Bror min - leseprøve

© Commentum Forlag 2017
COMMENTUM FORLAG AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.commentum.no
ISBN: 9788282334273
Sats og omslag: CF Media
Repro: Haakon Mæland
Fotografi: Roy Storvik
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Commentum Forlag er
enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i
den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov
eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
2

ENGWALL PAHR-IVERSEN
Bror min
EN FORTELLING OM
KJELL PAHR-IVERSEN SOM UNG MANN
3

4

InnhOld
Nyttårskvelden som endret familiens liv ....................... 8
Flyfabrikanten som beundret James Dean .................... 31
Tegneren med sans for de fortapte spillemenn ............ 42
Unggutten som ofte følte seg som Emmausvandrer ........ 54
Alt skakt og stygt skal kunne få en ny verdighet ............. 63
Familien snakket mye – uten at så mye ble sagt .............. 74
Billedkunstneren som også malte med ordene ............. 85
Kunstanmelder som ikke hadde T minus i blikket ........ 98
Å gi et verbalt uttrykk for sine mange inntrykk .............. 115
Kunstneren som alltid ville male det grenseløse ........... 123
Etterord ............................................................ 137
5

6

FORORD
Dette er ingen biografisk beretning om bror min. Det er en fortelling
hvor jeg flanerer langs noen av de snublete stiene som ledet bror min
fram til den livsveien som han – ufortrødent og meget målbevisst – har
vandret, og som har ført ham til det stedet og stadiet hvor han befinner
seg i dag – som bildende kunstner og medmenneske.
Vi vokste opp i et baptistisk hjem hvor bøker og musikk – aller mest den glade lovsang
– sto sentralt. Denne foreldrearven har satt sitt preg på oss begge. Selv om det er som
bildende kunstner at bror min er kjent i dag, kunne han nok ha sikret seg en plass på
det litterære parnass, så vel som skaffet seg et sete på et orkesterpodium.
Bror min har mange og ulike talenter. De har likevel et markant felles trekk: Han
har alltid forvaltet sine talenter i tråd med en gammel livserfaring: «Det vi vedblir å
gjøre, blir lettere å utføre – ikke fordi tingenes natur forandres, men fordi vår evne
til å gjøre det blir større.» Dermed har han også fått oppleve sannhetsgehalten i det
bibelske løftet fra evangelisten Matteus: «For hver den som har, ham skal gis, og han
skal ha overflod.»
I denne fortellingen har jeg tatt med en del av bror min sine avisartikler, men aller
mest en håndfull av hans kunstanmeldelser. I sum viser disse eksemplene både hans
formuleringsevner, men like meget hans sans for å finne fram til de positive trekk ved
arbeidene til de kunstneriske kollegene som han avisanmeldte. I tillegg gir de et beskrivende
bilde av hans evne til å gi uttrykk for sine inntrykk på et forståelig og folkelig
vis. I klar motsetning til den gamle garde av distriktets bildekunstnere som hardnakket
hevdet at «bildet skulle tale», kan bror min tale også om bildet …
På midten av 1960-tallet laget bror min en bildeserie som han kalte «Musikk fra
sideværelset». Dette er mine ord fra sideværelset. Bror min har verken fått hørt eller
lest dem før nå.
Engwall Pahr-Iversen
August 2017
7

Kapittel 1:
Nyttårskvelden sOm
endret familiens liv
«Hvorfor har storebroren din en så stor bandasje i ansiktet?»
Det er noen spørsmål du aldri glemmer. Derfor har denne eldgamle inkvisisjonen fått
en sentral plass i min mentale minnebok. Jeg husker både hvem som spurte, og på
hvilken dag spørsmålet ble stilt. Det var den 27. mars i 1951 – for øvrig også den 3.
påskedagen dette året og den tirsdagen da jeg fylte sju år – og spørreren var sønn av
noen misjonærvenner av foreldrene mine. Han og hans foreldre var på påskebesøk hos
oss fordi faren hans hadde vært såkalt «tilreisende predikant» på formiddagsmøtet i
Tabernaklet på første påskedag.
Vanligvis oppholdt den gjestende familien seg i Kongo hvor de «gjorde tjeneste på
misjonsmarken», som det alltid het når menighetslemmene i byens Baptistmenighet
brukte Kanaans språk. Mine foreldres nærmeste venner gjorde gjerne det når de
snakket om de «himmelske herligheter», spesielt hvis de befant seg på de jordiske misjonsmarkene.
Den gjestende misjonsfamilien var på en slags lokal kollekt-turne for å fortelle om
«de stakkars sorte» og «de åndelige behov som de hadde» i de tre baptistmenighetene
på Nord-Jæren. En kollekt-turne innebar at det samlet inn midler til den gode sak,
«de sortes frelse fra deres woodoo-pregede vanskjebne», som det ble hvisket, helst litt
høyt, i lønnkamrene.
At de var på påskebesøk hjemme hos oss, skyldtes nok mest at far min ledet sangen og
musikken i den lokale baptistmenigheten, gammel verdslig musiker som han var. Den
musikalske lederposisjonen inntok han også når det var regionale eller nasjonale samlinger
av baptistflokken, eller «stevner», som de helst ble kalt i sakrale sammenhenger.
Han var derfor en kjent kar i menighetene over hele landet.
Det jeg visste om Kongo var at det var et eller annet fjernt sted hvor alle barna sultet
hvis jeg ikke spiste opp maten min. Jeg visste også at bror min slett ikke hadde noen
bandasje i ansiktet. Han hadde en plasterlapp over det høyre øyet. Det fortalte jeg den-
8

Et bilde som ble tatt av oss to like før tragedien traff bror min midt i ansiktet.
ne fødselsdagsgjesten med min mest snurtne stemme, og vendte ham øyeblikkelig ryggen.
For ham var det ikke lenger noen plass på kjellerlemmen til huset i Hillevåg.
«Hvorfor i all vide verden var han invitert?» var spørsmålet jeg unnlot å stille. I vårt
hjem stilte man ikke spørsmål som kunne avstedkomme vonde svar, eller som satte
svareren i det min mor alltid kalte for «en ubekvem situasjon».
Min tydelige sluttreplikk til spørreren, «det har han kje det, så», ble gravlagt da min
mor øyeblikkelig fulgte opp med en tydelig marsjordre: «Nå må dere gå ut og leke og
huske på at dere må være snille med hverandre. Ikke glem at Steinar er på besøk helt
fra Afrika».
At «doddaren» som jeg av gammel vane kalte bror min – da jeg var «en liten, snakkesalig
deigklump», som bror min pleide å si, klarte jeg ikke å artikulere Kjell Oddvar, og
laget min egen versjon av hans fødselsnavn – hadde plaster foran det høyre øyet, visste
jeg godt. Det trengte ingen østlending fra Kongo komme og fortelle meg,
Jeg hadde også fra nært hold stirret inn i det hullet i hodet hvor det høyre øyet skulle
9

ha hatt sin plass. Det så jeg når han tok av plasteret før han la seg om kvelden, men jeg
visste ikke hvorfor han bare hadde ett øye.
Det hadde ingen i familien fortalt meg. Selv om vi var en sterkt-snakkende slekt, ble
det ikke sagt noe om hva som egentlig hadde hendt med «doddaren», i hvert fall ikke
som mine alltid lyttende ører hadde oppfattet.
Tragedien som skjedde like over riksveien foran huset vårt i Hillevåg på nyttårsaften
1945, var – som så mye annet – blitt skjult under et taushetens teppe hjemme. Da den
skjedde, var jeg 21 måneder gammel og etter at jeg var blitt stor nok til eventuelt å fatte
hendelsen og dimensjonene av den, var årsaksforholdet for lengst blitt familiært utdebattert.
Det var ikke noe som det ble snakket om. Det var bare sånn det var med den
saken ...
Det var først da jeg skulle begynne i 4. klasse på folkeskolen – og jeg skulle gjemme
et gjennomlest og -studert eksemplar av «Verdensrevyen» oppe på loftet slik at mine
foreldre ikke skulle få lyster de formodentlig hadde glemt at de hadde – at jeg oppdaget
et lite avisutklipp fra Aftenbladet, behendig stukket inn i en av min mors mange broderiskuffer
fra den danske fabrikanten som produserte GMC-garn av typen Mouline.
Hun drev broderibukk på Nytorget ved siden av Petrikirken, og laget selv de fleste av
mønstrene til duker og puter. Det ble vel ikke arrangerte en eneste basar i Ryfylke uten
at det på gevinstlisten fantes duker og puter fra mors butikk, K. Luras Eftf.
Butikken var opprinnelig startet av min mormor Karoline Lura, men hun var ingen
maratonløper i forretningslivet, snaut nok en sprinter. Hun kunne sette ting i gang,
men ikke drive dem. Som min far pleide å si; det ble mest tilløp uten hopp med henne.
På avisutklippet, som opprinnelig var plassert på side 2 i avisen, kunne jeg lese:
Trist ulykke
i Hillevåg
nyttårsnatten
Lettsindig behandling av en signalpistol
En trist ulykke hendte nyttårsaften i Hillevåg, idet en gutt fikk ene øyet helt ødelagt og kinnet sterkt opprevet ved
et uhell med en signalpistol. En beruset norsk soldat, som var sammen med en dame, ble stoppet opp av noen
unger og bedt om å skyte ut noen lyskuler for dem. Soldaten, som hadde fått utlevert en signalpistol i anledning
av en nyttårsfest i Kvalabergleiren, sa seg villig til dette. De første skuddene gikk det godt med, men siste skuddet
gikk ikke av. Soldaten ga seg da til å fingre med revolveren med den følge at skuddet plutselig gikk av, og traff en
av guttene som stod rundt ham, i ansiktet. I sterkt lidende tilstand ble gutten kjørt til sjukehuset. Politiet fortsetter
etterforskningen.
10

Da jeg lette gjennom flere av skuffene, fant jeg også er utklipp fra morgenavisen
1.ste Mai. Der var hendelsen plassert på første side, og fortalte en langt mer dramatisk
historie. Den gang kjente man tydeligvis til begrepet «den differensierte dagspresse».
Hendelsen ble formidlet til leserne på ganske forskjellig vis i de to lokalavisene.
Stygg ulykkeshending
i Hillevåg
Beruset person avfyrer
signalpistol rett
i ansiktet på en gutt
Det skjedde en stygg ulykke nyttårsnatten i Hillevåg. En gutt, Kjell Oddvar Pahr, var gått ut med sine foreldre for
å se på fyrverkeriet. En beruset person fyrte en signalpistol av rett i ansiktet på gutten fra kort hold så det ene øyet
ble skutt ut og en del av kinnet ble revet av. Gutten ble straks kjørt til Stavanger sykehus. Mannen ble satt i arresten
om natten, men slapp ut i går morges.
Gjennom hele min tidlige oppvekst ble skyteulykken i den familiære krets, utelukkende
referert til som det «forferdelige som hendte» bror min, en drøy uke etter at han hadde
fylt åtte år. Når jeg i voksen alder har truffet barndomsvenner og -bekjente av bror
min, er det ikke måte på hva de kan fortelle om det som hendte, og at de var på plass da
skuddet gikk i bakken og opp i ansiktet på bror min.
Når Aftenbladet skriver at det var «noen unger» rundt skytteren, må det være en
underdrivelse. I følge alle de som i nyere tid har utgitt seg for å være tidsvitner til
skytingen, må det minst ha vært omkring 30–40 stykker som hadde samlet seg rundt
soldaten ...
Hvor mange som var på plassen, får være som det være vil. Det som heller ikke ble
nevnt, var at det var far min som grep den skadde gutten, fikk stoppet en bil og kjørte
ham til sykehuset, hvoretter den skadde kom i doktor Søilands varetekt. At far min
først oppdaget hvem den skamferte gutten var da han kom fram til sykehuset, var også
et forhold som familiehistorien alltid tidde talende om.
Også den gang hadde mange barn et ferieparadis som de beskrev med begeistrede
ord. Jeg visste helt sikkert – selv om ingen noen gang hadde sagt det – at bror min i
stedet hadde sitt feriehelvete. Det var Bergen og Betanien hospital, hvor «doddaren»
hver eneste sommer ble lagt på operasjonsbordet for å bli utsatt for det ene operative
inngrepet etter alle de andre.
At operasjonene måtte gjentas så mange ganger, skyldtes at gutten vokste uten at hu-
11

Bror min og jeg foran kjellerveggen i Hillevåg etter at livet hans endret retning.
12

den som var transplantert fra brystet og magen, og deretter blitt plassert i ansiktet og
øyenhulen hans, gjorde det. Derfor ble det først satt punktum for disse omfattende
operasjonene da «doddaren» var ferdig utvokst.
Oppveksten hans var derfor et plastisk-kirurgisk operativt maratonløp, men vel uten
at den lange ferden fram til den årelange første oppvekst-operasjonsrunden var over,
nødvendigvis var grunnen til at bror min på friidrettsbanen utelukkende satset på de
korte løp.
«Han tar det så godt», sa alltid de voksne om bror min og hans medisinske pasientforhold
til professor Halfdan Schjelderups skalpell. For noen var denne fremragende
plastiske kirurgen mest kjent for å være bror til biskop Kristian Schjelderup.
Det var den biskopen som alltid var i strid med
indremisjonsfolkets selvutnevnte portvakt ved
de heisdørene som førte til himmelen eller helvetet,
professor Ole Hallesby.
Hjemme i Hillevåg hørte jeg aldri – selv om jeg
var en alltid lyttende guttunge til de voksnes prat
– at far min og mor min snakket eller hvisket om
biskopen eller tros-professoren, langt mindre
om helvetet. Det var aldri noe tema. Det var kirurgen
det alltid handlet om. Han ble utelukkende
sett på som en styrelse. Halfdan Schjelderup
ble nærmest holdt hellig hjemme hos oss.
At bror min var blitt pasient
hos Halfdan Schjelderup, ble
betraktet som et bønnesvar. Jeg
trodde lenge at denne internasjonalt
ledende plastiske kirurgen
hadde «takk-og-lov» som
en del av etternavnet.
At bror min var blitt pasient hos Halfdan Schjelderup, ble betraktet som et bønnesvar.
Jeg trodde lenge at denne internasjonalt ledende plastiske kirurgen hadde «takk-oglov»
som en del av etternavnet. Far min snakket aldri om Betanien i Bergen og planlagte
plastisk-kirurgiske operasjoner, uten å avslutte sekvensen med å formulere med
svært tydelig tale at «og så skal Kjell Oddvar opereres av professor Schjelderup, takk
og lov».
Selv om bror min sa alt han ville til meg, våget jeg ikke alltid å si til ham alt det jeg
undret meg på. Det hadde sannsynligvis med min alder å gjøre, og at han var min absolutte
ledestjerne. Jeg torde derfor aldri å spørre «doddaren» om han egentlig syntes
det var så kjekt å høre at han «tok det så godt», det han gjennomgikk om somrene på
sykehuset i Bergen.
Jeg var nemlig helt sikker på at han mye heller ville ha tilbrakt ferietiden på helt andre
måter og steder enn å ligge i en seng på Betanien-hospitalet mens far min var gjestedirigent
for Baptistkirkens blandede sangkor i Bergen. Av en eller annen grunn hadde
13

jeg imidlertid slett ikke lyst til at bror min skulle bekrefte min tro. Noen ganger lærer
du tidlig å unnlate å snakke om ting som du helst ikke vil vite alt om. Når du spør, kan
du få svar som fortjent.
Vi snakket derfor aldri om sommer-operasjonene fordi de var en del av familiens
vanskjebne. Det som hadde rammet «doddaren» så katastrofalt, rammet oss andre på
sitt vis. Hans smerte kunne imidlertid ikke vi andre verken dele eller føle – selv om det
gjerne ble sagt av de voksne at det var nettopp det vi gjorde.
Familien forsøkte vel den gang å etterleve det løftet som en ennå ufødt Bjørn Eidsvåg
senere skulle formulere med verselinjer som
Eg ser du har det vondt,
men eg kan ikkje grina alle tårene for deg.
Du må grina de sjøl,
men eg vil grina med deg.
eg vil grina med deg.
For «doddaren», som vel levde i et smertehelvete gjennom store deler av oppveksten,
lindret det nok ikke noe særlig på hans smerter at «andre gråt med ham». De tårene var
vel egentlig mest til de mange medgråtendes egen trøst ...
Vurdert i ettertid, tror jeg at bror min allerede den gang – som tolvåring – hadde etablert
en slags grunnholdning. Utad en total aksept av de faktiske forhold, hans ansikt
var som det var. Det måtte han leve med. For ham tror jeg det fødte et behov for å skape
seg en indre orden, alltid å tilstrebe en overensstemmelse mellom verden og ham selv.
Det innebar at han måtte akseptere fullt hva han ytre sett var ment til å bli fra skaperhånden,
og hva han ble.
Mange år senere snakket bror min om sine fornemmelser i barneårene. Han sa noe
om det i et intervju med Aftenbladets journalist Fredrik Koch:
«Det var skremmende å møte mitt eget ansikt i speilet. Sårene og mange operasjoner
over lang tid ga meg nesten uutholdelige smerter. Men det merkverdige er hvordan en
skavank kan vendes til styrke. Det har å gjøre med kompensasjonens lov.
Jeg lærte å trekke veksler på skaden som ble påtvunget meg. Kanskje har mitt ene øye
gjort meg til en bedre betrakter enn en person med normalt syn på begge øynene. Husk
at Homer, den store seer, ble fremstilt som blind.
I hvert fall må den enøyde bruke hele kroppen på en mer aktiv måte for å kunne se
et panorama; det gir en egen rytmisk synsbevegelse som også kan tjene rytmikken i et
bilde.
14

Omgitt av et gunstig miljø bygger man opp et apparat for å skjerme det som skjemmer.
Samtidig oppstår en lengsel etter det man savner. Ut av det ødelagte, det sønderrevne,
det vanskapte, springer et behov for det praktfulle, for skjønnhet og vekst;
kanskje et mye sterkere behov enn det den såkalt normale har.
Jeg kjenner meg i slekt med H.C. Andersen; jeg gjenkjenner meg både i eventyrdikterens
egen ulenkelige gestalt og i eventyrene om den standhaftige tinnsoldat og den
stolte tepotten som hadde fått knekket lokket.
Som kunstner er man pålagt den oppgave å utdype disse problemene til å bli noe
allment som berører alle mennesker; det dreier seg om noe langt mer enn et privat
reparasjonsarbeid. Det er kanskje grunnen til at jeg føler at det jeg gjør, må være bedre
enn det alle andre gjør, for å være like godt!»
Hvilket smertehelvete han må ha gjennomlevd, fattet jeg en flik av da jeg – etter måneder
med cellegift og stråling – våknet opp fra narkosen etter en kreftoperasjon i
endetarmen. Da kjente jeg ingen smerter, smertefjernende morfindråper dryppet rytmisk
inn i ryggsøylen min.
Dette skjedde i begynnelsen av 2002. Jeg undret meg da over hvor store lidelser bror
min hadde hatt etter sin oppvåkning på operasjonsbordet i 1946, og de etterfølgende
årene. Jeg har aldri våget å tenke fullt ut hvordan en eventuell smertelindring den gang
fungerte. Jeg har heller aldri spurt ham om det.
Selv om jeg som guttunge ikke ante noe om hva bror min følte og kjente etter de
årlige operasjonene, visste jeg imidlertid i min barnlige skråsikkerhet at min families
vennekrets – som enten «hørte til» eller «gikk i» forskjellige frikirkelige forsamlingshus
– jevnlig var samlet hjemme hos oss, hvor de bad høyt og lenge for «doddarens»
helbredelse. Forskjellen på «å gå» eller «å høre til» i en menighet, dreide seg om medlemskapet.
«Hørte du til», var du døpt og tillagt menigheten. Hvis du bare «gikk i», var du ikke
blant menighetens hjord, som det het. Siden dette skillet alltid ble presisert, må det
ha hatt en betydning for mer enn valget til menighetens diakonat. Det betød imidlertid
ingenting for de samlingsstundene som var hjemme, hvor det dreide seg om å
be for «doddaren». Da var det plass for alle i bønneringen som foregikk som en slags
stafettbønn. Den ene fulgte etter alle de andre med stort sett samme ord. Det var bare
intensiteten i bønnen som varierte.
Jeg spurte bror min hvorfor de holdt på med disse bønnegreiene, men uten at jeg
ble særlig klokere den gang av svaret hans. «De mener det godt, og de tror fullt og fast
på at det vil hjelpe», sa han uten å utdype hva han mente med det. Ennå husker jeg at
«doddaren» en gang sa at forstander Erling Dybvik i menigheten hadde lest opp fra et
15

lite hefte som en pinsepredikant som far min også kjente godt, Erling Strøm i Oslo,
hadde skrevet noen år tidligere.
Heftet lå igjen hjemme etter dette samværet – som slike treff alltid ble kalt – og hadde
tittelen «Sykdommens hvorfor». Jeg prøvde å lese det, men la heftet fort til side.
Jeg skjønte lite av innholdet, men far min sa alltid at den lille boken inneholdt meget
til ettertanke. Det var spesielt et kapittel som tydeligvis traff noe hos ham. Det var vel
derfor at far min stundom leste det høyt for meg. Vanligvis mente han at jeg leste mer
enn godt nok selv. Etter ansiktsuttrykket hans gjorde det ham imidlertid godt å høre
ordene fra heftet lest høyt. Det var en situasjonsskildring fra Johannes evangelium som
han selvsagt straks hadde gjenkjent.
Mange år senere fant jeg heftet som jeg husket han hadde lest fra. Det kapitlet far
min foretrakk, var markert med tydelige blekkstreker i margen. Det sto et utdrag fra
Johannes evangelium:
Da Jesus kom gående, fikk han se en mann som hadde vært blind fra fødselen av. «Mester,» sa disiplene, «hva
kommer det av at denne mannen er født blind? Er det et resultat av hans egne synder eller er det noe hans foreldre
har gjort?»
«Ingen av delene,» svarte Jesus. «Det var for å vise Guds kraft. Vi må alle gjøre det Gud ber oss om å gjøre.
Snart kommer natten, og alt arbeid kommer til å stanse. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»
Så spyttet han på bakken og laget en deig av spyttet. Dette smurte han over øynene til den blinde mannen og sa
så til ham: «Gå og vask deg i dammen Siloa» (ordet «Siloa» betyr «Utsendt», sto det i en forklarende
parentes i margen, formodentlig for sikkerhets skyld). Mannen gikk dit han ble sendt,
vasket seg og kom tilbake seende.
Naboene og andre som kjente ham som en blind tigger, spurte hverandre: «Er dette den samme mannen –
tiggeren?» Noen sa ja og andre sa nei. «Det kan ikke være samme mannen,» tenkte de, «men han er veldig lik
ham!» Tiggeren sa: «Jeg er den samme mannen.»
Så spurte de ham hvordan i all verden det var gått til at han kunne se. Hva hadde hendt? Mannen sa til dem:
«En mann som de kaller Jesus, laget en deig og smurte den over øynene mine, og så sa han at jeg skulle gå til dammen
Siloa og vaske meg. Jeg gjorde det, og nå kan jeg se!»
Pinse-pastor og redaktør Erling Strøm trodde for sin del fullt og fast på helbredelse
ved bønn. Han hadde også påpekt i boken at det ikke var sikkert at helbredelse ville skje
med en gang, og at det i flere tilfeller kunne ta tid før det ble resultater av bønnen. Dette
kunne enten skyldes menneskelige faktorer som hindret Gud å gripe inn, men det
kunne også være en Guds vilje i den forstand at Herren – som de voksne alltid sa med
ekstra trykk på ordets første stavelse – skulle ha en bestemt hensikt med at et menneske
skulle måtte lide før det skulle bli helbredet.
Hvorfor noen måtte lide, ble aldri forklart på annen måte enn at «Herrens veier var
16

Familien hos fotografen før ingenting ble som det hadde – og skulle ha – vært.
Fra venstre mor Ovalda, jeg, bror min og far Ottar.
uransakelige», og at vi menneskebarn «alltid skjønte stykkevis og delt». Når broder
Høie var på plass, unnlot han aldri å si at han hadde hentet disse ordene fra apostelen
Paulus sitt bibelbrev til folket i Korint, og ikke fra Ibsens skuespill om «Brand». Han
var stasjonsmester og hadde lest mer enn jernbanens rutetabeller.
En gang da jeg lå under sofaen i sideværelset og lyttet til gruppen som var samlet
rundt «doddaren», som satt på gulvet mens de ba høyt til sin Herre i en ring rundt
ham, minnes jeg at forstander Erling Dybvik fortalte med talerstol-røst – det innebar
at han trakk ut vokalene og nærmest sang dem, som far min hadde fortalt meg – at en
av de store feil som mennesker kunne gjøre når de ba om noe fra Herren, var å kommandere
Gud.
Det hadde nemlig aldri vært Guds mening at bønn skulle fungere på denne måten. For
Gud lot seg ikke kommandere, sa Dybvik som samtidig trøstet de bedende med at Her-
17

en selv hadde forbeholdt seg retten til å bestemme både tid og måte for bønnhørelsen.
Det var en del av Herrens allmakt
Jeg skjønte ikke så meget av Dybviks ord, og jeg fattet enda mindre da han tok fram det
som bare ble kalt en bønneklut. Det var et lite hvitt tøystykke, som det visstnok var blitt
bedt over – samt at det var blitt salvet med et eller annet – på et menighetsmøte. Dette
tøystykket ble så gitt til de som trengte forbønn eller helbredelse. Jeg husker at broder
Liland alltid sa at bønnekluten dreide seg om en form for «overføring av salvelse» –
uten at det ga meg noen mening utover å feste seg i hukommelsen.
Allerede som tenåring – selv om ingen den gang brukte det begrepet, han var fylt tretten
år på den fødselsdagen da jeg ble sju – viste bror min seg som en utmerket pedagog.
Han hadde en disippel – lille meg – som han hadde måtte passet både i tide og utide,
foreldrene våre hadde mer enn sitt å gjøre med musikk og broderier – og «doddaren»
følte åpenbart et behov for å føre den lille «deigklumpen» inn i vitenens verden. Han
mente tydeligvis at jeg heller burde spise av kunnskapens tre framfor alt det andre jeg
puttet i min alltid vidåpne munn.
Bror min fortalte meg til stadighet – med noen finstemte sakrale stemmebånd som
i sitt toneleie minnet om min fars yndlings-evangelist Anders Teige når han var på
sitt mest intense på talerstolen – at den gamle Adams umåtelige begjær etter en bit av
en usedvanlig forbuden frukt, hadde resultert i mange katastrofale konsekvenser for
menneskeheten.
Kong Sigurd Jorsalfars – som bror min stundom kalte for Sigurd Magnusson – like
ustanselige begjær etter å få fatt i en treflis fra Kristi kors, fikk ikke samme sort konsekvenser
for menneskeheten, påpekte bror min, men til gjengjeld fikk det merkbare
følger for folket som bodde mellom bakkar og berg utmed havet, i det nære nabolaget
til et Kvalaberg hvor vi begge vokste opp ...
Hadde ikke den langt fra salige Sigurd søkt etter et lykketreff på det eldgamle korset,
er det heller tvilsomt om det hadde blitt noen Bispeladegård bortenfor Breiavatnet.
Uten nettopp en slik avlsgård hadde det nok heller ikke blitt noe Hillevåg, doserte bror
min gjerne på vårt felles soveværelse på loftet, før han falt i tvil om han var i ferd med
å legge seg, eller å stå opp. Den ettertanken tok gjerne sin tid
Etter at «doddaren» var blitt enig med seg selv om at det faktisk var leggetid, og at tiden
for en personlig oppstandelse først fulgte etter noen tause nattetimer, fortalte han
meg at Hillevågs historie egentlig kan ha startet med at den stadig reiselystne Sigurd
fikk det for seg at hans livskall på jorden også innebar en nokså spesiell transportopp-
18

gave. Han skulle hente hjem til Norge en bit fra et trekors reist på en fjern høyde, langt
bortenfor både berget det blå og Soria Moria.
Sigurd Jorsalfars farefulle ferd skulle føre ham til Golgata på jakt etter denne flisen
som stammet fra korset hvor Jesus hadde slengt ut sine siste bebreidelser til den åndelige
faderen som visstnok skulle befinne seg høyt oppe i det gråblå.
Nå fortalte verken bror min eller historien noe om at Sigurd oppnådde sitt mål på
jorden. I hvert fall finnes det ikke noe korsminne fra Golgata i Domkirken i Stavanger.
Hvis Sigurd fikk tak i en flis, kan den ha satt seg fast i en finger og blitt til en verkebyll
som han måtte gjøre kort prosess med, formodentlig på samme måte som da han kvittet
seg med sin dronning Malmfrid. Da Sigurd fikk øye på den skjønne Cecilia – som muligens
stammet fra Hundvåg, skjønt bror min
tvilte sterkt på det, for han foretrakk ei langbent
Bror min slo alltid opp et stort
lerret, og fortalte fargerikt at
biskop Magne i Bergen ikke
hadde noen som helst sans for
verken en kongelig skilsmisse
eller monarkens øyeblikkelige
gjengifte. Som bergensere gjerne
har gjort gjennom tidene,
sa han tvert nei til bønnen fra
Stavanger.
jente fra Hinna – ble turisten Sigurd rammet av
mer enn en flis fra Amors bue. Han ble tydeligvis
truffet av en tømmerstokk.
Uavhengig av hvilken flygende gjenstand det
var, ble han rammet rett i et hjertekammer, og
straks sparket han ikke bare sin dronning ut av
sengen, men også alle de frillene som hadde
sørget for å holde ham varm når vinteren blåste
iskulde over mann og mus. Heller ikke Bjørghild
Olavsdotter, som hadde avlet Sigurds datter,
Kristin, fikk lenger øyenkontakt eller annen
kontakt med jorsalfareren. Sigurd så bare Cecilia
– som han ville gjøre til sin nye dronning.
Bror min slo alltid opp et stort lerret, og fortalte
fargerikt at biskop Magne i Bergen ikke hadde noen som helst sans for verken en
kongelig skilsmisse eller monarkens øyeblikkelige gjengifte. Som bergensere gjerne har
gjort gjennom tidene, sa han tvert nei til bønnen fra Stavanger. Sigurds svar på biskopens
bestemmelse var like kort og kontant. Han utbrøt på sitt tungemål et slags «eg ska
trega deg igjen», mente bror min.
For meg var det alltid unødvendig å spørre bror min hvor disse historiene hans
egentlig skulle ende. Det ordnet han på egen hånd. Fordi han formodentlig alltid ville
ha et fornuftig svar, spurte han aldri meg, men utelukkende seg selv. Derfor svarte han
seg – samtidig som han fortsatte å fortelle meg – at den gården som Reinald fikk, ble kalt
19

for Bispeladegård. Den strakte seg fra Breiavatnet til Ekeberget. Eiendommen ble skilt
ut fra en av Erling Skjalgssons gamle eiendommer i Stavanger, Eichanesgården, som
omfattet atskillig mer av byen enn den delen som noen i dag kaller for Eiganes, mens
andre tviholder på det stedsnavnet som ble forkynt i de pent møblerte stuene: Egenes.
«Og simsalabim,» tryllet gjerne bror min til et slags postludium, «så vet selv du, at
i Hillevåg finnes det et gatenavn som direkte stammer fra Bispeladegård, nemlig gatenavnet
Bispeladegård, hvor du og dine venner både spiller fotball og slår brennball».
«Du kan jo lese mer om Hillevågs historie sjøl. Jeg har jo lært deg å lese», minnet
bror min meg om, før han mer enn gjerne holdt fram med sin forelesning ved å peke
på at en usedvanlig, kombinert, menneskelig innretning, veimester, kaptein, kystvernsjef
– det var åpenbart ingen grenser for hvor mange yrkestitler karen hadde – Peder
Klow, overtok eiendommen i Hillevåg, og bosatte seg på Bispeladegård i 1789.
Nå var det ikke bare å lese bror min lærte meg. Han lærte meg også å sykle og svømme.
Begge måtene var basert på en slags egenoppdaget «gjør-det-selv»-oppskrift. Syklingen
startet med at han holdt fast i baksetet på min mors gamle sykkel, men jeg hadde
ikke trødd mange meterne før han slapp taket, og lot meg tråkke min egen sjanglete sti.
Det gikk som det måtte gå. Etter noen meter i fri tråkke-dressur, mistet jeg balansen og
gikk i bakken med sykkelen som en dyne over meg.
Bror min var straks på pletten med sin tøffe trøst: «Om igjen. Du må trene og trene
til du får det til. Jo mer du øver, jo fortere klarer du å sykle. Det er ikke nødvendigvis
sant at øvelse gjør deg til mester, men uten stadige øvelser, blir du i hvert fall ikke bedre.
Så sett i gang!»
Jeg lærte å svømme etter samme resept. Vi hadde hytte ved Lutsivannet og blott en
dag – som det mer enn gjerne ble hjertelig sunget den gang – fant bror min ut at jeg
burde lære å svømme. Vi tok robåten, og da vi var kommet på «jyptå» – drøye fem meter
ut fra land – kommanderte den enøyde sjørøver-skipperen med den stemme som
ikke var innstilt på å lytte til motsigelser: «Hopp uti – og svøm i land.»
Jeg visste vel hva jeg hadde å gjøre. Å adlyde. Jeg hoppet ut, plasket i vannet og kom
ingen annen vei enn direkte mot bunnen, før jeg ble halt opp igjen av bror mins
håndkraft. «En gang til», beordret han etter å ha demonstrert for meg nok en gang de
rette bevegelsene med armer og bein som krevdes for å oppnå en fornemmelse av brystsvømningens
mysterier. Jeg gjorde som han sa, og oppnådde straks noen tilsvarende
munnfuller med vann som jeg også hadde gjort ved første forsøk.
Slik holdt vi på, time ut og dag inn, inntil jeg en ettermiddag oppdaget at jeg klarte
å svømme. Noe sitter fortsatt igjen etter bror mins svømmeopplæring. Jeg liker fort-
20

Foreldrene våre fikk sine barn med 7 års intervaller – uten at det er noen tallmagi i det. Sju år etter ekteskapet
kom bror min, sju år senere jeg. Her er den unge «doddaren».
21

satt ikke å ha hodet under vannet, og dermed få badevann i munnen, når jeg i dag går
frivillig i vannet.
Da svømmeopplæringen var ferdig, var det en gang at bror skrek til meg, med et helt
annet tonefall enn han hadde brukt som svømmeinstruktør: «Ikkje symm!!!! Håll deg
i ro i båden!!! Eg komme!!!»
Bakgrunnen for brølet var at en besøkende bestekamerat og jeg hadde lekt ved robåten,
og jeg skulle demonstrere mine nyvunne svømmeferdigheter for Rolf. Jeg ba ham
om å skyve båten – som ikke hadde årene om bord – ut fra steinbrygga slik at jeg virkelig
kunne vise for all verden hvordan man hopper
uti fra en robåt, og så svømmer som en villand
i land.
Nå gikk det ikke som planlagt. Båten drev lenger
og lenger ut fra land på det brede Lutsivann,
og jeg våget ikke å hoppe fra den og svømme i
land. Det ble etter hvert for langt for mine
nyvunne ferdigheter.
Når min nød var størst, var imidlertid alltid
bror min nærmest. Kameraten min fikk tak i
«doddaren» og han svømte – etter å ha skreket
fra land hva jeg hadde å gjøre i båten – de nærmere
100 meterne ut til den ranke og åreløse
båten, hvor jeg satt svett og varm av frykt.
Bror min kom seg opp i båten fra den ene
siden ved å beordre meg til å sitte på den motsatte
siden av hvor han bedrev sin gymnastiske båt-entring. Da han var vel om bord,
«padlet» han ved hjelp av toftene, robåten inn til land igjen. Da vi var kommet inn til
steinbrygga, fikk Rolf og jeg en klar beskjed fra den reddende engel:
«Dette jørr dokkor aldrigt merr! Og dokkor seie det heller aldrigt te någen!» Bror
min la ikke til som vel de fleste ville ha gjort, «ellers ...», etterfulgt av en slags trussel.
Det ville ikke ha vært ham.
Til gjengjeld viste han sitt sanne jeg når han doserte sin versjon av Hillevågs lokalhistorie
ved sengeleiet. Med svært så jevne mellomrom ville han forvisse seg om at jeg
hadde fått med meg at det var på 1700-tallet at den kombinerte yrkesinnretning Peder
Klow, startet med å selge ut Bispeladegård, stykkevis og delt.
Den første som fikk kjøpe en del av Hillevåg, var møllemester og mechanicus Friderich
Petersen, og – påpekte bror min med betydelig bruk av begge pekefingrene – og
Når min nød var størst, var
imidlertid alltid bror min
nærmest. Kameraten min fikk
tak i «doddaren» og han svømte
– etter å ha skreket fra land
hva jeg hadde å gjøre i båten
– de nærmere 100 meterne ut
til den ranke og åreløse båten,
hvor jeg satt svett og varm av
frykt.
22

konkluderte for n’te gang at det var med denne salgskontrakten at Hillevågs nyere historie
egentlig startet.
«Med det kjøpet rykket nemlig familiene Petersen og Køhler inn på arenaen i Hillevåg
og bygget opp det som skulle bli et imperium», sa «doddaren», før han minnet meg
om at det fra nå var min ukentlige oppgave å sope ren fortauskanten foran huset vårt.
«Doddaren» hadde gjort sin sopeplikt, og dessuten var jeg etter hvert blitt gammel
nok til å gjøre noe nytte for meg. Bror min følte åpenbart et behov for en passende
pust, ikke bare i bakken, men aller mest i munnvikene. Det tok nemlig sin tid før lyset
ble slukket på loftsrommet etter hans vandringer på de lokalhistoriske om- og sideveiene.
Å sope gadå, det hadde helst vært bror min sin faste fredagsjobb, mens jeg hjalp til
med et feiebrett for å få vekk støvet som han samlet sammen. Langs hele Hillevågsveien
gikk det på femtitallet folk før klokken 19 på fredagene med sopekoster i hendene for
å gjøre fortauskantene helgeklare. Hvorfor dette arbeidet absolutt skulle være fullført
innen klokken 19, var ikke skrevet opp i noen bok. Det var bare sånn det var blitt, og
slett ikke noe å diskutere.
Bror min sopte ikke bare utenfor vårt eget hus. Han – og senere jeg – fjernet også
fortaus-støvet foran et av nabohusene. I det huset bodde det nemlig tre søstre – ingen
av dem var gift, men den ene hadde vært svært nære på, fortalte alltid farmor uten å
gå i nærmere detaljer om hva det avstandsbegrepet innebar i ekteskapelig sammenheng
– og far min hadde bestemt at «å sopa gadå», ikke var noen oppgave for kvinner. Den
jobben kunne bror min og jeg gjøre.
Det var egentlig sånn det var i Hillevåg den gang. Folk brydde seg ikke så mye med
hverandre, men aller mest om hverandre ...
Bror min og jeg holdt felles hus på loftet nattestid. I den ene enden av loftet var det
blitt innredet et rom for oss to. På dette soverommet fantes også husets elektriske vippe,
hvor sikringene med ujevne mellomrom takket for seg og etterlot seg et fullstendig
mørke. Da hadde vi brukt mer strøm enn vi hadde bestilt. Skrudde vi ikke av en lampe
i tide, gikk både strøm og sikring sin vei.
Det kunne være en krevende sportsøvelse å kravle seg opp den bratte loftstrappen
med en lommelykt for å skifte sikring. Det hvilte for øvrig en slags forbannelse over sikringsskapet.
Den sikringen som ble ødelagt, var alltid den sikringen som min far hadde
glemt å kjøpe ny av. Også da var det godt å ha kjøpmann Heggheim – eller onkel Sivert
som han helst ble kalt i familiekretsen – både i det nære nabolaget og i den familiære
venneflokken.
Det var langt ned til familietoalettet i kjellergangen fra loftsrommet. Derfor hadde
23

Bror min og mormor hadde et veldig nært forhold. Her er de to i hagen foran huset i Hillevåg.
bror min og jeg en fargerik dobøtte – med tilpasset lokk – utenfor rommet. Den skulle
helst brukes til bimmelim – som min far alltid sa etter at han en gang hadde deltatt med
en nasjonal musikkvartett på en flere måneders lang sang- og musikkturne i Sverige –
bare unntaksvis skulle den benyttes til bommelom, som mormor sa, uten at det hadde
sammenheng med at hun en gang hadde vært på besøk i Amerika.
Farmor brukte helt andre ord om det menneskelige legemets tømmeprosess. Hun
stammet fra Straen og brukte derfor helt andre ord og uttrykk enn mormor fra Malmin,
gjorde. Mormors tale var gjerne bibelsk, mens farmors var hentet fra sjømannsspråkets
fargerikdom.
Ifølge bror min var livet en evigvarende læringsprosess, uten at jeg alltid skjønte hva
han mente. Jeg hadde tidlig lært meg å nikke forsøksvis forstående til det som ble sagt
til meg av uforståeligheter, før jeg fant veien til biblioteket for selv å finne ut hva det
sagte egentlig betød.
Mine spørsmål ble som oftest besvart med et sukkende «må du allti spørr så møje?»,
fra mine foreldre. Det var bare bror min og en forunderlig familievenn, som utelukkende
ble omtalt som «onkel Nils», som ikke sa slikt. De hørte tålmodig på meg, og
24

«onkel Nils» nikket alltid blidt til meg selv om munnen min løp løpsk. Det tok imidlertid
noen år før jeg skjønte at onkel Nils var døvstum.
Også ved toalettbøtten på loftet fantes det læringsmuligheter. Den illustrerte på sitt
vis at det alltid og i alle sammenhenger, gjerne var alltid atskillig avstand mellom liv og
lære, teori og praksis. Det lå derfor ofte en eim av for lengst fortært mat i loftsluften.
Når bommelom-nøden var størst, var bimmelim-bøtten alltid nærmest for guttebaken.
Ved siden av loftsvinduet var det festet et branntau som jeg ikke visste hvordan skulle
brukes, hvis, såfremt, i fall ... Den lå i en uryddig kveil under senga til bror min. Jeg
stolte på at han visste beskjed. Han gjorde gjerne det. Branntauet var formodentlig en
konsekvens av at en av feierbrødrene Janzon i Hillevåg hadde vært på inspeksjon. Med
det som bror min alltid kalte for «ujevne mellomrom», skulle nemlig feierne sjekke at
også den hjemlige verden var brannteknisk som den var ment å være.
Begge våre bestemødre – som bodde i hver sin del av 2. etasje – var på femtitallet offisielt
enker. Farmor var virkelig enke. Maskinist Olav hadde på sine eldre dager måttet
amputere begge bena på grunn av sukkersyke. For meg var han mest et minne fra en
rullestol som sto som en relikvie i stua til farmor. Om farfar var borte, var rullestolen
fortsatt hos henne.
Bror min husket helst farfar som den muntre mannen som fortalte de mange og
eventyrlige historiene om livet på de mange hav og opplevelser i fremmede land og
byer. Ikke minst fortalte farfar fantastisk og fantasifullt om livet i den fjerne byen Rio
de Janeiro.
Så mange og så voldsomme ble etter hvert historiene hans, at farmor stadig måtte
formane sin husbond, Olav Ahasverus, om ikke å «lyga ongen foddle», mens hun
humret med hele sin kraftfulle kropp av historiene. Hun hadde sans for frodige fortellinger
fra flere hold enn ukebladenes.
Farfars forunderlige og fantasifulle historier om fargefloraen og -ekstasen i Rio – og
ikke minst om den pirrende brasilianske lukten av sigarer – gjenfortalte bror min til
meg, som ikke visste hvor Rio de Janeiro lå på kloden. Jeg fattet imidlertid at det måtte
være som et slags Jødeland for bror min. Jødeland var den gule kartflekken som menigheten
snakket om som et sted der den gjerne skulle ha vært.
Jeg tror «doddaren» ønsket at han kunne ha vært med farfar til de søramerikanske
kystene, og danset taktfast med Pepita og hennes frodige venninneflokk under den
kjempesvære kristusstatuen på fjelltoppen Corcovado. Ikke minst originalnavnet,
Christo Redentor – Kristus forløseren – ville nok ha hatt en appell til bror min ...
Selv om det ble snakket mye, var det likevel atskillig som det aldri ble sagt noe om i
25

husene langs Hillevågsveien. En grublende guttunge skjønte relativt fort at noe kan du
si og spørre om, men det er mye mer som du får nøye deg med å tenke på for deg selv.
Om du spør, er det mer enn vinden som blåser bort svaret.
Derfor fikk jeg aldri vite hvorfor Iver Pahrs åpenbart elskede husholderske, hadde gitt
deres felles barn Olav også fornavnet Ahasverus. For meg var det en gåte hvorfor farfar
ble oppkalt etter den evige skomaker? Var det fordi han – i motsetning til sin fornemme
bondefader – utelukkende skulle holde seg til sin lest? Eller fantes det en annen
og mer finurlig forklaring på at noen kaller sitt kjærlighetsbarn Olav Ahasverus – og
deretter lar kjærlighetsbarnet få en fullverdig plass i den familiære varme og sfære ved
å forfremme husholdersken til husfrue?
Dersom bror min visste noe om fortidens forunderlige grener på familietreet, delte
han ikke denne vitenen med meg. Sannsynligvis mente han at smågutt-karten måtte
modnes en smule før familiehemmelighetene ramlet ut av de mange skapene som
skjulte hva skjultes skulle, som farmor gjerne sa.
Jeg fikk heller aldri spurt noen om hvem denne forunderlige figuren Oluf var, som
farmor hadde latt ta bopel i sitt sideværelse etter at farfar Olaf hadde hinket inn i
evigheten. Det lå aldri i familieluften at det var et tema som kunne hentes ned og bli
snakket om.
Olufs rom var smekkfullt med bøker, underlige bøker fra fjern og nær, som han med
stort alvor og voldsomme håndbevegelser jevnlig diskuterte med en forunderlig figur
som bare gikk under betegnelsen «broder Nygård» i familiekretsen.
Bror min fortalte meg at denne «broder Nygård» hadde satt noe som måtte være en
slags verdensrekord. En gang han hadde kjørt bil i Pedersgaten, hadde det vært parkert
en eneste bil langs fortauskanten. Helt uten at det var annen trafikk i gaten enn den
han selv sto for, hadde «broder Nygård» klart å treffe den parkerte bilen i fronten.
Det var siste gang «broder Nygård» kjørte bil. Min bror var aldri i tvil om at det var
«en styrelse» som mor pleide å karakterisere gledelige begivenheter. Selv var bror min
en stadig gjest i Olufs bokhyller, og forsynte seg med betydelig appetitt av de mange og
ulike litterære godbitene. Han bestemte også at jeg ville ha godt av å lese de to bøkene
som professor Edgar Schieldrop hadde skrevet på 1930-tallet om «Teknikkens vidundere».
Bror min sin medisinering var korrekt for pasienten. Bøkene bød på artig og
nyttig sikringskost.
Mormor presenterte seg også alltid som enke. Statusen skyldtes ikke at morfar var
blitt borte på sjøen, men utelukkende at han hadde gjort seg bort, og derfor var blitt
deportert til USA av mormor for flere tiår siden. Han var ikke-eksisterende i mormors
liv. Han hadde nemlig begått en utilgivelig synd i min mormors øyne. Som såkalt
26

Bror min fotografert fra den siden han ville bli fotografert fra.
27

sjefkusk på brannvakta, hadde han en gang styrt sine galopperende hester til feil bydel
for å slukke en meldt husbrann.
Brannfolkene fant følgelig ikke hus, verken i fyr eller flamme, og returnerte til sentrum
med en beklagelig beskjed til brannvakten om at det ikke fantes noen brennende
bolig i Paradis. Fra brannvakten fikk de servert en kontant kontramelding. Det var
nettopp brent opp et hus på Egenes, og huseieren undret seg hvorfor det ikke kom
noen brannvogn.
«Hvorfor kom det ingen brannslukkere til mitt hus,» var spørsmålet som harmdirrende
ble rettet til den utsendte brannbataljon.
Det viste seg straks at både brannkusken og brannformannen, mens de tilbrakte sin
arbeidstid på brannvakten, hadde slukket sin egen halsbrann for meget og for lenge.
De hadde derfor av gammel uvane kjørt direkte til Paradis. Det var helst i det strøket at
det oppsto brann.
Den senere så beryktede brannturen til Paradis ble derfor slutten på det aktive arbeidslivet
for morfar i Stavanger, og samtidig en ende på samlivet med mormor. For
noen synder fantes det ikke tilgivelse hos mormor. For henne var dette en dødssynd.
Formodentlig aller mest fordi den brakte skam over hennes, i hvert fall i egne øyne,
alltid uklanderlige livsførsel. En ting var tydeligvis å snakke om nådens betydning, noe
ganske annet var det åpenbart å praktisere den for damen som aldri la særlig eget brett
på den bibelske beretning om splinten og bjelken.
For morfar fantes det følgelig ikke lenger noe Paradis på hjemmebane. Som Adam og
Eva, ble han uten følge kastet ut fra mormors liv, satt på Amerika-båten med enveisbillett
til Brooklyn, hvor han endte sitt liv i Ørkenen Sur.
Morfar gikk straks inn i hennes glemmebok. Han ble bare tatt fram ved en eneste
anledning. Det var da jeg skulle få navn etter den baptistiske velsignelsen i Tabernaklet,
og mor min hadde insistert på at jeg skulle få fornavnet til morfar. Hvordan det snille
morsmennesket, som alltid sa «bestem dere, je e med», fikk kraft til å stå opp mot sin
mektige mors utsagn om at «Engwall skal babyen i hvert fall ikke hete, babyen skulle
hete Einar», vet jeg ikke ennå.
Da jeg spurte mor min på dødsleiet om navnet mitt, sa hun bare: «Fordi jeg ville, og
fordi jeg var skrekkelig glad i min far», mens hun la til med et bedrøvet tonefall som
jeg ikke hadde hørt fra henne tidligere: «Jeg har aldri kunnet tilgi min søster Sefa at
hun aldri tok kontakt med far da hun i så mange år bodde like i nærheten av det området
hvor han subbet omkring i sin elendighet i Brooklyn. At hun kunne oppføre seg
sånn ...»
I voksen alder har jeg stundom tenkt på at det muligens var mitt fornavn som gjorde
28

at det alltid var en betydelig avstand mellom mormor og meg. Hennes absolutte favoritt
var bror min. Det var han som fikk overnatte hos henne på rommet. Jeg fikk ikke lov. I
hennes herberge var det verken rom eller sengeplass for meg.
Hennes offisielle familieforklaring var at jeg lå for urolig i sengen og ikke ville sovne
når hun sa det. Bror min var nok mye mer diplomatisk og tilpasningsdyktig, og heller
ikke så opptatt av å sparke fotball som jeg var. Han skulle senere komme til å dominere
på friidrettsbanen.
Jeg løy aldri, men sa heller ikke alltid hele sannheten. Derfor sa jeg ikke til mor min
hvorfor jeg egentlig var svært fornøyd med å slippe overnatting hos mormor. Mormors
nattbønner varte nemlig så uendelig meget
lenger enn den kjappe kveldsbønnen mor min
fremførte, hadde jeg hørt fra bror mins observasjoner
fra overnattingsbesøkene. Han fortalte
også at hun alltid tittet under sengen sin før hun
la seg. Hvorfor hun gjorde det, hadde han aldri
spurt henne om. Det forble derfor en familiær
hemmelighet. I mitt stille sinn undret jeg meg
over om hun gjorde det av frykt – eller et håp om
at noen skulle befinne seg der.
Mormor hadde også en forunderlig kveldsvane
som bror fortalte meg om under et slags taushetsløfte.
Hver kveld før hun la seg, helte hun
et velfylt vaskefat kaldt vann over sin kropp. Det
var for å beholde helsen, som hun hadde fortalt bror min. Jeg husker henne imidlertid
mest som å være svært ofte forkjølt.
Naturlege Kneipp – som i Norge vel huskes best for sitt brød, «kneippbrød» – sto bak
den såkalte «kneippkuren». Forenklet og forgrovet fortalt, var det en slags kaldtvannsbehandling
som innebar – blant atskillig annen bruk av kaldt vann – også barfotturer
i fuktig gress. Det var vannets «helbredende kraft» som skulle gjøre folk friske. Min
mormor trodde for eksempel fullt og fast på Kneipps mirakuløse evner – om ikke med
samme glød som hun gjorde på sin Herre og Mester.
Sebastian Kneipp ga på slutten av 1800-tallet ut boka «Min Vannkur». Bror min
leste med atskillig innlevelse det som sto skrevet på folioarket til boken som han selvsagt
hadde overtatt fra Olufs samlinger:
«Kuren er prøvet igiennom firti år» og er skrevet til «sygdommes helbredelse og
sundhedens vedligeholdelse». I boken heter det eksempelvis om noe som kalles for
Jeg løy aldri, men sa heller ikke
alltid hele sannheten. Derfor
sa jeg ikke til mor min hvorfor
jeg egentlig var svært fornøyd
med å slippe overnatting hos
mormor. Mormors nattbønner
varte nemlig så uendelig meget
lenger enn den kjappe kveldsbønnen
mor min fremførte.
29

«knegydning» – som for øvrig også min mormor praktiserte med betydelig iver:
«Benene blottes til over knærne. Benklær trekkes lengst mulig tilbake og dækkes med
et klede for at de under gydning ikke skal bli våde. Derpå setter man seg på en stol med
føtterne i et kar. Gydning skjer med en liden havesprøyte. Den første kanne tømmes
hurtig rett på knær. Den neste med svak straale vekselvis på høire og venstre leg.»
Kneipp hadde for øvrig også sin oppskrift for å helbrede kreft. Det skulle skje ved
hjelp av jevnlig munnvask – minst tre ganger om dagen. Det viktige var å rense «blodet
og safterne».
Vurdert med ettertidens tanke og lys, er det vel ikke usannsynlig at min blotte tilstedeværelse
minnet mormor om den gang hun hadde rensket sitt hus for «syndens sold»
– helt uten bruk av Kneipps vannkaskader. Om ikke fornavnet skjemte meg, skjemtes
forhåpentligvis hun ved det. Det var en daglig påminnelse om en mann som hun hadde
fått fire barn med – og som hun hadde sendt fra seg uten noe ønske om å fare vel ...
30

Engwall Pahr-Iversen
har tidligere gitt ut ...
Lokalhistoriske bøker:
«Mellom børs og katedral» - 1994
«Fra sild til olje – historier om Strømsteinen» - 1999
«Et hus i Hillevåg» - 1999
«Mirakelbrødre og klosterjomfruer» - 2006
«Byhistorier – og sånt» - 2007
«Stavangerhistorier» - 2008
«Sandneshistorier» - 2009
«Sangen fra Hillevåg» - 2009
«Norijønå – sørijønå» - 2011
«Snodige skruer og fornøyelige figurer» - 2012
«50-tallet» - 2013
«60-tallet» - 2014
«70-tallet» - 2015
«80-tallet» - 2016
Biografier:
«Melankoliker som likte å le» - 2011
«Stavanger - signert torgrim» - 2012
«Jysela jille mann – så fylle 70» - 2013
«Balladen om Buffalo Bill og Olai Aslagsson» - 2014
Bedriftshistorie:
«Fra sild og olje til STOREblå» - 2000
«1 pluss 1 kan bli mer enn 2…» - 2006
«Tre holmer og et skjær» - 2007
«Fra sjø er du kommet – til havn er du blitt» - 2009
«Fra pianostreng til finstemt brønntraktor» - 2010
«50th – NorSea Group 50 år» - 2015
«John Dahle skipshandel 100 år» - 2016
144