Bror min - leseprøve

«onkel Nils» nikket alltid blidt til meg selv om munnen min løp løpsk. Det tok imidlertid
noen år før jeg skjønte at onkel Nils var døvstum.
Også ved toalettbøtten på loftet fantes det læringsmuligheter. Den illustrerte på sitt
vis at det alltid og i alle sammenhenger, gjerne var alltid atskillig avstand mellom liv og
lære, teori og praksis. Det lå derfor ofte en eim av for lengst fortært mat i loftsluften.
Når bommelom-nøden var størst, var bimmelim-bøtten alltid nærmest for guttebaken.
Ved siden av loftsvinduet var det festet et branntau som jeg ikke visste hvordan skulle
brukes, hvis, såfremt, i fall ... Den lå i en uryddig kveil under senga til bror min. Jeg
stolte på at han visste beskjed. Han gjorde gjerne det. Branntauet var formodentlig en
konsekvens av at en av feierbrødrene Janzon i Hillevåg hadde vært på inspeksjon. Med
det som bror min alltid kalte for «ujevne mellomrom», skulle nemlig feierne sjekke at
også den hjemlige verden var brannteknisk som den var ment å være.
Begge våre bestemødre – som bodde i hver sin del av 2. etasje – var på femtitallet offisielt
enker. Farmor var virkelig enke. Maskinist Olav hadde på sine eldre dager måttet
amputere begge bena på grunn av sukkersyke. For meg var han mest et minne fra en
rullestol som sto som en relikvie i stua til farmor. Om farfar var borte, var rullestolen
fortsatt hos henne.
Bror min husket helst farfar som den muntre mannen som fortalte de mange og
eventyrlige historiene om livet på de mange hav og opplevelser i fremmede land og
byer. Ikke minst fortalte farfar fantastisk og fantasifullt om livet i den fjerne byen Rio
de Janeiro.
Så mange og så voldsomme ble etter hvert historiene hans, at farmor stadig måtte
formane sin husbond, Olav Ahasverus, om ikke å «lyga ongen foddle», mens hun
humret med hele sin kraftfulle kropp av historiene. Hun hadde sans for frodige fortellinger
fra flere hold enn ukebladenes.
Farfars forunderlige og fantasifulle historier om fargefloraen og -ekstasen i Rio – og
ikke minst om den pirrende brasilianske lukten av sigarer – gjenfortalte bror min til
meg, som ikke visste hvor Rio de Janeiro lå på kloden. Jeg fattet imidlertid at det måtte
være som et slags Jødeland for bror min. Jødeland var den gule kartflekken som menigheten
snakket om som et sted der den gjerne skulle ha vært.
Jeg tror «doddaren» ønsket at han kunne ha vært med farfar til de søramerikanske
kystene, og danset taktfast med Pepita og hennes frodige venninneflokk under den
kjempesvære kristusstatuen på fjelltoppen Corcovado. Ikke minst originalnavnet,
Christo Redentor – Kristus forløseren – ville nok ha hatt en appell til bror min ...
Selv om det ble snakket mye, var det likevel atskillig som det aldri ble sagt noe om i
25