Gullstøv - leseprøve

© Bokforlaget Publica 2017
PUBLICA BOK AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282515467
Omslagsdesign: Hana Costelloe
Sats: CF MEDIA
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i
den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov
eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2

Gullstøv
Sonja Clark
2017
3

4

Kapittel 1
Kjærlighet, hva er det? Svaret vil være ulikt, alt etter hvem
du spør. Er kjærlighet noe man kan finne, og hva skjer etter
at vi har funnet kjærligheten? Blir vi formet til noe annet,
en bedre versjon av oss selv, eller bare mister vi makten
over våre egne valg?
Sofie Løken er 19 år gammel med liten tid til å tenke på
kjærlighet. Oslo lukter eksos og bilene støyer i det fjerne.
Sofie bryr seg ikke. For henne lukter byen muligheter, og
støyen kan til forveksling høres ut som havsus. De smale
gatene med de hvite husene i Tvedestrand er forlatt til fordel
for brede gater, borettslag, store mediehus og studier.
Sofie har en plan og egne regler som skal sikre henne
suksess. Neste uke begynner hun på en bachelorgrad i
journalistikk ved Norges Kreative Høyskole. En mastergrad
ved Universitetet i Oslo, som vil kreve blod og svette
av henne de tre neste årene, har hun også i sikte. Hun
har regnet ut hvor mye tid hun bør bruke på skole og trening
i løpet av uka, og har plottet dette inn i kalenderen.
Hun har laget en liste over hvilke bøker hun skal lese i løpet
av året. De er nøye utvalgt etter hva slags ferdigheter
hun trenger i studielivet og for å bli en god journalist. På
5

listen står blant annet Skriv bedre, Bruk hodet bedre, fem
prisvinnende romaner av norske forfattere og DNBs gratis
håndbok for studenter. Det er slik hun vil holde stø kurs
mot sine drømmer. Karrieremessige drømmer. Sofie er av
den oppfatningen at hun kan planlegge fremtiden sin. Hun
har ingen anelse om at visse ting ikke kan planlegges, og
hun har heller ikke lært at regler kan være lette å bryte når
straffen er kjærlighet. «Å leve er å elske» er et ordtak som
Sofie ikke lever etter.
Solen ligger gjemt bak en stor sky. Hun kan ikke lenger
kjenne varmen mot ansiktet der hun sitter i Frognerparken
og leser boka Historikeren av Elizabeth Kostova. Tiden
er inne for å komme seg hjem til den lille, trange studenthybelen.
Sofie samler sammen alle tingene sine. Vesken
er nesten større enn henne selv, med god plass til et lite
pledd, vannflaske, mobilen og en tykk bok. Plutselig mister
hun pusten. En ung, kjekk mann kommer gående. Egentlig
er det mange unge menn som kommer Sofies vei, men hun
ser bare denne ene. Det er som om Frognerparken er blitt
tømt for mennesker. Sofie klarer ikke å flytte blikket. Han
er verken høy eller lav, men perfekt høyde for henne. Han
har halvlangt, bølgete brunt modellhår som beveger seg i
samme takt som ham, og skjegget skjuler på ingen måte
at han er flott. Nå står han omtrent rett foran henne. All
smerten av livet er synlig i de brune øynene hans. Hun blir
slukt inn, uten å kunne forstå hvorfor. Knærne skjelver og
armene mister all kraft. Plutselig hører hun et brak fra ves-
6

ka som treffer bakken. Et pledd, en vannflaske, mobiltelefonen
og en bok ligger nå strødd utover. Han stopper opp
som en gentleman og hjelper henne. «Ikke så lett å holde
styr på den store veska. Jeg har alt jeg trenger i lommene
mine», sier han og smiler.
Sofie sier høflig «takk!» og henger veska over skuldra.
Han ser skrått på henne og smiler stort. «Jeg kan nesten
ikke se deg bak den store veska.»
Hun smiler og smilet blir liggende på leppene, etterfulgt
av varme i kroppen og røde kinn, samtidig som hjertet
pumper blod som om hun nettopp hadde løpt Holmenkollstafetten,
og hun frykter for at hun holder på å bli syk. Hun
har ingen anelse om at det er mannen som står foran henne
som er årsaken til denne reaksjonen i kroppen. Det føles
brått for henne når han sier at han må komme seg tilbake
til vennene sine. Parken fylles igjen med mennesker, latter
og kompisene hans som ser litt utålmodig i deres retning.
Nå stirrer hun rett i bakhodet på ham, og frykten for at han
skal forsvinne i mengden treffer henne i brystet. Hun sier
med en høy, håpløs tone «Kan jeg få nummeret ditt?»
Sofie blir like stiv som sin egen pannelugg. Hennes store,
brune, uskyldige øyne er vettskremte mens hun venter
på at han skal svare. Sofie eier ikke selvsikkerheten som
trengs for å temme en slik kjekk og kul mann, selv om heller
ikke hun med sin flotte damefasong er uvant med lange
blikk fra menn.
Han snur seg og ser lurt på henne. Beina står godt plas-
7

sert på samme sted, selv om hun mest av alt ønsker å løpe.
Han åpner munnen. «Selvfølgelig kan du det.» Sofie puster
lettet ut.
«Jeg heter forresten Jonny.»
«Jeg heter Sofie.»
De utveksler telefonnumre. Sofie ser på Jonny mens han
forsvinner sammen med sine venner, før hun finner veien
hjem i lykkerus. Et tilfeldig møte får henne til å drømme
om å bli kastet inn i en uforglemmelig verden.
8

Kapittel 2
Kroppen skriker etter en kontakt den enda ikke har fått.
Det er fire dager siden Sofie møtte Jonny. Skuffelsen treffer
henne hver gang hun kikker ned på mobilen. Hun har
ingen forståelse for hvordan hun har havnet i denne nye
situasjonen: En som venter på å bli oppringt av en mann.
Frem med kalenderen. Hun tenker: «Mannfolk er jo ikke
plottet inn noe sted.»
Sofie er på skolen. Ett skritt nærmere sin destinasjon,
som har vært et mål siden første stund, å bli journalist. Likevel
klarer hun ikke helt å konsentrere seg om faget. Et
kort møte med Jonny har ført til at Sofie har kastet bort
mye tid og tanker på en person som hun ikke engang vet
etternavnet til. Men hun klarer heller ikke å være klok med
tiden. Det er et nytt territorium for henne, å være uklok; at
hjernen på en måte slutter å fungere fordi hun ikke klarer å
slutte å tenke på en mann, på Jonny. Medstudentene slenger
ut flere ord med kraft, men Sofie sliter med å sette dem
sammen. Sofie tilhører mengden, men i dag står hun på
den andre siden av historien. Medstudentene oppfører seg
som journalister, men går glipp av historien som utspiller
seg rett foran øynene deres. Den kjekke mannen i parken
9

er et tema som kun ligger nært Sofies hjerte. Så hun holder
munnen lukket for ikke å si det som ligger i tankene hennes.
Telefonen vibrerer på pulten. Jonnys navn dukker opp på
displayet. Det er som en drøm, bortsett fra at det er virkelig.
Sofie har ventet flere dager på denne telefonsamtalen,
men nå som dagen endelig er her, er hun likevel skjelven.
Hun blir svettere og svettere for hvert ring, samtidig som
hun gleder seg til å høre stemmen hans. Sofie svarer med
et stort smil som dekker hele fjeset.
10

Kapittel 3
Antrekket er nøye satt sammen. Mascara for å forlenge vippene,
rød leppestift for å tiltrekke oppmerksomhet, og sår
i halsen etter å ha sunget med full hals til høy musikk. Hun
er klar, men det er fremdeles ikke riktig tidspunkt til å dra.
Under normale omstendigheter pleier hun å være presis,
men i dag er på ingen måte en slik normal omstendighet. Å
ankomme for tidlig eller presis er uaktuelt for henne. Hun
ønsker ikke å virke for ivrig. Å ankomme ti minutter for
sent er heller ikke akseptabelt. Det kan gi ham et feilaktig
inntrykk av at hun er uinteressert eller uhøflig. Etter mye
fundering kommer hun frem til at den perfekte forsinkelsen
er sju minutter. Nå sitter hun og følger med på klokken.
Tiden går fort når hun leser gjennom tidligere sendte
tekstmeldinger fra Jonny. Jonny, den sultne kunstneren
fra Lillestrøm, håper på å bli mett på kunst. Inntil det skjer
blir regningene betalt ved å gi kunstundervisning. I motsetning
til Sofie, lever Jonny livet uten klokke og kalender.
Jonny står utenfor en liten meksikansk restaurant som
ligger klemt inni i et hjørne. En sigarett i hånden mens
blikket flakker fra høyre til venstre. Under normale omstendigheter
pleier han å være forsinket. I dag er på ingen
11

måte en slik normal omstendighet for ham heller. Han har
lest en artikkel i et vitenskapsblad om hvor viktig førsteinntrykket
kan være. «Det første bildet vi danner oss av et
annet menneske er det mest avgjørende og det mest varige
– og vi legger særlig merke til umoralsk atferd.» En person
vil alltid bli husket etter førsteinntrykket. Det er vanskelig
å bli kvitt det første bildet en person danner seg av en.
Jonny er usikker på hvilke forventninger Sofie har, altså
hvilket inntrykk hun fikk av ham i Frognerparken. Kvelden
vil han benytte som en ny sjanse til å gi et godt inntrykk.
Sofie smiler stort når hun ser Jonny utenfor restauranten.
Jonny slenger ifra seg sigaretten og sier: «Jeg var litt tidlig
ute.» Det er som musikk i ørene til Sofie.
Sofie kjenner en hånd på høyre skulder mens de finner
frem til bordet. De blir plassert midt ute på gulvet. Støy
fra vegg til vegg inne i restauranten fra unge studenter og
kunstnere. Idet Jonny setter seg ned sier han: «Håper du
liker meksikansk mat. Skulle ha spurt deg før jeg bestilte
bord, men tenkte at det er umulig ikke å like meksikansk
mat.»
«Jeg elsker meksikansk!»
«Yes! Dette er mitt favorittsted. Da kan jeg ta deg med
hit flere ganger.»
«Absolutt, om du ønsker å treffe meg igjen.» Sofie kikker
ned på menyen mens hun smiler.
«Selvfølgelig vil jeg det. Du fanget meg med en gang jeg
12

så deg komme gående mot meg i den kjolen og med de
smakfulle leppene.» Jonny kikker rett inn i øynene til Sofie,
som løfter blikket fra menyen. Først nå tør hun bruke
tid på å studere Jonny. Han ser litt rotete ut, men samtidig
har han en kul stil. Han klarer å mestre stilen som kalles å
være ustelt med vilje. Stilen passer hans fargerike personlighet.
Maten blir plassert på bordet. Sofie liker ideen om å spise
her igjen med Jonny og krysser fingrene for at hun ikke
blir skuffet over smakene. Maten smaker like autentisk
som interiøret inne i restauranten ser ut, og tankene fører
henne til Mexico. Utydelig støy passerer dem i alle retninger
og fungerer som en murvegg mellom dem og de andre
gjestene. Det hjelper på stemningen å holde publikum på
avstand.
Jonny er kun 23 år. Han er både ung og gammel på en
gang. Han har flere arr enn de fleste 23-åringer. For henne
er det nytt å sitte så nær en person som har levd et så hardt
liv som det Jonny har gjort. Sofie ønsker å kysse alle merkene
til Jonny som avdekker mange harde historier. Det
skremmer henne ikke. Det er spennende å vite at han holder
svarene på veien som hun enda ikke har gått. Jonny,
derimot, blir på sin side tiltrukket av Sofies uskyldige energi.
Han jakter etter noe han har mistet, som han ser i henne,
en barnslig og tillitsfull energi.
Jonny snakker om kunst, som er det han elsker mest av
13

alt i denne verden. Han gir lys til maleriene med sine ord
og artikuleringer. Det er både egne og andres livserfaringer
som gir ham inspirasjonen til å løfte malerpenselen. Han
fremhever hvor viktig det er å leve for å ha noe å male. For
Jonny er det alt som skader oss som gir ham inspirasjonen
til å male. Smerte er noe Jonny kjenner til, så altfor godt.
Sofie forstår ikke hva som står skrevet mellom linjene, at
det er smerten av å leve som gjør ham kreativ. For henne
gjør det ikke vondt å leve. Alt hun hører er en person som
har noe å formidle på en vakker og ærlig måte. Han utdyper
videre, og Sofie fortsetter å høre kun med ørene. Øynene
klarer ikke helt å henge med. Han maler mennesker
med alle deres feil og upassende følelser, og prøver å fange
et øyeblikk i et menneskes liv og det den aktuelle personen
representerer akkurat i det ene øyeblikket. Sofie spør om
han har gått på skole for å lære å male.
«Jeg er selvlært», svarer Jonny. Stemmen kommer ikke
ut med like mye kraft som tidligere. Folk har en tendens til
å miste respekten for ham når de får vite at han er selvlært.
Da er han plutselig ikke like dyktig lenger. Han har ikke
lyst til å miste Sofie. Usikkerheten hindrer ham i å se klart.
Han klarer ikke å se at Sofie bare blir enda mer imponert.
Jonny har ikke mer utdanning enn to år på videregående
skole. Han så ingen vits i å fullføre skolen når han uansett
visste at det var kunstner han ville bli. Likevel liker
han ikke å måtte forsvare sitt valg. Jonny strammer tonen i
14

stemmen når han avslører sine mangler, selv om han sitter
inne med følelsen av at hun dømmer ham. Alt hun ser er en
målbevisst person, ikke usikkerheten han føler. En person
med store drømmer som han jobber mot. Det er det som
er viktig for henne og som er egenskaper hun ser i Jonny.
Mennesker som vet hva de vil og som er villige til å gjøre
det som trengs for å få drømmene sine oppfylt. Utdannelse
er i den sammenhengen ubetydelig.
Jonny tenker at siden han er så godt i gang med avsløringer
om seg selv, kan han likeså godt fortsette med å innrømme
feilgrep. Han åpner opp om den mørke fortiden.
Om alkohol og røyking, som han startet med i tolvårsalderen,
og rusproblemene han fikk da han var fjorten. Han er
åpen, men legger likevel skjul på mesteparten av galskapen
som etterlot ham utallige sår på sine gjentatte reiser inn og
ut av rusmiljøet. Men denne gangen er han overbevist om
at han ikke vil få et nytt tilbakefall. Sofie tror på Jonnys
overbevisning når han nå, merket med dårlig samvittighet,
snakker så negativt om sin fortid med rus. Jonny gir inntrykk
av at rusen ligger begravd i fortiden, og hun har ingen
anelse om at fortiden kan dukke opp i fremtiden. Sofie
ser ingen feil. Kun en person som kler av seg. Sofie ønsker
også å kle av seg, men hun har ingen arr å vise. I stedet
viser hun til fremtidige mål. Til målet om å bli utenrikskorrespondent.
Hun vil dekke historier om krig, fattigdom og
korrupsjon. Hun vil være den som avslører sannheten bak
15

sannheten. Mens hun prater, ser hun etter om Jonny fremdeles
er våken, og det er han.
Jonny blir dratt inn i de store, brune øynene hennes mens
han lytter til de stødige meningene hennes. Han prøver å
gjøre dem ustødige, men klarer ikke å rokke ved en så sta
person. Han blir sjarmert av å høre en umoden, ung jente
ha så voksne ambisjoner. Samtidig vet han at det samme
som sjarmerer ham nå, vil irritere ham i fremtiden, men
det driter han i. Han liker henne og klarer ikke å holde det
for seg selv lenger. Han avbryter henne med å si: «Jeg liker
deg, Sofie.»
«Jeg liker deg også, Jonny.» Det kiler i magen til Sofie.
Hun er forbauset over hvor lett ordene kom ut av munnen.
Hun var heller ikke klar over hvilken effekt de kunne ha,
før nå.
Klokken har løpt fra dem. De har spist, drukket og snakket.
Latter, både over og under bordet. Den lette beruselsen
gjør det enkelt for dem å flørte. Kvelden har vært som
et intimt forspill for to med riktig kjemi. Ingen ubehagelig
stillhet. Nå ønsker de å bestille noe som ikke står skrevet
på menyen. Lyset inne i restauranten blir slått av. De oppdager
at de er de eneste som sitter igjen. Jonny tilbyr seg
å følge henne hjem, men siden det vil være en omvei for
ham å gjøre det, så sier hun at det ikke er nødvendig. Han
insisterer, og til slutt sier hun ja. Jonny tar henne i hånden.
Nå som den nærmer seg slutten vil ikke Sofie at kvelden
skal ta slutt
16

Nå står de utenfor studenthybelen. Jonny lener seg frem
for å stjele et kyss. Han holder henne som om hun er hele
hans liv. Leppestiften blir gnidd utover samtidig som sommerfuglene
samler seg i magen. Knærne gir etter, og hun
tenker: «Nå er det gjort.» Hun er forelsket.
17