VÆR NÆR TEMA: JEG - I MØTE MED DEG Vi kaller ham Benjamin. Han var 16 år. Jeg skulle møte ham for å høre fortellingen om hvordan han opplevde å få hjelp av psykisk helsevern. Hvordan det var å ha det så vondt inni seg at han noen ganger meldte seg ut av alt, isolerte seg. Han hadde vært innlagt flere ganger. For depresjon, som han sa de kalte det. Og kommet ut igjen. Men ingen fikk ham til å fjerne håret som hang foran ansiktet, ingen fikk røre hans indre. Det hadde han ingen gode erfaringer med. Vi avtalte å møtes i Oslo. Han bestemte sted. Han ville at vi skulle møtes på Kaffistova. «Jeg sitter ved det første bordet til venstre når du kommer inn og har på meg en rød genser», sa jeg. Jeg så ham i døråpningen. Sort dongeri og sort skinnjakke, hvit t-skjorte. Og håret. Håret var lyst og krøllete og hang foran ansiktet. Dekte alt. Han myste og så rundt seg noen sekunder, før han oppdaget meg. Kom bort. Hilste høflig med tydelig mørk stemme. Og satte seg rett i ryggen til rette over meg. Jeg prøvde å finne øynene hans, som jeg ofte gjør når jeg møter mennesker og skal snakke om det som er viktig og nært for dem, som det kan være å dele livsfortellinger. Men de var skjult av hår, liksom resten av ansiktet. Jeg vendte meg fort til at jeg ikke kunne se verken ansikt eller øyne. På underlig vis trodde jeg han så meg, og så nok til å orientere seg. Vi fant tonen. Snakket sammen over en time. Vi ble enige om å ha to treff til. han begynte å snakke nesten med det samme han hadde satt seg. Vi lo mer denne gangen. Han hadde skjevt blikk både på faren, livet, de ansatte på institusjonen som betraktet ham som et håpløst tilfelle. «Ikke behandlingsdyktig», kaller de meg, og «Gudskjelov for det», lo han. «For meg er flere av de ansatte mer skrudd enn meg», sa han før sårheten ble merkbar i stemmen. – Jeg er skada på en eller annen måte. Jeg håper det blir bedre med åra. Jeg vil ikke bli en syk nerd. Men jeg bryr meg ikke så mye om folk. – Tror du ikke du trenger dem? – Jo, tja, men jeg har ikke så gode erfaringer med å komme nær dem. Så spurte jeg om hvordan han så seg selv om fem år. Ti år. Og da fortalte han, om drømmer, om så gode karakterer at han sikkert kunne komme inn på det han ville, om håpet om å få kjæreste. Og mot til å forlate faren sin uten dårlig samvittighet. Jeg skulle til å runde av, da han spurte om vi kunne ta en kaffe til. «Jeg kan hente den», sa han. Da han kom tilbake, skravlet vi mer om løst og fast, før jeg takket så mye for alt han hadde delt og vi reiste oss for å si ha det. Da skjøv han halve håret til side – jeg så et blåblått våkent øye og halve hans sjel. Før han klemte meg spontant og gikk, og etterlot Kaffistova litt lysere denne septemberdagen. Det ble et menneskemøte som jeg tror lever videre i oss begge. Som noe underlig. Hverdagslig fint. Mellom to nesten fremmede som ble litt kjent. På ei kaffestove i en storby en septemberdag. 6 GUTTEN SOM BESKYTTET SJELEN SIN Dette er fortellingen om gutten som beskyttet sjelen bak det lange håret som hang ned og dekket hele ansiktet. En fortelling om hvordan tillit i et menneskemøte kan gi oss mot til å skyve litt av håret til side. Spaltist: Eva Dønnestad // Foto: Jezeal Melgoza, Unsplash.com Det første treffet hadde han snakket en del om hvordan de ansatte var, der han hadde vært innlagt. De var ifølge ham, mest opptatt av å få håret hans bort fra øynene og ansiktet – og derfor skulle han aldri fjerne det i møte med dem, sa han. Særlig ikke etter den episoden der han klikket fordi de maste og ertet ham, og de hadde holdt ham nede på gulvet. Jeg hadde også fått omriss av en fortelling om en gutt som var mye overlatt til seg selv. Han sa det var mer å fortelle. Jeg trodde ham. Han virket tryggere da han gikk. Måneden etter møttes vi samme sted, etter hans ønske. Nå, tenkte jeg. Nå kommer han sikkert til å skyve håret til side. Vi fant jo en tillit mellom oss sist. Benjamin kommer, setter seg på samme stol, ved samme bord, og fortsatt henger alt håret foran ansiktet gjennom den halvannen timen vi er sammen. Han forteller mer nå: «Det var ikke vold. Nei, det var bare mye som ikke var der. Det var noe fint også, altså. Men det var sært. Jeg så nesten aldri mamma. Jeg ble boende hos pappa. Han vet ingenting om å ta seg av barn. Så jeg ble ikke god til å omgås folk. Og hadde et par dårlige erfaringer som gjorde at jeg stengte folk ute.» Vårt andre treff gikk mot slutten. Vi hadde delt, vi hadde ledd og jeg hadde vært rørt til dypet, men ikke begynt å gråte. Men han viste meg fortsatt ikke ansiktet sitt. Det tredje møtet var en mørk, regntung septemberdag. På kaffistova. Det var tydelig at han fant det meningsfullt å dele, for Vi har aldri møttes siden. Men fortellingen har levd videre i meg. Og allerede da jeg satt sammen noen av kapitlene han hadde delt med meg, tenkte jeg: Han hadde gode grunner til å beskytte seg. Til å stenge av. Til å ikke vise fram sitt innerste. Det var aldri blitt møtt. Hva vet vi om de vi møter? Før vi mener så mye om deres mer eller mindre gode og dårlige overlevelsesstrategier må vi prøve å forstå, høre fortellingene. Samtidig som det er lov til å si at det var annerledes og til tider krevende å snakke til en som satt rett over meg med alt håret foran ansiktet. Tenk om jeg hadde irritert meg så mye på håret at jeg bare hang meg opp i det. Tenk om vi lager regler som sier: «OM du skal snakke med meg skal jeg kunne se øynene dine, ellers kan du bare gå. Jeg snakker ikke til et hår.» Da hadde jeg ikke fått se øyet, deler av den han var på innsiden. 7
Change language