Vi er kalla til å æra kvarandre
«Jeg våger den påstanden at du nå holder årets viktigste bok for kirke-Norge i dine hender. Årene som kommer vil vise om det også blir tiårets viktigste bok for norsk menighetsliv! Jeg velger å kle disse tankene i ord fordi det er min overbevisning at denne boka er nettopp så viktig! Helt siden 2010 har jeg sagt at tegn og under og mirakler er vel og bra, men det er ingenting som er så naturlig-overnaturlig og som forløser Guds rike på en slik måte som et menneskelig fellesskap som har tappet inn i Guds fullkomne kjærlighet og lever ut denne kjærligheten i fellesskap med hverandre!» Morten Edvardsen, pastor og rektor i Tønsberg Frikirke og Bibelskole
«Jeg våger den påstanden at du nå holder årets viktigste bok for kirke-Norge i dine hender. Årene som kommer vil vise om det også blir tiårets viktigste bok for norsk menighetsliv! Jeg velger å kle disse tankene i ord fordi det er min overbevisning at denne boka er nettopp så viktig! Helt siden 2010 har jeg sagt at tegn og under og mirakler er vel og bra, men det er ingenting som er så naturlig-overnaturlig og som forløser Guds rike på en slik måte som et menneskelig fellesskap som har tappet inn i Guds fullkomne kjærlighet og lever ut denne kjærligheten i fellesskap med hverandre!»
Morten Edvardsen, pastor og rektor i Tønsberg Frikirke og Bibelskole
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
Innleiing<br />
Sommaren 1984 vart Levi, den eldste sonen v<strong>å</strong>r, sjuk. Han<br />
var i psykose og eg m<strong>å</strong>tte saman med gode venn<strong>er</strong> køyra<br />
den lange vegen fr<strong>å</strong> Farsund, d<strong>er</strong> vi d<strong>å</strong> budde, <strong>til</strong> sjukehus i<br />
Kristiansand. Det <strong>er</strong> noko av det tyngste eg har gjort. Eg kjende<br />
meg mislukka og makteslaus. Eg, ein av leiarane i Kristent<br />
Fellesskap og kjend forkynnar som bad for sjuke, m<strong>å</strong>tte ta min<br />
eigen son og tvangsinnleggja han i ei psykiatrisk avdeling. Eg<br />
kjende meg skamfull ov<strong>er</strong> dette eg opplevde som eit sviande<br />
ned<strong>er</strong>lag. Men eg skulle bli meir ærelaus av noko som hende<br />
i kjølvatnet av dette.<br />
P<strong>å</strong> oppdrag av K<strong>er</strong>i Jones 1 hadde eg <strong>kalla</strong> inn <strong>til</strong> ei samling<br />
med han. Før samlinga starta, skulle vi møtast saman med<br />
nokre leiarar i fellesskapet i byen. D<strong>å</strong> alle var samla, tok ein<br />
av dei leiande brørne <strong>til</strong> <strong>å</strong> b<strong>er</strong>a fram ei lang rekkje klag<strong>er</strong> mot<br />
meg. Noko av det han brukte mot meg var det at Levi var sjuk<br />
og innlagd p<strong>å</strong> eit psykiatrisk sjukehus. Difor dugde eg, ett<strong>er</strong><br />
hans meining, ikkje <strong>til</strong> <strong>å</strong> v<strong>er</strong>a ein kristen leiar ell<strong>er</strong> forkynnar<br />
1 K<strong>er</strong>i Jones ThD, MA, Cardiff, Wales, misjonær, kyrkjeplantar og<br />
president for Ministries Without Bord<strong>er</strong>s<br />
Innleiing 17
Change language