Nar tausheten taler III_Luften_Leseprøve

forlagshusetvest

Marie er død, og Torkel har reist til Sør-Afrika på ubestemt tid, De seks halvvoksne barna venter å høre fra far, som har lovet å sende penger hjem så snart han får jobb i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten i Stavanger er høy, og det er svært vanskelig å få endene til å møtes. Årene går. Ikke et ord fra far. Hvor er han? Hvorfor lar han ikke høre fra seg? De seks sliter i hverdagen. De lover hverandre at aldri skal forsorgen, Vergerådet eller noen andre få vite hvor vanskelig de har det. Klarer de å holde dette løftet, som binder dem livet ut?

© Bokforlaget Publica 2017

PUBLICA BOK AS

Gamleveien 87

4315 SANDNES

www.publicabok.no

ISBN: 9788282515597

Omslagdesign: Hana Costelloe

Sats: Andrej Mišina

Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens

bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica Bok er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den

utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller

avtale kan medføre erstatningsansvar.


Bind III LUFTEN / 1927–1946

2017


Til Ina,

mitt fjerde barnebarn


Når tausheten taler III / LUFTEN

I

Forord

mange familier har det skjedd hendelser som det senere ikke

snakkes om. Tausheten kan være pålagt, fordi den er forbundet

med skam eller sorg, eller simpelthen fordi ingen har fortalt

noe til sine etterkommere, som muligens heller ikke har spurt.

Har barn rett til å kjenne sannheten om sine foreldres og

besteforeldres liv? Kanskje ikke. Men uten å kjenne sannheten

vil ofte etterkommerne lage seg sin egen «sannhet» ut av all

tausheten.

Jeg fant et brev fra 1988, der det sto følgende om min morfar,

skipsføreren, skrevet av hans yngste datter:

Året etter mors død i 1924 fikk han sjansen til å

føre en båt til Syd Afrika, Cape Town. Der ble han

i 20 år. Han var syk da han kom hjem og døde på

Stavanger sykehus kort tid etter.

Min nysgjerrighet var vekket. Hva hadde han gjort i Cape Town

i tyve år? Hva skjedde med hans seks barn som var mellom 15

og 25 år da han reiste, og som aldri hadde fortalt noen om farens

liv i Sør-Afrika, eller hvordan de selv hadde det under hans

lange fravær?

Jeg visste ingenting, og det var heller ingen andre slektninger

som kunne fortelle meg noe. Var det riktig å begynne å grave

i en fortid som ingen hadde villet snakke om? Ville det være

mulig for meg å skrive en bok om min morfars liv?

Jeg startet en omfattende kildeundersøkelse, både i Norge og

- 7 -


else skranefjell

Sør-Afrika. Etter hvert som jeg levde meg inn i historien, dukket

det opp i hodet mitt kommentarer som var blitt sagt eller

som jeg hadde overhørt gjennom min barndom og mitt voksne

liv, og som syntes å ha ligget gjemt i bevisstheten min i påvente

av denne anledningen.

Da jeg begynte å skrive, følte jeg at jeg ikke hadde nok stoff til

annet enn en tynn bok. Etter hvert skjedde det forunderlige at

hele min mormor og morfars familie ble «levende» for meg og

på en måte «medvirkende» i skrivingen. Den tynne boken jeg

hadde i tankene, har derfor blitt en trilogi.

Personenes tanker, følelser og personlighet er diktet inn i de

ytre fakta som kan dokumenteres. Trilogien gir uttrykk for historien

slik den kan ha vært.

De feil og usannheter som leseren måtte kunne avdekke, er derfor

fullt og helt mitt ansvar.

Dette er den tredje og siste boken i trilogien om livet til Torkel

og Marie og deres familie.

- 8 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

F

1927 – Cape Town

ra sin lange fartstid til sjøs var Torkel vant til å se mennesker

med forskjellige hudfarger. Han hadde egentlig aldri tenkt

noe særlig over akkurat det. Som styrmann og senere kaptein

behandlet han folk etter rang. En bryggesjauer i en fremmed

havn var en bryggesjauer enten han var hvit, svart eller gul, men

han hadde observert at en hvit bryggearbeider var en sjeldenhet

i koloniene. Torkel kjente få ikke-hvite, og den eneste svarte

han gjennom årene hadde fått et vennskapelig forhold til, var

Nellie.

I Claremont, der han nå bodde utenfor Cape Town, oppdaget

han at i Roseville Road bodde det bare hvite. Så han en svart

eller farget person, kunne han være helt sikker på at vedkommende

var tjenestepike eller gartner hos en hvit familie, eller

at det var strøkets søppeltømmer. Utenom arbeidstiden var det

sjeldent å se noe annet enn hvite mennesker i gatene.

Johanna og Jacob Thorsen hadde, i likhet med de fleste andre,

både tjenestepike og gartner som begge to var fargede. De var

høflige og smilende, men det var svært tydelig at det var stor

avstand mellom herskap og tjenere. Torkel prøvde en gang å få

i gang en samtale med gartneren. Han var nysgjerrig på hans

bakgrunn og hvordan hans oppvekst hadde vært, men gartnerens

svar var knappe. Samtalen døde ut av seg selv.

«Hvor bor de svarte og fargede?» spurte Torkel Johanna en dag.

«De bor i reservater for ikke-hvite utenfor bydelssenteret.»

Jacob hadde overhørt samtalen og kom bort til dem. «Dette

landet er svært annerledes enn Norge. På mange måter er det

- 9 -


else skranefjell

et fantastisk sted å bo, men man må bare finne seg i den urettferdigheten

det er mellom den hvite befolkningen og alle de

andre.» Han gikk bort til bokhyllen og hentet frem et ark fra en

bunke papirer. «Her kan du se hvilke lover vi har i dag og som

diskriminerer de ikke-hvite. Det er The Norwegian Society som

har laget denne oversikten for at medlemmene skal være klar

over den gjeldende lovgivningen.»

Torkel leste.

South Africa

Act 1909

Mines and Works

Act 1911 & 1926

Natives land

Acts 1913

Native (Urban Areas)

Act 1923

Sør-Afrikas grunnlov. Kun hvite menn av

europeisk avstamming kan velges til parlamentet

Visse typer jobber er reservert hvite, som

bør ha høyere lønn enn ikke-hvite.

87 prosent av landet skal tilhøre landets

hvite minoritet. Denne loven forbyr innfødte

å drive jordbruk utenfor små reservater.

Fastslår at de ulike befolkningsgruppene skal

leve på forskjellige steder i byene, og at svarte

skal ha spesiell tillatelse for å bo i byer.

«Du store min. Hvordan kan et så stort ikke-hvitt flertall finne

seg i noe slikt fra et lite hvitt mindretall?»

«Jeg har noen bøker om Sør-Afrikas historie. Du får nok lese

dem, hvis du vil prøve å forstå hvordan det har blitt slik.» Jacob

la arket tilbake i bokhyllen igjen.

Å være forester i Western Conservancy var på flere måter ikke så

forskjellig fra å være på nødsarbeid som skogsarbeider i Ryfylke.

Det var den samme ukerytmen, reisen ut til feltet i lastebiler

grytidlig mandag morgen og hjem igjen sent fredag kveld.

Selve arbeidet var også i bunn og grunn det samme med planting,

tynning og kultivering av skogen, men her sluttet likhetene.

- 10 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

De var tolv personer på arbeidslaget. De ble fordelt i to brakker,

en med brukbare køyesenger for de hvite og en dårligere

utstyrt for de svarte. Blant de hvite var formannen, og blant de

svarte var kokken. Arbeidet som forester var i utgangspunktet

det samme for alle, men de hvite tjente nesten det dobbelte

som de svarte, med begrunnelse i at de var faglærte, noe de

svarte ikke var. Torkel skjønte etter hvert at i virkeligheten var

de omtrent like ufaglærte alle sammen. Likevel var det lett for

ham å merke at de svarte hadde større kjennskap og kjærlighet

til naturen og vernet av denne. Det viste tydelig i måten de arbeidet

på. Tradisjonelt hadde jorden blant de svarte vært felles

eiendom og felles ansvar, men slik var det ikke lenger.

En viktig del av arbeidet var brannvern. De laget branngater

og fjernet tørre, døde trær, dersom ilden skulle komme ut av

kontroll. I tillegg hadde de kontinuerlig oppsyn i skogen, enten

det gjaldt personer som tente bål eller husdyr som forvillet seg

inn i områder de ikke skulle ha tilgang til.

Torkel trivdes med arbeidet, men han savnet det gode kameratskapet

som hadde preget arbeidslaget i Norge. I matpausene

satt de ikke sammen, men fordelte seg i fire grupper. Boere,

engelskmenn, zulu og xhosa satt hver for seg. Torkel følte seg

ikke helt hjemme blant noen av dem, men siden han snakket

bedre engelsk enn afrikaans, boernes språk, ble det til at han

satte seg sammen med de to engelskmennene. Ofte lyttet han

til de svartes bantuspråk med sine karakteristiske klikkelyder.

Han forsøkte å etterligne klikkingen, men det var visst umulig

for andre enn dem som hadde språket som morsmål.

Maten var god og rikelig. Frokosten var den evinnelige maisgrøten,

pap. Til middagen vekslet kokken mellom tradisjonelle

retter fra alle de fire folkegruppene som arbeidslaget besto av.

En sjelden gang laget kokken bantu-festmat. Da hendte det at

zuluene eller xhosaene avsluttet måltidet med dans og sang i

kveldsmørket, slik forfedrene deres hadde gjort i århundrer.

Ved slike anledninger, når månen hang over bålet og villdyrenes

- 11 -


else skranefjell

øyne lyste i skogen bak dem, følte Torkel at Sør-Afrika var

de svartes land og at han selv var heldig som fikk være her på

besøk. Å uttrykke slike tanker ovenfor de andre hvite ville være

det samme som å be om sin oppsigelse.

«Vil du være med oss på tur opp på Taffelberget i dag», sa Jacob

Thorsen en lørdag i oktober. Det var en deilig vårmorgen, og

solen skinte varmt.

«Taffelberget? Mener du Table Mountain?» spurte Torkel.

«Ja, men på afrikaans heter det Tafelberg, og vi norske kaller

det Taffelberget. Det er et fantastisk fjellplatå. Du har kanskje

vært der i din sjømannstid?»

«Nei, det har jeg ikke, men jeg har jo sett silhuetten av fjellet

mange ganger fra sjøsiden og fra Cape Town. Hvordan kommer

vi opp på platået?»

«Vi tar drosje så langt som mulig, og så er det å ta bena fatt.

Det er en god tur, og med rolig tempo tar det et par timer å nå

toppen. Det er sti hele veien. Vi tar med mat og drikke. Det er

så flott å nyte utsikten fra platået.»

«Selvsagt vil jeg være med», sa Torkel.

Jo, det var bratt, tenkte Torkel mens de gikk opp stien. Vegetasjonen

var vakker og variert, og det var mye å se på, vakre

blomster i sterke farger og mange ukjente trær.

«Se, der er en eik», sa Torkel. «Jeg trodde ikke det vokste slike

trær så langt syd.»

«Det gjør det egentlig heller ikke», svarte Jacob. «De ble importert

for mange år siden fra Nord-Europa.»

«Nå er det ikke lenge til vi er oppe på platået», sa Johanna.

«Bare vent så skal du se det første hjemmet Jacob og jeg hadde.»

«Det er jo ingen hus her. Jeg trodde forresten at det ikke var

lov å ha bebyggelse her.»

«Vent og se», sa Johanna.

- 12 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

Endelig var de oppe, og Torkel ble målløs over utsikten. Hele

byen lå for deres føtter. Langt der ute lå Robben Island, der

han hadde kjempet mot stormen den gang han kom med skonnerten

«Lars Riisdahl» i 1925. Utenfor lå havet så langt øyet

kunne se. Jacob forklarte ham at den spisse toppen het Lion’s

Head. Den litt lavere het Devil’s Peak. Nedenfor lå bydelene

District Six, Zonnenbloem og Woodstock.

De begynte å gå innover platået som strakte seg langt inn i

landet. Etter en stund sa Johanna: «Se Torkel, ser du steinhytten

der borte. Der bodde Jacob og jeg med vår eldste sønn Henry

Magnus, og der ble de to neste barna våre født.»

«Hvordan kunne dere få lov til å bo her?»

«Hytten ble opprinnelig bygget som arbeidsbrakke for dem

som var med i utbyggingen av Woodhead Reservoir for å skaffe

drikkevann til Cape Town. Ved dette anlegget fikk jeg arbeid

etter at jeg hadde sluttet med hvalfangsten. Senere fikk Johanna

og jeg disponere hytten som bolig. Det var en fin tid, ikke sant,

Johanna?»

«Jo, det var det, selv om det var kaldt og mye tåke om vinteren.

Har jeg fortalt deg hva de to barna våre heter, de som ble

født der, Torkel?»

«Nei?»

«Den eldste av de to heter Disa Nerina. Hun er oppkalt etter

en orkidé som blir kalt Pride of Table Mountain og som blomstret

her på sensommeren, da barnet ble født. Vårt neste barn

døpte vi Olaf Tafelberg etter fjellet.»

«Det var noen fine og originale navn», sa Torkel.

«Ja, tenk seks barn, og nå er de ute av redet alle sammen.»

Hytten var lukket og låst. Været var fint, så de satte seg i nordveggen

for å nyte solen. Fra ryggsekken til Jacob fant Johanna

frem mat og drikke, så det kunne holdt til langt flere enn de tre.

Etter maten tok Jacob og Torkel en liten lur, mens Johanna gikk

rundt hytteveggene og frisket opp gamle minner.

- 13 -


else skranefjell

En sommermorgen i desember satt Torkel under epletreet i hagen

da Johanna kom bort til ham med to kopper rykende varm te.

«Varm te gjør godt i sommerheten», sa hun og rakte ham den

ene koppen. «Ja, nå nærmer det seg snart jul. I går kom det

pakke med julegaver fra familien min i Norge.»

Torkel tok en slurk av teen, men sa ikke noe. Johanna så bort

på ham:

«Nå har du bodd ganske lenge hos oss, Torkel, men aldri har

jeg sett at det har kommet brev til deg. Har du hørt fra barna

dine mens du har vært her?»

«Nei.»

«Har du skrevet til dem?»

«Nei.»

«Hvorfor ikke? De må jo være urolige når de ikke vet hvor du

er og hvordan du har det?»

«Jeg tror ikke det.»

«Hør, Torkel, jeg skal ikke presse deg til å fortelle meg noe du

ikke ønsker å snakke om, men jeg føler at det er galt at du ikke

har kontakt med de morløse barna dine.»

Torkel satt lenge og så ut i luften. «Før jeg reiste, lovet jeg

meg selv at jeg ikke skulle komme tilbake før det var blitt gode

tider i Norge. Det er det ennå ikke blitt. Jeg forespeilte barna at

her i Sør-Afrika ville jeg kunne slå meg opp på det inntektsnivået

som jeg hadde den gangen jeg reiste ute som kaptein. Det

har jeg ikke klart. Skulle jeg så skrive til dem og si at jeg har

omtrent det samme arbeidet som jeg hadde de siste årene som

nødsarbeider i Stavanger? Selv om lønnen ikke er så verst etter

sør-afrikanske forhold, er den ikke høy nok til å sende penger

hjem?»

«Sannheten er vel den beste, uansett hvordan livet er», sa Johanna

mildt.

«Ikke tale om», svarte Torkel hardt. «Når sannheten bare vil

gjøre dem triste over deres mislykkede far, er tausheten bedre.

Jeg skriver ikke hjem før jeg har noe positivt å skrive om.»

- 14 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

«Det høres galt ut for meg, men det er du som kjenner dine

barn best.»

Torkel så lenge på henne. Så reiste han seg brått opp og gikk

mot rommet sitt. På veien snudde han seg mot Johanna og sa:

«Takk for teen».

- 15 -


else skranefjell

J

1929 – Cape Town

og Stavanger

ohanna var en god kokk og laget tradisjonell norsk mat, slik

den ble laget i Norge før hun reiste hjemmefra rett før århundreskiftet.

Siden hennes fire losjerende mannfolk var norske alle

sammen, satte de stor pris på dette. Johannas barn, derimot,

syntes at moren var håpløs gammeldags som tviholdt på matretter

som ingen av deres bekjente hadde hørt om. Ikke desto

mindre spiste de med god appetitt når de var på besøk.

Denne søndagen hadde de spist lammefrikassé med karamellpudding

til dessert. Kaffen og fyrstekaken nøt de etterpå ute på

verandaen. Sigarer ble tent for de røkende. Fred og harmoni

senket seg over dem alle.

Disa og Olaf Tafelberg var de eneste av barna som var på besøk.

Torkel var etter hvert blitt godt kjent med dem begge. Pensjonærene

var foruten Torkel selv, herrene Urrang, Albrigtsen og

Nielsen. De to siste var relativt nyinnflyttet, så Torkel kjente dem

ikke noe særlig. Halvor Urrang hadde bodd her i flere år. Han var

en god venn av Jacob, var murmester og på alle måter en «likandes»

kar. Torkel måtte le da Halvor første gang fortalte ham historier fra

livet sitt. For å brødfø familien hadde han reist til San Francisco og

hjulpet til å bygge opp byen etter det store jordskjelvet. Nå var han

i Cape Town og bygget hus, men hadde snart spart opp penger nok

til å klare seg noen år i Norge. «Vet du», sa Torkel, «jeg hørte om

deg i Stavanger i 1925, og din historie var et viktig bidrag til at jeg

tok beslutningen om å reise ut. Verden er sannelig liten.»

- 16 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

Jacob og Halvor var nesten inne i middagsluren sin, da Olaf

Tafelberg spratt opp. Han hentet fotografiapparatet og ville ta

bilde av hele selskapet.

Det tok sin tid å få alle på plass. Disa satte seg foran, oppe på

gelenderet, der hun satt som en havfrue. Torkel sto i bakgrunnen.

Han likte ikke så godt å bli fotografert. De ble beordret til

å smile, før det lød et tydelig klikk fra apparatet, og den døsige

ettermiddagen kunne fortsette.

Noen uker senere hentet Johanna de fremkalte bildene i fotoforretningen.

Spesielt ble hun sittende og betrakte bildet fra verandaen

den søndagsettermiddagen. Kanskje hun skulle kopiere

akkurat dette bildet, slik at de losjerende kunne få et eksemplar

hver til minne om den tiden de hadde bodd hos henne og Jacob?

Kopiering var kostbart, men hun syntes det var verdt det.

Nielsen og Albrigtsen tok vel imot hver sin kopi. Urrang var

begeistret og lovet å sende det hjem til sin kone i Haugesund.

«Så kan hun se hvor bra jeg har det hos deg,» sa han til Johanna.

Torkel så lenge på bildet og sa til slutt. «Takk skal du ha, Johanna,

men det er jo så vidt jeg vises på bildet. Gi det heller til Disa, du.»

«Men, Torkel, du kan sende det hjem til barna dine, så de får

et livstegn fra deg.»

«Nei takk, Johanna.»

Johanna gikk og tenkte på Torkels kopi. Hun likte Torkel, det

var ikke det, men sannelig var han steil og sta. De stakkars barna

fortjente å få et livstegn fra faren sin etter fire år, men hun,

Johanna, hadde jo egentlig ikke noe med å blande seg inn. Hva

om hun gjorde det likevel? Det kunne vel ikke være noe galt i

det? Johanna fant en penn og skrev på baksiden av fotografiet:

Fra venstre til høire

Fru Thorsen, Albrigtsen, Nielsen, Disa Thorsen,

Strømberg, Thorsen, Urrang.

Hilsen fra Claremont

March 1929

- 17 -


else skranefjell

Hun puttet fotografiet inn i en konvolutt. Adressen visste

hun ikke så nøyaktig, men hun syntes å huske at de bodde på

Storhaug. Stavanger var ikke så stor, så det burde holde. Noen

avsender var det ikke nødvendig å ta med. Dagen etter ble brevet

postlagt.

Ordin, Torkels eldste sønn på 25 år, satt ute i hagen på Storhaug

og nøt forsommeren. Syrintreet var i full blomst, og han kunne

kjenne duften der han satt og leste avisen. Han så at postmannen

nærmet seg, og Ordin hilste blidt.

«Brev til dere», ropte postmannen. «Det brevet har reist

langt. Siden det ikke er flere familier som heter Strømberg på

Storhaug, antar jeg at det skal til dere.»

Ordin reiste seg og fikk brevet. Han satte seg ned igjen i fluktstolen

og så på konvolutten. Utenpå sto det «Familien Strømberg,

Storhaug, Stavanger, Norway». Han snudde konvolutten.

Ingen avsender. Deretter så han på poststempelet og skvatt til.

Cape Town, sto det, og South Africa sto det trykket på frimerket.

Kunne det virkelig være fra far? Etter fire år? Men skriften var

jo ikke fars. Skulle han åpne brevet? Nei, familien, det betydde

dem alle sammen og ikke bare ham. Han fikk ta med brevet opp

til Anna og høre hva hun syntes.

Anna, 23 år, sto på kjøkkenet og strøk tøy. Hun tenkte på

hvor lett strykingen gikk nå når de hadde kjøpt seg elektrisk

strykejern. Hun jobbet jevnt og trutt med duker og servietter,

sengetøy og undertøy. «Du behøver da ikke stryke undertøyet

vårt», hadde søsteren, Torborg, sagt. Men Anna syntes det ble

så mye penere når det lå nystrøket tøy pent sammenbrettet i

skapene. «Det går jo så fort», hadde Anna svart.

Ordin kom inn og viste Anna brevet. Hun kjente på det. «Det

er i hvert fall ikke noe langt brev. Kjenn her på den ene siden er

det noe, kanskje et lite kort. På den andre siden kjennes det ut

som om det er tomt. Vil du åpne det?»

«Nei», sa Ordin. «Siden det er til oss alle sammen, synes jeg

- 18 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

vi skal vente til i ettermiddag når alle er hjemme. Så åpner vi

det sammen.»

«Det er ikke fars håndskrift», sa Anna.

«Nei, det er det avgjort ikke.»

«Tror du far kan være syk eller død og at det er en som skriver

og informerer oss om det?»

«Jeg velger å ikke tro noen ting. Vi venter og ser.»

For Anna og Ordin kvernet tankene rundt det mystiske brevet

hele dagen. Da de fire andre søsknene var kommet hjem

fra arbeidet, hentet Ordin brevet, og de sto fulle av spenning

rundt ham mens han åpnet det med brevåpneren. Han kikket

ned i konvolutten. «Et fotografi», sa han og tok det ut, «men

ikke noe brev.»

«Få se på bildet», sa Mimmi, den yngste på 19 år, oppspilt.

Ordin kastet et blikk på det før han ga det videre. «Jeg kjenner

ingen av de personene som er på bildet», sa han. Det ble

sendt rundt til dem alle sammen, men ingen dro kjensel på

noen kjente.

«Det står noe på baksiden», sa Lisa, den eldste, mens Junior

på 25 år holdt bildet opp for å studere personene nøyere. Junior

snudde det og leste høyt

«Strømberg? Tror dere at far er med på bildet?»

«Få se! Få se!» Nå var de alle blitt ivrige.

«Rolig nå», sa Ordin og overtok bildet. «Hvis far er nummer

tre fra høyre, betyr det at det er han som står helt bakerst, rett

bak den unge damen. Ikke klarer jeg å se at det er far, for halve

hodet hans ligger jo i skyggen.»

«Hva i all verden er vitsen med å sende oss et bilde av far, der

det ikke er mulig å se ham og sammen med mange andre som

vi ikke kjenner i det hele tatt?» spurte Anna.

«Kanskje for å fortelle oss at han lever og har det bra», sa Torborg,

som var et å¨r yngre enn Anna.

«I så fall kunne han jo skrive til oss og fortelle det selv. Det er

det minste han kunne gjort.»

- 19 -


else skranefjell

«Hvem tror dere at Claremont er? Tror dere det er en dame?

Kanskje han har funnet en kjæreste og har fortalt henne om

oss?» undret Mimmi.

«Tull», sa Junior. «Det er jo skrevet på norsk, og ingen norsk

dame heter Claremonth. Jeg tror at det er stedet hvor far er og

at det ligger i Cape Town, på samme måte som Storhaug ligger

i Stavanger.

«Vel, vel, det får vi nok aldri vite», sa Lisa. «Da var ikke dette

brevet så spennende som vi trodde, likevel. Jeg bryr meg ikke

om å gjemme på bildet og foreslår at vi kaster det. Eller er det

noen av dere andre som vil ha det?»

Ingen svarte, og så kastet Lisa både bildet og konvolutten i

papirkurven.

Dagen etter gjorde Anna rent i stuen. Da hun skulle tømme

papirkurven, så hun at bildet fra Cape Town lå aller øverst med

baksiden opp. Det er for galt bare å kaste det, tenkte hun, og

plukket det opp. Noe senere tok hun frem albumet sitt, fant

en ledig plass og limte inn bildet. Hva skulle hun skrive som

undertekst? Ikke noe morsomt i alle fall. Hun tok fyllepennen

og skrev «Cape Town». Ikke noe mer.

Tirsdag 29. oktober 1929 kom børskrakket på Wall Street, og

denne dagen ble senere stående som Black Tuesday. Børskrakket

var innledningen til Den store depresjonen, som skulle prege mesteparten

av 1930-årene. USA ble hardest rammet, men følgene

var merkbare over hele verden, særlig i europeiske industriland.

Norge var svært avhengig av eksport, så krisen rammet hardt

da andre land sluttet å kjøpe norske varer. I 1933, da krisen

herjet som verst, var arbeidsløsheten oppe i over tretti prosent.

I Sør-Afrika hadde depresjonen en sterk økonomisk og politisk

effekt, fordi eksporten av sørafrikanske jordbruksprodukter

og mineraler sank drastisk.

Stavanger, med sin høye arbeidsledighet og fattigdom gjennom

1920-årene, ble rammet enda hardere, fordi byen bare

- 20 -


Når tausheten taler III / LUFTEN

hadde sine ensidige, eksportrettede næringer – hermetikk og

sjøfart.

Torkel hadde opplevd økonomiske kriser tidligere, både i 1880-årene

og i 1920, så han forsto raskt at dette ville bli verre enn noe han

hadde opplevd før og at det ville gå flere år før krisen var over. Han

måtte derfor innse at han med sine 57 år, ti av dem i Norge som

arbeidsledig eller nødsarbeider, ikke ville ha noen mulighet til å få

stillinger i arbeidslivet verken i Stavanger eller her i Cape Town,

som tilsvarte den utdannelsen han hadde. Da denne erkjennelsen

hadde sunket inn hos ham, følte han til sin forbauselse en viss

lettelse. Livet var ikke blitt slik han en gang drømte om og strevet

så hardt for, men nå kunne han ikke gjøre noe mer med det. Han

fikk nyte de gledene i livet han ennå kunne få.

Torkels barn i Avaldsnesgaten var for unge til å forstå krisens

fulle omfang, men de forsto i hvert fall at livet ikke var lett. For

de fire som arbeidet, Lisa, Torborg, Junior og Mimmi, gjaldt

det å gjøre alt det de kunne for å beholde jobbene sine.

- 21 -

More magazines by this user
Similar magazines