Nar tausheten taler III_Luften_Leseprøve
Marie er død, og Torkel har reist til Sør-Afrika på ubestemt tid, De seks halvvoksne barna venter å høre fra far, som har lovet å sende penger hjem så snart han får jobb i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten i Stavanger er høy, og det er svært vanskelig å få endene til å møtes. Årene går. Ikke et ord fra far. Hvor er han? Hvorfor lar han ikke høre fra seg? De seks sliter i hverdagen. De lover hverandre at aldri skal forsorgen, Vergerådet eller noen andre få vite hvor vanskelig de har det. Klarer de å holde dette løftet, som binder dem livet ut?
Marie er død, og Torkel har reist til Sør-Afrika på ubestemt tid, De seks halvvoksne barna venter å høre fra far, som har lovet å sende penger hjem så snart han får jobb i Sør-Afrika. Arbeidsledigheten i Stavanger er høy, og det er svært vanskelig å få endene til å møtes. Årene går. Ikke et ord fra far. Hvor er han? Hvorfor lar han ikke høre fra seg? De seks sliter i hverdagen. De lover hverandre at aldri skal forsorgen, Vergerådet eller noen andre få vite hvor vanskelig de har det. Klarer de å holde dette løftet, som binder dem livet ut?
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Når <strong>tausheten</strong> <strong>taler</strong> <strong>III</strong> / LUFTEN<br />
De var tolv personer på arbeidslaget. De ble fordelt i to brakker,<br />
en med brukbare køyesenger for de hvite og en dårligere<br />
utstyrt for de svarte. Blant de hvite var formannen, og blant de<br />
svarte var kokken. Arbeidet som forester var i utgangspunktet<br />
det samme for alle, men de hvite tjente nesten det dobbelte<br />
som de svarte, med begrunnelse i at de var faglærte, noe de<br />
svarte ikke var. Torkel skjønte etter hvert at i virkeligheten var<br />
de omtrent like ufaglærte alle sammen. Likevel var det lett for<br />
ham å merke at de svarte hadde større kjennskap og kjærlighet<br />
til naturen og vernet av denne. Det viste tydelig i måten de arbeidet<br />
på. Tradisjonelt hadde jorden blant de svarte vært felles<br />
eiendom og felles ansvar, men slik var det ikke lenger.<br />
En viktig del av arbeidet var brannvern. De laget branngater<br />
og fjernet tørre, døde trær, dersom ilden skulle komme ut av<br />
kontroll. I tillegg hadde de kontinuerlig oppsyn i skogen, enten<br />
det gjaldt personer som tente bål eller husdyr som forvillet seg<br />
inn i områder de ikke skulle ha tilgang til.<br />
Torkel trivdes med arbeidet, men han savnet det gode kameratskapet<br />
som hadde preget arbeidslaget i Norge. I matpausene<br />
satt de ikke sammen, men fordelte seg i fire grupper. Boere,<br />
engelskmenn, zulu og xhosa satt hver for seg. Torkel følte seg<br />
ikke helt hjemme blant noen av dem, men siden han snakket<br />
bedre engelsk enn afrikaans, boernes språk, ble det til at han<br />
satte seg sammen med de to engelskmennene. Ofte lyttet han<br />
til de svartes bantuspråk med sine karakteristiske klikkelyder.<br />
Han forsøkte å etterligne klikkingen, men det var visst umulig<br />
for andre enn dem som hadde språket som morsmål.<br />
Maten var god og rikelig. Frokosten var den evinnelige maisgrøten,<br />
pap. Til middagen vekslet kokken mellom tradisjonelle<br />
retter fra alle de fire folkegruppene som arbeidslaget besto av.<br />
En sjelden gang laget kokken bantu-festmat. Da hendte det at<br />
zuluene eller xhosaene avsluttet måltidet med dans og sang i<br />
kveldsmørket, slik forfedrene deres hadde gjort i århundrer.<br />
Ved slike anledninger, når månen hang over bålet og villdyrenes<br />
- 11 -
Change language