Bror min - leseprøve

More documents

Recommendations

Info

Kapittel 1: Nyttårskvelden sOm endret familiens liv «Hvorfor har storebroren din en så stor bandasje i ansiktet?» Det er noen spørsmål du aldri glemmer. Derfor har denne eldgamle inkvisisjonen fått en sentral plass i min mentale minnebok. Jeg husker både hvem som spurte, og på hvilken dag spørsmålet ble stilt. Det var den 27. mars i 1951 – for øvrig også den 3. påskedagen dette året og den tirsdagen da jeg fylte sju år – og spørreren var sønn av noen misjonærvenner av foreldrene mine. Han og hans foreldre var på påskebesøk hos oss fordi faren hans hadde vært såkalt «tilreisende predikant» på formiddagsmøtet i Tabernaklet på første påskedag. Vanligvis oppholdt den gjestende familien seg i Kongo hvor de «gjorde tjeneste på misjonsmarken», som det alltid het når menighetslemmene i byens Baptistmenighet brukte Kanaans språk. Mine foreldres nærmeste venner gjorde gjerne det når de snakket om de «himmelske herligheter», spesielt hvis de befant seg på de jordiske misjonsmarkene. Den gjestende misjonsfamilien var på en slags lokal kollekt-turne for å fortelle om «de stakkars sorte» og «de åndelige behov som de hadde» i de tre baptistmenighetene på Nord-Jæren. En kollekt-turne innebar at det samlet inn midler til den gode sak, «de sortes frelse fra deres woodoo-pregede vanskjebne», som det ble hvisket, helst litt høyt, i lønnkamrene. At de var på påskebesøk hjemme hos oss, skyldtes nok mest at far min ledet sangen og musikken i den lokale baptistmenigheten, gammel verdslig musiker som han var. Den musikalske lederposisjonen inntok han også når det var regionale eller nasjonale samlinger av baptistflokken, eller «stevner», som de helst ble kalt i sakrale sammenhenger. Han var derfor en kjent kar i menighetene over hele landet. Det jeg visste om Kongo var at det var et eller annet fjernt sted hvor alle barna sultet hvis jeg ikke spiste opp maten min. Jeg visste også at bror min slett ikke hadde noen bandasje i ansiktet. Han hadde en plasterlapp over det høyre øyet. Det fortalte jeg den- 8
Et bilde som ble tatt av oss to like før tragedien traff bror min midt i ansiktet. ne fødselsdagsgjesten med min mest snurtne stemme, og vendte ham øyeblikkelig ryggen. For ham var det ikke lenger noen plass på kjellerlemmen til huset i Hillevåg. «Hvorfor i all vide verden var han invitert?» var spørsmålet jeg unnlot å stille. I vårt hjem stilte man ikke spørsmål som kunne avstedkomme vonde svar, eller som satte svareren i det min mor alltid kalte for «en ubekvem situasjon». Min tydelige sluttreplikk til spørreren, «det har han kje det, så», ble gravlagt da min mor øyeblikkelig fulgte opp med en tydelig marsjordre: «Nå må dere gå ut og leke og huske på at dere må være snille med hverandre. Ikke glem at Steinar er på besøk helt fra Afrika». At «doddaren» som jeg av gammel vane kalte bror min – da jeg var «en liten, snakkesalig deigklump», som bror min pleide å si, klarte jeg ikke å artikulere Kjell Oddvar, og laget min egen versjon av hans fødselsnavn – hadde plaster foran det høyre øyet, visste jeg godt. Det trengte ingen østlending fra Kongo komme og fortelle meg, Jeg hadde også fra nært hold stirret inn i det hullet i hodet hvor det høyre øyet skulle 9
Page 2 and 3: © Commentum Forlag 2017 COMMENTUM
Page 4 and 5: 4
Page 6 and 7: 6
Page 10 and 11: ha hatt sin plass. Det så jeg når
Page 12 and 13: Bror min og jeg foran kjellerveggen
Page 14 and 15: jeg imidlertid slett ikke lyst til
Page 16 and 17: lite hefte som en pinsepredikant so
Page 18 and 19: en selv hadde forbeholdt seg retten
Page 20 and 21: for Bispeladegård. Den strakte seg
Page 22 and 23: satt ikke å ha hodet under vannet,
Page 24 and 25: Bror min og mormor hadde et veldig
Page 26 and 27: husene langs Hillevågsveien. En gr
Page 28 and 29: sjefkusk på brannvakta, hadde han
Page 30 and 31: «knegydning» - som for øvrig ogs

Bror min - leseprøve

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?