Nar tausheten taler III_Luften_Leseprøve

else skranefjell
En sommermorgen i desember satt Torkel under epletreet i hagen
da Johanna kom bort til ham med to kopper rykende varm te.
«Varm te gjør godt i sommerheten», sa hun og rakte ham den
ene koppen. «Ja, nå nærmer det seg snart jul. I går kom det
pakke med julegaver fra familien min i Norge.»
Torkel tok en slurk av teen, men sa ikke noe. Johanna så bort
på ham:
«Nå har du bodd ganske lenge hos oss, Torkel, men aldri har
jeg sett at det har kommet brev til deg. Har du hørt fra barna
dine mens du har vært her?»
«Nei.»
«Har du skrevet til dem?»
«Nei.»
«Hvorfor ikke? De må jo være urolige når de ikke vet hvor du
er og hvordan du har det?»
«Jeg tror ikke det.»
«Hør, Torkel, jeg skal ikke presse deg til å fortelle meg noe du
ikke ønsker å snakke om, men jeg føler at det er galt at du ikke
har kontakt med de morløse barna dine.»
Torkel satt lenge og så ut i luften. «Før jeg reiste, lovet jeg
meg selv at jeg ikke skulle komme tilbake før det var blitt gode
tider i Norge. Det er det ennå ikke blitt. Jeg forespeilte barna at
her i Sør-Afrika ville jeg kunne slå meg opp på det inntektsnivået
som jeg hadde den gangen jeg reiste ute som kaptein. Det
har jeg ikke klart. Skulle jeg så skrive til dem og si at jeg har
omtrent det samme arbeidet som jeg hadde de siste årene som
nødsarbeider i Stavanger? Selv om lønnen ikke er så verst etter
sør-afrikanske forhold, er den ikke høy nok til å sende penger
hjem?»
«Sannheten er vel den beste, uansett hvordan livet er», sa Johanna
mildt.
«Ikke tale om», svarte Torkel hardt. «Når sannheten bare vil
gjøre dem triste over deres mislykkede far, er tausheten bedre.
Jeg skriver ikke hjem før jeg har noe positivt å skrive om.»
- 14 -