Bror min - leseprøve

husene langs Hillevågsveien. En grublende guttunge skjønte relativt fort at noe kan du
si og spørre om, men det er mye mer som du får nøye deg med å tenke på for deg selv.
Om du spør, er det mer enn vinden som blåser bort svaret.
Derfor fikk jeg aldri vite hvorfor Iver Pahrs åpenbart elskede husholderske, hadde gitt
deres felles barn Olav også fornavnet Ahasverus. For meg var det en gåte hvorfor farfar
ble oppkalt etter den evige skomaker? Var det fordi han – i motsetning til sin fornemme
bondefader – utelukkende skulle holde seg til sin lest? Eller fantes det en annen
og mer finurlig forklaring på at noen kaller sitt kjærlighetsbarn Olav Ahasverus – og
deretter lar kjærlighetsbarnet få en fullverdig plass i den familiære varme og sfære ved
å forfremme husholdersken til husfrue?
Dersom bror min visste noe om fortidens forunderlige grener på familietreet, delte
han ikke denne vitenen med meg. Sannsynligvis mente han at smågutt-karten måtte
modnes en smule før familiehemmelighetene ramlet ut av de mange skapene som
skjulte hva skjultes skulle, som farmor gjerne sa.
Jeg fikk heller aldri spurt noen om hvem denne forunderlige figuren Oluf var, som
farmor hadde latt ta bopel i sitt sideværelse etter at farfar Olaf hadde hinket inn i
evigheten. Det lå aldri i familieluften at det var et tema som kunne hentes ned og bli
snakket om.
Olufs rom var smekkfullt med bøker, underlige bøker fra fjern og nær, som han med
stort alvor og voldsomme håndbevegelser jevnlig diskuterte med en forunderlig figur
som bare gikk under betegnelsen «broder Nygård» i familiekretsen.
Bror min fortalte meg at denne «broder Nygård» hadde satt noe som måtte være en
slags verdensrekord. En gang han hadde kjørt bil i Pedersgaten, hadde det vært parkert
en eneste bil langs fortauskanten. Helt uten at det var annen trafikk i gaten enn den
han selv sto for, hadde «broder Nygård» klart å treffe den parkerte bilen i fronten.
Det var siste gang «broder Nygård» kjørte bil. Min bror var aldri i tvil om at det var
«en styrelse» som mor pleide å karakterisere gledelige begivenheter. Selv var bror min
en stadig gjest i Olufs bokhyller, og forsynte seg med betydelig appetitt av de mange og
ulike litterære godbitene. Han bestemte også at jeg ville ha godt av å lese de to bøkene
som professor Edgar Schieldrop hadde skrevet på 1930-tallet om «Teknikkens vidundere».
Bror min sin medisinering var korrekt for pasienten. Bøkene bød på artig og
nyttig sikringskost.
Mormor presenterte seg også alltid som enke. Statusen skyldtes ikke at morfar var
blitt borte på sjøen, men utelukkende at han hadde gjort seg bort, og derfor var blitt
deportert til USA av mormor for flere tiår siden. Han var ikke-eksisterende i mormors
liv. Han hadde nemlig begått en utilgivelig synd i min mormors øyne. Som såkalt
26