Bror min - leseprøve

Et bilde som ble tatt av oss to like før tragedien traff bror min midt i ansiktet.
ne fødselsdagsgjesten med min mest snurtne stemme, og vendte ham øyeblikkelig ryggen.
For ham var det ikke lenger noen plass på kjellerlemmen til huset i Hillevåg.
«Hvorfor i all vide verden var han invitert?» var spørsmålet jeg unnlot å stille. I vårt
hjem stilte man ikke spørsmål som kunne avstedkomme vonde svar, eller som satte
svareren i det min mor alltid kalte for «en ubekvem situasjon».
Min tydelige sluttreplikk til spørreren, «det har han kje det, så», ble gravlagt da min
mor øyeblikkelig fulgte opp med en tydelig marsjordre: «Nå må dere gå ut og leke og
huske på at dere må være snille med hverandre. Ikke glem at Steinar er på besøk helt
fra Afrika».
At «doddaren» som jeg av gammel vane kalte bror min – da jeg var «en liten, snakkesalig
deigklump», som bror min pleide å si, klarte jeg ikke å artikulere Kjell Oddvar, og
laget min egen versjon av hans fødselsnavn – hadde plaster foran det høyre øyet, visste
jeg godt. Det trengte ingen østlending fra Kongo komme og fortelle meg,
Jeg hadde også fra nært hold stirret inn i det hullet i hodet hvor det høyre øyet skulle
9