadde en gift venninne som også hadde et 

lite barn og som mot en billig penge passet lille Lars, mens 

Gurine var på fabrikken. 

«Så slik er det altså», smilte Gurine. «Det er ikke så lett å bli 

ansvarlig for et nytt liv når man er 41 år gammel, men jeg er 

takknemlig for å ha fått oppleve det å bli mor. Jeg skammer 

meg ikke over å ha et «uekte» barn. Jeg har tak over hodet og et 

arbeid som gir meg penger til hus og mat, så jeg skal ikke klage.» 

«Du er en sterk kvinne, Gurine», sa Peder. 

Utpå høsten ble tilgangen til råstoff igjen som normalt, slik 

at det ble full arbeidsuke på hermetikkfabrikkene. Så ble kaffestunden 

med Gurine og lille Lars flyttet til søndagen, kombinert 

med Gurines besøk hos sin onkel. 

En tidlig høstmorgen banket det hardt på døren til Peder 

og Marie. Peder skulle akkurat gå ut for å ta den første fløttmannsvakten 

inn til byen. Han åpnet døren, og utenfor sto den 

halvvoksne sønnen til naboen. «Jeg skulle si fra mor at da hun 

- 67 -


nettopp nå var innom Hans Haldorsen, fant hun ham død i 

sengen. Hun lurte på om du kunne sende bud til Gurine når du 

skal ro inn til byen.» 

«Du kan skjønne at jeg skal ordne det», sa Peder. «Hils din 

mor og si at jeg kommer opp til henne når jeg er tilbake igjen.» 

Det var usedvanlig mange som skulle til byen den morgenen, 

så Peder måtte ro i to omganger for å få alle over. Men da han 

la til bryggen i byen etter å ha rodd de siste inn, fortøyde han 

båten og gikk i land. «Stakkars Gurine», tenkte han. «Hun har 

jo ingen andre enn sin onkel Hans nå når søsteren var død i 

barselseng. Og onkelen hadde ikke hatt andre enn henne. Men 

han var gammel og var blitt stadig svakere i det siste, så dette 

ville ikke bli noen stor overraskelse for Gurine. Hvordan skulle 

han få gitt henne beskjed? Aldri hadde han vært hjemme hos 

henne, og han visste ikke hvor venninnen bodde, hun som passet 

barnet. Han fikk gå opp til hermetikkfabrikken og spørre 

om det var mulig å få gitt henne en beskjed, det måtte vel gå an 

når det var dødsfall, og Gurine var den nærmeste pårørende?» 

Med luen i hånden gikk han inn døren på fabrikken, der han 

visste at Gurine arbeidet. Innenfor satt en vakt. Peder hilste. 

«Kunne jeg få snakke med Gurine Trævland, som arbeider her?» 

«Gurine, hva skal du snakke med henne om nå midt i 

arbeidstiden?» 

«Jeg skal gi en beskjed.» 

«Er det viktig?» 

«Hennes onkel døde i morges, og Gurine er hans eneste 

pårørende.» 

Vakten så opp på Peder. «Jeg skal hente henne, men vær rask. 

Vi arbeider på akkord, vet du.» 

Gurine ble meget forbauset da hun kom ut. Aldri hadde noen 

kommet for å snakke med henne i arbeidstiden. Peder fortalte 

om onkel Hans. «Jeg har nok skjønt at han ikke hadde lenge 

igjen», sa Gurine, «og gammel var han. Men det er nå trist 

likevel.» 

- 68 -


«Ja, det er trist.» Han klappet henne på armen, men så i det 

samme at vakten fulgte godt med på samtalen. «Gurine, ta med 

deg Lars og kom ned på bryggen rett etter at du er ferdig her 

i dag, så skal jeg være der og ro deg over. Middag kan du spise 

hos oss.» 

«Takk, Peder.» Gurine forsvant inn igjen til arbeidet. 

Begravelsen ble gjennomført i all enkelthet en stormfull høstdag. 

Onkel Hans hadde levd et ensomt og fattig liv, og det 

var ikke andre som fulgte ham til graven enn noen naboer og 

Gurine og Lars, Peder og Marie. Den lille leiligheten hans eide 

Østbøe-bonden, og innbo var det lite av, så det var ikke mye 

jordisk gods som måtte flyttes. 

«Du, Marie», sa Peder noen dager etter begravelsen. Så kremtet 

han dypt og ble helt stille. 

«Ja, far?» 

«Har du …», ny pause og nytt kremt, «har du noe imot at 

jeg spør Gurine om hun vil flytte her til oss nå når sørgeåret er 

over? Du vet, det er ingen jeg har vært så glad i som din mor, 

og hennes minne skal vi alltid verne om. Men jeg trives så mye 

bedre i et ekteskap.» 

«Det vet jeg, far. Jeg synes Gurine er både snill og hyggelig, og 

jeg ser jo at hun gjør deg glad. Men hva med lille Lars?» 

«Han skal selvfølgelig også være med.» 

«Har du spurt Gurine om hun vil ha deg?» 

«Nei, jeg ville først høre hva du mente.» 

«Jeg har ingen ting imot at du gifter deg med Gurine, far. 

Tvert imot syns jeg det er hyggelig at det skal bli et mer normalt 

familieliv her hjemme.» Så la hun til: «Men nå vil jeg spørre deg 

om noe som jeg har gått og tenkt på en stund.» 

Peder så på henne: «Spør i vei.» 

«Jeg vil gjerne flytte til byen og forsøke å få meg en 

- 69 -


begynnerstilling som syerske, aller helst i en hattebutikk. Hva 

sier du til det?» 

«Jeg husker jo at dette var den gamle planen din, allerede før 

mor ble syk. Tidene begynner å bli bedre nå når det har gått en 

stund siden alle konkursene, så jeg tror nok at det skulle være 

mulig for deg å få arbeid.» Han sukket litt vemodig. «Det er 

visst på høy tid at du får begynne å tenke på ditt eget liv. Jeg har 

visst bare tenkt på meg selv. Men du har vært til stor trøst for 

meg de siste årene. Jeg kommer til å savne deg veldig.» 

«Og jeg vil savne deg. Men jeg skal jo ikke akkurat til verdens 

ende, og søndagen vil jeg fremdeles være her.» 

«Hvordan vil du gå frem for å få deg arbeid?» 

«Jeg spør Nora. Hun har flere bekjente som driver butikker i 

byen, så hun kan kanskje hjelpe meg.» 

«Ja, Nora vet nok råd. Hils henne fra meg når du går opp til 

Husebø, og spør samtidig etter nytt i brevene fra Torkel.» 

Gurine svarte et klart og tydelig «Ja» på frieriet fra Peder, som 

lød som så: «Kjære Gurine, vil du gifte deg med meg og la meg 

få være far til Lars?» 

- 70 -


1890 

D 

et banket på døren til Strømberg-huset, og Nora gikk for 

å se hvem som var ute denne iskalde januardagen. «Er det 

deg? Så hyggelig», sa hun smilende da hun åpnet. Utenfor sto 

en litt forblåst og forfrossen Marie. «Kom inn, her er det godt 

og varmt. Amanda er borte på nabogården og de andre er på 

skolen, så nå skal vi få oss en fredelig hyggestund.» Etter at de 

hadde satt seg i hver sin gode stol med en glovarm kopp te og 

nystekte boller, spurte Nora: «Nå, hvordan går det hjemme med 

deg og far?» 

Marie smilte: «Det går bra, Nora. Far skal gifte seg med 

Gurine, og lille Lars blir stebroren min.» «Hva syns du om det, 

Marie?» 

«Jeg synes det er hyggelig.» 

«Ja, jeg har jo tenkt at det vil gå den veien. Du vet, forholdene 

her ute er ikke større enn at de fleste får med seg det meste. Men 

det er virkelig hyggelig å få det bekreftet, og jeg unner Peder alt 

det beste. Ikke kjenner jeg Gurine, men hun har ord på seg for 

å være et fint og dugelig menneske. Hils faren din og si at jeg 

snart kommer ned og hilser på dem begge.» 

De satt litt i tanker, begge to, så sa Nora: «Men du da, Marie, 

hva med ditt liv? Hvilke planer har du nå når du ikke lenger 

trenger å være her for å stelle for far?» 

«Jeg vil til byen. Jeg har fått løfte om at jeg kan overta det 

rommet Gurine har leid, så den siden av saken er i orden.» 

«Det høres bra ut. Men hva vil du leve av? Jeg husker godt du 

- 71 -


en gang fortalte at din drøm var å bli hattesyerske. Har du den 

fremdeles?» 

«Ja, det har jeg. I hvert fall vil jeg gjerne bli syerske, men aller 

helst vil jeg sy hatter. Jeg har ikke lyst til å arbeide på en av 

hermetikkfabrikkene.» Nora fylte på tekoppene og nødet Marie 

til å ta en bolle til. 

«Du vet, Marie, jeg har noen forbindelser i byen. Min 

venninne Malene har sin lille hatteforretning, og kusinen min, 

Karoline Krog, driver en systue. Hvis du vil, kan jeg snakke 

med dem.» 

Marie reiste seg opp, gikk bort til Nora og klemte henne. 

«Tusen takk, Nora, du er den snilleste jeg vet om. Alltid har du 

hjulpet oss når vi trenger det.» 

«Jeg vet jo ikke om de har noe ledig, Marie, og hvis det er 

noen muligheter, blir du i så fall yngstepike med ganske lav 

begynnerlønn.» 

«Selvsagt blir jeg det», sa Marie. «Men jeg skal nok klare meg, 

for rommet jeg får overta etter Gurine koster ikke så veldig 

mye.» 

«Jeg skal inn til byen en av dagene til uken. Da kan jeg snakke 

med begge to.» 

De ble sittende i taushet en stund. Noen kraftige stormkast 

fikk det til å knake i husveggene. 

«Mon tro hvordan Torkel har det når det stormer slik som 

dette?» sa Marie stille. 

«Tenker du mye på ham?» spurte Nora. 

«Jeg tar ham med i aftenbønnen hver kveld.» 

«Det gjør jeg også. Han er flink til å skrive, syns jeg. I det siste 

brevet var han i Durban i Sør-Afrika. De hadde hatt en skrekkelig 

storm da de rundet Kapp det gode håp, men der stormer det 

visst nesten bestandig. Men det hadde gått bra, og fra Durban 

skal de videre til India.» 

«Kapp det gode håp, det er et rart navn på en odde», sa Marie. 

«Torkel skrev at den først ble kalt Stormodden, da den ble 

- 72 -


oppdaget på 1400-tallet, og du kan jo tenke deg hvorfor. Men 

så forandret den navn til Kapp det gode håp, fordi sjøfolk regnet 

med at det var godt håp om å nå India når denne odden først 

var passert. For det var til India og andre kolonier i Østen europeerne 

skulle for å kjøpe og selge varer». 

«Tenk på alt det Torkel får oppleve og alt det han lærer om 

verden», sa Marie. 

«Han er heldig. Og etter hva han skriver, trives han veldig 

godt som sjømann.» 

Marie satt litt før hun sa rødmende: «Torkel skriver til meg 

også.» 

«Gjør han det? Så hyggelig. Skriver du tilbake igjen?» 

«Ja, men det skjer jo ikke så mye her hjemme å skrive om, i 

forhold til alt det spennende han får oppleve.» 

«Bare fortsett å skrive, Marie. Nettopp for ham som opplever 

så mye, er det viktig å få brev fra noen som representerer 

tryggheten hjemme. Dessuten er det helt sikkert ganske lange 

perioder i sjøen da det ikke skjer noe særlig.» 

«Tenk, nå er det to år siden han reiste ut», sa Marie, «tror du 

det er lenge til han kommer hjem igjen?» 

«Det går nok et år til, tenker jeg. Tre år er ikke så uvanlig når 

man seiler i langfart», sa Nora. 

Marie sukket. 

Uken etter kom Nora innom Marie etter at hun hadde vært i 

byen. 

«Hvordan gikk det, Nora?» spurte Marie. 

«Nå skal du høre: Malene i hatteforeningen hadde ikke plass 

til deg. Du vet, tidene er fremdeles ikke særlig gode, og salget 

av hatter er ikke så stort. Men i Karolines systue var det en som 

skal slutte når hun gifter seg i februar. Karoline ville gjerne hilse 

på deg, og vi avtalte at du og jeg reiser inn på mandag. Hva sier 

du til det?» 

«Tusen takk, det blir spennende, men hva skal jeg ha på meg?» 

- 73 -


«Jeg vil foreslå at du tar på deg den blå kjolen med den hvite 

blondekragen. Den er du så pen i. Dessuten har du sydd den 

selv, slik at du får vist Karoline at du ikke er helt uerfaren når 

det gjelder søm.» 

Mandag morgen sto Marie klar i den blå kjolen. Håret var trukket 

stramt bakover, men små krøller rundt ansiktet myknet 

opp. De blå øynene hentet farge fra kjolestoffet. Den rette, litt 

store nesen ga ansiktet fasthet og tyngde. Da hun så gjennom 

vinduet at Nora kom nedover veien, tok hun på seg det tykke, 

sorte vintersjalet og støvlene før hun gikk ut. 

«Du ser virkelig ut som en ung dame som skal søke seg arbeid 

for første gang», sa Nora. 

«Tenk om hun ikke synes at jeg er bra nok?» sa Marie. 

«Bare vær deg selv, du, så tenker jeg dette skal gå godt.» 

Vintersolen lyste blekt over byen. Nora og Marie gikk gjennom 

de smale gatene fulle av folk og måtte stadig gå til side for hestene 

som skulle forbi med varer til butikkene. Det gjaldt å gå 

forsiktig, hestemøkk på støvlene ville ikke gjøre seg så godt ved 

første gangs møte i en systue. 

Snart var de nede på torget, der handelen allerede var i full 

gang. «Er det lenge siden du har vært her nede?» spurte Nora. 

«Ja», sa Marie, «det er nok et år siden. Ellers er vi bare i byen 

når vi er i kirken om søndagene, og da kommer vi jo ikke hit 

ned.» 

«Når vi er ferdige hos Karoline, tar vi oss en tur og kikker i 

butikkene. Jeg har et par ting jeg skal kjøpe.» 

Så førte Nora henne inn i en smal sidegate og stoppet foran et 

av husene. Det var pent med smårutete vinduer, men malingsslitt 

som de fleste andre husene. Ved siden av inngangsdøren 

hang et skilt. 

Systue 

Fru Karoline Krog 

- 74 -


Nora åpnet døren, og de gikk inn i den lille entreen der de 

hengte av seg yttertøyet. 

«Hva er det som durer?» hvisket Marie. 

«Det er symaskinene», sa Nora smilende. 

«Å? Jeg har hørt om maskiner som kan sy, men jeg har aldri 

sett noen.» Marie kjente at hun begynte å bli litt redd for alt 

dette nye. Skulle hun sy på en maskin? Hvordan skulle det gå? 

«Det blir du nok snart vant til», svarte Nora. «Opp med hodet, 

og glem ikke å smile. Nå går vi inn.» Hun banket på døren. 

«Hallo, Nora», sa damen som åpnet, «og der har vi Marie, 

som har lyst til å lære å sy.» De håndhilste. Marie neide og så inn 

i et smilende og vennlig ansikt. Karoline var omtrent på Noras 

alder, en liten og sped skikkelse ikke høyere enn henne selv. 

Inne i det store rommet satt det fire damer ved hver sin pult. 

På alle pultene sto det en maskin, det måtte være symaskinene, 

for det lå stoffer ved siden av. Tre av damene brukte høyre hånd 

til å svinge rundt et hjul, mens venstre hånd styrte stoffet under 

en «pendel» som gikk opp og ned i rasende fart. Den fjerde 

damen sydde med nål og tråd på noe som så ut som en nesten 

ferdig kjole. 

«Har du sett en symaskin før?» spurte Karoline. 

Nei, Marie måtte innrømme at hun hadde ikke det. 

«Nå skal jeg forklare deg hvordan den virker.» Så tok hun 

henne med bort til en av maskinene, og viste henne at det var 

to tråder i maskinen, en overtråd og en undertråd. Overtråden 

ble ført ned i stoffet ved hjelp av nålen og deretter hentet opp 

undertråden, slik at det ble et sting. Karoline forklarte at de 

brukte symaskinene til det meste av grunnarbeidet, men i tillegg 

var det en god del håndsøm, spesielt til pynt og andre detaljer 

på selskapskjoler. Så det var viktig å være god i håndsøm 

også. Karoline viste henne et stort bord som sto i et hjørne av 

rommet. Det var klippebordet, der stoffene ble klippet opp. 

«Har du sydd mye, Marie?» spurte hun. 

- 75 -


«Jeg har bestandig sydd, for eksempel har jeg sydd denne kjolen 

jeg har på meg», sa Marie beskjedent. 

Karoline snudde henne sakte rundt og så nøye på kjolen, spesielt 

på kragen, skuldrene og innsnittene i livet. «Dette er bra», 

sa hun anerkjennende. «Deg kan vi nok bruke.» 

Hun fikk hilse på de fire damene. Det var en på hennes egen 

alder og to som var middelaldrende. Den fjerde var heller ikke 

helt ung, det var hun som skulle gifte seg og slutte. Alle hadde 

like mellomblå forklær på seg. 

«Nå går vi inn på bakrommet», sa Karoline til Nora og Marie. 

Der hadde hun kaffen klar, og de satte seg ned. 

«Nå, Marie», sa Karoline, «tror du at du kan trives hos oss?» 

«Å!» utbrøt Marie, «får jeg virkelig lov å begynne?» 

Nora og Karoline lo. «Jeg tror nok det skal gå bra», sa Karoline. 

De ble enige om at Marie skulle begynne to dager før den andre 

skulle slutte, slik at hun fikk litt opplæring. «Opplæringsdagene 

er uten lønn», sa Karoline. «Og lønnen er kr 1,09 for hver arbeidsdag. 

Arbeidstiden er fra klokken 7 til 18 fra mandag til fredag 

og fra 7 til 14 på lørdagene. Det er en halv times spisepause 

fra klokken 12 hver dag. Når det gjelder ferie, kan du ta fri to 

uker i juli, men det er selvfølgelig også uten lønn.» 

Marie nikket, og Karoline fortsatte: «Fra Buøen er du helt sikkert 

vant til at alle sier fornavn til hverandre. Her i byen er det 

annerledes. Det er stort sett bemidlede mennesker som har råd 

til å få sydd klær her hos meg, så vi legger an på et dannet språk. 

Jeg kommer til å si frøken Larsen når jeg snakker til deg, og du 

kaller meg fru Krog. Den tynneste av de voksne damene er fru 

Nilsen, hun er enke, og den andre er frøken Svendsen. Den lille 

unge er frøken Berg. Hun som skal slutte er frøken Thomassen. 

Vi sier alle «du» til hverandre, men kundene må alltid tiltales 

med «De». 

«Det skal jeg huske, fru Krog», sa Marie. «Kan jeg få spørre 

om en ting?» 

«Vær så god, bare spør.» 

- 76 -


«Jeg så at de fire damene hadde like forklær på seg. Skal jeg sy 

meg mitt eget selv?» 

«Jeg skal sy et nytt til deg, som er klar til den dagen du 

begynner. Så kan du ha et par sorte sko stående her til innebruk. 

Er det mer du vil spørre om?» 

Marie ristet på hodet. «Det er så mye som er nytt for meg, 

men jeg kommer ikke på noe mer å spørre om nå.» 

Ute på gaten igjen gjorde Marie et lite hopp av glede og sa: 

«Hurra, jeg skal bli syerske. Nora, er jeg ikke heldig?» 

«Det er du virkelig», sa Nora, «men nå blir du med meg i 

noen butikker og så går vi et sted vi kan få oss en kopp kaffe og 

en kakebit». De gikk ned mot torvet og inn i manufakturforretningen, 

der Nora kjøpte noen småting. Deretter gikk de noen 

andre ærend før de fant et sted de kunne sette seg ned med kaffen. 

De satt og så ut over torvet. 

«Vet du», sa Nora, «i det store huset der borte med manufakturforretningen, 

bodde det en gang en familie, som het Thesen. 

Faren gikk konkurs i 1868, og året etter ville han emigrere med 

familien helt til New Zealand med en båt som het ‘Albatros’. 

Men underveis fikk de problemer med uvær rundt sørspissen av 

Sør-Afrika, slik at de måtte være på land en stund i en kystby 

som heter Knysna, som ligger et stykke øst for Cape Town. Der 

likte de seg så godt at de slo seg ned for resten av livet. Den 

dyktige faren klarte å etablere et stort firma, og nå er de en rik 

og kjent familie i Sør-Afrika.» 

«Tenk å være rik og så miste alt og attpåtil våge å reise rundt 

halve jorden for å begynne helt på nytt igjen. Det er jammen 

modig gjort», sa Marie. «Så rart å tenke på at Torkel nettopp 

har seilt forbi der familien Thesen nå bor. Tenk om Torkel og de 

andre nordmennene på båten hadde kommet på land og besøkt 

dem. Det hadde nok vært hyggelig.» 

«Så sant, så sant», smilte Nora. «Men de vet jo ikke om hverandre 

en gang.» Hun drakk opp resten av kaffen og reiste seg. 

- 77 -


«Nå får vi begi oss på hjemveien. Kan vi gå forbi der du skal bo, 

slik at jeg får se huset?» 

«Ja, gjerne. Jeg vet hvor det er. På søndag etter kirken skal 

far og jeg innom og hilse på vertinnen, så da får jeg se hvordan 

rommet ser ut.» 

«Er det møblert?» spurte Nora. 

«Delvis, har Gurine sagt.» 

«Du får bare si fra hvis du trenger noe. Vi har loftet fullt av 

gamle møbler etter foreldrene mine.» 

«Takk skal du ha, Nora», sa Marie smilende. 

Bombay, 24de juni 1890 

Til Marie. 

Nå ligger vi ved kai i Bombay i India. Bombay er 

en veldig stor by med nesten en million mennesker, 

så når vi går inne i bygatene, går vi i kø hele tiden. 

Heldigvis er jeg høyere enn de fleste indere, så jeg kan 

se hvor jeg går. Vet du, kuene er hellige her, så de går 

midt i gatene. Når det kommer en ku gående, går 

folk til side, slik at dyrene lettere skal komme frem. 

Vi er midt i monsunregnet nå, så det striregner 

nesten hele tiden, og luften er meget varm og meget 

fuktig. Jeg sitter nede i messen og skriver. Her er det 

i hvert fall tørt. 

I morgen setter vi kursen hjemover, men vi skal 

innom flere havner på den lange veien til Norge, Jeg 

har tenkt å mønstre av når vi kommer hjem. Da har 

jeg vært ute i omtrent tre år. 

Hvordan går det der hjemme? Jeg håper alle har 

det bra. Trives du med arbeidet og med å bo i byen? 

Skriv og fortell hvordan du har det. 

Hils alle hjemme, men mest være du hilst fra Torkel 

- 78 -


Marie måtte lese gjennom brevet to ganger. Hun ble alltid 

så glad når hun fikk brev fra Torkel. Vanligvis tenkte hun med 

lengsel på alt Torkel fikk oppleve, men akkurat nå syntes hun 

det hørtes lite fristende ut med pøsregn og kuer i overfylte gater. 

Men forresten, hun så på datoen i brevet, som hadde blitt 

sendt rundt halve jorden. 24. juni var det skrevet, to måneder 

hadde det tatt før det nådde Marie. Så Torkel var nok kommet 

et stykke på hjemveien. Hun ville skrive et svarbrev til ham en 

av de aller første dagene. Hun hadde mye å fortelle om livet i 

byen etter å ha bodd der noen måneder. 

Marie satt på sengen og så seg om i rommet sitt. Det var ikke 

så stort, så det måtte ha vært veldig trangt for Gurine å bo her 

med et lite barn. Men for Marie alene var det akkurat passe. En 

seng, et bord med en stol til, og et skap var det som hørte med 

i husleien. Det beste av alt var et vaskestell i det ene hjørnet, 

slik at hun kunne vaske seg uten å gå ut av rommet. En liten 

vedovn i det andre hjørnet skulle nok bli god å ha når vinteren 

kom. Vinduet over bordet ga godt dagslys og hadde utsikt mot 

den lille bakgården. 

Vertinnen hennes, fru Abrahamsen, var en middelaldrende 

dame som alltid var kledd i en svart, sid kjole med et kors hengende 

på brystet. Håret var grått og samlet i en stram knute i 

nakken. Hennes mann var til sjøs og barna var flyttet hjemmefra, 

så hun leide ut det ledige rommet i andre etasje. Fru 

Abrahamsen var svært aktiv i en av byens mange misjonsforeninger. 

Annenhver onsdag var det forsamling hos fru Abrahamsen, 

og Marie hørte salmesang og bønner nedenfra. 

Det første fru Abrahamsen sa til Marie etter å ha hilst på 

henne, var at hun måtte sørge for at det til enhver tid var rent 

og ordentlig på rommet, at hun hver fredag var ansvarlig for å 

vaske trappen fra første til andre etasje, samt den lille gangen 

utenfor hennes eget rom. Dessuten ville hun ikke ha noe av 

at det var bråk på rommet om kveldene, og etter klokken ti 

skulle det være absolutt ro. Besøk av mannfolk på rommet var 

- 79 -


under ingen omstendigheter tillatt og ville føre til at hun måtte 

flytte. Det var kun hennes egen hjertevarme som hadde tillatt at 

Gurine fikk bli boende der med barnet, ifølge fru Abrahamsen. 

Husleien var fem kroner måneden, og den skulle betales den 

siste dagen i hver måned. 

«Ja vel, fru Abrahamsen», sa Marie og neide. «Det tror jeg skal 

gå greit.» 

Marie hadde brukt mye tid på å gjøre det hyggelig rundt seg. 

Fra Noras loft hadde hun fått med seg et fint, gammelt nattbord, 

en parafinlampe, hvite blondegardiner og et gulvteppe. I hver 

ledig stund sydde hun på et sengeteppe, det var satt sammen av 

små tøyrester fra systuen, som fru Krog hadde sagt at de bare 

måtte forsyne seg av. 

I systuen stortrivdes Marie. Hun ble raskt vant med å bruke 

symaskinen, og etter noen uker kunne hun ikke forstå hvordan 

man kunne klare seg uten. Hun fikk ros av fru Krog for håndsømmen 

sin. Fru Krog tok seg stort sett av kundene, bestillinger 

av nye plagg og prøvingen underveis før plagget var ferdig. Men 

det var også en del omsying av brukte klær, og da hendte det at 

syerskene fikk hjelpe kundene. 

En dag kom det inn en dame som skulle sy om en hverdagskjole, 

og Marie fikk beskjed om å hjelpe henne. Hun var 

litt nervøs, men hørte etter hva damen ønsket og foreslo selv et 

par endringer, som ble godt mottatt. Da damen skulle gå, smilte 

hun vennlig til Marie og spurte: 

«De er ny her, De?» 

«Ja, eg har bare vært her någen uger.» 

«Så. De er fra landet, kanskje fra Ryfylke?» sa damen. 

«Nei, eg e fra Buøynå», sa Marie. 

«Å, fra Buøen», sa damen, «trives De med å bo i byen?» 

«Ja, det gjør eg.» 

Så tok damen et smilende farvel og gikk ut døren. 

Fru Krog overhørte samtalen. Dagen etter tok hun med seg 

Marie inn i bakrommet. «Hør Marie», sa fru Krog vennlig til 

- 80 -


henne, «jeg overhørte samtalen du hadde med fru Madsen i 

går.» 

«Sa eg noge gale?» sa Marie forskrekket. 

«Nei, vennen min, du var både flink og forekommende. Men 

har du lagt merke til at du snakker annerledes enn vi andre her 

på systuen og annerledes enn kundene våre?» 

«Gjør eg det?» sa Marie, «det har eg aldri tenkt øve.» 

«Du vet, her i byen snakkes det to språk, det pene og så 

gatespråket, som er temmelig likt den dialekten som snakkes 

i bygdene utenfor byen. Siden praktisk talt alle våre kunder 

snakker pent stavangersk, er det nok en fordel om du modererer 

dialekten din noe.» 

Marie nikket og gikk tilbake til plassen sin. Når hun tenkte 

godt etter, visste hun jo at det var forskjell på hvordan folk snakket, 

men hun hadde aldri tenkt på at en dialekt skulle være 

finere enn en annen. Vel, vel, hun fikk bare prøve. 

Dagen etter satt alle de fire syerskene travelt opptatt ved hver 

sin maskin da fru Krog kom inn: «God morgen, alle sammen», 

sa hun. 

«God morgen, fru Krog», kom det firstemmig tilbake. 

Fru Krog gikk bort til Marie og sa: «Nei, for en nydelig jakke 

du har på deg i dag.» 

Marie, intenst opptatt med arbeidet, utbrøt: «E det koftå mi 

du meine?» 

Alle symaskinene stoppet brått, og det ble helt stille i rommet. 

Fru Krog smilte og sa: 

«Marie Larsen, nå tar vi det hele om igjen: «Nei, for en nydelig 

jakke du har på deg i dag.» 

Marie så helt forvirret ut, men så plutselig klarnet ansiktet 

hennes i et stort smil og hun sa med tilgjort «jåle»-stemme: «Er 

det min nye strikkejakke De mener, fru Krog?» 

Så brøt latteren løs, og Marie var den som lo aller mest. 

Etter noen uker snakket Marie så pent som den fineste kunden 

kunne forvente. Men hjemme på Buøen i helgene hadde 

- 81 -


både Gurine og Peder stor fornøyelse av å erte henne med knotingen. 

Så etter hvert vennet hun seg til å snakke «pent» i byen 

og dialekten sin med familien. 

Det beste ved byen var Agnete, «den lille unge frøken Berg», 

som fru Krog hadde kalt henne. De to unge syerskene fikk god 

kontakt med en gang. For først gang i sitt liv fikk Marie en «bestevenninne», 

en som hun kunne dele smått og stort med. De 

kunne le og fnise sammen i det uendelige, de fortalte hverandre 

om sine sorger og gleder og fremtidsdrømmer, alltid var det en 

som ville høre og forstå. 

Det var ikke få smil og blunk som ble delt på systuen når 

Agnete sa «Vil du sende meg saksen, frøken Larsen», og Marie 

svarte «Vær så god, frøken Berg.» 

Agnete var fra et lite bruk på Tastad, og hun bodde til leie 

på et rom rett i nærheten av Marie. De hadde samme inntekt 

og samme husleie og følgelig det samme til å leve for. Men i 

motsetning til Marie hadde Agnete vanskelig for å holde styr 

på pengene, det var så mye som fristet. Agnete klaget sin nød 

til Marie. 

«Denne måneden har jeg ikke nok penger igjen til husleien.» 

«Hvorfor ikke det?» 

«Jeg har kjøpt litt forskjellig som jeg absolutt måtte ha.» 

«Slik kan du ikke leve. Du må lage en plan for hva du har av 

inntekter og utgifter hver måned», sa Marie, «og så må du ha en 

reserve, som du kan bruke av dersom det kommer en uventet 

utgift.» 

«Lager du noe slikt?» spurte Agnete. 

«Ja, det gjør jeg.» 

«Men da kan vel jeg kopiere din plan, siden inntekten og 

husleien vår er den samme?» 

«Selvsagt, her skal du se, jeg kan det utenat. Og en slik plan 

kalles for et budsjett.» Så skrev hun det ned og viste det til 

Agnete. 

- 82 -


Månedsbudsjett for Agnete Berg 

Inntekter Inntekter Utgifter 

Månedslønn 

30 kroner 

Mat 

17 kroner 

Klær og sko 

4 kroner 

Bolig, lys og brendsel 

5 kroner 

Reserve 

4 kroner 

Sum 30 kroner 30 kroner 

«Så fint», sa Agnete. «Når jeg nå til vinteren trenger nye støvler, 

og jeg vet at de koster omtrent seks kroner, så kan jeg ta de to 

kronene fra reserven.» 

«Det er akkurat det du ikke gjør. Reserven skal bare brukes i 

nødsfall, så de pengene legger du hver måned i en eske, som du 

gjemmer godt på rommet ditt. Nei, det du gjør, er å sørge for 

at du måneden før bare bruker to kroner til klær og sko, så har 

du to igjen pluss de fire du får måneden etter til å kjøpe dine 

støvler.» 

«Det blir ikke lett», sukket Agnete. 

«Nei, men det blir trygt», sa den fornuftige Marie. 

Agnete kom fra et hjem der det ble lest mye, og Agnete ga 

Marie mange nye tanker. En ettermiddag kom hun med en 

bok. «Marie, her har jeg en bok som jeg gjerne vil at du skal 

lese. Den er skrevet av Camilla Collett, som var født i 1813 og 

ennå lever. Boken heter Amtmannens døtre.» 

«Hva handler den om?» 

«Den handler om kvinners rett til å bestemme over sitt eget 

liv. Den er veldig god. Les den, så kan vi diskutere innholdet 

etterpå.» 

Amtmannens døtre ble ivrig lest, og etterfulgt av romanen til 

Jonas Lie, Kommandørens døtre og Henrik Ibsens Et dukkehjem. 

Agnete og Marie hadde mange samtaler om bøkene og den betydning 

nye tanker og ideer kunne få for deres liv. 

- 83 -


En ettermiddag de gikk en tur rundt i gatene, oppdaget de 

plutselig en plakat på en stolpe. 

«Se der», sa Agnete. «Kitty Kielland skal holde foredrag i morgen 

ettermiddag.» 

«Hvem er Kitty Kielland?» spurte Marie. 

«Vet du ikke det? Hun er søsteren til redaktøren i Aftenbladet, 

han som skriver romaner, vet du, og hun er en kjent malerinne. 

Se, hun skal holde foredrag om kvinners rett til utdannelse og 

stemmerett. Det er i morgen klokken seks. Skal vi gå?» 

«Tør vi det, da?» Etter en lang diskusjon ble de enige om at 

det våget de ikke. Hva ville vel fru Krog sagt til det? 

Da de to jentene var ferdige med neste arbeidsdag, kom 

Agnete innom Marie for en ny ettermiddagstur i bygatene. På 

veien ut ble de stoppet av fru Abrahamsen, som sa: «Dere skal 

vel ikke høre på det forferdelige foredraget til Kitty Kielland?» 

De bedyret at det skulle de ikke. Så la fruen til: «Husk at det står 

i bibelen at kvinnen ikke skal tale i forsamlingen.» 

«Huff og huff», sa Agnete leende da de var vel ute på gaten. 

«Skal vi gå nedover og se hvem som går inn for å høre på?» De 

fant inngangsdøren til lokalet og stilte seg skrått over på den 

andre siden av gaten. Mange gikk inn og blant dem var flere av 

byens mest prominente personer. 

«Men se!» utbrøt plutselig Marie. «Der går jo Nora inn.» 

«Hvem er Nora?» spurte Agnete. 

«Hun er den snilleste og klokeste damen jeg kjenner», sa Marie. 

«Hun er moren til Torkel, som jeg har fortalt deg om. Tenk at 

hun skal høre på foredraget om kvinnesak og stemmerett.» 

Så slo klokken i domkirketårnet seks slag, og dørene ble 

lukket. 

Nora trakk inn den friske kveldsluften da hun kom ut av lokalet. 

Det hadde vært halvannen time fylt med nye tanker og 

ideer. Nora hadde blitt revet med og kjente seg ung og begeistret 

over alt hun hadde hørt. 

Hun kikket bort på hjørnet, der hun hadde sett Marie og 

- 84 -


venninnen stå da hun kom, men nå var det tomt der. Det var 

synd, for det hadde vært fint å snakke med noen om alt dette 

nye, og hva ville ikke vært bedre enn å formidle inntrykkene 

videre til to unge piker? 

Nora forsøkte å huske alt hun hadde hørt på foredraget. Når 

både dette med kvinners utdannelse og stemmerett kom opp 

akkurat nå, var det ikke tilfeldig, men et resultat av blant annet 

industrialiseringen med nye fabrikker og verksteder, ny teknologi, 

modernisering i jordbruket og utvandringen til Amerika. 

Det ble spådd at denne utviklingen bare ville fortsette. Stadig 

flere ville ta seg arbeid på fabrikkene i byene, og på landet var 

det ikke lenger bruk for så mange tjenestepiker og drenger. På 

Husebø hadde de jo allerede merket at det var vanskeligere å få 

dyktig hjelp, men hun hadde aldri satt dette i forbindelse med 

en varig utvikling til et annerledes samfunn, et samfunn der det 

ikke lenger ville være et helt sjikt av halvvoksne jenter som tok 

tjeneste på nabogården mens de ventet på å bli gift og forsørget. 

Fra nå av, hadde Kitty Kielland fortalt, skulle kvinner få adgang 

til yrkesskoler, lærerskoler, middelskoler og gymnas, helt 

på lik linje med menn. Det var fantastisk. På Stortinget var 

det nylig fremmet forslag om at kvinner skulle få stemmerett. 

Forslaget ble nedstemt, men det var i hvert fall en begynnelse. 

De som gikk foran var enkelte modige kvinner og menn fra 

embetsfamilier og det øvre borgerskap, men motkreftene var 

sterke: Noen argumenterte med at kvinnenes «skjærende fistelstemme» 

ville ødelegge enhver debatt, andre mente at kvinnene 

ville forandre seg til «intetkjønn og vanskapte monstre». Både 

hjem og familie ville lide dersom kvinnene fikk stemmerett, 

mente mange. Tenk om kvinnene hadde en annen oppfatning 

om de politiske sakene enn sine menn? 

Nora oppdaget plutselig at hun var kommet ned til kaien, og 

der satt en smilende Aanen og vinket til henne. 

«Jeg tok robåten», sa han, «siden det er en så fin sensommerkveld. 

Var det et kjekt foredrag?» 

- 85 -


«Ja», sa Nora, jeg har hodet fullt av nye tanker. Og så rant det 

ut av henne alt det hun hadde hørt. 

«Jeg har vel tenkt på noe av dette», sa Aanen, «men jeg har 

heller ikke sett det i en større sammenheng. Rent praktisk betyr 

det kanskje ikke så mye for oss to og heller ikke så mye for våre 

barn, men for våre barnebarn og oldebarn vil nok tilværelsen bli 

helt annerledes. Hva ville du blitt, Nora, dersom du hadde vært 

ung nå og kunne ta den utdannelsen du ville?» 

«Lærerinne», sa Nora uten å nøle. 

«Det hadde du passet godt til. Du hadde jo også foreldre som 

hadde hatt råd til å holde deg på skolen i så mange år. 

«Og du, Aanen, hva ville du gjort, dersom du var ung i dag?» 

«Jeg ville nok tatt styrmannsskolen og kapteineksamen, men 

det som hindret meg var jo ikke at skolen ikke fantes, for den 

kom da jeg var 21 år, men at jeg var sønn til en husmann, som 

var fattig og trengte meg hjemme. Du vet, det er veldig fint at 

kvinner får rett til å ta utdannelse, men like viktig er den nye 

folkeskoleloven, som gir alle foreldre plikt til å la barna sine få 

syv års skolegang. Det vil gi et stort løft for alle uavhengig av om 

foreldrene er fattige eller rike.» 

«Det har du nok rett i, Aanen, men er du tilfreds med livet 

ditt som jektefører?» 

«Jeg synes jeg har et godt liv, Nora, og det beste som ha hendt 

meg er at jeg fikk deg.» 

«Og jeg er meget tilfreds med at du i alle årene har vært 

hjemme med meg og barna og ikke har seilt ute i den store 

verden.» De smilte varmt til hverandre. 

«Vi ventet lenge på å få hverandre, Aanen, åtte år var lang 

tid», sa Nora. «Men så var jeg jo bare atten år da vi traff hverandre, 

mor var nettopp død og far ville ha meg hjemme til å styre 

husholdningen.» 

«Nå, det var vel mest en unnskyldning han brukte mens han 

gikk der som enkemann.» Aanen lo. «Erfjordbonden ville nok 

- 86 -


aldri gitt sin tillatelse til å la datteren gifte seg med den tidligere 

husmannsgutten.» 

Nora lo også: «Sikkert ikke. Husker du da han sa til deg at du 

måtte bevise at du kunne forsørge meg før han sa ja? Og du dro 

rett på sjøen og var borte i fire år, og jeg kjedet meg veldig ved 

å gå som en annen gammel jomfru hjemme på gården mens jeg 

lengtet etter å være gift med deg. Men så døde han jo rett før du 

kom tilbake, og da var det ikke noe som lenger kunne hindre 

oss. Det er godt at de tider er forbi, våre barn skal få gifte seg 

med akkurat den de vil. Vi får bare håpe at de velger seg ut en 

som er snill og skikker seg vel.» 

Aanen var enig og la til: «Vi får vel prøve å hjelpe dem med 

den utdannelsen de ønsker seg. Jeg tenker at Adolf vil på sjøen 

slik som Torkel. Så får vi se hva det blir av de tre småjentene, 

men uansett gifter de seg vel en dag.» 

«Det er heldigvis veldig lenge til. Men Aanen, jeg har forresten 

tenkt på noe.» 

«Jeg er lutter øre», smilte Aanen. 

«Nå er du 58 år. Du gjør det godt som jektefører, og 

sildesaltingen gir også litt overskudd. Spørsmålet mitt er om vi 

ikke bare skal selge gården før vi blir for gamle til å holde den 

ved like?» 

«Du store verden», sa Aanen, «hvor vil du da at vi skal bo?» 

«Vi flytter til byen og kjøper en leilighet for de pengene vi får 

for gården. Du kan være like mye jektefører fra Stavanger som 

fra Husebø. Vi mister den lille inntekten fra jordbruket, men på 

den andre siden slipper vi å lønne tjenestejente og dreng.» 

«Hm», Aanen tenkte, «det var kanskje ikke så dumt. Det ville 

bli lettere å få jekteoppdrag fra byen, og jeg vil ikke savne jordbruket. 

Skolegangen er også bedre i byene enn på landet, tror 

jeg, og det ville komme barna til gode. Sist, men ikke minst, 

tror jeg nok at fru Nora ville trives med å være byfrue.» 

«Det vil jeg helt sikkert. I byen ville jeg være nærmere alt 

det som skjer, jeg kan høre flere spennende foredrag slik som i 

- 87 -


kveld, og jeg kan kanskje begynne i noen foreninger som driver 

med sosialt arbeid.» 

«Men Amanda er jo fremdeles ikke mer enn seks år, og Adolf 

er ni. Vi kunne kanskje vente noen år? Dessuten må vi spørre 

Torkel når han kommer hjem om det er helt sikkert at han 

ikke vil ta odel på gården. Jeg er overbevist om at han ikke er 

interessert, men det vil være riktig at han får svare selv på et så 

viktig spørsmål.» 

«Det er jeg enig i», sa Nora. «Men nå når vi først har bestemt 

oss, kan vi begynne å venne oss til tanken. Vi bør kanskje være 

enige om at vi holder dette for oss selv inntil Torkel kommer 

hjem, slik at alle barna får vite det samtidig?» De befestet flytteavtalen 

med et håndtrykk og en god klem i det de la til på sin 

faste båtplass på Buøen. 

På veien til Husebø gikk Nora og Aanen arm i arm og nøt 

den gode kveldsluften. Solen hadde gått ned, og det begynte å 

mørkne. 

«Se på stjernene», sa Nora, «det er som å se inn i evigheten. 

Du, Aanen, hvordan tror du verden vil være om hundre år?» 

«Ja, den som kunne spå om fremtiden», svarte Aanen. 

«Men tenk, Aanen, nå finnes det maskiner som kan lage stoffer 

og maskiner som kan sy klær, det er oppfunnet noe som 

heter telefon, tror jeg det er, der man kan snakke gjennom et rør 

med noen som bor langt borte …» 

«… og det snakkes mye om oppfinnelser i Amerika av jordbruksmaskiner. 

Før eller senere kommer nok disse til Norge 

også», fortsatte Aanen. 

«Om hundre år, tror du da folk har maskiner for alt mulig? 

Kanskje en maskin til å vaske opp, en annen til å vaske tøy og 

kanskje en maskin som kan fjerne støvet også?» Nora lo hjertelig 

ved denne umulige tanken. Aanen ble alvorlig. 

«Men, Nora, hvis det blir maskiner for alt, hva skal da menneskene 

arbeide med? Husk også på at når det nå blir mulig 

- 88 -


for kvinnene å få seg utdannelse, vil de nok etter hvert ønske å 

bruke denne utdannelsen, i hvert fall når de ikke har små barn. 

Det betyr at det blir dobbelt så mange mennesker som skal ha 

seg arbeid, og i tillegg blir mye av arbeidet i dag erstattet av 

maskiner. Det går jo ikke når vi tenker på hvor mange som er 

uten arbeid allerede i dag.» 

Nora sukket. «Kanskje menneskene i fremtiden skal arbeide 

med andre ting enn det de gjør nå. Det som er mest spennende, 

syns jeg, det er det som ikke er funnet opp ennå, det som vi ikke 

vet om eller kan tenke oss.» 

«Det er fint å tenke på, Nora, jeg er enig med deg, men hverken 

du eller jeg lever om hundre år. Så jeg tror vi får konsentrere 

oss om dagen i dag og om morgendagen.» 

Det var natt. Aanen sov med små jevne snorkelyder. Nora likte 

disse lydene, det var trygt og godt, syntes hun. Selv fikk hun ikke 

sove, det var altfor mye å tenke på. Hun tenkte på faren sin, den 

gamle stabukken, som hadde vært så opptatt av å videreføre sin 

gamle, stolte slekt. I mørke vinterkvelder hadde de sittet i lyset 

og varmen fra peisen, og faren hadde fortalt om solide bønder, 

gammel adel og noen kongelige helt tilbake til Harald Hårfagre. 

Gamle Torkel Klengson Erfjord var flink til å fortelle, og Nora 

syntes alltid det var spennende å høre på farens historier. Mest 

handlet det jo om mennene og deres liv. Men i foredraget i 

dag hadde hun fått høre om noen av våre sterke norske formødre, 

slike som hadde satt spor etter seg i ettertiden. Birgitte 

Fartegnsdatter Bagge, Astrid Yngling Tryggvasdatter, Bergljot 

Håkonsdatter, og ikke minst Inga Olafsdatter fra Varteig, som 

bar glødende jern som bevis for at sønnen Håkon var sønn til 

kong Håkon Sverreson og dermed rettmessig arving til tronen. 

Nora smilte for seg selv i mørket. Hvordan hadde hun selv bidratt 

til å bringe den norske kvinnes arv videre? Hadde hun 

gjort noe? Nei, måtte hun innrømme for seg selv, hun hadde 

- 89 -


egentlig bare vært en bortskjemt datter og senere en tilfreds 

hustru til en mann som alltid hadde vært snill og god. Men 

barna da? Hadde hun, slik faren hennes hadde gjort, gitt dem 

noe videre om generasjonene bakover og de forbildene forfedre 

og, mødre kunne være for dem? Nei, det var nok blitt borte 

underveis i småbarnsstell og det daglige husarbeidet i en travel 

hverdag. Hadde hun ingen oppgave ut over det å være hustru 

og mor i en verden som nå var i full forandring? Småbarn hadde 

hun hatt så det holdt, misjonen var ikke noe for henne, og 

å ta arbeid på en av hermetikkfabrikkene kunne hun absolutt 

ikke tenke seg. Aanen var tretten år eldre enn henne, så etter all 

sannsynlighet ville hun leve noen år som enke. Hva skulle hun 

da ha å leve av? «Jeg får nok begynne å ta ansvar for mitt eget 

liv», tenkte Nora. Så gjespet hun og sovnet. 

- 90 -

© Commentum Forlag 2016 

COMMENTUM FORLAG AS 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 

www.commentum.no 

ISBN: 9788282334037 

Sats og omslag: Hana Costelloe 

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. 

Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og 

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i 

strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

DØDELIG 

VIRUS 

EGIL FOSS IVERSEN 

2016

DØDELIG VIRUS 

Kapittel 1 

Lutvatn leir 

Cato lot det ringe lenge. Fremdeles ikke noe svar fra Sophie. Han la mobiltelefonen 

i lommen. Inne i offisersmessen var alle samlet rundt tv-apparatet. 

«Hva er det som skjer?» spurte han. 

«En bilbombe er sprengt på Lillehammer. Flere mennesker er omkommet.» 

Årstad, Catos nestkommanderende i foxtrotgruppen, pekte mot tvapparatet. 

‘Ekstra nyhetssending’ gled over skjermen. Bildet viste et utbrent 

vrak av en Volkswagen Transporter. De kunne se flekkvise områder 

av kamuflasjefarger. 

«Det ligner en av våre utrangerte biler,» bemerket Cato. 

Årstad nikket. 

Cato så betenkt på bildet som flimret over skjermen. Han trakk seg litt 

bort fra gruppen og tok fram mappen med de siste etterretningsrapportene. 

Han bladde hurtig gjennom arkene og fant det han lette etter. Han 

slo nummeret til vakten oppe ved gruven. Ingen svar. Han forsøkte en 

gang til. Lot det ringe lenge. 

«Årstad.» 

Årstad trakk seg ut av gruppen foran tv-apparatet, og kom bort til Cato. 

«Samle karene. Vi må opp til Atna. Skarpt oppdrag.» 

«Hvorfor dette hastverket med å kjøre opp til Atna?» spurte Årstad, da de 

satt i bilen. 

«Vakten oppe ved gruven svarer ikke. Det, sammen med at vi har mottatt 

en bekymringsmelding fra israelsk etterretningsvesen og det tyske GSG-9, 

5

gjør at jeg føler meg urolig. De ber oss være oppmerksom hvis en plutselig, 

uvanlig hendelse skulle inntreffe.» 

«Så derfor er vi på vei opp til Atna. Fordi du har en urolig følelse?» 

«Ja. Eksplosjonen på Lillehammer er ingen tilfeldighet. Den vil legge beslag 

på ressursene i politiet og PST i mange uker framover. Snøen er snart 

borte. Skjer det noe, så vil det være nå.» 

«Det er vel strengt tatt ikke ditt ansvar lenger.» 

«Mitt ansvar?» 

«Ja. Det er vel Bryne som har ansvaret for vaktholdet og sikkerheten nå?» 

«Bryne, en jævla skrivebordsoffiser,» snøftet Cato mens han så på det 

snødekte landskapet som for forbi på utsiden. 

«Jeg vet at inne i gruven ligger det verdifulle kunstskatter som nazistene 

stjal fra jødene under krigen,» begynte Årstad. «Jeg vet også det ligger noen 

beholdere med et farlig virus der. Men resten er som tåke for meg. Det 

hadde vært greit å kjenne forhistorien.» 

«Du vet hvem Thor Foss var? Kameraten min.» 

«Ja.» 

«I fjor arvet han et hus av sin onkel. Med huset arvet han også kunnskaper 

om kunstskattene og viruset, som bare Thors onkel satt på. Thors 

onkel var SS-offiser under krigen og ansvarlig for at kunstskattene og viruset 

ble gjemt i Norge. I huset fant Thor informasjon som fortalte ham 

hvor gruven lå. Thor fant gruven, det samme gjorde en tysk organisasjon, 

som først hadde jaktet på Thors onkel, og når han døde, forfulgte de Thor. 

De var på jakt etter beholderne med virus. Thor ble drept av denne tyske 

organisasjonen, og tyskerne kom seg inn i gruven. Det viste seg at gruven 

var underminert. Tyskerne ble drept og gruven imploderte.» 

«Jeg kjenner til det med kunstskattene. Det var et prosjekt Pohl iverksatte 

i 1943, på Hitlers ordre, men hvorfor åtte beholdere med virus?» 

«Viruset var utviklet av forskere fra I.G. Farben ved Sachenshausen. Men 

det var så farlig og så uhåndterlig at Hitler den gang ikke våget å sette det 

i produksjon. Derfor ble beholderne lagret sammen med kunstskattene.» 

«Men hvis gruven er rast sammen, hvorfor stresser du slik? Det vil jo 

kreve et stort maskineri for å åpne den igjen?» 

«Vi vet at den innerste delen av gruven, hvor kunstskattene og viruset 

ligger, ikke ble rammet av eksplosjonen. Det som uroer meg, er at det fin- 

6


nes en naturlig inngang til gruven, på baksiden av fjellet. En underjordisk 

elv, som delvis har tørket inn og har funnet seg nye veier. Åpningen er stor 

nok til at det er mulig å komme seg inn i gruven. Beholderne er i stål og så 

små at de kan fraktes i en ryggsekk.» 

«Og du tror den tyske fraksjonen vet dette?» 

«Ja.» 

Årstad sa ikke noe mer, men konsentrerte seg om kjøringen. Cato lente 

hodet mot nakkestøtten og stirret ut i mørket, som bare ble brutt av lyset 

fra bilen. 

«Fra det ene til det andre. Skulle ikke du og venninnen din vært i Egypt 

på denne tiden?» spurte Årstad. 

Cato lot tankene gli til ringen han hadde liggende på brakka. «Jo, men vi 

måtte skrinlegge det. Hun fikk et tilbud om å delta i et forskningsprosjekt 

i Tyskland, som var for viktig for henne å si nei til.» 

«Hva arbeider egentlig venninnen din med?» 

«Hun har en doktorgrad i cellulær og molekylær biologi. Driver med 

forskning innen epidemier, virus og infeksjonssykdommer ved Bergen 

Universitet.» 

«Et pussig sammentreff,» sa Årstad. Cato snudde seg og så på ham. Ansiktet 

lå delvis i skygge, bare opplyst av gjenskinnet fra dashbordet. 

«Ja, nettopp. Det er min tanke også, men jeg får ikke tak i henne. De fikk 

ikke ha mobiltelefoner eller egne pc-er så lenge prosjektet varte.» 

«Når er det ferdig?» 

«Hun skulle vært tilbake nå. Det bekymrer meg at jeg ikke har hørt noe 

fra henne.» 

7

Kapittel 2 

Motoren endret lyd da Årstad koblet inn firehjulstrekket. Selv om de var 

ved inngangen til den store fjellkjeden som utgjorde en del av Rondane, 

var mye av snøen forsvunnet. På dagtid varmet solen godt og framskyndet 

snøsmeltingen. Da de kjørte fra leiren, hadde luftdraget vært mildt og bar 

bud om en kommende sommer. Her oppe var luften mye kjøligere og 

skarpere. Nå, nesten midnatt, var det kuldegrader og frost. Det glitret i 

snøkrystaller i månelyset. 

«Ikke kjør helt opp. Vi stopper her og går resten.» 

Årstad svingte inn til siden. Da motoren stoppet, ble stillheten total. En 

stillhet som nesten var fysisk. Til tross for at det blinket i tusenvis av stjerner, 

var det så mørkt at overgangen mellom jord og himmel ble visket ut. 

Da bilen med de tre andre i foxtrotgruppen svingte inn ved siden av, 

hoppet Cato ut. Snøen knirket under støvlene. 

«Årstad og meg tar en rekogniseringstur først. Dere venter her.» 

På toppen av bakken tok Cato fram nattkikkerten og studerte skråningen. 

Snøen hadde trukket seg noen meter bakover, ellers så alt ut som forrige 

gang han var her. 

«Porten er åpen,» hvisket Årstad. «Men ingen vakt.» 

Cato nikket bare. Han konsentrerte seg om toppen av åsryggen. Han 

noterte seg to punkter som var mørkere enn skyggene. Så flyttet de på seg. 

Cato så minst tre hoder og overkroppen til to av dem. Han ga kikkerten 

til Årstad. 

«Se på toppen.» 

Årstad gransket toppen med kikkerten før han nikket. «Det er folk der.» 

8


De krøp baklengs tilbake til de var ute av syne, før de kom seg på bena 

og småløp ned til de tre andre. 

«Det er folk på toppen av åsryggen. De må ha funnet inngangen på 

baksiden av gruven. 

Jeg alarmerer Bredemo og Bryne.» Cato tok fram mobilen og slo nummeret 

til leiren. 

«Dette er stridsnivå tre, Bryne og Bredemo må underrettes snarest,» sa 

Cato, da vakten i leiren svarte. «Kodeord Zyklon. Underrett også PST og 

politi. Få dem opp her fort som faen. Uvedkommende inntrengning Atna 

er beskjeden. Skarpt oppdrag. Gruppe Foxtrot iverksetter mottiltak.» 

«Er det ikke spesialstyrken, PST og politiet som skal ta seg av terrorister 

på norsk jord? Er vi klarert for skarpt oppdrag i Norge i fredstid?» spurte 

Thomassen da Cato var ferdig med telefonsamtalen. 

«Nei. Vi er ikke klarert for skarpt oppdrag i Norge. Og, ja, det er bare 

politiet som kan gjennomføre skarpe oppdrag i fredstid. Men,» Cato så på 

de fire andre, «jeg tror ikke de karene der oppe vil vente på dem. Jeg tar 

ansvaret, men hvis det er noen som vil trekke seg, har jeg full forståelse for 

det. Ingen sure miner.» Cato så seg rundt. Ingen av de fire gjorde mine til 

å trekke seg. 

«Da sjekker vi utstyret.» 

Alle var i fullt stridsutstyr. Sorte kjeledresser, skuddsikre vester, sorte hetter 

så bare øynene vistes, hjelm med nattkikkert og kommunikasjonsutstyr 

festet på siden, utstyrsvesker på lårene. Alle hadde en Glock 17 i hylster, 

sjokkgranater i beltet og hver sin H&K Mp7 hengende i lærreim over skulderen. 

Knudsen hadde utstyrt seg med to av forsvarets HK-467, et skarpskyttergevær 

med optisk sikte. Cato tok det ene. I løpet av noen minutter 

var de klar. Over det hele trakk de kamokapper. 

«Ok. Tempo.» 

9

Kapittel 3 

De kom seg raskt opp bakken, skjult bak buskene. På toppen studerte de 

den bratte skråningen opp til toppen og ble enige om den beste ruten. 

Skråningen var jevnt besatt med store steiner etter raset, da gruven falt 

sammen. Det ga god dekning. Men først måtte de over et åpent stykke for 

å komme innenfor gjerdet som omga det militære området. Mørket ville 

nok hjelpe dem, men det ville ikke vare så lenge. Himmelen hadde begynt 

å få en lys, gråblå farge langs horisonten. Det var heldig at de lå i øst-vest 

retning, noe som gjorde at det gryende morgenlyset lå bak knausen. Det 

gjorde at alle der oppe avtegnet seg som tydelige silhuetter, selv uten nattkikkert. 

Cato pekte på Thomassen. 

«Du tar dekning og beskyter dem fra hytta. Porten er ikke låst. Vi dekker 

deg mens du finner plass. Men først tar Knudsen dekning på utsiden 

av gjerdet inn mellom trærne. Dere to dekker oss, slik at vi andre kommer 

oss opp på toppen.» 

Knudsen forsvant bortover skråningen, ute av syne for dem på toppen. 

Da han var på plass, knitret det i ørepluggen. Han bekreftet at han var i 

stilling. 

Cato dunket Thomassen på skulderen. Årstad og Smigård hadde oppsikt 

med fjellknausen, og Cato fant posisjonen sin. Han nikket til Thomassen, 

som satte på sprang. Det gikk fint til han kom seg innenfor porten, men så 

smalt det fra fjellknausen. Snø og jord ble pisket opp rundt bena hans. På 

et øyeblikk kom dekningsilden fra Knudsen og de tre andre bak haugen, 

og Thomassen kom seg i sikkerhet bak hytta. Han vendte tommelen opp 

og gjorde seg klar. Cato konsentrerte seg om målet. De kunne se flere stykker 

som sprang rundt oppe på knausen for å finne gode posisjoner. 

10


Cato tok opp geværet og fulgte en av dem i trådsiktet, som hadde nattstilling 

på optikken. Det ga brukbare skyteforhold. Mannen stoppet et 

øyeblikk. Sto i silhuett mot himmelen bak. Det var som å skyte plastender. 

Skulderen til Cato rykket såvidt da skuddet smalt, og mannen på toppen 

falt sammen. 

«Tango en nede. Kom an, la oss komme oss opp på toppen.» De kastet 

seg ned da et maskingevær spilte opp så blader, jord og snø føyk rundt 

dem. Skudd smalt fra både Knudsen og Thomassen, og maskingeværet 

stoppet. 

«Spring nå for faen,» lød det i øret deres. «Jeg traff ikke, men jeg fikk 

dem til å søke dekning.» 

Alle tre reiste seg og la på sprang nedover mot porten og kom seg innenfor. 

Det var det farligste stykket. Maskingeværet spilte opp igjen, og snøen 

sprøytet nesten mellom bena deres der de langet ut med blodsmak i munnen 

og dødsangst i bakhodet. De kunne høre skytingen fra Thomassen og 

Knudsen bak seg. 

«Kast dere ned, vi må bytte magasin.» 

De kastet seg ned bak noen store steiner og rettet maskinpistolene mot 

toppen. Stillheten etter skuddserien var til å ta og føle på. Cato dunket i 

Smigård, pekte til venstre oppover skråningen. Smigård nikket, gjorde seg 

klar. Cato og Årstad reiste seg og pepret toppen med kuler mens Smigård 

sprang. Knudsen var gått over til enkeltskudd, men Thomassen blandet 

seg inn i leken med treskuddsserier. Ikke særlig treffsikkert, men utmerket 

skremsel. De hørte Knudsens stemme i øretelefonen. «Tango to nede.» 

Smigård var kommet seg i skjul bak en stein, og Cato og Årstad dukket 

igjen. 

«Er du klar, Smigård?» 

«Ja.» 

Cato reiste seg så vidt. Et skudd sneiet snøen på toppen av steinen og føk 

forbi øret hans. Han rykket til og dukket. 

«Hva faen var det? Ser du noe, Knudsen?» 

«Vent.» Det ble taust. Så kom stemmen til Knudsen tilbake. 

«Ikke tydelig, men jeg tror det ligger en litt til venstre. Nesten midt mellom 

dere og Smigård. Jeg forsøker meg. Thomas – ser du ham?» 

11

De så Thomassen lure rundt hjørnet, finstilte nattkikkerten, men trakk 

seg hurtig tilbake da flisene føk rundt øret på ham. 

«Faen, det var nære på. Han er dyktig. Han holder oss fast alle fire på 

denne måten. Eneste mulighet er hvis han forsøker seg på Smigård. Tango 

tre ligger under kanten, så han må vise seg for å ta ham. Da blir han synlig 

for Knudsen.» 

«Hørte du, Georg? Kan du bevege deg uten å vise for mye av deg? Vi må 

forsøke å lokke ham fram slik at Knudsen får tatt ham. Ellers blir vi liggende 

her hele natten.» 

De så Smigård speide forsiktig fram. Han var i dødvinkelen til maskingeværet, 

så det behøvde han ikke tenke på. De så han gjorde seg klar. 

«Nå.» 

De så Smigård beveget seg hurtig oppover da et skudd smalt og han falt 

overende. Knudsen og Thomassen reagerte umiddelbart og skjøt hurtige 

skuddserier mot silhuetten på toppen av knausen. Et skrik kunne høres, og 

en mann tumlet nedover skråningen. 

«Smigård,» ropte Cato i mikrofonen, «er du ok?» 

«Helvete,» lød det i øret deres. «Et lett treff i skulderen, ikke noe alvorlig. 

Han traff kanten på vesten og sneiet skulderen. Men det var faen meg litt 

av et smell. Hvor kom han fra?» 

«Han dukket plutselig opp på høyre side. Skjøt før jeg fikk reagere,» sa 

Knudsen. «Eller så var det en tredje mann.» 

«Vent,» kom det fra Cato. «La oss ta en opptelling. Hvor mange kan de 

være?» 

«Vi har sett fem så langt,» sa Årstad. «Tre er nede. Hvis det ikke var snikskytteren, 

blir han tango fire, og så har vi tango fem med maskingeværet. 

To mann igjen som vi vet om. Men det kan jo være flere. Faen, vi skulle 

hatt røykgranater nå.» 

Cato snudde seg og rettet kikkerten oppover mot Smigård, som lå i skyggen 

bak knausen. De kunne bare se toppen av hjelmen fra der de lå. Reflekser 

i snøen gjorde at det grønnlige skjæret i nattkikkerten ikke avslørte 

detaljer så godt som han skulle ønske. 

«Vi går ut fra at det er to, kanskje tre mann igjen. Hvordan går det, 

Smigård?» 

12


Smigård, som lå bak en stor stein, svarte omgående. «Jeg er helt ok. Det 

svir bare litt. Jeg har fått stoppet blødningen. Jeg er klar igjen.» 

Maskinværet begynte plutselig med hurtige serier mot stedet der Knudsen 

lå. Munningsilden lyste opp snøen rundt skytteren. Blader og smågrener 

føyk opp der Knudsen lå. 

Cato og Årstad spratt opp og skjøt mot ildglimtene fra toppen. Thomassen 

blandet seg inn i leken. Maskingeværet ble stille. Ekkoet etter den siste 

skuddsalven rullet nedover dalen. 

«Knudsen, er du ok?» 

«Ja, men jeg har kjeften full av snø og jord.» 

«Jeg er nesten oppe,» kom det fra Smigård. Han hadde benyttet anledningen 

under skuddvekslingen til å arbeide seg oppover i skråningen. 

Cato så ham som en grå skygge bak en stein, nesten helt oppe på toppen. 

Rett over ham var det en snøskavl som stakk ut, så han lå godt skjult der. 

Både til høyre og til venstre for ham flatet terrenget mer ut mot toppen. 

«Smigård, kan du komme deg til venstre langs gjerdet og kanskje komme 

bak eller til siden for snikskytteren?» 

«Ja, det skulle gå bra. Det er to-tre meter som er åpent før jeg kommer 

til en stein igjen. Dere må gi meg dekning.» 

«Gi beskjed når du er klar,» kom det fra Thomassen. 

«Ok, jeg er klar nå.» 

«Ok, på tre.» 

Cato talte, og på tre skvatt de fram alle fire og åpnet ild mot toppen. 

Det var signalet til Smigård, som sprang for livet over det åpne stykket 

og forsvant bak en stein, nesten helt oppe på toppen. De dukket igjen og 

skiftet magasiner. 

«Hvorfor stikker de ikke bare av?» undret Cato. 

«Mest sannsynlig haler de bare ut tiden mens de venter på noen inne i 

hulen,» sa Årstad. «Det er på tide vi kommer oss opp.» 

I det samme hørte de heftig skuddveksling på toppen. Cato nølte ikke 

et sekund. 

«Dekk oss,» brølte han til Thomassen og Knudsen, klappet Årstad på 

skulderen og la på sprang oppover skrenten. Han hørte dekningsilden fra 

dem bak seg mens han sprang. 

«Tango fire nede, MG igjen,» sa Smigård. 

13

Cato og Årstad var nesten oppe. Cato hev etter pusten. Det var tungt 

å løpe i snøen. Han rettet løpet mot toppen, dekket det i en 30 graders 

vinkel for Årstad, som kom rett bak ham og fortsatte forbi, nesten opp til 

toppen. Cato kom seg opp og kravlet de siste meterne helt opp på toppen. 

La seg flat på magen og sikret området for Årstad, som kom opp bak ham. 

De hørte en motor ruse og den karakteristiske knastringen fra Smigårds 

maskinpistol. 

«Han stikker av,» brølte Smigård. 

Cato reiste seg, og oppdaget at Smigård sto på kne i skråningen mens 

han skjøt etter snøscooteren som forsvant nedover fjellsiden. Egentlig forgjeves 

med en HK Mp7 som var beregnet for nærkamp, og enda verre i 

motlyset fra solen som var på vei opp. De så lysene fra snøscooteren på den 

andre siden av dalen da den svinge til høyre og forsvant bak en fjellskrent. 

Retningen stemte med det Cato trodde. Det var ned mot Folldal. Han 

bannet høyt. Han hadde ennå ikke hørt noe fra lensmannen. Det var nå 

de skulle hatt helikoptrene. 

Smigård kom kravlende opp på toppen. «Det står tre snøscootere igjen der 

nede. Men det er spor etter minst tre til.» 

De gikk alle bort på kanten, og kikket ned. De kunne se tre sett med 

klatretau som hang nedover fjellsiden. Festet til kraftige stålbolter som var 

slått ned i fjellet. En liten fjellhylle stakk ut ti, femten meter nede i den 

bratte fjellsiden. 

Det knitret i mikrofonen. «Skal vi komme opp? Trenger dere klatreutstyret?» 

Det var Knudsen. 

«Vi bruker det utstyret som allerede er her. Men sjekk vakthytten først, 

før dere kommer opp.» 

«Hvem blir med meg ned i gruven? Det kan bli farlig. Vi vet ikke hva 

som møter oss der nede.» Cato så på de to andre. 

«Jeg blir med. Smigård er jo såret,» sa Årstad. De studerte skulderen til 

Smigård der han var truffet. 

«Jaggu hadde du flaks. Litt til høyre, så hadde du blitt truffet i halsen.» 

Smigård nikket. «Ja, jeg var heldig at det var 9 mm. Hadde det vært noe 

tyngre, ville jeg ikke sluppet så lett fra det.» 

Det knitret i ørene deres igjen. 

14


«Vi har kommet oss inn i hytta. Det ligger en død soldat her. Fy faen så 

det lukter, han må ha vært død en stund.» 

Cato nølte. «Ikke rør ham. La ham ligge slik til politiet kommer. Steng 

døren etter dere og kom opp. Årstad og meg går inn. Dere andre avventer 

og sikrer toppen. Ikke bruk mikrofonene. La kommunikasjonen være åpen 

frem til jeg sier noe annet.» 

15

Kapittel 4 

Årstad og Cato grep hvert sitt tau og rappellerte ned til åpningen. Cato 

gjorde tegn til Årstad mens de balanserte på det lille utspringet foran inngangen. 

Åpningen var ikke stor, knapt halvannen meter i høyden og en 

meter i bredden. Det var bare plass til en mann i gangen. En slange stakk 

ut av hulen. Det kom eksos ut fra slangen. De kunne høre en dyp brumming 

langt der inne. Sannsynligvis fra et strømaggregrat. Cato gjorde tegn 

til Årstad, som gjorde klar en sjokkgranat. 

Han brukte hånden som tegn til Cato, en finger, to fingrer og ved den 

tredje kastet han granaten inn i huleinngangen. De trakk seg til siden for 

åpningen. De hørte den raslet nedover, så kom smellet. Røyk, støv og 

steinsprut sto ut av åpningen, og på et øyeblikk var Cato inne i hulen med 

Årstad i hælene. Det var røyk og støv overalt, blandet med lukten av krutt 

og eksos. De raste nedover, delvis på ryggen. Cato plantet beina i bakken 

og stanset skrensingen. Årstad var rett bak ham. Cato vippet opp nattkikkerten. 

Sikten var blitt dårlig av alt støvet. 

«Det er lys lenger fremme.» 

Omtrent tretti meter nede kunne de se en åpning, godt opplyst. Lyset 

trengte nesten helt opp til dem. De trengte ikke nattkikkertene. De holdt 

pusten, lyttet. Nå var brummingen blitt sterkere. 

«Tror du de venter på oss?» 

«Hvis de ikke er helt døve, eller for langt inne og hulen har for mange 

svinger, så er det en mulighet for det, ja.» 

Cato så for seg kartet av gruven i hodet. 

«Det stemmer ikke, vi kan ikke allerede være nede ved gruven. Det skal 

være femti, seksti meter igjen.» Så husket han. «Det er en utvidelse, en 

16


større hule omtrent midtveis. Det kan hende de ikke har hørt oss hvis de 

er helt nede i selve gruven.» 

Da han kom frem til kanten, kikket han forsiktig ut. Cato pekte, mens 

Årstad gjorde klar maskinpistolen. 

«Go.» Cato hoppet frem og kastet seg ned bak forhøyningen. Kom seg 

raskt opp og dekket området for Årstad. De forflyttet seg i sprangvis fremrykking 

til de var kommet til midten av hulen, hvor de stoppet. 

Cato pekte på seg selv og til høyre mot en dryppsteinformasjon, deretter 

på Årstad og til venstre, hvor det lå en stor stein. Tommelen opp, så løp de. 

Da kom skuddene så steinflisene spratt rundt ørene på Cato. Han fikk 

kastet seg i skjul bak dryppsteinen mens han kjente adrenalinet pumpe 

gjennom kroppen. Han hørte sin egen pust i mikrofonen. 

«Ok?» kom det lavt fra Årstad. 

«Ok,» svarte Cato. «Så du hvor skuddene kom fra?» 

«Nei.» 

Cato vred seg rundt og satt med ryggen mot steinen bak seg slik at han 

kunne se Årstad. 

«Vent, Årstad, vi får ned Knudsen. Kan du høre meg, Knudsen.» 

Knudsen bekreftet. 

«Kom ned, fram til du ser inngangen gå over i en hule. De har aggregat 

og lys her. Stopp ved inngangen til hulen og avvent. En, kanskje to fiender 

er her. Vi er beskutt og trenger hjelp til å røyke dem ut. Vi vet ikke hvor 

de er. Du vil ha bedre oversikt hvis du stopper i overgangen. Ikke gå ut i 

hulen.» 

«Er på vei.» 

Cato benyttet anledningen til å se seg rundt. Hulen var ganske stor. Den 

kunne være en tyve meter bred, førti meter lang og ti meter opp til taket. 

Dryppsteinsformasjonen og store steiner skapte trolske skygger og fordypninger. 

De kunne høre vann sildre, så det var nok en underjordisk elv et 

sted. Hele hulen skrånet svakt nedover. 

«Er på plass.» 

Cato snudde seg, fikk et glimt av Knudsens hode. En arm stakk frem 

med tommelen opp. 

«Hvorfor tar vi ikke ut lyset. Vi har jo nattkikkert.» 

«Jeg tenkte på det, men det kan være godt å ha når vi skal se oss om et- 

17

terpå. Vi forsøker først uten. Hvis det ikke går, velger vi den løsningen. Er 

du klar, Knudsen?» 

«Ja.» 

«Vi beveger oss samtidig begge to fremover. Årstad til venstre, jeg til 

høyre. Du vet hva din oppgave er. Vi går på tre.» 

På tre skvatt Cato og Årstad opp og la på sprang. Skuddsalver flerret 

luften. Cato kastet seg ned og rullet i dekning.» 

«Faen,» hørte han Årstad i mikrofonen. 

«Rapporter.» 

«Det var nære på. Jeg har fått meg noen kutt i ansiktet av steinsprut, men 

ellers ok.» De hørte at pusten hans gikk i raske hiv. 

«Jeg har lokalisert dem,» sa Knudsen. «Det er to stykker. Den ene ligger 

nede til venstre for Årstad, klokken elleve. Den andre klokken tolv for 

Cato, rett frem.» 

Cato så forsiktig frem bak steinen og lokaliserte retningen. 

«Vi går på tre.» 

Cato pustet hurtig ut og inn for å bygge opp adrenalinet, og forberede 

musklene på den eksplosive reaksjonen. 

«… tre.» 

Så skvatt han opp på tre, kastet seg fremover, rullet rundt og kom opp 

igjen i skytestilling bak dekningen, lokaliserte ildglimtene fra fienden i 

retning klokken ti, rettet inn maskinpistolen og skjøt. Alt på under ett 

sekund. Skuddsalvene fra Årstad smalt samtidig, og en mann vaklet ut 

til siden. Kroppen rykket til av anslagene fra Catos maskinpistol, før den 

forsvant ut av syne. 

«Tango en nede,» kom det fra Cato. 

«Tango to også,» kom det fra Knudsen. 

Det ble helt stille i hulen. Bare lyden av kompressoren kunne høres. De 

ventet noen sekunder, lyttet. Cato reiste seg forsiktig. 

«Årstad, er du klar?» 

Ingen svar. 

«Årstad, rapporter.» Stemmen til Cato var blitt skarp. 

Taushet. Cato hørte bare sin egen, hivende pust, i mikrofonen. 

«Årstad, for faen, det er ikke tid for å leke. Knudsen, dekk meg.» 

Cato beveget seg sammenkrøpet, men hurtig mot stedet der Årstad skul- 

18


le være. Store steiner hindret lyset i å nå fram, så området lå i skyggen. Han 

så ikke Årstad med en gang. Cato tok et skritt fram, og der lå Årstad, livløs. 

«En venn nede,» skrek han i mikrofonen. Glemte sikkerheten og raste 

ned mot kameraten. Snudde ham rundt og dro ham inn i lyset, fikk opp 

hakeremmen på hjelmen og vrengte av hetten. Det var blod overalt, det 

pumpet ut av en stor rift i halsen. Hovedpulsåren var kuttet. Cato presset 

fortvilet hånden mot såret i et forgjeves forsøk på å stoppe blodet, men det 

pumpet ut mellom fingrene hans. Bleke, matte øyne så på Cato, munnen 

beveget seg, han forsøkte å si noe, men det ble bare gurgling. Kroppen ble 

tung i Catos armer. Cato sank sammen over den livløse kroppen. Ikke et 

ord ble sagt. 

«Hva faen skjer?» Stemmen til Knudsen lød hes. 

Cato rettet seg opp der han satt på kne med Årstad i armene. La ham 

forsiktig ned på den steinete grunnen. Sjekket pulsen en gang til for sikkerhets 

skyld. Han strøk en hånd over ansiktet til kameraten, og lukket 

øynene hans. 

«Årstad er død.» 

«Hva faen sier du?» sa Thomassen. «Hva skjedde? Det virket jo som dere 

hadde kontroll.» 

Cato svarte ikke. Var utslått av tapet av kameraten. De hadde arbeidet 

tett sammen de tre siste årene. Selv om de ikke var så mye sammen privat, 

hadde de likevel opparbeidet et sterkt, kollegialt vennskap dem imellom. 

Den type profesjonelt vennskap som var livsviktig i en krigssituasjon. 

«Helikopter nærmer seg,» kom det fra Thomassen. Gjennom mikrofonen 

til Thomassen kunne de høre den typiske klapringen fra rotorene. 

Knudsen dukket opp ved siden av Cato. Hodet hans var hele tiden i bevegelse. 

Sjekket området rundt dem, der han sto, halvveis med ryggen 

til Cato og dekket området bak dem, mens han kastet et raskt blikk på 

Årstad. 

Cato reiste seg. «Thomassen, få folk ned her så snart det er mulig. Smigård 

blir igjen der oppe, du går ned i første hulen der Årstad er. Knudsen 

og jeg fortsetter videre.» Stemmen til Cato var monoton. Han tok et fast 

grep rundt maskinpistolen som hang og dinglet fra lærstroppen, og beveget 

seg mot åpningen ned til gruven. 

«Tror du det er flere igjen?» kom det fra Knudsen, som fulgte etter, litt til 

19

høyre for Cato. Begge sjekket hele tiden årvåkent området foran seg, klar 

til å reagere på den minste bevegelse. 

«Det gjenstår å se.» 

De sto på hver sin side av åpningen. Cato gjorde klar en sjokkgranat. 

Det lå to store ryggsekker plassert opp mot steinveggen på Knudsens side. 

Han sparket i dem. De flyttet ikke på seg. Det klang av metall i sekken. 

«Det ser ut til at de var på vei opp da vi forstyrret dem. Her ligger to 

ryggsekker» 

Han bøyde seg ned, åpnet den ene. Toppen av en stålsylinder dukket 

opp. «Hoppsann,» utbrøt han og gjorde store øyne da han åpnet sekken 

mer. «Den ene inneholder to beholdere i stål og to gullbarrer. Stålbeholderen 

ligner en termos.» 

«Beholderen passer beskrivelsen for oppbevaringen av viruset. Hvor 

mange i den andre?» Knudsen hadde trukket seg litt tilbake da Cato sa 

hva det var. 

«Bare ta det med ro. Hadde det vært lekkasje, hadde vi vært døde for 

lenge siden. De tåler fem tonns trykk. De har også undertrykk. Det må to 

ventiler til for å få viruset ut.» 

Knudsen åpnet den andre sekken også. «Det er en i den andre. Tre til 

sammen. Pluss to gullbarrer her også. De er grådige. Hvor mange gassbeholdere 

skal det være?» 

«Åtte.» 

«Vi får håpe vi finner de andre lenger inne, da.» 

«Er du klar?» sa Cato. 

Knudsen nikket. 

Cato lempet inn granaten. Nesten før eksplosjonen var over, var de på 

vei inn i åpningen. Støv og skitt fylte hulegangen mens de beveget seg nedover. 

Sikten var som tett tåke de første meterne. De kunne gå mer oppreist 

her, hulegangen var større enn første del. Plutselig skrånet den enda mer, 

og Cato falt på ryggen, men fortsatte skrensingen nedover. Han stanset 

ikke farten før han så hulen utvide seg mot selve gruven. De stoppet helt 

opp og fikk reist seg opp i knestående med våpnene klare. Det var stille – 

som i graven. De ble stående og lytte. Bare pustingen deres og bråket fra 

aggregatet kunne høres. 

Gruven lå klart opplyst. Cato ga tegn, satte seg på baken og skled ned 

20


og ut i gruven med maskinpistolen klar. Knudsen sto i åpningen. Begge to 

dekket rommet foran seg mens de saumfor det etter tegn til liv. Cato reiste 

seg, tok et skritt frem, så et skritt til. Ingenting skjedde. 

«Det var nok de to siste,» sa han. 

Knudsen kom fram, stilte seg ved siden av ham. De ble begge stående og 

se seg rundt. Grå som fjellet i ansiktet etter alt støvet og røyken. Hulen de 

sto i var tjue meter bred, seks meter høy og tjue meter i lengderetningen 

før den endte opp i en steinrøys. Det var nok raset etter eksplosjonen, 

tenkte Cato. Noe gråhvitt skilte seg ut fra den grå steinveggen ved rasstedet. 

Cato gikk nærmere. Det var skjeletter av minst fem, seks mennesker. 

Noen klesfiller hang ennå på noen av dem. Tre av dem hadde mistet hodet 

og var gått i oppløsning. Russiske krigsfanger, tenkte han. Det skulle være 

minst femti av dem. Resten lå vel begravd under raset. Stedet der de sto, 

var en kant på nesten to meter fram til en sjakt som gikk til motsatt vegg. 

Trekasser, stålkister og esker fylte hele sjakten. Noen av trekassene var 

sprukket eller åpnet med makt. Det glimtet i gullbarrer. 

«Herregud,» kom det fra Knudsen, mens han gispet. «Det er jo flere 

tonn rent gull. Det er jo rene Aladdins hule.» 

En lastebil på ti tonn lå halvveis ut i sjakten med bakdelen hvilende på 

noen av kassene. 

Den var blitt skjøvet bakover av raset. En grå stålkasse lå veltet bakerst 

ved lastebilen. Cato beveget seg bort til kassen. Antok det hadde vært oppbevaringsstedet 

for de åtte gassbeholderne. Inne i kassen var det bygget 

en foring i tre med en plate øverst med åtte runde hull. Alle hullene var 

tomme. Cato så seg rundt for å se om de var falt ut, men han visste det 

var forgjeves. De var kommet for sent. De fem beholderne var borte. Cato 

satte seg tungt ned på en trekasse. 

«Jeg har sluttet å røyke, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en røyk.» 

Knudsen dunket i ham. «Da er du heldig, for jeg har nettopp begynt 

igjen.» Han trakk en pakke Marlboro opp av den ene brystlommen. Tok to 

i munnen, tente dem begge og ga den ene til Cato. De ble sittende der en 

god stund, røykte i stillhet. Plutselig ble stillheten brutt av larm i hulegangen 

ned til gruven, og en soldat i fullt stridsutstyr ramlet ut av åpningen, 

fulgt av oberst Bredemo, oberstløytnant Bryne og fem stridsklare soldater. 

Cato måtte flire tross alvoret. Bryne så både skitten og forpjusket ut. Han 

21

hadde ikke akkurat kropp til en slik tur. Det var rart han ikke hadde satt 

seg fast i øverste del. At han i hele tatt hadde kommet seg ned til huleinngangen, 

var imponerende. Cato og Knudsen rettet seg opp med armene 

strak langs siden da Bredemo kom bort til dem. Ansiktet til Bredemo var 

ikke av det lystigste slaget. 

«Hva har du stelt i stand nå, major? Uautorisert, skarpt oppdrag, Årstad 

død. Du er oppmerksom på at dette kommer til å få følger?» Bredemo så 

på Knudsen. «Og du dilter med. Skulle tro du visste bedre.» 

«Jeg tar det fulle og hele ansvaret, oberst. De gjorde som de fikk beskjed 

om,» sa Cato. 

Bredemo så vurderende på de to mennene, så nikket han. 

«Hvil. Og når det er sagt, beklager tapet av Årstad.» Bredemo studerte 

ham, så etter en reaksjon. Catos ansikt var uttrykksløst. Han ville ikke avsløre 

kaoset av tanker som spant rundt i hodet hans. Det iskalde sinnet han 

følte, skyldfølelsen, sårheten over å ha mistet nok en god venn i kampen 

mot disse grådige menneskene. Han hadde et ønske om å skade dem som 

sto bak alt dette, skade dem så hardt at de aldri ville reise seg igjen. 

«Hva skjedde?» 

Bredemos spørsmål fikk ham tilbake til nåtiden. Han fortalte hva som 

hadde skjedd mens han betraktet Bryne, som allerede var borte og plukket 

på gullbarrene. Han kunne nesten se grådigheten i øynene til Bryne der 

han sto og holdt i en gullbarre. 

«Fem beholdere forsvunnet,» gjentok Bredemo. «Det er en alvorlig sak. 

Vi har kontaktet politiet i begge retninger, både nordover og sørover. PST 

og politiet er på vei opp også.» 

«Det er ganske kaotisk her.» 

Bredemo nikket. «Det blir Brynes sak. Han får ansvar for opprydningen 

her og videre vakthold samt katalogisering. Gruven kan åpnes umiddelbart. 

Trusselen om viruset er jo borte.» 

De studerte Bryne, som løp fra den ene kassen til den andre, som en liten 

gutt på julekvelden. Han bar den ene gullbarren med seg og sparket til den 

tomme kassen som hadde inneholdt gassbeholderne. 

«Hvem skal vokte vokteren?» kom det tørt fra Cato. 

Bredemo bare så på ham med et spørrende uttrykk i øynene. Cato sa 

ikke mer. Bredemo rettet blikket mot Bryne igjen. 

«Finnes det noen opptegnelse over hva som er lagret her?» 

22


«Sannsynligvis. Jeg har i alle tilfelle en liste. Den lå blant Thors papirer.» 

«Jeg vil gjerne ha den listen, major.» 

«Du får den i morgen. Forresten bør Bryne bruke den spesialkassen der 

til de tre beholderne.» 

Bredemo tok et skritt fram. Løftet stemmen og brølte. Den dype bassstemmen 

hans lød ekstra kraftig og klangfullt i fjellhulen. Den lød som en 

dommedagsrøst. 

«Bryne!» 

Oberstløytnant Bryne kvapp og slapp gullbarren. Det var rett før han 

begynte å korse seg. 

«Nå rydder vi opp her. Den kassen du nettopp sparket i, er for gassbeholderne. 

Det ligger tre beholdere i to ryggsekker oppe i den første hulen. 

Behandle dem forsiktig, så vi ikke får en katastrofe her.» Han snudde seg 

mot Cato. 

«Du og dine folk kan trekke dere tilbake. Bryne kan gjøre resten. Det vil 

bli et strategimøte så snart vi får varslet folkene. Du får beskjed.» Han så 

et øyeblikk på Cato. «Jeg beklager, men det vil bli et etterspill. Vi er ikke 

klarert for skarpe oppdrag i Norge.» 

Cato nikket. 

«Familien til Årstad må underrettes.» 

«Jeg tar meg av det,» sa Cato. 

«Var han gift, samboer, barn?» 

«Nei, bare foreldre og en søster.» 

«Det er trist nok, men likevel bedre enn at kone og barn blir etterlatt. 

Når det først skal være slik,» la Bredemo raskt til. 

Det spraket i mikrofonen til Cato. Det var Thomassen. Han var fremdeles 

i den øverste hulen. 

«Årstad og de to andre er sendt opp. Det kommer en masse folk ned her. 

PST, politi og soldater. Hva gjør jeg?» 

«Hold dem der. Knudsen og jeg er på vei opp.» 

Cato gjorde tegn til Knudsen. Sammen begynte de på den tunge oppstigningen. 

Cato greide ikke å undertrykke følelsen av skyld, sinne og angst. 

Skyldfølelse på grunn av Årstad og sinne mot folkene som bare tok seg til 

rette slik det passet dem. Angst fordi han ikke hadde hørt noe fra Sophie. 

Tanken på at det var en sammenheng mellom det som hadde skjedd nå, og 

prosjektet Sophie arbeidet med, plaget ham. 

23



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282515290 

Omslagsfoto: Baard Fiksdal 

Portrett: Aron Uno Larsson 



pundall@online.no 


Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring 

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med 

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Pål Undall 

2017

Jeg vil takke min kjære kone, Liv-Unni, 

Marius, Tom, Erik, John Erik, Harald og 

Olav for støtte og bidrag. 

En spesiell takk til Baard, som ikke leste 

manus. Vi er fortsatt gode venner. 

• 5 •

• 6 •

Kapittel 1 

Svupp … svupp … Åra ga fra seg små smatt når den 

kom opp av vannet. Kanoen gled lydløst framover. 

Baugen reiste og vred seg litt for hvert tak, for så å 

falle lett tilbake. Ikke en sky, ikke et vindpust, ikke en 

lyd. Jeg la åra rolig fra meg i fanget, tok tak i tofta med 

begge hender og skrek så jeg følte at lungene vrengte 

seg: «FAAAAAEN!» Lyden rullet bortover vannflaten 

som et tordenskrall og ble borte i de skogkledde åsene. 

Jeg tok tak i åra og padlet videre. Kjente meg faktisk 

litt bedre. Målet for padleturen var en øy på nordsiden. 

Innsjøen hadde jeg funnet på Google Maps ved 

å starte i Oslo og deretter trykke tilfeldig på retningstastene 

noen ganger, før jeg zoomet meg inn. Kanoen 

hadde jeg tjuvlånt av en kompis – han ville ikke 

engang merke at den var borte før den var tilbake. 

Villmarksutstyret var mitt eget. Jeg hadde proviant for 

tre-fire dager. Mobilen var slått av, og SIM-kortet lå i 

lommeboka. 

Inntrykket jeg satt igjen med fra mitt kjappe søk på 

Google var at innsjøen lå ganske øde til, men det viste 

seg ikke å stemme. Langs vannet lå det hytter, de fleste 

små og enkle, men også noen av nyere dato, med 

• 7 •

svære terrasser og parabolantenner. Jeg stusset over at 

folk hadde investert såpass mye i hytter langt inne i 

skauen. Da foretrakk jeg heller fjellet eller sjøen, men 

dem om det. Heldigvis var det ingen i hyttene. Alt så 

vinterstengt ut, med skoddene for, hagemøbler under 

presenning og båter med kjølen i været. Det eneste 

tegn til liv var skrikene fra et tranepar på en holme og 

noen geværsalver i det fjerne. Elgjakta. 

Øya begynte å tre fram fra åsene i bakgrunnen. Store 

grantrær ga øya først et dystert preg, men blottla en 

idyllisk liten vik med sandstrand da jeg kom nærmere. 

Fristende, men for åpent, selv om jeg ikke trodde noen 

kunne finne meg her ute. Jeg padlet rundt øya og fant 

to andre teltplasser. Jeg valgte den minst iøynefallende, 

den som lå lengst tilbaketrukket fra vannet. 

Etter å ha trukket kanoen helt opp og gjemt den bak 

noen busker, begynte jeg å pakke ut. Tremannsteltet 

hadde jeg fått av onkelen min i konfirmasjonspresang, 

med et bakenforliggende ønske om at jeg skulle få 

sunne interesser. Hver jul i etterkant kom det tilleggsgaver, 

som sovepose og liggeunderlag, stormkjøkken, 

tursekk, 101 Villmarkstips av Lars Monsen og annet 

villmarksstæsj. Regnet vel egentlig ikke med å få bruk 

for det noen gang, men her var jeg altså, alene i ødemarken, 

nødt til å greie meg selv noen dager. Varme 

tanker til onkel Odd. 

Ettersom teltet fortsatt lå i originalemballasjen, lå 

bruksanvisningen der også, noe jeg ignorerte. Med 

sedvanlig tro på egne ferdigheter begynte jeg å sette 

det sammen etter innfallsmetoden. Før jeg resignerte, 

hadde jeg spjæret en søm og bøyd et aluminiumsrør. 

• 8 •

Så skumleste jeg bruksanvisningen og hadde teltet 

oppe i løpet av noen minutter. Det var fristende å 

legge seg nedpå, jeg hadde ikke sovet på over et døgn, 

men valgte heller å gjøre meg kjent på øya. Ved vika 

hadde noen pyntet et lite grantre med ølbokser og to 

brukte kondomer, en idé jeg lovte meg selv å kopiere 

på juleaften hvis det ble noe av. Ved en av de andre 

leirplassene fant jeg noen sekker med bjørkeved under 

en presenning. Ble det uutholdelig kaldt til natten, 

kunne jeg vel alltids «låne» en sekk og fyre opp. 

Selv om jeg hadde med både øl og en flaske Jack 

Daniel’s, var kaffetørsten sterkest. Stormkjøkken var 

jeg godt kjent med fra studietiden, fra da jeg bodde i 

et kollektiv uten kjøkken. Jeg tok med liggeunderlag, 

kaffe og whisky ned til vannkanten. Fant en god sittestilling. 

Sola var på vei ned og kastet lange skygger 

utover vannet. Slo en klunk oppi kaffen og kjente på 

den gode varmen som fulgte svelget nedover. Prøvde 

å kjenne ekstra godt etter, prøvde å drøye den gode 

følelsen lengst mulig. 

Jeg lot meg raskt distrahere av et bjørketre nede ved 

vannet. Tenkte at akkurat nå, på denne tiden av året, 

kunne man se gjennom de nakne grenene uten å kunne 

fastslå om det var vår eller høst, om dagene ville 

bli lengre eller kortere. Kun de brune bladene, som 

lå på vannspeilet som leverflekker, røpet at vinteren 

lå på lur. Langs steinkanten jeg lente meg mot, krøp 

krokete røtter som klorte seg fast i det lille som var av 

jord. Jeg så opp. Det var røttene til et gammelt furutre, 

kanskje flere hundre år gammelt, kanskje eldre. 

Mens kriger herjet og folk sultet hadde det bare stått 

• 9 •

her, alene, og bare vært til … Så enkelt … Jeg så ned 

på hendene mine, håndflatene glinset av svette, furene 

som små elver. Jeg gned dem mot buksebena. Tok en 

slurk av flasken. Så fant jeg en liten kvist og begynte å 

risse figurer i jorda, elger og mammuter og jegere, som 

helleristninger. Jeg var midt inne i en større jaktscene 

da jeg stivnet til, som om noen slo et isspett ned gjennom 

ryggsøylen min. 

En lyd, en motor som startet. På landsiden dukket 

det opp en båt, så ut som en gammeldags pram, 

heldigvis på vei skrått bort fra meg, mot baksiden av 

øya. Med én person ombord. Jeg rasket med meg sitteunderlaget 

opp til teltplassen. Kunne det være en 

av Åges menn? Selvsagt en mulighet, uten at jeg helt 

kunne skjønne hvordan. Det eneste sporet jeg hadde 

lagt igjen, var søket på Google Maps, gjort på impuls 

fra en tilfeldig internettkafé i Pilestredet. Men hadde 

de først sett meg der, ville de også tatt meg der. For 

sikkerhets skyld dro jeg reisverket ut av teltet og la det 

flatt. Båtmotoren ga fra seg en jevn dur, som en veps 

på tomgang. 

Hva skulle jeg gjøre hvis jeg ble oppdaget? Jeg hadde 

en kniv og en liten øks. Men mot tyrenakken som 

hadde jaget meg nedover Bogstadveien i går ville jeg 

være sjanseløs, hvis det var han som var der ute. Øya 

var stor nok til at jeg kunne gjemme meg en stund, 

men hva så? Han kunne bare ta kanoen og tingene 

mine og vente, eller tilkalle flere folk. Motorduren 

ble sterkere. Jeg tok med meg kniven og øksa og snek 

meg inn blant trærne, bortover mot vika. I det jeg 

knelte bak et kratt, så jeg båten midt utpå, på vei rett 

• 10 •

mot meg. Da den var kanskje femti meter unna, reiste 

mannen seg og speidet innover. Det var i hvert fall 

ikke fyren fra Bogstadveien. Han hadde vært glattbarbert, 

mens denne karen hadde både hår og skjegg. 

Men han kunne selvsagt være en av Åges andre lakeier. 

Båten fortsatte oppover langs øya, før den krysset 

tilbake til landsiden. 

Sola var taggete bak de høyeste trærne. Om en halv 

time ville det være mørkt. 

Inntil videre fikk jeg holde meg i ro. Kanskje jeg 

burde dra fra øya i ly av mørket? For å være på den 

sikre siden lot jeg teltet ligge nede og tok med meg 

stormkjøkkenet inn i skogen. Viktig å holde kroppen 

i gang. Jeg varmet opp et par kyllinglår. Drakk 

en lunken pils. Et par ganger så jeg lyskjegler lyse opp 

skogen på landsiden. Biler. Etter hvert kom det også 

lys i hytta på neset, der båten hadde dukket opp. Det 

kunne bare bety at mannen i båten var en vanlig hytteeier. 

En stor lettelse … men ikke helt. Det var noe 

som skurret. Det var tydelig at mannen i båten hadde 

tatt en inspeksjonsrunde. Men hvorfor? Det tryggeste 

var nok ikke å gi seg til kjenne med verken lykt eller 

bål eller larm, i alle fall foreløpig. 

Med kaffe, whisky, liggeunderlag og sovepose satt 

jeg meg nede ved vannet igjen. Sola var borte, varmen 

også, men månen og en vanvittig stjernehimmel 

ga tilstrekkelig nattlys. Det var vindstille. Jeg fulgte 

enda en lyskjegle tråkle seg gjennom skogen, før den 

strakte seg langflat utover innsjøen idet bilen svingte 

inn foran hytta. Plutselig var det fullt av liv der borte. 

Det pussige var, at selv om det måtte være over fem 

• 11 •

hundre meter bort til hytta, fikk jeg med meg bruddstykker 

av det som ble sagt, som om jeg bare sto noen 

steinkast unna. Jeg hadde hørt om det før, at lyd bærer 

langt over stille vann, men å oppleve det var nærmest 

spøkelsesaktig. En ny lyskjegle nærmet seg og ble tatt 

imot på tunet med høye bifall. Så ble det stille. De 

hadde sikkert gått inn i hytta. Det som skjedde der 

borte, hadde i hvert fall ikke noe med meg å gjøre. 

Jeg ble sittende der nede, tok runde slurker av whiskyen, 

stadig mer slumrende. Da jeg motvillig måtte 

ut av soveposen for å slå lens, var det igjen aktivitet på 

neset. De hadde tent et stort bål, flammer og gnister 

steg høyt til værs og blandet seg med stjernehimmelen, 

som også ble reflektert i vannspeilet. Jeg hadde 

aldri sett noe liknende. Det var rett og slett vakkert. 

Selv om sprakingen fra bålet til tider dominerte, hørte 

jeg fremdeles en del av det som ble sagt. Gunnar, Jo 

og Kai var navn som ble nevnt. Og en kvinnestemme, 

Vibecke. Det ble snakket om en båttur, om harryturer 

til Sverige, tømmer, ulv og kreps, åpenbart dagligdagse 

samtaleemner i indre Østfold. Stemningen rundt 

bålet steg ettersom timene gikk, mye skrål og latter. 

Jeg vurderte faktisk å ta en tur over og bli med på festen 

– kunne ikke tenke meg annet enn at en fremmed 

i kano ville få en varm mottagelse – men hadde det 

egentlig litt for behagelig der jeg lå, halvfull, sammenkrøpet 

i en sovepose, måpende opp mot nattehimmelens 

fantastiske skue. 

Og muligens derfor, på grunn av min dalende tilstedeværelse, 

fikk jeg aldri med meg hva som fikk stemningen 

rundt bålet til å snu. Men noe var det. Kjærlig 

• 12 •

© Publica Bok 2017 

PUBLICA BOK 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282515528 

Sats: MFA Viktória Šoltisová 

Omslag: Hana Costelloe 



eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt 

i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med 

lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Åge Grønning 

Den sjette 

nøkkelen

Andre bøker av Åge Grønning: 

Metamorfose (2015) 

Det tredje øyet (2013) 

Og stjernens navn er Malurt (2011)

Kapittel 1 

MANDAG 

Viggo Østvold hadde bestilt sitteplass på nattoget til 

Bergen og regnet med at det skulle gå greit å få litt 

blund på øynene over fjellet. Han hadde tatt med en bok 

av den amerikanske elektroingeniøren Gerald Clark og 

forventet at innholdet ville bli rene sovemedisinen. Så 

feil kunne man altså ta. De sjokkerende opplysningene 

som strømmet mot ham i side etter side, aktiviserte 

tankene på en slik måte at det var umulig å få sove. Boken 

løftet på sløret angående fjernhistorien og beskrev 

en side som var skjult for allmennheten. 

Deler av informasjonen var noe han personlig hadde 

gjort seg erfaring med fem år tidligere, etter sitt tilfeldige 

møte med Britt Hovden i bokhandelen på Galleriet. 

Den påfølgende uken sammen med henne ble starten 

på en prosess som fikk det trygge verdensbildet hans 

til å skake i sammenføyningene. 

Det var mulig han hadde vært borte noen øyeblikk, 

men det føltes ikke slik. Ikke før ut på morgensiden 

kjente han at søvnen tok litt tak. 

«Neste stasjon: Bergen – avstigning høyre side!» Han 

hadde duppet av idet de kjørte inn i Ulrikstunnelen 

og våknet av meldingen over høyttaleranlegget. Etter 

hvert rettet han seg mer opp i setet og kikket ut gjen- 

5

nom et vindu som var tilgriset med fingermerker. Toget 

nærmet seg utgangen, kunne han se. Det skarpe dagslyset 

fikk ham til å knipe igjen øynene, og da han åpnet 

dem igjen noen sekunder senere, så han rett over mot 

den blålige silhuetten av Løvstakken. 

Han hadde tilbrakt tre dager i Drammen hos venninnen 

Gørild, en sprudlende og glad jente han hadde 

truffet sist vinter. Men noe manglet. Helt fra han satte 

seg på toget hadde han kjent en stigende følelse av 

usikkerhet, eller kanskje uro var en bedre beskrivelse? 

Ennå var det for tidlig å kalle henne for kjæreste. Han 

likte humøret hennes og humoren, samt den spontane 

og impulsive væremåten. Men det store spørsmålet var 

hva han følte for henne? Var han forelsket? Sannsynlig 

ikke, da hadde han ikke vært i tvil. Forresten var han 

nylig begynt å se på forelskelse som en kjemisk reaksjon 

med sine positive og negative aspekter. Nå slapp 

han unna de negative aspektene, tenkte han, og kunne 

ikke annet enn å smile for seg selv mens blikket vandret 

mot trafikkmaskinen på Nygårdstangen. 

Han følte seg mer komfortabel med uttrykket betatt, 

og bestemte seg for å utsette den følelsesmessige analysen 

inntil videre. Klarhet ut av kaos, tenkte han, og 

kom på at han nylig hadde lest dette utsagnet et sted. 

Han kikket på den gamle analoge klokke sin. Riktignok 

var den gammel, men den hadde alltid vist riktig 

tid, omtrent på sekundet. Ett minutt over halv ni, kunne 

han registrere, og kjente hvordan smilet bredte seg. 

6

Han måtte smile av punktligheten til disse NSB-folkene. 

Ankomsten var i ferd med å times perfekt med rutetabellen. 

Han mistenkte dem som fastsatte rutetidene for å 

ha det fryktelig morsomt med å unngå runde tall. Ankomst 

og avgangstider var enten to over hel eller noen 

minutter over halv og så videre, aldri runde tall. Det 

tirret ham på en humoristisk måte. 

Den jevnt hviskende lyden fra toget var redusert til 

et svakt sus. Folk var travelt opptatt med å hente bagasjen 

fra hyllene. Igjen gløttet han på klokken. Ville 

den bikke åtte trettitre når toget stoppet? Han tok fatt i 

ryggsekken og gikk mot utgangen. Etter det velkjente 

klikket fra dørlåsen, sjekket han klokken og konstaterte 

at NSB hadde klart det igjen. Han smilte for seg selv. 

I det samme gjorde han et lite byks og landet fjellstøtt 

på plattformen med sekken i høyrehånden. 

Viggo var tilbake i byen mellom de syv fjell og merket 

straks en boblende glede. Med en eplekjekk bevegelse 

slengte han sekken på ryggen, for deretter å snu seg 

sydover uten helt å vite hvorfor. Fremdeles strømmet 

det folk ut fra de bakerste vognene. Underlig nok låste 

blikket seg fast noen sekunder ved TV-masten på toppen 

av Ulriken. Det var som om en sfære av mystikk 

ønsket ham velkommen tilbake. Han vendte blikket 

mot utgangen og begynte å rusle av gårde i et avslappet 

tempo. En helt grei start på dagen, syntes han, i 

verdens beste by. 

7

En liten time senere sto han utenfor blokken hvor han 

bodde. Leilighetene i denne eldre bygningen på tre etasjer 

var stort sett utleid til studenter. Uten noen spesiell 

grunn stanset han foran gatedøren og lot blikket gli 

oppover fasaden mot takrennen. Goldt, konstaterte han 

og kjente et kjølig drag av noe fjernt og guffent. Kunne 

det være at alle naboene var bortreist? 

Som vanlig tok han to trinn i slengen opp til leiligheten 

sin i tredje etasje. Han stakk nøkkelen i låsen. 

Døren åpnet seg og gav fra seg den særegne knirkelyden. 

I det samme var det noe som traff ham, en slags 

kvelende stillhet. Det var vanskelig å puste. 

I villrede snudde han seg og lot blikket søke nedover 

trappeoppgangen. Det var ingenting der, ikke som 

han kunne registrere, bare en summende stillhet. Den 

ulmet og vibrerte, kjente han, som om stillheten gav 

lyd fra seg. Nakkehårene strittet da han lukket døren. 

Skrittene videre innover gangen var korte og søkende. 

Magen reagerte som en følelsesmessig termostat, 

med uro. Helt innerst i gangen ved kommoden bøyde 

han seg ned og trakk pusten godt før han la ryggsekken 

på gulvet, slik han alltid pleide å gjøre når han kom 

hjem fra en reise. Fornemmelsen i magen opplevdes 

som et varsel om noe, et slags omen. 

Om hva? tenkte han da han åpnet døren til stuen. 

Midt på stuegulvet ble han stående og lytte til en slags 

lavfrekvent bass, som mer føltes enn hørtes. Igjen var 

det magen som meldte fra. Granskende drev blikket 

rundt i stuen etter noe han ikke visste hva var. Til slutt 

8

stoppet han ved stuevinduet. Det var noe der. Det handlet 

ikke om skitne vinduer eller gamle gardiner som 

burde vært byttet ut for flere år siden. Han merket en 

slags dragning mot vinduet, pussig nok, og kanskje noe 

utenfor. 

Med nølende skritt nærmet han seg vinduet og fikk 

en klar følelse av fare. Han strakte den klamme hånden 

mot gardinen og trakk den til side. Forsiktig bøyde han 

seg mot vinduet og kikket ut. Ansiktet føltes stramt. 

Av gammel vane betraktet han trærne og de samme 

gamle bilene som sto parkert langs Stemmeveien. Hver 

bil ble gjenstand for en lengre gransking. Bortsett fra 

en BMW som kjørte av gårde og virvlet opp noen gulbrune 

blader, var det ikke noe spesielt å bite seg merke 

i. Jo, det var noe, faktisk. En ny, sterk fornemmelse var 

kommet over ham, som var like tydelig som de parkerte 

bilene som var dekket av et tynt lag med løv. Han 

fornemmet en slags metafysisk eller spirituell tilstand. 

Uttrykket «spirituell tilstand» fikk fart på smilet hans, 

men det stilnet fort da han kjente en kald, prikkende 

gufs nedover ryggen som gav ham en ullen følelse av 

fare. 

Straks dukket det opp dramatiske tanker. Var tredje 

verdenskrig like om hjørnet? Eller hadde det noe å gjøre 

med planeten Britt hadde snakket om for en del år 

tilbake, planet x? 

Britt, ja … tenkte han det ikke … der kom hun seilende 

inn. Han reagerte ved å presse leppene sammen, 

samtidig som han kom med et lavt, ukontrollert sukk. 

9

Han visste så godt fra før at tanken på henne kunne 

bety trøbbel. 

Det var ett år siden han hadde sett henne komme kjørende 

med kjæresten sin i rullestol over Torgalmenningen. 

Han ville gå etter henne den gangen og si hei, men 

ombestemte seg i siste liten. Motet sviktet. 

En ting var han fullstendig klar på, og det var at bekjentskapet 

med Britt hadde gjort noe med ham, gitt 

ham en erfaring han aldri senere hadde vært i tvil om. I 

løpet av en kort uke hadde tilværelsens enkelhet snudd 

seg helt rundt, omtrent på hodet. Det hadde vært en 

uke der han opplevde mer drama enn folk flest opplever 

i løpet av et helt liv. 

Viggo tok den obligatoriske runden i leiligheten for å 

finne ut om det var noen der. Det var jo selvfølgelig helt 

latterlig, men underbevisstheten krevde det. Selvsagt 

oppdaget han ingen, og på vei ut fra soverommet kjente 

han at tiden var inne for en kaffeskvett. 

Tett inntil kjøkkenbenken strakte han seg etter kaffeboksen 

på øverste hylle. Han tok den ned og fant fram 

et filter. Da han skulle sette filteret på plass, ble han 

stående som paralysert og stirre på trakteren. Situasjonen 

opplevdes som uvirkelig. På venstre side var det 

plassert en konvolutt. Tanken på at noen hadde vært i 

leiligheten hans frøs fast noen sekunder, før han nølende 

strakte seg etter konvolutten. Til Viggo, sto det med 

store bokstaver. – Hva i svarte, hvisket han. Han forsto 

at uhyggefølelsen han kjente da han kom hjem kunne 

ha sin forklaring. 

10

Ved første øyekast var det noe kjent ved håndskriften, 

og han var rask med å snu konvolutten for å sjekke 

eventuelt avsender. Der var det blankt. Av gammel 

vane ville han sjekke konvolutten mot lyset i tilfelle det 

var en brevbombe. Tanken gjorde ham lattermild, hvor 

paranoid gikk det an å bli. Likevel holdt han den opp 

mot kjøkkenvinduet i tilfelle det skulle være noe, men 

det var ingenting å se. Noe famlende åpnet han konvolutten 

og trakk ut en lapp. 

Kjære Viggo. 

Vi er nødt til å treffes. Du er den eneste jeg kan snakke med. 

Det har skjedd noe merkelig. Det vi opplevde for fem år siden 

ser ikke ut til å ta slutt. Jeg kunne ringt deg, men vet at jeg 

er overvåket. Kan vi treffes på kafé Hollenderstuen tirsdag 

klokken 17.30? Jeg har noe viktig å fortelle. For sikkerhets 

skyld; gå inn i Hollendergaten via Torget, gjennom det trange 

smuget, stopp ved enden av smuget og legg merke til om 

noen følger etter deg. Håper å se deg. 

Britt 

Wow! Han klødde seg i hodet mens han leste meldingen 

flere ganger. Var det kanskje på’n igjen med dævelskap? 

Det var gått fem år siden han og kompisene klarte 

å stikke av med Britt etter at hun var blitt tvangsinnlagt 

på Sandviken sykehus. Det frykteligste var at han 

hadde drept noen for å beskytte henne, seg selv og de 

11

andre. Var de gamle hendelsene i ferd med å vekkes til 

live? Var en ny storm på vei? Likevel var det mye som 

hadde forandret seg siden den gangen. 

Viggo så tydelig for seg den merkelige fyren som hadde 

klart å komme seg inn i hytta i Fana for fem år siden, 

der de alle var samlet for å passe på Britt. Med et balltre 

hadde han slått fra seg alt han kunne, men han husket 

ikke så mye fra selve hendelsen. Under basketaket 

hadde fyren løsnet et skudd som førte til at kompisen, 

Svein, ble drept. 

En tydelig rastløshet grep tak i ham. For å komme 

mer tilbake til sitt gamle jeg, var han nødt å bevege seg. 

Etter noen runder i stuen, endte han opp på kjøkkenet 

hvor han ble stående inntil benken og glane på kaffetrakteren. 

Tankene snurret. 

De andre involverte i hytta den skjebnesvangre kvelden 

var Øistein, Erik, Thor og Albert, og så Svein, da. 

De eneste han fremdeles hadde litt kontakt med fra den 

gamle gjengen var Øistein, som bodde på samme sted 

i Fløenbakken, bare et steinkast unna, og Erik Helgesen, 

som nå bodde i Fyllingsdalen. 

Hva var det Britt ville fortelle ham? Var et nytt drama 

allerede på gang? Det hadde ikke tatt slutt det som 

skjedde den gangen, hadde hun skrevet. Hvorfor var 

hun på nytt i søkelyset? Hadde det med dokumentet fra 

2010 å gjøre, eller handlet det om helt andre ting? 

Tilbake i stuen fant han nummeret til Erik Helgesen, 

men han stoppet før han hadde tastet ferdig. Det var 

kanskje ikke så lurt å benytte telefonen hvis politiet 

12

hadde fått det for seg å avlytte ham også. Siden røyksignaler 

ikke var et alternativ, måtte han smøre seg med 

tålmodighet og vente til han fikk vite hva Britt hadde 

på hjertet. 

Hollendergaten, ja, og smuget. Restauranten var et i 

og for seg koselig, lite sted, men som han mintes med 

blandede følelser. Det var der han hadde vært sammen 

med Britt den siste gangen i deres nesten-forhold, som 

han kalte det. Deretter stoppet kontakten brått opp. 

Selv etter så mange år, spøkte Britt litt for ofte i tankene 

hans. Han forstod godt at de siste minuttene hadde 

gitt ny næring til følelser han trodde var begravet. 

Det var merkbart. Han hadde ikke problemer med å 

se henne klart for seg. Den myke, bølgende frisyren, 

håret som svingte med i bevegelsen når hun snudde 

seg. Den pikante, søtlige duften fra en fransk parfyme 

hun ofte brukte. Han mintes også de langsomme 

bevegelsene når hun løftet hendene, de lange fingrene 

og ikke minst den slepne måten hun bøyde håndleddet 

på når hun ville fortelle ham noe. Samlet var det en 

avstemt symfoni av intelligens og eleganse. Men hun 

kunne også ha en røffere fremtreden når situasjonen 

krevde det. Det hadde han opplevd ved flere anledninger, 

blant annet den gangen hun hadde vist ham rundt i 

farens gamle verksted og forklart hvordan man fjerner 

overvåkingsinstallasjoner i mobiltelefoner. Da var bevegelsene 

hennes kjappe og effektive. 

Erindringene sto så klart for ham at han nærmest 

kunne omfavne henne i bare luften. Han ble stående 

13

like ved vinduet, opptatt med tankene sine. Det nostalgiske 

tilbakeblikket var allerede erstattet et spørsmål: 

Hva i all verden hadde hun nå viklet seg inn i? 

14

Kapittel 2 

TIRSDAG 

Viggo var ferdig på jobben klokken 15.30. Tiden var 

knapp. Det var så vidt han rakk en tur hjemom for å 

spise og ta en dusj, før han skulle av gårde for å treffe 

Britt. Han gledet seg, mer enn han gruet seg, kjente 

han. 

Under et døgn skulle det ta før det gamle reaksjonsmønsteret 

han pådro seg for fire–fem år siden hadde 

sneket seg tilbake. Han var begynt å se seg over skulderen 

etter mistenkelige personer. Og hva med den 

blå BMW-en som hadde startet opp og forsvunnet nedover 

Stemmeveien? Han husket godt at det var en blå 

BMW som hadde stoppet ved den gamle trikkesløyfen 

på Minde den gangen. Ut av bilen kom den samme fyren 

som senere hadde trengt seg inn i hytten i Fana og 

laget bråk. Spekulasjonene fortsatte å dure i hodet på 

ham mens han såpet inn håret i dusjen. Han forsøkte å 

vaske dem ut, og masserte ekstra omstendelig for å få 

tankene over i et annet spor. Men kaskader med vann 

gjorde ikke saken bedre. Han var tilbake i traumelandet, 

og visste så altfor godt at han ville befinne seg der 

en god stund fremover. Kjente han Britt rett, tok hun 

ikke kontakt uten at det brant under føttene på henne. 

Midt oppe i det hele var det likevel noe i ham som sitret 

av forventning. Det gav ham et slags kick og vekket 

til live en undertrykt forventningsfølelse. Han kjente 

15

igjen mønsteret fra sist Britt var i fare, kroppen hans 

var begynt å innstille seg på kamp. Noe fortalte ham at 

de som var etter Britt, snart også ville være i hælene 

på ham. Det eneste han visste om disse folkene, var at 

de overstyrte politiet og gjorde som de ville. Det hadde 

kommet ham for øret at de ble betegnet som «Den sorte 

hånd» i visse kretser. De opererte fra kulissene, alltid 

i skyggen, og hadde sine tentakler inne i alle områder 

av samfunnsmaskineriet. Atter en gang kom han til å 

tenke på utsagnet til forskeren Jordan Maxwell: 

Ingenting i denne verden fungerer slik du tror det gjør, ingenting. 

* 

På grunn av de overraskende hendelsene hadde Britt 

avspasert noen timer denne tirsdagen. Hun trengte tid 

for seg selv for å bearbeide den nye situasjonen. Møtet 

med Viggo denne kvelden var viktig, men likevel lurte 

hun på om hun var klar for å se ham igjen. 

Denne dagen var hun kommet hjem til tom leilighet. 

Kjæresten, Håvard, hadde reist til foreldrene sine 

i Arna. Det var en godt timet manøver for å få bedre 

oversikt over den nye situasjonen hun befant seg i. 

Etter at kjæresten ble påkjørt – og nesten drept – i fotgjengerfeltet 

i Klasatjønnveien for litt over ett år siden, 

hadde mye av tiden gått med til å pleie ham. 

Det var slik det var blitt. Hun fungerte nærmest som 

16

sykepleier på heltid. Håvard trengte hjelp til det meste 

– døgnet rundt – og hun stilte opp. Og nå anklaget 

samvittigheten henne for å ta fri noen dager. På grunn 

av skadene i ryggen og hoften var Håvard havnet i rullestol. 

En sjelden gang gikk han med krykker, men det 

var ikke mange skritt han kunne ta før han ble sliten 

og måtte tilbake i rullestolen. Tilfeldig kom han over en 

artikkel om en nevrolog ved Seaton Medical Center i 

Austin, Texas som foretok inngrep på den typen skader 

han hadde fått. Det var snakk om en sensasjonell, men 

omdiskutert metode som kunne gi pasienter førligheten 

i bena tilbake. Håpet hans var å få en avtale med 

denne legen innen kort tid. 

Etter at Håvard kom hjem fra sykehuset, brukte Britt 

mye tid på å venne seg til døgnrytmen og nye rutiner. 

Det gikk fint helt til kroppen meldte fra med smerter 

og tretthet. Ytterligere to måneder skulle det ta før hun 

skjønte at det var på tide å få hjelp i hjemmet. Tiden hun 

nå fikk med avbrekk i rutinene, var en anledning til å 

lade batteriene. 

Da Håvard kom til bevissthet etter to uker i koma, 

erindret han bare bruddstykker fra ulykken. Det meste 

var visket bort fra hukommelsen. Pussig nok husket 

han selve påkjørselen, og han var sikker på at sjåføren 

hadde prøvd å kjøre ham ned med vilje. Britt ble sjokkert. 

Bilen hadde vært en eldre BMW, mente han uten 

snev av tvil. Er du helt sikker? hadde hun spurt. Selvsagt! 

Han hadde sett undrende på henne og lagt til at 

den var blå med sotete vinduer. 

17

Britt fikk pusteproblemer. Et skred med ubehagelige 

minner veltet inn over henne. 

Sjåføren av BMW-en meldte seg aldri, og saken ble 

henlagt av politiet etter noen måneder med etterforskning. 

Hadde det bare vært en annen bil, tenkte Britt, og 

ikke en BMW. Spesielt blå BMW-er frambrakte en 

sterk uhyggefølelse og kvalme som hun forbandt med 

kidnappingen og tvangsinnleggelsen fem år tidligere. 

Håvard hadde fortalt at han møtte det stirrende blikket 

til sjåføren like før bilen traff ham. På mirakuløst 

vis hadde han reagert uvanlig hurtig og kastet seg opp i 

luften. Det hadde sannsynligvis reddet livet hans. Bilen 

hadde truffet ham med øvre del av frontruten, slengt 

ham opp i luften og inn på gressplenen. Foruten skadene 

i hoften og ryggen, pådro han seg to brudd i venstre 

arm, men det var den kompliserte hofteskaden som 

gjorde at han ble avhengig av rullestol. 

Britt lente seg tilbake i sofaen og ventet på at gårsdagens 

fårikål skulle bli varm. Hun hadde lagt fra seg 

avisen på stuebordet og skottet bort på brevet hun hadde 

åpnet sent torsdag kveld, til tross for at alt i henne 

strittet imot. Etter at det første sjokket hadde lagt seg, 

slengte hun brevet fra seg som om hun hadde brent seg 

på fingrene. Hun ville fortest mulig glemme innholdet, 

men selvfølgelig var det umulig. Ord, bilder og diverse 

inntrykk hjemsøkte henne og avfødte tusen spørsmål. 

Kroppen reagerte avvekslende med skjelving og 

slapphet. Resten av kvelden hadde hun gått urolig frem 

18

og tilbake og stirret på brevet der det var blitt liggende 

på kanten av stuebordet. Det hadde fulgt med en 

minnepenn som hun helt automatisk unngikk å berøre. 

Hun var ikke klar. 

Var dørene og vinduene forsvarlig lukket? Som en programmert 

robot gikk hun til verandadøren og sjekket 

om den var låst. Hun sendte engstelige blikk omkring 

seg og måtte erkjenne at den energitappende paranoiaen 

var på full fart tilbake. 

Først sent lørdag kveld kom hun på ideen om å kontakte 

Viggo. Muligens var han den eneste på kloden 

hun fritt kunne snakke med som ville forstå henne. 

Bortsett fra Magne, da, men han var på Kanariøyene 

med kona. 

Angsten for postkasser og brev var en av flere fobier 

Håvard ble kjent med da han flyttet inn hos henne for 

tre år siden. Ikke lenge etter ble det hans faste oppgave 

å hente posten. Den praksisen ble det naturligvis slutt 

på etter ulykken, men selv fra rullestolen bidro han 

med sitt ved til stadighet å mase om at posten måtte 

hentes. 

Torsdag, etter at Håvard var reist til foreldrene, hadde 

hun tatt motet til seg og plukket frem brevet fra bunken 

av regninger og reklame. Navnet hennes var skrevet 

med store bokstaver. Hun dvelte lenge ved skriften før 

hun åpnet det. Det viste seg å være fra Terry Hovden, 

politimannen som delte etternavn med faren og henne 

selv, mannen som var årsaken til at et klassifisert dokument 

hadde havnet hos faren ved en feiltagelse noen 

19

år tidligere. Det var en feiltagelse som skulle få fatale 

konsekvenser, som blant annet var årsaken til postfobien 

hun slet med i tillegg til en haug med traumer. 

Radioen summet i bakgrunnen. Hun ville ikke gå glipp 

av oppdateringer om politidrapet i Bergen sist lørdag. 

En førstebetjent ved politikammeret var funnet livløs 

i havnebassenget utenfor Håkonshallen, og da navnet 

ble kunngjort søndag formiddag, hadde det slått henne 

fullstendig ut. Det var Terry Hovden. 

Nestemann til å flyte i havnebassenget kunne like 

gjerne være henne. Den ubeskrivelige, lammende følelsen 

av å befinne seg i livsfare hadde romstert i henne 

siden søndag. Samtidig følte hun ikke angst, slik som 

for fem år siden da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken 

sykehus, eller Nevermind, som man sier i Bergen. Hun 

definerte det mer som en slitsom, vekslende tilstand 

mellom apati og en energitappende rastløshet. Denne 

motsigelsesfylte tilstanden var nå blitt en del av trusselbildet 

som hang over henne. 

Britt satt ved kjøkkenbordet og prøvde å nyte fårikålen. 

Hun konsentrerte seg om smaksopplevelsen og 

anstrengte seg for å skyve andre tanker til side. Det 

hjalp å få tankene inn på et annet spor. Middagen vekket 

minner fra gamle dager, da hele familien var samlet 

rundt spisebordet, nettopp med fårikål, som var favorittmiddagen 

til faren. Hun mintes latteren, den lune, 

hjemmekoselige atmosfæren, samholdet og ikke minst 

gleden. Hvor var gleden blitt av? Hadde hun hatt tilgang 

til en tidsmaskin, hadde hun reist tilbake til den 

glade tiden på dagen. Hun tenkte på foreldrene hver 

20

dag. Heldigvis hadde hun god kontakt med lillesøsteren, 

Trude, som bodde på Hamar. De hadde ukentlige 

samtaler på telefon og via sosiale medier. 

Hun hadde bodd i det store, fine huset i Statsråd 

Sælens vei siden 1974. Familien Hovden flyttet fra 

Tønsberg det året. Faren hadde kjøpt huset fordi han 

skulle begynne i ny jobb som politijurist ved Bergen 

Politikammer. Hun var fire år, men husket likevel glimt 

fra flyttingen. Det hun kanskje mintes best, var at hun 

skulle få en lillesøster eller lillebror. Hun hadde gledet 

seg slik. Noen måneder senere kom en søster til 

verden, som fikk navnet Trude. Hun syntes at søsteren 

hadde finere navn enn seg selv, og hun ville hete det 

samme. 

Moren døde av kreft i 2005. Siden var det bare henne 

og faren i det store huset. De utgjorde et bra team, 

som faren hadde sagt ved en anledning. Ettersom begge 

jobbet mye, ansatte de en husholderske året etter 

morens død. 

Gunvor Vestli ble uunnværlig for dem. Tre ganger i 

uken kom hun og gjorde rent, vasket klær, tørket støv 

og handlet inn nødvendige ting fra en liste som ble satt 

opp på tavlen ved siden av kjøleskapet. Etter at også 

faren døde, i 2009, hadde Gunvor vært Britts beste støtte, 

inntil hun traff Håvard. 

Hun var mett. Det var som hun hadde tenkt, fårikål 

var alltid best dagen etter. 

Radioen fortsatte sin svake during i bakgrunnen 

mens hun reiste seg fra kjøkkenbordet. Hun så fram 

21

til en liten lur etter middagen, en powernap, som damene 

på jobben kalte det. Etter å ha slengt seg på sofaen 

med høyre hånd hvilende på pannen, festet hun blikket 

tilfeldig ved et punkt i taket. Selv om trettheten var 

overveldende og hun kjente seg tung og slapp, fikk hun 

likevel ikke sove. Punktet i taket forvandlet seg til et 

skremmebilde av Terry flytende i havnebassenget med 

kroppen full av kulehull. Det var som å se en actionscene 

i sakte film, like fjernt og like uvirkelig. De hadde 

gjort alvor av truslene de hadde kommet med. Intuitivt 

hadde hun skjønt det hele tiden, men likevel var det noe 

i henne som ikke ville aksepterte forholdet. 

Hva i alle dager hadde han drevet med? Han, av alle, 

en av de sindigste personene hun visste om. En som alltid 

var forsiktig med uttalelser og gjøremål. Han behersket 

kunsten å holde kjeft når det trengtes. For henne 

var Terry en sjeldenhet innenfor politiet, en som visste 

mye, men som alltid valgte sine ord med omhu. 

Det brygget opp til storm. Hun visste det bare. Var 

det noe hun kunne gjøre for å søke ly? Ville minnepinnen 

inneholde informasjon som ville redde henne fra 

stormen? 

Terry satt inne med de samme hemmeligheter som 

hun selv hadde kommet ufrivillig over for fem år siden. 

I etterkant av alle hendelsene fra den gangen, hadde 

han i egenskap av vikarierende politisjef tilbudt henne 

beskyttelse. Han visste om en dyktig livvakt og politimann, 

hadde han fortalt, en person med en fortid som 

soldat i Afghanistan, en hun absolutt kunne stole på. 

22

Hun takket ja. Navnet var Håvard Brenna. Ikke mange 

måneder senere utviklet kontakten mellom dem seg 

til noe som kunne minne om affæren mellom Whitney 

Houston og Kevin Costner i den kjente filmen. De ble 

samboere. Men fremdeles var det mye hun ikke visste 

om fortiden til kjæresten sin. 

Hvorfor var hun ikke reddere? Hun registrerte at 

hendene var rolige og pusten uanstrengt. Søvnen var 

det heller ikke noe å si på. Ikke var hun hjemsøkt av 

mareritt heller. Egentlig burde hun hatt regelmessige 

angstanfall, nå som jakten på henne var i gang, slik hun 

så det. 

Britt bikket noen grader på hodet og kikket mot taket. 

Kunne det være noen overvåkningsduppeditter 

plassert noe sted? Kanskje i ventilasjonsluken? Skulle 

hun finne fram måleinstrumentet til faren og sjekke? 

Det var ikke nødvendig, det visste hun godt. Stuen og 

hele huset for den saks skyld, var clean. Det var bare 

noen dager siden hun hadde kjørt en full sjekk. 

Hun kjente godt den ekle følelsen av å være overvåket 

igjen fra tidligere. Et annet varsel om det grandiose 

kjeltringpakket som muligens var etter henne, var 

at de en periode benyttet psykisk terror før en direkte 

konfrontasjon. 

Noe måtte hun finne på, og det kjapt, ellers kunne 

hun bli det neste liket de fant flytende i havnebassenget 

med kroppen full av kulehull. 

Muligheten kunne også være at disse «noen» ville 

velge et annet sted å dumpe henne – i Fanafjorden, for 

23

eksempel, eller området under Askøybroen? Ville det 

gjøre vondt å treffe vannflaten fra den høyden? Ville de 

skyte henne før hun ble dyttet utfor? Hun håpet faktisk 

det. 

Uansett i hvilke retninger hun tolket situasjonen, var 

hun i ferd med å bli fiskemat på havets bunn. Flyktig 

betraktet hun den brutte livslinjen i høyre håndflate og 

følte resignasjonen sige inn over seg. Var det bare å gi 

opp og vente på smellet? 

Hadde Håvard og påkjørselen noe med trusselbildet å 

gjøre? Han var blitt påkjørt med vilje, hevdet han. Var 

det en av «dem» som hadde kjørt ham ned? 

En blå BMW hadde vært involvert, samme type som 

bandittene brukte for fem år siden. Det vil si, det var 

jo bare én mann i bilen da hun ble kidnappet, men han 

representerte «dem» og den skumle gruppen Den sorte 

hånd, som hun husket at Viggo kalte dem. 

De siste fem årene hadde gått med til å bygge seg et 

forsvarsverk, en forestilling om at hendelsene den gangen 

aldri mer ville hjemsøke henne. Alle fremtidsplanene 

hun, overraskende nok, hadde lagt sammen med 

Håvard, var nå i det blå – eller blowin’ in the wind, for å 

si det med Bob Dylans ord. 

Sist den skjulte makten drev og herjet med henne, 

kastet hun bort mye tid på å forsøke å finne ut hvem de 

kunne være og hvor i kulissene de befant seg. Til liten 

nytte. Det var som å jakte på sin egen skygge eller prøve 

å finne enden på regnbuen. 

Men så mye forsto hun: Den sorte hånd brukte alltid 

24

profesjonelle leiemordere. Hun hadde opplevd det selv, 

blitt jaktet på og bortført. Heldigvis hadde tilfeldighetene 

vært på hennes side den gangen, hun hadde overlevd. 

Hvis ikke representanten for denne mørke makten, 

Diether Bierhadget, var blitt drept av Viggo på hytta i 

Fana, er det ikke sikkert at hun hadde vært i live i dag. 

Denne giganten av en fyr, med hvitt hår, som gikk under 

kallenavnet Anunnakien, hadde kommet ens ærend 

til Bergen for å ta henne av dage. Senere fikk hun vite 

at broren, Raphael Bierhadget, hadde intensjoner om 

å hevne ham. Men Terry kunnet forsikre henne om at 

Raphael Bierhadget ikke utgjorde noen reell trussel siden 

de hadde ham under konstant overvåkning. Britt 

hadde trodd ham på det, noe som fikk henne til å senke 

skuldrene og få paranoiaen på noen meters på avstand. 

Likevel slapp ikke mørkets demoner helt taket i henne. 

De eksisterte, pulserte og levde i underbevisstheten og 

tidvis i tankene. 

De kunne befinne seg utenfor huset, kanskje i buskene, 

eller gjemt i en varevogn, hvor de overvåket alt og 

alle som utgjorde en trussel. Dette var noe hun visste 

utmerket godt. 

Den sorte hånd eliminerte sine motstandere ved å gjøre 

bruk av utspekulerte metoder. Mord ble ofte fingert 

som selvmord eller sykdom. Den vanligste formen var 

å påføre offeret hjerneblødning eller et hjerteinfarkt 

ved hjelp av et frekvensvåpen. I noen tilfeller ble offeret 

bare skutt – for å sende avskrekkende signaler til an- 

25

dre som truet makten. Varemerket deres var to skudd i 

ryggen medialt for scapula som gikk rett til hjertet, en 

teknikk kjent som double tap. 

Terry Hovden var en av dem som var blitt tatt av dage 

på denne kyniske måten. Likevel uttalte politiet at dødsfallet 

var en personlig tragedie. 

Pussig, tenkte hun, at en slik kriminell maktkonsentrasjon 

eksisterer i beste velgående, og ikke en kjeft i 

dagens Norge ser ut til å vite noe om det. 

I gangen inn til stuen kikket hun i speilet. Flyktig betraktet 

hun speilbildet sitt og undret på hvor det var 

blitt av den gamle, engstelige Britt? 

Slik hun tolket situasjonen, var det bare Viggo som 

kunne skjønne det bisarre som var i ferd med å utvikle 

seg. Skulle hun komme noen vei, måtte han dessverre 

involveres igjen, stakkar. Lørdag kveld hadde hun 

oppsøkt Viggo hjemme i Stemmeveien. Hun var nødt 

til å smile ved tanken. Dessverre hadde han ikke vært 

hjemme. Hun var sikker på at hun hadde klart å riste 

av seg eventuelle forfølgere, og hele besøksstuntet var 

planlagt ned i minste detalj. 

Hun hadde tatt bussen til byen med parykk, sko og 

en beige jakke i en pose. Inne på toalettet på Radisson 

Blu Hotel Norge hadde hun utført hamskiftet før hun 

fortsatte ferden mot Årstad. 

Hun hadde ikke følt seg helt trygg før hun hadde 

kommet seg inn på Natlandsbussen. Siden Viggo ikke 

var hjemme, ble hun nødt til å bruke de gamle kunnskapene 

sine fra da hun jobbet i nøkkel- og låsfirmaet 

26

Key Service. 

Den eneste forandringen hun kunne registrere i leiligheten, 

var en ny flatskjerm i stuen. Hun stilte konvolutten 

mot kaffetrakteren på kjøkkenbenken og var 

snart ute av døren igjen. 

Den nåværende situasjonen var på mange måter som 

en reprise av hendelsene for fem år siden. Da hadde 

hun truffet Viggo på Lido og fortalt ham om det merkelige 

dokumentet som var kommet i posten og om 

politiet som var etter henne. Ville han dukke opp på 

restauranten slik hun ba ham om? Når hun kjente etter, 

var hun trygg på at han ikke ville svikte henne. Hadde 

det bare vært politiet som var etter henne, ville det ikke 

vært noe å bekymre seg for. Politiet skulle hun alltids 

klare å hanskes med. Det var verre med denne ansiktsløse 

makten bak makten, som ikke stoppet før målet 

var ryddet av veien. Og målet var henne. Ingen steder 

var trygge lenger. 

Hun hadde vurdert å betro seg til Håvard, han ville 

kanskje forstå henne, men hun valgte å holde ham 

utenfor enn så lenge. De dramatiske hendelsene for 

fem år siden var noe hun stort sett hadde unngått å 

snakke med ham om. Kun noen enkelthendelser hadde 

han blitt kjent med. 

Som samboere hadde de inngått en avtale om å legge 

lokk over alle negative opplevelser i fortiden, og heller 

se det positive her og nå med tanke på å få til en framtid 

sammen. 

Britt var godt orientert om at Håvard hadde en fortid 

27

han ikke ønsket å snakke for mye om. 

Likevel undret hun seg over reaksjonen hans, eller 

snarere mangelen på det, de gangene hun hadde nevnt 

enkelte ting for ham. Hun pleide ikke å gå i detaljer, 

men syntes det var rart at han aldri stilte spørsmål ved 

det hun fortalte. Vanligvis lyttet han i taushet uten å 

fortrekke en mine. For eksempel hadde hun fortalt om 

da hun ble tvangsinnlagt på Sandviken sykehus. «Bra 

de fikk deg ut derfra», var alt han hadde kommentert. 

«Ikke sant», hadde hun respondert og sett på ham lenge 

for å spore en slags reaksjon. I stedet hadde han 

vendt seg bort og plukket opp avisen. 

Klokken var blitt 16.30 og det var på tide å gjøre seg 

klar til møtet med Viggo på restauranten i Hollendergaten. 

28



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282515368 




Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og 

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse 

i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

2017

Forord 

Hendelsene her har funnet sted ved flere arbeidsplasser. I denne 

romanen er de lagt til én arbeidsplass. Det ble til at jeg valgte 

skatteetaten. Jeg ser ikke bort fra at etaten vil kunne oppleve 

dette som urettferdig, men jeg tror samtidig at vår til tider utmerkede 

skatteetat er av dem som har skuldre og rygg til å tåle 

en slik belastning. 

Bergen, januar 2017 

Forfatteren 

5 —

— 6

I. 

Etter en langsom frokost småløper jeg nedover trappen til hallen, 

triver ytterjakken, spurter gjennom kjellerkorridoren og ut i 

carporten. Det blir til at jeg må løpe tilbake til hallen for å hente 

bilnøklene. Jeg haster tilbake til carporten, tar meg inn i folkevognen, 

setter nøkkelen i tenningen og vrir om. Brummingen 

fra den vannavkjølte, bensinslukende motoren beroliger meg, 

et øyeblikk. Så begynner tankene å kretse om den forestående 

bataljen med kontorsjefen. Hodepinen melder sin ankomst, og 

angsten sprer seg i magepartiet. Ja, jeg vet godt at jeg har bevilget 

meg noen fraværsdager etter sykkelulykken, spesielt når været 

har fristet til en tur på, ja, nettopp, sykkelen. Når jeg så har 

holdt meg borte fra jobben noen dager, har fru Borgersen hatt 

det med å ringe meg. Og da helst like før lunsjpausen. Kan hun 

ha fått det for seg at sjansen har vært stor da, for at syndebukken 

har stukket av gårde, med bakenden godt plantet på sykkelsetet? 

Noen ganger har hun ringt igjen, like før kontortidens slutt, 

formodentlig for å gi meg en oppbyggelig stund. Som den gangen 

jeg igjen hadde latt plikten vike – for den miskjente lysten. 

«Nå, Thomsen. Har du blitt syk nå igjen?» 

Jeg hadde forklaringen klar også ved denne anledningen. 

«Ja, frue. Jeg har vondt i ryggen og jeg plages av hodepine. 

Den har, som du sikkert vet, forverret seg etter sykkelulykken.» 

Fruen rensket halsen, registrerte jeg. 

«Greit nok det, Thomsen. Men hvordan forklarer du at du er 

blitt observert på sykkelen i dag? Jeg kjenner en eldre frue som 

7 —

or nær deg, skjønner du. Og da du ikke dukket opp på jobben, 

ringte jeg henne.» 

Fru Borgersen la inn en neppe tilfeldig kunstpause her, før 

hun fortsatte: «Ja, fruen satte seg på sin faste plass ved vinduet, 

hun. Og ikke lenge etter fikk hun øye på deg. Du kom trøende 

forbi huset hennes, tilsynelatende uten et ryggproblem i verden. 

Ho, ho, Thomsen. Nå er vi to damer som tatt deg på fersken, 

og det med sykkelbuksen på knærne. Kanskje rødmet fruen en 

smule da hun fikk øye på deg? Men synet gledet henne kanskje 

også? Om det aldri så lite var meningen?» 

Jeg kjente illsinnet komme, men jeg fikk summet meg og 

svart min motpart på høvelig vis – dårlige kort som jeg hadde. 

«Ja, jeg forstår at du stusser over at jeg var ute og syklet. Men 

grunnen til at jeg gjorde nettopp det, er enkel. Det har seg 

slik, skjønner du, at den beste kuren mot hodepinen, den får 

jeg når jeg befinner meg på sykkelen. Om bare turen blir lang 

nok. Mosjonen, naturinntrykkene og den friske luften gjør meg 

godt, kan jeg fortelle deg.» 

Fru Borgersen er et dannet menneske, det skal hun ha. Hun 

parkerte sarkasmene for anledningen og ønsket meg en fortsatt 

god dag. Men noen forklaring med hold i fikk hun jo ikke, heller 

ikke den gangen. Og trodde hun på den? Nei, her gjelder 

det å ikke ha overdrevne illusjoner. Fru Borgersen er en dreven 

dame, i mer enn en forstand. 

Her må jeg skyte inn at det flere årsaker til at jeg holder meg 

mer borte fra jobben enn jeg burde. Blant annet sover jeg dårlig 

om nettene. Da blir jeg sliten, anspent og får problemer med å 

konsentrere meg. Hodepinen forverres ofte da. Samtidig kvier 

jeg meg for å treffe folk. Men om jeg forteller den virkelige 

grunnen til fraværene mine, er jeg redd for at anseelsen min 

hos sjefene og kollegene mine faller ytterligere. Det er vel bare 

spjælinger som ikke klarer å sove om natten? 

Kontorsjefen kan med en viss rett hevde at de ulovlige fraværene, 

og de tilhørende bortforklaringene, representerer klare 

— 8

udd på arbeidsreglementet. Han vil også ha dekning for at 

jeg har forbrutt meg mot den arbeidskontrakten som jeg i sin 

tid signerte. I denne sammenhengen kan fru Borgersen ha fått 

beskjed om å skrive referater fra samtalene med meg, med tidsangivelser 

og sitater – slik notatskriveren husket dem. Slik dokumentasjon 

har gjort nytten for kontorsjefen i flere personalsaker. 

Som når han har fått fornøyelsen av å dele ut muntlige 

og deretter skriftlige advarsler til ansatte i utsatt posisjon – med 

påfølgende avskjed på et hvitt papir. Han prøver formodentlig 

å gjennomføre slike prosesser med minst mulig spetakkel i forkant 

– og et minimum av advokatmat i etterkant. Med skriftlig 

dokumentasjon, presentert på velvalgte tidspunkter, har han så 

langt kunnet valse ned sine motparter. At han i tillegg til å kaste 

dem ut av jobben også har ødelagt tilværelsen for dem, opplever 

han kanskje som en form for tilleggsbonus? 

Over tid fikk fylkesskattesjef Olav Jansen en urolig følelse i magen 

når det gjaldt de konfliktfylte personalsakene ved kontoret. 

Han var bekymret for at overordnede instanser og fagforeninger, 

om sistnevnte var aldri så kvistet, kunne komme til å stille 

ham vanskelige spørsmål. Det kan lett bli ubehag av slikt. Den 

verste trusselen i så måte er varslerne, de som ikke en gang unnsier 

å kontakte massemediene. I denne forbindelse registrerte 

Jansen en voksende uro i sitt forvokste mageparti. Han delte 

sin bekymring med kontorsjefen i et sjeldent fortrolig øyeblikk 

dem imellom. Kontorsjefen forsikret at han skulle skrive seg 

Jansens bekymring bak øret. Og hensiktsmessige tiltak ville bli 

iverksatt, tilføyde han med uberørt fjes. Om frykten nappet 

ham aldri så mye i mellomgolvet. 

Etter en hektisk kjøretur til byens sentrum, kjører jeg ned i kjelleretasjen 

i kontorbygget vårt inne i byens sentrum. Her har 

noen av oss fått lov til å sette fra oss kjøredoningene våre uten å 

betale for det. Ja, vi beskattes ikke en gang for denne fordelen. 

9 —

Men i dag står det en idiot på parkeringsplassen min. Ikke en 

idiot, om jeg må korrigere meg selv, men et kjøretøy med en 

idiot av en eier. Jeg tenner på flere av pluggene og gir fra meg 

noe bannord. Det gjør godt for helsen å banne, sier en av kollegene. 

Han mener at om en banner jevnlig og inderlig, så forebygger 

en det fryktede magesåret. Ja, slike utblåsinger gjør i alle 

fall godt i øyeblikket – om jeg samtidig vet å beregne mitt publikum. 

En idé kommer rekende, fuglene skal vite hvorfra. Jeg 

plasserer folkevognen på tvers, tett opp mot fronten på synderens 

bil. Han, for en han det nok, skal få problemer med å lirke 

bilen ut derfra senere i dag. Og der skal han få steke i fettet sitt 

en stund, til jeg ankommer åstedet og får gitt ham den overhalingen 

han så inderlig vel fortjener. 

Det blir til at jeg tar heisen opp til kontorlokalene i dag, til 

en forandring. Før jeg åpner korridordøren trekker jeg pusten 

dypt noen ganger – i et lønnlig håp om å få roet meg ned. Jeg 

konsulterer armbåndsuret og registrerer at jeg kommer senere 

på kontoret enn jeg burde, også i dag. 

Magen er urolig og hendene klamme. Da håndhilser du ikke 

på kontorsjefen når du møter ham. Han forstår nok at en klam 

hånd indikerer et tandert og nervøst sinn, eller at den svette 

føler seg ubekvem med situasjonen. Forakten for dem som ikke 

kan forsvare seg sitter ofte fastspikret i ryggmargen til slike. 

Denne forakten gir dem flust med lystfølelse under jakten, pågripelsen 

og avlivingen av byttet de har sett seg ut. Samtidig 

regner jeg med at kontorsjefen, som maktsyke mennesker flest, 

viker unna for dem som kan bite fra seg. Og da blir spørsmålet: 

Hvordan vurderer han meg som motstander, i disse dager? 

Det er sannelig ikke godt å si. Før sykkelulykken var jeg utvilsomt 

en fryktet motstander. Sarkasmene mine, kombinert med 

knyttneveslagene mot bordet, gjorde vanligvis nytten. Men etter 

sykkelulykken er jeg usikker på hvordan jeg vil klare meg i 

den bataljen som forestår. 

Jeg går raskt innover korridoren. Døren til kontoret mitt står 

— 10

åpen. Jeg tipper det er fru Borgersen som har åpnet den, etter 

pålegg fra kontorsjefen. Kan det forholde seg slik at ledelsen 

vil vise frem de hyppige fraværene mine for kollegene? Eller er 

det paranoiaen som har tatt over hos meg nå? Fuglene skal vite. 

Jeg får satse på at jeg unngår å ende i en av grøftene, naiviteten 

og paranoiaen, når jeg nå begir meg inn i det gufne landskapet 

forut. 

Jeg regner med at telegraftrådene i kontorjungelen har glødet 

de siste dagene, og det kan neppe være tvil om at det er undertegnede 

som har vært i fokus. 

Jeg treffer førstesekretær Oskar Storm idet jeg beveger meg 

innover i korridoren. Han hilser i det minste, om enn nokså 

avmålt. Samtidig er det noe ved oppsynet hans som får meg til 

å stusse. 

«Kjekt å se deg, Egil. Vi har savnet deg på en måte, men du 

har kanskje hatt ditt å stelle med de siste dagene?» 

Noe utspill som kunne fått meg på offensiven i forhold til den 

rykteflommen som nok er på gang, er slimålen for dreven til å 

åpne opp for. Han sender meg et overbærende blikk, smyger seg 

inn på kontoret og tar døren med seg. 

Jeg passerer dørstokken til mitt eget arbeidsværelse, lukker 

døren og setter meg ned på den spesialtilpassede stolen som 

kontoret har spandert på meg. Når jeg sitter over skrevs på den, 

mener bedriftslegen at jeg sparer ryggen for unødige belastninger. 

Det kan vel diskuteres, for ryggen min er ikke blitt merkbart 

bedre. Men tanken bak var nok god den. 

Inne i min egen hule slipper jeg å bli utsatt for kollegenes 

kritiske blikk, så lenge døren er lukket. Da kan jeg duppe av 

noen øyeblikk, skrive private brev på reiseskrivemaskinen eller 

la tankene strømme fritt. Når jeg igjen har fått arbeidslyst, åpne 

jeg gjerne døren. Dette betyr ikke at jeg arbeider raskere eller 

bedre. Jeg har liten sans for forstyrrende korridortråkking og 

høylytt snakk når jeg skal konsentrere meg om jobben. Men når 

11 —

jeg først er i gang med det jeg er betalt for å gjøre, så skader det 

neppe å vise dette frem for kolleger og overordnede. Og når jeg 

etter en tid har jobbet meg varm, klarer jeg å skyve bort forstyrrelsene 

utenfra. I form av korridortråkking, løsprat og telefoner 

som ringer, ringer og ringer. Og det til ingen som helst nytte. 

— 12

II. 

Jeg våkner tidlig, også i dag. På taket er det alt hektisk aktivitet, 

hører jeg. Det er vel reiret til spurveparet som blir plyndret 

igjen. Spurveparet gir fra seg fortvilte, stakkato varselsrop. 

Skjoren på sin side er taus av seg, men jeg kjenner den igjen på 

ganglaget over pannesteinene. Hadde det vært en spurvehauk 

som var på ferde, hadde jeg nok tatt meg ut på terrassen for å ta 

den i øyensyn. Den tar sjelden fugleunger og egg, og i så måte 

setter jeg den høyere enn skjoren. Sistnevnte skal ellers passe seg 

for spurvehauken, men litt medfølelse har jeg jo med skjoren 

når den ligger og bakser på bakken, mens hauken holder den på 

avstand med en klo plantet i brystet. Skjorens dødsskrik skjærer 

meg opp innvendig, selv om jeg til vanlig har liten sympati for 

denne ungemorderen. 

Naturen fremviser ikke bare idyll, det vet vi, som følger livet 

der ute på pulsen, det meste om. Det blir ofte plagsomt 

å leve med den overdrevne innlevelsesevnen vi har fått som 

fødselsgave. Jeg slites i stykker innvendig når jeg kommer nær 

nok outrerte eksempler på den sterkes rett. I naturen, i mellommenneskelige 

forhold og nasjoner imellom. Ellers har jeg 

en fornemmelse av at de fleste av dem som ikke har empati 

overhodet, kommer inn i en form for rus når de ser ofrene sine 

lide. Samtidig må jeg innrømme at denne empatien min har 

en tendens til å være selektiv. Jeg reserverer den vanligvis for 

den svake part, og det er jo et sympatisk trekk. Men samtidig 

reserverer jeg helst min omtanke for dem som er vennlige og 

13 —

hensynsfulle mot meg, og som ikke irriterer meg. Oppdager jeg 

skjulte agendaer, forsøk på lureri eller at jeg ikke får respekt, blir 

empatien søkk borte. 

Bestefarsklokken på veggen inne i stuen holder meg oppdatert 

gjennom nettene. Jeg har ligget mye våken etter sykkelulykken, 

og nettene er blitt langdryge og kjedelige for rastløse 

meg. Da har jeg lært å sette pris på den form for selskap som 

bestefarsklokken gir meg når jeg ligger i sengen og vrir meg i 

min søvnløshet. 

Klokken passerer halv fem. Jeg prøver å sovne igjen. Det vil 

seg ikke i dag heller. Jeg smyger meg ut av dynen, setter føttene 

ned på sengeforleggeren, tar meg over golvet og trykker ned 

dørklinken. Den klynker, skulle vært smurt den også, ja. Hanne 

snur seg på siden, mumler noe som jeg ikke får med meg – og 

sovner igjen. 

Solfrid murrer utenfor terrasseinngangen. Hun er kledd i 

sort-hvitt, har dusker i ørene og kledelig nikkers på bena, skogkatt 

som hun er. Jeg åpner den grånende teakdøren ut mot terrassen. 

Solfrid myser mot meg og smyger seg inn på stuegolvet. 

Hun maler og trykker seg mot beina mine. Jeg henter frem litt 

avkokt sei fra kjøleskapet og varmer den i mikrobølgeovnen. Så 

plasserer jeg seien i skålen på badet. Solfrid foretrekker å spise i 

fred. Litt senere smyger hun seg ut på kjøkkenet, der jeg sitter 

med kaffen og havregrøten. Hun legger seg på ryggen og gløtter 

mot meg. Jeg reiser meg og klapper henne på magen. Hun 

legger labbene mot hånden min og gjør utfall med kjeften. Så 

spretter hun rundt og ser kvast på meg. Ja, selvfølgelig, det er 

friskt vann fra vår petit bidé hun vil ha. 

Jeg har sans for katter i sin alminnelighet. De lar seg knapt 

kue av noe eller noen. Var det derfor fascistene i Italia hatet 

dem slik? I alle fall hadde de det med å binde il gatto fast til en 

trestamme og skyte blink på den – per divertimento. 

Jeg trekker på meg treningstøyet og forflytter meg ned til 

underetasjen. Der finner jeg frem sykkelhjelmen, regntøyet 

— 14

og hybridsykkelen. I motsetning til hva jeg har gjort med dørhengslene 

i huset, har jeg smurt sykkelen. Hanne legger ikke 

skjul på at hun har liten sans for mine prioriteringer her. 

I fjellsiden mot sørvest registrerer jeg at regnet kommer tidligere 

enn det herren med tversoversløyfen varslet på Dagsrevyen. 

Jeg får stemme i et par vers fra Småsporven, tenker jeg. Da merker 

jeg mindre til regnet. Litt sangstemme har jeg, tenor som 

jeg er i Bygdekoret. 

Jeg legger fra meg sykkelen i et skogholt og tar bena fatt oppover 

en grusbelagt kjerrevei. Langs veien er det bjørken og seljen 

som dominerer, men litt gråor og en enslig bøk har også slått 

røtter her. En frådende elv drar seg nedover mot slettelandskapet. 

Fossen lenger oppe i dalen gir fra seg jevnlige, tunge drønn. 

Regnet og snøsmeltingen i fjellene i det siste, har gitt sine distinkte 

bidrag til overfloden. 

Jeg kvepper til. En kortvokst, omfangsrik jente sitter på en 

stein ved stien og stirrer tomt ut i luften. Hun virker å være 

i konfirmasjonsalderen. Håret er brunt, glatt og halvlangt, og 

hun har blå render under de brune, tungsindige øynene. Hun 

vender seg mot meg. Blikket uttrykker skepsis, men hun virker 

ikke engstelig. Da får det bli jeg som tar ordet? 

«Unnskyld, men har du ikke vært hjemme i natt?» 

Jenten stirrer i bakken. Skuldrene rister et øyeblikk. Så reiser 

hun seg og går nølende mot meg. Hun fanger blikket mitt, prøver 

å si noe, men får bare frem noen hese lyder. Jeg leser rådvillhet 

i øynene hennes. Hun tar meg forsiktig i høyre overarm. Jeg 

kremter. 

«Er det noe jeg kan hjelpe deg med?» 

Jenten stusser et øyeblikk. Så rykker hun til, munnen strammer 

seg og øynene virrer. Hun trekker dem til seg, snur seg brått 

og småløper oppover kjerreveien. Den er omgitt av lute, dryppende 

bjørker og nyplantet, irrgrønn sitkagran. En vandrefalk 

skriker iltert lenger inne i dalen. 

Halvtimen senere setter jeg fra meg sykkelen i carporten. 

15 —

Duften av kaffe og bløtkokte egg forteller meg at Hanne er på 

bena. 

Tåkeyret er i ferd med å lette. To skvatrende stokkender flyr 

lavt over hustaket. 

— 16

III. 

Jeg styrtet på sykkelen for et lite år siden. På sykehuset våknet 

jeg opp med brist på hjerneskallen. Samboeren min, Hanne, 

hadde med seg to bananer med brune flekker på skallet. Hun 

vet at jeg liker dem søte. Mens hun satt der på pinnestolen, bøyde 

hun seg frem og klappet meg på kinnet. Jeg ville nok bli bra 

igjen, sa hun, om jeg bare tok tiden til hjelp. Rastløsheten min 

tillot meg ikke det. Jeg gikk på jobb en uke før jeg sykemeldingen 

utløp, og etter arbeidstid endte jeg på en bar sammen med 

en kollega. Jeg drakk ikke mye, men rommet begynte likevel å 

bevege seg rundt på en merkelig måte. Sjekkheftet kom til nytte 

da jeg gjorde opp for meg i taxien. Etter denne foreteelsen har 

en tidvis intens hodepine vært min faste følgesvenn. 

Hanne forlot meg for noen måneder siden. Vi hadde bestemt 

oss for å male dørene på kjøkkenskapene, og da var det greit 

at det var hun som stod for fargevalget. Men da hun også ville 

bestemme hvilken type maling og hvilken malerkost jeg skulle 

bruke, protesterte jeg. Men Hanne fikk det som hun ville, også 

denne gangen. Da vi kom hjem, freste jeg til henne. 

«Hvorfor i helvete måtte du ydmyke meg på denne måten? 

Og hva tror du ekspeditøren tenkte om meg da jeg lot meg 

overkjøre slik?» 

Hanne ble også forbanna, husker jeg. Det ene ordet tok det 

neste hos oss begge. Plutselig registrerte jeg at jeg slo etter henne 

med knyttneven. Hun dukket behendig, men ble borte i fire 

dager. 

17 —

Noen dager senere, etter at mørket hadde omsluttet landskapet, 

hørte jeg en nøkkel som ble dreid rundt i inngangsdøren. 

Hanne kom opp trappen, smilte forsiktig og klappet meg på 

kinnet. Hun forstod at jeg tålte mindre nå etter sykkelulykken, 

sa hun. 

«Men slår du etter meg igjen, blir jeg borte for godt.» 

— 18

IV. 

Hanne er ferdig med frokosten. Hun lyser opp idet hun får øye 

på meg, napper meg i den ene øreflippen og haster ned trappen. 

Hun skal være på jobben klokken sju og foretrekker å ta bussen 

fremfor å bli fraktet av morgentrøtte meg, om min kjøredoning 

er aldri så folkelig. 

Jeg har det med å komme sent på jobben. Da unngår jeg å 

støte på to typer kolleger som jeg ikke har sansen for; de smilende, 

kontaktsøkende morgenfuglene – og de hvileløse streberne. 

Sistnevnte starter gjerne arbeidsdagen før en viss mann har fått 

på seg slagstøvlene. 

Jeg sitter i min brummende, oransjerøde boble, på vei mot 

det Sigfried Lenz, med sin typiske ironi, betegner som pliktens 

gleder. I dag gleder jeg meg ikke til å komme på jobben, i motsetning 

til hva jeg gjorde tidligere. De første årene gjorde jeg 

det bra hos fylkesskattesjefen. Jeg løste oppgavene mine greit 

og ble en respektert medarbeider. Tillitsmann ble jeg også. I tillegg 

spilte jeg venstre half på vårt til tider fryktede bedriftslag. 

Nå forholder det seg imidlertid slik, som han sa fabrikkeieren: 

«Ikke nu lenger.» 

Han hadde nettopp spurt en undersått om han var ansatt på 

fabrikken. Arbeideren som mistet levebrødet sitt denne dagen, 

satt og røykte ulovlig ved maskinen han skulle passe. 

På jobben foretar jeg bokettersyn hos næringsdrivende, og da 

helst hos småsnytere. Sistnevnte har sjelden råd til revisor eller 

advokat. De ligger lagelig til for etterberegning når de, uvitende 

19 —

som de er om våre metoder, setter svarte inntekter inn på bedriftens 

bankkonto. I kassadagbøkene kan vi også komme over 

det vi betegner som negativ kassebeholdning. Da kan jeg få meg 

til å spørre: 

«Jeg har kanskje litt tungt for det, min herre. Men kan du 

forklare meg hvorfor regnskapet viser at der er mindre enn ingenting 

i kassen?» 

Da pipler gjerne kaldsvetten frem i skatteyterens panneparti. 

Jeg ble sendt på et bokettersyn hos et mekanisk verksted for et 

par år siden. Innehaveren var en kraftig plugg med småkrøllet, 

blondt hår og lyseblå, lune øyne. Hans uttak til privat forbruk 

var mistenkelig lavt, og jeg tok dette opp med verkstedeieren. 

Jeg ville vite hva han og familien levde av. Jo, han fisket atskillig 

med ørret i et vann i nærheten. Og poteter, grønnsaker, bær og 

frukt dyrket han selv. I tillegg hadde han og familien en nøktern 

livsførsel. Det viktigste for ham var å oppleve at bedriftens 

vokste og utviklet seg. 

På meg virket han å være ærligheten selv, men kontrollsjefen 

bad meg likevel oppsøke politimesteren for å få adgang til 

Båtregisteret. Førstnevnte slo egenhendig søknaden ned på reiseskrivemaskinen 

sin. Den magre, rettryggete jenten på forværelset 

til mesteren blunket med det ene øyet da jeg henvendte 

meg til henne. Jeg har alltid vært svak for tynne jenter og kjente 

rødmen komme. Og litt av den satt vel igjen da jeg tok meg inn 

i hulen til politimesteren. Herren bak mahognipulten skulte 

mistroisk på meg mens han tok et surklende drag av snadden. 

Han bad meg ta plass på pinnestolen foran pulten. Han virket 

usikker der han satt, øynene virret og adamseplet beveget seg 

mer enn situasjonen burde tilsi, men på meg virket usikkerheten 

hans beroligende. Jeg tok frem skrivet fra kontrollsjefen. 

Den uniformkledde herren trev arket, løftet de gråsvarte brynene 

og leste raskt gjennom skrivet. Han klødde seg på haken, 

rensket halsen og fisket frem en nøkkel fra kontorskuffen. I 

— 20

enden av korridoren låste han meg inn i registeret. Så vendte 

han seg mot meg og smilte beskjedent. 

«Lykke til med letingen.» 

Kort tid etter dukket navnet til verkstedeieren opp i en av 

hengemappene. En splitter ny cabincruiser hadde han sett seg 

råd til, men i selvangivelsen var den ikke oppført. 

Ja, se der fikk jeg gjort meg noen jobbrelevante refleksjoner 

også. Sjefene våre burde være takknemlige for at enkelte av oss 

tenker jobb, til og med før vi har rukket frem til kontorpulten. 

21 —



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282334198 

Omslagsillustrasjon: Gabriel Ask Nicolaisen 



bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag 

er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare 

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid 

med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Siw B. Nicolaisen 

MED RØYKESLUTTFORMELEN 

SOM VIRKER 

… og noen refleksjoner rundt 

fenomenet røyking på veien 

2017

Mitt navn er Siw og jeg var en røyker, en nikotinavhengig, 

i 30 år. 1. juni 2015 la jeg bort det som hadde tatt mer av 

min tid enn noen annen vane. Det har vært en underlig 

og vanskelig reise, men det har også vært forbausende 

enkelt. Motstridende, men likevel sammenfallende. Enkelt, 

fordi gevinstene jeg fikk ved å slutte med nikotin var 

så mange. Dessuten fulgte det ikke smerter ved avvenningen, 

ingen forferdelige medisinkurer eller traumatiske 

abstinenser, og selve nikotinslutten tok heller ikke ekstra 

tid. Tvert om, jeg fikk bedre tid. Vanskelig, nettopp derfor. 

Jeg fikk tid jeg ikke helt visste hva jeg skulle fylle med. 

Pauser jeg ikke helt skjønte vitsen med. Dessuten ble jeg 

frarøvet et viktig belønningssystem. 

Hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor fylte nikotinvanen 

meg så veldig og totalt? Som en hviskende god venn, 

støttende og fortrolig når jeg behøvde det. Men samme 

stemmen forvrengtes og ble lokkende og forførerisk når 

jeg bestemte meg for «aldri mer» … Da viste nikotinmonsteret 

sitt sanne ansikt. 

Overbevisningen. Den forræderriske stemmen. Fornuften 

og sunn bevegelsesglede. Styggen på ryggen. Motpolene 

som rev og slet. Uansett var dette noe jeg måtte 

gjennom, det visste jeg, men jeg håpte hele tiden at det 

ikke kom til å kreve mer av meg enn det jeg hadde å gi. 

Jeg var kommet til et punkt der det å fortsette å røyke ikke 

lenger var et alternativ.

— 6

Hvem henvender jeg meg til? 

Jeg henvender meg til deg som ønsker å slutte med 

røykevanen, men som ikke vet hvordan. Til deg som har 

gjennomført en rekke mislykkede sluttforsøk og til deg 

som aldri tidligere har forsøkt å slutte, men som ønsker 

å gjøre det nå. Jeg henvender meg til den notoriske 

røykeren, en slik som jeg selv var. Til festrøykeren og 

til jojo-røykeren. Jeg henvender meg også til deg som 

sluttet for lenge, lenge siden, men som trenger påfyll for 

å beholde kraften i avgjørelsen. 

Underveis i skriveprosessen har jeg hele tiden bilder i 

hodet mitt av den jeg skriver til og som jeg ønsker skal 

lese og dra nytte av mine erfaringer, mine refleksjoner 

og mine ord. Mottakeren er en ungdom på 15 som vurderer 

å begynne å røyke fordi det ser tøft ut. En middelaldrende 

kvinne som har begynt å plages med tung pust 

og morgenhoste. Det er en eldre herre som har røykt 

siden han var 11 år, kun fordi røyken var tilgjengelig og 

han den gang ikke hadde noen god grunn til å la være. 

Alle andre røykte jo. 

Jeg henvender meg til deg som har røykt mye og til 

deg som har røykt litt. Til deg som plages av skam og 

dårlig samvittighet over uheldige prioriteringer, og til 

deg som ikke kneler under den slags føleri, men bekymrer 

deg over helsa. 

Dersom du er en ikke-røyker, men er nysgjerrig på 

hva som foregår i en røykehjerne, henvender jeg meg 

7 —

— 8 

til deg også. Her kan du virkelig få ristet på hodet og 

himlet med øynene, for røyketankene er ofte helt uten 

logikk for en som ikke har kjent på røykeabstinenser og 

røykevanen selv. 

Har du et menneske som røyker i livet ditt som du respekterer 

og elsker høyt, kan du også ha god nytte av å 

lese boken. Kanskje har du gjort en mengde hjelpeforsøk 

som strandet på grunn av irritasjon og til dels aggresjon 

fra den du ønsket å hjelpe. Her vil du kunne lese hvorfor 

det ble slik og hvor det ble av all den takknemligheten 

du hadde regnet med skulle komme. Gjennom å forstå 

røykerens tanker og virkelighet, vil du enklere kunne tilby 

riktig hjelp og riktige ord på en fornuftig måte.

Røykesluttformelens fem trinn 

til balansert røykeslutt 

Boken både begynner og avsluttes med disse fem trinnene, 

og man kan godt si at de utgjør selve essensen 

i bokens innhold. For meg, i min røykesluttprosess, 

har trinnene vært helt avgjørende og hovedårsaken til 

suksess. I tillegg til å være et resultat av egne erfaringer 

er de en oppsummering av kunnskapen jeg har fått gjennom 

litteratur om røykevaner, nikotinavhengighet og 

samtaler med mennesker som har forsøkt å slutte, både 

med og uten hell. For å få skikkelig utbytte av boken og 

dens innhold, er det viktig å bruke god tid på å sette seg 

ordentlig inn i trinnene, lese dem, forstå dem og, ikke 

minst, bruke dem. Dette vil du trenge dersom du skal 

slutte med røykevanen ved hjelp av røykesluttformelen: 

1. Fremtidslutt. Sett sluttdato litt frem i tid. Bruk 

tiden frem til D-dagen ved å kjenne på ubehaget (hoste, 

slim, det å bli sett (uglesett)) når du røyker. Kjenn lukten, 

legg merke til alle sigarettene som ikke er gode, men 

som du likevel røyker ferdig. Husk hvordan det er å stå 

ute i kulden. Tygg på følelsen av å være en dårlig rollemodell 

for barn og barnebarn. 

2. Bruk tiden frem til sluttdato ved å reflektere 

rundt røykens rolle i livet ditt. Hvor mye tid du har brukt 

på røykeaktiviteten, viktige begivenheter og øyeblikk du 

har prioritert bort for å røyke, begivenheter der du burde 

9 —

vært mer mentalt tilstede (for eksempel dåp og konfirmasjoner), 

men i stedet satt og lengtet etter en røyk. Alt 

stresset som følger med å alltid måtte skape en mulighet 

for å røyke, uansett hvor og når. Røykens rolle i din barndom, 

din nåtid og fremtid. Bli bevisst! 

3. Velg en aktivitet å fylle tidshullet med (-1 + 1 = 

Balanse). En aktivitet som gir deg glede og mening og 

som det er mulig å bruke tid på daglig. 

4. Vær like dedikert til denne aktiviteten som du 

tidligere var med røykingen. For min del finnes det få, eller 

ingen dager, som er for dårlige til trening. Du våknet 

aldri opp en morgen og tenkte: «Føler meg litt laber i 

formen i dag. Tror jeg dropper røykingen, så kan jeg heller 

røyke dobbelt i morgen.» Husk: Dersom du var en 

20-om-dagen-røyker brukte du to timer hver bidige dag 

på å røyke. Nesten uansett hvilken aktivitet du velger å 

bytte røyken med, kommer den ikke til å kreve like mye 

tid. 

5. Ikke tenk at du skal i mål. Dette er en endring 

for hele livet, så venn deg like godt til det, først som sist. 

Det finnes ingen tidspunkt hvor du er ferdig med et 

røykestopp. Har du sluttet, så har du sluttet. Det vil ikke 

komme en dag om ett eller to år hvor du er i mål og kan 

tenke: «Ååååå, endelig er jeg ferdig med å slutte. Nå skal 

det bli godt med en røyk.» 

— 10

Røykesluttformelen som fungerer 

Gjennom egen erfaring som aktiv røyker i tretti år, som 

ivrig medlem av røykeflokken og nysgjerrig observatør 

av fenomenet røyking og røykeslutt, har jeg kommet frem 

til den eneste formelen som viser seg å virke. Den eneste 

som virker gang på gang. Tragiske 9 av 10 røykesluttforsøk 

mislykkes, uten at dette nødvendigvis sier noe om 

røykernes generelle viljestyrke. Det er de tradisjonelle 

røykesluttmetodene det er noe feil ved, ikke røykeren 

selv. 

-1 + 1 = Balanse 

Dette er ikke et regnestykke fra småskolen, men formelen 

på en suksessfull røykeslutt. Enkel og grei, og uten 

avanserte elementer. Det kan se ut som en utopisk forenkling 

av et av verdens mest gjennomgående avhengighetsproblemer, 

men det krever mye egeninnsats og 

et sterkt ønske om å stoppe for at regnestykket skal gå i 

balanse. Det er alltid enklere å tenke gjennom og snakke 

om store endringer, enn det er å gjennomføre dem. 

Tanken er, at dersom du tar bort noe (røykeaktiviteten), 

må du legge til noe (annen aktivitet) for å hindre 

en ubalanse i tid, fokus og aktivitetsvolum. For å 

klare å ta bort noe så omfattende og tidkrevende som 

røykeaktiviteten, må du først bli bevisst på hva det å 

11 —

øyke innebærer: Tanker, fakta, påvirkning, selvbedrag 

og skylapper. Den fysiske og psykiske avhengigheten og 

forskjellene mellom dem. Refleksjonene rundt røyking 

som fenomen har fått stor plass i boka, men det er ikke 

uten grunn at jeg har valgt å bygge den opp på denne 

måten. Det å ha reflektert over hva røyking har betydd i 

livet ditt, både i oppveksten som observatør og i voksen 

alder som aktiv røyker. Mønster du har sett, røykevaner, 

røyketanker, røykerelaterte hendelser, unnskyldningene 

og bortforklaringene overfor deg selv og andre. Det kan 

virke unødvendig, men jeg lover at ettertanken er verdt 

det. Alle elementer er viktige å få satt på plass og hengt 

opp på de riktige knaggene før du kan ta neste steg. 

Ta oppussing som sammenligningsbilde. Det er helt 

nødvendig med et godt grunnarbeid for å oppnå et 

godt resultat. Slurver man vil sluttresultatet bli deretter. 

Når jeg beskriver de refleksjoner og tanker jeg har gjort 

rundt fenomenet røyking i mitt eget liv, er det viktig at 

du setter av tid til å gjøre det samme. Antakelig deler vi 

mange av de samme bildene og beskrivelsene. Hensikten 

ved refleksjonene rundt røyk og røyking er at du skal 

se at det er en latterlig, unaturlig og unødvendig aktivitet. 

Det å skifte «briller» kan gjøre røykeslutten enklere, 

fordi det med ett vil virke logisk og som det eneste riktige 

å gjøre. 

I andre del av boken går jeg mer inn på mine egne erfaringer. 

Hvordan jeg ble en røyker, var en røyker, sluttforsøkene 

som ikke fungerte, og til slutt mine følelsesmessige 

utfordringer og seire i de første månedene som 

ikke-røyker. Jeg benytter meg av løping som eksempel 

underveis, men her er det viktig å understreke at du fyller 

inn med ditt valg av tidsfyll. Det kan være hva som helst. 

Børst støv av en gammel interesse fra ungdomstiden, eller 

forsøk noe helt nytt. Det viktigste er at aktiviteten er 

— 12

lystbetont, bringer deg glede og at du ønsker å bruke tid 

på den. Igjen, tar man noe bort, må man legge til noe for 

å få balanse i regnskapet. 

Nikotinsuget er en av de følelsene eller opplevelsene 

man ikke kan kjøpe seg fri fra. Det spiller ingen rolle 

hvor mange penger du har på bok, om du er konge eller 

fant, bor i et skur i Bangladesh eller på en vingård i 

Nice. Nikotinmonsteret er kanskje uhyrlig og vanskelig 

å ha med å gjøre, men det er rettferdig og gjør ikke forskjell 

på folk. Nettopp derfor ligner mine røykeerfaringer 

på dine røykeerfaringer og motsatt. Jeg skriver ikke en 

bok om min røykeslutthistorie fordi den er spesiell. Jeg 

skriver om den nettopp fordi den ikke er det. Når jeg velger 

å by såpass raust av meg selv, er det for å bruke mine 

erfaringer underveis som et verktøy du kan kjenne deg 

igjen i. Selv om detaljene oss imellom er ulike, vet jeg at 

røykere i stor grad sliter med de samme utfordringene. 

De som har sluttet å røyke har ord på seg for å være 

gretne, moraliserende bedrevitere med fingeren hevet 

mot nesen til alle som fremdeles røyker. Veldig irriterende 

folk. Slik ønsker jeg ikke å være, og slik ønsker jeg ikke å 

fremstå. Så derfor er ikke dette ment å være en irettesettende 

bok, ei heller en moraliserende finger rettet mot 

røykere og nikotinavhengige. Det vil forekomme skildringer 

av de negative konsekvensene ved det å røyke, 

men kun som fakta – ikke som skremselspropaganda. La 

det være hevet over enhver tvil: Jeg elsket å røyke! Jeg 

mener, virkelig elsket å røyke. Røyken har fulgt meg tettere 

enn noen eller noe annet. Gjennom triste tider, gjennom 

virkelig tunge stunder, under grubling, for å holde 

fokus. Uansett tilstand – røyken har vært der. Og jeg har 

elsket det. Fullt og helt – med hele mitt hjerte. 

Gjennom tretti år har jeg røykt mer enn jeg har gjort 

det meste annet. Jeg har røykt oftere enn jeg har spist, 

jeg har røykt oftere enn jeg har gått på do og jeg har 

13 —

øykt oftere enn jeg har klemt mine nærmeste. Det sier 

litt. Og når man ønsker å legge denne vanen på hyllen, 

skjønner man at det ikke kommer til å bli enkelt. Dette er 

en virkelighetsbeskrivelse for veldig mange røykere 

Tittelen på boka, Fra røykerom til maraton, avslører to 

ting: At jeg nå er en ikke-røyker og at jeg har begynt å 

løpe. Den som håper på en oppskrift på hvordan de på 

minst smertefulle måte kan gå fra røyking til løping, vil 

bli skuffet. Løping ble mitt helt nødvendige tidsfyll når 

jeg plukket bort den tidkrevende røykeaktiviteten. Ditt 

valg av erstatningsaktivitet kan vel være noe helt annet. 

Du har alt å vinne og ingenting å tape. Det er dette jeg 

ønsker å vise når jeg skildrer gode øyeblikk jeg har hatt 

gjennom løpingen. 

Skammen er en følelse røykere deler. Skam over dårlige 

valg og feilprioriteringer. Alt det vi valgte bort de 

gangene vi heller valgte røyken. Selv om våre historier 

på mange måter er ulike, vil skamfølelsen likevel være en 

fellesnevner. Den følelsen er et viktig element å ta med 

i det store regnestykket når fordelene og ulempene ved 

røyking skal gjøres opp. 

-1 + 1 = Balanse 

Det har lenge vært en vedtatt sannhet i gamle røykesluttmetoder 

at man helst ikke skal plages med mer enn 

én utfordring når man skal slutte å røyke. «Jeg orker ikke 

å tenke på vekten eller formen. Akkurat nå må jeg KUN 

konsentrere meg om røykeslutten.» Min erfaring og min 

påstand er at denne holdningen virker som en revesaks 

på røykeslutteren. Dersom du bare skal gå rundt og 

tenke på at du ikke skal røyke, vil du enten bli gal, eller 

begynne å røyke igjen. I alle suksesshistoriene jeg kjen- 

— 14

ner til har røykeslutteren fylt tidligere røyketid med en 

annen aktivitet. 

Røykere er som folk flest. Mange er sterke mennesker 

som har mestret mye i livene sine, tunge ting og vanskelige 

ting. Likevel er det, som nevnt, hele 9 av 10 som faller 

tilbake til nikotinen etter sluttforsøk. I og med at røykere 

ikke er svakere mennesker enn andre, er min logiske påstand 

at det er røykesluttmetodene det er noe feil med, 

ikke røykeren. 

Boken er skrevet i håp om at vi, med mine erfaringer 

og refleksjoner sammen med dine erfaringer og refleksjoner, 

skal gjøre det mulig for deg å bytte røykingen med 

en ny aktivitet og øke livskvaliteten og handlefriheten. En 

selvvalgt og positiv aktivitet som får deg til å føle deg 

som en seierherre – en vinner, og ikke en som har blitt 

frarøvet noe vesentlig og viktig i livet sitt. For til syvende 

og sist er det dette det dreier seg om. 

Nedarvet og massiv hjernevasking 

– sammen blir vi dummere 

Hvor enkelt lar vi oss lede av andre? Hvor enkelt kan vi 

skru av fornuften? Vi liker å tenke at det skal mye til. Er 

det ikke nettopp massiv hjernevasking vi har blitt utsatt 

for i årevis når det gjelder sigaretter og røyk? Jeg vet at 

soldater under 2. verdenskrig fikk gratis rasjoner på sigaretter 

fordi sigarettene etter sigende skulle gi mot. Men 

tobakkshistorien strekker seg mye lenger tilbake i tid, 

helt tilbake til indianerne i Amerika og Peru. Likevel ser 

jeg for meg at selve røykeritualet var svært annerledes. 

Jeg tror ikke at indianerne sto foran tipien og røykte 30 

rullerøyk daglig. Jeg kan heller ikke se for meg at de avbrøt 

en lenge planlagt bisonjakt for å sette seg på en 

15 —

gresstue i skogholtet og ta en røykepause. Columbus 

tok med tobakken til Europa, og derfra har tobakk vært 

populært og forbudt i en evinnelig pendelgang. Det har 

aldri vært stille rundt nikotin og tobakksbruk. For enten 

det var lov eller ikke, så har det vært en kilde til debatt og 

engasjement. 

Når jeg ser på all den tid og energi som er lagt ned 

i nikotinrelaterte handlinger og tanker, kan jeg ikke annet 

enn å gremmes. Så dumt og så bortkastet. Men kan 

jeg angre? Ja, antakelig, og det holder ikke å skylde på 

andre. Ikke hjernevasking, ikke gruppepress. Som Per 

Fugelli så treffende sier det: «Vi er ikke enere på jorden, 

vi er del av en flokk, flere flokker, den nære og den større. 

Og når vi er del av en flokk gjør dette oss veldig mye 

smartere, veldig mye sterkere enn vi ville vært helt på 

egen hånd, men det gjør oss i andre tilfeller fryktelig mye 

dummere.» 

Fakta om fakta 

Denne boken vil nødvendigvis inneholde mange subjektive 

meninger. Den er skrevet av meg og vil bli farget 

av min erfaring, min oppfatning og min innfallsvinkel. Å 

være helt objektiv i fremstillingen av et så følelsesladd 

tema vil være umulig, og det er heller ikke noe jeg kommer 

til å strebe mot. Jeg mener mye om røyking, og det 

er også grunnen til at jeg har valgt å skrive boken. Jeg 

synes det er viktig å ha noen grunnleggende fakta om 

nikotin i bunn. Mens mine meninger om røyking kan la 

seg avfeie som subjektivt tull (noe veldig mange innbitte 

røykere kommer til å gjøre), så er det ikke like enkelt å 

bortforklare fakta. Derfor ser jeg det som helt nødvendig 

å vise til den harde realiteten underveis. 

Mange vil være uenige i mye av det jeg har skrevet i 

— 16

denne boken. Både når det gjelder mitt syn på avhengighet, 

«tidshullet», årsaken til at man velger å røyke og 

hvor enkelt/vanskelig det er å slutte. Men en ting lar 

seg ikke krangle om, og det er statistikken rundt sigarettrøyken 

og røykingen. Tid, penger, mengde. En kan si: 

«Jeg er uenig med deg i at det å røyke er en tilvenningsprosess. 

Jeg likte røyksmaken fra dag én.» Ja vel. Sånn 

var det for deg, og det er helt klart mange individuelle 

forskjeller når det gjelder det aller meste, også her. Men 

klare fakta lar seg ikke diskutere. De bare er. Mange av 

tallene fikk meg til å tenke, og ikke minst hjalp de meg 

med å få bekreftelse på hvor riktig det var å slutte. 

En gjennomsnittsrøyker bruker i snitt seks minutter per 

røyk. Jeg tror dette skal stemme ganske bra ut fra egen 

erfaring. Hver dag har jeg altså brukt to timer på sigarettrøyking. 

På et år ,732 timer. På 30 år, altså hele min 

røykekarriere, svimlende 21960 timer. TO OG ET HALVT 

ÅR AV LIVET MITT HAR JEG BRUKT PÅ Å RØYKE! Dersom 

jeg trekker ifra åtte timers søvn per døgn, så vil jeg i alle 

de resterende timene ha brukt tre år, fire måneder og 

tre dager på kontinuerlig røyking. Det er mer tid enn jeg 

brukte på å fullføre høyskolen. Lengre tid enn jeg brukte 

på å lære å spise selv, gå selv og gå på do selv. Det er 

mer tid enn mine tre graviditeter sammenlagt. Mer tid 

enn det ville tatt meg å gå fra Oslo til Cape Town på 

sørspissen av Afrika (med en gjennomsnittsfart på fem 

kilometer i timen). Likevel merket jeg det ikke. Det høres 

merkelig ut, men fordi røykepausene ble spredt gjennom 

dagen i små drypp, var de ikke så enkle å få øye på. 

Jeg har en annen uvane. Jeg spiser klistremerkene på 

eplene. Ikke fordi jeg liker dem. Det handler mest om 

latskap og at jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av dem 

etter at de er plukket av. Klistremerkene er helt smakløse 

og jeg merker knapt at jeg tygger dem. En venn kommenterte 

at klistremerkene inneholder de samme gift- 

17 —

stoffene som plastikkposene i kolonialforretningene og 

at det absolutt ikke er bra for magen. Jeg forsvarte meg 

med at klistremerkene er så små at de knapt nok kan 

gjøre noen vesentlig skade. «Ett klistremerke, ja, men 

hvis du legger sammen alle du spiser i løpet av et år vil 

det bli mye plast likevel.» Der har min venn absolutt et 

poeng. Jeg liker epler og spiser minst tre epler om dagen 

hele året. An apple a day … og så videre. I løpet av et 

år vil jeg ha fått i meg 1095 av disse små klistremerkene. 

Dersom vi gjør et røft anslag og sier at merkene er ca. 

2x1 cm per stykke, vil mengden ikke lenger virke så ufarlig. 

La oss fortsette visualiseringseksperimentet og sette 

opp et enkelt regnestykke: På et år – 21,90 kvadratmeter, 

på tretti år – 657 kvadratmeter, noe som tilsvarer gulvflaten 

på 6,5 Brustad-buer. Med andre ord: Jeg har på 

tretti år spist nok klistremerker til å dekke gulvet på seks 

og en halv Brustad-buer. Ikke like ubetydelig når fakta 

ligger på bordet. 

La oss gå tilbake til røyken. Enkelte ganger, spesielt 

hvis jeg hadde det travelt og røykte fort, ble sigarettpapiret 

klebet av nikotin og tjære på den delen jeg hadde 

mellom leppene. Det smakte ekkelt og det så ille ut, men 

det virket likevel ikke ille. Nesten harmløst. Ved hjelp av 

www.slutta.no har jeg regnet meg frem til at jeg på tretti 

år har fått i meg 1,75 kilo tjære, 0,22 kilo nikotin og 0,8 

kilo ammoniakk. Filtrert og renset gjennom mitt verdifulle 

pusteorgan, lungene. Hver sigarett veier i gjennomsnitt 

0,9 gram. I løpet av mine tretti år som røyker har jeg røykt 

i meg 197,64 kilo tobakk. Hyppige små gjentakelser gjør 

oss ofte blinde for helheten og totalmengden. Poenget 

mitt er å få frem tallfakta som er udiskutable, som ikke lar 

seg knipse bort som synsing og svartmaling, men som 

står der i kraft av å være fasiten på hvor mye tid og gift 

det dreier seg om. 

— 18

Fakta om avhengighet 

Avhengighet. Hva ligger avhengigheten i, og hvor befinner 

den seg? I hodet eller kroppen? I cellene eller 

tankene? Dersom en leser fakta om temaet nikotin, 

avhengighet og avvenning, står det klart at den fysiske 

avhengigheten og tiden det tar for nikotinen å forsvinne 

fra kroppen, er omtrent tre uker. Dermed tar det gjennomsnittlig 

tre uker for de fleste å bli kvitt den fysiske trangen. 

Etter dette sitter abstinensene og avhengigheten i 

hodet og i tankene. Det ligger i vanen i å utføre røykeritualet 

og vanen i å tenke på røyk som en nødvendighet og 

hjelp i ulike situasjoner. 

For mange blir savnet så sterkt at de ikke makter å holde 

ut tiden uten nikotin. Savnet og lengselen oppleves 

både fysisk og psykisk, og kan i perioder bli så sterk at 

det virker som den tar fullstendig over. 

Rent fysisk er de tre første nikotinfrie ukene de verste. 

Også jeg opplevde det slik. Jeg ble rastløs, irritabel, 

ukonsentrert og til tider nærmest panisk. Faktumet at 

jeg aldri mer skulle få slappe av med en røyk eller benytte 

nikotin på annen måte, snek seg sakte inn og kunne 

til tider skylle over meg i form av overveldende panikk. 

«Aldri» er veldig, veldig lang tid, og jeg visste at dersom 

all tid fremover kom til å bli like besværlig, så kom jeg 

ikke til å orke det. 

Det å vente på at nikotinen forsvinner fra kroppen er 

en fysisk og mental styrkeprøve. Alle som har forsøkt å 

slutte med nikotinvanen kan skrive under på dette. Likevel 

er det ikke i denne perioden de fleste faller av lasset. 

Undersøkelser viser at de fleste sprekker flere uker og 

måneder etter at de tok den siste røyken, og lenge etter 

at nikotinen har forsvunnet fra blodet. Hvorfor er det 

slik? Hvorfor sitter den mentale avhengigheten så sterkt 

i? En nær venn av meg var tung rusmisbruker i mange 

19 —

år, avhengig av heroin og det meste annet som kunne 

gi rusfølelse. Senere har han, etter rusbehandling og en 

betydelig egeninnsats, klart å slutte. Ikke bare med heroinen, 

men også med metadonen som han brukte som 

et substitutt i noen år. Det sies at det nesten er umulig å 

slutte med metadon. Med enda mer egeninnsats klarte 

han det likevel, men nikotinen klarer han ikke slutte 

med. Han, som har gjennomgått de verste heroinabstinensene, 

kvalene, traumene og nedturene, sier at det er 

mye verre å slutte med nikotin. Så hardt kan altså røykevanen 

sitte i. 

For en røyker er det tilfredsstillelsen i å døyve nikotinabstinensene 

som er den sterkeste motivasjonen bak de 

daglige sigarettene. Abstinensene driver røykeren på 

en hvileløs vandring fra oase til oase der nikotinen, på 

samme måte som oasen, tilfredsstiller indre behov. For å 

tegne et sterkere bilde, er det som om røykeren trykker 

inn en tegnestift i håndbaken bare for at det føles så uendelig 

godt å trekke den ut 20 ganger om dagen. Å ta av 

for trange sko etter 17. mai-toget, drikke vann når man 

er uttørket, spise mat når man er utsultet, dusje når man 

er svett og møkkete. Fellesnevneren er at man opplever 

et sterkt behov som må dekkes, helst med en gang, nå! 

Tenk deg tilbake til en gang da du opplevde nettopp 

dette, de første supene vann etter at du et øyeblikk trodde 

du skulle tørste i hjel, de første bitene mat på veldig 

tom og skrikende mage, det første rene dusjvannet mot 

en svett, klissete og skitten kropp. Følelsen er ubetalelig. 

Det er denne følelsen som driver røykeren fra oase til 

oase, fra røyk til røyk. Og nettopp lengselen etter denne 

følelsen er det som henger i, årevis etter at røyken ble 

kuttet ut for godt. 

Selve ørkenvandringen, nedturene, irritasjonen, utålmodigheten 

og rastløsheten før en røyk glemmes raskt. 

— 20

Likeså morgenhoste, dårlig kondisjon, lukten og kortpustetheten. 

Det siste som forsvinner er det romantiserte 

bildet av en selv i en lykkelig sosial setting, gjerne etter et 

godt måltid mat, der en slapper av og koser seg med en 

røyk sammen med andre røykere. Øyeblikk der abstinensene 

ble slukket. På veien mot røykeslutt er det viktig å 

huske at det er alt det er. Abstinenser og tilfredsstillelse 

av disse. 

Angsten for hull i livskvaliteten 

Tanken på det å slutte å røyke kan gi mange angstutfordringer. 

Sterkere enn angsten for rastløshet, lengsel, 

tomhet og abstinenser, er angsten for at fraværet av røyk 

skal føre til et slags hull i livskvaliteten. For at ingen ting 

skal bli like hyggelig og for at livet skal bli en mørk og 

meningsløs reise inntil døden kommer og befrir en fra 

pinen. Angsten for hullet i livskvaliteten er sterk og den 

er reell. For mange, inkludert meg selv, er det denne angsten 

som er den viktigste årsaken til at man ikke forsøker. 

Da sønnen min gikk i åttende klasse skulle jeg hjelpe 

ham med å pugge til en prøve. En del av prøvepensumet 

inneholdt tema om røyking, nikotin og alle sykdommer 

og plager disse fører med seg. Pest og kolera, død og 

fordervelse. Jeg følte meg veldig liten og dum da jeg 

stilte sønnen min spørsmål som: «Hvilke livsstilssykdommer 

kan nikotin og røyk føre med seg?» og han svarte ut 

fra boken: «Kreft (spesielt lungekreft, strupekreft og magekreft), 

kols, blodpropp osv.» Ironisk nok, og typisk for 

en røyker, har jeg sjelden hatt mer lyst på en sigarett enn 

akkurat da. Jeg følte meg dum, liten, nervøs og skamfull. 

En forelder ute av stand til å ta et endelig oppgjør med 

en vane som potensielt kunne frarøvet min sønn sin mor 

flere år tidligere enn nødvendig. Fakta om død og lidel- 

21 —

ser hjalp meg ingen ting. Tvert om. Når slike følelser oppstår 

er det vanlig at røykeren strekker seg etter sigaretten 

for støtte, ro og trøst. Derfor kommer jeg heller ikke til 

å bruke skremselspropaganda, nettopp fordi det virker 

mot sin hensikt. 

Tid har vi derimot alle et forhold til. Tid er det mest verdifulle 

godet vi har, høyt hevet over penger og materielle 

eiendeler. Og når vi vet at en røyker i gjennomsnitt 

bruker ca. to timer hver dag på røykerelatert aktivitet og 

at det sluker år av livene våre, da vil bevisstheten rundt 

dette kanskje være en bedre vei å gå. 

Det sier seg selv at man vil merke det å kutte en såpass 

tidkrevende og innarbeidet vane som røyking. Mange vil 

oppfatte det som at det oppstår et tomrom i livet deres. 

Jeg har sett venner nesten gå av hengslene de første 

ukene av røykavvenning, og jeg har opplevd at enkelte 

går og legger seg etter barne-tv fordi de ikke orker å 

sitte hele kvelden uten røyk. For en som aldri har røykt 

og som aldri har følt samme behov for å utføre en meningsløs 

aktivitet ute på verandaen en gang i timen, virker 

dette selvsagt merkelig. Men for en som har vært avhengig 

av denne vanen i mange år, er det lite som oppleves 

som mer naturlig. Jeg opplevde røykepausene mine på 

verandaen, ikke bare som naturlige, men som små drypp 

av høydepunkter i kvelden min. Røykepausene toppet 

filmen og fylte reklamepausene. 

Det jeg ikke tenkte på var årsaken til at røyken smakte 

så godt ute i kulden under pleddet. En film varer i halvannen 

time. I løpet av denne tiden var kroppen min full av 

rastløs abstinens, og det å endelig få trekke ned de første 

trekkene og tilfredsstille røykesuget var helt himmelsk. 

Dessuten var det en viss rytmikk i det å skulle fordele 20 

røyk utover en og samme dag. Og fraværet av dette skaper 

et tidshull. «Hva gjør jeg når jeg ikke kan røyke?» 

Nå, over et år etter at jeg sluttet, skal jeg være ær- 

— 22

lig og si at fraværet av røyken og røykepausene lenge 

kjentes som et hull i hverdagen. Og når man tenker på 

alle timene som gikk med til røyking og røykeritualet, så 

er det ikke rart. Misforståelsen ligger i at mange tror det 

dreier seg om et hull i livskvaliteten og livsgleden. Dette 

trodde jeg selv også. Men det gjør det ikke. Derimot 

dreier det seg om et tidshull som oppstår idet tidstyven, 

røyken, forsvinner. To timer hver dag. Det er fryktelig mye 

tid. Heldigvis skjønte jeg tidlig viktigheten av å fylle dette 

tidshullet med en positiv aktivitet for å forhindre lysten til 

å falle tilbake i gamle vaner. 

Pre-røykeslutt – mitt valg av «hullfyll» 

Da datoen for røykestopp var satt, må jeg innrømme 

at jeg gruet meg litt. Innerst inne skjønte jeg, realistisk 

sett, at det ikke kom til å oppstå et hull i livsgleden og 

livskvaliteten, det ville i så fall bety at det sto stusselig til 

med dem sånn i utgangspunktet, men jeg trodde ikke 

helt på min egen tanke. Jeg så for meg et fattigere og 

gråere liv. Ingen ting kom noensinne til å bli det samme, 

og jeg var engstelig for at nettopp denne mangelfølelsen 

kom til å bli uutholdelig i lengden. Likevel skjønte jeg 

av helsemessige årsaker at det ikke var noen vei utenom. 

Når røykere snakker sammen om røykestopp, har de 

en stygg tendens til å snakke prosjektet ned, både de 

som har forsøkt å slutte og de som foreløpig bare har lekt 

med tanken. «Hva skal jeg gjøre med hendene?», «Jeg 

blir så rastløs når jeg ikke kan røyke», «Jeg kan ikke se 

for meg et liv uten røyk», «Tenk så kjedelig å ikke kunne 

røyke når jeg skal slappe av», «Jeg ville savnet middagsrøyken», 

«Jeg ville savnet trøsten», «Jeg ville savnet det 

sosiale». 

Da jeg i april 2015 satte røykestoppdatoen 1. juni, bruk- 

23 —

te jeg tiden inntil dagen til å tenke ordentlig gjennom 

det å skulle leve resten av livet mitt som en ikke-røyker. 

Hva ville det innebære? Hvordan ville min nye hverdag 

bli? Andre eksrøykere fortalte om sterk rastløshet og uro. 

Spesielt ved tider på døgnet da de normalt sett ville tent 

seg en røyk. For de som ga opp røykesluttprosjektet sitt, 

var det i de aller flest tilfellene nettopp at rastløsheten 

og den indre uroen ble så sterk at den opplevdes uutholdelig. 

De orket ikke en dag til som ikke-røyker. Akkurat 

denne delen gruet jeg meg mest til før røykeslutten, 

men tenkte at det måtte finnes en måte, et eller annet 

jeg kunne gjøre for å lindre pinen. Andre hadde jo klart 

å slutte. 

Hva var det som skilte de suksessfulle røykesluttene fra 

de mislykkede? I forkant av mitt eget røykestopp ønsket 

jeg å sanke inn mest mulig kunnskap for å øke sannsynligheten 

for at jeg ikke skulle behøve å slutte flere ganger. 

Jeg regnet med at det kom til å bli hardt nok denne 

ene gangen. Jeg iverksatte min egen lille undersøkelse 

ved å lese meg opp på fakta og spørre ut andre røykere 

og eksrøykere. Det jeg kom frem til, var en gjentakende 

faktor i suksesshistoriene og fraværet av samme faktor i 

de mislykkede tilfellene. Alle som klarte det, hadde en 

hobby eller fritidssyssel. Noe interessant og meningsfullt 

å fordrive tiden med. Det ble klart for meg at jeg måtte 

finne et eller annet å fylle tidshullet med etter at røyken 

var lagt på hylla. 

Få uker etter at jeg hadde bestemt meg for røykestoppdatoen, 

reiste min mann Espen og jeg på langweekend 

til Dublin. Jeg hadde aldri vært i Dublin før og gledet 

meg til å utforske byen og severdighetene. Espen, som 

allerede hadde et innarbeidet treningsmønster, så sitt 

snitt til å få meg i bedre løpeform nå når jeg skulle slutte 

å røyke om kort tid. Han dro meg gjennom byen, til Phoenix 

park, og coachet meg steinhardt fra det ene delmålet 

— 24

til det andre. «Bare litt til ... frem til det korset, så skal du 

få en liten pause … frem til benken … frem til den tredje 

lyktestolpen.» Som den storrøykeren jeg fremdeles var, 

reagerte kroppen min med sjokk og vantro. Jeg hostet 

og harket som en gammel sjømann, hyperventilerte, fikk 

kramper og kjente blodsmaken i munnen. Jeg hadde 

ikke lyst til å skuffe Espen med å gi opp eller sakke akterut, 

så jeg sto på som best jeg kunne. Parken var grønn 

og frodig, været var nydelig, men alt jeg kjente var et 

kroppslig helvete og store smerter i viljestyrken. Hadde 

ikke Espen vært den pådriveren han var, hadde jeg gitt 

opp for lenge siden. Men jeg sto løpet ut, og senere på 

hotellet, etter en lang dusj, var jeg på verandaen i sola 

med en kopp kaffe og nyrullet røyk. Jeg kjente et kroppslig 

velvære og en indre ro som sigaretten aldri hadde 

evnet å gi meg. Da skjønte jeg at løping var det jeg skulle 

tette tidshullet med. 

Nikotin – det mangehodede trollet 

De aller fleste røykere er smertelig klar over hvilken 

virkning nikotinen har på kroppen og helsen over tid. 

Grunnen til at det ikke skremmer mer enn det gjør, er at 

virkningen og helseskadene kommer gradvis. Hadde det 

vært mulig å få kreft, kols eller astma over natten, hadde 

det skremt langt flere fra å begynne. Unge mennesker 

legger sjelden opp livet sitt etter eventuelle plager de 

kan få når de blir godt voksne. Mange ting kan skje i løpet 

av årene frem til da. De kan bli syke av andre årsaker, 

påkjørt av en bil eller omkomme i en drukningsulykke. 

Potensielle farer er det mange av. Når de først har begynt, 

er det som kjent vanskelig å slutte, selv om de vet 

at det er en idiotisk, kostbar og skadelig vane. For å forsvare 

vanen overfor seg selv og andre, etableres felles 

25 —



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282333306 

Omslagsdesign: Hana Costelloe 



Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. 

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Ledelse, arbeidsglede 

og motivasjon 

Lederutvikling for pedagogiske 

ledere, førskolelærere og styrere 

2016

INNHOLD 

Innledning. .............................................. 7 

Å være leder. ........................................... 10 

Sjef eller leder?. .................................. 12 

Jeg er stolt over å arbeide i en barnehage. ................ 15 

Autoritær og styrende eller demokratisk ledelse. ................. 19 

Situasjonsbetinget ledelse. ........................... 21 

Medarbeiderkompetanse og lederstil. .................... 23 

Egodrive og empati. ................................ 28 

Når er du leder, når er du fagperson og når er du kollega?. ..... 30 

Transformerende lederskap ........................... 32 

Arbeidsglede. ........................................... 35 

Relasjonskompetanse ..................................... 41 

Motivasjon og engasjement. ................................ 43 

Stress. ................................................ 48 

Selvinnsikt ............................................. 55 

Forventninger. .................................... 73 

Kommunikasjon. ......................................... 79 

Veiledning. ...................................... 87 

Kroppsspråk. ................................... 94 

Å veilede ineffektive medarbeidere .................. 103 

Rådgivning. ..................................... 106 

Den vanskelige samtalen. ........................... 107 

Å gi korreksjon. .................................. 112 

Beslutningsprosessen. ............................. 128 

Intrigemakeren (Manipulatoren). ...................... 137 

Hersketeknikker. ................................. 150 

Konflikthåndtering. ...................................... 157 

Delegering – en nøkkel til effektivt lederskap. .................. 162 

Å skape et godt team (avdeling). ............................ 172 

Sosial kompetanse. ............................... 177 

Coaching. ...................................... 179 

Integritet og fornuft. ..................................... 182 

− 5 −

Egil Foss Iversen 

Om ledelse 

En leder skal være ryddig, konsekvent, kritisk, rosende, 

medmenneskelig, inkluderende, upartisk, 

bestemt, streng, men også snill. Jeg har dessverre 

mistet motivasjonen min pga. lite ryddighet, struktur 

og stor forskjellsbehandling. 

Ukjent.

Arbeidsglede, motivasjon og ledelse 

Innledning 

Show, dont tell. 

Disse ordene er noe av det første en forfatter må lære seg. Vis, 

ikke fortell. Og det er nettopp det jeg forsøker å gjøre med denne 

boken. Jeg forsøker å vise deg med praktiske eksempler og oppskrifter 

på hvordan det kan gjøres, mer enn å fortelle deg hvorfor 

det bør gjøres. 

Meningen med denne boken er å skrive enkelt og forståelig om 

ledelse for pedagogiske ledere og førskolelærere i barnehager. Det 

er ikke en tung bok om ledelse og det er mange elementer i ledelse 

jeg overhodet ikke har gått inn på. Målet er at det blir en bok som 

kan brukes i den praktiske hverdag, som en oppslagsbok når hendelser 

eller situasjoner inntreffer. 

Det er skrevet mange bøker om ledelse i barnehager. De fleste 

er rettet mot styrer, og de fleste har et faglig, pedagogisk innhold. 

Denne boken inneholder ikke noe faglig eller pedagogisk stoff rettet 

mot forholdet voksen – barn. Denne boken er kun rettet mot ledelse 

i forhold til andre voksne og ansatte. Det vil si at boken er rettet 

mot pedagogiske ledere som har en lederstilling i barnehagen. 

La oss med én gang slå fast: Lederkunnskaper endrer seg ikke i 

forhold til bransje. Ledelse er det samme enten du arbeider i en 

barnehage eller oljerelatert bedrift. Er du avdelingsleder eller mellomleder 

i en barnehage, så er du leder på lik linje med alle andre 

avdelingsledere i andre bedrifter. Ledelse, det å lede andre voksne, 

er også det samme, uavhengig av hvilke endringer som skjer i barnehagedriften. 

Etter å ha gjennomført kurs innen arbeidsglede, livsglede og motivasjon 

for over to hundre barnehager så langt, og har kurs i lederutvikling 

for nesten to hundre pedagogiske ledere og styrere – og 

jeg holder ennå på – fikk jeg lyst til å skrive denne boken. Så i 

− 7 −


stedet for å ha kurs med bakgrunn i en bok, skriver jeg boken med 

bakgrunn i kurset. 

Nesten alle kan tåle motgang, men vil du 

prøve en manns karakter, så gi ham makt. 

Abraham Lincoln 

Teori er én ting, men det er ledelse i praksis det egentlig handler 

om. I det øyeblikket planer og strategier skal omsettes til handling. 

Det kan godt hende at du ikke finner alle tema like relevante, og 

det kan hende at du er uenig i teoriene som er brukt. Det har jeg 

full forståelse for. Det finnes vel knapt noe annet tema som er utsatt 

for flere teorier enn ledelse. Det finnes like mange teorier som 

konsulenter som skal leve av det. Derfor er ikke boken noe særlig 

original heller. Alt jeg skriver, er allerede skrevet og sagt av andre 

før meg, og kanskje til og med på en bedre måte. På nettet florerer 

det av gode råd til ledere. Bokhandler oversvømmes av bøker innen 

ledelse. Derfor kan det hende at noen kjenner igjen egne ord og 

teorier, uten at de er blitt oppgitt som kilde. Det er rett og slett fordi 

det ofte er vanskelig å finne den riktige kilden til alt som er sagt 

om ledelse. Og det er nesten umulig å si noe på en original måte. 

Det er helt sikkert noen andre som har sagt det før, og formulert 

det nøyaktig slik jeg formulerer det. Men hvis noen kjenner igjen 

sine ord, så ta det som en kompliment. Enten de er dine eller mine, 

eller egentlig noen andres. Hvem som har opphavsretten og hvem 

som er den originale kilden, er ikke alltid like lett å finne ut av. Men 

jeg har forsøkt å oppgi de fleste. 

Hva som er riktig, og hvilke teorier som passer for deg som leder, 

blir på mange måter en subjektiv oppfatning som du må finne ut 

av selv. Denne boken vil heller ikke gi deg alle svarene. Vi kan vise 

deg en retning, men veien må du gå selv. 

Men når det er sagt, er jeg stolt over denne boken. Det finnes 

et hav av bøker som er rettet mot barnehager, enten bare mot styrere/daglige 

ledere, eller mot det pedagogiske opplegget mellom 

barn – voksne. Denne boken skiller seg ut fordi den retter seg mot 

pedagogiske ledere og assistenter og forholdet mellom de voksne 

i barnehagen. Den viser praktiske eksempler på kommunikasjons- 

− 8 −


problemer, relasjoner og konflikter og hvordan dere kan løser det 

dere imellom. 

Ledelse (makt) 

En gresk konge ble en gang utsatt for et opprør. Opprøret ble slått 

ned, og de fleste av opprørerne ble drept i slaget. En opprører ble 

tatt til fange og ført frem for kongen. Opprøreren kastet seg på kne 

for kongen og foldet hendene mot ham. 

«Spar meg, kjære konge, og jeg skal tjene deg lojalt resten av 

livet», sa han gråtende. 

Rådgiverne til kongen hånlo. 

«Drep ham! Det usle livet hans er ikke noe å spare på. Du kan 

ikke stole på ham. Sparer du ham, dreper han deg neste gang.» 

Kongen løftet hånden og ba om stillhet. 

«Reis deg», sa han til opprøreren. 

Opprøreren reiste seg, redd og gråtende. Kongen tok et sverd fra 

en av mennene og gikk mot fangen, som igjen kastet seg på kne og 

bønnfalt kongen om å spare ham. 

«Reis deg», sa kongen nok en gang og hjalp opprøreren på bena. 

Deretter rakte kongen ham sverdet med skjeftet først og sa: 

«Ta dette sverd, og gå fritt herfra. Eller du kan være her, og med 

dette sverd skal du forsvare mitt liv, så lenge du selv lever.» 

Opprøreren trodde først ikke hva han hørte, så forsto han at livet 

hans var spart. Ikke bare var det spart, men kongen tok ham i sin 

tjeneste. Opprøreren kastet seg igjen gråtende på kne, men denne 

gangen av glede. 

«Hvorfor gjorde du det?» spurte rådgiverne. «Du har jo all makt, 

så du kunne tatt uslingens liv.» 

«Ja,» sa kongen, «jeg har makten. Men du trenger ikke makt for 

å ta denne mannens liv. Det kunne hvem som helst gjort og sluppet 

fra det i god behold. De ville kanskje til og med blitt hedret for det 

av enkelte. Men hvilken glede ville det gitt? Sannheten er at det 

ville være en like ussel handling som opprøret var. Virkelig makt er 

å ha den, men la være å bruke den til å skade andre. Virkelig makt 

er å bruke den i det godes tjeneste. Bare jeg har makten til å spare 

hans liv, og det er mitt valg.» 

− 9 −


Å være leder 

Hvis en hammer er ditt eneste verktøy, 

vil ethvert problem fremtone seg som en spiker. 

Abraham Maslow 

Med en lett omskriving av Maslow, må vi med én gang kunne slå 

fast at ledelse dreier seg om noe mer enn å slå inn spiker med en 

hammer. Fagpersoner i barnehager oppdager ganske fort at når en 

får en lederposisjon i en barnehage, står utfordringene i kø, ikke 

minst på det mellommenneskelige plan. De må også være innforstått 

med at det ikke er gitt at en dyktig fagperson nødvendigvis 

blir en god leder. 

Ledelse innebærer først og fremst å oppnå resultater gjennom andre. 

Slik sett blir lederens måte å forholde seg til andre mennesker 

på, et kjernepunkt i ledelse. Det vil si at også relasjonskompetanse 

er en viktig faktor i ledelse. 

Fagkunnskaper er viktig uansett hvor du arbeider, men det er 

ikke en tilstrekkelig kompetansefaktor når det kommer til ledelse. 

Lederen må i vesentlig grad bruke seg selv som instrument. Som 

en dyktig håndverker må lederen ha god forståelse for sitt verktøy, 

og tilpasse bruken til formålet og materialet for å oppnå et godt 

resultat. 

Ledere i en barnehage tror jeg står overfor flere utfordringer enn å 

være leder i hvilken som helst annen bedrift. Det er ikke tradisjon 

i barnehager, i dagens Norge, å tenke barnehagen som en bedrift 

med avdelinger som har hver sin avdelingssjef og en administrerende 

direktør på toppen. Men det er egentlig det barnehagene er. 

En bedrift med styre, administrerende direktør og mellomledere, 

med krav til resultater både faglig og økonomisk. 

− 10 −


Å være pedagogisk leder er ikke det samme som å ha lederkunnskaper. 

Pedagogisk leder og barnehagelærer er en fagutdannelse, 

ikke en lederegenskap. Det er som med en ingeniørutdannelse, for 

eksempel. Begge er dyktige faglig, men de har fått liten eller ingen 

tilførsel av lederkunnskaper. Enten må de lære seg det selv, eller så 

må de ta lederutviklingen i etterkant. 

Etter alle kursene jeg etter hvert har gjennomført for barnehager, 

har jeg fått et lite inntrykk av hvor skoen trykker. Spesielt når det 

gjelder lederutvikling. 

Den flate strukturen som har vært vanlig i barnehager, er både 

demokratisk og sosial, men er lite effektiv der en styrer og en styrerassistent 

kanskje har 15–20 ansatte eller mer å forholde seg til. 

I tillegg til dette kommer et styre, foreldre og barna. 

Og nettopp det sosiale perspektivet er kanskje barnehagens både 

styrke og svakhet. I min tid het det jo barnehagetante. I dag holder 

ikke det. Kravet til faglig kompetanse, effektiv utnyttelse av ressursene 

og det økonomiske aspektet gjør at hverdagen for en barnehageansatt 

blir mer og mer lik en bedrift med krav om lønnsomhet. 

Samtidig skal de lære barna sosial kompetanse, god oppførsel og gi 

dem en pedagogisk utvikling. Ikke bare er dette et krav fra barnehagens 

ledelse, men også fra foreldre som har fulgt tidens utvikling 

både innen kompetanse og kunnskapsnivå, og om hva som kreves 

av en barnehageansatt. Med andre ord: Kravene fra alle kanter bare 

vokser. Derfor innehar ledelsen i barnehagen en viktig posisjon. 

En måte å erkjenne sitt lederskap på som leder, er å kunne innse 

at i det øyeblikket du går inn porten til barnehagen og låser den 

forsvarlig bak deg ved dagens begynnelse, er du ikke lenger venn 

eller kollega, men leder. 

Å lede innebærer for meg å gå forrest og dermed vise 

retningen. En retning kan ikke være å bli stående på ett 

sted, selv om stedet er godt. 

Jan Carlzon 

− 11 −


En god arbeidsplan for en leder i barnehage er: 

• Bli kjent med dine medarbeidere. 

• Fokuser på et godt arbeidsmiljø. 

• Arbeid bevisst med egen kommunikasjon med de andre. 

• Våg å være tydelig på hva du forventer av hver enkelt. 

• Jobb med tydelig ledelse i lederteamet. 

Ditt mot og din selvtillit vil øke hver gang du stanser opp 

og ser frykten i ansiktet. Da kan du si til deg selv etterpå: 

Jeg gjennomlevde frykten. Jeg er klar til neste prøvelse. 

Du må gjøre det du tror du kan gjøre. 

Eleanor Roosevelt 

Sjef eller leder? 

Effektiv ledelse handler ikke om å holde taler eller å bli 

likt. Ledelse defineres av resultater, ikke attributter. 

Peter Drucker 

I det øyeblikket du blir forfremmet til en stilling som medfører personalansvar, 

er du blitt sjef. Som oftest blir man forfremmet til sjef 

fordi man er faglig dyktig. Det er dessverre ikke noen garanti for 

at du blir en god leder. En sjef styrer sine medarbeidere gjennom 

den fagkompetansen han har tilegnet seg gjennom karrieren, mens 

lederen bruker andre virkemidler tilpasset situasjonen. 

Som leder skal du huske på at på tross av planer, målsetninger 

og strategier, er suksess til slutt et resultat av de ansattes kompetanse, 

engasjement og gjennomføringsevne. Uengasjerte og negative 

kollegaer er smittsomt. Det skal bare én negativ person til for 

å forsure en hel avdeling og skape problemer. 

Alle ledere vil på et eller annet tidspunkt møte motgang og vanskelige 

personer i hverdagen. Det store spørsmålet er hvordan man 

− 12 −


skal takle dette. Forskjellen mellom å være sjef eller være leder, er 

som følger: 

• Mot er en forutsetning for å skape endringer. Det krever mot 

å gå utenfor kjente, ferdig opptrådte stier. 

• De beste lederne har en god evne til å inspirere sine medarbeidere. 

• Uten tillit har du som leder ingenting! Tillit er fundamentet 

for et godt arbeidsmiljø. Tillit og troverdighet er nøkkelen til 

et godt samarbeid (se relasjonskompetanse). 

• Vi er oppdratt til å finne feil hos andre mennesker og er altfor 

lite opptatt av å anerkjenne det som går bra. Å bli sett er et 

av våre aller største behov. Dessverre er de fleste ledere svært 

dårlige til å gi ros og anerkjennelse. 

Trude Helen Hole har i sin blogg gjort noen refleksjoner om dette. 

Jeg synes det var så bra skrevet at jeg tok kontakt med Trude og 

fikk lov å bruke teksten. Hun var en veldig hyggelig dame å snakke 

med, og har mye å formidle. Hvis du vil lese mer av Trude, som 

også er forfatter og har skrevet flere bøker, finner du henne på 

www. trudehelenhole.no 

«Jeg har vært daglig leder i tre bedrifter i 12 år, og jeg har aldri 

følt meg som en sjef, men som en leder. Jeg har erfart at det er 

viktig å bygge opp et team med ressurspersoner med en annen 

erfaring, bakgrunn og kompetanse enn den jeg har selv. Og jeg vil 

gjerne ha uenighet, nye tanker og løsningsorienterte diskusjoner. Et 

godt og sammensatt team vil nemlig bidra til at ansatte utvikler og 

utfordrer hverandre til å bli bedre. 

Jeg har videre erfart at en åpen bedriftskultur som fremmer tanker, 

idéer og nyutvikling – med andre ord en kultur der tonen er 

snakk til – ikke bak, snakk opp – ikke ned, er med å skape trivsel, 

resultater og fremdrift. 

En god leder viser vei gjennom adferd og fremmer denne type 

kultur fordi han/hun ser at dette er hensiktsmessig – og ikke truende. 

En tanke, flere hoder = bedre resultater. Sammen skaper dette etter 

min mening en lederbedrift. Jeg har personlig sans for mennesker 

som klarer å omsette dette i konkrete resultater. Jeg gir mine an- 

− 13 −


satte frihet under ansvar, fordi jeg forventer resultater. Gode resultater 

oppnår en oftest ved å gi ansatte handlingsrom og frihet til å 

bruke seg selv fullt ut – til å bruke energien de besitter til å skape 

seg en konstruktiv arbeidsplass i tillegg til frihet til å lede seg selv 

til et felles mål. 

Og det er lov å feile! Om mine ansatte er usikker på en beslutning, 

får de derfor høre at de er ansatt for å ta nettopp den beslutningen. 

Med andre ord blir de tvunget til å gjøre det de har mest tro på. 

Enten funker det, eller så funker det ikke. Learning by doing. Jeg 

leder dem altså i å lede seg selv. Slik blir de dyktige, ansvarsbevisste 

og resultatorienterte, og ikke minst: De våger å utfordre seg selv 

til å ta sjanser – til å ta beslutninger på bakgrunn av det beslutningsgrunnlaget 

de har opparbeidet seg. 

Og ved å måtte ta beslutninger – gode eller dårlige – utvikler de 

denne kompetansen og ikke minst trygghet. Og slike folk vil jeg ha 

på laget mitt. Folk som våger å gå først, brøyte vei og ta støyten. 

Sjefsferdigheter kan etter min mening læres og er viktige ferdigheter 

å ha for en leder, men de bestanddelene som utgjør lederskap 

kan ikke læres bort – men må erfares. Vi snakker nå om personlighet 

og visjon. Ledere skaper seg selv ved å utvikle personlighet og 

vilje over tid. Ledere fødes ikke, men skapes – og vanligvis skaper 

de seg selv. En god leder kjenner seg selv og våger seg ut av komfortsonen 

for å utvikle ferdigheter og kompetanse. 

Å kjenne seg selv innebærer å skille mellom hvem du er, hvem du 

ønsker å være og hva resten av verden syntes du burde være. Og her 

er jeg nådeløs. Jeg tar absolutt ingen hensyn til hva omverdenen 

tenker, mener eller tror om meg. Jeg lever for meg og min egen 

konstruktive utvikling – det er mitt liv. 

Å være tro mot seg selv, å lytte og stole på den indre stemmen, 

er viktig når det gjelder godt lederskap. Det samme er tillit til dine 

medarbeidere. Du må ha tro på at de er like flinke i å lede som du 

er – hvis ikke må du som leder gi dem verktøy til å bli det. Gode 

ledere kjenner med andre ord sine sterke og svake sider, og ikke 

minst vet de hvordan de kan utnytte sine sterke sider maksimalt 

og kompensere for sine svakheter. Dette er lært gjennom erfaring 

– nettopp fordi de som ledere våger å tre ut av komfortsonen og 

sanke nye erfaringer. 

− 14 −


Gode ledere har forøvrig ikke et spesielt stort behov for å bevise 

at de er noe, men har snarere en sterk interesse av å utfolde seg 

selv fullt ut – og de vet som tidligere nevnt at feil er nødvendige 

skritt i retning av suksess. Suksess for gode ledere er å få brukt seg 

selv i størst mulig grad – da kan en ikke la seg vingeklippe.» 

Ledelsens paradoks 

• Etablere nærhet til medarbeideren – men samtidig holde avstand 

• Gå foran og vise vei – men samtidig holde seg i bakgrunnen 

• Vise medarbeideren tillit – men samtidig kontrollere arbeidet 

de gjør 

• Være tolerant – men samtidig være tydelig og vise hva du vil 

• Tenke på avdelingens mål – men samtidig være lojal mot helheten 

• Være visjonær – men samtidig ha begge beina godt plantet 

på jorden 

• Være selvsikker – men samtidig ydmyk 

• Ta vare på medarbeideren – men samtidig være lojal mot bedriften 

Om mennesker enn viser opp sine hundre gode egenskaper, 

bedømmes de likevel alltid fra de dårlige sidene. 

Molière 

Jeg er stolt over å arbeide i en barnehage 

En studie fra USA viser at 80 prosent av de barna som hadde gått 

i barnehage, fullfører videregående skole, mens det tilsvarende tallet 

for dem som ikke hadde gått i barnehage, var 65 prosent. Det 

var også en lavere forekomst av rusmisbruk og kriminalitet i barnehagegruppen. 

Denne studien får støtte fra tilsvarende studier i mange andre 

− 15 −


land. En fransk rapport viser at barn som fikk tilbud om barnehage 

i Frankrike på 1960- og 1970-tallet, hadde økt sjanse for å lykkes 

på skolen, og tjente mer som voksne enn barn som ikke gikk i 

barnehage. 

Også en norsk studie viser en klar sammenheng mellom barnehage, 

utdanningsnivå og suksess i arbeidslivet. Når det i tillegg meldes 

om positive effekter av barnehage fra Asia, Sør-Amerika og en rekke 

andre land, er det merkelig at ikke barnehager og førskolelærere 

har høyere status i samfunnet. De gode effektene av barnehage er 

nemlig avhengig av at driften er av høy kvalitet med fagutdannet 

personell. Da kan til gjengjeld resultatene være oppsiktsvekkende. 

En engelsk undersøkelse konkluderer med at effekten av 18 måneders 

opphold i en god barnehage, kan ha like stor betydning på et 

barns kognitive utvikling som 6 år med barneskole! Det er kanskje 

ikke så merkelig hvis man tar i betraktning den enorme utviklingen 

som foregår i hjernen i denne perioden. 

Ønsker vi flere kunnskapsrike voksne i framtiden, må vi satse 

enda mer på barnehagene. Vi må gjøre det attraktivt å bli førskolelærer 

slik at de finnes i fleng. I tillegg bør alt personell i barnehagene 

regelmessig få tilbud om etterutdanning. 

Og, ikke minst, samfunnet må bli flinkere til å anerkjenne den viktige 

jobben de ansatte i en barnehage gjør. 

Derfor er det viktig å få inn stolthet i barnehagene, både blant ledere 

og medarbeidere. Her må de ansatte i barnehagene selv være 

med og synliggjøre den stoltheten de kjenner ved å arbeide i barnehage. 

Jeg mener at barnehageansatte har en av de viktigste jobbene 

i Norge. De har et ansvar som langt overgår både politikere 

og ledere i store bedrifter. De har nemlig ansvaret for det en gang 

voksne mennesket, som barnet i barnehagen til slutt blir. De har 

ansvaret, sammen med foreldre, skoler og nærmiljø, at barnet får 

med seg den nødvendige ballast videre i livet. Med tanke på ansvar, 

burde både de (og lærere) hatt betraktelig bedre betalt. 

Å være leder i en barnehage er en vel så viktig stilling som å være 

leder i Statoil eller andre store bedrifter. Dette må lederne tørre å 

synliggjøre, og de må bli flinkere til å erkjenne dette selv. De må 

− 16 −


med stolthet kunne si: «jeg er leder i en barnehage». Men først må 

de bli trygge på sin egen posisjon som leder. 

På nettet fant jeg en artikkel som jeg syntes var utrolig bra, og 

som passer inn i dette kapittelet. Artikkelen er skrevet av Anette 

Svendsen, som er utdannet førskolelærer. Hun har videreutdanning 

i veiledning og spesialpedagogikk og jobber som soneleder. 

«Jeg PASSER ikke på barnet ditt! Vi oppdager verden sammen ... 

Jeg er så heldig at jeg jobber i barnehage. 

Jeg jobber jo bare i barnehage! Tegner og leker i sandkassa. Jeg 

bare leker, jeg. Hele året. Til jul får jeg julestemning med å lage 

julepynt og om sommeren får jeg være mye ute. 

Jeg er en barnehagetante. Jeg passer på barna dine. Jeg passer 

ikke på noen. Men jeg er så heldig at jeg jobber i barnehage. Og jeg 

er også så heldig at jeg jobber på en sone med 28 fantastiske barn 

sammen med tre andre fantastiske voksne. Stjernebarna. Jeg føler 

meg heldig, og er stolt av å ha ansvar for noe så viktig som barns 

utvikling. Det er en jobb jeg tar med største alvor, men gjør dere 

det? Tar dere meg og min jobb på alvor? 

Ikke undervurder min jobb! Den er jo like viktig som din, jeg bruker 

jo hele dagen sammen med ditt barn! 

Det er et enormt ansvar. Et ansvar for at alle barna i barnehagen skal 

ha en meningsfull dag, hver eneste dag. 

Jeg leker ikke tante. Ikke er jeg det heller. Jeg jobber med barn 

hver eneste dag fordi det gir mening. Fordi jeg vil gjøre en forskjell. 

Alle barn skal føle seg sett og hørt. 

Vi snakker med barna og ikke til. Vi er på turer, og kan bruke en 

hel dag på en meitemark som vi finner. Vi følger spor. Vi lærer og 

oppdager nye ting hver dag. Barnehagen er til for barna. De skal ha 

innflytelse på egen hverdag. Innenfor satte rammer. 

Det er ikke vi som voksne som skal fortelle barna hva de skal leke eller 

hva de skal lage og gjøre. De skal fortelle oss det! 

Så skal vi legge til rette for at dette er mulig. Vi lærer barna hvordan 

å være i samspill med andre, hvordan smøre på brødskiva si, 

og det å kle på seg selv. 

− 17 −


Vi gir barna følelsen av å lykkes. Vi gir dem et fang å sitte på og 

en skulder å gråte på om de trenger det. Vi gir trygghet. Lærer dem 

språk, bokstaver, tall, farger. Vi klipper, limer, hopper, danser, synger, 

rimer, leker, er i samspill, oppdager og utforsker. 

Vi løper sammen, vi gråter sammen, vi ler sammen, vi lærer 

sammen, vi snakker sammen, vi spiser sammen, vi lager mat 

sammen, vi klatrer sammen, lager bål sammen, går på tur sammen, 

er kreative sammen, blir kjent sammen, drømmer sammen. 

Vi oppdager verden sammen. Hver dag. 

Det viktigste vi kan lære barna i samspill med andre, er hvordan 

vi er mot hverandre. At vi snakker hyggelig og ikke lar noen være 

utenfor. 

Man begynner ikke med mobbing på skolen! Dette jobber vi mye 

med i barnehagen. Og vi ser jo hvor ekstremt viktig dette er i dag. 

Vi har et ansvar sammen med foreldrene. Jeg elsker jobben min og 

er utrolig stolt av alt vi får til. 

Ikke undervurder jobben vi gjør i de forskjellige barnehagene. 

Den er så mye mer og kompleks enn å passe barn. Den handler jo 

om fremtiden! 

Derfor er jeg stolt over å arbeide i en barnehage!» 

− 18 −



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282332996 




bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver 

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning 

det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar.

Hent ut det beste i deg 

selv og andre! 

2016

INNHOLD 

7 / Målet med boken 

8 / Beslutningen 

9 / Hva er inspirasjon? 

18 / Hvor lenge varer en følelse? 

20 / 100 %-regelen 

21 / Inspiratortips 

23 / Hovedmetodene for å endre følelser 

30 / Åtte dører til inspirasjon 

32 / Tre hovednøkler 

40 / Slik låser du opp 

61 / Det gylne inspiratorprinsipp 

62 / Hva kan stoppe deg? 

65 / Lær å fly 

5 —

Målet med boken 

Denne boken er skrevet for deg som ønsker å bli en superinspirator. 

Målet er at du som leser skal stoppe opp og reflektere 

over hvordan du påvirker mennesker i hverdagen, og gjennom 

økt forståelse kunne bli i stand til å ta nye og tydeligere valg. 

Ved å bruke eksempler og erfaringer jeg har samlet gjennom 

mange år ønsker jeg å bevisstgjøre og gi kunnskap og verktøy 

til å skape forandringer i ditt og andre menneskers liv, både på 

jobb og privat. Det er lagt inn refleksjonsoppgaver og øvelser 

som jeg sterkt anbefaler deg å gjøre for å få fullt utbytte av 

boken. 

Grunnen til at jeg skriver denne boken er at jeg får veldig god 

respons på mine kurs og foredrag om inspirasjon og motivasjon 

for ledere og medarbeidere på norske arbeidsplasser, og 

at mange etterlyser dypere kunnskap om hvordan de selv kan 

hente fram styrke og entusiasme hos seg selv og andre i enda 

større grad. Det finnes uutnyttede ressurser og kraft hos oss 

alle, og du kan bidra til å hente det fram! 

God lesing! 

Trond Ullenes er spesialist i å få fram det beste hos ledere, ansatte, 

idrettsutøvere og artister. Han er inspirator, coach, foredragsholder 

og kurs- og prosessveileder med 15 års erfaring. 

Fagfeltene hans er mellommenneskelig arbeidsmiljø, lederutvikling, 

motivasjon, mental trening, kommunikasjon, konflikthåndtering, 

utvikling av personlig styrke og bygging av suksesskultur 

i arbeidsgrupper og bedrifter. 

7 —

Beslutningen 

Beslutningene du tar former ditt liv. Den beslutningen du skal 

ta nå vil avgjøre hvordan du påvirker andre mennesker resten 

av din tid på denne planeten. 

For å bli en inspirator er det avgjørende at du bestemmer deg 

for at du allerede er det. 

Bestem deg derfor her og nå for at du er en person som er 

inspirerende å være sammen med. Folk søker til deg for å bli 

inspirert. Etter et møte med deg har folk en god følelse. Slik 

er det bare. 

JA (kryss av) 

Jeg er inspirerende! 

Hvis du ikke skulle føle deg helt klar for å krysse av her ennå, 

kan du la det stå åpent og komme tilbake til dette punktet når 

du er klar. Du vil bli påminnet. 

For å inpirere andre trenger du å være inspirert selv. Det er 

derfor avgjørende at du leser boken med 100 % oppmerksomhet 

og interesse, og at du gjør øvelsene og stopper opp og reflekterer 

underveis. For å bli en superinspirator trenger du å 

øve. 

Boken er skrevet til deg, slik at du kan lære hvordan du inspirerer 

deg selv. Når du vet hvordan du inspirerer deg selv, vet 

du også hvordan du inspirerer andre. 

— 8

Hva er inspirasjon? 

Som kurs- og foredragsholder er jeg så heldig å få mange gode 

tilbakemeldinger fra deltakerne. En av favorittene er: «Nå ble 

jeg skikkelig inspirert!» Dette er gode ord som bærer energi og 

gjør meg inspirert. Men hva betyr det egentlig? Hva vil det si 

å være inspirert? Vi forstår umiddelbart at det handler om en 

god følelse, om glede. Ja, kanskje sterkere enn glede, du kan 

kjenne at det nærmest bobler og bruser. Det gir en letthet. Når 

du er inspirert, er det lett å forholde seg til andre mennesker. 

Spøk og latter sitter løsere, og det kjennes godt å være til. 

Samtidig er det noe mer, som om slumrende ressurser er vekket 

til live. Noe er blitt klarere, muligheter er i sikte. Handlingens 

frø er sådd og besluttsomhet spirer. «Ja, det er mulig! 

Klart jeg kan!» 

Hvor kommer inspirasjonen fra? Hvordan fungerer den? Og 

hvordan få den til å vare? Dette er spørsmål jeg vil gå nærmere 

inn på utover i boken. Vær bare klar over at DU kan inspirere 

andre når som helst. Du har en iboende evne til å inspirere, og 

du kan trene opp «inspirasjonsmuskelen» gjennom bevisstgjøring 

og øvelse. Dette er trening som er gøy, og som du aldri kan 

bli sliten av! 

Å inspirere andre er en måte å være på. Det er et valg, en 

holdning til deg selv og andre. Jeg er overbevist om at nettopp 

du leser dette fordi du allerede har bestemt deg for å gjøre en 

forskjell i andre menneskers liv. La oss derfor begynne å bygge 

inspirasjonsmuskelen med en gang. 

9 —

Tenk over: 

Når ble du skikkelig inspirert sist? 

Hva var det som skjedde? 

Hva eller hvem inspirerte deg? 

Ta deg tid til å stoppe opp og bruke noen minutter til 

å tenke gjennom dette. Se situasjonen for deg. 

Kan hende klarer du ikke å finne noen situasjon? Let 

videre. Den som leter … 

Ta deg god tid. 

Har du gjort oppgaven? Bra! Da kan du gå videre. 

Oppgaverefleksjon: 

Merket du hva denne oppgaven gjorde med deg? 

Ja, jeg merket at … 

Lukk øynene og vær stille i et minutt etter at du har 

svart på dette. 

Tenk deg følgende situasjon: 

Du er inne i huset ditt med bilnøklene dine i hånden. Plutselig 

går lyset, det er strømbrudd. Det blir beksvart og du ser ingenting. 

Du famler rundt og mister i forvirringen nøklene dine på 

gulvet. Du leter rundt i mørket etter nøklene, uten hell. Gjennom 

vinduet ser du at en lyktestolpe er tent utenfor. Du tenker: 

«Hvorfor famle rundt her i mørket når det er lys utenfor?» Du 

går ut og begynner å lete etter nøklene under lyktestolpen. En 

nabo kommer forbi og lurer på hva som foregår. Du forteller 

at du har mistet nøklene, og han sier at han kan bli med og 

lete. Dere leter begge etter bilnøklene under lyktestolpen. Etter 

en tid spør naboen: «Er du sikker på at det var her du mistet 

dem?» Du svarer: «Nei, jeg mistet dem inne i huset.» «Det gir 

ingen mening», sier naboen. «Du mistet nøklene inne i huset 

og leter etter dem her ute?» «Det gir mening for meg», sier 

du. «Inne er det mørkt, her ute er det lys. Det gjør det lettere 

å lete.» 

— 10

Er det ikke sånn vi har en tendens til å tenke? Hvis vi har et 

problem, en utfordring i livet som er inne i oss, leter vi ikke ofte 

etter løsningen utenfor oss selv? Noen skal forandre seg. Noen 

må gjøre noe, ta initiativ. Det må snart skje noe. «Hvis jeg bare 

kunne vinne i Lotto.» 

Det er som å gå til legen fordi du har en del symptomer. Så 

skriver legen ut resepter, én for det symptomet, og én for det … 

Når du skal gå, spør du om å få med deg reseptene. «Nei, de 

er ikke til deg», sier legen. «Én er til din far, en annen til din 

datter, en tredje til sjefen …» 

Nøkkelen til alle våre utfordringer ligger inne i oss. Du har 

svaret selv. Du har kraften til å skape den forandringen du ønsker 

i livet ditt. Du kan inspirere både deg selv og andre. 

En ressurssterk tilstand 

Å være inspirert er å være i en ressurssterk tilstand. Du kommer 

i kontakt med dine iboende ressurser, din indre kraft. Den som 

inspirerer gir lys slik at du kan finne bryteren til kraftverket. Alt 

du trenger er allerede inne i deg, akkurat som en liten eikenøtt 

som har alt den trenger i seg for å bli et gigantisk eiketre. Forskere 

mener at vi vanligvis bruker mindre enn 2 % av hjernekapasiteten 

vår. Og vi vet at det er en klar sammenheng mellom 

fysisk og mental kapasitet, mellom kropp og sinn. Det er ikke 

alltid den som er best fysisk trent som vinner en idrettskonkurranse. 

Vel så viktig er den mentale styrken og evnen til å tenke 

klart og være konsentrert, offensiv og kreativ, og til å hente ut 

overskudd når det trengs. 

Å være i en ressursfull tilstand gir følgende gevinster: 

• Vi kjenner oss opplagte og kraftfulle. 

• Immunsystemet stimuleres, og vi holder oss friskere. 

• Det produseres gode hormoner som dopamin, serotonin 

og oksytocin. Disse påvirker blant annet vilje, oppmerksomhet, 

ro, læring, informasjonsflyt, fantasi, kreativitet, 

våkenhet, sexlyst og motivasjon. 

11 —

• Vi tenker klart og ser lettere muligheter og løsninger. 

• Vi jobber smartere og mer effektivt. 

• Vi tar raskere og bedre beslutninger. 

• Vi er mer kreative, positive og optimistiske. 

• Vi samarbeider og kommuniserer bedre med andre. 

• Vi er mer attraktive og omgjengelige. 

• Vi påvirker andre positivt. 

Hjernen vår styrer disse aktivitetene, og hjernens drivstoff er 

glede. The brain runs on fun, sier amerikanerne. Inspirasjon er 

glede. Inspirasjon er styrke. 

For ledere og trenere som ønsker å få sine medarbeidere eller 

utøvere til å prestere på et høyt nivå, er det avgjørende å 

ha kunnskaper om og kunne anvende prinsippene for å skape 

ressursfullhet. Psykolog og suksessforfatter Daniel Goleman 

sier i boken The New Leaders at lederens viktigste oppgave i 

moderne bedrifter er å inspirere sine medarbeidere. Da frigjør 

medarbeideren sine iboende ressurser, tar ansvar og blir den 

beste utgaven av seg selv. 

For noen år tilbake hørte jeg følgende historie fra bedriftsrådgiver 

og doktor i helsevitenskap, John Berglund: En mor i står 

i kjøkkenvinduet og ser datteren på fire år leke utenfor huset, 

foran garasjen. Innkjørselen til garasjen er en nedoverbakke. 

Plutselig ser hun en førerløs bil komme rullende mot datteren. 

Hun får panikk, løper ut og ser datteren ligge fastklemt under 

framhjulet på bilen. Hun er alene og vet ikke hva hun skal 

gjøre. Lynsnart setter hun ryggen mot garasjeporten og beina på 

støtfangeren på bilen, og klarer å flytte bilen såpass at hun får 

løs datteren. Naboer kommer til, og de ringer etter ambulanse. 

Heldigvis klarer datteren seg utrolig bra, og slipper fra hendelsen 

med hjernerystelse og brudd på kragebeinet. 

Det store spørsmålet er, hvordan klarte moren å flytte bilen? 

Det var en tung bil og en bratt motbakke, og hun var ikke spesielt 

trent. Mannen hennes var ingeniør, og ved å regne ut motstand 

og kraft fant han ut at det skulle være fysisk umulig å 

— 12

flytte bilen. Ved senere forsøk klarte hun det heller ikke. Så hva 

var det som gjorde at hun klarte det i denne situasjonen? 

Dette er en oppgave jeg ofte bruker på mine foredrag. Og svaret 

fra deltakerne er at hun henter fram uante krefter fordi det 

er datteren som ligger fastklemt. Hun er vanvittig sterkt motivert, 

og henter fram ressurser som allerede ligger inne i henne. 

Er det frykt som driver henne? Eller er det kanskje kjærlighet? 

Det er følelsene som driver oss 

Forut for enhver handling kommer en følelse. Det er følelsen 

som setter handlingen i gang, som får ting til å skje, eller som 

gjør at du forholder deg avventende eller passiv. Lyst kan få 

deg til å ta ordet på foreldremøtet, mens frykt kan gjøre at du 

lar være. I enhver valgsituasjon vil det være to motkrefter, lyst 

og frykt, som trekker deg i hver sin retning. Lysten til å lykkes 

og frykten for å mislykkes. Lysten til å bidra og frykten for å 

dumme deg ut. Eller lysten til å si noe kontra frykten for å bli 

valgt inn i FAU hvis du gjør det. Så spørs det hvilken følelse 

som vinner. 

Den store motivasjonsfaktoren for oss alle er ønsket om å ha 

det godt. Alt vi ønsker oss i livet er en god følelse, å ha det bra, 

å være lykkelige. Alt vi gjør eller lar være å gjøre har sin årsak 

i at vi ønsker å oppnå behag eller unngå ubehag. Vi ønsker å 

unngå, fjerne eller redusere smerte, eller oppnå, opprettholde 

eller forsterke en følelse av velvære. Når vi ønsker forandring i 

livet handler det dypest sett om at vi vil forandre enten a) en 

atferd eller b) en følelse. 

For å bli en virkelig god inspirator er det nødvendig å forstå 

følelsenes betydning og lære det emosjonelle språket. Alle følelser 

er naturlige, og de er din eiendom. Det du føler er alltid 

rett for deg, og du føler fordi ting har betydning for deg. Hvis 

for eksempel noen du ikke kjenner dør av alderdom, vil det 

ikke sette i gang særlige følelser hos deg. Men hvis en person 

du er veldig glad i dør, kan du bli veldig trist fordi det betyr noe 

for deg. Følelser er signaler, de er informasjon og kan uttrykke 

behov. Følelsene snakker til deg, lær deg å forstå hva de sier. 

13 —

Vonde følelser er signal om at du er på vei bort fra deg selv, din 

kjerne, ditt talent og dine verdier. Det er naturlig å uttrykke 

vonde følelser som for eksempel sinne når du opplever at du 

blir hindret på vei mot målet ditt. Sinnet kan være en nyttig 

energi for å mobilisere ekstra krefter. Det er naturlig å kjenne 

på sorg når du opplever et tap eller noe annet trist hender. Nervøsitet 

og andre ukomfortable følelser kan være nødvendige for 

å skjerpe deg og bidra til at du lærer. Men hvis du blir sittende 

fast i de vonde følelsene, vil de over tid tappe deg for krefter. 

Det er også vanskelig å være kreativ, løsningsorientert, se ting 

klart og tenke positivt når du lar de vonde følelsene dominere 

deg. Du «blir» følelsen, i stedet for at den er informasjon til 

deg. 

Vonde følelser er uttrykk for grunnleggende behov du har 

som ikke er blitt dekket, for eksempel å bli sett eller hørt. 

Vonde følelser som vedvarer er en beskjed om at forandring er 

nødvendig. 

Noen ganger kan vi forledes til å tro at vonde følelser som irritasjon 

eller frustrasjon gir oss gode resultater, at de vil hjelpe 

oss å finne løsninger. Men det er helt klart; frustrasjon gir deg 

ikke det du vil ha. Sinne kan trigge øyeblikksmotivasjon, gi 

energi til å finne løsninger, til å tak i ting: «Jeg skal sannelig 

vise henne!» Men å bli sittende fast i frustrasjoner og sinne 

som et mønster gir absolutt ingenting. Tvert imot, det bidrar til 

stagnasjon og tapper deg for energi. 

Er du fornøyd med det du sier når du er sint? Sannsynligvis 

ikke. Ofte følger en følelse av tristhet etter utsagn eller handlinger 

gjort i sinne. Halen til sinne er sorg (ref. fig. 2 s. 17). 

Gode følelser forteller deg at du er på vei mot deg selv, den du 

ønsker å være, din styrke. Glede, takknemlighet og lidenskap 

gir energi og årvåkenhet. Du ser ting klarere og jobber mer effektivt, 

og løsningene kommer lettere til deg. Gode følelser gir 

overskudd og kraft til å håndtere utfordringer. Du påvirker og 

forholder deg til deg selv og andre på en mer konstruktiv måte 

når du har det bra, og det er enklere å samarbeide og hente ut 

— 14

det beste i deg selv. Det er når du har gode, sterke følelser at 

du er skapende, kreativ og effektiv. 

En mann på en industriarbeidsplass gikk under navnet «lavtrykket». 

Han hadde i mange år hatt et mønster der han var negativ 

og klaget mye. Plutselig en dag kom han på jobb, og hele 

fyren smilte. Han var lett på tå og spurte hva han kunne hjelpe 

kollegene med. Hva hadde skjedd? Han hadde vært ungkar i 

alle år, og nå hadde han funnet seg en dame. Det sies at når vi 

er forelsket, så viser vi vårt sanne potensial. 

Psykologien opererer med ni grunnfølelser, disse er: 

1. Interesse – Iver 

2. Velbehag – Glede 

3. Frykt – Skrekk 

4. Sinne – Raseri 

5. Skam – Ydmykelse 

6. Tristhet – Fortvilelse 

7. Misunnelse – Sjalusi 

8. Ømhet – Hengivenhet 

9. Skyldfølelse 

I gestaltpsykologi (en retning innen psykologien) snakker man 

om fire hovedfølelser: Glede, tristhet, sinne og redsel. 

Min gamle læremester Bjørn Ringom, forfatter og daglig leder 

av Ringom-Instituttet, viser ved sin kommunikasjons- og 

følelsesmodell hvordan noen følelser kan tappe energi, og noen 

kan gi energi. Lignende erfaringer som gir den samme følelsen, 

vil etter hvert bygge holdninger til situasjoner, oppgaver 

og mennesker. 

Plussfølelsene som kan bygge plussholdninger benevnes med 

et samlebegrep som kjærlighetsfølelser, mens minusfølelsene 

som kan bygge minusholdninger benevnes som fryktfølelser. 

Altså enten frykt eller kjærlighet. Kanskje finnes det bare to 

følelser eller tilstander, enten er vi (i) frykt eller så er vi (i) 

kjærlighet. 

15 —

Kommunikasjons- og følelses modellen 

HOLDNINGER 

HOLDNINGER 

Fig. 1 

+ 

 

 

 

 

 

 

÷ 

 

 

 

KJÆRLIGHET 

Forelskelse, lidenskap 

Takknemlighet 

Stolthet 

Begeistring 

Entusiasme 

Glede 

Smil 

FRYKT 

Sinne 

Sorg 

Misunnelse 

Frykt 

10 

8 

6 

4 

2 

÷2 

÷4 

÷6 

÷8 

÷10 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

0 Fornuft 

Følelsesmessige 

blokkeringer 

Da min datter Amalie som 9-åring ville lære seg å ri på hest, 

fulgte jeg henne på rideskolen. Min jobb var å gå foran og leie 

hesten i tømmene mens den gikk i ring inne i arenaen. Jeg 

var ikke vant med hester, og må innrømme at jeg var en smule 

nervøs for den store hesten. Ville den bite eller sparke? Hesten 

merket min redsel og ble urolig. Dyr har mye bedre luktesans 

enn oss mennesker, og kan lukte ulike følelser. For følelser er 

også kjemi, og hver følelse har sin bestemte sammensetning av 

hormoner, molekyler og atomer. 

De som er vant med hester og er glad i dem, møter en hest 

med en annen følelse enn jeg gjorde. Mens jeg møtte hesten 

med frykt, møter de den med kjærlighet. På samme måte kan 

vi forholde oss ulikt til situasjoner og mennesker, og vi påvirker 

omverdenen totalt forskjellig om vi møter den med frykt eller 

kjærlighet. Denne forskjellen gjelder i samme grad hvordan vi 

11 

— 16

møter og forholder oss til oss selv. Og måten vi forholder oss til 

oss selv på, er som regel den måten vi forholder oss til andre 

på. 

Kjærlighet er egentlig ikke en følelse. Det er vår sanne natur. 

Det er stoffet vi er laget av. De gode følelsene forteller deg derfor 

at du er på vei tilbake til deg selv. Jo sterkere følelsen er, jo 

nærmere er du din kjerne, ditt egentlige jeg. 

For å bli en god inspirator trenger du å bli kjent med dine 

egne følelser. Du trenger å ta godt imot dem, utforske dem og 

forstå hva de forteller deg. Hver eneste følelse tjener deg. 

Lær deg å bruke følelsene dine til å gjøre livet bedre. Identifiser 

følelsen, anerkjenn at følelsen har verdifull informasjon til 

deg og bli nysgjerrig på hva den forteller deg. 

Følelser skifter 

Husk at følelser skifter, både hos deg og andre. Å være en inspirator 

betyr i stor grad å bidra til at mennesker henter fram sine 

gode følelser, følelser som gir energi. 

I Østens filosofi og medisin snakker man om chakras, syv 

sentrale energisenter i kroppen. Fra nederst til øverst befinner 

disse seg i nedre del av ryggsøylen, nedre mage, solar plexus, 

hjerte, hals, panne og isse. Hvert chakra er knyttet til både 

gode og vonde følelser. Gode følelser forteller deg at du er på 

vei opp i energinivå, mens vonde følelser forteller deg at du er 

på vei ned. 

Lykksalighet (Bliss) 

Årvåkenhet 

Takknemlighet 

Kjærlighet 

Glede, generøsitet 

Kreativitet 

Interesse 

Lykksalighet (Bliss) 

Sinne 

Sorg 

Frykt, hat 

Misunnelse, grådighet 

Lyst, begjær 

Likegyldighet 

Fig. 2 

17 —

CBjørn Tore Langeland 

ABAL 

Livet mellom 

to evigheter 

2016


PUBLICA BOK 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN 978-82-8251-498-9 

Sats og omslag: Andrej Mišina 

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt 

avtale med Publica Bok er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt 

i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre 

erstatningsansvar.

Takk 

Det finnes noen mennesker der ute som jeg ikke kunne levd 

foruten. Dere vet selv hvem dere er. 

Takk for at vi deler dette streif av tid mellom to evigheter! 

Alle historier i denne boken er et rent produkt av forfatterens fantasi. 

Alle likheter mellom virkelige personer eller hendelser er tilfeldig 

og utilsiktet. 

Bjørn T. Langeland 

2016

Innhold 

PROLOG 9 

LIVETS TILFELDIGE SPILL 11 

Det siste måltid 12 

I samme båt 22 

Mesteren 30 

To for mye 37 

DEN MØRKE SIDEN 41 

Smilet i den gamle mannens øyne 42 

Et steg frem og to tilbake 48 

Seksjon 3, Avdeling B 55 

Dødelig begjær 60 

ENIGMA 63 

En søknad til besvær 64 

Drømmekvinnen 69 

Mer vin i mitt glass 83 

PÅ GALSKAPENS RAND 85 

Hvor timene fødes 86 

Mitt navn er Ethan Hall 91 

Med nebb og klør 105 

Svart måne 110 

DE SMÅ TING 119 

En skjebne verre enn døden 120 

Herrens veier er uransakelige 128 

Sibylle 137 

Et skjell i sanden 148 

IDEEN BAK HISTORIENE 151 

Epilog 160 

En hilsen til avskjed 161

PROLOG 

«Vil tiltalte reise seg!» 

Stemmen er kald og slepende. Jeg forsøker å reise meg, men 

kroppen min nekter å lystre. 

Det er bitende kaldt, og hånden hennes er hvit med blå negler. Den 

skjelver når hun legger den støttende på min. Det stikker i huden når 

hun rører ved meg. Jeg snur meg langsomt og stirrer inn i øynene 

hennes. De er fulle av tårer. Smilet hennes er ment for å trøste, men 

blir bare til et skjærende grin. En manifestasjon av min egen angst. 

Jeg har reist meg uten å være klar over det. Kroppen svaier svakt, 

men jeg klarer å feste blikket på ham. Blek, fet og allmektig bak det 

tunge mahognibordet. De mørke øynene skuler frem fra et ansikt 

uten synlige øyenbryn. Som en barbert gribb, klar til å rive kjøttet 

fra kroppen min før den er død. Han lar øynene hvile på et punkt 

rett over øynene mine, og et lite sekund fatter jeg håp. Så møter han 

blikket mitt, og jeg forstår at det ikke er noe håp. 

«Har juryen kommet fram til en kjennelse?» Stemmen hans 

skjærer ubehagelig i ørene mine. 

Den lille damen på benken reiser seg og nikker. «Ærede dommer! 

Juryen har kommet fram til en kjennelse.» 

De smale leppene hans krummer seg nedover. «Hva er juryens 

kjennelse?» 

Hjertet mitt dunker så høyt at jeg ikke hører hva den lille damen 

sier, men jeg ser det. Ser det så altfor godt. Hånden som heves. 

Ringen med det svarte merket! 

Så stopper alt opp, og det blir helt stille. Ikke en lyd kan høres. 

Klokken over døren har sluttet å tikke. Hjertet mitt har sluttet å slå. 

Ingen i salen beveger seg eller puster. Tidløshet. 

Så skjærer et skrik gjennom stillheten, og jeg kjenner den lille hånden 

hennes gli ut av min. Som i en tåke ser jeg dommeren brekke 

klubben i to med et tordnende slag mot bordet. 

‹ 9 ›

CABAL 

«Stille i rettssalen!» 

Jeg er fastlenket og klarer ikke å se hva som foregår bak meg, 

men jeg hører rasende rop og kropper i bevegelse. Jeg rykker det jeg 

kan i lenkene, men de låser meg bare i en forvridd og ydmykende 

positur. Halvt knelende over bordet. 

Dommerens stemme skjærer gjennom kaoset igjen. «Før ham til 

Stolen!» 

Jeg vil skrike, men får ikke nok luft ned i lungene til å klare det. 

Så griper sterke armer meg bakfra, låser meg fast og trekker den 

svarte hetten ned over hodet mitt. 

Det er helt mørkt, og jeg er redd. Jeg bryr meg ikke om hva som 

skjer med kroppen mer. Jeg vet hva jeg er dømt til. Jeg kommer aldri 

mer til å se dagens lys. 

Klærne rives av kroppen min, og jeg løftes opp i luften. Jeg vet 

hva som skjer. Jeg vet at rommet er hvitt. Jeg vet hvordan den ser 

ut. Stolen. Bakhodet smeller i stål da en kraftig dytt sender meg 

ned i den. Så låses kroppen fast til Stolen. Ben, mage, bryst, rygg og 

venstre arm. Det stikker i høyre arm. Den vet hva som venter. Jeg 

ser det ikke, men kjenner det. Speilet som plasseres noen centimeter 

fra ansiktet mitt. Jeg holder pusten. Venter. Jeg kniper øynene igjen 

sekundet før hetta rives av. Jeg har lukket øynene for siste gang. 

Jeg kan aldri åpne dem igjen. Den venter på meg, men så lenge det 

finnes pust igjen i meg, skal jeg stå imot den. 

Cabal 

Jeg venter halvveis på å få flere slag mot kroppen, men vokterne vet 

at de ikke kan skade meg mer nå. En penn presses inn i hånden min. 

Den brenner i fingrene mine. Jeg svelger tungt og kjenner blodet 

suse i ørene mine. Så setter jeg pennen på arket og begynner å skrive. 

Jeg skriver med tre fingre. Jeg skriver med lukkede øyne. Jeg 

skriver for å overleve. 

Som en veiviser i grenselandet mellom håp og mørke. 

Denne bok er skrevet blott til lyst. 

‹ 10 ›

LIVETS TILFELDIGE SPILL

CABAL 

Det siste måltid 

Den magre hånden strakte seg ut etter pakken. Den var varm, og 

duften fikk det skitne ansiktet til å sprekke opp i et tannløst smil. 

«Jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket deg, Ben,» sa han. 

Ben smilte tilbake. «Ta vare på deg selv. Ser deg på lørdag.» 

Så svingte han sekken tilbake på ryggen. Bare ett sted igjen. Suppekjøkkenet 

var et av de stedene han likte best å besøke. Ben var en 

kortvokst mann på noen og seksti. Nokså lubben og med strålende 

hvitt hår og skjegg. Til tross for tyngden gikk han med forbausende 

lette steg bortover gaten. Ved første øyekast kunne han minne om 

en julenisse med litt loslitte klær, og få beskrivelser kunne vel passe 

bedre. Som en av hans gamle naboer pleide å si: «Ben er den inkarnerte 

godhet. Et av disse fantastiske menneskene som Gud sender for 

å glede menneskeheten.» I over tjue år hadde han drevet virksomheten 

sin. Han kalte den “Matens misjon”. Før han ble enkemann, hadde 

han ikke forstått kraften som lå i mat. Den hadde bare vært et middel 

for å stille sulten. Da han ble alene, hadde han derimot selv fått erfare 

dens legende kraft. Dens evne til å bringe folk sammen, og til å vekke 

håp hos de venneløse. Det hadde derfor vært naturlig for ham å spre 

gledesbudskapet videre til de mennesker som trengte det mest. Det 

hadde hjulpet ham til å komme seg videre med livet, og var nå blitt 

en uatskillelig del av ham. For hans voksende venneskare var han et 

fenomen som aldri sluttet å overraske og begeistre med sine utsøkte 

retter. For byens uteliggere var han en engel med sekk, som til faste 

tider kom med livgivende matpakker som varmet både kropp og sjel. 

Ben skrådde raskt over gaten og gikk inn den velkjente porten. 

Banket forsiktig på den slitte døren og ventet tålmodig på svar. 

«Kom inn.» Stemmen var høy og pipete. 

Ben åpnet døren og gikk inn. «Hei, Agnes,» sa han. «Godt å se 

deg igjen.» 

Agnes var en høy og tynn kvinne på nærmere sytti. Klærne var 

gammeldagse, og det grånende håret var satt opp i en stram knute. 

‹ 12 ›

De tykke brilleglassene fikk øynene til å se unaturlig store ut, og 

sammen med de tynne lemmene minnet hun mest av alt om et stort 

insekt. Da hun fikk øye på Ben, sprakk ansiktet opp i et hjertelig 

smil. «Ben!» sa hun. «Så velsignet godt å se deg.» 

Ben hadde kjent Agnes i snart tjue år nå. Hun var en av hans 

kjæreste venner, og han hadde en enorm respekt for denne aldrende 

frelsessoldaten som brukte mer enn femten timer hver dag på å hjelpe 

andre mennesker. «Listen er klar,» sa han og rakte henne en lapp. 

I fem år hadde Ben jobbet med å verve butikker som var villige 

til å donere matvarer til de vanskeligstilte. Han jobbet også fast en 

gang i uken på en av Frelsesarmeens suppestasjoner. Det siste hadde 

nær blitt et problem, for ryktet om Bens fantastiske supper hadde 

spredt seg som ild i tørt gress, og på disse dagene kom det alltid 

minst tre ganger så mange som på de andre dagene. Løsningen ble 

som alltid at Ben måtte tilberede tredobbelt porsjon, og intet kunne 

glede hans gamle hjerte mer. Ansikter, merket av jakten på alkohol 

og narkotika, som i noen små øyeblikk lyste opp og fylte ham med 

en glede han aldri kunne få nok av. Agnes grep lappen, leste raskt 

igjennom og smilte fornøyd. 

«Jeg vet virkelig ikke hva vi skulle ha gjort uten deg,» sa hun. 

«Fornøyelsen er på min side,» sa han, bøyde seg fremover og kysset 

det magre ansiktet på kinnet. Til tross for hennes naturlige sjenanse, 

visste han at hun satte stor pris på slike små kjærtegn. «Jeg kommer 

som vanlig i morgen.» Han strøk henne over skulderen og gikk ut 

døren. Han følte seg rastløs. Han hadde ikke hatt en slik følelse på 

mange år. Det var som om noe ubestemmelig lå og dirret i luften. 

Han så trikken stoppe ved holdeplassen, men ristet på hodet. En 

liten spasertur ville bare gjøre godt. 

Å se Ben jobbe på kjøkkenet var en ren fornøyelse. Hendene beveget 

seg hurtig og nøyaktig, på en måte som ville få profesjonelle 

kokker til å nikke anerkjennende. Dette var Bens store interesse 

og glede. Helt siden hans kone hadde gått bort hadde han vært 

lidenskapelig opptatt av å komponere lekre, smakfulle retter. Til 

‹ 13 › 

Livets tilfeldige spill

CABAL 

stor glede for både ham selv og alle hans venner. Denne kvelden 

hadde han valgt å gi måltidet en gresk karakter. Av en fisker som 

han hadde hjulpet noen uker i forveien, hadde han fått en helt unik 

gresk krydderblanding. Blandingen var komponert av fiskerens 

tippoldemor, og egnet seg fantastisk til både fisk og kjøttretter. Ben 

hadde bestemt seg for fiskesuppe til forrett. Til hovedrett hadde han 

valgt marinerte lammekoteletter, tomater fylt med pinjekjerner, 

hvitløksbakte poteter, tzatzikifylte oliven, rødløk med timiansmør 

og en steinsoppsaus. Til dessert hadde han valgt baklava med nøttefyll. 

Den delikate desserten fra Middelhavet var en perfekt avslutning 

på ethvert greskinspirert måltid. Av en annen venn hadde han 

fått en flaske god rødvin som nå stod til lufting i vinduskarmen. 

Ben visste ikke hvorfor, men han hadde en spesiell forventning 

til dette måltidet. Som vanlig gjorde han først ferdig desserten, 

deretter de viktigste ingrediensene til hovedretten. De greske krydderurtene 

fylte hele kjøkkenet med en fristende duft som gav ham 

vann i munnen. Han gledet seg som en guttunge til resultatet. Han 

hadde akkurat balansert smaken på fiskesuppen med en skvett fløte 

da han kjente stikket i venstre arm. Det var en ubehagelig følelse 

som spredte seg fra albuen, opp til skulderen og videre ut i brystet. 

Blodproppen nådde hjertet så raskt at han ikke rakk å rope, og 

med et overrasket uttrykk i det skjeggete ansiktet seg han ned over 

kjøkkenbenken med et uhørlig sukk. 

Smerten var over like raskt som den var kommet, og fem sekunder 

senere banket det på døren. Ben rettet seg opp. Hvem kunne det 

være? Han ventet ikke besøk før i morgen ettermiddag. Det var også 

noe med bankingen som fikk ham til å føle seg urolig. Den hadde 

vært lav, men samtidig umulig å overhøre. Han nølte et øyeblikk 

før han gikk bort til døren og åpnet den. Utenfor stod en høy og 

tynn mann. Han hadde et værbitt ansikt med øyne som satt dypt 

over en kraftig nese. Det var noe fugleaktig over hele utseendet. 

Han var kledd i sort, og hadde en lang, flagrende kappe som rakk 

nesten helt ned til gulvet. Til tross for det dystre utseendet var det 

‹ 14 ›

noe uttalt vennlig over hele skikkelsen, og Ben kjente at han ble 

rolig og varm i hele kroppen. 

«Benjamin Hayes?» sa mannen. Stemmen var dyp og hørtes ut 

som om den kom fra et sted langt borte. 

Ben nikket. «Det stemmer. Hva kan jeg hjelpe deg med?» 

Mannen smilte skjevt mot ham. «Jeg er kommet for å hente deg, 

Benjamin. Kan jeg få komme inn?» 

Ben ristet forvirret på hodet. Han kunne ikke huske at han hadde 

noen avtale i dag? Til tross for at det var noe kjent med mannen, 

kunne han ikke helt plassere ham. Kanskje en av kundene fra suppestasjonene? 

«Hente meg?» sa Ben forsiktig. «Er du sikker på at du 

har kommet til rett person?» 

Mannen snudde seg mot Ben og gransket ham. «Jeg forstår godt 

at det kan virke forvirrende,» sa han. «De færreste aksepterer det 

når deres time er kommet.» 

Ben rynket pannen. «Deres time er kommet?» Han var mer forvirret 

enn noen gang. 

«Mitt navn er Gabriel,» sa mannen. «Jeg er kommet for å hente 

deg hjem, Benjamin.» 

Blandet med medfølelse kjente Ben et snev av irritasjon. Den 

ukjente mannen var åpenbart sinnsforvirret. «Jeg er ikke sikker på 

hvor jeg har deg fra,» sa han prøvende, «men jeg tror jeg ville husket 

det om vi hadde en avtale i dag.» 

En følelse av ubehag skyllet gjennom Ben da den fremmede løftet 

blikket og stirret på ham. Det var som om han var blitt gjennomsiktig. 

Som om den fremmede stirret rett inn i sjelen hans. Han 

følte seg naken og sårbar og ønsket seg langt bort. 

«Du er død, Benjamin,» sa den fremmede. «Jeg er kommet for 

å ta din sjel med til himmelen. Du skal møte din Skaper og skue 

ditt hjem for evigheten.» 

Ben ble stående med åpen munn og stirre på Gabriel. Hvis dette 

var en spøk, var det en usedvanlig dårlig en. Å påstå overfor fremmede 

mennesker at man var død og skulle hentes, var ikke Bens 

‹ 15 › 


CABAL 

oppfatning av god humor. Ben overvant fristelsen til å skjelle ut den 

fremmede, og prøvde å beherske stemmen. «Jeg er redd for at du har 

kommet til feil sted,» begynte han. «Om du er sulten, kan jeg godt 

lage en matpakke til deg. Jeg tror ellers du kunne ha stort utbytte 

av å snakke med en venninne jeg har nede på Krisesenteret.» Ben 

prøvde å få setningen til å virke minst mulig provoserende. 

Gabriels ansikt sprakk opp i et smil som blottet en rad med store, 

hvite tenner. «Jeg skjønner at du tror jeg er gal. De fleste tror det. 

Men gjør meg en tjeneste og ta en titt på deg selv i speilet der borte.» 

Full av motvilje gikk Ben bort til speilet i entreen og stirret inn i det. 

Et lite rop av forbauselse glapp ut av ham. I speilet foran ham så han en 

tretti år yngre utgave av seg selv, og til tross for at det var ganske lite, var 

det også umulig å overse et lysende kors oppe ved den høyre tinningen. 

Ben var målløs. Han hadde de siste par tiårene bevisst fortrengt tanken 

på hvordan døden måtte fortone seg, men dette var likevel så langt fra 

det han hadde forestilt seg som overhode mulig. Han hadde i det minste 

antatt at en form for sjel skulle forlate kroppen før den dro videre. 

Det var som om Gabriel kunne lese tankene hans. «Sjelen skiller 

lag med kroppen først om en liten stund. Du kan vel nærmest se på 

det som et siste frynsegode om det er noe du vil avslutte.» 

En boblende lyd gjorde Ben oppmerksom på fiskesuppen som stod 

og småkokte. Han gikk bort til komfyren og slo av varmen. «Jeg kan 

i det minste sørge for at ikke hele blokken brenner ned,» sa han stille. 

Suppen gav fra seg en uimotståelig duft. Det var i grunn forbasket 

ergerlig at han ikke fikk smake på denne middagen som han hadde 

hatt så store forventninger til. Han snudde seg mot Gabriel, som 

hadde satt seg på en av kjøkkenstolene. 

«Det er kanskje et tåpelig spørsmål,» begynte han, «men jeg synes 

det er trist å la så mye mat gå til spille når det ellers er så mye sult i verden.» 

Ben fuktet leppene og fortsatte. «Om det er mulig, ville jeg se 

på det som en ære om du ville spise et siste måltid sammen med meg.» 

Gabriel stirret forbauset på ham. Uttrykket i ansiktet minnet Ben 

om en ugle som akkurat hadde våknet. 

‹ 16 ›

«Men det er kanskje ikke tid til det?» fortsatte Ben. 

Gabriel så ut som om han kom til hektene igjen. «Tid er faktisk 

det minste av alle problem, siden den egentlig bare er en funksjon av 

hvor raskt man oppfatter hendelsessekvenser,» sa han. «Spørsmålet 

kom bare litt bardus på meg. I all min tid i tjeneste har aldri noen 

kommet med et slikt forslag.» Gabriel reiste seg fra stolen og gav seg 

til å trave rundt på kjøkkenet. Så snudde han seg brått mot Ben og 

smilte hjertelig. «Jeg sier takk for tilbudet,» sa han. «Det må være 

centier siden jeg spiste jordisk mat sist.» 

«Ikke det at den himmelske kost er til å klage over,» la han raskt 

til. Han svingte seg ned på stolen igjen og stirret forventningsfullt 

på Ben. «Hva står på menyen?» 

«Jeg tenkte vi skulle starte med en fiskesuppe,» sa Ben og fant frem 

to dype skåler. «Jeg har gitt den en smak av det greske kjøkkenet. 

Håper den faller i smak.» 

Ben satte skålene på bordet og dekket på med servietter og bestikk. 

Han hadde egentlig tenkt seg vann til forretten, men så ikke noen grunn 

til å spare på kruttet nå. En avkjølt halvflaske av hans beste hvitvin 

havnet i glassene. Så tente han to stearinlys og nikket mot Gabriel. 

«Spis mens det er varmt,» sa han. 

Gabriel førte en skje til munnen, og lukket øynene. Et tilfreds sukk 

unnslapp leppene hans da suppen traff smaksløkene. Ben tok også en 

skje. Fantastisk smak, måtte han innrømme for seg selv. Perfekt balanse! 

Gabriel spiste flere skjeer, og tok en solid slurk av hvitvinen. Øynene 

lyste av begeistring. 

«Mine komplimenter til kokken,» sa han. «Jeg har ikke smakt 

maken til fiskesuppe siden Peter serverte meg sin.» 

«Peter?» Ben stirret spørrende på Gabriel. 

«Du kjenner ham vel bedre som St. Peter,» sa Gabriel. «Du må 

ikke glemme at han var fisker før han traff Mesteren. Han var riktignok 

en skikkelig villstyring, men en rev til å lage suppe.» 

Gabriel smattet fornøyd og fortsatte å spise. Ben satt med en 

følelse av uvirkelighet. Her satt han og spiste fiskesuppe sammen 

‹ 17 › 


CABAL 

med en erkeengel. Gabriel tømte resten av hvitvinen i en slurk og 

klappet seg på magen. «Aldeles utsøkt,» sa han. 

Ben smilte og ryddet vekk skålene. Han sjekket de bakte potetene 

og begynte å anrette hovedretten på to store middagstallerkener. 

De trenede fingrene komponerte raskt et mesterverk av en rett, med 

sjenerøse mengder av rød og grønn basilikum, oregano, timian og 

agurkurtblomster. Tallerkenenes utseende var alene nok til å viske 

ut grenseskillet mellom mat og kunst, og Gabriel ble sittende og 

måpe over synet. Ben nøt reaksjonen, og skjenket opp to glass 

med god rødvin. «Håper det smaker,» sa han og stakk gaffelen i en 

kotelett. 

Gabriel nikket og løftet glasset med rødvin til nesen. Han snuste 

inn duften, tok en god slurk og smekket med tungen. «Superb!» sa 

han. «Jeg forstår at du ikke overlater noe til tilfeldighetene.» Han tok 

noen biter av retten og nikket anerkjennende. «Skulle ikke forundre 

meg mye om dette er en rett Mesteren selv ville satt stor pris på.» 

Ben blunket. «Mesteren? Du mener …» 

Gabriel smilte og nikket bekreftende. «Ja! Jeg mener Sønnen selv.» 

Gabriel humret lavt da han så uttrykket i Bens ansikt. «Om du leser 

det som er skrevet om Ham, vil du se at han var svært interessert og 

glad i mat da han vandret her på jorden,» sa han muntert. «Se for 

en storeter og vindrikker, sa Han om seg selv, om jeg ikke husker 

helt feil.» Han stappet en ny bit i munnen, tygget og fortsatte. «Da 

skulle det bare mangle om Han ikke var en meget habil kokk også. 

Så vidt jeg vet, er spesialiteten Hans to fisker og fem brød.» 

Gabriel brast i latter over sin egen morsomhet. Latteren minnet 

Ben om lyden av tørt løv som blåser bortover asfalten, men han kunne 

ikke la være å le med. På tross av det absurde i hele situasjonen, 

begynte Ben å sette pris på det uvanlige selskapet. Maten smakte 

også fortreffelig, og han begynte å forstå hvorfor han hadde hatt så 

store forventninger til måltidet. Søken etter perfekt balansert mat 

hadde alltid vært et mål hos ham, og her hadde han virkelig truffet 

innertier. Snakk om å treffe blink på aller siste skudd. 

‹ 18 ›

«Jeg vet at du har forstått det, Ben, men jeg synes det er forbasket 

trist at ikke flere mennesker innser hva slags fantastisk gave fra Gud 

mat egentlig er,» fortsatte Gabriel. «Det burde være innlysende at 

det å dele sin mat med de som ikke har, er menneskenes beste sjanse 

til å skape Paradis her på jorden.» Han ristet oppgitt på hodet. «Men 

det er vel egentlig typisk mennesker å fornekte de enkleste av alle 

sannheter. Alle mulighetene som ligger der og bare venter på at 

menneskene skal åpne øynene.» Gabriel så ned i bordet. 

Så ikke Gabriel plutselig litt eldre ut, og var det en tåre Ben kunne 

se i den ene øyekroken? Stemningen ble en tanke dyster, og Ben 

følte at han var nødt til å gjøre noe. 

«Skål for den dagen det skjer,» sa Ben og løftet glasset. Han syntes 

med ett at det hørtes litt tåpelig ut, men det hadde den ønskede 

virkningen. Gabriel løftet blikket og skålte tilbake. 

«Ja, skål for den dagen!» Glasset ble tømt, og fylt igjen. 

Ben begynte å bli forsynt, men det fantes alltid rom for dessert. 

Han gikk bort til kjøleskapet og tok ut baklavaen. «Håper du har 

spart plass for en liten avslutning,» sa han og tok ut et par dessertskåler 

fra skapet. 

Gabriel lo. «Som deg, har også jeg en egen dessertmage,» sa han. 

«Hva er det til dessert?» 

«Min egen lille favoritt,» sa Ben. «En gresk dessert som heter 

baklava.» 

«Baklava?» ropte Gabriel begeistret og slo seg på låret. «Skulle tro 

du hadde planlagt dette på forhånd. Det er min absolutte favoritt. 

Med nøttefyll?» 

«Valnøtter og mandler,» bekreftet Ben og helte avkjølt sirup med 

nellik og kanel over desserten. Han toppet det hele med en kandisert 

ringblomst. 

«Vet du at det i originaloppskriften var førti lag med filodeig? Ett 

lag for hver dag i fastetiden,» sa Gabriel og puttet en bit i munnen. 

Han tygget lidenskapelig og humret. «En dessert for guder, bokstavelig 

talt.» 

‹ 19 › 


CABAL 

Ben kunne ikke la være å tenke på hvor forandret Gabriel var blitt 

fra han først banket dystert på døren, til hvordan han nå satt og 

spøkte og lo om hverdagslige ting. Det var tydelig at selv erkeengler 

lot seg påvirke av gledene ved et godt måltid. 

Gabriel gomlet videre på desserten og pratet som en foss. «Vet 

du?» sa han. «Kjærligheten til denne retten holdt på å koste en av 

de store, greske herskerne makten en gang. Jeg husker det som om 

det skulle ha vært i går. Han gav befaling om at …» Gabriel stoppet 

brått og rettet seg opp i stolen. 

Ben løftet blikket og kunne forundret se en kjegle av hvitt lys 

sveve over Gabriels hode. Den vibrerte i et par sekunder, før den 

forsvant med et lite blaff. Gabriel løftet hodet, smilte litt brydd mot 

Ben og svelget den siste biten. «Vel, vel,» sa han. «Den historien kan 

vi ta en annen gang. Nå er det visst på tide med oppbrudd.» Han 

reiste seg og børstet bort et par smuler med hånden. «Et fulltreff av 

et måltid, Benjamin,» sa han. «Jeg kan nesten ikke vente til neste 

anledning byr seg.» 

Ben reiste seg og så forundret på Gabriel. «Neste gang …? Jeg 

trodde du var kommet for å ta meg med?» 

«Det var jeg også,» sa Gabriel, «men jeg fikk akkurat beskjed om 

at det er fattet en ny beslutning. Tapet verden ville lide ved din 

bortgang, ville bli for dramatisk, mente man, og uten ditt arbeid 

ville mange mennesker miste sitt siste håp. Etter i dag må jeg si meg 

aldeles enig. Det er til og med satt en åpen dato for neste avgang.» 

Gabriels ansikt var nå et eneste stort smil. Han humret og rakte Ben 

neven. «Det har vært en fornøyelse å treffe deg, Benjamin.» Med en 

feiende bevegelse snudde han seg og skrittet mot døren. Han åpnet 

den og løftet hånden til en avskjedshilsen. «På gjensyn!» 

Den særegne latteren hans gav gjenlyd mellom betongveggene 

da han la av gårde. Ben ble stående i døren og se etter Gabriel 

som skrittet bortover gangen med lange steg, før han forsvant ned 

trappen. Så lukket han stille igjen døren. Han følte seg hensatt til 

følelsen av å være midt mellom drøm og våken tilstand. Han trengte 

‹ 20 ›

Livets tilfeldige spill 

en kopp kaffe. Han gikk bort til komfyren og satte på en kanne 

med kruttsterk italiensk espresso. Han trengte trippel dose i dag. 

Kannen og espressokoppen ble satt på et elegant lite sølvbrett. Det 

så litt nakent ut. Han supplerte med en liten skål med delikat belgisk 

sjokolade, og pyntet med litt frisk sitronmelisse. Perfekt! Han 

plasserte brettet på et lite bord ved siden av yndlingsstolen og satte 

seg. En av Mozarts adagioer ville passe bra. Den myke musikken 

strømmet ut og fylte ham med en ro det var lenge siden han hadde 

kjent. Han smilte for seg selv og tok en dyp slurk av espressoen. 

Den smakte himmelsk. 

‹ 21 ›

© Publica Bok AS 2017 

Publica Bok AS 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282514903 

Sats og omslag: CF Media 

Materialet i denne publikasjon er omfattet av 

åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt 

avtale med Public Bok er enhver 

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring 

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i 

lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan 

medføre erstatningsansvar. 

2

Tollef Anderssen 

Fem gram magi 

2017 

3

4

Dødt løv 

Sinnet er 

en vakker ting 

å miste 

5

Nøkkelen som passet 

i hullet i hodet 

funnet i onkels hage! 

Trakk opp spilledåsen 

Tankene spilte 

Lilla 

6

Fem gram magi 

Jeg gruer meg 

av glede 

til å kose meg 

ihjel 

7

Eplene modner 

Store og mørke 

pupiller 

8

Skogen løfter 

sine krokete hender 

og fyller sine krus 

med måneskinn 

Jeg hever 

mitt hjerte 

mot natten 

Skål! 

9

Små soppmenn 

kryper i hjernen 

med lykter i hendene 

Lyser opp 

de dunkle tunnelene 

Tyder tankenes 

helleristninger 

i galskapens hvelv 

10

Kanskje mine tanker 

ikke er meg 

allikevel 

Små soppmenn 

kryper i en hjerne 

11

Bålet freser 

Hodene våre er 

ulike 

Planeter 

I bane rundt samme ild 

12


PUBLICA BOK 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN 978-82-8251-542-9 






Forord 

Rundt forbi i verden snakker vi forskjellige språk. En ting er en ting, 

og et ord er et ord. De hører sammen og beskriver hverandre. Eller 

er det så enkelt? 

Hva om vi flytter til et annet land og må lære et nytt språk? 

Får tingene da bare nye merkelapper, nye ord til å beskrive 

seg, eller endres tingene de skal beskrive og si noe om også? 

Spesielt relevant blir dette når man skal beskrive minner. Hva 

skjer med minnene – selve livet – når en tvinges til å erindre sitt 

livs sjel – minnene – på et nytt språk – et språk man ikke hadde da 

minnene oppsto? 

Er det bare stemmen som forteller som lyder annerledes, på 

et nytt språk; at det betyr det samme? Eller endres innholdet 

også? Er minnene de samme i det nye språket? Skjer det noe med 

minnene – selve livet – i overgangen til et nytt språk? 

Disse spørsmålene stiller Zlatko i denne spennende boken om 

språket – om «Broer over tidens elv». Om bestefaren som døde i 

et land som ikke lenger finnes – på et språk som ikke lenger er det 

samme. Og om jobben i byen delt i to av en elv, med å frakte varer 

– ord – fra den ene siden av byen, over til den andre. Hva skjer med 

varene – ordene, innholdet, meningen og betydningen – på veien 

over broen som skiller de to bydelene fra hverandre? 

Følger du nøye med og i tillegg kanskje er litt belest, er du, kan 

hende, så heldig å oppleve den svært tilfredsstillende følelsen det 

er å oppdage en av de mange små skattene som ligger gjemt rundt 

forbi i teksten. Det gjorde jeg. 

Ilieski, som har en mastergrad i tysk litteratur, har nemlig krydret 

teksten med spor etter og referanser til verk av blant andre 

Bachman, Novalis, Schnitzler og Améry.

Du er herved invitert til en spennende reise i språket og 

litteraturen, i minnene og livet – over «Broer over tidens elv». 

Hvem vet … Kanskje møtes vi etterpå, på den andre siden av 

elven. 

Trond Arne Ausdal, mai 2017

I

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på nittitallet, 

få år etter at Jugoslavia gikk i oppløsning. En glovarm 

sommerdag, med støv på den glohete asfalten og svaler på 

telefonledningene. Jeg kan ikke huske at jeg var trist. Kanskje 

var jeg for ung til å være trist. Skikkelig trist. Triste barn vokser 

raskt, og de forlater barndommen. De blir fort voksne. Nei, jeg 

kan ikke huske at jeg var trist, men jeg følte en tomhet jeg aldri 

før hadde følt. 

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg var omgitt av 

kjente ansikter – venner og familiemedlemmer som kom for å ta 

et siste farvel med farfar. 

En stor gul buss som skulle kjøre oss til kirkegården noen 

mil unna byen. Etterpå, middag i kirken hvor vi skulle minnes 

bestefar. 

Solen skinte gjennom vinduet i bussen. Det minte meg om 

skoleturen vi hadde til hovedstaden året før, da jeg kysset en 

jente for første gang. Det skjedde i en gul buss på en like varm 

dag som denne. Men nå skulle vi i begravelse. 

Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsett 

fra at vi skulle snakke om bestefar i fortid og ikke i nåtid. 

«Husker du at dere sparket ball med farfar? Og husker du 

lommeuret han hadde, som han pleide å trekke opp hver kveld? 

Nøyaktig klokka 19.30, rett før nyhetssendingene begynte?» 

Nå var det ikke lenger noen som trakk opp bestefars klokke, 

der den lå helt nederst i en skuff, mens tiden fortsatte å gå 

ufortrødent videre, uten å bry seg om at klokken sto stille. 

Da bestefar døde var det sommer. Det var tidlig på 

nittitallet, og noen år tidligere hadde Jugoslavia gått 

i oppløsning. Jeg husker at noen var veldig glade, og at noen var 

triste. Jeg var verken det ene eller det andre. Kanskje var jeg for 

ung til å kunne forstå den store forandringen. 

Alt virket så nytt, men likevel velkjent. Jeg bodde i den 

samme byen, hadde de samme gule kortbuksene og sparket den 

9

samme gamle ballen i hagen med bestefar. Vi hadde de samme 

familiemedlemmene og vennene på besøk, men nå pratet de 

med alvorlige ansikter om store, alvorlige ting, som vi barna ikke 

skjønte noe særlig av. 

Dagene gikk, og jeg merket ikke noen stor forskjell, bortsatt 

fra at når vi skulle snakke om det gamle landet, snakket vi 

i fortid og ikke i nåtid. Jeg syntes det var litt rart at det landet jeg 

ble født i, døde. Et nytt ble født. Jeg ble født i et land som ikke 

lenger fins, og vokste opp i et land som prøver å bevise at det 

fins. 

Mange år senere fikk jeg mitt første barn. En glovarm 

sommerdag i august. Jeg kan ikke huske at jeg var glad. Jeg følte 

ikke mye; det var ikke tid til følelser. Det var hastekeisersnitt, og 

et nytt familiemedlem kom inn i livene våre seks uker tidligere 

enn ventet. 

Jeg var omgitt av kjente ansikter – venner og 

familiemedlemmer med smilende ansikter kom for å gratulere. 

Lange netter og bleieskift, og noen måneder senere, dåp 

i kirken og en stor gul buss som kjørte oss dit. Dagene gikk, og 

jeg merket ikke noen stor forskjell. Jeg jobbet fra åtte til fire 

på hverdagene, drakk fortsatt på fredagene, og hadde fortsatt 

tannlegeskrekk. Ingen forskjell, bortsett fra at hjertet mitt slo 

litt raskere for hver gang jeg så meg selv i øynene hennes. 

Dette er livet. Er dette livet? Livet er dette. Bare et spill 

med rekkefølgen på ordene i setningene. Det er det som utgjør 

forskjellen. 

10

Klokken min skal gå 

i mange år etter min død 

Vi delte tiden sammen 

min stille venn og jeg 

Nå forlater jeg tiden 

men tiden forlater ikke oss 

Klokken er rund 

for tiden er rund 

Ingen begynnelse 

og ingen slutt 

Jeg dør ikke 

Jeg går bare 

på baksiden av tiden 

Så kanskje jeg finner det ut: 

Hva måler en klokke? 

11

Hun slengte døra bak seg og forsvant. Man kunne høre skrittene 

hennes, langt borte i gangen, på vei ut. Og det var hun som 

valgte dette stedet. Dette feriestedet. 

Lampa i taket var av gull. Han røykte, stirret på den lenge og 

tenkte på Racins vers: 

"Жолт – жолти прави лицата бледи 

И жолта гостинка у градите носи * " 

Han hostet, og slimet fylte munnen. Han følte at han måtte 

spytte, men han hadde ikke noe sted å gjøre det i dette rommet 

der han hadde sittet i timevis. Han var på ferie. Han hadde 

leid et rom og satt der, sliten og tom. Han hørte stemmene til 

turistene fra gågata under vinduet, og satt og så på den gule 

lampa i taket. Han burde ikke ha kommet hit. Han burde ha vært 

hjemme og kjøpt noen flasker øl, eller kanskje han skulle ha 

hentet hjemmebrent fra kjelleren og drukket til han besvimte på 

sofaen. Men nei, han skulle absolutt på ferie. Og nå var han der. 

Han innbilte seg at han var på ferie i dette fremmede rommet 

med denne stygge, dyre lampen i taket og slim i munnen. 

Helvete, tenkte han og hørte en person på gata under 

vinduet skrike det han hadde skreket inni seg. 

Helvete, ropte mannen på gata. 

Helvete, tenkte han mens han så på lampa. 

Enda en full nordmann på gata som skriker uanstendige ord 

og vingler med usikre skritt på brosteinen. 

Enda et tomt menneske som tenker uanstendige ord inni 

seg og vingler med usikre skritt gjennom livet. 

* 

Koco Racin «Beli mugri» (1939) 

12

Kvinnene er vakrest når de forlater en. 

Øynene glitrer, 

en mulig fremtid dør 

og portene stenges. 


De er som mødre 

om morgenen, 

på den første skoledagen 

sender de barnet av gårde 

og vinker lenge 

mens avstanden øker. 


Stillheten tordner, 

ingen vei tilbake. 

en engel lager kjede av tårer, 

vi nærmer oss slutten. 

Hver avskjed er et skritt 

nærmere meg. 

13

Det var alltid kaldt i november. Han frøs på hendene og på 

føttene, han frøs i ansiktet. I dag var det kaldere enn vanlig. 

Han ventet på flytoget på Gardermoen. Han fulgte foreldrene 

til flyplassen etter at de hadde vært på besøk hos ham i en uke. 

Han kjente at kjeven skalv, så kaldt var det. Hele kroppen, hele 

«jeg-et» frøs. Og det var ikke engang ordentlig vinter. 

«De har forandret seg så mye.» Han tenkte på en juli måned 

mange år tilbake, da disse to menneskene som nå var om bord 

vinket til ham da han dro for å studere i utlandet. De vinket og 

vinket hele veien, til bussen svingte til høyre, og de mistet den 

av syne. Det var bra at han ikke kunne fatte det med ord hvor 

trist denne opplevelsen var, ellers hadde den forsvunnet, fanget 

i ordenes fengsel. 

Årene gikk, og det som ble igjen var minnene, og de er et 

morsomt forstørrelsesglass. De forstørrer de fine tingene fra 

fortiden – det er derfor den virker så perfekt. Han fant Balaševič 

på spillelisten og lette etter en bestemt låt. 

Uansett hvor ofte de besøkte ham, uansett hvor ofte han dro 

tilbake til hjemlandet, klarte han ikke å finne det han savnet. Du 

kan ikke dra tilbake til hjemlandet ved å sette deg på flyet. Du 

trenger en tidsmaskin for å kunne dra tilbake dit. Det fins ingen 

vei tilbake. 

Å komme tilbake til et sted, betyr aldri at du får tilbake den 

tapte tiden. For bare fem minutter siden vinket han til disse to 

fremmede foreldrene som gledet seg så mye til å treffe ham 

igjen. Og nå? Nå drar de tilbake, etter at de har besøkt ham; den 

ukjente sønnen. Ikke den samme personen som de vinket til for 

mange år siden da han forlot dem. For alltid. 

Disse mørke tankene svevet over ham mens han gikk til 

butikken for å kjøpe bananer til å ha med på toget. 

14

Han gikk sakte til fruktdisken og så den gule frukten han 

hadde lyst på. Han tenkte å kjøpe to, og idet han hadde valgt 

seg ut sine to bananer og løsnet dem fra bunten de var en del av, 

skvatt han til og stoppet sin onde hensikt øyeblikkelig. 

Han skulle aldri mer rive fra hverandre bananene i klasene 

i butikken! Tenk på hvor mye de har overlevd sammen! Disse 

fruktene vokste opp sammen på en plantasje i Ecuador. De levde 

tett inntil hverandre, gledet seg over solen og vokste seg større 

og større. Inntil de en dag sammen ble plukket, og de sammen 

overlevde transporten til Europa, og til slutt til Norge. Nå ligger 

de fortsatt sammen i denne butikken, helt til en vandal som 

meg, med ti kroner i lomma, ønsker å kjøpe to av dem, og slik 

splitte opp familien. Nei, aldri! 

Skal man kjøpe én, må man kjøpe alle. Han satt på toget 

med en pose full av bananer og gråt. Hadde han bare funnet ord 

for det han følte, hadde det vært mye lettere. 

15

LAKSEVIND 

Hans H. Steinsund 

2017


PUBLICA BOK 

Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN 978-82-8251-539-9 






Vadvottane 

Han bestefar sa ikkje 

eg elskar deg 

til bestemor 

Men når ho 

ei sein kveldsstund 

bad han prøve 

dei nystrikka vadvottane 

la han bort bøtenåla 

kjærteikna lenge ullplagga 

i svære nevar 

– Nei maken til mjuke 

og varme vottar 

du har laga til meg 

Mest altfor fine å tine sild i 

Gode tomlingar og alt 

Ja du får det til du 

Så kara dei på oska 

bles ut lampen 

og gjekk til ro for natta 

5

Brevet 

Første gongen 

eg fekk brev frå ei jente eg tykte om 

tok eg det med heilt opp i Dyttingbakken 

I klokkegraset framfor den gamle utefloren 

opna eg varleg og las 

Eg minnest det var heilt turt i bakken denne dagen 

Ja eg meiner endå han var smått på sør 

ein slik fin varm laksevind 

som skvala opp lettskum kring fjæresteinane 

Brev skulle me oftare ha opna 

i sommargras og laksevind 

6

Lukkelegaste dagen 

Lukkelegaste 

dagen i livet mitt 

hende det beint fram 

ingen ting 

kjem eg på 

Berre gjekk der 

Var i lysstrima frå 

morgondagens dørgløtt: 

ein vårfest 

eit par brune augo 

7

Stille løyndommar 

Dei stillaste 

løyndommane 

kan ingen nå inn til 

I bergskrenten 

bak stova mi 

under ein tett busk 

av purpurlyng 

hekka ei erle 

lydlaust 

i vår 

No har ho hengt opp 

eit sakn 

etter seg 

8

Langs fjæra 

Langs fjæra skulle me gå oftare 

Same havet 

som så fast tek famntak om 

vår ville verd 

same havet 

tek også varleg kring deg og meg 

sender uventa helsingar 

rare livsteikn: 

Ei trefjøl frå Cardiff 

Ein flakong frå Paris 

Eit teinevak frå grannegrenda 

Å gå langs fjæra er som 

å opne brev frå nokon som 

kan ha tenkt på oss 

9

Dagar eg ikkje valde 

Også til meg kom dagar 

eg ikkje valde 

dagar sjølve storhavet stod til endes mot 

mi opne einsemd 

Eg trygla frå mitt inste rom: 

Syn meg ei ørlita 

rift i kvelven! 

Ei morgonstund 

slo eg opp augo på ny 

Då fekk eg sjå at dei 

kaldaste kvitskavlane 

hadde han sendt inn i 

ein annan fjord 

10

2 



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282515467 


Sats: CF MEDIA 



eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i 

den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov 

eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

3 

Gullstøv 

Sonja Clark 

2017

4

5 

Kapittel 1 

Kjærlighet, hva er det? Svaret vil være ulikt, alt etter hvem 

du spør. Er kjærlighet noe man kan finne, og hva skjer etter 

at vi har funnet kjærligheten? Blir vi formet til noe annet, 

en bedre versjon av oss selv, eller bare mister vi makten 

over våre egne valg? 

Sofie Løken er 19 år gammel med liten tid til å tenke på 

kjærlighet. Oslo lukter eksos og bilene støyer i det fjerne. 

Sofie bryr seg ikke. For henne lukter byen muligheter, og 

støyen kan til forveksling høres ut som havsus. De smale 

gatene med de hvite husene i Tvedestrand er forlatt til fordel 

for brede gater, borettslag, store mediehus og studier. 

Sofie har en plan og egne regler som skal sikre henne 

suksess. Neste uke begynner hun på en bachelorgrad i 

journalistikk ved Norges Kreative Høyskole. En mastergrad 

ved Universitetet i Oslo, som vil kreve blod og svette 

av henne de tre neste årene, har hun også i sikte. Hun 

har regnet ut hvor mye tid hun bør bruke på skole og trening 

i løpet av uka, og har plottet dette inn i kalenderen. 

Hun har laget en liste over hvilke bøker hun skal lese i løpet 

av året. De er nøye utvalgt etter hva slags ferdigheter 

hun trenger i studielivet og for å bli en god journalist. På

6 

listen står blant annet Skriv bedre, Bruk hodet bedre, fem 

prisvinnende romaner av norske forfattere og DNBs gratis 

håndbok for studenter. Det er slik hun vil holde stø kurs 

mot sine drømmer. Karrieremessige drømmer. Sofie er av 

den oppfatningen at hun kan planlegge fremtiden sin. Hun 

har ingen anelse om at visse ting ikke kan planlegges, og 

hun har heller ikke lært at regler kan være lette å bryte når 

straffen er kjærlighet. «Å leve er å elske» er et ordtak som 

Sofie ikke lever etter. 

Solen ligger gjemt bak en stor sky. Hun kan ikke lenger 

kjenne varmen mot ansiktet der hun sitter i Frognerparken 

og leser boka Historikeren av Elizabeth Kostova. Tiden 

er inne for å komme seg hjem til den lille, trange studenthybelen. 

Sofie samler sammen alle tingene sine. Vesken 

er nesten større enn henne selv, med god plass til et lite 

pledd, vannflaske, mobilen og en tykk bok. Plutselig mister 

hun pusten. En ung, kjekk mann kommer gående. Egentlig 

er det mange unge menn som kommer Sofies vei, men hun 

ser bare denne ene. Det er som om Frognerparken er blitt 

tømt for mennesker. Sofie klarer ikke å flytte blikket. Han 

er verken høy eller lav, men perfekt høyde for henne. Han 

har halvlangt, bølgete brunt modellhår som beveger seg i 

samme takt som ham, og skjegget skjuler på ingen måte 

at han er flott. Nå står han omtrent rett foran henne. All 

smerten av livet er synlig i de brune øynene hans. Hun blir 

slukt inn, uten å kunne forstå hvorfor. Knærne skjelver og 

armene mister all kraft. Plutselig hører hun et brak fra ves-

7 

ka som treffer bakken. Et pledd, en vannflaske, mobiltelefonen 

og en bok ligger nå strødd utover. Han stopper opp 

som en gentleman og hjelper henne. «Ikke så lett å holde 

styr på den store veska. Jeg har alt jeg trenger i lommene 

mine», sier han og smiler. 

Sofie sier høflig «takk!» og henger veska over skuldra. 

Han ser skrått på henne og smiler stort. «Jeg kan nesten 

ikke se deg bak den store veska.» 

Hun smiler og smilet blir liggende på leppene, etterfulgt 

av varme i kroppen og røde kinn, samtidig som hjertet 

pumper blod som om hun nettopp hadde løpt Holmenkollstafetten, 

og hun frykter for at hun holder på å bli syk. Hun 

har ingen anelse om at det er mannen som står foran henne 

som er årsaken til denne reaksjonen i kroppen. Det føles 

brått for henne når han sier at han må komme seg tilbake 

til vennene sine. Parken fylles igjen med mennesker, latter 

og kompisene hans som ser litt utålmodig i deres retning. 

Nå stirrer hun rett i bakhodet på ham, og frykten for at han 

skal forsvinne i mengden treffer henne i brystet. Hun sier 

med en høy, håpløs tone «Kan jeg få nummeret ditt?» 

Sofie blir like stiv som sin egen pannelugg. Hennes store, 

brune, uskyldige øyne er vettskremte mens hun venter 

på at han skal svare. Sofie eier ikke selvsikkerheten som 

trengs for å temme en slik kjekk og kul mann, selv om heller 

ikke hun med sin flotte damefasong er uvant med lange 

blikk fra menn. 

Han snur seg og ser lurt på henne. Beina står godt plas-

8 

sert på samme sted, selv om hun mest av alt ønsker å løpe. 

Han åpner munnen. «Selvfølgelig kan du det.» Sofie puster 

lettet ut. 

«Jeg heter forresten Jonny.» 

«Jeg heter Sofie.» 

De utveksler telefonnumre. Sofie ser på Jonny mens han 

forsvinner sammen med sine venner, før hun finner veien 

hjem i lykkerus. Et tilfeldig møte får henne til å drømme 

om å bli kastet inn i en uforglemmelig verden.

9 

Kapittel 2 

Kroppen skriker etter en kontakt den enda ikke har fått. 

Det er fire dager siden Sofie møtte Jonny. Skuffelsen treffer 

henne hver gang hun kikker ned på mobilen. Hun har 

ingen forståelse for hvordan hun har havnet i denne nye 

situasjonen: En som venter på å bli oppringt av en mann. 

Frem med kalenderen. Hun tenker: «Mannfolk er jo ikke 

plottet inn noe sted.» 

Sofie er på skolen. Ett skritt nærmere sin destinasjon, 

som har vært et mål siden første stund, å bli journalist. Likevel 

klarer hun ikke helt å konsentrere seg om faget. Et 

kort møte med Jonny har ført til at Sofie har kastet bort 

mye tid og tanker på en person som hun ikke engang vet 

etternavnet til. Men hun klarer heller ikke å være klok med 

tiden. Det er et nytt territorium for henne, å være uklok; at 

hjernen på en måte slutter å fungere fordi hun ikke klarer å 

slutte å tenke på en mann, på Jonny. Medstudentene slenger 

ut flere ord med kraft, men Sofie sliter med å sette dem 

sammen. Sofie tilhører mengden, men i dag står hun på 

den andre siden av historien. Medstudentene oppfører seg 

som journalister, men går glipp av historien som utspiller 

seg rett foran øynene deres. Den kjekke mannen i parken

10 

er et tema som kun ligger nært Sofies hjerte. Så hun holder 

munnen lukket for ikke å si det som ligger i tankene hennes. 

Telefonen vibrerer på pulten. Jonnys navn dukker opp på 

displayet. Det er som en drøm, bortsett fra at det er virkelig. 

Sofie har ventet flere dager på denne telefonsamtalen, 

men nå som dagen endelig er her, er hun likevel skjelven. 

Hun blir svettere og svettere for hvert ring, samtidig som 

hun gleder seg til å høre stemmen hans. Sofie svarer med 

et stort smil som dekker hele fjeset.

11 

Kapittel 3 

Antrekket er nøye satt sammen. Mascara for å forlenge vippene, 

rød leppestift for å tiltrekke oppmerksomhet, og sår 

i halsen etter å ha sunget med full hals til høy musikk. Hun 

er klar, men det er fremdeles ikke riktig tidspunkt til å dra. 

Under normale omstendigheter pleier hun å være presis, 

men i dag er på ingen måte en slik normal omstendighet. Å 

ankomme for tidlig eller presis er uaktuelt for henne. Hun 

ønsker ikke å virke for ivrig. Å ankomme ti minutter for 

sent er heller ikke akseptabelt. Det kan gi ham et feilaktig 

inntrykk av at hun er uinteressert eller uhøflig. Etter mye 

fundering kommer hun frem til at den perfekte forsinkelsen 

er sju minutter. Nå sitter hun og følger med på klokken. 

Tiden går fort når hun leser gjennom tidligere sendte 

tekstmeldinger fra Jonny. Jonny, den sultne kunstneren 

fra Lillestrøm, håper på å bli mett på kunst. Inntil det skjer 

blir regningene betalt ved å gi kunstundervisning. I motsetning 

til Sofie, lever Jonny livet uten klokke og kalender. 

Jonny står utenfor en liten meksikansk restaurant som 

ligger klemt inni i et hjørne. En sigarett i hånden mens 

blikket flakker fra høyre til venstre. Under normale omstendigheter 

pleier han å være forsinket. I dag er på ingen

12 

måte en slik normal omstendighet for ham heller. Han har 

lest en artikkel i et vitenskapsblad om hvor viktig førsteinntrykket 

kan være. «Det første bildet vi danner oss av et 

annet menneske er det mest avgjørende og det mest varige 

– og vi legger særlig merke til umoralsk atferd.» En person 

vil alltid bli husket etter førsteinntrykket. Det er vanskelig 

å bli kvitt det første bildet en person danner seg av en. 

Jonny er usikker på hvilke forventninger Sofie har, altså 

hvilket inntrykk hun fikk av ham i Frognerparken. Kvelden 

vil han benytte som en ny sjanse til å gi et godt inntrykk. 

Sofie smiler stort når hun ser Jonny utenfor restauranten. 

Jonny slenger ifra seg sigaretten og sier: «Jeg var litt tidlig 

ute.» Det er som musikk i ørene til Sofie. 

Sofie kjenner en hånd på høyre skulder mens de finner 

frem til bordet. De blir plassert midt ute på gulvet. Støy 

fra vegg til vegg inne i restauranten fra unge studenter og 

kunstnere. Idet Jonny setter seg ned sier han: «Håper du 

liker meksikansk mat. Skulle ha spurt deg før jeg bestilte 

bord, men tenkte at det er umulig ikke å like meksikansk 

mat.» 

«Jeg elsker meksikansk!» 

«Yes! Dette er mitt favorittsted. Da kan jeg ta deg med 

hit flere ganger.» 

«Absolutt, om du ønsker å treffe meg igjen.» Sofie kikker 

ned på menyen mens hun smiler. 

«Selvfølgelig vil jeg det. Du fanget meg med en gang jeg

13 

så deg komme gående mot meg i den kjolen og med de 

smakfulle leppene.» Jonny kikker rett inn i øynene til Sofie, 

som løfter blikket fra menyen. Først nå tør hun bruke 

tid på å studere Jonny. Han ser litt rotete ut, men samtidig 

har han en kul stil. Han klarer å mestre stilen som kalles å 

være ustelt med vilje. Stilen passer hans fargerike personlighet. 

Maten blir plassert på bordet. Sofie liker ideen om å spise 

her igjen med Jonny og krysser fingrene for at hun ikke 

blir skuffet over smakene. Maten smaker like autentisk 

som interiøret inne i restauranten ser ut, og tankene fører 

henne til Mexico. Utydelig støy passerer dem i alle retninger 

og fungerer som en murvegg mellom dem og de andre 

gjestene. Det hjelper på stemningen å holde publikum på 

avstand. 

Jonny er kun 23 år. Han er både ung og gammel på en 

gang. Han har flere arr enn de fleste 23-åringer. For henne 

er det nytt å sitte så nær en person som har levd et så hardt 

liv som det Jonny har gjort. Sofie ønsker å kysse alle merkene 

til Jonny som avdekker mange harde historier. Det 

skremmer henne ikke. Det er spennende å vite at han holder 

svarene på veien som hun enda ikke har gått. Jonny, 

derimot, blir på sin side tiltrukket av Sofies uskyldige energi. 

Han jakter etter noe han har mistet, som han ser i henne, 

en barnslig og tillitsfull energi. 

Jonny snakker om kunst, som er det han elsker mest av

14 

alt i denne verden. Han gir lys til maleriene med sine ord 

og artikuleringer. Det er både egne og andres livserfaringer 

som gir ham inspirasjonen til å løfte malerpenselen. Han 

fremhever hvor viktig det er å leve for å ha noe å male. For 

Jonny er det alt som skader oss som gir ham inspirasjonen 

til å male. Smerte er noe Jonny kjenner til, så altfor godt. 

Sofie forstår ikke hva som står skrevet mellom linjene, at 

det er smerten av å leve som gjør ham kreativ. For henne 

gjør det ikke vondt å leve. Alt hun hører er en person som 

har noe å formidle på en vakker og ærlig måte. Han utdyper 

videre, og Sofie fortsetter å høre kun med ørene. Øynene 

klarer ikke helt å henge med. Han maler mennesker 

med alle deres feil og upassende følelser, og prøver å fange 

et øyeblikk i et menneskes liv og det den aktuelle personen 

representerer akkurat i det ene øyeblikket. Sofie spør om 

han har gått på skole for å lære å male. 

«Jeg er selvlært», svarer Jonny. Stemmen kommer ikke 

ut med like mye kraft som tidligere. Folk har en tendens til 

å miste respekten for ham når de får vite at han er selvlært. 

Da er han plutselig ikke like dyktig lenger. Han har ikke 

lyst til å miste Sofie. Usikkerheten hindrer ham i å se klart. 

Han klarer ikke å se at Sofie bare blir enda mer imponert. 

Jonny har ikke mer utdanning enn to år på videregående 

skole. Han så ingen vits i å fullføre skolen når han uansett 

visste at det var kunstner han ville bli. Likevel liker 

han ikke å måtte forsvare sitt valg. Jonny strammer tonen i

15 

stemmen når han avslører sine mangler, selv om han sitter 

inne med følelsen av at hun dømmer ham. Alt hun ser er en 

målbevisst person, ikke usikkerheten han føler. En person 

med store drømmer som han jobber mot. Det er det som 

er viktig for henne og som er egenskaper hun ser i Jonny. 

Mennesker som vet hva de vil og som er villige til å gjøre 

det som trengs for å få drømmene sine oppfylt. Utdannelse 

er i den sammenhengen ubetydelig. 

Jonny tenker at siden han er så godt i gang med avsløringer 

om seg selv, kan han likeså godt fortsette med å innrømme 

feilgrep. Han åpner opp om den mørke fortiden. 

Om alkohol og røyking, som han startet med i tolvårsalderen, 

og rusproblemene han fikk da han var fjorten. Han er 

åpen, men legger likevel skjul på mesteparten av galskapen 

som etterlot ham utallige sår på sine gjentatte reiser inn og 

ut av rusmiljøet. Men denne gangen er han overbevist om 

at han ikke vil få et nytt tilbakefall. Sofie tror på Jonnys 

overbevisning når han nå, merket med dårlig samvittighet, 

snakker så negativt om sin fortid med rus. Jonny gir inntrykk 

av at rusen ligger begravd i fortiden, og hun har ingen 

anelse om at fortiden kan dukke opp i fremtiden. Sofie 

ser ingen feil. Kun en person som kler av seg. Sofie ønsker 

også å kle av seg, men hun har ingen arr å vise. I stedet 

viser hun til fremtidige mål. Til målet om å bli utenrikskorrespondent. 

Hun vil dekke historier om krig, fattigdom og 

korrupsjon. Hun vil være den som avslører sannheten bak

16 

sannheten. Mens hun prater, ser hun etter om Jonny fremdeles 

er våken, og det er han. 

Jonny blir dratt inn i de store, brune øynene hennes mens 

han lytter til de stødige meningene hennes. Han prøver å 

gjøre dem ustødige, men klarer ikke å rokke ved en så sta 

person. Han blir sjarmert av å høre en umoden, ung jente 

ha så voksne ambisjoner. Samtidig vet han at det samme 

som sjarmerer ham nå, vil irritere ham i fremtiden, men 

det driter han i. Han liker henne og klarer ikke å holde det 

for seg selv lenger. Han avbryter henne med å si: «Jeg liker 

deg, Sofie.» 

«Jeg liker deg også, Jonny.» Det kiler i magen til Sofie. 

Hun er forbauset over hvor lett ordene kom ut av munnen. 

Hun var heller ikke klar over hvilken effekt de kunne ha, 

før nå. 

Klokken har løpt fra dem. De har spist, drukket og snakket. 

Latter, både over og under bordet. Den lette beruselsen 

gjør det enkelt for dem å flørte. Kvelden har vært som 

et intimt forspill for to med riktig kjemi. Ingen ubehagelig 

stillhet. Nå ønsker de å bestille noe som ikke står skrevet 

på menyen. Lyset inne i restauranten blir slått av. De oppdager 

at de er de eneste som sitter igjen. Jonny tilbyr seg 

å følge henne hjem, men siden det vil være en omvei for 

ham å gjøre det, så sier hun at det ikke er nødvendig. Han 

insisterer, og til slutt sier hun ja. Jonny tar henne i hånden. 

Nå som den nærmer seg slutten vil ikke Sofie at kvelden 

skal ta slutt

17 

Nå står de utenfor studenthybelen. Jonny lener seg frem 

for å stjele et kyss. Han holder henne som om hun er hele 

hans liv. Leppestiften blir gnidd utover samtidig som sommerfuglene 

samler seg i magen. Knærne gir etter, og hun 

tenker: «Nå er det gjort.» Hun er forelsket.

Tor Halstvedt



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282332941 




Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og 

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i 

strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Tor Halstvedt 

2016

Tidligere utgivelser 

TULLA. Fortellinger. Gyldendal, 1981 

STEMMEN. Roman. Gyldendal, 1984 

ELVA. Beretningen om David Wold. Roman. Tiden, 1990 

PRINSEN AV DEN TAPTE LYKKE. Barnebok. Gyldendal, 1992 

RITA LITA BLOMSTER I POTTA. Barnebok. Eide, 1993 

SIRKUS I BYEN. Roman. Eide, 1994 

ELVTYVEN (Forvandlingsmysteriene 1). Barnebok. Cappelen, 1995 

ANITA ORDNEJENTE OG VILLIS VILLKATT Billedbok. Cappelen, 1995 

KATTEFANGERSKEN (Forvandlingsmysteriene 2). Barnebok. Genesis, 1998 

ULVEN. Roman. Genesis, 1998 

HJERTEKNUSEREN (Forvandlingsmysteriene 3). Barnebok. Genesis, 1999 

REFUSERT. Essay/dagbok. Genesis, 2002 

SOLOGMÅNEGUTTEN. Billedbok. Liv forlag, 2012 

ØYA. Roman. Liv forlag, 2014 

− 4 −

I. 

DE TRE VASKEKJERRINGENE 

SOM FORSVANT 

− 5 −

Faren 

Ve dere for de skriftlærde; 

de vil gjerne gå omkring i side kapper 

og liker at folk hilser dem på torget. 

De vil sitte fremst i synagogene, 

og ha hedersplassene i selskaper. 

Mark 12, 38–39 

Når noen spør å jeg heter, og jeg svarer at jeg heter Torvald Karlsen, så er 

det ikke uvanlig at døm sier at da er du sikkert rørlegger. Alle som heter 

Karlsen er jo rørleggere! Og så må jeg nikke og bukke og flire i skjegget og 

si at jo da, det er jeg. Men sjøl om jeg er rørlegger, gjør jeg noe helt annet 

nå, noe jeg aldri har gjort før. Jeg skriver! Jeg gir blanke i grammatikk, 

rettskriving og sånt tull, sånt har jeg ikke mye greie på, men jeg vil skrive 

om kona mi. Hu jeg elska så fælt. Jeg gjør det for Marius. Nå ligger han 

på sjukehuset. 

Jeg venter på hva slags dom han derre professorgjøken får. 

Jeg vil skrive alt i et eneste rør, for å holde meg til rørleggersjargongen. 

Eller nesten, iallfall. Det er et innfall, men noen ganger tenker jeg at alle 

ting henger sammen som rør i rør. En by består av rør, de likner blodårer, 

noen tynne og noen tjukke, men alle er forbundet med hverandre. Bare at 

noen steder har røret mitt ryki. 

Så er det historien. Kona mi blei drept av dissa gærningene på Kristi Ø, 

men professoren overlevde. Herregud, det er så vidt jeg klarer å klapre det 

ner. Hu blei kidnappa – og til slutt drept. Marius, du er den eneste jeg har 

nå. Om du en gang blir bra, så kan du lesa detta. Kanskje kan du lære noe 

av det. Her skriver faren din til deg, og her kan du lesa om mora di, som 

− 7 −

var en helt. Og som var så lidderlig glad i deg! Jeg har lest det du skreiv 

før du blei sjuk, jeg fant det etter at du blei lagt inn. Marius, jeg veit jeg 

svikta … 

Det er seinsommer i Oslo, et drøyt halvår er gått siden katastrofen på 

Kristi Ø. Byen er de siste dagene blitt annerledes på grunn av det som skjer 

i Nord-Korea. Noen snakker om verdenskrig. Jeg kan aldri huske at jeg har 

sett soldater patruljere gjennom Oslos gater, opp Karl Johan, og at det har 

stått pansra tanks foran slottet. Det gjør det nå. Men uansett har rettssaken 

rulla og gått. Jeg har aldri vært til stede under en rettssak før. Det mest kriminelle 

jeg har foretatt meg i livet var at jeg i yngre dager kjørte bil i fylla, 

men gud skje lov blei jeg aldri tatt. 

Tidligere har jeg ment at jeg har gullhår i ræva, jeg fikk til og med det 

kvinnfolket jeg ville ha! Nå trur jeg ikke det lenger. Denne småfeite slasken 

av en professor sitter på tiltalebenken. For det første er han tiltalt for «frihetsberøvelse», 

gutta på jobben sier det er det samma som kidnapping. For 

det andre er han tiltalt for «medvirkning til drap». Etter hva dissa griske 

advokatene sier, så er det siste den alvorligste forbrytelsen. 

Jeg hadde inga peiling på åssen rettssystemet i Norge virka, men jeg fikk 

beskjed om at Marius og jeg hadde krav på bistandsadvokat. Før har jeg 

bare sett detta ordet i forbindelse med saker der unger har blitt drept og 

kvinnfolk har blitt voldtatt og sånt, da har familien fått bistandsadvokat, 

har jeg lest. Men hva dissa bistandsadvokatene driver med, det har jeg ikke 

hatt peiling på. De har vel bare skrivd ut fakturaer, har jeg tenkt. Advokater 

skal jo ha tusen spenn bare du spør døm om veien. Så til å begynne 

med sa jeg at jeg ikke trengte noen bistandsadvokat. Men da en eller annen 

gjøk i dress til slutt skjønte poenget, at jeg var redd for regninga, da fikk 

jeg beskjed om at saksomkostningene skal «pålegges den domfelte», som 

det heter på detta kaudervelske advokatspråket. Og hvis ikke han herre 

Hansen kan cashe ut, så står staten som garantist. Eller noe i den duren. 

Advokaten min sier han tar det som en selvfølge at Hansen blir dømt. 

Derfor slo jeg tel. Gjøken heter forresten Griffenfeldt, fint skal det væra. 

Men fysaken er bedre enn jeg frykta, bare litt original. Han går i cordbukse 

som er tre nummer for stor, og med breie buksesæler. Skal vel se litt sånne 

herrane folkelig ut. Uansett går det an å preike med kisen, og så vidt jeg 

− 8 −

kan bedømme, så prøver han å hjelpe tel så godt han kan. Et par ganger 

har han tel og med vært oppe på sjukehuset hos Marius. 

Det er snakk om erstatningskrav i millionklassen. Det var Griffenfeldt 

som skaffa meg utskrift av den harangen som Hansén lira av seg for et par 

dager siden, jeg husser i farta ikke å det heter når saken skal sluttføres. Jeg 

er blitt ganske skjelven av alt dette, alt er så annerledes. Jeg, som er den 

streite fyren. Nå venter vi altså på at dommen skal falle. Det kan visst ta 

sin tid. 

Forsvareren til Hansén plapra i vei om at gromgutten var uskyldig som 

ei barnerumpe, at det nærmest var en fornærmelse mot menneskeheten 

at et så eiegodt og snilt menneske som denna krabaten kunne stå tiltalt. 

Deretter snakka han fra påtalemyndighetene i vei både lenge og væl. Jeg 

må innrømme at jeg kjempa med en klump i halsen da. Det er lissom så 

ubegripelig for meg at kjerringa mi er dau, at noen kidnappa og drepte hu. 

Etter at han var ferdig trudde jeg at dommeren skulle dælje kølla i bordet, 

si at nå er saka ferdigbehandla, folkens, nå kan vi tusle hjem, ta oss en dram 

og vente på dommen. Men i stedet spørte dommeren Hansén om den 

høyvelbårne hadde noe «å tilføye i sakens anledning». Da reiste tjommien 

seg, fomla fram noen papirer fra innerlomma og sa at han gjerne ville få 

komma med en liten sluttappell – om retten tillot det. Det var sånn han 

ordla seg. Komma med en sluttappell. Og det er denna sluttappellen jeg 

sitter med en kopi av foran meg her. Jeg fatter ikke hvorfor han ikke blei 

klubba ned. Han la i vei om at han var en godgutt av en annen verden, 

som ikke ville Solveig det minste vondt. At han bare var opptatt av denna 

herrane vitenskapen sin, «utvide vår viten om oss selv», som han uttrøkte 

det, uten at jeg skjønte mye av hva detta egentlig dreide seg om. Jeg husser 

ikke om proffen er sosionom eller sosiolog, men er ikke det samma 

ulla? Sånne som sitter på sosialkontor med briller, med foldeskjørt ned på 

leggen, med rødvin i vinduskarmen, med tre skilsmisser bak seg og veit 

så inderlig godt åssen andre bør og skal oppføre seg. At professoren først 

lurte i kjerringa mi et helt syltetøyglass med sovepiller, fikk brakt henne 

over det ganske land til denna festningen inne i fjellet, det mente han var 

uvesentlige detaljer. Heller ikke kom han inn på åssen andre, for eksempel 

TV6, hadde hjulpet ham med kidnappinga. For det må døm ha gjort. Jeg 

skulle kanskje ikke gjort det, sa Hansén med en ørliten tvil i stemmen. Jeg 

− 9 −

fikk et klart inntrøkk av at han så på Solveig, Anitra og Fatima sånn som 

han så på mus og rotter i et glasskap. Noe han kunne stikke i med nåler, og 

som han kunne bruke til detta vitenskapstullet. Og så skravla han i vei om 

alt han hadde gjort for kjerringa mi i Globen, i detta hølet i fjellet, deretter 

i Postmesterens hall, og til slutt i denna skrullete menigheten på Kristi Ø. 

Men det er det han fortalte til slutt jeg er mest opptatt av. Hansen lå 

nemlig en drøy måned på psykiatrisk sjukehus etter at han kom hjem, det 

klikka visst for’n. Han fortalte retten at han hadde skrivi ei dagbok, noe 

av det mens han hadde holdt Solveig og de to andre damene i fangenskap, 

og noe hadde han føyd til etterpå. Innimellom refererte han til de 

små støkkene Solveig og de to andre hadde skrivi. Da Hansen kom ut fra 

gærnehuset var han fortsatt sjukmeldt, men brukte tida til noe han kalte en 

forskningsrapport. Det er altså noe annet enn denna dagboka hans. Typen 

må ha skrivekløe. Han planla å kalle den Bekymringsfulle endringer i psykososial 

adferd blant arbeiderkvinner. En sammenliknende studie. Fint skal 

det værra! Åffer kan ikke dissa akademikerne uttrøkke seg så folk skjønner 

det? Og konklusjonen hadde han på forhånd. Det var at arbeiderkvinnene 

de siste tjue år er blitt borgerliggjort. Døm er latere enn kjerringene var 

i gamle dager og mindre opptatt av det sosiale. Døm sitter med colaen, 

potetgullet, Grandiosaen og pilsflaska, sa han, og bare glaner på idiotiske 

såpeoperaer – og realityserier! Sånn oppfatta denna feite besserwisseren 

arbeiderkvinnene. Han brukte ordet reaksjonære om døm. Og ikke gidder 

døm studere slik som professoren gjorde heller. 

Men mens han i vinter tusla rundt på dette gærnehuset og klødde seg i 

ræva, så fikk han en åpenbaring. Hansen innså nemlig at konklusjonen var 

feil! Her må jeg ta en kort pust i bakken, det blir så støggandes hett oppi 

huet når jeg tenker på denna jævla idioten, på at kona mi blei drept fordi 

denna oppblåste sutregjøken kun tenkte på karrieren. Det er hans skyld at 

sønnen min sitter forvart på en oppbevaringsanstalt som en grønnsak. Legene 

kaller det katatoni. Jeg har ikke mulighet til å ha ham hjemme annet 

enn i helgene og i ferien. Marius snakker ikke til meg, kommuniserer ikke, 

ser bare rett framfor seg, er apatisk, beveger seg som en stokk. Men detta 

speller ingen verdens rolle for herr professor. 

Jeg ser en postmoderne virkelighet, skriver professoren. 

− 10 −

Jeg har kommi over ordet postmoderne før, men ikke skjønt hva det 

betyr. Ikke nå heller, jeg gir forresten blaffen. 

Men mest klandrer jeg meg sjøl. Da Solveig blei borte den høstdagen, 

tenkte jeg at nå har hu stikki av. At det var noe mellom henne og han som 

het Olsen. En som hadde besøkt henne på jobben. Så viste det seg under 

rettssaken at Olsen var den samme mannen som Hansen. Han hadde til 

og med jugi om navnet. 

Da jeg første juledag fikk beskjed om at Solveig var skutt og drept, blei 

jeg helt slått ut. Det verste var egentlig detta at jeg hadde vært sjalu. For en 

idiot jeg var, hu var jo så trofast som noe menneske kan væra! Jeg har tenkt 

at sjalusien min kanskje var hovedgrunnen til at Marius ikke klarte mer 

og at det gikk over styr for ham? Det var ynkelig av meg, jeg er så flau. Jeg 

hadde ingen grunn til å beskylde kjerringa mi for noe som helst! 

Det var først da politiet tok meg med til de tre stedene der Solveig hadde 

blitt holdt som fange, at jeg skjønte hva hu hadde gjennomgått. Det var 

da jeg virkelig forsto hva for et enestående menneske jeg er gift med. Jeg 

mener var … 

Utbryterkongen er den som har hjælpt meg mest, han var med på åstedsbefaringa. 

Han viste meg rundt i Globen, fortalte om alt som hadde skjedd 

der, hva Solveig hadde sagt og sånn. En ting er sikkert, jeg skal aldri i mitt 

liv se på et realityprogram igjen! Til og med voldtekter gjør døm om tel underholdning. 

Det merkeligste jeg opplevde under hele befaringa var likevel 

Postmesterens hall. Der var også dissa to fra Posten med, jeg husser ikke å 

de het. Vi spant oss opp på Hardangervidda, snøen lå meterdjup. Postfolka 

sa de kjente seg igjen, det var lissom ingen tvil der. Men da vi kom over 

detta høydedraget og de skulle vise oss hele herligheta, Postmesterens hall 

altså, så var alt borte! Postfolka satt bare og måpte. Anitra og Fatima var 

med i en annen bil, de sa etterpå at de ikke kunne fatte det. Stedet de kalte 

Postmesterens hall hadde vært der, kors på halsen. Hva hadde så hendt? De 

to damene fortalte om alt, men hva Fatima sa, skjønte jeg lite av. Bo tjue år 

i Norge og prate så kaudervelsk! Hele greia med Postmesterens hall virker 

ellers så uvirkelig, at alle gikk med masker, at posten blei sortert til ingen 

nytte, og at hele stasen blei fullstendig borte! 

Etterpå dro vi til Kristi Ø, denna øya og denna menigheten som det har 

stått så mye om i avisene etterpå. Det var pent der ute, men for meg var 

− 11 −

det bare fælt. Det var jo her hu døde. Jeg har visst glømt å minne deg på at 

du var med på hele befaringa, Marius, jeg håpa det kunne få deg tilbake tel 

virkeligheten igjen. At du skulle skjønne at detta hadde noe med mamma 

å gjøra, at du kan væra stolt av hva hu har gjort. I stedet for å rømme eller 

holde seg skjult for denne gærne predikanten, så oppsøkte Solveig Anitra 

og Fatima for å advare dem. Alltid har det vært Solveig som har hjulpet 

andre, sånn var det hjemme au. 

Professoren løp jo fram og tilbake til han herre predikanten og sladra, 

han som i retten skrøyt av at han hjalp Solveig så innmari. 

De tre damene blei plassert i ei celle under menighetssalen. Jeg har forstått 

at det var meninga at døm skulle drepes før masseselvmordet, men 

Utbryterkongen fikk dem ut først. Hvordan han fikk lurt seg ned i kjelleren 

med så mange bevæpna folk rundt om, og ikke minst, hvordan han 

fikk åpna jerndøra, det aner jeg ikke. Det er ingenting å snakke om, sier 

han. Da de kom opp fra kjelleren så de at hele menigheta sto oppstilt borte 

på fotballstadion. Gjess og professoren sto som Hitler og Goebbels oppe 

på tribuna og skua utover undersåttene. Dissa gærne soldatene var i gang 

med å dele ut cyanidtabletter. Predikanten ville drepa hele bunten! 

«Stopp!» brølte Utbryterkongen. 

Solveig reagerte spontant. Hu har alltid hata urettferdighet. Og så er 

hu så bråsinna, det kan jeg underskrive på. Hu glemte alt. Med Anitra og 

Fatima på slep, døm var ikke snauere døm heller, styrta Solveig mot Gjess. 

Hu skulle ta ham, den jævla drittsekken! Og ta professorkompisen hans i 

samma slengen. Professoren blei så forskrekka at han pissa på seg, ramla 

baklengs fra toppen av tribuna og landa på ryggkulen tre meter lenger 

ned. Som en liten orm krøyp han innunder tribuna og gjømte seg i pisset 

sitt. Det Solveig ikke tenkte på var at dissa frelsessoldatene var bevæpna, 

så mens hu kom opp mot Gjess, blei hu plaffa rett ned. Legen sa hu døde 

momentant, skuddet traff i hjertet. 

Straks etter kom politiet. Det var ikke Utbryterkongen som hadde ringt 

politiet, men Henrik. Like før han gikk opp på taket. Han hadde nemlig 

overhørt noe Gjess, altså predikanten, sa om at tablettene skulle ha «evig 

virkning». Han la sammen to og to og fikk massemorder til svar. Gjess 

daua også. Men kjerringa mi, Solveig, daua som en helt, det gjorde ikke 

predikantjævelen! Hu redda livet til 269 mennesker! 

− 12 −

Sjøl blei jeg enkemann. Nå har jeg bare Marius. 

Jeg går på jobben hver dag, men det er deg jeg tenker på, Marius. Jeg 

besøker deg hver dag, sitter på sengekanten din og snakker til deg. Kanskje 

du hører det jeg sier, at det når inn tel deg på noe vis? Jeg drømmer om 

at du en gang vil komma tilbake fra det stedet du har rømt tel. Jeg trur 

mamma lever ennå, sier jeg. Men at hu er et annet sted. Jeg er ikke religiøs, 

men jeg trur allikavæl. 

«Mamma vil ikke at du skal væra så frøktelig lei deg», sier jeg. 

Jeg har også lært noe annet. Da Solveig, Anitra og Fatima blei borte den 

høstdagen, da de blei kidnappa, var det ikke én avis som skreiv et kløyva 

ord om det. Jeg prøvde å få dem til å skrive noe, slå opp et bilde, men de 

bare jatta med og skreiv ikke et ord. Det var ikke sensasjonelt nok, de var 

jo bare vaskekjerringer. De er ikke noe å skrive om. At ei vaskekjerring er 

blitt borte er ikke så betydningsfullt som at en eller annen realitystjerne har 

fått ny kjærest, eller at døm har finni opp et nytt slankemiddel. 

Men det er du og jeg, Marius, det er vi som er reality. Vi er her, vi fins, 

uansett om avisfolka og politikerne og blåskjortene ser oss eller ei. 

Og så lover jeg deg en ting, jeg skal alltid væra pappa’n din, jeg er så 

innmari glad i deg. Og en dag skal du komme tilbake til meg. 

− 13 −

En forsvarstale for 

moderne vitenskap 

Ah! Vanitas Vanitatum! Which of us is happy 

in this world? Which of us has his desire? or, having it, 

is satisfied? – come, children, let us shut up the box 

and the puppets, for our play is played out. 

William Makepeace Thackeray, Vanity Fair 

Ærede rett: Jeg ble helt oppslukt av de nye tankene som plutselig bare 

var der. De var revolusjonerende! Jeg tenkte på min eiegode mor. Men 

også på Solveig, på heltemotet hennes. Min mor og Solveig fikk meg til å 

forstå. Arbeiderkvinnene er ikke late, ikke reaksjonære, ikke asosiale slik 

jeg tenkte. De viser tvert imot verdighet i ekstreme situasjoner, det var 

dette ordet jeg først bet meg merke i. Verdighet. De viste mot, og ikke 

minst omtanke – for de andre! Akkurat slik som Levinas skrev om. Og 

Pierre Bourdieu. Dette er viktig. 

Det var da tankene virkelig begynte å rulle. Tidligere tenkte jeg på en 

helt annen måte. Ting har unektelig forandret seg for meg, falt på plass, 

vil jeg si. Fra å være en samfunnsutviklende klasse, en klasse som starter 

virksomheter, får folk i arbeid, er en kulturbærer, er overklassen blitt redusert 

til individer hovedsakelig opptatt av egenforbruk, av å briske seg med 

sportsbiler, dyre hytter, kjendisliv og av å leve et latmannsliv med solbriller 

på nesa mens de sjangler rundt på golfbanen i Marbella med en caddy på 

slep. Skam å melde må jeg innrømme at i det minste deler av middelklassen 

er blitt overklassen light. Jeg ser en selvfornøyd, ny middelklasse. 

Å erkjenne dette var et stort sprang for meg, et kvantesprang, jeg, 

som bestandig har sett opp til middelklassen. Men nå har store deler av 

− 14 −

middelklassen løst seg fra pakten med samfunnet. De er bare seg selv – 

seg selv nok − slik Ibsen sa det. De bryr seg ikke lenger om tradisjonelle 

verdier som respekt for familien, nøysomhet, hjelpsomhet, arbeidsomhet, 

samfunnsengasjement, ansvar eller samhørighet. De er opptatt av å være 

fine, bli sett opp til, av å jobbe så lite som mulig, av status og av å ha en 

nypolert Audi i oppkjørselen. De mener de fortjener å bli sett opp til. Dette 

gjelder som antydet ikke hele middelklassen, selv passer jeg overhodet ikke 

inn her. En egokultur, vil jeg kalle det. Jeg snakker som fagmann, som 

professor i sosiologi. 

Arbeiderkvinnene står i rak motsetning til middelklassen! Jeg ber den 

ærede rett erindre at jeg er sønn av ei vaskekjerring, et fantastisk, selvoppofrende, 

hardt arbeidende og trofast menneske som døde så tragisk mens 

jeg ble holdt som fange på Kristi Ø. Min oppførsel under denne turbulente 

perioden, jeg ber dere innstendig bite dere merke i dette, må forstås 

på bakgrunn av min redsel for mors skjebne. Hun var dødssyk! Men også 

på bakgrunn av den konstante livsfaren jeg selv befant meg i. Jeg fryktet å 

bli drept hvert øyeblikk! 

Så, ærede rett, tilbake til den konklusjonen jeg trakk, til denne banebrytende 

erkjennelsen: Hva er den store, nye tanken? Jeg vil uttrykke det 

i slagordform på følgende måte: Arbeiderkvinnene er blitt det nye aristokratiet. 

Det er ikke gamle, henfarne tiders aristokrati jeg har i tankene. Det 

er et postmoderne aristokrati jeg sikter til. Jeg har med andre ord klart å 

videreutvikle Pierre Bourdieus tanker! Under inspirasjon av disse tankene 

skrev jeg som en gal på senvinteren og i vår. Det var som en besettelse. Og 

jeg må få lov til å si: Jeg fikk det til! Avhandlingen er blitt mitt hovedverk, 

mitt opus vivendi. Jeg var så lykkelig! Jeg ordnet med bokutgivelse, det gikk 

som en røyk. Universitetsforlaget var mer enn villig til å trykke den − på 

rekordtid. Jeg presenterte manuset for flere på instituttet, til og med gamle 

marxister trykket meg i neven. Alt gikk bra. Jeg ble enig med forlaget om 

hvilken dag boka skulle offentliggjøres. Tittelen ble Med mopp og verdighet, 

og med undertittelen Det nye, postmoderne aristokratiet. 

Presentasjonen skulle skje ved en pressekonferanse på gamle Håndverkeren 

i Oslo. Stedet ble valgt med omhu. Jeg ville ikke kobles til den foreldede 

arbeiderbevegelsen på Youngstorget og la meg omklamres av østkanten 

med sine utdaterte klassekampklisjeer. Og slett ikke til den nyrike vestkan- 

− 15 −

ten. Dette skulle være noe nytt, noe sentralt, en kan her gjerne tenke på 

Aristoteles som jeg har lest en del av i det siste, dette var Vitenskap med 

stor V. Jeg planla alt ned til den minste detalj. Hva jeg skulle svare på spørsmål 

fra journalister, hvilken mine jeg skulle anlegge, til og med hvordan 

jeg skulle kle meg. Like før tsunamien var jeg nemlig i Thailand, der jeg 

fikk sydd en silkedress etter mål. Med Armani-snitt. Jeg inviterte begge 

sønnene mine for å feire mitt store, men akk så seine gjennombrudd. Jeg så 

meg som en seierherre! Begge mine sønner sa at de regnet med å komme. 

Pressen ble invitert, TV likeså. Rune Slagstad skulle komme, videre skulle 

Gudmund Hernes komme i ens ærend fra Paris. Disse to skulle sitte på 

hver sin side av meg. Og med forlagssjefen ytterst, naturligvis. 

Jeg så for meg stabler med bøker på et bord med hvit duk, full sal og en 

forventningsfull mumling. Her var noe nytt, journalistene ville skjønne at 

noe stort var på gang. Jeg gledet meg, ja, jeg må få lov til å si at jeg gledet 

meg som en unge! 

Og så skjedde dette fatale. Den amerikanske presidenten gikk til uprovosert 

angrep på Nord-Korea. Presidenten hevdet at landet hadde oppstilt 

en atomrakett klar til å bombe New York. Brått ble det dette, og bare 

dette, avisene skrev om. TV viste knapt bilder fra noe annet. For meg 

raste alt sammen. Yngstegutten min i Sydney ringte og sa at sønnen hans, 

mitt barnebarn, som jeg for øvrig kun har sett én gang, hadde fått noe de 

fryktet var hjernehinnebetennelse. Han kunne derfor ikke komme. Og 

eldstegutten kom seg ikke ut fra Statene siden all utenrikstrafikk var blitt 

kansellert over natta. Hernes meldte avbud fra Paris av samme grunn. Den 

store dagen kom, men ble i stedet en knuslete og liten dag. Bare tre mediefolk 

kom. TA (av alle), Aftenposten og P4, som spurte om hvordan jeg 

kunne ha mage til å stå der og skryte av en forskningsrapport som helteerklærte 

arbeiderkvinnene når jeg sto i retten tiltalt for kidnapping av 

arbeiderkvinner, for ikke å snakke om medvirkning til drap på en av disse 

arbeiderkvinnene. 

Ja, jeg var knust. Jeg tuslet hjem til leiligheten i Holtes gate, ante ikke 

hva jeg skulle finne på. Jeg følte meg mutters alene. Lenge gikk jeg bare 

fram og tilbake i stua, var i en slags sjokktilstand. Jeg husker jeg tok til å 

skjelve. Etter en stund kom jeg på at jeg hadde investert i en Chivas Regal 

12 Years Old til den store anledningen. 

− 16 −

Jeg vil dere skal bite dere merke i alt dette, jeg var og er en dypt fortvilet 

mann! Jeg er ingen kriminell. For å si det som det var, så drakk jeg meg 

snydens full den kvelden. Livet mitt hadde falt i knas. Jeg er skilt to ganger, 

jeg har to barn jeg har mistet kontakten med, barnebarn jeg knapt husker 

navnet på, mitt vitenskapelige liv er en eneste lang fiasko. Og jeg har ikke 

en eneste nær venn. 

Jeg spør dere, ærede jury, er jeg den mannen dere ønsker å dømme? Har 

ikke norsk rettsvesen viktigere saker å ta seg av? 

− 17 −

En sovjetsoldat i Bjerkreim 

og andre skjebner fra 

2. verdenskrig 

BJØRN BRATBAK 

Utgivelsen er støttet 

av Bjerkreim kommune 

2016



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282334020 

Omslagsfoto: Privat 



Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten 

særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring 

bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid 


ARKADIJ 

Forord 

Iløpet av andre verdenskrig bestod Sovjetsamveldets hær av nesten 35 

millioner menn og kvinner. Av disse falt mer enn 6 millioner på slagmarken 

eller som følge krigshandlinger. 5,2 millioner ble tatt som krigsfanger. 

Av fangene var 3,3 millioner døde før krigen var slutt. Til vårt 

land ble det i årene 1941–45 ført rundt 100 000 sovjetiske krigsfanger 

som okkupasjonsmakten benyttet som arbeidskraft under strabasiøse og 

umenneskelige forhold. I perioden Sovjetsamveldet var involvert i andre 

verdenskrig, døde mer enn 13 000 sovjetborgere på norsk jord, eller langs 

Norges kyst. 

Denne boken tar for seg skjebnen til en enkelt soldat fra den sovjetiske 

røde hær, Arkadij Bojarintsev fra provinsen Vjatka i det sentrale Russland. 

Han kom til Norge som krigsfange sommeren eller høsten 1944, rømte 

fra arbeidsstedet i Rogaland i januar/februar 1945 og ble holdt gjemt i en 

fjellhule av dristige, modige og gode nordmenn til freden kom. Han ble 

sendt tilbake til Sovjet i begynnelsen av juli 1945. 

Arkadij var en av de mange millioner ungdommer som fikk hele sitt liv 

påvirket av handlingene til to despoter, og deres hjelpere. De som satte en 

hel verden i brann. 

Takket være stor velvillighet og hjelpsomhet fra hans yngste datter Tatjana 

har det i noen grad vært mulig å rekonstruere livshistorien til Arkadij. 

En stor takk til Tatjana Bojarintseva og andre i Arkadijs familie som har 

bidratt. Uten hennes og deres hjelp ville ikke denne boken blitt mulig. 

For lettere å kunne fornemme hvorledes Arkadijs liv må ha blitt påvirket 

av omgivelsene under oppveksten, som soldat og som krigsfange, og etter 

hjemkomsten med arbeidsliv og alderdom innenfor sovjetstaten, er det 

tatt med eksempler som ikke direkte hører til hans levnetshistorie, men 

som illustrerer den frykt mange av de sovjetiske krigsfangene levde under 

og må ha følt.

Bjørn Bratbak 

En stor takk til Aleksej Perminow, Oslo, også han soldat i Den røde armé 

og senere krigsfange i Norge. Etter fredsslutningen i mai 1945 klarte han 

å unnslippe tilbakesendelsen til Sovjet. Han ble værende i Norge og skapte 

seg en fremtid her. Som Arkadij kom også han fra Vjatka-distriktet, ble 

utkalt som soldat 1941 og endte som krigsfange i Norge. 

Russerne Bella Blank og Igor Khlynin, begge bosatt i Stavanger, har vært 

til god hjelp og takkes på det hjerteligste. Andre har også bidratt. Flere er 

nevnt i bokens etterord. En stor takk til dem alle. 


− 6 −

ARKADIJ 

Innledning 

I1978, 23 år etter at andre verdenskrig var slutt, ble det gitt ut en bok 

med fortellinger fra krigsårene i rogalandskommunen Bjerkreim. Boken 

var skrevet av lokalhistorikeren Jørgen Skjæveland og hadde tittelen 

Bjerkreim i krigsåra – 1940–1945. Flere av fortellingene i boken er basert 

på førstehåndsfortellinger fra dem som hadde opplevd krigstiden. Blant 

de mange historiene er også gjengitt en liten fortelling med overskriften 

«Sigmund Skjelbreid gøymer ein russar». Trolig er det Sigmund som selv har 

fortalt til Jørgen Skjæveland. Den lille fortellingen lyder slik: «… I februar 

siste krigsvinteren rømte ein russar som heitte så mykje som Arkadi Boyarensiv 

frå fangeleiren på Forus første dagen han kom dit. Han vart send fra mann til 

mann, tankane var å hjelpa han austetter til Sverige. Ola Magnussen Søyland 

kom med han til Sigmund Skjelbreid på Birkeland. Her vart dei samde om at 

det var best han bare roa seg hjå Skjelbreid. 

Først låg han i hytta til Berner Haugland, 

Sandnes. Ein dag kom Haugland til hytta, 

han sa russaren kunne bare liggja trygg, likevel 

meinte han det var best han flytte. Dei 

laga då til eit rom under ein heller oppi øvre 

Flaten under Kyrkjefjellet. Ytre veggene var 

brand og torv, dei andre veggene var fjellveggen. 

Her låg han Arkadi Boyarensiv til 

freden kom. Sigmund bar mat til han og ingen 

andre visste om russaren. Då Sigmund 

kom med fredsbodet, hoppesprang han ned 

bakkane …» 

Synet av den hoppende ungdommen 

fredsdagen brente seg fast i minnet til folkene 

på gårdene på Birkeland. Det var 7. 

mai 1945 om kvelden at meldingen om at 

− 7 −


Kyrkjefellet ved gården Birkedal i Bjerkreim. Ikke langt fra foten av fjellet ligger Russerhåla. 

krigen var slutt nådde til Rogaland og til resten av Norge. Barn og voksne 

på gårdene Birkeland i Bjerkreim kommune kunne da se dette merkelige 

synet. Nedover jordene fra Kyrkjefjellet kom en ung mann løpende, hoppende, 

dansende, han sang av full hals mens han viftet med armene, alt av 

bare glede. Han var så glad. Det var den 25 år gamle tidligere russerfangen, 

soldat i Den røde armé, Arkadij Mihailovich Bojarintsev, som til fulle gav 

uttrykk for sin glede. 

Siden begynnelsen av februar hadde han hatt tilhold i en liten hule oppe 

i fjellsiden i Kyrkjefjellet. Bare et fåtall hadde visst om russeren i hulen. Det 

var under krigen forbundet med dødsstraff å gi hjelp til flyktende fanger. 

Den som i hovedsak stod bak hjelpen med mat og klær, og hadde kontakt 

med russeren i hulen, var den tyve år gamle Sigmund Skjelbreid, 

odelsgutten på gården Birkeland. 

− 8 −

ARKADIJ 

Oppvekst og familie 

Arkadij Mihailovich Bojarintsev var født 17. januar 1920 i den lille 

landsbyen Veselki i Pisjanka-distriktet i det sentrale Russland, vest for 

Uralfjellene. Landsbyen Pisjanka var, og er fremdeles, administrativt senter 

i distriktet med samme navn. Byen ligger rundt 180 kilometer sør for byen 

Kirov, som igjen er senter for Kirov oblast (provins). Mellom Pisjanka og 

Veselki var det knapt 20 kilometer. Byen Kirov og provinsen med samme 

navn har en lang historie. Byen og distriktet rundt ble grunnlagt av slaviske 

folkeslag på slutten av 1100-tallet og hadde navnet Klynov frem til 1780, 

da navnet ble endret til Vjatka etter beslutning av administrasjonen i St 

Petersburg. Klynov, med distriktet rundt, var i 1489 erobret av tsar Ivan 

IIIs tropper og innlemmet i Russland. 

Siden landreformene og frigivelsen av de livegne under keiser Aleksander 

II i 1860-årene, var 90 prosent av bøndene i Vjatka-distriktet frie og 

selvstendige gårdbrukere og herrer på sine egne bruk. Deres gårdsbruk var 

små, med en hest og gjennomsnittlig vel 140 mål land. Vjatka-provinsen 

var etter dette den provins i det europeiske Russland med den høyeste 

prosent av selveiende bønder. Likevel var det jevnt over ingen velstand. 

Flesteparten av Vjatkas bønder slet under harde klimatiske forhold og dårlig 

jord. Vjatka-provinsen hadde et dårlig renommé i tsarenes Russland og 

ble karakterisert som den mest «Gudsforlatte» av de russiske provinsene. 

På 1800-tallet benyttet tsarregimet Vjatka-distriktet som forvisningssted 

for opprørere og oppsetsige intellektuelle. Blant disse var ofte polakker 

som hadde deltatt i oppstandene mot tsarregimet i Polen i 1830 og 1831, 

og polakker som senere motarbeidet den russiske okkupasjonen. Blant de 

mest prominente som ble forvist til Vjatka var filosofen og revolusjonæren 

Aleksandr Herzen. Han er kjent som «far til den russiske sosialismen» og 

ble som 23-åring i 1835 forvist til byen Vjatka for å ha deltatt i en fest 

hvor det ble sunget sanger som var kritiske til den regjerende tsar og hans 

system. 

− 9 −


Helt til slutten av 1800-tallet og begynnelsen av neste århundre forviste 

tsarregimet i St Petersburg kritikere og revolusjonære landsmenn til 

landsbyer innenfor Vjatka-distriktet. Det var blant annet tilfelle med Felix 

Dzerzinski, som senere ble grunnleggeren av sovjetstatens hemmelige politi. 

Etter oktober-revolusjonen i 1917, og den påfølgende borgerkrigen, var 

Vjatka truet av hvite tropper fra øst. Sentralkomiteen i Moskva sendte 

da Stalin og Dzerzinski til Vjatka for å støtte opp om og lede de troende 

bolsjevikene i området. 

Den gang Arkadij ble født og vokste opp hadde både byen og provinsen 

Kirov navnet Vjatka etter elven som renner gjennom provinsen. Men i 

1934 ble navnene forandret til Kirov for å hedre bolsjeviklederen og revolusjonæren 

Sergej Kirovs minne. Han var født i Vjatka-provinsen og var 

blitt myrdet i Leningrad i 1934, et mord som det fremdeles verserer flere 

teorier om hvem som stod bak. Noen våger å hviske at det var Stalins verk. 

Flere andre steder innenfor Sovjetunionen fikk navn etter Kirov, likeledes 

marinefartøyer, fabrikker, byer, broer, og ikke minst det berømte Mariinskij-teatret 

i Leningrad, og balletten der. Teatret fikk for øvrig sitt gamle 

navn tilbake etter omveltningen på begynnelsen av 1990-tallet, mens dets 

berømte ballett fremdeles benevnes Kirov-balletten. 

Byen Kirov, som ligger rundt 900 kilometer nordøst for Moskva, var 

under den kommunistiske perioden og den kalde krigen en såkalt lukket 

by for utlendinger, og er derfor ikke så kjent utenfor Russland og heller 

ikke i vårt land. Riktignok var det på begynnelsen av 1930-tallet en gruppe 

norske skogsarbeidere fra Østerdalen som en tid arbeidet i skogene og på 

sagbruk i Vjatka (Kirov) og Kukarka (Sovetsk). Kirov er fremdeles et viktig 

senter for den militære tungindustrien. 

Pisjanka ble under de administrative reformene i 1873 organisert med 

status som «volostj» (den laveste administrative enhet i tsartidens Russland), 

som under reorganiseringen i 1929 ble gitt benevnelsen rajon (region, 

distrikt). I dag bor det 14 500 i Pisjanska-distriktet. Den gamle Fødselskirken 

av stein fra 1777, som ble stengt i 1935 og delvis nedrevet i 

1938, er fra 1997 restaurert og tatt i bruk igjen. 

Landsbyen Veselki, hvor Arkadij ble født og vokste opp, var på begynnelsen 

av 1900-tallet en ganske liten, men typisk russisk landsby. Ved folketellingen 

i 1905 var det i Veselki 10 hus med til sammen 95 sjeler, 46 menn 

og 49 kvinner. De aller fleste i Veselki hadde etternavnet Bojarintsev, uten 

− 10 −

at de dermed behøvde 

å være i 

familie med hverandre. 

Arkadij ble 

født inn i en familie 

som bestod 

av en søskenflokk 

på fem. Familien 

levde i enkle kår, 

de hadde en hest 

og en ku. Både 

guttene og moren 

likte å fiske og forsterket 

kostholdet 

med fisk fra elvene 

nær landsbyen. 

ARKADIJ 

Foto fra slutten av 1930-årene. Arkadijs familie, moren, hans to brødre og 

søsteren Anna. Foto: Privat. 

Den amerikanske forsker og historiker, Aaron B. Retish, gav i 2008 ut 

boken «Russia’s Peasants in Revolution and Civil War». Boken er i hovedsak 

basert på forskning av situasjonen i Vjatka-distriktet. Retish beskriver 

situasjonen i distriktet som preget av uår og sult, mangel på arbeidskraft 

blant annet på grunn av utskrivingen av soldater under første verdenskrig, 

revolusjonene i 1917 og 1918, innføringen av sovjetsystemet og borgerkrigstilstand. 

For de enkelte familier var det dødsfall på grunn av hunger. 

Epidemier herjet og krevde mange liv. Politiske motsetninger splittet familier. 

Det var en økning i skilsmisser, familier ble forlatt og selvmord 

florerte. Retish skildrer hvorledes en familie kunne gå i oppløsning i denne 

Russlands kaotiske skjebnetid. Foreldre kunne miste livet av sykdom eller 

hunger, som følge av militære kamphandlinger, eller som ofre for den 

stadig økende kriminalitet, eller de kunne bli fengslet, flykte fra landsbyen 

eller rett og slett forsvinne på veien til åkeren eller til markedet. Slik var 

situasjonen i de første leveårene for Arkadij. 

Moren til Arkadij, Darija Ivanova, kom fra en sterk bondefamilie fra nabolandsbyen 

Korovino. Der vokste hun opp sammen med to søstre. Familien 

hennes hadde hus ved elvebredden med terasse og kjøttutsalg. Allerede i 

1930-årene var Darija Ivanova blitt til en gammel og utslitt kvinne. Hun 

arbeidet da som altmuligarbeider i kollektivbrukets arbeidsbrigade. Hun 

− 11 −


måtte utføre det som ble bestemt av formannen, brigaderen, ofte arbeid på 

de enorme åkrene med å delta i innhøsting av høy og korn, bære vann til 

kollektivhestene og annet tungt jordbruksarbeid. Darija døde i sitt hjem i 

Veselki i november 1943. 

Om faren, Mihail Bojarintsev, var det aldri noe snakk i familien, så vidt 

Arkadij kunne huske. Når Arkadij spurte moren, fikk han bare til svar at 

faren var reist bort. Trolig må faren ha forsvunnet en tid etter yngste datterens 

fødsel i 1925. Kanskje var han reist til et annet sted for å skaffe seg 

utkomme, kanskje kunne han ha vært i konflikt med det nye regimet, og 

derfor et tema man ikke skulle snakke om, kanskje var han blitt borte av 

andre årsaker? 

Av søsknene til Arkadij var søsteren Taisija den eldste. Hun var født i 

1908 og forlot Veselki i 1930-årene og flyttet til et sted i Ural. Der giftet 

hun seg med en enkemann som hadde to sønner fra sitt første ekteskap. 

Selv fikk de sammen tre sønner til. Etter at ektemannen døde flyttet hun 

med sønnene til byen Pavlodar, hvor hun døde i 1985. 

Broren Alexander var født i 1912 og gift før den andre verdenskrigen 

brøt ut. Han og kona Anna Danilovna, hun kom fra en velstående landeierfamilie 

som hadde drevet med oppdrett av hester, bygget seg hus i Veselki 

av et skur. Annas foreldre hadde fått konfiskert alle sine eiendommer, 

og blitt fratatt sine eiendeler og var ille behandlet av de nye makthaverne. 

Anna og søsknene hadde klart å gjemme seg da faren Danil E. Konev og 

hustruen ble pågrepet. 

Alexander og Anna hadde to barn, en sønn født i 1938 og en datter 

som bare var knapt to måneder gammel da faren i 21. oktober 1943 ble 

utkalt som soldat til 310. Novgorodskaja jegerregiment. Han ble sendt til 

fronten i Leningrad militærdistrikt og ble drept på slagmarken i Pskovregionen 

10. mars 1944. Der ble han gravlagt i en massegrav, som familien 

lenge ikke visste hvor var. Først nylig fikk de hvite at graven var lokalisert 

og ble tatt hånd om av krigsgravtjenesten. Den befinner seg i nærheten 

av landsbyen Sjvanibakhovo som ligger mellom byene Pskov og Ostrov i 

Pskov-provinsen. 

Arkadijs seks år eldre bror Vasilij, også han var soldat, ble såret i krigen 

og vendte i 1943 tilbake til Veselki på grunn av skadene. Han giftet seg i 

1944 og datteren Faina ble født i desember 1944. Vasilij døde i 1948 på 

grunn av skadene fra krigen. Hans hustru Valentina, var fra en av nabolandsbyene 

og levde fremdeles i 2012 i Ukraina i en alder av 87 år. Der 

hadde hun rundt seg sin datter, barnebarn og oldebarn. 

− 12 −

ARKADIJ 

Arkadijs to brødre 

Alexander og Vasili og 

søsteren Anna. 

Foto: Privat. 

Den yngste søsteren het Anna og var fem år yngre enn Arkadij. Hun 

gikk i familien under navnet tante Njura og var den sterke og mest sosiale. 

Under oppveksten måtte hun lære seg selvstendighet, faren var borte og 

moren døde da Anna var atten. Hun var den som holdt familien sammen, 

holdt greie på fødselsdager, adresser til dem som bodde langt borte, og det 

sosiale liv i familien. Da krigen var over, og hun følte ansvaret for barna til 

broren Alexander, reiste hun sammen med denne familien og slo seg ned i 

Pavlodar. Der fikk hun arbeid i jernbaneindustrien og hadde dermed mulighet 

for å reise Sovjetsamveldet rundt gratis. Dette benyttet hun seg av 

og holdt på den måten kontakt med sine slektninger. Hun var nok hovedgrunnen 

til at Arkadij og hans familie valgte å slå seg ned i Pavlodar i 1960, 

forteller niesen Tatjana. Anna ble enke i 1971 og døde i 2006. 

− 13 −


Landsbyen Veselki 

Landsbyen Veselki lå ved postveien fra Jaransk og Pisjanka mot Kukarka 

og videre mot Vjatka (Kirov). Mellom Kukarka og Kirov er 

150 kilometer. Kukarka ble i revolusjonåret 1918 omdøpt til Sovetsk, som 

byen fremdeles heter. Kukarka var i lang tid, både innenfor og utenfor 

Russland, viden kjent for sin produksjon av vakre og deltaljrike kniplinger. 

Det fortelles at kunsten å produsere kniplinger oppstod tidlig på 

1700-tallet. Tsar Peter den store beordret en av tømmermennene fra Kukarka 

til Nederland for å utdanne seg som skipsbygger. Under oppholdet i 

Nederland fant tømmermannen seg en nederlandsk kone, og hun ble med 

til Russland. Hun og mannen slo seg senere ned i fødebyen hans, og der 

satte hun i gang med å lære de russiske kvinnene kunsten å lage kniplinger. 

Kukarka-kniplingene er laget av svært tynn lintråd og fremdeles ettertraktede 

kunsthåndverk. 

Det var også i Kukarka at Sovjetunionens mangeårige og berømte utenriksminister 

Vjatsjeslav Mikhajlovitsj Molotov ble født i 1890. Han hadde 

da navnet Skrjabin og var sønn til en butikkfunksjonær. Han er kjent for 

å være medansvarlig for mange av de grove ugjerningene som bolsjevikregimet 

stod bak, blant annet deportasjonene og drapene på bønder under 

tvangskollektiviseringen og hungerskatastrofen i Ukraina i 1930-årene. 

Han var også med på å signere ordren om å avlive rundt 20 000 polske 

offiserer som var tatt til fange av Den røde armé under felttoget mot Polen 

i september 1939. 

Angårende skjebnen til den norske forfatteren Knut Hamsun, skal Molotov 

ha vist en viss mildhet. Under den norske utenriksminister Trygve 

Lies besøk i Moskva høsten 1944, stilte Molotov spørsmål om hva nordmennene 

aktet å gjøre med landssvikeren Knut Hamsun etter krigens slutt. 

Han ville gjerne at den berømte forfatteren, som hadde vært svært populær 

i Russland, og senere Sovjetunionen, måtte bli spart. Det var til dette Trygve 

Lie skal ha uttalt de berømte ordene: «You are too soft Mr. Molotov». 

Molotov selv levde helt til 1986. I årene 1940 til 1957 bar storbyen Perm 

− 14 −

ARKADIJ 

Kirken i nabolandsbyen Lipovo, fra 1919 kalt 

Obuhovo. Foto fra museet i Obuhovo. 

vestenfor Uralfjellene navnet Molotov, 

som en heder til massedrapsmannen. 

Fra Veselki, langs postveien mot 

Kukarka, var det bare to kilometer 

til nærmeste landsby, den noe større 

Lipovo. Denne byen er nevnt så tidlig 

som i 1646 og ble da omtalt som 

Lipovo pole. I 1919 fikk Lipovo, som 

hadde sitt navn etter de mange lindetrærne 

ved byen, det nye navnet Obuhovo. 

I registrene fra 1646 kan man 

lese at byen lå ved elven Pisjma og var 

statseiendom. Fra gammelt av var der 

en trekirke som omtales som Kristi 

Himmelfart Kirken. På 1700-tallet 

var der to kirker, hvorav den ene ikke 

kunne oppvarmes. I 1797 kom det 

spesiell tillatelse til å bygge en steinkirke. 

Den stod ferdig og ble innviet i 1806. To år deretter ble så de to 

trekirkene revet. 

Det var til kirken i Lipovo Veselki-beboerne soknet og der var også kirkegården 

som de døde ble ført til. Det var før revolusjonen i 1917 skole 

i Lipovo. Den ble drevet av kirken. Hvorvidt det var ved denne skolen, 

eller den ordinære skolen i den nærliggende landsbyen Korovino, Arkadij 

var elev, er ukjent. Derimot vet vi at hans totale skolegang var på de fire 

obligatoriske årene som russisk ungdom fra enkle kår fikk. Datteren Tatjana 

forteller at han ikke kunne få noen lenger utdannelse, blant annet på 

grunn av at familien ikke hadde råd til å gi ham høvelige klær. 

Veselkis plassering var vakker. Den lille landsbyen lå på en liten forhøyning 

ved bredden av den mindre elva Ilovka. Postveien gikk tvers gjennom 

landsbyen. Veselki var kjent for sin orden og sitt renhold. Langs elvebredden 

var det bygget badehus, og små trapper ned mot vannet både for vask 

og for bading om sommeren. Langs postveien og foran bolighusene var 

det plantet poppeltrær, og det vokste godt med kirsebær. Reisende langs 

postveien stanset ofte opp i Veselki for å hvile. De kom ikke sjeldent med 

utsagn om hvor vakker denne landsbyen var. 

− 15 −


Typiske scener fra landsbyer i Vjatka-distriktet fra tiden rundt inngangen til det tyvende århundre. 

Fotoene fra lokalmuseet i Kirov. 

Det finnes en interessant myte eller sagn om hvorledes Veselki ble til: 

«Det var en gang for lenge siden en rik adelsmann som het Vasilij Semenovitsj. 

Han reiste rundt i omegnen og kom til den vakre, ubebodde plassen 

ved elva Pisjma. Der ville han grunnlegge en landsby. Blant sine livegne 

bønder valgte han tyve gutter og tyve jenter. Av disse gjorde han tyve par 

ved å ta en vakker gutt og en lite vakker jente, og vis versa, og befalte dem 

at de skulle gifte seg. Etter bryllupet fikk hvert par en hest og et knippe 

med rug og havre, så fikk de ordre om å bygge seg hus. Slik ble Veselki 

grunnlagt for lenge siden, og slik fikk byen navn.» 

Det russiske ord for forvist, ’viselili’, skal ha gitt navn til byen, fortelles 

det i sagnet. Navnene på alle beboerne skulle være Bojarintsev for å hedre 

adelsmannen som stod bak dette. ’Bojarin’ er det russiske ord for adelsmann. 

Andre tolker navnet Veselki til å komme fra adjektivet lystig og 

glad. 

Under Arkadijs oppvekst var det tidvis uroligheter, misstemning og uenighet 

rundt omveltningene som fulgte i kjølvannet av revolusjonen og 

borgerkrigen. I nabobyen Lipovo ble det allerede i 1919 dannet en såkalt 

kommune eller kollektivbruk etter kommunistisk mønster. Primus motor 

i dette arbeidet var Ivan Ivanovitsj Obuhov som gikk i bresjen for det kooperative 

samfunnet. I en tale han holdt til beboerne i Lipovo i mai 1919 

sa han: «--- I dag er det fem av oss, innen en måned skal det være 100, og 

snart vil alle være med ---». I begynnelsen var det 21 personer som sluttet 

seg til Obuhov og hans ideer, men snart ble det flere. 

− 16 −

ARKADIJ 

Kirkene rammes 

Kirkens eiendommer, jorder og buskap, ble konfiskert og dannet 

grunnstammen for kommunen som kom til å vokse seg til et stort 

og mektig kollektivbruk. Det ble senere til et av de aller største og viktigste 

kollektivbruk i denne delen av Russland. Snart fikk kollektivbruket navn 

etter grunnleggeren Ivan I. Obuhov. Stiftelsesdagen, 9. mai 1919, ble viktig 

for kollektivbrukets historie og identitet, og ble hvert år markert med 

store feiringer. Ivan Obuhov ble mektigere og mektigere, og hans ord ble 

lov, og snart begynte han å oppføre seg som de gamle herrer og jordeiere. 

Nyordningen med kollektivbruk og innføring av bolsjevikenes styresett 

i lokalsamfunnene, gikk ikke uten motstand. I enkelte distrikt forekom 

også kamphandlinger med enheter som bestod av arbeidere, bønder og 

jordbruksarbeidere som ønsket å fordrive bolsjevikene. Det forekom grusomheter 

fra begge sider. Den danske russlandskjenner og forfatter Bent 

Jensen, forteller om voldsomme oppstander i Kostroma- og Vjatka-distriktene 

allerede tidlig etter revolusjonsåret. Bent Jensen skriver at da bevæpnede 

kommunister var begynt å arrestere «spekulanter» og folk som 

«hamstret» korn, gikk bøndene til motstand og brente noen av de ledende 

kommunistene på bål. 

Det var mange gammeltroende i området, og de betraktet kommunistene 

som «antikrist». Det er ikke så overraskende når en hører om grusomhetene 

som bolsjevikene utførte mot presteskapet. Tusenvis av prester ble 

drept og fornedret. Den gamle erkebiskop Andronik av Perm fikk nese og 

ører skåret av, øynene stukket ut og ble ført rundt i byen til offentlig ydmykelse. 

Biskop Germogen av Tobolsk ble levende bundet til et av hjulene 

på et lokomotiv og således avlivet når lokomotivet satte seg i bevegelse. 

Metropolitt Benjamin av Petrograd og 86 andre prester ble i august 1922 

stilt for retten og dømt for å ha motsatt seg å utlevere hellige gjenstander 

fra kirkene. Metropolitten og tre andre prester ble dømt til døden og allerede 

neste dagen henrettet ved skyting. 

− 17 −


Det var ikke alle som likte de nye ideene, og flere forsøkte å holde igjen. 

Flere ganger ble bygningene til kollektivbruket i Lipovo satt i brann, men 

bruket vokste og kollektiviseringen fortsatte. 

I 1924 ble det åpnet barnehage for de som arbeidet i kollektivet, og i 

1925 fikk kollektivet sin første traktor. Dette var i seg selv nærmest en revolusjon, 

og igjen var det mange som var skeptisk til denne nyvinningen. 

Det ble midt på 1920-tallet åpnet en skole for bondegutter hvor de kunne 

studere til nittenårsalderen. I 1927 kom den første radio til landsbyen og 

kollektivet, og fra da av ble det lyttet på «Stemmen fra Moskva». 

Kollektiviseringen av jorden fortsatte ut gjennom 1920-årene. Jorden ble 

tatt fra de velstående bøndene og innlemmet i kollektivet. Den russiske sosialistpolitikeren, 

mensjeviken Rafael Abramovitsj, forlot landet etter revolusjonen 

og benyttet friheten i vest til å forfatte artikler og skrifter som fikk 

stor utbredelse i de frie landene utenfor bolsjevikenes kontroll. Han skildret 

situasjonen i hjemlandet i 1930-årene. 25.000 bolsjevikkommissærer 

ble da sendt utover landet med ubegrensede fullmakter til å gjennomføre 

kollektiviseringspolitikken. Med bakgrunn i forhåndsoppsatte lister for 

hver enkelt landsby, ble velstående bønder fratatt produksjonsmidler som 

maskiner, forråd, korn, bygninger og buskap. De ble sammen med sine 

familier midt på vinteren jaget ut av hjemmene sine. De som var motvillige 

ble skutt eller fengslet og ført bort i godsvogner. De som ikke ble skutt 

ble sendt til tvangsarbeid nordpå. Dette skjedde vinteren 1929-30 over 

hele Sovjetunionen. Man gikk til verks med den største hensynsløshet og 

umenneskelighet. Det foregikk også massehenrettelser i forbindelse med 

tvangskollektiviseringen. 

Ti-års-jubileet for dannelsen av kollektivet i Lipovo, med sitt nye navn 

Obuhovo, ble markert med store festligheter. Folketallet i kollektivet hadde 

da mer enn femdoblet seg siden starten. I 1933 talte kollektivet 396 

mennesker. Under femtenårsmarkeringen i 1934 ble det avduket statue av 

Lenin, et monument som har en sentral plass utenfor kulturhuset i landsbyen. 

På slutten av 1930-tallet fikk kollektivet eget postkontor, bibliotek 

og fødselsstue. 

Under et møte som ble holdt i april 1931, bare 11 medlemmer var da 

til stede, ble det vedtatt at kirken skulle stenges og at bygningen skulle 

benyttes som skole. Arkadij var da elleve år gammel og må ha opplevd 

spenningen i lokalsamfunnet nært inn på livet. Noen år deretter bestemte 

kollektivet at kirken skulle rives fullstendig. Under arbeidet med å rive 

− 18 −

ARKADIJ 

tårnet og få ned kirkeklokkene, ble det benyttet en traktor. Da skjedde en 

ulykke, datteren til en av riverne ble drept og flere ble skadet. Rivingen ble 

deretter stilt i bero og kirken ble stående i ruiner. 

Minnet om uhyggen rundt ødeleggelsen av kirken satt lenge i folket. I 

1969 ble en eldre kvinne, som hadde opplevd skjenselsgjerningen, intervjuet 

i avisen Kirovskaya Pravda. Som liten jente hadde hun vært til stede 

da de tok korset og kirkeklokken. Hun fortalte at mange hadde vært samlet 

og at en mann, Mesenov, hadde talt og sagt hvor fritt livet ville bli uten 

noen Gud. Det var også mange kvinner der og de gråt. Hun hadde sett 

korset fra tårnet falle i bakken, men fra da av gikk alt galt, la hun til. Først 

døde den unge datteren til ham som hadde gitt ordren om ødeleggelsene. 

Kort etter ble tolv barn i barnehagen syke og døde. I landsbyen tolket de 

dette som et tegn på hvor galt det var å ødelegge kirken. 

Scene fra rivingen av en av kirkene i Vjatka-distriktet etter revolusjonen. Foto: Kirov-provinsens arkiv 

for sosial og politisk historie. 

− 19 −


I 1960-årene oppstod det en brann i kirkeruinene og det ble besluttet 

at alt av kirken nå skulle fjernes for godt. Mursteinsrestene av den gamle 

Oppstandelseskirken fra 1806 ble da benyttet til å bygge et kulturhus, et 

såkalt «Dom Kultura». Det ble også murstein nok til å bygge et vanntårn 

for kollektivets vannforsyning. Tårnet ble reist på stedet hvor kirkens alter 

hadde stått. Kirkegården hvor de gamle gravene var, også for de døde fra 

Veselki, ble jevnet ut og ble til tomter for kollektivets bolighus og administrasjon. 

At kirkene ble rasert var ganske alminnelig i sovjettiden. Det samme 

skjedde i provinshovedstaden Vjatka, fra 1934 Kirov. Der var det før revolusjonen 

40 kirker og fem klostre. I løpet av sovjettiden ble antall kirker redusert 

til en. De kirkene som ikke ble ødelagt ved sprengning eller brann, 

ble gjerne tatt i bruk som lager, eller til industri. Ute på landsbygda ble 

kirkene ofte stående tomme og ubrukt, ettersom befolkningen var utdødd 

eller hadde flyttet. 

Den store og vakre Alexander Nevski-katedralen fra 1864, som tronet på 

en av høydene i Kirov, og var synlig så godt som over hele byen, ble sprengt 

en natt i 1937. Katedralen var tegnet av Alexander Vitberg, født i Moskva 

1786 av svenske foreldre. Han var kunstner og arkitekt og hadde stått 

for de første byggeplanene for Kristus Frelseren-katedralen i Moskva. Før 

dette hadde han konvertert til den russisk ortodokse tro og tatt navnet 

Alexander. Arbeidet med Kristus Frelseren-katedralen ble påbegynt i 1817, 

men arbeidet gikk tregt og stanset opp i 1835. Etter åtte års undersøkelser 

ble Vitberg beskyldt for økonomiske misligheter og dårlig ledelse og i 

1835 forvist til Vjatka. Kristus Frelseren-katedralen i Moskva led samme 

skjebne som katedralen i Kirov, den ble sprengt av bolsjevikene i 1931. 

Under president Jeltsins styre ble den gjenoppbygget i årene 1994-2000 og 

står nå i sin fordums glans og som Moskvas fremste gudshus. 

I årene etter omveltningene i begynnelsen av 1990-årene har Kirov fått 

noen av sine kirker tilbake, noen av de gamle ble restaurert, noen er bygget 

på nytt. I dag har byen Kirov 20 kirker og to kloster, St. Trifon-klosteret 

for munker med presteskole, og Kristi forklarelses-klosteret for nonner. 

Det var ikke bare kirkebygningene og kirkens eiendommer som bolsjevikene 

kastet sine øyne mot etter at revolusjonene og borgerkrigstiden var 

over. Bruk og vedlikehold ble i stor grad overlatt til de lokale sovjetene. 

Det kirkelige arbeid ble stadig gjort vanskeligere. Allerede i februar 1918 

− 20 −

ARKADIJ 

hadde den nye sovjetregjeringen utstedt dekretet som skilte kirken fra staten 

og innført forbud mot religionsundervisning i skolene. Inngåelse av 

borgerlige ekteskap ble eneste godkjente vigselsmetode. 

Blant annet i provinsen Vjatka benyttet bolsjevikene seg på en utspekulert 

måte av jøder i de militære rekkene til å forestå plyndringen av kirkene. 

Dette førte til hat mot jødene, som igjen utviklet seg til rene pogromer. 

Prestene ble klassifisert som sosialt mindreverdige og gjort til «folkets 

fiender». De mistet dermed sine borgerrettigheter, som for eksempel å få 

rasjoneringskort for å kjøpe brød, likeså retten til å eie jord. En antireligiøs 

kampanje ble iverksatt. I februar 1922 ble det sendt en ordre til de lokale 

sovjetene om å fjerne alle verdigjenstander fra kirkene, også de som ble 

benyttet under gudstjenestene. Det skulle forklares med at inntektene ved 

salg skulle gå til dem som led under hungersnøden. Mange steder reiste 

de lokale menigheter seg mot dette, og det kom ofte til voldeligheter når 

bolsjevikene kom for å røve gudshusene. Fra årene 1922–23 viser registrene 

at det i alt var 1 414 voldelige og blodige sammenstøt mellom dårlig 

bevæpnete bønder og troende og bolsjevikenes soldater med geværer og 

maskingeværer. Ved disse opptøyene ble 7 100 geistlige drept, inkludert 

nesten 3 500 nonner. 

Før revolusjonen var det i 1914 130 biskoper i den ortodokse kirke i 

Russland, mens antall biskoper i 1941 var redusert til 28. Antall kirker 

og kapeller var i 1914 78 516, mens antallet i 1941 var redusert til 3 732, 

tall i henhold til statistikker fra den russiske kirken. Interessante er også 

tallene om antall personer som regnet seg som ortodokse kristne etter at 

kommunisttiden tok slutt. På begynnelsen av 1990-tallet var det 16,5 % 

av befolkningen som regnet seg som ortodokse kristne, mens det i 2013 

var ca 70 % som regnet seg som ortodokse kristne, en økning på 400 %, 

legger den ortodokse skribenten stolt og forklarende til. 

Kommunistregimets frykt for kristendommen nådde også til våre egne 

fjernområder, det barske og øde Svalbard. Under Det internasjonale geofysiske 

året 1957/58 etablerte den polske staten, den kommunistiske Folkerepublikken 

Polen, en forskningsstasjon i Hornsund på Svalbard. Stasjonen 

driver forskning innenfor områder som geofysikk og studier av det arktiske 

miljøet. Stasjonen var de første årene bare bemannet i sommerhalvåret, 

men har fra 1978 vært i helkontinuerlig drift, sommer som vinter, 

som regel med en bemanning på 8 til 10 personer. 

I 1982 reiste de polske forskerne et 10 meter høyt trekors på Wilczek- 

− 21 −


Katolsk messe ved korset på Wilczek-odden ved Hornsund. Foto fra boken «The Holy See and Svalbard». 

Gjengitt med tillatelse fra MSGR. Berislav Grgić, Biskop-prelat av Tromsø. 

odden, ikke langt fra selve stasjonen. Korset ble oppført av drivtømmer 

som var kommet over havet fra Sibir. Det ble reist til minne om unntakstilstanden 

i Polen, noe som den gang måtte holdes skjult. I februar 1987, 

mens kommuniststyresmaktene fremdeles hadde makten i Polen, besøkte 

den polske pater Wojciech Egiert Hornsund og sine polske landsmenn der. 

Det ble da feiret messe inne i stasjonen, den første katolske messe siden 

opprettelsen i 1957. 

Begivenheten ble omtalt i den norske Svalbardposten som ble utgitt i 

det norske samfunnet i Longyearbyen. Men dermed ble hendelsen kjent 

for den russiske stasjonen i Barentsburg, og derfra ble det rapportert til 

Moskva. Fra Moskva gikk meldingene til kommunistregimet i Warszawa. 

Det gikk ikke lang tid før stasjonslederen i Hornsund fikk klage fra sine 

foresatte i Polen over at det hadde blitt foretatt religiøse handlinger i forskningsstasjonens 

statlige lokaler. 

Da så forskningsstasjonen neste gang fikk besøk av sin katolske prest, 

våget de ikke å trosse myndighetene i Warszawa, og messen ble feiret 

utendørs ved det høye trekorset på Wilczek-odden. Dette ble så innledningen 

til en lang tradisjon. Når katolske prester besøker Hornsund, blir 

− 22 −

ARKADIJ 

det feiret messe ved korset og steinalteret ved siden av. Flere biskoper har 

feiret messe ved korset, likeså den polske kardinal Jozef Glemp. Warszawakommunistenes 

forsøk på å legge hindringer i veien for religionsutøvelsen 

ved forskningsstasjonen endte med at gudstjenestene i Hornsund feires i 

Svalbards mektige og naturskjønne omgivelser, en katedral som Vårherre 

selv har bygget. 

Etter kommunismens fall i Russland med oppløsning av Sovjetunionen 

i 1991, fikk også den russiske bosetningen på Spitsbergen anledning 

til å dyrke sin kristentro. I kulturbygget i gruvebyen Barentsburg ble det 

innredet og vigslet et kapell for russisk ortodokse gudstjenester. Flere 

ganger i året besøker prester fra Moskva-patriarkatet gruvesamfunnet. 

I 1996 inntraff den tragiske flyulykken der 141 russiske og ukrainske 

gruvearbeidere mistet livet under flystyrten på Operafjellet, ikke langt fra 

Longyearbyen. Etter dette er det i Barentsburg bygget et lite ortodokst 

kapell til minne om de mange døde. Vårherres veier er uransakelige! 

− 23 −

Jarl Kjetil Tøraasen 

STABDLER 

BERLIN 

GERMANY



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282334181 

Framsidefoto: Galina Listopadova 



bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag 

er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare 

tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid 


Jarl Kjetil Tøraasen 

2016

FORORD 

I min oppvekst på 70 og 80 tallet i Trysil sto ikke akkurat 

underholdningstilbudene i kø. Så da jeg som trettenåring 

(to år for ung!) for aller første gang så en James Bond 

film på kino, var det en skjellsettende opplevelse. Det 

var for meg drøye to timer med magi. En aldrende og lett 

overvektig Roger Moore i smoking var den ubestridte 

helten. Siden er det blitt tusenvis filmer på kino, video, dvd 

og strømmetjenester 

Film har en plass hos de aller fleste av oss og har siden 

stumfilmenes tid berørt, beveget, begeistret og provosert. 

Hvem har ikke en yndlingsskuespiller, en scene de ikke kan 

glemme eller en film de elsker å hate? 

En dyp interesse for film, samt en god del tid til overs 

på kveldstid under en ferie i Thailand var starten på dette 

prosjektet. Påfølgende uker og måneder har det resultert i 

hva du nå holder i hånda. Filmquiz er en uhøytidlig quizbok 

jeg håper vil være til glede og hygge, og samtidig kanskje 

spre litt kunnskap om det mangfoldige temaet, film. 

Jarl Kjetil Tøraasen

Part one: 

Stjerner i Hollywood (I og II) 

Grøss, gru og uhygge (I og II) 

Sett gjennom barneøyne (I og II) 

Disasters 

Filmmusikk/musikk i film (I og II) 

Action for alle penga! (I, II og III) 

Små grønne menn (I) 

Film fra gamle dager (I, II og III) 

Film som begynner på The (I) 

Blant cowboyer og indianere (I) 

Hvilken film er karakteren hentet fra? (I) 

Med klineksen klar (I, II og III) 

Based on a true story 

Film i gult og blått (I) 

Film fra hele verden (I og II) 

Smil og latter (I og II) 

Movies on war (I) 

Lett blanding, ja/nei (I, II og III) 

Film i rødt og hvitt 

Der bare fantasien setter grenser (I og II) 

3 stikkord, hvilken film? (I) 

You know the name, you know the number (I og II) 

Film i rødt hvitt og blått (I, II og III - Varg Veum spesial) 

Fra originaltittel til norsk (I) 

3 stikkord, hvilken skuespiller? 

For deg som (tror du) er ekspert (I og II) 

— 6

Part two: 

Fra roman til film 

Action for alle penga! (IV og V) 

Sett gjennom barneøyne (III og IV) 

Film med tall i tittelen 

Grøss, gru og uhygge (III og IV) 

Med klineksen klar (IV og V) 

You know the name, you know the number (III) 

3 stikkord, hvilken regissør 

Blant cowboyer og indianere (II) 

Fra originaltittel til norsk (II) 

Smil og latter (III, IV og V) 

Film i gult og blått (II) 

Film som begynner på The (II) 

Movies on war (II) 

Hvilken film er karakteren henter fra? (II) 

Små grønne menn (II) 

Film fra hele verden (III, IV og V) 

At the Academy Awards 

3 stikkord, hvilken film? (II og III) 

For deg (som tror) du er ekspert (III og IV) 

Lett blanding, ja/nei (IV og V) 

Stjerner i Hollywood (III, IV og V) 

Der bare fantasien setter grenser (III og IV) 

Film i rødt, hvitt og blått (IV, V og VI – Olsenbanden spesial 

og VII Amanda spesial) 

Filmmusikk/musikk i film (III og IV) 

7 —

— 8

PART ONE 

9 —

Stjerner i Hollywood 

I 

1. En av Hollywoods mest respekterte skuespillere, som 

til tross for at han fyller 80 år i 2017, holder fortsatt 

koken. Har spilt alt fra sjåfør til Gud. Hvem er dette? 

2. Hvilken engelsk fotballklubb er Tom Hanks fan av? 

3. Meryl Streep har et av Hollywoods lengstvarende 

ekteskap. Hvor lenge har hun vært gift? 

4. Hun ble født 11. februar 1969 i Sherman Oaks, 

California. Hun er 1.64 meter på strømpelesten og er 

blant annet kjent for sine venner på tv. Hvem er dette? 

5. Til hvilken verdensdel flyttet Mel Gibson med sine 

foreldre da han var 12 år gammel? 

6. For jobben i Mona Lisa Smile (2003) fikk Julia Roberts 

det høyeste honorar en kvinnelig skuespiller til 

dags dato har mottatt. Hvor mye fikk hun betalt (i 

amerikanske dollar)? 

7. George Clooney har et hus i Italia, hvor i landet ligger 

det? 

8. Keira Knightley har etablert seg som en av de 

store kvinnelige stjernene i Hollywood etter sitt 

gjennombrudd i Pirates of the Caribbean-filmene på 

2000 tallet. Hun hadde også en rolle i Star Wars – Den 

skjulte trussel (1999) pga sin slående likhet med en 

annen stjerne som hadde en betydelig rolle i filmen. 

Hva heter hun? 

9. I hvilken film debuterte Leonardo DiCaprio i 1991? 

Filmen var den tredje i rekken og kan karakteriseres 

som en grøsserkomedie. 

10. Hva menes med utrykket «Eastwooding»? 

— 10

Svar: 

I 

1. Morgan Freeman 

2. Aston Villa 

3. 38 år i 2016 

4. Jennifer Aniston 

5. Australia 

6. $25 millioner 

7. Laglio ved Lake Como 

8. Natalie Portman 

9. Critters 3 

10. Utrykket stammer fra Eastwoods tale på landsmøtet for 

det republikanske partiet i 2012 hvor han snakket til 

en tom stol 

11 —

II 

1. Brad Pitt ble to ganger kåret til verdens mest sexy 

mann av People Magazine. Første gang var i 1995, 

hvilket år ble han tildelt denne tittelen igjen? 

2. Hans fornavn betyr på Hawaiisk: Cool breeze over the 

mountains. Født i Beirut på 60 tallet. En av hans mest 

kjente filmer har følgende slagord: «Get ready for rush 

hour.» Hvilken stjerne er det snakk om her? 

3. Bruce Willis ble ikke født i USA, men i et større 

europeisk land, hvilket? 

4. Hva er Sandra Bullocks mest populære kallenavn? 

5. Hva er Willard Carroll Smith Jr. bedre kjent som? 

6. Jennifer Lawrence fikk i 2013 Oscar for sin innsats i 

filmen Silver Linings Playbook, men allerede i 2011 ble 

hun nominert til beste kvinnelig hovedrolle. For hvilket 

drama mottok hun nominasjonen? 

7. Når ble Tom Cruise født? (Ikke 4th of July.) 

8. Bradley Cooper er et av de nye navnene på 

stjernehimmelen etter suksesser som The Hangoverfilmene, 

The A-Team og American Sniper. I hvilken tv 

serie fikk vi se ham for første gang i 1999? 

9. Det har vært tvil rundt hvor høy Arnold 

Schwarzenegger er. Den tidligere offisielle høyden skal 

være 188 cm. Hva mener man er hans riktige høyde? 

10. Julia Roberts er en av de vakreste skuespillerinnene i 

Hollywood. Hva ved henne er ansett for å være spesielt 

sjarmerende? 

— 12

Svar: 

II 

1. 2000 

2. Keanu Reeves 

3. Tyskland 

4. Sandy 

5. Will Smith 

6. Winters Bone 

7. 3. juli, 1962 

8. Sex og singelliv 

9. 178 cm 

10. Hennes smil. 

13 —

Grøss, gru og uhygge 

I 

1. Hvem spilte psykopaten Max Cady i Cape Fear (1991)? 

2. Thrilleren Side Effects (2013) er laget av en regissør 

som er kjent for å ha samarbeidet med George Clooney 

i en rekke filmer. Hvem tenker vi på? 

3. I grøsseren 28 Days Later (2002) bryter noen aktivister 

seg inn i et forskningssenter. Der slipper de løs en 

sjimpanse som blir brukt i et hemmelig medisinsk 

eksperiment, noe som skal få enorme konsekvenser. I 

hvilket land er handlingen lagt til? 

4. Hvor mange Saw-filmer er produsert, og i hvor mange 

av filmene dukker den sadistiske Jigsaw opp? 

5. «You were right to be afraid of the dark» er slagordet 

til denne grøsseren fra 2016, der du virkelig ikke bør 

slukke lyset. Da heter selvsagt filmen? 

6. I Dark Water (2005) spiller Jennifer Connelly 

hovedrollen som den nyskilte Dahlia Williams, som 

sammen med sin datter flytter inn i en ny leilighet i 

New York der uhyggelige ting venter dem. Filmen er 

en nyinnspilling av en film som kom ut tre år innen. 

Hvilket land er den opprinnelige filmen fra? 

7. Et eksperiment går forferdelig galt i Fluen (1986). 

Hvilket vitenskapelig fenomen er sentralt i filmen? 

8. I denne virkelighetsbaserte filmen fra 2003, som ikke 

anbefales til noen med vannskrekk, blir to dykkere ved 

et uhell forlatt alene ute på havet. Hva er filmens tittel? 

9. Hvem hadde regien for Species (1995), med Ben 

Kingsley i hovedrollen? 

10. Hvem spiller hovedrollen som den kyniske 

frilansjournalisten Louis Bloom i thrilleren 

Nightcrawler (2014)? 

— 14

Svar: 

I 

1. Robert De Niro 

2. Steven Soderbergh 

3. England 

4. Sju filmer, og Jigsaw dukker opp i alle sammen. 

5. Lights Out 

6. Japan 

7. Teleportasjon 

8. Open Water 

9. Roger Donaldson 

10. Jake Gyllenhaal 

15 —

II 

1. Hvilken type jumbojet blir invadert av giftige slanger 

i Snakes on a Plane (2006), med Samuel L. Jackson i 

hovedrollen? 

2. Hvilken hardtslående kvinnelig Oscarvinner hadde 

hovedrollen i grøsseren The Reaping (2007)? 

3. Hvilken enorm skapning tramper rundt i New York i 

denne filmen fra 1998? 

4. Hvor gammel er Kyle Pratts (Jodie Foster) datter i 

thrilleren Flightplan (2005)? 

5. Hvilket år på 70 tallet kom den første The Amityville 

Horror, med James Brolin i hovedrollen? En 

nyinnspilling kom forøvrig i 2005, da med Ryan 

Reynolds i hovedrollen. 

6. Hva er det Lasse (Kristoffer Joner) og Per (Marko Kanic) 

finner i skogen i den populære grøsseren Villmark 

(2003)? 

7. Hvilket år hadde Villmark 2, med Anders Baasmo 

Christiansen og Ellen Dorrit, premiere? 

8. En gruppe medisinstudenter finner en måte å bringe 

døde pasienter tilbake til livet, med skremmende 

konsekvenser, i denne thrilleren fra 2014. Filmens 

tittel referer til bibelsk gjenoppstandelse. Hva heter 

filmen? 

9. Hollywoodutgaven av japanske The Grudge kom i 2004 

og fikk i tillegg to oppfølgere, hvilke år kom disse? 

10. Hvilken kjent forfatter skrev novellen som grøsseren 

Children of the Corn (2009) er basert på? 

— 16

Svar: 

II 

1. Boeing 747-400 

2. Hillary Swank 

3. Godzilla 

4. Seks år 

5. 1979 

6. En forlatt teltplass. 

7. 2015 

8. The Lazarus Effect 

9. 2006 og 2009 

10. Stephen King 

17 —

Sett gjennom barneøyne 

I 

1. Hvilken berømt indianerjente kunne vi se på kino i en 

Disneyanimert film i 1995? 

2. Hva er den norske undertittelen på Madagaskar 3? 

3. Den slemme Lord Business må stoppes for enhver pris, 

og det er det bare lille «klossete» Emmet som kan 

gjøre. Hvilken film fra 2014? 

4. Kurt blir grusom kom på kino i 2008. Hvem har skrevet 

boka filmen er basert på? 

5. Hva er hele tittelen på denne norske barnefilmen fra 

2011: Jørgen +? 

6. Hvilken kjent og kjær britisk forfatter med et 

norskklingende navn skrev historien om Mathilda som 

ble filmatisert i 1996? 

7. Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama var en av de 

best besøkte filmene på norske kinoer i 2014. I filmen 

møter Sabeltann sin erkefiende i Frithjov Såheims 

skikkelse. Hva heter erkefienden? 

8. Hvilket år fikk vi se Shrek på kino for første gang? 

9. Hvem gir stemme til den lille sjarmerende hunden Bolt 

i filmen med samme navn fra 2008? NB. Stemmen i den 

amerikanske originalutgaven. 

10. Hvem hadde hjertet i hånden i denne norske 

barnefilmen fra 1991? 

— 18

Svar: 

I 

1. Pocahontas 

2. Full rulle i Europa 

3. Lego filmen 

4. Erlend Loe 

5. Jørgen + Anne = Sant 

6. Roald Dahl 

7. Bjørn Barsk 

8. 2001 

9. John Travolta 

10. Frida 

19 —

II 

1. I 2015 kom det en ny film om Svampebob. 

Orginaltittelen var The SpongeBob Movie: Sponge out of 

Water. Hva er den norske tittelen? 

2. Stakkars lille Nemo forviller seg ut i det åpne hav, blir 

fanget, og ender opp på et tannlegekontor i Sydney. 

Hans pappa, Marlin, begir seg ut i den store verden for 

å redde ham. Hvilken fiskeart tilhører de? 

3. I hvilke animasjonsfilmer møter vi den tøffe og modige 

«space rangeren» Buzz Lightyear? 

4. Hvilket år kom den aller første filmen om Pippi 

Langstrømpe? 

5. Hva kalles den fantastiske verdenen Alice kommer til i 

Alice i Eventyrland? 

6. I hvilket tiår laget Ivo Caprino den udødelige 

dukkefilmen om Askeladden og de gode hjelperne? 

7. Madicken på Junibakken er en kjær svensk barnefilm 

fra 1980. Hvem skrev historiene om Madicken? 

8. Frost ble en kjempesuksess verden over i 2013. Den 

handler om den lille prinsessen Anna, som sammen 

med noen gode venner legger ut på en reise for å finne 

sin søster. Filmen er basert på et skandinavisk eventyr 

av hvilken forfatter? 

9. Hva slags skapning er Wall-E? 

10. Hva het den aller første Olsenbanden jr.-filmen som 

kom i 2003? 

— 20


COMMENTUM FORLAG 

Gamleveien 87 

4315 Sandnes 


ISBN: 9788282332781 

Kommandopappa: Innføring for ferskinger 

Originalutgave © 2012, Neil Sinclair og Tara Sinclair 

Summersdale Publishers Ltd 

46 West Street 

Chichester 

West Sussex 

PO19 1RP 

UK 

Originaltittel: Commando dad: Basic training 

Illustrasjoner og design: Matt Smith 

Norsk sats: Hana Costelloe 

Norsk oversettelse: Kathrine Vigdel 


Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er enhver eksemplarfremstilling 

og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. 

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.

Neil Sinclair 

Kommandopappa: 

innføring 

for 

ferskinger 

HVORDAN BLI EN ELITEPApPA 

Fra fødsel til tre år 

Forord ved Dr. Jan Mager-Jones, allmennlege

KONFIDENSIELT 

STRENGT 

HEMMELIG

INNHOLD 

Forord av Dr. Jan Mager-Jones, allmennlege.............................................................13 

Introduksjon.............................................................................................................................15 

• Hvordan bruke Kommandopappa...................................................................................17 

Kapittel 1: Fortroppen: Klargjøring av basen.....................................................19 

● Gjøre rent......................................................................................................................................20 

• Gjøre rent menig Babys rom...............................................................................................20 

• Rengjøre områder menig Baby vil være i kontakt med....................................20 

● Legge en slagplan....................................................................................................................21 

• Det grunnleggende – alt du behøver å vite om basen......................................21 

• Sørg for at basen er sikkerhetsklarert område.......................................................25 

• Gjør basen barnesikker...........................................................................................................25 

● Forberedelser.......................................................................................................................................26 

● Avgrens spesifikke områder til menig Baby og utstyret..................................26 

● Nødvendig utstyr når du skal bringe menig Baby fra sykehuset til 

basen......................................................................................................................................................27 

Kapittel 2: Uerfarne rekrutter: Hvordan overleve det første døgnet 

● Hvordan holde menig Baby .............................................................................................30 

● Hvordan skifte en bleie........................................................................................................31 

● Hvordan rense navlestrengstumpen ...................................................................34 

● Flaskehåndtering........................................................................................................35 

• Sikker rengjøring av soldatens tåteflaske................................................................35 

• Hvordan klargjøre en flaske morsmelk......................................................................38 

• Hvordan klargjøre en flaske morsmelkerstatning..............................................38 

• Korrekt oppvarming av morsmelkerstatning eller brystmelk.......................40

● Korrekt teknikk for å mate menig Baby med flaske ........................................41 

● Korrekt rapeteknikk...............................................................................................................42 

● Gjøre i stand senga for menig Baby ..........................................................................44 

● Etter det første døgnet ..............................................................................................46 

• Å bade en baby ........................................................................................................................46 

• Ta med menig Baby ut i felten.........................................................................................48 

● Hvordan håndtere gråt.......................................................................................................49 

Kapittel 3: Søvn og lignende nattoppdrag.....................................................51 

● Soverutiner..........................................................................................................................52 

● Den gode søvnrutinens gylne regler.........................................................................53 

• Hvordan lære menig Baby forskjellen mellom natt og dag.........................53 

• Innføre en kveldsrutine..........................................................................................................53 

• Teknikker for å etablere en god soverutine ...........................................................54 

● Når menig Baby våkner midt på natten...........................................................55 

● Soveøkter gjennom dagen...............................................................................................56 

• Vanlige tegn på behov for en soveøkt.................................................................57 

● Søvnmangel.................................................................................................................58 

• Oppsøk hjelp............................................................................................................................59 

Kapittel 4: Fra depotet: Grunnleggende hverdagsutstyr........................60 

● Grunnleggende overlevelsesutstyr...............................................................................61 

● Grunnleggende overlevelsesutstyr for korte oppdrag...................................62 

● Grunnleggende overlevelsesutstyr for dagsoppdrag.....................................63 

● Grunnleggende overlevelsesutstyr for langvarige 

operasjoner (ferie)..............................................................................................................64

● Hvordan pakke utstyrsbagen: nødvendige klær for langvarige 

operasjoner (ferie).................................................................................................................65 

• Unntak.................................................................................................................................66 

• Pakketips.......................................................................................................................67 

• Snacks..........................................................................................................................................67 

Kapittel 5: Ernæring: Uten mat og drikke, duger helten ikke...........68 

● Avvenning.....................................................................................................................................69 

• Gode valg for førstegangsføde..........................................................................................71 

• Mat som bør unngås det første året............................................................................72 

• Barnet spiser selv......................................................................................................................72 

• God fingermat å eksperimentere med.......................................................................73 

● Hvordan dempe smertene ved tannfrembrudd........................................74 

● Viktigheten av å lede an i fortroppen og opptre som et godt 

eksempel......................................................................................................................................74 

● Ernæringens gylne regler...................................................................................................75 

● Viktigheten av å ta seg god tid med maten.........................................................75 

● Viktigheten av porsjonsberegning og et balansert kosthold...................77 

● Å lage næringsrik mat for troppen.............................................................................78 

• Gode frokostideer.....................................................................................................................79 

• Gode lunsjideer...........................................................................................................................80 

• Gode middagsideer..................................................................................................................81 

• Hvordan variere maten og unngå at enheten går lei.......................................82 

● Planlegge måltider.................................................................................................................83 

● Sunn mat i en fei: Ideer til næringsrik snacks....................................................84

Kapittel 6: Stående ordre: Å etablere daglige rutiner.............................87 

● Materutiner.....................................................................................................................88 

• De vanligste indikasjonene på «jeg er sulten».....................................................89 

• De vanligste indikasjonene på «jeg er mett» .......................................................90 

● Måltidsrutiner............................................................................................................................90 

● Morgensignalet: morgenrutiner....................................................................................91 

• Forberedelser kvelden i forveien....................................................................................91 

• Kadetter i barnehagen..........................................................................................................91 

• Vekkerutiner..................................................................................................................................92 

• Frokost..............................................................................................................................................92 

• Pusse tenner.................................................................................................................................92 

• På med utstyret..........................................................................................................................94 

● Ettermiddagsrutiner...............................................................................................................94 

• Retrett til basen.........................................................................................................................94 

• Hjemme igjen etter barnehagen....................................................................................95 

• Innta basen...................................................................................................................................95 

● Lysene slukkes: leggerutiner...........................................................................................95 

● Rutiner for helga......................................................................................................................96 

● Vanlig rutinesvikt.....................................................................................................................97 

Kapittel 7: Pågangsmot: Kommandopappaens hemmelige våpen......99 

● Hva er pågangsmot?..........................................................................................................100 

● Hvordan opprettholde pågangsmotet over lang tid....................................100 

● Ivareta pågangsmotet i vanskelige situasjoner...............................................102 

● Å ta imot – og be om – hjelp fra andre.....................................................................103 

● Råd.......................................................................................................................................104 

● Støttegrupper............................................................................................................105

Kapittel 8: Medisinsk assistanse: Grunnleggende 

førstehjelp og pleie............................................................................................................107 

● Hvordan sette sammen et grunnleggende førstehjelpssett 

for babyer..............................................................................................................................108 

• Grunnleggende førstehjelpsutstyr: Det mest nødvendige.........................109 

• Teknisk utstyr..............................................................................................................................109 

• Nyttig ekstrautstyr.................................................................................................................109 

● Feber: De viktigste kjennetegnene .........................................................................109 

• Hvordan måle tempen.........................................................................................................110 

• Hvordan håndtere feber....................................................................................................110 

● Hvordan håndtere mindre krigsskader...................................................................111 

• Blåmerker og skrammer ....................................................................................................111 

• Småkutt.........................................................................................................................................111 

• Kloremerker og bitt fra dyr...............................................................................................112 

• Insektsstikk og -bitt...............................................................................................................112 

• Brennesler og lignende.......................................................................................................112 

• Neseblod.......................................................................................................................................112 

● Vanlige soldatplager: Hvordan gjenkjenne og behandle dem.............113 

• Kolikk...............................................................................................................................................113 

• Forkjølelse og hoste..............................................................................................................114 

• Falsk krupp...................................................................................................................................114 

• Øreinfeksjoner...........................................................................................................................115 

• Øyeinfeksjoner og tette tårekanaler...........................................................................115 

• Influensa.......................................................................................................................................116 

• Svært smittsomme virusinfeksjoner: meslinger og 

vannkopper ..............................................................................................................................116

• Forstoppelse.......................................................................................................117 

• Seboré............................................................................................................118 

• Dehydrering.......................................................................................................118 

• Diaré.............................................................................................................118 

• Bleieutslett..........................................................................................................119 

• Oppkast...............................................................................................................119 

● Symptomer på at noe er alvorlig galt..............................................................120 

• Hjernehinnebetennelse..........................................................................................................120 

• Lungebetennelse.........................................................................................................121 

Kapittel 9: Ut i latrinen: Pottetrening.................................................................122 

● Pottetrening: Hva, hvordan og når det er på tide å sette i gang..............123 

● Gjenkjenne signalene fra kadetten.................................................................123 

● Pottetreningens gylne regler.....................................................................................124 

● Nødvendig utstyr for pottetrening........................................................................125 

● Rutiner rundt pottetrening.......................................................................................126 

Kapittel 10: Utrykning: Transportere rekruttene..........................................127 

● Gylne regler for å transportere troppen........................................................128 

● Å frakte rekrutten til fots........................................................................................128 

● Å frakte rekrutten i bil.................................................................................................133 

• Overlevelsesutstyr til bilen............................................................................................134 

• Førstehjelpsutstyr til bilen.............................................................................................134 

● Å frakte rekrutten på kollektivtransport .....................................................135 

• Buss eller trikk......................................................................................................................135 

• Turistbuss..................................................................................................................................136 

• Tog.............................................................................................................................................136 

• Fly..................................................................................................................................137

• På flyplassen..............................................................................................................................137 

• Under flyreisen.........................................................................................................................139 

Kapittel 11: Aktivisere og underholde soldatene........................................141 

● Gylne regler for å holde soldatene aktiviserte.............................................142 

● Aktivisere soldatene på basen................................................................................142 

• Gøyale baseaktiviteter.......................................................................................................144 

• Leker............................................................................................................................................144 

• TV.................................................................................................................................................146 

• Film..............................................................................................................................................146 

● Aktivisere under utrykning......................................................................................147 

• Elektroniske duppeditter....................................................................................................147 

● Å holde soldaten underholdt til fots .......................................................148 

• I vogna...........................................................................................................................................148 

● Underholde og aktivisere under bilkjøring...................................................149 

● Underholde og aktivisere på offentlig transport...................................150 

• Buss eller trikk..........................................................................................................................150 

• Tog............................................................................................................................................151 

• Fly................................................................................................................................151 

● Underholde og aktivisere ute på farten ........................................................152 

● Underholde og aktivisere ute i naturen............................................................153 

• Ut i naturen: Utfluktens gylne regler.......................................................................153 

• Utendørsaktiviteter for smårollinger........................................................................154 

● Aktivisere smårollinger på matbutikken........................................................155 

● Småbarnstreff.............................................................................................................................156

Kapittel 12: Krigsberedskap: Å håndtere konflikt .....................................158 

● Grensesetting...............................................................................................159 

● Disiplin................................................................................................................................160 

● Enhetsreglement: Å fastsette regler ......................................................................160 

• Alderstilpassede sanksjoner............................................................................................162 

● Smårollingens trassanfall: Hva som kjennetegner dem, hvordan 

håndtere dem – og når................................................................................................165 

• Hvorfor slår ungen seg helt vrang?............................................................................165 

• Unngå anfall................................................................................................................................165 

• Å takle anfallene.....................................................................................................................166 

• Iverksette redningsoperasjon.........................................................................................167 

• Etterdønningene......................................................................................................................168 

● Konflikthåndtering: misnøye fra fremmede..................................................168 

● Dissidenter i rekkene: Å takle konflikter som oppstår mellom deg og 

kadetten....................................................................................................................................170 

● Underliggende årsaker til konflikt............................................................................172 

Dimmefest.....................................................................................................174 

Oversikt over ord og uttrykk........................................................................................178 

Stikkordsregister.................................................................................................180

Forord 

av Dr. Jan Mager-Jones, allmennlege 

For de fleste par er det å reise hjem fra sykehuset med en nyfødt baby den 

spennende starten på et nytt liv som foreldre. Veien er likevel kort til å føle seg 

fullstendig overveldet av det enorme ansvaret det er å skulle ta seg av et lite 

menneske. I løpet av de første dagene og ukene oppdager man at hver minste 

lille oppgave tilsynelatende krever en imponerende evne til å administrere 

og koordinere – å ta seg av en liten baby kan nærmest oppleves som en ren 

militæroperasjon! 

Neil Sinclair er godt kjent med militæroperasjoner gjennom sitt yrke som 

kommandant i det britiske ingeniørkorpset. Da han satte sin militære karriere 

på vent for å være hjemmeværende pappa på heltid, innså han nødvendigheten 

av en lett tilgjengelig referansehåndbok. 

Kommandopappa: innføring for ferskinger er som foreldremanual nettopp et 

slikt glimrende verktøy. Boken er kortfattet og liten nok til at man kan ha den i 

baklommen, men rommer et rikholdig utvalg av steg-for-steg-instruksjoner i alt 

du behøver å gjøre for spedbarnet eller smårollingen. Boken er kreativt lagt opp 

i stil og uttrykk som en militærhåndbok, den er både morsom å lese og gir en 

lettfattelig og klar veiledning i alt fra å rigge opp basen (gjøre alt klart hjemme i 

påvente av den nyfødte) til å desarmere bomber (bli kvitt skitne bleier!). 

Som familielege møter jeg ofte ferske mødre og fedre som kjenner på presset 

til å gjøre alt rett – og med tenåringsgutter i huset husker jeg fremdeles hvor 

utfordrende det var i starten. Jeg anbefaler denne flotte håndboken på det 

varmeste, og jeg ser den for meg ligge velbrukt og med eselører i enhver nybakt 

pappas baklomme. 

13

Denne boken er dedisert min egen dyrebare enhet: min kone, Tara, og våre 

tre kadetter, Sam, Jude og Liberty. Boken er også tilegnet alle fedrene som 

gjentatte ganger spurte: «Har du fått skrevet den der boken? Jeg kunne virkelig 

trengt den nå.» 

Takk til alle sammen. 

Fra forfatteren 

Jeg er en hjemmeværende kommandopappa og autorisert barnepasser, og jeg 

har personlig kvalitetssikret alle metodene beskrevet i denne innføringsboken. 

Stoff i boken som omhandler babyens helse og sikkerhet er gjennomgått og 

godkjent av autorisert helsepersonell. De har sørget for at opplysningene er 

korrekte og i tråd med allmenngyldige holdninger og retningslinjer. Forlag, 

forfatter og fagkyndige frasier seg imidlertid ethvert juridisk ansvar for eventuelle 

skader som oppstår som følge av både korrekt og feilaktig bruk av opplysningene 

i boken. Råd og retningslinjer for spedbarnsstell er i kontinuerlig endring, og 

Kommandopappa er ingen erstatning verken for å oppsøke allmennlege eller å 

bruke sunn fornuft. 

Bokens innhold er godkjent av: 

Rachel Jessey, jordmor og ernæringsfysiolog 

Sally Jordan, sykepleier og hjemmesykepleier 

Dr Jan Mager-Jones, allmennlege 

Damon Marriott, autorisert rådgiver i barnesikring for Britax Excellence Centre 

Med takk til Sarah Thorsby.

Introduksjon 

TIL ALLE FEDRE OG FORSØRGERE (heretter kalt «kommandopappaer») 

Denne boken er skrevet for dere. 

Jeg har erfaring som kommandosoldat, idrettslærer, sikkerhetsvakt i tjeneste 

hos den britiske utsendingen til FN i New York, hjemmeværende pappa og 

autorisert barnepasser, og jeg kan med hånden på hjertet si at få øyeblikk i 

livet har vært så skremmende som da jeg reiste hjem fra sykehuset med min 

førstefødte. 

Alle bøkene og kursene om det å være forelder handler ofte om alt som skjer 

frem mot fødsel. Men, før du vet ordet av det har du og partneren din kommet 

hjem fra sykehuset etter fødselen med det hele og fulle ansvaret for en baby. 

Jeg begynte å tenke på hvor mye lettere livet ville vært om noen hadde 

gitt meg en grunnleggende håndbok for den lille rekrutten min (heretter kalt 

menig Baby), lik den manualen du får utdelt i førstegangstjenesten. Enhver 

soldat vil si seg enig i påstanden om at det mektigste våpenet i deres arsenal 

er Basic Battle Skills: En håndbok de fikk utdelt den første dagen i militæret. 

Den omhandler alt fra hvordan barbere seg til hvordan en med nøyaktighet 

kan anslå avstanden til et mål, og den inneholder det grunnleggende om alle 

praktiske kunnskaper som trengs for å bli en førsteklasses soldat. 

Jeg gjorde forsøk på å oppspore en slik håndbok, men bøkene myntet på 

ferske fedre var enten av det humoristiske slaget (og tro meg, kompis – hvis 

oppdragerstilen din oppfattes som ren underholdning, har du bommet totalt) 

eller enda verre: bøker så teoritunge at det var umulig å hente ut noen praktisk 

informasjon. Etter den n-te våkenatten med en vrælende menig Baby i armene, 

tjener en 700 siders avhandling om følelser ingen hensikt. 

Jeg innså at det jeg trengte, var en lett tilgjengelig og grunnleggende 

treningshåndbok for foreldre, og da spesielt fedre. 

Mine herrer: Den boken dere holder i hånden nå, er nettopp en sånn bok. 

Følelser er viktige. Men knappe sekunder etter at den lille soldaten har sett 

15

Kommandopappa 

verdens lys, vet du nøyaktig hva du føler. Jeg følte kjærlighet, frykt, forvirring, 

frustrasjon og ærefrykt, og det bare i løpet av den første timen. Denne boken 

har til hensikt å hjelpe deg til å forstå hva du må gjøre. 

Som innføringsbok for ferske fedre kan Kommandopappa bare ta deg til et 

visst punkt. Resten er opp til deg. For utføre rollen som pappa på best mulig 

måte, må du supplere med en mengde praktisk erfaring. Du er nødt til å manne 

deg opp, komme deg ut og sette i gang. Og da er vi kommet til den første 

regelen for en kommandopappa: 

EN KOMMANDOPAPPA 

ER ALLTID I AKTIV TJENESTE 

Det oppleves kanskje ikke slik nå, men tiden du får sammen med dine små 

soldater er ufattelig kort. Skarve 2000 dager og litt til har passert mellom fødsel 

og seks år idet den lille soldaten begynner på skolen. Innen 7000 dager etter 

den dagen han ble født, er kadetten fylt 18. 

Det er kanskje ikke du som har hovedoppsynet med den lille rekrutten, 

kanskje ser du henne bare i helga eller på kveldstid. Kanskje er du ikke den 

biologiske faren engang. Det betyr ingenting. Det som er viktig, er at du gjør 

mest mulig ut av den tiden du faktisk tilbringer sammen med barnet. Og den 

beste måten å gjøre det på, er å utføre foreldrerollen med militær presisjon. 

EN KOMMANDOPAPPA VET 

AT FORBEREDELSE OG PLANLEGGING 

FORHINDRER FAMLENDE FORELDREANSVAR 

16

Introduksjon 

Legg din ære i enhetens ve og vel. Begrens omfanget av unødvendig stress 

og bekymring ved å terpe og forbedre din ekspertise – det vil gi deg selvtillit 

og trygghet. Vær forberedt. Oppfør deg slik det sømmer seg din rang som 

kommandopappa. Det er ikke alltid enkelt – men det som er verdt å kjempe for, 

er aldri enkelt. 

For et barn veksler pappaen stadig mellom flere roller, han kan være både 

Helten, Rollemodellen og Beskytteren. Det er disse oppgavene du nå er i ferd 

med å tre inn i. Du skylder både deg selv og dine små soldater å være den beste 

pappaen du kan være. Her og nå. La treningen begynne. 

Hvordan bruke Kommandopappa 

Kommandopappa er ment som en håndbok til bruk i felten (med andre ord en 

enhåndsmanøver mens du samtidig tar deg av babyen), derfor har jeg sørget 

for at alt du behøver å vite av informasjon får plass i en bok du kan stappe ned 

i baklommen. 

Ta også en titt på hjemmesiden www.commandodad.com for utfyllende 

informasjon og tillegg (engelskspråklig). Gjennom boken refereres det til både 

denne og andre nettsider når du behøver mer informasjon om alt fra ulike 

bleietyper til ernæring og hvordan du kan få menig Baby til å sove. Her kan du 

også finne korte og praktiske «slik gjør du det»-videoklipp om hvordan du holder 

en baby, bader den og får den til å rape. For ikke å snakke om det viktigste av 

alt: «Hvordan skifte en bleie». Nettsidene inneholder i tillegg en mengde nyttige 

linker til andre nettsteder som vil være til god hjelp for nybakte fedre. Her kan 

du også registrere deg og ta del i et forum der tanker, spørsmål og meninger 

utveksles kommandopappaer imellom. 

Gjennom hele Kommandopappa er det bevisst brukt militærterminologi, 

inkludert militæruttrykk jeg har funnet på selv i min karriere som 

Kommandopappa. I slutten av hvert kapittel finner du derfor en ordliste med 

oversikt over disse uttrykkene og en nærmere forklaring på hvordan de er brukt. 

17

De viktigste uttrykkene i denne boken er som følger: 

● MB: Menig Baby. En liten soldat som ennå ikke kan bevege seg rundt. 

● KS: Kadett Smårolling. En liten soldat som kan skyve seg fremover, kravle, 

stå oppreist og til slutt gå. 

Når jeg refererer til soldater, rekrutter, kadetter, menige og fotsoldater, er det 

en samlebetegnelse på barn. 

Gjennom boken vil et symbol gå igjen. Dette peker på «sunn fornuft» og er 

ment å gjøre teksten mer tilgjengelig og lettere å lese. Det samme gjelder for 

diagrammene. 

18

Kapittel 1: 

Fortroppen: 

Klargjøring AV BAsen 

Livet ditt er i ferd med å snus totalt på hodet. Forbered deg så godt du kan på 

forhånd, slik at du sparer verdifull tid og verdifulle krefter – begge deler vil bli 

mangelvare i månedene som kommer. 

Mål: 

Etter dagens gjennomgang vil du sitte igjen med en større innsikt i: 

● Hvordan klargjøre basen for menig Baby. 

● Det mest nødvendige utstyret basen bør inneholde før du tar med deg 

menig Baby hjem. 

● Det du trenger av nødvendigheter når du reiser hjem fra sykehuset med 

menig Baby. 

EN KOMMANDOPAPPA VET 

AT FORBEREDELSE OG PLANLEGGING 

FORHINDRER FAMLENDE FORELDREANSVAR 

Start arbeidet med å klargjøre basen rundt seks uker før termindato. Det 

innebærer følgende: 

● Gjøre rent. 

● Planlegge. 

● Forberede. 

● Avgrense ulike områder til menig Baby og utstyret. 

19

Kommandopappa 

Gjøre rent 

Målet er å vaske grundig – men ikke sterilisere – omgivelsene menig Baby skal 

oppholde seg i. Det er så og si umulig å fjerne alle bakterier fullt og helt, men 

så er det tross alt ikke et feltsykehus du skal klargjøre, heller. Selv om det i 

teorien kunne ha vært mulig å skape et miljø fullstendig fritt for bakterier 

(det er det ikke), er det ikke bærekraftig i lengden. Bruk 

sunn fornuft. Å vaske og rydde underveis og fortløpende 

er eneste standard operasjonsprosedyre (SOP). 

Gjøre rent menig Babys rom 

Sannsynligvis kommer ikke menig Baby til å sove på sitt eget 

rom før minst seks måneder etter fødselen. Det er likevel å anbefale å gjøre 

rommet grundig rent før rekrutten ankommer basen, mens du enda har tid til 

å gjøre det. 

Korrekt: 

● Tørke over veggene med en fuktig fille. 

● Rense vegg-til-vegg-teppe og gulvtepper, vaske gulv. 

● Støvtørke og pusse over vinduer og blanke flater. 

SUNN 

FORNUFT 

Feil: 

● Male rommet til menig Baby rett før han eller hun skal innta basen. Den 

sterke lukten kan være skadelig. 

● Bruke sterke rengjøringsmidler. 

Vaske alle overflater menig Baby vil være i berøring med, 

inkludert: 

● Seng og andre møbler. 

● Stellebord. 

● Badebalje. 

Sørg alltid for å ha rene hender. Neglene skal være klippet og rene. 

20

Fortroppen: Klargjøring av basen 

Legge en slagplan 

Grunnleggende utstyr til basen – hva du behøver å vite 

Ved stellebordet 

● Bleier. Hvis du bruker engangsbleier, kjøp størrelse nyfødt og et hakk større. 

Babyer vokser raskt! 

● Hvis du bruker tøybleier, sett deg grundig inn i hvilke typer som finnes. Ikke 

kjøp for mange bleier før du vet hvor mye menig Baby veier. Det kan hende 

du innser at tøybleier ikke er tingen likevel, derfor er det lurt å unngå å 

bruke for mye penger på det i starten. For mer informasjon om de ulike 

bleietypene som finnes på markedet, klikk under fanen Resources på www. 

commandodad.com. Se også www.lillegullbleier.no. 

● Våtservietter til baby, bomullspads. 

● Krem som beskytter mot bleieutslett. 

● Vaskbar stellematte. 

● Bleieposer. Spesielt nyttig for bleier fulle av krutt – men en plastpose gjør 

også samme nytten. Det beste er imidlertid om den er biologisk nedbrytbar, 

slik som bioposer. 

Klær 

● 6 bodyer og 6 pyjamaser med trykknapper. Disse er praktiske og 

komfortable og gjør det lett å bytte bleie. 

● 6 par sokker (til info: Babyen kommer til å sparke dem av seg hele tiden) til 

bruk når babyen ikke har på seg pyjamas med fot. 

● 3 par tynne bomullsvotter for å forhindre at menig Baby klorer seg i ansiktet. 

● 3 cardigans eller tynne bomullsjakker. Flere tynne lag er bedre enn veldig 

tykke klær. 

● 3 bomullsluer for å holde menig Baby varm (en stor del av varmetapet går 

gjennom hodet). Hvis det er kaldt ute, trenger du i tillegg en varm, myk lue 

til utendørsbruk. 

● 2 babytepper, for eksempel tynne ulltepper eller helsetepper. Disse brukes 

for å holde menig Baby varm gjennom dagen. 

21

Kommandopappa 

Mating 

● Hvis partneren din gir morsmelk, kan det være en fordel å gå til anskaffelse 

av en brystpumpe. Det samme gjelder ammeinnlegg og krem for såre 

brystvorter. 

● Hvis det ikke er aktuelt å gi morsmelk, er alternativet å gi morsmelkerstatning 

på flaske. Helsemyndighetene anbefaler imidlertid å gi morsmelk 

så langt det er mulig. 

● 2 flasker. Du kommer til å behøve flere (åtte er et praktisk antall, da vet 

du at du alltid har noen som er rene), men du må finne ut om menig Baby 

faktisk liker å suge av den flasketypen du har kjøpt. Veien mot å finne ut 

av hvilken flaske og flaskesmokk som funker best, kan være et potensielt 

minefelt. Skaff deg informasjon om hva som er tilgjengelig på markedet 

ved å klikke under fanen Resources på www.commandodad.com eller klikk 

deg inn på nettsidene til ulike forhandlere. 

● Reservesmokker til flasken. Når du vet hvilken type flaske menig Baby 

foretrekker, sørg for å ha ekstra flaskesmokker tilgjengelig. Flaskesmokker 

som revner eller er ødelagt på noe vis må byttes ut umiddelbart. 

● 2 flaskekoster. 

● Valgfritt steriliseringsutstyr, se kapittel 2: «Uerfarne rekrutter: Hvordan 

overleve de første 24 timene» for mer informasjon om steriliseringsutstyr. 

● En termobeholder for flasken, om nødvendig – når du for eksempel er på 

farten uten mulighet for å varme opp melken, men trenger å gi menig Baby 

varm melk. 

Bading 

● Babysåpe og -sjampo, brukes i små mengder. Kjøp bare såper som ikke svir 

i øynene. 

● Myke håndklær i bomull og flanell. 

● En badepute til badekar, om nødvendig. 

● En badebalje. 

Soving 

● Moseskurv eller vugge med god polstring. En madrass som ikke ligger som 

den skal, kan være farlig. Bruk derfor bare madrassen som hører til senga. 

● Innendørstermometer. 

● Babycall, og babykamera hvis dere føler dere trenger det. 

22


Sengetøy 

● 3 laken til vuggen eller kurven, som enten har strikk eller kan stappes godt 

inn under. 

● 4 tynne, myke bomullsdyner og 2 helsetepper. Lagvis med tepper gjør det 

lettere å justere temperaturen til babyen. 

Førstehjelp 

● Øretermometer. 

● Paracetamol (60 mg stikkpiller beregnet på babyer) og ibuprofen (til barn 

under 1 år kun i samråd med lege). Sjekk etiketten om menig Baby tilsvarer 

gjeldende vekt i forhold til alder. Hvis menig Baby ble født prematurt, regn 

alderen ut fra termindato. 

● Peroral sprøyte for orale legemidler. 

● Antibakterielle våtservietter for å rense navlestumpen eller navlen. 

Dette kommer i tillegg til førstehjelpsutstyret, som skal inneholde antiseptisk 

krem, plaster og kompress. Se også Kapittel 8: «Medisinsk assistanse» for mer 

info. 

Transport 

Undersøk grundig hva som finnes på markedet og hva som er nødvendig, før du 

gjør større investeringer. Se Kapittel 10: «Utrykning: Transportere rekruttene». 

● Bilsete som oppfyller nødvendige sikkerhetskrav og som passer inn i den 

bilen du har. Å kjøpe bilsete brukt, arve fra familie og venner eller bruke det 

samme dere brukte på eldstemann går fint så lenge dere vet at setet aldri 

har vært utsatt for skade eller ulykke. Kjøp aldri bilsete brukt med mindre 

du har en slik garanti for at setet ikke har vært med i en bilulykke eller 

lignende. Les også gjennom sikkerhetsforanstaltningene fra leverandøren 

når det gjelder tilpasning og levetid. Enkelte ganger frarådes det å bruke 

bilseter som er blitt for gamle. Sett aldri menig Baby i et bilsete du ikke er 

helt trygg på. Konsekvensene kan fort bli styggere enn du orker å tenke på. 

● Babysele. 

● Sportsvogn. Denne behøver du ikke med én gang. 

23

Kommandopappa 

Møbler til barnerommet 

Alle møbler kan gjerne kjøpes brukt. Hvis du kjøper nytt, sørg for at leveringstid 

er minst en måned før termindato. 

● Lenestol eller annen behagelig stol – et sted å sitte når du mater, leker 

med og trøster menig Baby. 

● Dempet belysning – en liten nattbordslampe med lyspære i lav watt 

fungerer kjempefint. Å skru på lyset i taket midt i nattens mulm og mørke 

kan forstyrre og gjøre både deg og babyen mer våkne enn nødvendig. 

● Rullegardiner eller tykke gardiner. 

● Stellebord, om nødvendig. Selv foretrekker jeg en mer mobil løsning der jeg 

har alt utstyret jeg trenger til bleieskift bærbart, slik at jeg kan skifte bleie 

ved nærmeste passende flate – gulvet eller midt på senga, for eksempel. 

Smokker 

Bruk av smokker er høyst individuelt – både for deg som forelder og 

for barnet ditt. Min førstefødte var fullstendig uinteressert i smokken. 

Smokken kan være til god hjelp når menig Baby trenger trøst eller hjelp 

til å sove, men prøv å unngå at den er tilgjengelig hele tiden. Ikke bare 

vil det minske effekten av smokken som et hjelpemiddel til å få sove, 

det vil også gjøre babyen din mer avhengig av den. Hvis du velger å 

bruke smokk, anbefaler helsepersonell at du bruker smokker som er 

tilpasset munnen på en slik måte at den ikke forårsaker tannstillingsfeil 

etter hvert som menig Baby begynner å få tenner. For mer informasjon 

om smokker, se www.commandodad.com eller www.babyverden.no 

24


EN KOMMANDOPAPPA TAR oppgavene 

sine på alvor 

Sørg for at basen er sikkerhetsklarert område 

● Installer røykvarslere og kontroller at batteriene virker. Brannvesenet pleier 

å ha en årlig sjekk og kan også komme på gratis befaring for å gi råd til hvor 

de bør henges opp osv. 

● Legg antiskli under matter og tepper. 

● Plasser brannslukker nær messa. 

● Fest alle løse ledninger og lysbrytere som henger på ledning. 

● Fjern alle lavtliggende gjenstander. 

Gjøre basen barnesikker 

Det er ikke noe du absolutt må gjøre før menig Baby ankommer basen, men det 

anbefales å foreta en rekog i forkant. Hvis basen kan minne om en hinderløype, 

må du foreta en ommøblering. I løpet av de første ukene kommer du til å oppleve 

akutt søvnmangel samtidig som du skal bevege deg rundt en del i mørket. 

Kravle rundt på magen for å se med egne øyne hva som må iverksettes av 

tiltak. Kjøp det du trenger nå. Dette kan for eksempel være: 

● Deksel til stikkontakter som ikke er i bruk. 

● Gummibeskyttelse til skarpe kanter på møbler og karmer. 

● Grind til å sette foran peisen. Dette er lovpålagt om du 

har peis eller kakkelovn og barnet er under åtte år. 

Men når det kommer til stykket: Den mest effektive 

beskyttelsen du kan gi babyen din, er 

din egen omhyggelige overvåkning. 

SUNN 

FORNUFT 

25

Kommandopappa 

Kommandopappas supertips 

Ikke monter trappegrind for tidlig, med mindre du trenger en 

grind til å holde kjæledyr unna babyen. Trappegrinden er ikke 

nødvendig de første ukene og vil bare være til hinder. 

Forberedelser 

● Montering, montering, montering. Lær deg hvordan møbler, utstyr og 

leker er satt sammen og hvordan de fungerer. Lær deg å montere – og 

demontere – barnevogner og bilseter. 

● Kjøp batterier, og ha noen ekstra liggende på lur. Nattlamper, elektriske 

vippestoler og leker er utstyr som trenger batterier. 

● Lag mat som du fryser ned. Lag ekstra store middagsporsjoner nå og frys 

ned det dere ikke spiser. Når menig Baby kommer, blir det dårlig med tid 

til å lage mat, og det kan være lett å ty til fastfood og søppelmat. Spiser 

du dårlig, påvirker det både humøret ditt og energinivået, og du trenger 

energien. Se Kapittel 5: «Ernæring: Uten mat og drikke, duger helten ikke» 

for fornuftige valg av måltid. 

● Sett opp en liste med de viktigste telefonnumrene (jordmor/sykepleier, 

hjemmesykepleier, lege, legevakt, giftinformasjonen o.l.). Legg numrene 

inn på mobilen og heng dem opp et sted de er lett tilgjengelig, på 

kjøleskapet, for eksempel. 

Avgrens spesifikke områder til menig Baby 

og utstyret 

Du må gjøre plass til menig Baby i hjemmet: 

● Avgrens et område inne på soverommet der det er plass til babyens vugge 

eller kurv. Det anbefales at barnet sover på samme rom som foreldrene det 

første året, og noen anbefaler også samsoving. Se kapittel 2: «Uerfarne 

rekrutter: Hvordan overleve de første 24 timene» for mer informasjon om 

senga og hvordan babyen bør ligge. 

● Sørg for at stedet der rekrutten skal sove er barnesikret og trygt. Husk også på: 

26


• Sørg for å tette til vinduer og dører hvis det kjennes ut som det er trekk. 

Det er viktig at temperaturen holder seg så stabil som mulig i det rommet 

rekrutten skal sove i. En ideell temperatur er et sted mellom 16 og 20 

grader, optimalt 18 grader. Ha gjerne temperaturmåler i rommet. 

• Ikke sett vuggen eller kurven nær en varmeovn, en radiator eller i direkte 

sollys. 

● Avgrens et område for bleieskift. På dette stellebordet bør du ha alt du 

behøver for å skifte bleie på menig Baby lett tilgjengelig, fra vann og 

bomullspads til bleieposer. Jeg foretrakk å ha en mer mobil bleiestasjon, da 

min lille rekrutt stadig var på farten. Helst bør alle produktene du behøver 

være godt synlig, slik at du ser når du behøver å fylle på med mer eller 

kjøpe nytt. Kjøp ofte og før det er helt tomt. Jeg brukte et trillebord på hjul 

som min mobile bleieskiftstasjon. 

● Avgrens et område til mat. Rigg opp en matstasjon i det rommet der kona 

di eller partneren din føler seg mest vel. Det kan være noe så enkelt som en 

komfortabel stol å sitte i, en ammepute og et lite bord eller et sted å sette 

fra seg et glass drikke og lignende. Stedet bør bestå av alt det hun behøver 

når hun skal amme. Hvis hun er komfortabel med å amme i et hvilket som 

helst rom, kan det være en idé å lage en mobil matstasjon. 

● Finn passende steder på basen hvor du kan sette litt større og mer 

uhåndterlige gjenstander som du likevel trenger lett tilgjengelig, slik som 

bleiepakker, bilsete og trillevogn. 

Nødvendig utstyr når du skal bringe menig Baby fra 

sykehuset til basen 

Klær 

Myke klær som puster og er lette å kle på. Bomullsklær uten knapper eller frynser 

er et godt valg. Sørg for å dekke til hender og føtter – det er ytterpunktene på 

kroppen som blir kalde først. Som en generell regel kan man si at barn trenger 

ett lag mer enn voksne, med mindre det er svært varmt. 

● Sparkebukse, pyjamas med føtter, en lue, sokker og klorevotter. 

● Er det kjølig ute, ta med et par ekstra babytepper (helseteppe eller ullpledd). 

● Hvis det er kaldt, ta med en bobledress, men pass på at den sitter 

komfortabelt og at den ikke er til hinder når du skal feste sikkerhetsbelter 

og spenner. 

27

Bleieskift 

● En beholder med lunket vann og bomullsdotter/bomullspads. Det er ikke 

anbefalt å bruke våtservietter for babyer de første seks månedene. 

● Bleier. 

Transport 

Et bilsete som oppfyller krav til sikkerhet. Se Kapittel 10: «Utrykning: Transportere 

rekruttene» for mer informasjon om valg av bilsete. 

Kommandopappauttrykk 

i dette kapitlet 

Base: Hjemme. 

Desarmere bomber: Kaste skitne bleier enten i bleiebeholder eller 

utendørs bleiedunk. 

Menig Baby (MB): En menig som fremdeles er baby, altså før 

den er mobil (også kalt rekrutten, soldaten, fotsoldaten). 

Messa: Kjøkkenet. 

Rekog: Kort for rekognosering, undersøke terrenget på forhånd for å skaffe 

seg informasjon. I denne konteksten innebærer det å forstå det som skal skje. 

SOP: Standard operasjonsprosedyre. Noe som alltid skal gjøres på samme 

måte hver gang. 

28



Gamleveien 87 

4315 SANDNES 


ISBN: 9788282515306 

Omslagsdesign: Maj Helen Alander og Hana Costelloe 

Illustrasjoner: Maj Helen Alander 




eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den 

utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller 

avtale kan medføre erstatningsansvar.

2017

VALGET 

Thomas kikket ned i papirene igjen. Du må 

velge videregående utdannelse, sto det. 

Yrkesfag, realfag, idrettslinje ... Det var 

mange muligheter. 

Hvem kunne vite hva en ville jobbe med når 

en var 16 år? Bare noen få, og Thomas var en av 

dem. Han ville bli politietterforsker og jobbe på 

krimavdelingen i Oslo. Han hadde også vurdert å 

bli brannmann, men det var han sikker på at Alva 

ville velge. 

Alva, ja, hans beste venn i verden. Alva, som 

hadde reddet ham den første skoledagen da alle 

guttene hadde ertet ham og kalt ham Nesefisen 

fordi nesen hans var lengre enn på folk flest. Han 

hadde også gått under kallenavnet Snyteskaftet, 

men dette så han på som positivt fordi han var 

glad i den gode luktesansen sin. Den hadde hjulpet 

ham i mange situasjoner. Også i farlige situasjoner, 

som den gangen sirkushaien Brusk hadde 

- 5 -

invadert fjorden og nesten tatt Alva som padlet 

rundt på flytemadrassen sin. 

Eller den gangen hundevalpen holdt på å drukne 

i elva. Den levde nå i beste velgående, selv om 

den var begynt å bli gammel etter hundeår å regne. 

Redningsaksjonen hadde gått bra med hjelp 

av politi og brannvesen, og hunden hadde blitt 

hans og hadde fulgt ham hakk i hæl siden. 

Det samme hadde hundene til hans søster Anna, 

også kalt Baby-Anna, og Alva. Det var eieren av 

hundene som hadde bestemt at de skulle få hver 

sin hund som takk. 

Det var egentlig Baby-Anna som hadde hørt levenet 

fra hundene først, fordi hun hadde uvanlig 

god hørsel og litt større ører enn andre småjenter. 

Sammen hadde de vært et drømmeteam, og de 

hadde fått mobiltelefon med direkte linje til politi 

og brannvesen etter hvert som de hadde hjulpet 

til med å løse flere saker i bygda. 

Da Thomas ble 13 år hadde alt roet seg, fordi 

han hadde blitt kvitt sin gode luktesans og nesen 

hans hadde blitt normal. Han hadde brukt tankens 

kraft, som kapteinen på sjørøverskipet hadde fortalt 

ham om: «Hvis du legger deg om kvelden med 

bare én tanke i hodet, at du må bli en vanlig tenåring 

med normal luktesans og normal nese, så blir 

det sånn», hadde han sagt i telefonen da Thomas 

ringte for å spørre ham. 

Kapteinen på sjørøverskipet var den som hadde 

- 6 -

overlevert Thomas til adoptivforeldrene sine, for 

han var foreldreløs. Baby-Anna også, noen år senere. 

De hadde fått verdens snilleste mor og far! 

Thomas så ned i papirene igjen. 

Velge, velge, tenkte han. Først måtte han velge 

vanlig videregående, så kunne han tenke seg å 

prøve å søke seg inn i politiet etter hvert. Alva 

måtte også gå vanlig videregående dersom hun 

skulle inn i brannvesenet. 

Alva var blitt skolens peneste jente. Man trengte 

ikke å bruke briller for å se det! Det var nok mange 

av guttene som kunne tenke seg å være kjæreste 

med henne, men hun var ikke den typen. De ble 

ofte ertet for at de var et par, hun og Thomas, men 

det kunne han ikke tenke seg. Ikke fordi hun ikke 

var pen, men han hadde lest et sted at dersom 

man begynte å kysse og være kjæreste med sin 

beste venn, så ville ikke vennskapet bli gammelt. 

Men Alva og han hadde så mye annet sammen. 

De hadde i all hemmelighet startet et etterforskningsbyrå 

som de kalte Mr. og Mrs. Holm, som i 

filmen med Brad Pitt og Angelina Jolie, Mr. og Mrs. 

Smith. 

Thomas het Holm til etternavn, og han håpet at 

Alva også ble hetende det etter hvert, når de ble 

voksne. Hvis hun ville. 

De hadde løst en del småsaker, som da noen 

blomsterpotter var blitt borte fra kaféen i bygda. 

- 7 -

Det var bare en stakkars kleptoman som ikke hadde 

klart å styre seg. Han fikk heldigvis hjelp for 

sykdommen sin, og nå fikk blomsterpottene stå i 

fred. 

En annen gang var det en buss som hadde stoppet 

på baksiden av kjøpesenteret om natten. Noen 

menn hadde prøvd å stjele fra butikkene, men 

heldigvis hadde Anna, med sin gode hørsel, hørt 

at noe var på ferde, og de ble stoppet. Thomas 

hadde enda mobiltelefonen med direktelinje til 

politiet, og det ble god bruk for den den natten. 

Tyvene ble tatt og flere tv-er og stereoanlegg ble 

satt på plass i butikkene. 

Thomas så ned på papirene igjen. Valget var 

tatt. Det ble vanlig studiespesialisering først, og 

så søke seg inn i politiet etterpå. Han hadde vel 

egentlig bestemt seg da han hadde vært utplassert 

på politistasjonen i arbeidsuka. Der hadde 

han likt seg kjempegodt. 

- 8 -

FYSIKKLÆRER ÅSA 

Da Thomas kom ned til frokost dagen etter, 

satt far med avisen foran seg. Han så skrekkslagen 

ut, og mor var ikke noe bedre. 

«Hva er det dere leser?» spurte Thomas. «Dere 

ser ut som om noen har dødd.» 

«Ja», sa far, «det er ikke mye om å gjøre. Det 

har vært et drapsforsøk på fysikklæreren, Åsa, 

fra skolen din. Hun var alene hjemme i går kveld. 

Mannen hennes, musikklæreren Anton, var borte 

på kurs eller noe slikt, og noen har brutt seg inn 

og forsøkt å ta livet av henne. Dette er alvorlig, 

kriminaliteten har kommet til bygda vår også nå. 

Det får’n si.» 

«Nei, vi skal ikke spares vi heller», sa mor og 

tørket en tåre. Mor hadde lett for å gråte når hun 

så eller hørte om noen som hadde det vondt. Far 

sa det var en god egenskap. Til og med gutter og 

menn skulle gråte når de ble lei seg. 

Thomas fattet det ikke, eller gjorde han kanskje 

- 9 -

- 10 -

det? Det hadde alltid vært noe hemmelighetsfullt 

med den dama, men drapsforsøk, det var jo drøyt. 

Han tenkte på da hun flyttet til bygda. Ingen visste 

noe om henne og hun sa ikke noe om fortiden 

sin. Det man visste var at hun het Åsa Larskolenko 

før hun giftet seg med Anton. Etternavnet kunne 

tyde på at hun var russisk, og dialekten kunne tilsi 

at hun ikke hadde bodd i Norge hele livet. Hun var 

fysiker og hadde gjort noen sprell da hun flyttet 

til bygda. Hun hadde laget et babyserum og hatt i 

drikkevannet så hele bygda gikk og sugde på tåteflasker 

og narresmokker. 

Thomas og politiet fikk heldigvis stoppet galskapen. 

Åsa måtte sone ved å jobbe som fysikklærer 

på skolen til Thomas i et år, med bare halv 

lønn. Det så ut til at hun trivdes godt med det, og 

at noen skulle ønske å ta livet av henne var litt 

drøyt, selv om hun hadde hatt det litt gøy med 

babyserumet. 

- 11 -

BETROELSEN 

Skolen ble stengt dagen etter mordforsøket 

på fysikklærer Åsa. Det var ingen som klarte 

å undervise, og selvfølgelig gjorde de det 

også av respekt for mannen hennes, musikklærer 

Anton. 

Thomas var rastløs, og rett etter frokost trillet 

han den nye Vespaen ut av garasjen. 

Han og Alva hadde spart og spart. De hadde tatt 

små snømåkejobber om vinteren og gressklippejobber 

om sommeren, og de hadde handlet for de 

eldre som ikke kunne komme seg i butikken når 

det var glatt om vinteren. 

Til slutt hadde de hatt nok penger til å kjøpe seg 

hver sin moped, og den dagen de var gamle nok 

sto det to mopeder av merket Vespa på gårdsplassen. 

Foreldrene hadde sagt at det var greit å kjøpe 

moped, så lenge de brukte «sunt kjørevett». Og 

det gjorde de! De hadde jobbet mye sammen med 

- 12 -

politiet, og hadde stor respekt for lovens lange 

arm. 

Thomas satte på seg hjelmen og ropte «ha det» 

til moren på kjøkkenet. Faren hadde dratt på jobben 

allerede. 

«Er du hjemme til klokka fem?» ropte mor etter 

ham. 

«Ja», svarte Thomas og svingte ut porten. 

Ikke lenge etter var han hjemme hos Alva. Hun 

hang over hageporten da han kom. 

«Har du hørt nyhetene?» spurte hun med en 

gang han stoppet. Hun var tydelig oppskjørtet. 

«Ja, hva gjør vi, Mrs. Holm?» fleipet han. «Er det 

ikke på tide at vi bretter opp ermene og gjør noe i 

denne saken? Vi kan ikke bare la politiet gjøre alt 

på egen hånd?» 

«Enig, Mr. Holm», fleipet hun igjen. «Dette er 

ting vi kan bedre enn de fleste. Nei, la oss komme 

oss ned på jorda, dette er alvorlige saker. Vi må 

ta kontakt med politietterforsker Stein Åkeson 

for å spørre om vi kan besøke Åsa på sykehuset. 

Kanskje vil hun fortelle oss noe, noe hun ikke tør 

å si til politiet. Hun kjenner jo oss bedre, og da 

er det lettere å betro seg. Ring med en gang», sa 

Alva. Hun kunne ikke komme fort nok i gang. 

Thomas tok frem mobiltelefonen og fant nummeret 

som var lagret. Han hadde ringt det mange 

ganger før. Åkeson svarte med det samme: «Å, 

- 13 -

jaså, er det ikke etterforsker Thomas Holm», sa 

han med lattermild stemme. 

«Ikke tull sånn», sa Thomas. «Jeg ville bare høre 

om det er greit at Alva og jeg tar en tur på sykehuset 

og besøker Åsa, hvis hun kan ta imot besøk, 

da.» 

«Det må dere bare gjøre, men hun er delvis i 

sjokk, så det er ikke mye å få ut av henne», svarte 

Åkeson. «Og husk, dere tar ikke denne saken fra 

oss, gjør dere vel?» 

«Nei», sa Thomas, «vi vil bare snakke litt med 

henne.» 

Så sa han ha det og avsluttet samtalen. 

Ikke lenge etter hadde de parkert mopedene 

utenfor sykehuset og var på vei opp med heisen. 

Åsa var flyttet fra akutten i første etasje til medisinsk 

avdeling i femte. Hun hadde fått enerom, og 

det var en vakt utenfor døra. Rommet hadde glorete, 

hvitt lys som gjorde henne blekere i fjeset 

enn nødvendig. Hun lå med lukkede øyne, men da 

de kom bort til senga åpnet hun øynene og stirret 

tomt ut i luften, som om hun ikke så dem. 

«Hei, Åsa», sa Alva og tok hånden hennes. «Vi 

hadde lyst til å besøke deg, vi er så bekymret for 

det som har skjedd. Jeg vet at du kan høre meg, 

men jeg forstår at du ikke har lyst til å prate. 

Kanskje kan du fortelle litt likevel, så kan vi hjelpe 

- 14 -

til med å finne ut hvem som vil se deg død, og 

hvorfor?» 

Thomas kunne se pupillene hennes utvide seg, 

og skjønte at hun hadde hørt hva Alva sa. Hun så 

tydelig redd ut. Sårene hun hadde i hodet og på 

armene var heller ikke til å ta feil av. Hun hadde 

fått en hard omgang med juling. 

«Åsa», sa Thomas, «vi vet lite om fortiden din, 

men av etternavnet du hadde før du giftet deg, 

tar jeg vel ikke feil om jeg sier du er russisk? Kan 

dette ha noe med din fortid å gjøre?» 

Han så pupillene hennes utvide seg igjen. Ja, 

hun hørte hva de sa! Han så på Alva og blunket, 

og hun hadde også sett det, for hun nikket tilbake. 

Da de hadde sittet stille en stund og holdt Åsa 

i hånden, bøyde Alva seg inntil Åsa og sa: «Hjelp 

oss, vi vil at du skal fortsette med å være fysikklæreren 

vår en stund til. Og ikke glem de koselige 

kveldene våre med gitarspilling, stearinlys og god 

mat, og ikke glem den kjekke mannen din.» 

Kjekke mannen, tenkte Thomas. Ikke visste han 

at Alva hadde sånne tanker i hodet sitt. Jo, visst 

var han kjekk, med den lange, brune hestehalen 

sin og brunt skjegg. Det kunne selv gutter se, men 

at Alva hadde sett det gjorde Thomas nesten sjalu. 

Nei, nå måtte han ta seg sammen. Sjalusi var 

en ødeleggende egenskap, det hadde han lest 

et sted. Han tenkte på den gangen musikklæreren 

kom til bygda. De hadde trodd han var den 

- 15 -

skumleste mannen i verden, men så var de bare 

barn den gangen. 

De hadde hatt så mange fine kvelder sammen, 

med gitar og sang, spilt brettspill og spist godteri. 

I bryllupet til Anton og Åsa hadde han og Alva 

vært brudesvenn og brudepike. Nei, de måtte 

hjelpe Åsa. Men hvordan? 

En sykepleier kom inn i rommet. «Nå må dere 

dessverre gå», sa hun. «Pasienten må ha ro. Kom 

heller igjen i morgen.» 

De reiste seg og gikk mot døra, med like lite 

informasjon som da de kom. Like før døra smalt 

igjen, hørte de Åsa fra sengen: «Vent, jeg må si 

noe. Dere har rett, jeg hørte dere. Alt dette har 

med min fortid å gjøre, men jeg tør ikke å si for 

mye til politiet. Det har med gassutvinning å gjøre, 

men dere er vel for unge til å skjønne noe av 

det.» 

«Nei», sa Thomas, «far er ingeniør på gasskraftverket, 

så jeg vet litt, men det er vel ikke ulovlig å 

jobbe med gasskraft?» 

«Nei», sa Åsa, «men jeg var en såkalt spion, om 

man kan kalle det det. Jeg er utdannet fysiker og 

ingeniør innen gasskraft, og det er derfor jeg kan 

være fysikklærer. Nå tror russiske myndigheter at 

jeg sitter på nyttig informasjon etter at jeg hoppet 

av. Og det stemmer for så vidt, men jeg hadde 

ikke tenkt å misbruke informasjonen.» 

- 16 -

«Men det vet ikke de», sa Alva, og himlet med 

øynene. «Du er i fare.» 

«Ja», sa Åsa, «og så katten ...» sa hun og falt i 

søvn av utmattelse. 

«Katten», sa Thomas. «Hva med katten?» 

Men nå var sykepleieren utålmodig. «Nå må 

dere gå», sa hun, «ser dere ikke at pasienten er 

utslitt?» 

«Ja, unnskyld», sa Alva, «vi skal gå nå.» 

De gikk ut på gangen og bort til heisen. Det var 

stille på avdelingen, men da heisdørene gikk opp 

kom det ut en mann i hvit frakk med stetoskop 

rundt halsen. Idet han gikk forbi, stusset Thomas. 

Nå savnet han luktesansen som han hadde blitt 

kvitt som 13-åring. Det var noe med skoene til 

mannen, de passet ikke sammen med hvit frakk og 

stetoskop. Heller ikke buksene. Jeans og Adidasjoggesko? 

Han tok Alva i armen. «Så du?» sa han. 

«Han der var ingen lege eller pleier!» De så på 

hverandre, og som på kommando snudde de seg 

og løp etter mannen. Han var kommet helt bort til 

døra til Åsas rom, og var på vei inn. 

«Hei, du der», ropte Thomas. «Hvor har du tenkt 

deg?» 

Mannen bråstoppet, slapp døra og løp mot 

branntrappa. Thomas og Alva løp etter, men mannen 

hadde forsvunnet nedover trappene. 

- 17 -

Nå hadde pleieren til Åsa også kommet til. «Hva 

var det der?» spurte hun. 

«Jeg tror ikke de er ferdige med Åsa», sa Thomas. 

«Men hvor var politiet som skulle holde vakt?» 

«Det er vaktskifte», sa pleieren, «og det tar 

noen minutter.» 

Alva så på Thomas. «Vi må ned på stasjonen og 

snakke med Stein Åkeson.» 

Denne saken ser ut til å ha blitt en kattepine, 

tenkte Thomas. 

- 18 -

Bokmagasinet nr 1 årgang 1

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?