Nar tausheten taler III_Luften_Leseprøve

© Bokforlaget Publica 2017
PUBLICA BOK AS
Gamleveien 87
4315 SANDNES
www.publicabok.no
ISBN: 9788282515597
Omslagdesign: Hana Costelloe
Sats: Andrej Mišina
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens
bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver
eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den
utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller
avtale kan medføre erstatningsansvar.

Bind III LUFTEN / 1927–1946
2017

Til Ina,
mitt fjerde barnebarn

Når tausheten taler III / LUFTEN
I
Forord
mange familier har det skjedd hendelser som det senere ikke
snakkes om. Tausheten kan være pålagt, fordi den er forbundet
med skam eller sorg, eller simpelthen fordi ingen har fortalt
noe til sine etterkommere, som muligens heller ikke har spurt.
Har barn rett til å kjenne sannheten om sine foreldres og
besteforeldres liv? Kanskje ikke. Men uten å kjenne sannheten
vil ofte etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all
tausheten.
Jeg fant et brev fra 1988, der det sto følgende om min morfar,
skipsføreren, skrevet av hans yngste datter:
Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å
føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han
i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på
Stavanger sykehus kort tid etter.
Min nysgjerrighet var vekket. Hva hadde han gjort i Cape Town
i tyve år? Hva skjedde med hans seks barn som var mellom 15
og 25 år da han reiste, og som aldri hadde fortalt noen om farens
liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det under hans
lange fravær?
Jeg visste ingenting, og det var heller ingen andre slektninger
som kunne fortelle meg noe. Var det riktig å begynne å grave
i en fortid som ingen hadde villet snakke om? Ville det være
mulig for meg å skrive en bok om min morfars liv?
Jeg startet en omfattende kildeundersøkelse, både i Norge og
- 7 -

else skranefjell
Sør-Afrika. Etter hvert som jeg levde meg inn i historien, dukket
det opp i hodet mitt kommentarer som var blitt sagt eller
som jeg hadde overhørt gjennom min barndom og mitt voksne
liv, og som syntes å ha ligget gjemt i bevisstheten min i påvente
av denne anledningen.
Da jeg begynte å skrive, følte jeg at jeg ikke hadde nok stoff til
annet enn en tynn bok. Etter hvert skjedde det forunderlige at
hele min mormor og morfars familie ble «levende» for meg og
på en måte «medvirkende» i skrivingen. Den tynne boken jeg
hadde i tankene, har derfor blitt en trilogi.
Personenes tanker, følelser og personlighet er diktet inn i de
ytre fakta som kan dokumenteres. Trilogien gir uttrykk for historien
slik den kan ha vært.
De feil og usannheter som leseren måtte kunne avdekke, er derfor
fullt og helt mitt ansvar.
Dette er den tredje og siste boken i trilogien om livet til Torkel
og Marie og deres familie.
- 8 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
F
1927 – Cape Town
ra sin lange fartstid til sjøs var Torkel vant til å se mennesker
med forskjellige hudfarger. Han hadde egentlig aldri tenkt
noe særlig over akkurat det. Som styrmann og senere kaptein
behandlet han folk etter rang. En bryggesjauer i en fremmed
havn var en bryggesjauer enten han var hvit, svart eller gul, men
han hadde observert at en hvit bryggearbeider var en sjeldenhet
i koloniene. Torkel kjente få ikke-hvite, og den eneste svarte
han gjennom årene hadde fått et vennskapelig forhold til, var
Nellie.
I Claremont, der han nå bodde utenfor Cape Town, oppdaget
han at i Roseville Road bodde det bare hvite. Så han en svart
eller farget person, kunne han være helt sikker på at vedkommende
var tjenestepike eller gartner hos en hvit familie, eller
at det var strøkets søppeltømmer. Utenom arbeidstiden var det
sjeldent å se noe annet enn hvite mennesker i gatene.
Johanna og Jacob Thorsen hadde, i likhet med de fleste andre,
både tjenestepike og gartner som begge to var fargede. De var
høflige og smilende, men det var svært tydelig at det var stor
avstand mellom herskap og tjenere. Torkel prøvde en gang å få
i gang en samtale med gartneren. Han var nysgjerrig på hans
bakgrunn og hvordan hans oppvekst hadde vært, men gartnerens
svar var knappe. Samtalen døde ut av seg selv.
«Hvor bor de svarte og fargede?» spurte Torkel Johanna en dag.
«De bor i reservater for ikke-hvite utenfor bydelssenteret.»
Jacob hadde overhørt samtalen og kom bort til dem. «Dette
landet er svært annerledes enn Norge. På mange måter er det
- 9 -

else skranefjell
et fantastisk sted å bo, men man må bare finne seg i den urettferdigheten
det er mellom den hvite befolkningen og alle de
andre.» Han gikk bort til bokhyllen og hentet frem et ark fra en
bunke papirer. «Her kan du se hvilke lover vi har i dag og som
diskriminerer de ikke-hvite. Det er The Norwegian Society som
har laget denne oversikten for at medlemmene skal være klar
over den gjeldende lovgivningen.»
Torkel leste.
South Africa
Act 1909
Mines and Works
Act 1911 & 1926
Natives land
Acts 1913
Native (Urban Areas)
Act 1923
Sør-Afrikas grunnlov. Kun hvite menn av
europeisk avstamming kan velges til parlamentet
Visse typer jobber er reservert hvite, som
bør ha høyere lønn enn ikke-hvite.
87 prosent av landet skal tilhøre landets
hvite minoritet. Denne loven forbyr innfødte
å drive jordbruk utenfor små reservater.
Fastslår at de ulike befolkningsgruppene skal
leve på forskjellige steder i byene, og at svarte
skal ha spesiell tillatelse for å bo i byer.
«Du store min. Hvordan kan et så stort ikke-hvitt flertall finne
seg i noe slikt fra et lite hvitt mindretall?»
«Jeg har noen bøker om Sør-Afrikas historie. Du får nok lese
dem, hvis du vil prøve å forstå hvordan det har blitt slik.» Jacob
la arket tilbake i bokhyllen igjen.
Å være forester i Western Conservancy var på flere måter ikke så
forskjellig fra å være på nødsarbeid som skogsarbeider i Ryfylke.
Det var den samme ukerytmen, reisen ut til feltet i lastebiler
grytidlig mandag morgen og hjem igjen sent fredag kveld.
Selve arbeidet var også i bunn og grunn det samme med planting,
tynning og kultivering av skogen, men her sluttet likhetene.
- 10 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
De var tolv personer på arbeidslaget. De ble fordelt i to brakker,
en med brukbare køyesenger for de hvite og en dårligere
utstyrt for de svarte. Blant de hvite var formannen, og blant de
svarte var kokken. Arbeidet som forester var i utgangspunktet
det samme for alle, men de hvite tjente nesten det dobbelte
som de svarte, med begrunnelse i at de var faglærte, noe de
svarte ikke var. Torkel skjønte etter hvert at i virkeligheten var
de omtrent like ufaglærte alle sammen. Likevel var det lett for
ham å merke at de svarte hadde større kjennskap og kjærlighet
til naturen og vernet av denne. Det viste tydelig i måten de arbeidet
på. Tradisjonelt hadde jorden blant de svarte vært felles
eiendom og felles ansvar, men slik var det ikke lenger.
En viktig del av arbeidet var brannvern. De laget branngater
og fjernet tørre, døde trær, dersom ilden skulle komme ut av
kontroll. I tillegg hadde de kontinuerlig oppsyn i skogen, enten
det gjaldt personer som tente bål eller husdyr som forvillet seg
inn i områder de ikke skulle ha tilgang til.
Torkel trivdes med arbeidet, men han savnet det gode kameratskapet
som hadde preget arbeidslaget i Norge. I matpausene
satt de ikke sammen, men fordelte seg i fire grupper. Boere,
engelskmenn, zulu og xhosa satt hver for seg. Torkel følte seg
ikke helt hjemme blant noen av dem, men siden han snakket
bedre engelsk enn afrikaans, boernes språk, ble det til at han
satte seg sammen med de to engelskmennene. Ofte lyttet han
til de svartes bantuspråk med sine karakteristiske klikkelyder.
Han forsøkte å etterligne klikkingen, men det var visst umulig
for andre enn dem som hadde språket som morsmål.
Maten var god og rikelig. Frokosten var den evinnelige maisgrøten,
pap. Til middagen vekslet kokken mellom tradisjonelle
retter fra alle de fire folkegruppene som arbeidslaget besto av.
En sjelden gang laget kokken bantu-festmat. Da hendte det at
zuluene eller xhosaene avsluttet måltidet med dans og sang i
kveldsmørket, slik forfedrene deres hadde gjort i århundrer.
Ved slike anledninger, når månen hang over bålet og villdyrenes
- 11 -

else skranefjell
øyne lyste i skogen bak dem, følte Torkel at Sør-Afrika var
de svartes land og at han selv var heldig som fikk være her på
besøk. Å uttrykke slike tanker ovenfor de andre hvite ville være
det samme som å be om sin oppsigelse.
«Vil du være med oss på tur opp på Taffelberget i dag», sa Jacob
Thorsen en lørdag i oktober. Det var en deilig vårmorgen, og
solen skinte varmt.
«Taffelberget? Mener du Table Mountain?» spurte Torkel.
«Ja, men på afrikaans heter det Tafelberg, og vi norske kaller
det Taffelberget. Det er et fantastisk fjellplatå. Du har kanskje
vært der i din sjømannstid?»
«Nei, det har jeg ikke, men jeg har jo sett silhuetten av fjellet
mange ganger fra sjøsiden og fra Cape Town. Hvordan kommer
vi opp på platået?»
«Vi tar drosje så langt som mulig, og så er det å ta bena fatt.
Det er en god tur, og med rolig tempo tar det et par timer å nå
toppen. Det er sti hele veien. Vi tar med mat og drikke. Det er
så flott å nyte utsikten fra platået.»
«Selvsagt vil jeg være med», sa Torkel.
Jo, det var bratt, tenkte Torkel mens de gikk opp stien. Vegetasjonen
var vakker og variert, og det var mye å se på, vakre
blomster i sterke farger og mange ukjente trær.
«Se, der er en eik», sa Torkel. «Jeg trodde ikke det vokste slike
trær så langt syd.»
«Det gjør det egentlig heller ikke», svarte Jacob. «De ble importert
for mange år siden fra Nord-Europa.»
«Nå er det ikke lenge til vi er oppe på platået», sa Johanna.
«Bare vent så skal du se det første hjemmet Jacob og jeg hadde.»
«Det er jo ingen hus her. Jeg trodde forresten at det ikke var
lov å ha bebyggelse her.»
«Vent og se», sa Johanna.
- 12 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
Endelig var de oppe, og Torkel ble målløs over utsikten. Hele
byen lå for deres føtter. Langt der ute lå Robben Island, der
han hadde kjempet mot stormen den gang han kom med skonnerten
«Lars Riisdahl» i 1925. Utenfor lå havet så langt øyet
kunne se. Jacob forklarte ham at den spisse toppen het Lion’s
Head. Den litt lavere het Devil’s Peak. Nedenfor lå bydelene
District Six, Zonnenbloem og Woodstock.
De begynte å gå innover platået som strakte seg langt inn i
landet. Etter en stund sa Johanna: «Se Torkel, ser du steinhytten
der borte. Der bodde Jacob og jeg med vår eldste sønn Henry
Magnus, og der ble de to neste barna våre født.»
«Hvordan kunne dere få lov til å bo her?»
«Hytten ble opprinnelig bygget som arbeidsbrakke for dem
som var med i utbyggingen av Woodhead Reservoir for å skaffe
drikkevann til Cape Town. Ved dette anlegget fikk jeg arbeid
etter at jeg hadde sluttet med hvalfangsten. Senere fikk Johanna
og jeg disponere hytten som bolig. Det var en fin tid, ikke sant,
Johanna?»
«Jo, det var det, selv om det var kaldt og mye tåke om vinteren.
Har jeg fortalt deg hva de to barna våre heter, de som ble
født der, Torkel?»
«Nei?»
«Den eldste av de to heter Disa Nerina. Hun er oppkalt etter
en orkidé som blir kalt Pride of Table Mountain og som blomstret
her på sensommeren, da barnet ble født. Vårt neste barn
døpte vi Olaf Tafelberg etter fjellet.»
«Det var noen fine og originale navn», sa Torkel.
«Ja, tenk seks barn, og nå er de ute av redet alle sammen.»
Hytten var lukket og låst. Været var fint, så de satte seg i nordveggen
for å nyte solen. Fra ryggsekken til Jacob fant Johanna
frem mat og drikke, så det kunne holdt til langt flere enn de tre.
Etter maten tok Jacob og Torkel en liten lur, mens Johanna gikk
rundt hytteveggene og frisket opp gamle minner.
- 13 -

else skranefjell
En sommermorgen i desember satt Torkel under epletreet i hagen
da Johanna kom bort til ham med to kopper rykende varm te.
«Varm te gjør godt i sommerheten», sa hun og rakte ham den
ene koppen. «Ja, nå nærmer det seg snart jul. I går kom det
pakke med julegaver fra familien min i Norge.»
Torkel tok en slurk av teen, men sa ikke noe. Johanna så bort
på ham:
«Nå har du bodd ganske lenge hos oss, Torkel, men aldri har
jeg sett at det har kommet brev til deg. Har du hørt fra barna
dine mens du har vært her?»
«Nei.»
«Har du skrevet til dem?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke? De må jo være urolige når de ikke vet hvor du
er og hvordan du har det?»
«Jeg tror ikke det.»
«Hør, Torkel, jeg skal ikke presse deg til å fortelle meg noe du
ikke ønsker å snakke om, men jeg føler at det er galt at du ikke
har kontakt med de morløse barna dine.»
Torkel satt lenge og så ut i luften. «Før jeg reiste, lovet jeg
meg selv at jeg ikke skulle komme tilbake før det var blitt gode
tider i Norge. Det er det ennå ikke blitt. Jeg forespeilte barna at
her i Sør-Afrika ville jeg kunne slå meg opp på det inntektsnivået
som jeg hadde den gangen jeg reiste ute som kaptein. Det
har jeg ikke klart. Skulle jeg så skrive til dem og si at jeg har
omtrent det samme arbeidet som jeg hadde de siste årene som
nødsarbeider i Stavanger? Selv om lønnen ikke er så verst etter
sør-afrikanske forhold, er den ikke høy nok til å sende penger
hjem?»
«Sannheten er vel den beste, uansett hvordan livet er», sa Johanna
mildt.
«Ikke tale om», svarte Torkel hardt. «Når sannheten bare vil
gjøre dem triste over deres mislykkede far, er tausheten bedre.
Jeg skriver ikke hjem før jeg har noe positivt å skrive om.»
- 14 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
«Det høres galt ut for meg, men det er du som kjenner dine
barn best.»
Torkel så lenge på henne. Så reiste han seg brått opp og gikk
mot rommet sitt. På veien snudde han seg mot Johanna og sa:
«Takk for teen».
- 15 -

else skranefjell
J
1929 – Cape Town
og Stavanger
ohanna var en god kokk og laget tradisjonell norsk mat, slik
den ble laget i Norge før hun reiste hjemmefra rett før århundreskiftet.
Siden hennes fire losjerende mannfolk var norske alle
sammen, satte de stor pris på dette. Johannas barn, derimot,
syntes at moren var håpløs gammeldags som tviholdt på matretter
som ingen av deres bekjente hadde hørt om. Ikke desto
mindre spiste de med god appetitt når de var på besøk.
Denne søndagen hadde de spist lammefrikassé med karamellpudding
til dessert. Kaffen og fyrstekaken nøt de etterpå ute på
verandaen. Sigarer ble tent for de røkende. Fred og harmoni
senket seg over dem alle.
Disa og Olaf Tafelberg var de eneste av barna som var på besøk.
Torkel var etter hvert blitt godt kjent med dem begge. Pensjonærene
var foruten Torkel selv, herrene Urrang, Albrigtsen og
Nielsen. De to siste var relativt nyinnflyttet, så Torkel kjente dem
ikke noe særlig. Halvor Urrang hadde bodd her i flere år. Han var
en god venn av Jacob, var murmester og på alle måter en «likandes»
kar. Torkel måtte le da Halvor første gang fortalte ham historier fra
livet sitt. For å brødfø familien hadde han reist til San Francisco og
hjulpet til å bygge opp byen etter det store jordskjelvet. Nå var han
i Cape Town og bygget hus, men hadde snart spart opp penger nok
til å klare seg noen år i Norge. «Vet du», sa Torkel, «jeg hørte om
deg i Stavanger i 1925, og din historie var et viktig bidrag til at jeg
tok beslutningen om å reise ut. Verden er sannelig liten.»
- 16 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
Jacob og Halvor var nesten inne i middagsluren sin, da Olaf
Tafelberg spratt opp. Han hentet fotografiapparatet og ville ta
bilde av hele selskapet.
Det tok sin tid å få alle på plass. Disa satte seg foran, oppe på
gelenderet, der hun satt som en havfrue. Torkel sto i bakgrunnen.
Han likte ikke så godt å bli fotografert. De ble beordret til
å smile, før det lød et tydelig klikk fra apparatet, og den døsige
ettermiddagen kunne fortsette.
Noen uker senere hentet Johanna de fremkalte bildene i fotoforretningen.
Spesielt ble hun sittende og betrakte bildet fra verandaen
den søndagsettermiddagen. Kanskje hun skulle kopiere
akkurat dette bildet, slik at de losjerende kunne få et eksemplar
hver til minne om den tiden de hadde bodd hos henne og Jacob?
Kopiering var kostbart, men hun syntes det var verdt det.
Nielsen og Albrigtsen tok vel imot hver sin kopi. Urrang var
begeistret og lovet å sende det hjem til sin kone i Haugesund.
«Så kan hun se hvor bra jeg har det hos deg,» sa han til Johanna.
Torkel så lenge på bildet og sa til slutt. «Takk skal du ha, Johanna,
men det er jo så vidt jeg vises på bildet. Gi det heller til Disa, du.»
«Men, Torkel, du kan sende det hjem til barna dine, så de får
et livstegn fra deg.»
«Nei takk, Johanna.»
Johanna gikk og tenkte på Torkels kopi. Hun likte Torkel, det
var ikke det, men sannelig var han steil og sta. De stakkars barna
fortjente å få et livstegn fra faren sin etter fire år, men hun,
Johanna, hadde jo egentlig ikke noe med å blande seg inn. Hva
om hun gjorde det likevel? Det kunne vel ikke være noe galt i
det? Johanna fant en penn og skrev på baksiden av fotografiet:
Fra venstre til høire
Fru Thorsen, Albrigtsen, Nielsen, Disa Thorsen,
Strømberg, Thorsen, Urrang.
Hilsen fra Claremont
March 1929
- 17 -

else skranefjell
Hun puttet fotografiet inn i en konvolutt. Adressen visste
hun ikke så nøyaktig, men hun syntes å huske at de bodde på
Storhaug. Stavanger var ikke så stor, så det burde holde. Noen
avsender var det ikke nødvendig å ta med. Dagen etter ble brevet
postlagt.
Ordin, Torkels eldste sønn på 25 år, satt ute i hagen på Storhaug
og nøt forsommeren. Syrintreet var i full blomst, og han kunne
kjenne duften der han satt og leste avisen. Han så at postmannen
nærmet seg, og Ordin hilste blidt.
«Brev til dere», ropte postmannen. «Det brevet har reist
langt. Siden det ikke er flere familier som heter Strømberg på
Storhaug, antar jeg at det skal til dere.»
Ordin reiste seg og fikk brevet. Han satte seg ned igjen i fluktstolen
og så på konvolutten. Utenpå sto det «Familien Strømberg,
Storhaug, Stavanger, Norway». Han snudde konvolutten.
Ingen avsender. Deretter så han på poststempelet og skvatt til.
Cape Town, sto det, og South Africa sto det trykket på frimerket.
Kunne det virkelig være fra far? Etter fire år? Men skriften var
jo ikke fars. Skulle han åpne brevet? Nei, familien, det betydde
dem alle sammen og ikke bare ham. Han fikk ta med brevet opp
til Anna og høre hva hun syntes.
Anna, 23 år, sto på kjøkkenet og strøk tøy. Hun tenkte på
hvor lett strykingen gikk nå når de hadde kjøpt seg elektrisk
strykejern. Hun jobbet jevnt og trutt med duker og servietter,
sengetøy og undertøy. «Du behøver da ikke stryke undertøyet
vårt», hadde søsteren, Torborg, sagt. Men Anna syntes det ble
så mye penere når det lå nystrøket tøy pent sammenbrettet i
skapene. «Det går jo så fort», hadde Anna svart.
Ordin kom inn og viste Anna brevet. Hun kjente på det. «Det
er i hvert fall ikke noe langt brev. Kjenn her på den ene siden er
det noe, kanskje et lite kort. På den andre siden kjennes det ut
som om det er tomt. Vil du åpne det?»
«Nei», sa Ordin. «Siden det er til oss alle sammen, synes jeg
- 18 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
vi skal vente til i ettermiddag når alle er hjemme. Så åpner vi
det sammen.»
«Det er ikke fars håndskrift», sa Anna.
«Nei, det er det avgjort ikke.»
«Tror du far kan være syk eller død og at det er en som skriver
og informerer oss om det?»
«Jeg velger å ikke tro noen ting. Vi venter og ser.»
For Anna og Ordin kvernet tankene rundt det mystiske brevet
hele dagen. Da de fire andre søsknene var kommet hjem
fra arbeidet, hentet Ordin brevet, og de sto fulle av spenning
rundt ham mens han åpnet det med brevåpneren. Han kikket
ned i konvolutten. «Et fotografi», sa han og tok det ut, «men
ikke noe brev.»
«Få se på bildet», sa Mimmi, den yngste på 19 år, oppspilt.
Ordin kastet et blikk på det før han ga det videre. «Jeg kjenner
ingen av de personene som er på bildet», sa han. Det ble
sendt rundt til dem alle sammen, men ingen dro kjensel på
noen kjente.
«Det står noe på baksiden», sa Lisa, den eldste, mens Junior
på 25 år holdt bildet opp for å studere personene nøyere. Junior
snudde det og leste høyt
«Strømberg? Tror dere at far er med på bildet?»
«Få se! Få se!» Nå var de alle blitt ivrige.
«Rolig nå», sa Ordin og overtok bildet. «Hvis far er nummer
tre fra høyre, betyr det at det er han som står helt bakerst, rett
bak den unge damen. Ikke klarer jeg å se at det er far, for halve
hodet hans ligger jo i skyggen.»
«Hva i all verden er vitsen med å sende oss et bilde av far, der
det ikke er mulig å se ham og sammen med mange andre som
vi ikke kjenner i det hele tatt?» spurte Anna.
«Kanskje for å fortelle oss at han lever og har det bra», sa Torborg,
som var et å¨r yngre enn Anna.
«I så fall kunne han jo skrive til oss og fortelle det selv. Det er
det minste han kunne gjort.»
- 19 -

else skranefjell
«Hvem tror dere at Claremont er? Tror dere det er en dame?
Kanskje han har funnet en kjæreste og har fortalt henne om
oss?» undret Mimmi.
«Tull», sa Junior. «Det er jo skrevet på norsk, og ingen norsk
dame heter Claremonth. Jeg tror at det er stedet hvor far er og
at det ligger i Cape Town, på samme måte som Storhaug ligger
i Stavanger.
«Vel, vel, det får vi nok aldri vite», sa Lisa. «Da var ikke dette
brevet så spennende som vi trodde, likevel. Jeg bryr meg ikke
om å gjemme på bildet og foreslår at vi kaster det. Eller er det
noen av dere andre som vil ha det?»
Ingen svarte, og så kastet Lisa både bildet og konvolutten i
papirkurven.
Dagen etter gjorde Anna rent i stuen. Da hun skulle tømme
papirkurven, så hun at bildet fra Cape Town lå aller øverst med
baksiden opp. Det er for galt bare å kaste det, tenkte hun, og
plukket det opp. Noe senere tok hun frem albumet sitt, fant
en ledig plass og limte inn bildet. Hva skulle hun skrive som
undertekst? Ikke noe morsomt i alle fall. Hun tok fyllepennen
og skrev «Cape Town». Ikke noe mer.
Tirsdag 29. oktober 1929 kom børskrakket på Wall Street, og
denne dagen ble senere stående som Black Tuesday. Børskrakket
var innledningen til Den store depresjonen, som skulle prege mesteparten
av 1930-årene. USA ble hardest rammet, men følgene
var merkbare over hele verden, særlig i europeiske industriland.
Norge var svært avhengig av eksport, så krisen rammet hardt
da andre land sluttet å kjøpe norske varer. I 1933, da krisen
herjet som verst, var arbeidsløsheten oppe i over tretti prosent.
I Sør-Afrika hadde depresjonen en sterk økonomisk og politisk
effekt, fordi eksporten av sørafrikanske jordbruksprodukter
og mineraler sank drastisk.
Stavanger, med sin høye arbeidsledighet og fattigdom gjennom
1920-årene, ble rammet enda hardere, fordi byen bare
- 20 -

Når tausheten taler III / LUFTEN
hadde sine ensidige, eksportrettede næringer – hermetikk og
sjøfart.
Torkel hadde opplevd økonomiske kriser tidligere, både i 1880-årene
og i 1920, så han forsto raskt at dette ville bli verre enn noe han
hadde opplevd før og at det ville gå flere år før krisen var over. Han
måtte derfor innse at han med sine 57 år, ti av dem i Norge som
arbeidsledig eller nødsarbeider, ikke ville ha noen mulighet til å få
stillinger i arbeidslivet verken i Stavanger eller her i Cape Town,
som tilsvarte den utdannelsen han hadde. Da denne erkjennelsen
hadde sunket inn hos ham, følte han til sin forbauselse en viss
lettelse. Livet var ikke blitt slik han en gang drømte om og strevet
så hardt for, men nå kunne han ikke gjøre noe mer med det. Han
fikk nyte de gledene i livet han ennå kunne få.
Torkels barn i Avaldsnesgaten var for unge til å forstå krisens
fulle omfang, men de forsto i hvert fall at livet ikke var lett. For
de fire som arbeidet, Lisa, Torborg, Junior og Mimmi, gjaldt
det å gjøre alt det de kunne for å beholde jobbene sine.
- 21 -