Personvernrapporten 2004 - Datatilsynet

PERSONVERNRAPPORTEN 

S 14 Krever sporingsfri 

passering av bomstasjoner 

S 18 Odd Einar Dørum vurderer lokal 

kontroll av kameraovervåkingen 

S 28 Harald Zwart om amming 

og personvern i USA 

S 30 For dårlig oversikt 

og kontroll i kommunene 

Stadig vanskeligere 

å verne om det private 

2004


Årsmelding med ny vri 

Datatilsynet leverer årlig en rapport over virksomheten i form av en årsmelding 

til Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD). Årsmeldingen presenteres 

deretter for Stortinget i form av en Stortingsmelding. 

Tidligere har vi distribuert denne rapporten i en egen trykksak. I år har den i 

stedet dannet utgangspunkt for Personvernrapporten – et «årsmagasin» som 

presenterer viktige trekk fra vår virksomhet i en friskere fasong. Temaene og 

synspunktene er de samme – presentasjonsformen definitivt en annen. 

Her vil du finne reportasjer, intervjuer og artikler som vi håper skal skape leselyst. 

Målet er å bidra til oppmerksomhet og debatt om personvernets stilling i 

Norge, gi informasjon om Datatilsynets virksomhet og formidle kunnskap om 

hvor viktig det er for den enkelte å ta vare på personvernet. 

Oslo, april 2004


INNHOLD 

INNLEDNING 

INNLEDNING 

SIDE 4: Om Datatilsynet 

GLIMT 

SIDE 6: USA vil ha gjennomsiktige passasjerer 

SIDE 7: Uønskede selgere på tråden 

SIDE 8: Ikke fritt fram for sosialkontoret 

SIDE 9: Hva tjener naboen? 

OVERBLIKK 

SIDE 10: Direktør Georg Apenes: 

– Gjennomsiktig er ikke det samme som trygt 

ALT ER SPORBART 

SIDE 12: Vi legger igjen stadig flere spor 

SIDE 14: Du er ikke anonym i trafikken 

SIDE 16: Sladrebrikken følger deg 

SIDE 17: Hjemmesider – ikke helt private 

KAMERAOVERVÅKING 

SIDE 18: Justisminister Odd Einar Dørum: 

– Kommunal styring av kameraovervåkingen? 

SIDE 20: Overvåking i det skjulte 

SIDE 21: Mobil med kamera – mer enn et leketøy 

HELSE OG FORSKNING 

SIDE 22: Personverneren på Ullevål sykehus 

SIDE 24: Tvisten om blodet 

SIDE 25: Tidsbegrenset konsesjon for abortregisteret 

SIDE 26: Ikke anonym med pseudonym 

3 

INNSPILL 

SIDE 28: Harald Zwart: – Personvernet ut med morsmelka 

KOMMUNENE 

SIDE 30: Mangelfulle rutiner i Kommune-Norge 

SIDE 31: Ulovlig kamp om lovbrudd 

ARBEIDSLIV 

SIDE 32: Kan arbeidsgiveren detaljkontrollere deg? 

INTERNASJONALT 

SIDE 34: Personvern over landegrensene

Uavhengig beskytter 

av personvernet 

Datatilsynet er et uavhengig forvaltningsorgan. 

Tilsynet ble opprettet i 1980, og har 30 

ansatte. Administrativt hører Datatilsynet 

inn under Arbeids- og administrasjonsdepartementet. 

Det juridiske grunnlaget for virksomheten 

er regulert i Lov om behandling av personopplysninger 

av 14. april 2000 (personopplysningsloven) 

og Lov om helseregistre og 

behandling av helseopplysninger av 18. mai 

2001 (helseregisterloven). 

Som klageinstans i forhold til Datatilsynets 

vedtak er det opprettet en Personvernnemnd. 

Datatilsynet skal: 

� Kontrollere at lover og forskrifter for 

behandling av personopplysninger blir 

fulgt, og at feil og mangler blir rettet opp. 

� Holde seg orientert og informere om 

den nasjonale og internasjonale utviklingen 

i behandlingen av personopplysninger, 

og om de problemer som knytter 

seg til slik behandling. 

� Identifisere farer for personvernet og gi 

råd om hvordan de kan unngås eller 

begrenses. 

� Gi råd og veiledning i spørsmål om personvern 

og sikring av personopplysninger 

til bransjer og enkeltvirksomheter. 

� Føre en offentlig fortegnelse over alle 

behandlinger av personopplysninger som 

er meldt inn. 

� Behandle søknader om konsesjon, motta 

meldinger og vurdere om det skal gis 

pålegg der loven gir hjemmel for det. 

Foto: Ken Opprann


Personvern er mye mer enn personopplysningsloven 

og helseregisterloven. Det påvirkes 

også av alminnelige normer, moral og 

kultur i samfunnet. Ikke minst handler det 

også om den subjektive opplevelsen av hvor 

grensen for ditt eget privatliv skal gå. 

Greta Garbo sa aldri ”I want to be alone”. 

Det mangler fire bokstaver. Det ene lille ordet 

innebærer et hav av forskjell. ”I want to be left 

alone”, sa Greta Garbo. Slik uttrykte hun rett 

og slett et ønske om respekt for privatlivets fred. 

Kunnskap er makt, og personopplysninger 

kan lett bli misbrukt. Derfor er det viktig for 

den enkelte å unngå at andre har for mye 

unødvendig informasjon om deg. Personopplysningsloven 

og helseregisterloven gir deg 

muligheten til å få oversikt og kontroll over 

opplysninger om deg som andre har lagret. 

Personopplysningsloven skal bidra til at 

opplysninger blir behandlet i samsvar med 

grunnleggende personvernhensyn. I loven 

er personopplysninger definert som «opplysninger 

og vurderinger som kan knyttes til 

en enkeltperson». Loven definerer også at 

noen typer personopplysninger er sensitive og 

stiller strengere krav til behandlingen av slike. 

Loven gjelder for elektronisk behandling 

av personopplysninger og annen behandling 

når opplysningene inngår eller skal inngå i 

et personregister. Loven gjelder ikke behandling 

av personopplysninger som den 

enkelte foretar for private formål. 

INNLEDNING 

5 

Retten til å være i fred 

Personvern kan defineres som beskyttelsen av den enkeltes personlige 

integritet og ivaretakelsen av privatlivets fred. Det handler rett og slett 

om retten til å kunne være i fred, hvis du selv ønsker det. 

Viktige personvernprinsipper 

Personvernlovgivningen inneholder sentrale prinsipper som du bør 

kjenne til. Selv om det finnes unntak og nyanser, er dette ti viktige bud: 

Det skal gode grunner 

til å behandle personopplysninger 

Behandling av personopplysninger skal være saklig 

begrunnet. Bare personopplysinger som er 

relevante for formålet skal behandles. 

Du skal informeres før du registreres 

Når en virksomhet ber om personopplysninger fra 

deg, skal du få vite om det er frivillig å svare, 

hvilket formål opplysningene skal brukes til og 

om de vil bli utlevert til andre. Denne informasjonen 

skal komme uoppfordret og være gratis. 

Registrering skal baseres på samtykke 

Behandling av personopplysninger skal i størst 

mulig grad være basert på samtykke. Det skal ikke 

presses fram et samtykke fra deg. Samtykket skal 

være en frivillig og uttrykkelig erklæring om at du 

godtar behandling av personopplysninger om deg. 

Overskuddsinformasjon skal ikke lagres 

Det skal ikke samles inn og lagres flere personopplysninger 

enn det som er nødvendig for å 

oppfylle formålet. 

Du har rett til innsyn 

Den enkelte kan henvende deg til en hvilken som 

helst virksomhet, privat som offentlig, og få vite 

hva slags behandlinger av personopplysninger 

som foretas der. Du har rett til å få vite hvilke 

opplysinger som er lagret om deg, hva de skal 

brukes til og hvor de er hentet fra. 

Unødvendige opplysninger skal slettes 

Virksomheten skal av eget tiltak slette eller sperre 

opplysninger som ikke lenger er nødvendige for 

formålet med registreringen, dersom ikke andre 

lover sier at opplysningene skal lagres (for 

eksempel regnskaps- og arkivlovgivningen). 

Feilaktige eller mangelfulle opplysninger skal rettes 

Dersom du gjennom innsyn, eller på annen måte, 

blir kjent med at det er registrert feil opplysninger 

om deg, har du rett til å kreve disse rettet 

eller slettet. 

Det er gratis å ivareta sine rettigheter 

Når du ber om innsyn, retting eller sletting, skal 

dette være gratis for deg, med mindre en lovbestemmelse 

gjør det mulig å ta betalt. 

Personopplysninger skal sikres 

Virksomheten skal sørge for tilfredsstillende informasjonssikkerhet. 

Det må kunne dokumenteres 

at rutiner og tiltak som sikrer personopplysninger 

blir etterlevd i praksis. 

Opplysninger skal brukes til det de er samlet inn til 

Opplysninger som er samlet inn til et formål skal 

ikke brukes til noe annet - uten samtykke eller 

lovhjemmel.

Personvern 

eller offentlighet? 

Gjelder personopplysningsloven ved utlegging 

av forvaltningens dokumenter på Internett? 

Datatilsynet har bedt Justisdepartementets 

lovavdeling tolke personopplysningsloven i 

forhold til offentlighetsloven. 

Personopplysningsloven skal ikke begrense 

innsynsretten etter offentlighetsloven, men 

denne retten er knyttet mot en bestemt, 

avgrenset sak eller et dokument. Derfor 

spør Datatilsynet om en offentlig instans 

kan publisere fulltekstdokumenter på 

Internett kun i medhold av offentlighetsloven 

– uten å forholde seg til personopplysningslovens 

krav og rettigheter. Det ser ut 

til at flere offentlige instanser praktiserer 

mer offentlighet ved at dokumenter som 

ikke er underlagt taushetsplikt, publiseres 

uten å bli vurdert i forhold til personopplysningsloven. 

Dette mener Datatilsynet 

ikke er i samsvar med intensjonene i loven. 

Må personvernet 

vike ved kriminalbekjempelse? 

Personverninteressene utfordres når samfunnet 

introduserer nye virkemidler for å 

bekjempe terror og annen kriminalitet. Det 

er derfor viktig at det er den som fremmer 

ønsket om forandring som har ansvar for å 

bevise at tiltaket i seg selv ikke truer de verdiene 

det er ment å beskytte. Datatilsynet har 

utformet noen sentrale personvernkrav til tiltak 

for å bekjempe kriminalitet: 

• Tiltakene må være uttrykkelig beskrevet og 

hjemlet i lov. 

• Tiltakene må stå i et rimelig forhold til hva 

vi må gi avkall på. Truslene må beskrives, 

men også konsekvensene for personvernet. 

• Det må opprettholdes et klart skille mellom 

etterforskning og overvåking. 

• Opplysninger innsamlet for et oppgitt formål 

skal ikke kunne brukes til noe annet 

uten domstolskjennelse eller annet rettsgrunnlag. 

Det samme gjelder for overskuddsinformasjon. 

• Oppbygging av persondatavarehus, som for 

eksempel langtidslagring av teletrafikkdata, 

må unngås dersom det ikke foreligger et 

klart samtykke fra de berørte. 

Datatilsynet mener flyselskapene må informere passasjerene om hvilke opplysninger som rapporteres til USA – og 

hvorfor dette skjer. (Foto: Scanpix) 

USA vil ha gjennomsiktige 

passasjerer 

USAs «krig mot terror» fører til at det samles inn stadig flere personopplysninger. 

Flytrafikken til USA alene krever at det samles inn data 

om millioner av mennesker, som den enkelte ikke vet hvor havner. 

Kort tid etter 11. september 2001 vedtok de 

amerikanske styresmaktene nye lover: Alle selskaper 

som flyr på USA, må åpne reservasjonssystemene 

sine. PNR-dataene (Passenger 

Name Record) fra systemene inneholder 

mange persondata: Navn, adresse, reiserute, 

ledsagere, bestemmelsessted, fakturaadresse, 

telefonnummer og betalingsmåte. Det kan 

også finnes informasjon om spesialmat og medisinsk 

assistanse – sensitive data, ifølge personopplysningsloven 

og EUs personverndirektiv. 

Disse opplysningene blir lagret i USA, og 

kjørt mot informasjon i andre databaser. 

De flyselskapene som ikke følger kravene, 

kan nektes å lande. De opprinnelige kravene 

var så vanskelige å svelge for EU at det ble 

nødvendig med forhandlinger med USA. I 

desember 2003 inngikk partene en midlertidig 

avtale om at listen over PNR-data skal 

reduseres fra alle de 50 elementene til maksimalt 

34. Sensitive data om rase, tro og 

helse skal slettes, så langt det er mulig. Lagringstiden 

blir begrenset fra det opprinnelige 

kravet på 50 år til tre og et halvt. Dataene 

skal bare brukes til bekjempelse av terror og 

internasjonalt organisert kriminalitet. 

Datatilsynet forutsetter at flyselskapene 

informerer de reisende om hvilke opplysninger 

som overføres til USA, og formålet 

med utleveringen. De reisende skal slik få 

mulighet til å velge ikke å gjennomføre reisen 

til USA, i den grad det er mulig.


Kunde – enten 

du vil eller ikke 

Datatilsynet fikk en periode i 2003 inn flere 

klager fra tidligere kunder i Telenor. 

Kundene fikk Telenor-selgere på tråden, 

trass i at de hadde reservert seg. 

Telenor hevdet at selskapet hadde et 

løpende kundeforhold også til de personene 

som hadde gått over til konkurrentene. 

Telenor begrunnet det med at de fortsatt 

eier selve nettet som telefontrafikken går i. 

Datatilsynet var ikke enig. Når kunden 

selv har sagt opp hos Telenor, er det ikke 

lenger et løpende kundeforhold – selv om 

Telenor eier nettet. Kunden har jo ikke noe 

valg når det gjelder nettilknytning. Går 

kunden fra Telenor til en annen, har han 

sagt klart fra om at han ikke lenger vil ha 

noe kundeforhold. 

Datatilsynet påla derfor Telenor å stoppe 

den direkte markedsføringen mot tidligere 

kunder som har reservert seg i det sentrale 

reservasjonsregisteret. 

Småbåtregisteret – 

uten mål og mening? 

I 2003 ble det frivillig for båteiere å stå i 

småbåtregisteret. Datatilsynet har derfor 

bedt Tollvesenet om å slette personopplysningene, 

med mindre de båteierne som sto 

oppført etter den gamle ordningen blir 

kontaktet og gis en frist til å melde fra at de 

fortsatt ønsker å være registrert. 

Småbåtregisteret ble opprettet i 1998 for 

å oppnå pålitelige og lett tilgjengelige data 

om fritidsbåter. Registeret skulle blant 

annet danne grunnlag for en eventuell 

miljøbegrunnet båtavgift, og være et hjelpemiddel 

for etterforskning av tyverier og forsikringssvindel. 

Per juni 2003 var 334 354 

båter registrert. 

Når registreringen nå er frivillig, vil 

Datatilsynet gjerne vite hva Tollvesenets 

formål er med å opprettholde registeret. 

Dersom det fortsatt anses som et redskap 

for å forenkle arbeidet med etterforskning 

av båttyverier, bør ansvaret vurderes overført 

til en instans som har mer direkte 

interesse i registeret. 

Tallene fra det sentrale reservasjonsregisteret 

viser at svært mange nordmenn er lei direkte 

markedsføring, spesielt per telefon. Ved utgangen 

av 2003 hadde nesten 600 000 

nordmenn reservert seg. Av dem hadde over 

99 prosent reservert seg mot telefonmarkedsføring. 

Det er mulig å unnta reservasjon 

for markedsføring fra humanitære organisasjoner. 

Men det er en mulighet som blir lite 

brukt: Bare 13 prosent av de reserverte 

åpner for at humanitære organisasjoner kan 

ta kontakt. 

Likevel mottar Datatilsynet hver uke om 

lag 50 henvendelser med følgende tema: 

«Reservasjonen min blir ikke respektert! De 

ringer likevel!» 

I noen tilfeller har selgerne kreative forklaringer: 

«Reservasjonen gjelder kun for ett 

år av gangen», eller «det er feil i registrene i 

Brønnøysund». Så er det noen som viser til 

at det foreligger et «løpende kundeforhold». 

Et firma som har et løpende kundefor- 

GLIMT 

7 

Uønskede selgere på tråden 

Stadig flere reserverer seg mot direkte markedsføring per brev eller 

telefon. Likevel er det enkelte som fortsatt får selgere på tråden. 

Cirka femti ganger per uke 

mottar Datatilsynet klager 

på at reservasjon mot 

telefonselgere ikke blir 

respektert. 

(Foto: Scanpix) 

hold til kundene sine, slipper å sjekke mot 

reservasjonsregisteret. Spørsmålet er hvordan 

et løpende kundeforhold skal defineres. 

Noen ganger er det greit, for eksempel når 

det gjelder abonnementer, bank- og forsikringsavtaler. 

For en ideell organisasjon er det 

mer uklart. Men det skal mer til enn at du 

kjøper lodd to-tre ganger i året. 

Da Datatilsynet utarbeidet en ny og 

strengere fortolkning av hva som ligger i 

begrepet «løpende kundeforhold» høsten 

2003, kom det massive protester fra bransjen. 

Markedsførerne hevder at den nye 

tolkningen vil ødelegge inntektsgrunnlaget 

deres. Datatilsynet mener derimot at tolkningen 

er vid nok. Et eksempel er bilforhandleren 

som kanskje tenker at det er greit 

å sende reklame til kunden etter å ha solgt 

ny bil til ham. Datatilsynet mener at det i et 

slikt tilfelle ikke vil være til særlig bry for 

forhandleren å spørre kunden på forhånd: 

«Ønsker du videre kontakt med oss?»

Hvitvaskingsloven 

Den såkalte hvitvaskingsloven og tilhørende 

forskrifter trådte i kraft 1. januar 2004. 

Da denne loven ennå bare var et lovforslag, 

innvendte Datatilsynet at grunnlaget for den 

var mangelfullt: Verken kontrollbehovet eller 

sentrale personvernhensyn var drøftet og veiet 

mot hverandre. Datatilsynet savnet også en 

nærmere redegjørelse for hvilke trusler som 

gjorde loven nødvendig. 

Datatilsynet må likevel konstatere at loven, 

slik den nå er blitt, ikke avviker vesentlig fra 

Finansdepartementets opprinnelige høringsforslag. 

I 2003 sendte Finansdepartementet så 

ut et utkast til forskrift om tiltak mot hvitvasking 

av utbytte fra straffbare handlinger. I 

høringsuttalelsen ga Datatilsynet uttrykk for 

at den utvidede rapporteringsplikten ville føre 

til store mengder overskuddsinformasjon hos 

Økokrim. Økokrim har bekreftet at etaten i 

løpet av 2003 mottok nærmere fire tusen 

henvendelser om mulig hvitvasking – tre 

ganger så mange som året før. 

90 prosent av disse er blitt liggende urørt 

i Økokrims databaser. Politiet har ikke hatt 

nok ressurser til å gjøre seg nytte av meldingene, 

som næringsdrivende har vært pålagt 

å rapportere under trussel om sanksjoner. 

Brev til begjær 

Offentlighetsloven åpner for bredt innsyn i 

saker som kommer til offentlige instanser. 

Men hva om forvaltningsorganet legger ut 

saksdokumenter, postlister, brev, søknader 

og henvendelser på nettet? Det er forskjell 

på å legge ut saker ubedt, og å sende ut 

saker på forespørsel. 

Skal forvaltningen legge ut alle saksdokumenter 

elektronisk, må den i prinsippet vurdere 

om saken skal offentliggjøres nå og for 

all framtid. Det offentlige har – og får – mye 

informasjon om saker som er vanskelige, 

personlige og som har privat karakter. Følgen 

av feilpublisering av enkelte saker kan 

derfor bli meget stor. Og et enkeltmenneske 

vil kanskje tenke seg om både en og to 

ganger dersom han vet at naboen, lokalavisa, 

sjefen eller andre kan lese brevet på sin egen 

pc samme dag det ankommer kommunen. 

I verste fall kan åpenheten føre til at 

mennesker lukker seg for kontakt med det 

offentlige. 

Det kan føles krenkende å måtte blottlegge seg for sosialkontoret. (Foto: Scanpix) 

Ikke fritt fram 

for sosialkontoret 

I 2002 fikk Datatilsynet inn klager fra hele landet om sosialkontorer 

som krevde detaljerte kontoutskrifter fra klientene sine. 

Kontoopplysningene skulle være en del av dokumentasjonen for utbetaling 

av sosialstøtte. 

Datatilsynet meldte fra til Sosialdepartementet 

om at disse sosialkontorene var for nærgående: 

Betalingstransaksjoner kan inneholde sensitive 

personopplysninger, som for eksempel om klienten 

har betalt for spesielle helsetjenester. Det 

kan føles som krenkende å måtte blottlegge 

seg overfor sosialkontoret, selv med opplysninger 

som isolert sett virker alminnelige. 

Sosialkontoret ville for eksempel vite om 

klienten hadde andre inntekter. I så fall skal 

innhentingen dreie seg om det. Opplysninger 

ut over kontoinnskudd ville være overskuddsinformasjon, 

og ulovlig behandling 

etter personopplysningsloven. 

Sosialdepartementet var enig i Datatilsynets 

innvendinger. I 2003 sendte departementet ut 

et eget rundskriv til landets kommuner der 

det ble bedt om at det som hovedregel ikke 

skulle kreves kontoutskrift lenger. 

Dersom det unntaksvis er nødvendig å be 

om utskrift, skal det nå gjøres klart for klienten 

hvilke opplysninger det er behov for og 

hvorfor, slik at klienten kan «sladde» andre 

opplysninger fra utskriften før den legges 

fram for sosialtjenesten. 

Datatilsynet er fornøyd med at rutinene 

blir like på sosialkontorene, fordi dette berører 

helt grunnleggende personvernhensyn.


Hva tjener naboen? 

Nordmenn har nysgjerrighetens nådegave. Takket være den har norske 

idrettslag og foreninger skaffet seg inntekter i mange år. Men hvor mye 

skal du få vite om naboens økonomi? 

I Norge har de offentlige skattelistene lang 

tradisjon. De har vært lagt ut til årlig 

gjennomsyn i mer enn 100 år. I butikken og 

på døra har du kunnet kjøpe hefter med 

den kommunale inntektslista. Overskuddet 

fra salget har gått til fotballaget og annet 

samfunnsgagnlig arbeid. Avisene har også 

vært påpasselige med å publisere “inntektstoppene” 

så snart listene er blitt lagt ut. 

Men de siste årene har utleggingen fått et 

nytt preg. Nettsteder og nettaviser har valgt 

å la skattelistene ligge tilgjengelig hele året, i 

søkbar form. Datatilsynet har arbeidet i flere 

år for å få til innstramminger. 

Finansdepartementet har lyttet: I 2003 

kom forslaget om å stramme inn praksisen 

med videreformidling av disse opplysningene. 

I høringsbrevet viser departementet til at 

opplysningene i skattelistene ble brukt av 

kriminelle til å peke ut ofre, og at listene i 

noen grad ble brukt til uønskede kommersielle 

formål. 

Så hva er de mest synlige forandringene 

så langt? Jo, fra høsten 2003 er forutsetningen 

for å få skattelistene at opplysninger om 

fødselsdag og -måned, skatteklasse og gateadresse 

ikke blir gjort kjent. Dessuten skal 

videreformidlingen vare i bare tre uker, det 

samme tidsrommet som papirlistene ligger 

til gjennomsyn på ligningskontoret. I tillegg 

foreslo departementet en lov som sier at det 

bare er Skattedirektoratet som kan tilby 

skattelistene til publikum over nettet. 

Datatilsynet mener at forslagene var ønskelige 

og nødvendige, selv om tilsynet selv 

hadde foreslått en større innstramming. 

Nysgjerrigheten har fortsatt gode kår. 

Flere nettaviser har fremdeles skattelistene 

utlagt, flere måneder etter at de ifølge retningslinjene 

fra Finansdepartementet skulle 

ha tatt dem bort fra nettet. Bergens Tidende 

gir gratis likningsopplysninger fra 2000, 

2001 og 2002, og Romerikes Blad tilbyr søk 

i skattelistene for 2002. VG på sin side har 

fjernet skattelistene, men tilbyr beregninger 

av brutto inntekt sendt på SMS, mot betaling. 

Scanpix) 

GLIMT 

Tilsyn avslører 

lav kunnskap 

9 

NRK og Aftenposten 

mest interessert 

Mediene følger med i hva Datatilsynet 

arbeider med. I 2003 fikk tilsynet 89 bestillinger 

fra pressen og andre om til sammen 

430 dokumenter fra postjournalen. Tilsynet 

har registrert over 1500 nyhetsinnslag på 

medienes internettsider. Det var NRK og 

Aftenposten som hadde flest omtaler av 

Datatilsynets virksomhet. 

Datatilsynets tilsynsbesøk i 2003 viste at et 

flertall av de besøkte virksomhetene hadde 

liten kunnskap om regelverket og de prinsippene 

dette er tuftet på. Det ble avdekket 

flere tilfeller hvor ledelsen ikke hadde definert 

klare rammer for ansvarsforhold for 

behandlingen av personopplysninger. Det 

ble også registrert en manglende oversikt 

over hva slags personopplysninger som faktisk 

behandles. Mange ser dessuten ut til å 

oppfatte arbeidet med eksempelvis internkontrollsystem 

som en tung prosess som det 

fort blir til at man skyver foran seg. 

Tilsynsvirksomheten er nedfelt i lovverket 

som et viktig virkemiddel for å sikre et godt 

personvern. Datatilsynet gjennomførte 79 

tilsyn i 2003. Det ble blant annet gjennomført 

ni tilsyn i primærhelsetjenesten, ti i 

større helseforetak. I kommunene var det 31 

tilsyn. Kundesentre, butikk, taxi og lignende 

fikk elleve tilsyn, markedsførere fikk tre, 

kameraovervåking hadde ti tilsyn og det var 

to tilsyn i informasjonssystemet for 

Schengen. Det var 25 prosent færre tilsyn i 

2003 enn året før, fordi Datatilsynet hadde 

mindre ressurser til dette arbeidet. 

Tilsynene viste følgende typiske avvik: 

• Uryddighet knyttet til ansvar og myndighet 

• Brudd på bestemmelser om internkontroll 

• Brudd på bestemmelser om informasjonssikkerhet

10 OVERBLIKK PERSONVERNRAPPORTEN 

Gjennomsiktig er ikke 

det samme som trygt 

Det finnes mange gode grunner til å registrere og 

kontrollere. Likevel advarer Georg Apenes mot at 

summen av mange tiltak med gode hensikter kan 

ramme folks rett til å verne om privatlivet. 

– Informasjon og rådgivning fremmer i det 

lange løp respekten for privatsfæren og den 

personlige integriteten, sier Datatilsynets direktør. 

– Framfor å true med paragrafer og trumfe 

igjennom vedtak, er vi i Datatilsynet blitt 

oss enda mer bevisst nytten av å gå fram 

med lempe, sier Apenes. 

Et viktig skritt i så måte er arbeidet med å 

desentralisere tilsynets oppgaver – for 

eksempel ved å opprette personvernombud. 

I 2003 fikk to kommuner egne ombud. 

Nordlandskommunene Vefsn og Vestvågøy 

satser nå begge på å bringe personvernet 

nærmere innbyggerne enn hva Datatilsynets 

kontorer i Tollbugata i Oslo er i stand til. 

Apenes håper det skal bli flere ombud, i 

kommunesektoren så vel som andre steder. 

Tre satsingsområder 

I 2003 konsentrerte Datatilsynet mye av 

innsatsen om tre områder: helsesektoren, 

kommunene og arbeidslivet. 

Helsesektoren er viktig å følge med i, fordi 

den behandler mange og svært sensitive 

personopplysninger. Samtidig er teknologien 

i rivende utvikling, blant annet ved etable- 

ring av nasjonale helsenett og innføring av 

fullelektroniske pasientjournaler. 

– Slett ikke alle helseforetak henger med 

når det gjelder kunnskapen om reglene i 

personopplysningsloven og helseregisterloven, 

sier Apenes. 

Kommunene er også ambisiøse. De skaffer 

seg mye ny og effektiv teknologi. 

– De satser for eksempel på det som så 

besnærende brukervennlig kalles “døgnåpen 

forvaltning”, service og tilgjengelighet. Flere 

kommuner har lagt de elektroniske journalene 

og dokumentene sine på nettet. Det er 

vel og bra. Men det er viktig at de også legger 

vekt på diskresjon, sikkerhet og taushetsbestemmelser. 

Ideelt sett er det fint å kunne 

gå til én luke på kommunekontoret og få 

ordnet det meste der. Det kan bety at en 

utilsiktet, men betenkelig opphopning av 

personopplysninger oppstår – og dermed 

fare for feilskjær, advarer Apenes. 

I arbeidslivet har Datatilsynet sett utstrakt 

bruk av overvåkingsteknologi og kontrollmetoder. 

– Her må partene i arbeidslivet finne 

fram til balanserte løsninger som forebygger 

konflikt. En stadig større del av telefonene 

og brevene til Datatilsynet dreier seg om 

overvåking og kontroll på arbeidsplassene. 

Mulighetene for å forebygge grums og overtramp 

er så absolutt til stede. Men jeg tror 

nok at arbeidslivets parter kunne bidra enda 

noe mer energisk i forebyggende informasjons- 

og avtalearbeid, sier Apenes. 

Vern under press 

– Også i fjor så det ut til at personvernet var 

under press? 

– Ja, og ofte er det summen av mange tiltak, 

som hver for seg kan være uskyldige og 

ønskelige, som skaper presset, konstaterer 

Georg Apenes. 

– Valg av teknologi er også et valg av 

samfunn. Jeg er opptatt av at muligheten for 

å bevege seg sporfritt er blitt betydelig mindre. 

Ett eksempel er utviklingen av automatiske 

bomstasjoner. Bilistene som ønsker å 

passere uten å måtte gi fra seg personlige 

opplysninger, møtes med hindre. Følgen av 

hindrene er at det sporbare alternativet virker 

betydelig mer bekvemt enn det sporfrie. 

Bilisten har derfor ikke noe reelt valg. Det 

mener vi han bør ha. Sannheten er at vi stadig 

oftere legger igjen små kunnskapsbiter 

om oss selv, i vår ferd gjennom døgnet. I en 

eller annen sammenheng, i en nær eller fjernere 

fremtid, frykter jeg at innsamlingen av 

adferdsdata blir mer interessant. Både for en 

omsorgsfull stat og et innovativt næringsliv. 

Brukes, men til hva? 

– Det er kanskje Datatilsynets fortjeneste at 

flere nordmenn nå er klar over at de etterlater 

seg alle slags spor? 

– Noen må fortelle dem om følgene av

– Du skal som borger i størst mulig grad selv kunne velge om du vil gi fra deg personopplysninger eller ikke. Uten tillit 

føler vi oss ikke trygge – da hjelper ikke all verdens teknologiske påhitt, sier Datatilsynets direktør Georg Apenes. 


alternativer de velger. Mange har fortsatt beskjedne 

forestillinger om hva sporene kan 

brukes til. Tankevekkende mange synes 

overhodet ikke å reflektere over slike sammenhenger. 

Et spørsmål om tillit 

Datatilsynsdirektørens credo er fortsatt det 

samme: Borgerne skal få vite at de blir registrert. 

Når, av hvem og til hvilket formål. 

– Det finnes alltid masse gode argumenter 

for overvåking, for å registrere, kontrollere 

og notere. Men dette må være det ufra- 

vikelige prinsippet i en liberal, individorientert 

rettsstat: Du skal være informert om det 

omgivelsene vet eller ønsker å vite om deg. 

Dette handler dypest sett om vilkårene for 

tillit mellom den enkelte og fellesskapet. 

– Hva er sammenhengen? 

– Vi bygger samfunnet vårt på den forestillingen 

at det enkelte mennesket som hovedregel 

skal ta ansvar for seg selv og resultatene 

av sine valg. Da må borgeren forutsetningsvis 

kunne vite hva slags kunnskaper 

omgivelsene har om den. Det må være en 

viss symmetri mellom mine egne forutset- 

ninger, og det omgivelsene har skaffet seg av 

innsyn og kunnskap om meg. Slik er det i 

rettssalen, og slik er det i forvaltningen etter 

at vi fikk offentlighetsloven: Jeg må kunne 

stole på at det legen sier til meg, er gjenstand 

for fortrolighet. Det må ikke uten 

mitt vitende sendes videre til arbeidsgiveren 

min, forsikringsselskapet mitt, forretningskonkurrenten 

min og så videre. Tillit er som 

et smøremiddel i fellesskapet. Vissheten om 

det motsatte, at noen kanskje har vært i 

mine skuffer og lest mine brev, gir ikke 

noen god følelse. 

“Den som for villig og for 

ofte veksler inn sin frihet 

for trygghet, risikerer å 

miste begge deler” 

11. september-effekten 

– Overvåking har fått ny vind i seilene etter 

11. september 2001? 

– Krigen mot terror er blant annet basert 

på forestillingen om at bare et samfunn er 

gjennomsiktig nok, får man øye på Det Onde 

i tide: Slik kan det utslettes! Med alle tenkelige, 

pluss noen nokså utenkelige, midler. 

USA har ingen føderale personvernlover eller 

noe datatilsyn. Derfor kan de politiske myndighetene 

i USA nå – uten særlig hjemlig 

opposisjon – legge til rette for et overvåkings- 

og kontrollsamfunn med registrerende 

sensorer montert i store deler av resten av 

verden. Det gjenstår å se om gjennomsiktigheten 

i seg selv skaffer oss den evige fred, 

med løven og lammet på fellesbeite. 

– Frykt skaper lett sin egen forestillingsverden? 

– Det har jeg også merket når jeg har reist 

rundt og snakket med folk i embets medfør. 

Eldre damer som før hadde syklubb klokka 

18.00, føler seg nå så utrygge i samfunnet at 

de har lagt møtet til formiddagen i stedet. 

Det er denne typen medmennesker som i 

forståelig engstelse er villig til å betale for 

det de håper er trygghet med mye av sin integritet. 

Jeg tror ikke det hjelper. Jeg tror 

heller det er på tide å gjenta noe jeg sa for 

noen år siden: Den som for villig og for ofte 

veksler inn sin frihet for trygghet, risikerer å 

miste begge deler.

12 

ALT ER SPORBART PERSONVERNRAPPORTEN 

Vi legger igjen 

stadig flere spor 

Det er ikke lenger mulig å ha oversikt over 

hvilke data som tas vare på, og hvor. I pc-ens 

barndom var det greit. Men å prøve å forstå hva 

en pc gjør i dag er mye vanskeligere. Hvilke 

spor legger den igjen, og hvor? 

– Hvor mange er det som forstår hva cookies 

er, spør teleanalytiker Tore Aarønæs retorisk. 

– Eller hva en brannmur gjør og ikke 

gjør? Det verste er at vi ikke vet hvor det 

blir av informasjonen. Nede i Windowsprogrammet 

ligger det hundrevis av snutter 

som viser hvor jeg har surfet med min 

maskin. Den samme informasjonen ligger 

på forskjellige servere rundt om, utenfor vår 

kunnskap og kontroll. Hva kan vi gjøre? Vi 

må bare ta sjansen på at det går bra. 

Nesten uløselig 

Tore Aarønæs brukes mye av de stadig flere 

telekom-operatørene i Norge. Han lager 

analyser som forteller hvilke teletrender som 

er viktige, og hvor de nye vekstmarkedene 

er. Telenett i alle former er allerede blitt den 

viktigste av alle kommunikasjonskanaler. Og 

kanskje den farligste? 

– Jeg ser at de nasjonale datatilsynene har 

begynt å tenke på tekniske temaer som har 

med personvern i telekommunikasjon å gjøre, 

for eksempel trådløse nettverk – som 

Teknologi skaper nye spor 

� Ny tele- og datateknologi skaper ”ufrivillige” 

spor som svært få har samlet oversikt over – 

om noen. 

� Hjemme-pc kombinert med bredbånd og trådløse 

nett (WLAN) betyr en stor forenkling i hverdagen 

for brukerene – og en helt uoversiktlig 

spredning av data. 

� Bevisstheten om farene er for lav hos de fleste. 

Utviklingen går så fort at verken skolen eller 

myndighetene henger med. 

WLAN. Jeg tror de står overfor til dels uløselige 

problemer. 

Aarønæs peker på WLAN-boksen sin, 

som henger på veggen i stua. 

– Fordelen med den boksen er at hele familien 

kan kommunisere trådløst. Det er 

meget enkelt og komfortabelt. Ulempen 

hvis vi ikke sikrer oss, er at en hvilken som 

helst person kan stille seg opp i en bil utenfor 

huset og bruke sin bærbare pc mot vår 

boks – for eksempel til straffbare handlinger 

som opp- eller nedlasting av barneporno. 

Da vil politiet eventuelt oppspore meg. Det 

blir min jobb å overbevise dem om at jeg er 

blitt utsatt for snoking. 

Spor langs alle veier 

Den samme boksen har uansett distribuert 

en mengde dataspor utover i nettet. 

– Teleleverandøren min kan sjekke livet 

mitt, bare fordi han leverer bredbånd til 

meg. På samme måte som med mobiltelefonen 

min, som bank- og kredittkortet og 

som brikken i frontruta på bilen min. Jeg 

kom tilfeldigvis i samtale med en kar i veimyndighetene 

om hva den brikken også 

brukes til. Ved Sande i Vestfold hadde jeg 

lagt merke til ei antenne som hang på ei bru 

over veien. Den identifiserer de tre siste sifrene 

i bombrikken i bilen min. Tilsvarende 

antenner i Oslo har da alt registrert at sifferkombinasjonen 

har kjørt derfra. Vegvesenet 

bruker systemet til noe fornuftig: å beregne 

trafikkflyten ut fra Oslo. Men i teorien kan 

det sørge for at jeg blir tatt for å ha kjørt for 

fort: Jeg er delvis gjenkjent. Hvordan skal 

du kunne få kjennskap til at slike data om 

deg eventuelt finnes? Den som samler dataene, 

har et liknende problem. Det er for 

eksempel en stor jobb å hente opp mobiltelefonlogger, 

om politiet trenger å finne ut 

av en kriminalsak. Vanlige folk kan bare 

drømme om at de skal få samme tilgang. 

– Mener du teknologien gjør at vi må gi 

opp tanken på et reelt personvern? 

– Ikke gi opp. Men grensestolpene blir 

nok flyttet. I min sektor godtar vi at mer og 

mer blir trådløst. Det bringer inn spørsmå-

– Vi forstår ikke lenger hvor mye informasjon vi faktisk sprer rundt oss, sier Tore Aarønæs, teleanalytiker i Norsk Telecom AS. Mulighetene for å overvåke oss ved hjelp av de 

mange elektroniske spor vi etterlater oss daglig, kommer til å øke radikalt i framtiden. Hvem samler dem opp, og hvor gjør de av dem? spør han. (Foto: Scanpix) 

let om beskyttelse kontra effektivitet. Analyser 

vi har gjort, viser at en brannmur senker 

bredbåndskapasiteten med 50 prosent. 

Spørsmålet er hvor tungvint vi er villig til å 

få det. Jeg tror de fleste tar en sjanse, og håper 

det går bra. 

Bare begynnelsen 

Tore Aarønæs peker på at elektronisk sporbarhet 

bare er i sin begynnelse. 

– For ti år siden var det slik at du la igjen 

to typer dataspor: med bankkort og telefon. 

Nå er det mange flere. Det er ingen vågal 

spådom at det i 2014 er ytterligere ti ganger 

så mange sporingsmuligheter, i betydning 

muligheter for å legge igjen identifiserbar 

informasjon om deg selv. Med interaktiv tv 

og enkel betaling ved hjelp av mobiltelefonen, 

skjer det samme: Hver ny dings utfordrer 

personvernet. 

Elektronisk krig? 

Teknologien flytter grensene for mer enn 

personvernet. Aarønæs peker på at de enorme 

datamengdene i verden også representerer 

makt. Herredømmet over informasjonen 

kan bli et krigstema. 

“Folk er blitt veldig begeistret for håndholdte 

betalingsterminaler. Da slipper de nemlig å levere 

fra seg kredittkortet og identifisere seg” 

– Noen spår at kommende kriger kan 

komme til å utspille seg i elektroniske nettverk. 

Det kan være forståelig, ut fra at enhver 

krig i bunn og grunn dreier seg om 

maktherredømme, økonomi eller religion. 

De to første variantene kan du utkjempe på 

nettet. 

– Hvordan skal hver enkelt forholde seg 

til en teknologistyrt omverden som truer 

med å krenke rettighetene våre? 

– For myndighetene må oppgaven være å 

identifisere de største farene for misbruk, og 

gjøre noe med dem. Hver og en av oss bør 

dessuten tenke over hva vi gir fra oss, og 

hvorfor. En artig observasjon er at folk er 

blitt veldig begeistret for håndholdte betalingsterminaler. 

Da slipper de nemlig å levere 

fra seg kredittkortet og identifisere seg; 

i verste fall gi fra seg data som kan misbrukes 

av folk på et serveringssted eller i en 

butikk. 

Sak for skolen 

– Men bedre beskyttelse på nettet kan vi 

bare glemme? 

– Langt ifra. Beskyttelse av personlig integritet 

og egne eiendeler i en digital verden 

er et stort og viktig felt. Jeg er oppriktig forundret 

over at fagplanene i skolen ser ut til 

å mangle dette perspektivet – selv på de 

skolene som har datafag. Jeg vet det, fordi 

den ene av sønnene mine tar slik utdannelse. 

Der lærer han lite om Internett og 

beskyttelsesstrategier. Vi trenger da ikke å 

åpne for økede sporingsmuligheter frivillig...

Den elektroniske brikken i bilen din gjør mer enn å registrere antall 

passeringer gjennom bommene; den kan også kontrollere hvor du 

har kjørt og når du passerte. (Foto: Ken Opprann)


Elektroniske billetterings- og betalingssystemer, 

GPS-teknologi og videokameraer kan gi 

svært detaljerte opplysninger om hvor og 

hvordan den enkelte beveger seg. Den som 

har kontroll med slike hjelpemidler, vet hvor 

du er eller har vært, vet når du var der, vet 

hvordan du reiste og hvor du kom fra. De 

elektroniske sporene dine kan også fortelle 

hva du gjorde der. 

– På stadig flere områder kommer det systemer 

som gjør at den enkeltes bevegelser 

blir registrert, forteller Ove Skåra, informasjonssjef 

i Datatilsynet. 

– Som reisende er du ikke lenger anonym. 

Du legger igjen mange spor etter deg, enten 

du kjører bil eller bruker annen transport. 

De gode formålene 

Datatilsynet er opptatt av denne utviklingen. 

Skåra sier at registreringen ofte er begrunnet 

i gode formål. 

– I Samferdselsdepartementets IKT-strategi 

«Fra A til B… Bedre, tryggere og mer effektiv 

transport – med IKT» er det et uttalt 

mål at mer bruk av informasjonsteknologi 

skal gjøre samferdselen sikrere, utnytte kapasiteten 

bedre og øke nytten for brukerne. 

Departementet peker på økonomi og miljø, 

og sier at begge deler blir bedre. Men utviklingen 

reiser også spørsmål for personvernet. 

Øker kravet om ulike former for registrering, 

minsker muligheten din for å ferdes uten å 

legge igjen spor. Økt registreringsnivå, med 

innsamling av store mengder personopplysninger 

på nye felter, øker også risikoen for at 

opplysningene kan komme på avveie eller 

misbrukes. 

Vil ha oversikt 

Datatilsynet har et bestemt inntrykk av at 

personvernhensyn i liten grad er blitt vurdert 

når det kommer nye tiltak på samferdselssektoren. 

Tilsynet har derfor satt i gang et prosjekt 

for å få en mer systematisk oversikt over 


15 

Du er ikke 

anonym i trafikken 

Veitrafikken er en av arenaene som blir stadig 

mer overvåket. Datatilsynet krever sporingsfrie 

alternativer for passering av bomstasjoner. 

Elektronisk styrt samferdsel 

� Elektroniske bomstasjoner blir innført flere og 

flere steder. En uheldig bieffekt er at det er lett 

å identifisere bilene som passerer 

� Det er en risiko for at de innsamlede opplysningene 

kan spres videre 

� Problemet gjelder ikke bare bilen, men også 

billettering på andre transportmidler. 

Personvernhensyn blir i altfor liten grad vurdert 

når det innføres nye tiltak i norsk samferdsel 

hvor mye registrering det gjøres i sektoren og 

hvilke nye tiltak som er under planlegging. 

Tilsynet spør: Hvilke opplysninger samles 

inn? Hvilke situasjoner gjelder det? I løpet av 

våren håper Datatilsynet å ha fått dannet seg 

en god oversikt. Tilsynet vil også utarbeide en 

juridisk vurdering omkring retten til å kunne 

ferdes uten å måtte legge fra seg personopplysninger. 

Bomstasjon uten bom 

Et fenomen tilsynet allerede har tatt standpunkt 

til, er de nye, helautomatiske bomstasjonene. 

– Vi krever at det må finnes reelle alternativer 

for sporingsfri passering i bomstasjoner 

i Norge. Det må være mulig for den enkelte 

å velge om passeringene skal registreres eller 

ei. Husk at et av de av grunnleggende personvernprinsippene 

både nasjonalt og internasjonalt 

er retten til i størst mulig grad å 

kunne ferdes fritt, uten å legge igjen spor 

eller bli registrert, sier Skåra.

Sladrebrikken følger deg 

Det er ikke kun i trafikken vi risikerer å legge igjen nye spor. 

De små «sladrebrikkene» som fagfolk kaller RFID er en av flere 

teknologiske løsninger som stadig gir nye sporingsmuligheter. 

– Folk flest vet ikke hva disse brikkene gjør, 

selv om de omgås dem til daglig, sier informasjonssjef 

i Datatilsynet Ove Skåra. 

Han forteller at sladrebrikken sender informasjon 

om seg selv, slik at enheten brikken 

er festet på kan identifiseres unikt. Disse 

brikkene kan ha mange utforminger og 

funksjoner. I dag er det vanlig med brikker 

innebygd i bilnøkler som en elektronisk 

startsperre og brikker til bruk i bomringene. 

Dessuten er de i ferd med å erstatte de tradisjonelle 

strekkodene for logistikkformål. I 

butikken vil det nå være mulig å gi hvert enkelt 

produkt en unik kode, takket være slike 

brikker. 

– Hva betyr denne nye spormuligheten 

for folk flest? 

– Fra et personvernsynspunkt gjør brikkene 

det mulig å følge med deg, uten at du nødvendigvis 

er klar over kontrollen. Identitetskort 

eller pass med RFID-teknologi plassert i 

lommeboken vil kunne gi beskjed til kontrollposten, 

uten varsel til den som bærer 

dokumentet. Innehaveren får ikke vite at 

ID-kortet ble sjekket. Et annet eksempel: 

Klesplagg merket med en RFID-brikke vil 

kunne identifisere seg, og kanskje dermed 

også sin bærer, så lenge klesplagget eksisterer. 

Sjelden godtagbart 

– I noen tilfeller kan det være nyttig med slike 

løsninger? 

– Elektroniske spor er med på å slå hull i 

veggene inn til privatlivet, sier informasjonssjef 

i Datatilsynet Ove Skåra. Dette gjelder i 

høy grad RFID-brikken (radiofrekvensidentifikasjon), 

som også kalles sladrebrikken. 

(Foto: Berit Roald) 

– RFID-brikkene er geniale i forhold til 

styring og oversikt over varer og gjenstander. 

Det blir imidlertid problematisk når brikken 

kan knyttes til personer. Det kan dreie seg 

om merking av pasienter og kritisk viktig 

personell på et sykehus, for å holde rede på 

hvor den enkelte til enhver tid befinner seg. 

Slik bruk av teknologien kan i noen få, avgrensede 

tilfeller godtas. Men i mange andre 

situasjoner vil brikkene innebære et uakseptabelt 

innhogg i personverninteressene. 

Fra før vet vi at telefonsamtaler, bruk av betalingskort 

og Internett er lett sporbart. Ove 

Skåra ser at det hele tiden lanseres ny teknologi 

– redskaper som kan gjøre det mulig å spore 

hele livet vårt uten at vi merker det. 

– Men alt som er mulig, er ikke ønskelig. 

Den gjennomsiktigheten sporene gir, er ikke 

betryggende for personvernet. Elektroniske 

spor er tvert imot med på å slå hull i veggene 

inn til privatlivet. Det er ikke i noens interesse. 

Det er derfor vi følger utviklingen av 

de nye sporsystemene så nøye.

Scanpix 


Hjemmesider 

– ikke helt private 

Hvor går grensen for hva du kan skrive på din egen hjemmeside? 

En ny lovtolkning fra EF-domstolen slår fast at personvernlovgivningen 

også gjelder for private hjemmesider. 


17 

I november tok domstolen for seg det som 

er blitt kalt Lindqvist-saken. 

Den svenske konfirmantlederen Bodil 

Lindqvist hadde sin egen hjemmeside på 

nettet. Siden inneholdt ikke bare opplysninger 

om Lindqvist selv. Her fant du også 

navn, arbeidsoppgaver og fritidsinteresser til 

flere av kollegene hennes. På nettsiden omtalte 

Lindqvist en kvinnelig kollega som 

hadde skadet foten, og derfor var delvis sykmeldt. 

Problemet var at kollegene protesterte. 

De hadde verken fått informasjon om 

nettsidene eller anledning til å samtykke i 

publiseringen på forhånd. Noen av dem 

mislikte dette. Lindqvist anmeldte seg selv 

til politiet for å få gjennomgått lovligheten 

av handlingene sine. 

Dømt i første rett 

I første rettsinstans ble Lindqvist dømt til 

bøter for overtredelse av den svenske personvernlovgivningen. 

Hun hadde etter rettens 

mening behandlet personopplysninger elektronisk, 

uten å ha meldt fra til den svenske 

Datainspektionen, hun hadde behandlet 

sensitive personopplysninger uten at vilkårene 

for det forelå, og at hun hadde overført 

opplysninger til tredjeland. Saken ble anket. 

Ankedomstolen ville gjerne ha svar på om 

Lindqvists handlinger var i strid med bestemmelsene 

i EUs personverndirektiv, og 

ba EF-domstolen om en tolkning. 

Mer enn bare personlig 

I lovtolkningssak 6/11 2003 slo EF-domstolen 

fast at privatpersoners hjemmesider 

omfattes av personverndirektivet. En følge 

av denne tolkningen er at flere hjemmesider 

på Internett – som Datatilsynet til nå har 

sett på som rent private – vil omfattes av 

direktivet, og dermed også av personopplysningsloven. 

Den som lager private hjemmesider med 

opplysninger om andre personer, må forholde 

seg til reglene i personopplysningsloven. 

Hva med ytringsfriheten? 

EF-domstolens tolkning reiser en lang rekke 

spørsmål, blant annet om avgrensning mot 

ytringsfriheten, litterære og kunstneriske uttrykk, 

og om ansvarsforholdet ved publisering 

av personopplysninger. Dette er spørsmål 

Datatilsynet kommer til å arbeide med i 2004. 

Du kan ikke legge ut hva som helst på hjemmesiden 

din på Internett: Dersom du omtaler venner eller kolleger 

uten deres samtykke, kan du gjøre deg skyldig i 

brudd på personopplysningsloven.

Personvernet må bringes nærmere den som skal vernes, 

skriver justisminister Odd Einar Dørum. (Foto: Scanpix)


KAMERAOVERVÅKING 

Kommunal styring av 

kameraovervåkingen? 

AV JUSTISMINISTER ODD EINAR DØRUM (V) 

For enkelte har personvern karakter av å 

være noe luftig, og som derfor lett må vike 

når hensynet kommer i konflikt med andre, 

mer tydelige interesser, som fordeler med 

bonuskort eller forebygging av kriminelle 

handlinger. Den som er interessert i personvern, 

vet imidlertid at personvern like gjerne 

kunne kalles vern av den enkeltes selvrespekt 

og selvbilde. Personvern i stort er vern av 

muligheten til selv å påvirke hvordan en vil 

fremstå for sine omgivelser. Det handler om 

kontroll med bruken av informasjon om en 

selv. Den store utfordringen – for meg som 

justisminister med ansvar for personopplysningsloven 

og for Datatilsynet som tilsynsmyndighet 

– er å legge til rette for at flere 

skal fatte interesse for det å verne om sin 

egen personlighet. Personvernet må bringes 

nærmere dem som skal vernes. Hvordan skal 

vi få det til? 

For sporadisk kontroll 

Et forslag som er vel verdt å se nærmere på, 

er å la kommunene få føre tilsyn med kameraovervåking. 

Omfattende kameraovervåking 

har fordeler. Blant annet kan det forebygge 

kriminelle handlinger. Samtidig gjør 

det noe med lokalmiljøet der kameraene settes 

opp. Å vite at man blir observert uten å 

kunne se den som observerer, er ikke bare 

ubehagelig. For de fleste vil overvåkingen 

også påvirke hvordan man oppfører seg. Atferden 

blir mer bundet og konform. 

I dag er det Datatilsynet som fører tilsyn 

med at kameraovervåkingen holder seg 

innenfor lovens rammer. Loven krever at det 

må være et saklig behov for kameraover- 

våkingen, og at den skal skiltes. Tilnærmingen 

har to ulemper. Ved at det fokuseres 

på behovet til den enkelte virksomheten, er 

det ikke mulig å regulere overvåkingen mer 

planmessig, for eksempel ved å se et strøk 

under ett. For det andre gjør det sentraliserte 

tilsynet og Datatilsynets begrensede ressurser 

at kontrollen med overvåkingen nødvendigvis 

blir sporadisk og lite forankret i 

lokalmiljøet. 

Kommunene bør selv avgjøre 

Forslaget om å overføre tilsyn og kontroll 

med kameraovervåking til lokale myndighe- 

19 

Justisministeren varsler i dette innlegget at han vil 

vurdere å overføre tilsyn og kontroll med kameraovervåking 

til kommunene. 

Fra sentral til lokal styring? 

� I dag er det Datatilsynet som fører tilsyn med at 

kameraovervåkingen holder seg innenfor lovens 

rammer. Loven krever at det må være et saklig 

behov for kameraovervåking, og at overvåkingen 

skal skiltes. 

� Justisministeren mener det også bør vurderes 

om kommunene skal ha en viss frihet til å 

avgjøre om, hvordan og i hvilken utstrekning 

overvåkingskameraer bør tillates på gater og torv. 

� En kommune kan for eksempel få bestemme at 

et område skal være fritt for kameraovervåking, 

eller at det her skal være tak på antall kameraer. 

� Datatilsynet har overfor Justisdepartementet 

stilt seg svært positive til disse signalene. 

ter er spennende tanker som fortjener en 

oppfølgning. Og det er ingen grunn til å la 

nytenkningen stoppe her. En bør samtidig 

vurdere om kommunene bør ha en viss frihet 

til å avgjøre om, hvordan og i hvilken 

utstrekning overvåkingskameraer bør tillates 

oppstilt på gater og torv. En kan for eksempel 

tenke seg at en kommune får frihet til å 

bestemme at et område skal være fritt for 

kameraovervåking, eller at det skal være et 

«tak» på hvor mange kameraer som skal 

kunne plasseres i området. En slik helhetstenkning, 

som har likhetstrekk med kommunens 

forvaltning av plan- og bygningsregelverket, 

lar seg ikke gjennomføre i dag. 

Innslag av kommunalt selvstyre her vil flytte 

personvernspørsmål nærmere dem som blir 

berørt, og stimulere personverndebatten 

rundt om i lokalmiljøene. 

I så fall har vi kommet nærmere den målsettingen 

jeg skisserte innledningsvis – å 

synliggjøre hva personvern er, og å anspore 

den enkelte til selv å ta ansvar for vernet om 

sin egen integritet. Det er imidlertid for tidlig 

å trekke bastante konklusjoner om fremtidige 

tilsyns- og kontrollmyndigheter i forbindelse 

med kameraovervåking. Forslaget 

må ses i sammenheng med personvern i vid 

forstand. Dette vil jeg komme tilbake til.

20 

KAMERAOVERVÅKING PERSONVERNRAPPORTEN 

Overvåking 

i det skjulte 

Overvåkingskameraet er en gammel utfordring 

for personvernet. Men også kameraovervåkerne 

følger med i tiden. Ny teknikk tas i bruk – og 

stadig flere kameraer monteres. 

De digitale overvåkingssystemene befester 

sin stilling i markedet. Systemene er brukervennlige 

og funksjonelle, teknologien blir 

stadig billigere og selgerne er pågående. 

En ny trend er det fjernstyrte kameraet 

med 360 graders dekning og med zoom, et 

såkalt «doom-kamera». Disse nye, digitale 

kameraene finnes der folk ferdes, men publikum 

ser dem ikke så lett. Kjøpesenteret Oslo 

City er et eksempel på et område hvor slike 

kameraer er tatt i bruk. Det kunne Datatilsynet 

konstatere på et tilsynsbesøk i fjor. Kameraene 

var plassert slik at de ikke bare dekket 

fellesområdene i kjøpesenteret. De kunne 

også zoome inn på de enkelte butikkene – 

når operatøren måtte finne det for godt. 

Direkte sending 

Det finnes flere eksempler. I en kleskjede var 

det installert Internett-kameraer på mange av 

utsalgsstedene. Bildene ble overført til hovedkontoret 

uten at de ansatte visste når kameraene 

var virksomme eller ikke. Et uanmeldt 

tilsyn ble gjort etter at en representant 

for fagforeningen varslet Datatilsynet om at 

de ansatte opplevde dette som integritetskrenkende. 

Datatilsynet ga pålegg om at kameraovervåkingen, 

slik den var lagt opp 

overfor de ansatte, måtte stoppe straks. 

Noen hovedregler 

� Formålet med overvåkingen skal være saklig 

begrunnet, og overvåkeren må vurdere fordeler 

og ulemper opp mot hverandre. 

� Kameraovervåking skal merkes tydelig. 

� Opptak skal slettes innen sju dager dersom ikke 

politiet kan få bruk for opptakene. 

� Kameraovervåking skal meldes inn til 

Datatilsynet minst 30 dager før oppstart. 

Kamera på toalettet 

Og hva synes du om å bli overvåket på toalettet? 

Datatilsynet kom ved tilsyn over to tilfeller 

hvor det var kameraovervåking i forrommet 

til kundetoalettene. 

«Dette er en type sted hvor de fleste ventes 

å ha et ekstra behov for diskresjon,» heter det 

i Datatilsynets tilsynsrapport. Tilsynet ga derfor 

beskjed om at denne overvåkingen skulle 

opphøre. 

Mange av dem som tar i bruk kameraovervåking, 

tenker lite på hvilket ansvar og hvilke 

plikter de tar på seg i forhold til personopplysningsloven. 

Det synlige tegnet er at svært 

mange ikke har meldt fra om kameraovervåkingen 

i det hele tatt – selv om meldeplikten 

til Datatilsynet er den letteste å etterleve av 

alle bestemmelsene i personopplysningsloven. 

Bruken av overvåkingskameraer 

griper om seg, og ikke alle overholder 

meldeplikten til Datatilsynet. Dessuten 

hender det altfor ofte at overvåkingen 

ikke er tilstrekkelig merket. 

(Foto: Ken Opprann)

Med de nye mobiltelefonene kan man ta bilder av folk uten at de er klar over det. I verste fall kan slike bilder misbrukes, 

enten ved at man legger dem ut på nettet eller at man videresender dem til andre. (Foto: Ken Opprann) 

Mobil med kamera 

– mer enn et leketøy 

Salget av mobiltelefoner med kamera er i ferd med å ta av. Bare i Norge 

var det fram til årsskiftet solgt nærmere 200 000 slike telefoner. De er 

lette å bruke og det er lett å sende bilder ut i verden. Men vi må være 

oppmerksom på at mobilbilder lett kan misbrukes. 

Et vanlig fotografiapparat røper hva du holder 

på med. Det setter de fleste mennesker 

pris på – iallfall de som står foran linsen. 

Men teknologien har gitt oss en enorm bestand 

av skjulte kameraer. Mobiltelefoner 

med kamera har gjort det enkelt å ta bilder 

og kjapt legge dem ut på nettet. 

Den som tar bildet, gjerne i skjul, er kanskje 

ikke klar over at bilder av personer også 

defineres som personopplysninger. Enhver – 

også den skjulte mobilfotografen – som publiserer 

bilder av personer som direkte eller 

indirekte kan identifiseres, må derfor også 

forholde seg både til personopplysningsloven 

og åndsverksloven. 

Politiet følger med 

Kripos følger det økende problemet nøye. 

Politiet har blant annet registrert bilder med 

erotiske og seksuelle motiver. Bildene er lagt 

Noe å tenke på før du legger 

bilder på nettet 

� Du må ha samtykke dersom du vil legge ut 

bilder av en eller flere bestemte personer på 

Internett. 

� Det du legger ut på nettet er tilgjengelig for 

millioner av brukere over hele verden. 

� Publiserte bilder kan lastes ned og brukes av 

hvem som helst. Du har ingen oversikt over 

hvem som vil laste ned bildene og bruke dem 

– og til hva. Det hjelper lite å fjerne bildene 

fra hjemmesiden om du angrer senere. 

ut på nettet etter brudd mellom kjærester. 

Flere land har allerede innført totalforbud 

mot å ta med mobiltelefoner i offentlige 

badeanlegg og i treningsstudioer. 

Det er kanskje en vei å gå. Men det 

viktigste er at folk lærer å forstå at kameramobilen 

ikke bare er et morsomt leketøy.

22 

HELSE OG FORSKNING PERSONVERNRAPPORTEN 

Personverneren 

på Ullevål sykehus 

På et sykehus er det egentlig bare én person 

som teller. Pasienten. Det er derfor Heidi 

Thorstensen synes det er fint at Ullevål universitetssykehus 

satser på personvern – selv når 

det går enkelte leger imot. 

Hun er det første personvernombudet ved 

noe norsk sykehus. 

Siden våren 2003 har Thorstensen vært 

IKT-sikkerhetssjef og personvernombud på 

Ullevål. Landets største sykehus har 7200 

ansatte. Denne største enheten i Helse Øst 

har et budsjett på over fem milliarder kroner 

og har 1200 sengeplasser. 45 000 pasienter 

er innom i løpet av et år – i tillegg til 

280 000 dagsbesøk. 

Ullevål universitetssykehus har ett særlig 

kjennemerke: forskningen – et område hvor 

det er spesielt viktig med personvern. 

Det dreier seg om mennesker 

Den gangen det ennå var en folkesykdom, 

forsket sykehuset mye på tuberkulose. Nå 

går spekteret fra grunnforskning til det mest 

pasientnære. Forskning på blodtrykk-, hjerte- 

og karsykdommer er sentralt. Samtidig 

studerer forskerne på skademekanismer helt 

ned på gennivå. Sykehuset har også stor 

ekspertise innenfor HIV-infeksjoner og 

såkalte importsykdommer. 

Til enhver tid er det flere hundre forskningsprosjekter 

i gang. Noen er enkle og varer 

et par måneder. Andre kan være deler av 

internasjonale kjempeprosjekter: De kan 

Helseregistre 

� Sykehus og andre må innhente tillatelse fra 

Datatilsynet til å opprette helseregistre, med 

mindre registeret er anonymt eller fritatt for 

konsesjon. 

� Informert samtykke: Den enkelte pasient får nok 

informasjon til å forstå hva samtykket gjelder 

og hvilke følger det kan få. Samtykke gis i forhold 

til prosjektets formål, og begrenses til dette. 

� Dersom man ønsker koblinger mot andre helseregistre, 

må det søkes konsesjon. 

� En ny norsk lov om biobanker trådte i kraft 

2. juli 2003. Biobanker for forskningsformål 

kan etter dette bare opprettes etter vurdering i 

en regional komité for medisinsk forskningsetikk. 

vare i 20-30 år og mer. 

Fellesnevneren er at det meste av forskningen 

dreier seg om mennesker, og dermed 

også om personvern. Av den grunn skal all 

forskning på sykehuset hvor personopplysninger 

benyttes, også vurderes av personvernombudet. 

Det er Heidi Thorstensen 

som videresender konsesjonssøknader til 

Datatilsynet, etter å ha gjennomgått og 

eventuelt korrigert dem. 

Det kan fort bli noen nappetak mellom 

forsker og personvernombud. 

– La meg sette det på spissen: I kroner og 

øre hadde det på kort sikt vært billigere å la 

være å tenke på personvernet. Vernet kan gå 

på bekostning av funksjonalitet. Det krever 

kjennskap til lovene og til de it-tekniske løsningene 

å etablere tilfredsstillende løsninger. 

Målet er å beholde den gode tilliten mellom 

behandler og pasient. Da må pasienten kunne 

stole på at svært sensitive og personlige 

forhold aldri kommer på avveie her ved 

sykehuset. 

Ros fra Gro 

Heidi Thorstensen har jobbet i 18 år med 

sikkerhet, i ulike it-sammenhenger. 

– Jeg hadde neppe valgt denne jobben 

dersom sykehuset ikke mente alvor. Jeg opplever 

at organisasjonen og ledelsen her på 

Ullevål både prioriterer og legger vekt på det 

som faktisk er viktigst: Trygghet for pasienten. 

Den beste attesten fikk vi kanskje fra 

Gro Harlem Brundtland. 

Thorstensen sikter til at Brundtland i desember 

2002 fikk en kreftdiagnose. Kort tid 

etter ble hun operert på Ullevål universitetssykehus. 

Alt dette er beskrevet i Arne Olav 

Brundtlands siste bok, Fortsatt gift med Gro. 

Gro berømmer sykehuset for at dette ikke 

ble gjort kjent for noen før ekteparet selv 

gikk ut med det – lenge etterpå. Det er litt 

av en prestasjon, tatt i betraktning Gros 

kjendisstatus og at sykehuset er både stort, 

åpent og ligger midt i Oslo. 

Forskernes frustrasjoner 

– Folk kommer hit for å få behandling og 

bli friske. Vi skal aldri gå ut med opplysninger 

om pasienter hvis de ikke vil det selv. 

Det gjelder også for forholdet mellom forsker 

og pasient. 

– Hvilket fører til en viss oppgitthet blant 

forskerne? 

– Det lar seg ikke benekte. Noen synes

På Ullevål universitetssykehus er det tett samarbeid mellom forskningsdirektøren, juridisk avdeling og personvernombud Heidi Thorstensen. Snart tiltrer også en person som 

får ansvar for sykehusets mange og viktige biobanker. (Foto: Ken Opprann) 

“Folk kommer hit for å få behandling og bli 

friske. Vi skal aldri gå ut med opplysninger 

om pasienter hvis de ikke vil det selv” 

for eksempel det er en bøyg å måtte innhente 

informert samtykke fra alle deltakerne i 

en studie. Pasienten skal ikke engasjeres i 

studien, forskeren ønsker bare å bruke opplysninger 

som allerede finnes på sykehuset. 

Da er det ikke nok å si at “jeg ønsker å drive 

forskning på opplysningene dine i pasientjournalen”. 

Den enkelte må forespørres detaljert 

om bruken av opplysningene, sier 

Thorstensen, og fortsetter: 

– Det kan være frustrerende for en forsker 

som vet at det om ti år vil ha kommet nye 

metoder og kunnskap på hans felt. 

Likevel kan han altså ikke bruke det gamle 

materialet på nytt: Han må hente inn nye 

samtykker. Opplysningene er og blir den 

enkelte pasientens eiendom! 

Vern for meg, ikke for deg 

Heidi Thorstensen har også hatt mer kuriøse 

opplevelser med forskerne, som ofte også 

er leger. Det er når de gir uttrykk for at 

anonymisering av pasienten kanskje ikke er 

så viktig – men at det er absolutt nødvendig 

at legene i forskningsmaterialet forblir anonyme. 

Men personvernombudet vil ikke at slike 

enkelthendelser skal skygge for det faktum 

at de fleste forskerne viser forståelse. 

– De ser behovet for å måtte balansere 

flere hensyn. Vi tilrettelegger forskningen 

innenfor det krevende lovverket som faktisk 

finnes, og det godtas. Det er ikke å vente at 

forskerne skal kjenne de juridiske og sikkerhetsmessige 

detaljer. 

Men forskerne ser at en lovlig gjennomført 

studie krever at flere formaliteter håndteres 

først. 

– Det er sykehusets ansvar. Vi må støtte 

forskerne på en slik måte at personvern ikke 

hindrer forskningen. Derfor er det så viktig 

at sykehuset har etablert et tverrfaglig støtteapparat 

for forskerne. I tillegg etablerer 

sykehusets it-senter en teknisk infrastruktur 

som skal sikre forskningsdataene. 

– Forskere er jo interessert i å få sine funn 

publisert. Nå spør flere og flere internasjonale 

fagtidsskrifter om de har tatt vare på 

personvernet. I bunnen ligger EU-lovverket. 

I så måte vil et sykehus med strømlinjeformede 

rutiner for personvern bli et mer attraktivt 

sted for forskere. Jo bedre vi håndterer 

og tilrettelegger for personvern, desto 

bedre blir det også for forskeren.

24 

Tvisten om blodet 

Er en blodprøve å regne som en personopplysning 

– og dermed innenfor Datatilsynets arbeidsområde? 

En langvarig tvist mellom en medisinsk 

forsker og et sykehus handlet om nettopp det. 

Hvem som har disposisjonsrett 

til blodprøver, 

er blitt et stridsspørsmål 

etter at sykehuset sa nei 

til en forsker som ønsket 

dette etter et prosjekt. 

Personvernnemnda og 

Datatilsynet kom også 

til hver sin konklusjon. 

(Foto: Ken Opprann) 

HELSE OG FORSKNING PERSONVERNRAPPORTEN 

Tvisten oppsto mellom Ullevål universitetssykehus 

og en ansatt forsker ved sykehuset. 

Da forskeren sluttet, ble det uenighet: Hvem 

skulle ha retten til å disponere blodprøvene 

som var brukt i et av hans prosjekter? 

Forskeren mente at materialet måtte være 

en del av forskningsprosjektet. Ullevål universitetssykehus 

hevdet at prøvene måtte 

oppbevares i sykehusets pasientjournal. 

Tilsyn og nemnd uenig 

Saken havnet hos Datatilsynet, som påla Ullevål 

å utlevere blodprøvene til forskeren. Sykehuset 

klaget på avgjørelsen. Dermed kom 

saken opp for Personvernnemnda, som i sin 

tur kom til en annen konklusjon enn Datatilsynet 

hadde gjort: Nemnda sa blant annet at 

slike blodprøver ikke er personopplysninger. 

Datatilsynet var uenig i nemndas tolkning 

på flere punkter, og mente at vedtaket vil 

innskrenke Datatilsynets mandat vesentlig. 

Justisdepartementets lovavdeling ble derfor 

bedt om en uttalelse. Datatilsynet ba dem også 

vurdere behovet for en eventuell lovendring. 

I juni 2003 svarte departementet at behovet 

for lovendring vil bli vurdert under det 

pågående arbeidet med å revidere personopplysningsloven. 

Forskeren ba Personvernnemnda om en 

ny vurdering av saken. Men i november 

2003 konkluderte nemnda med at den står 

fast på vedtaket sitt. 

Personvernnemnda 

� Personvernnemnda er en ankeinstans som 

behandler klager på vedtak som Datatilsynet 

fatter i medhold av både personopplysningsloven 

og helseregisterloven. 

� Personvernnemnda er underlagt Arbeids- og 

administrasjonsdepartementet. Departementet 

har imidlertid ikke noen form for instruksjonsmyndighet 

i enkeltsaker. Departementet kan 

heller ikke gi generelle instrukser om lovtolkning 

eller skjønnsutøvelse. 

� Personvernnemnda avgir sin egen årsmelding. 

� Jon Bing er nemndas leder.

Opplysningene i abortregisteret er å oppfatte 

som svært sensitive. Opplysninger om at 

man har bedt om og foretatt abort vil derfor 

kunne være svært stigmatiserende for den 

kvinnen det gjelder. Lov om svangerskapsavbrudd 

gir kvinner rett til selv å bestemme 

om et svangerskap skal avbrytes eller fullføres. 

Dersom opplysninger om at man har 

valgt å avbryte svangerskapet blir registrert, 

vil det etter Datatilsynets skjønn kunne virke 

begrensende på selvbestemmelsesretten. 

I 2003 ga Datatilsynet en tidsbegrenset 

konsesjon på ett år til abortregisteret. 

Bakgrunnen var denne: Abortregisteret 

ble overført fra Statens helsetilsyn til Nasjo- 

Abortopplysninger er å betrakte som 

svært sensitivt materiale. Derfor har Datatilsynet 

gitt konsesjon til Abortregisteret 

kun fram til 1. juli 2004. (Foto: Scanpix) 

Tidsbegrenset konsesjon 

for abortregisteret 

Skal vi godta at aborter registreres? Datatilsynet er tvilende. 

nalt Folkehelseinstitutt (FHI) i begynnelsen 

av 2002. Mot utgangen av 2002 søkte folkehelseinstituttet 

om konsesjon for registeret. 

I forarbeidene til helseregisterloven går 

det fram at Datatilsynet bare kan gi konsesjon 

til opprettelse av sentrale, permanente 

helseregistre med få og «ikke spesielt sensitive» 

helseopplysninger. 

Datatilsynet fant heller ikke at dagens 

abortlov gir hjemmel for registeret. 

Konsesjonen er derfor gitt med virkning 

fram til lovhjemmelen foreligger, senest til 

1. juli 2004. 

Fikk slettet opplysninger 

i psykoseregisteret 

Sentralkartoteket for alvorlig sinnslidende, 

kjent som psykoseregisteret, er ikke lenger i 

bruk. Men Riksarkivet oppbevarer det, av 

hensyn til forskningen. En person klaget, og 

har fått medhold i Personvernnemnda. Ikke 

bare navnet, men alle opplysninger om vedkommende 

skal slettes. Nemda kom til at 

personvernhensynene måtte veie tyngst i 

denne saken. 

Datatilsynet, som var imot videre oppbevaring 

av psykoseregisteret, er svært fornøyd 

med avgjørelsen. 

Helseregisterloven 

Helseregisterloven, som trådte i kraft 

1. januar 2002, gjelder for all elektronisk 

behandling av helseopplysninger i helsesektoren, 

enten dataene behandles i privat 

eller offentlig regi. Den gjelder også for 

manuelle helseregistre. 

Loven skal særlig ivareta disse tre forholdene: 

• Pasientens interesse i effektiv helsehjelp. 

• Den enkeltes personverninteresser. 

• Samfunnets interesse i at det drives 

forskning og lages statistikk. 

Hovedregelen i loven er at behandling av 

helseopplysninger krever samtykke. 

Personnavn tillatt i kun 

seks registre 

Personlige helseopplysninger kan ikke registreres 

hvor som helst. Bare seks norske registre 

har lov til å bruke helseopplysninger 

som kan spores tilbake til enkeltpersoner, 

uten at den enkelte blir spurt først. De seks 

er kreftregisteret, dødsårsaksregisteret, medisinsk 

fødselsregister, et register for vaksinasjonskontroll 

og to registre som er opprettet 

for å følge med på spesielt alvorlige 

sykdommer. Andre registre som ikke er basert 

på samtykke, må enten pseudonymiseres, 

avidentifiseres, eller ha konsesjon fra 

Datatilsynet.

Ut med navn, inn med kode? 

Pseudonymisering er blitt sett på som 

en løsning for å beskytte enkeltmennesket. 

Likevel kan man med en 

utstrakt sammenkobling av registre 

kunne komme til å identifisere 

personer. (Foto: Ken Opprann)


Ikke anonym 

med pseudonym 

I et pseudonymisert register er en persons 

identitet erstattet med en kode. Koden skal 

gjøre det vanskelig for eieren av registeret å 

vite hvem opplysningene gjelder, og samtidig 

gjøre det mulig å ta med nye opplysninger 

om riktig person. 

Det nye reseptregisteret er ett pseudonymisert 

register. Registeret for individbasert 

pleie- og omsorgstatistikk (IPLOS) et annet. 

Reseptregisteret trådte i kraft i slutten av 

oktober 2003, etter en rask behandling i 

Statsråd. IPLOS har ennå ikke trådt i kraft. 

Enkel idé 

Ideen med reseptregisteret er enkel: Helsestyresmaktene 

ønsker å følge befolkningens 

legemiddelbruk over meget lang tid. De vil 

også koble opplysningene sammen med andre 

registre. IPLOS-registeret er tenkt å bli 

pseudonymisert og obligatorisk. Staten ønsker 

å lage statistikk over pleietrengende pasienter 

i eget hjem. Også forslaget til 

IPLOS-forskrift gjør det mulig med 

sammenkobling med andre registre. 

Datatilsynet ser en personvernrisiko her: 

Det kan være uheldig at landsomfattende registre 

med store mengder sensitive opplysninger 

blir opprettet «for evig tid». Reseptregisteret 

og IPLOS-registeret bør etter Datatilsynets 

mening baseres på at borgerne får 

anledning til å samtykke, eller at registrene 

får tydelige lovhjemler. 

Et personregister kan inneholde navn. Det kan 

være anonymt. Eller det kan være noe midt 

imellom: Pseudonymisert. Det er imidlertid ikke 

noe trylleformular for å ivareta personvernet. 

Sosialkomiteen på Stortinget advarte om 

at forvaltningens sult etter opplysninger om 

den enkelte er umettelig, og at «hele befolkningens 

livsførsel» derfor kan registreres. 

Ikke trylleformular 

Pseudonymisering er ikke et trylleformular 

som fjerner alle personvernulemper, bare et 

middel som vil kunne avhjelpe noen av dem. 

Jo større datamengde man har om en bestemt 

person, desto nærmere vil man komme identiteten, 

selv med pseudonym. Det vil være 

mulig, selv om det ikke er lov, å koble opplysningene 

til den personen de stammer fra. 

Pseudonymiserte registre sikrer ikke anonymitet. 

Det gjør at man må kunne stille 

strenge krav til begrunnelsen for hvert enkelt 

register. Personvernulempene ved registrene 

må også bli tilstrekkelig utredet. De må veies 

mot fordelene man ønsker å oppnå. 

HELSE OG FORSKNING 

27 

Pseudonymisering 

� Pseudonymitet vil si å benytte et påtatt navn. 

Ordet er fra før mest kjent i forfatterkretser, 

hvor forfattere skriver bøker under et annet navn. 

� Ved pseudonymisering tildeles en person et 

annet navn, et nummer eller en kode. 

Slik forvanskes muligheten til å avdekke den 

enkeltes identitet. 

� Pseudonymisering i helseregistre tilgodeser to 

hensyn: Det er vanskeligere å finne ut hvem 

eierne av opplysningene er, men likevel mulig 

å koble nye opplysninger til riktig person. 

Anonymisering 

� Anonym er gresk, og betyr ”uten navn”. I dag 

har det oftere den betydningen at noen ikke 

oppgir navnet sitt, eller at et dokument ikke er 

forsynt med opphavsmannens underskrift. 

� Anonymisering i registre vil si at registereieren 

helt fjerner muligheten for at en person kan 

gjenkjennes ved hjelp av de opplysningene 

som ligger i registeret.

28 INNSPILL PERSONVERNRAPPORTEN 

Personvernet ut 

med morsmelka 

Jeg er nordmann og bor i USA. 

Det er mange ting som er flott ved å flytte til et nytt land. Men det er en 

del ting som også er merkelig. Jeg har en bestemt følelse av å bli registrert! 

På de fem årene jeg har vært her, har jeg fylt 

ut så mange skjemaer, tatt mengder av bilder, 

levert fingeravtrykk i fleng – og sågar 

urinprøver – at jeg har mistet tellingen. Og 

det er ikke bare myndighetene som samler 

informasjon om meg. Damen i kassa på 

Vons Supermarked spør alltid: “Do you 

want to use your Vons card and get a discount?” 

“Åh, nei”, sier jeg. “Jeg lar meg ikke 

lure. Du får ikke lov å registrere hvor mye 

sjokolade jeg har kjøpt, slik at du kan lure 

meg med mer reklame om sjokolade i postkassa!” 

Hun ser alltid like overrasket og dumt på 

meg. “Okay… what’s your phone number?” 

Sign here, please! 

USA har en formidabel papir- og datamølle 

av registreringer i alle retninger. Fingeravtrykk 

i banken, kameraer i immigrasjonsområdet, 

skjemaer og atter skjemaer. “Sign 

here, please!” og du har samtykket i noe du 

aldri får tid til å lese igjennom. De blir sure 

hvis du forsøker å lese hva som står. Informasjonen 

blir ikke bare samlet og lagret. 

Den blir også solgt. Til de mest utenkelige 

steder... for masser av penger. 

Tilsynelatende er det en ufarlig utveksling 

av informasjon som foregår. Det får som 

oftest ikke de helt store konsekvensene for 

deg som enkeltindivid. Men av og til får 

denne informasjonsutvekslingen stygge følger, 

og kommer deg virkelig nært inn på livet. 

For noen kan det til og med ødelegge det… 

Da jeg kom hit i 1998, var det mange 

ting å sette seg inn i. Etter flere måneder 

forsto jeg at jeg skulle ha skaffet meg førerkort 

innen ni dager etter at jeg kom. Men 

det skulle skjedd etter at jeg hadde fått nytt 

personnummer. Jeg skulle også skaffet meg 

sykeforsikring, som kostet penger. Forsikringsselskapet 

kunne i sin tur nekte meg 

sykeforsikring hvis de syntes jeg var et 

skrøpelig individ. Og så videre, og så videre. 

Jeg var veldig nervøs da jeg skulle svare på 

alle spørsmålene. Turte jeg å fortelle at jeg 

hadde hatt lungebetennelse da jeg var sju år? 

Eller var det noe de kanskje visste allerede? 

Amming og personvern 

For litt over to år siden fikk min kone og 

jeg en gledelig nyhet: Vi ventet barn! 

Det skulle bli spennende å få en ny verdensborger, 

tenkte vi. Det ble oss fortalt at 

han burde bli en amerikansk verdensborger. 

Hvis ikke, kunne vi få masse problemer 

Harald Zwart 

� Yrke: Filmregissør 

� Født: 1965 i Nederland 

� Oppvokst: Fredrikstad 

� Bosted: Los Angeles, California 

� Laget filmene Hamilton, One Night at McCool's 

og Agent Cody Banks. 

� Har mottatt et stort antall internasjonale priser 

for sine reklame- og kortfilmer. 

med immigrasjon. Ja vel, tenkte vi – det blir 

fint med et amerikansk barn, også. Vi oppsøkte 

en fødselslege, som etter å ha svart 

godt på alle våre spørsmål ble den legen vi 

ønsket å bruke gjennom svangerskapet. Derfor 

var det helt naturlig at vi lot oss registrere 

i hans kartotek. Vi spurte spesifikt om 

informasjonen om oss ville bli behandlet 

konfidensielt, og fikk beskjed om at den 

selvsagt bare ville bli gitt til relevante mottakere. 

Det slo vi oss til ro med. 

Derfor ble vi aldri så lite overrasket da det 

noen måneder senere kom en FED-EX pakke 

til kontoret vårt fra en av de største produsentene 

av morsmelkerstatning her i USA. I 

pakken fant vi lykkeønskninger med våre 

navn, kostbare brosjyrer om firmaets produkter 

og to flasker med formula til barnet

Filmregissør Harald Zwart er grundig registrert i USA. 

Raus spredning av personopplysninger fører blant annet 

til en uønsket flom av produktreklame. 

Foto: Jørgen H. Walther 

som skulle komme. 

Vi stusset over hvordan de kunne vite at 

vi ventet barn. Var det Vons-damen eller legen 

som hadde sladret? Min kone husket at 

hun hadde skrevet kontoradressen på registreringsskjemaet 

til legen. Samtidig hadde vi 

gitt telefonnummeret vårt til Vons-damen... 

Nei, det var ikke lett å spore. 

Der og da ble vi i hvert fall sikre på at vi 

var FOR amming – og personvern! 

Velkomstpakkene fra formulaprodusentene 

ville ingen ende ta. På sykehuset ble vi 

nærmest oversvømt. 

Vi spurte en av sykepleierne om invasjonen 

av morsmelkerstatning var noe alle opplevde? 

Hun lukket døra ut til gangen, dempet 

stemmen, og skapte en konspiratorisk stemning 

på rommet vårt. “Er det ikke sykt?” sa 

hun, og fortsatte: “Vi har egentlig ikke lov å 

anbefale det ene eller det andre til nybakte 

mødre. Vi skal forholde oss nøytrale.” 

Vi ville gjerne vite hvorfor, så lenge morsmelk 

er påvist å være best. Sponser formulaselskapet 

fødeavdelingen? 

Sykepleieren ble stille… Vi følte oss som 

om vi var i gamle DDR. 

Hun fortalte at barselsykepleierne hadde 

en stilletiende avtale om å påvirke kvinner i 

retning av å amme. Men det var en tøff 

konkurranse. Tilgangen som formulaselskapene 

hadde til privat informasjon, gjorde at 

de alltid kom sykepleierne i forkjøpet. 

Jeg jobber selv med reklame og vet godt 

hvor sterkt produsenter forsøker å påvirke 

brukermassen. Derfor er jeg ikke overrasket 

over at markedsføringen forsøker å fortelle 

“Vi godtar altfor mange 

selvfølgelige regler, vi stiller 

altfor få spørsmål, og lar 

oss provosere for lite” 

at kunstige produkter er like gode eller bedre 

enn de naturlige. 

Det som overrasker meg, er den korte tiden 

det tok fra vårt første besøk hos legen, 

til FED-EX-pakken dukket opp på døren. 

Hvordan kunne formulaselskapet være så 

sikre på at vi fortsatt var gravide? Ville de 

brydd seg om våre såre følelser ved å motta 

en slik pakke ved et eventuelt svangerskapsavbrudd? 

Vent nå litt 

Vi godtar altfor mange selvfølgelige regler, vi 

stiller altfor få spørsmål, og lar oss provosere 

for lite. Det er jo så forbannet vanskelig å få 

gjort noe med det også. 

Informasjonsteknologien utvikler seg raskere 

enn lovverket som skal beskytte oss. Det 

blir satt ny presedens for hva som er tillatt å 

gjøre overfor enkeltindivider. De som er frekke 

nok vet å utnytte situasjonen før smutthullene 

er tettet. Og så får det lov å “bare bli slik”. 

Det er da vi trenger vakttårn, en sterk og 

nøktern institusjon, som ser poengene i å debattere 

og som har verktøy til å si: NEI, vent 

nå litt! En samarbeidspartner som ser muligheter 

for overtramp der andre ser bare løsninger. 

Det skal et ressurssterkt organ til for å 

skue de langsiktige virkningene av registreringssamfunnet 

og som kan sette grenser. 

HARALD ZWART

30 KOMMUNENE PERSONVERNRAPPORTEN 

Mangelfulle rutiner 

i Kommune-Norge 

Den teknologiske utviklingen og døgnåpen 

forvaltning har gjort at flere kommuner legger 

de elektroniske journalene og dokumentene 

sine på nettet. 

Kommunene legger opp til selvbetjening via 

nettet, samlokalisering av etater og regionale 

samarbeidsløsninger. Mangelfulle rutiner 

innebærer store personverntrusler. 

Datatilsynet gransket 31 kommuner over 

hele landet i 2003, og peker på flere viktige 

utfordringer og forbedringspunkter: 

• Kommunene har i liten grad en systematisk 

oversikt over hvilke personopplysninger 

som blir behandlet. Rådmannen som 

behandlingsansvarlig har dermed liten reell 

kontroll med hvilke behandlinger hun eller 

han kan stilles rettslig ansvarlig for. 

• Den formelle strukturen i forhold til ansvar 

og myndighet er for slapp. Rådmannen 

er kommunens øverste administrator 

– men tar ofte ikke ansvaret for å sette 

rammene når han overlater personvernet 

til andre. 

• Mange kommuner har ikke kommet i 

gang med å etablere et internkontrollsystem. 

Selv om saksbehandlerne ofte er 

flinke til å behandle personopplysninger 

på en ansvarlig og skikkelig måte, innebærer 

et manglende internkontrollsystem at 

kommunen dokumenterer dårlig hva som 

faktisk gjøres. Slik oppstår det lett misforståelser 

og feil. 

• Mange kommuner setter bort deler av behandlingen 

av personopplysninger til 

underleverandører, i personopplysningsloven 

kalt databehandler. Det innebærer 

imidlertid ikke at kommunen samtidig 

setter bort ansvaret for å følge personopplysningsloven. 

De gjennomførte tilsynene 

viste at ansvarsforholdene ofte ikke er 

avklart mellom behandlingsansvarlig og 

databehandler. Det skal gjøres gjennom en 

skriftlig avtale. 

Kommunene har flere utfordringer å ta tak 

i. Datatilsynet vil på sin side bistå kommunene 

med å utarbeide veiledningsmateriell 

om internkontroll og informasjonssikkerhet. 

Egen sikkerhetsforening 

Datatilsynet ser også svært positivt på at 

noen aktive kommuner i 2003 gikk sammen 

og etablerte Foreningen kommunal informasjonssikkerhet 

(www.kins.no). På den 

måten har de skapt en felles arena for de 

utfordringene kommunene står overfor når 

det gjelder å ivareta et godt personvern.

I fjor så Datatilsynet nærmere på 31 

kommuner i Norge. Det viste seg at 

mangel på internkontroll og rutiner 

gjør at personvernet trues. 


Ulovlig kamp mot lovbrudd 

Stavanger kommune gikk nye veier da den ville kartlegge 

ulovlige boliger i byen. Det førte til smekk på fingrene fra 

Datatilsynet. 

For medarbeiderne i Stavanger kommune 

var resonnementet logisk: “Hvis vi kobler 

boligadresseregisteret med telefonkatalogen 

og folkeregisteret, finner vi lettere fram til 

ulovlige boliger.” 

En ulovlig bolig vil for denne kommunen 

si en bolig som ikke er byggegodkjent. Det er 

mange gode grunner til at slike boliger bør 

avsløres. Men kanskje ikke så gode at kommunen 

skal få bryte loven for å finne dem? 

Ulovlig? 

Kommunen tok utgangspunkt i GAB-registeret, 

som er den store, landsdekkende oversikten 

over grunneiendommer, adresser og 

bygninger. Registeret inneholder nå også 

opplysninger om boligtyper – detaljerte 

opplysninger som ble samlet inn under det 

store boligadresseringsprosjektet som Stortinget 

vedtok i 2000. Kommunen koblet så 

disse dataene opp mot opplysninger i folkeregisteret 

og telefonkatalogen. Slik var det 

ganske enkelt å se om en bygning inneholdt 

flere boenheter enn hva GAB viste. Slike 

ekstra boenheter ble registrert som “ikke 

byggegodkjent”. Eieren eller beboeren ble 

kontaktet av kommunen, for å svare på om 

det virkelig hadde skjedd noe ulovlig. 

Løsningen var ikke i pakt med personopplysningsloven. 

Ikke med Statistisk sentralbyrås 

intensjoner heller, da det startet 

innsamlingsarbeidet. 

Måtte gi seg 

Datatilsynet påla byens myndigheter å stoppe 

arbeidet. Kommunen fikk også pålegg 

om å slette eventuelle registre over ulovlige 

boliger, dersom de var opprettet med bakgrunn 

i opplysninger fra boligadresseringsprosjektet. 

Bruken av opplysningene var rett 

og slett i strid med formålet med prosjektet, 

som først og fremst skulle bidra til en god 

statistikk om levekår og boforhold i Norge. 

Det gjorde ikke saken bedre at opplysningene 

i sin tid var samlet inn under trussel 

om tvangsmulkt for dem som ikke svarte. 

Stavanger kommune klaget vedtaket inn 

for Personvernnemnda, som opprettholdt 

Datatilsynets vedtak.

32 

ARBEIDSLIV PERSONVERNRAPPORTEN 

Arbeidsgiver skulle nok gjerne likt å vite 

mest mulig om deg. Men det finnes nedfelt 

rettigheter for deg som arbeidstaker. 

(Foto: Scanpix)

Kan arbeidsgiveren 

detaljkontrollere deg? 

Datatilsynet har sett at arbeidsgivere har lyst til 

å bruke data om de ansatte til særlig tre ting: 

• Beregning av prestasjonslønn 

• Ressurs- og bemanningsplanlegging 

• Måling og individuell oppfølging 

I slike tilfeller er det viktig at medarbeiderne 

får vite hvilke opplysninger som skal 

registreres, og ikke minst hvordan de skal 

brukes. Når det gjelder målinger for ressursog 

bemanningsplanlegging, bør det være 

nok å vite hvordan et team eller en gruppe 

presterer – ikke enkeltpersoner. Selv om for 

eksempel telefonsystemet i en salgsvirksomhet 

registrerer trafikken på hver enkelt – 

hvor mange oppringninger, hvor mange 

svarte og ubesvarte, vente- og svartider – 

mener Datatilsynet at statistikken bør lages 

på gruppenivå. 

Ved måling for individuell oppfølging, 

må den som blir målt, samtykke. Datatilsynet 

stiller likevel spørsmål ved hvor frivillig 

et samtykke i arbeidslivet er, særlig i et arbeidsmarked 

med mange ledige. 

Medlytting – og avlytting 

I Norge er det blitt flere og flere telefon- og 

kundesentre, såkalte callsentre. De tilbyr oftest 

tjenester til andre virksomheter: salg, 

markedsføring og ordrehenting. Her sitter 

mange mennesker sammen i lokalet, med 

telefonen som sitt viktigste verktøy. I mange 

slike virksomheter kan lederne gå inn og 

overhøre telefonsamtaler mellom medarbeideren 

og kunden. Formålet er som regel 

opplæring. Men overhøringen kan skje på 

flere måter: 

Ved medlytting kobler sjefen seg til samtalen 

ved hjelp av et ekstra telefonsett, direkte 

på den ansattes telefon. Sjefen sitter altså 

like ved. 

Avlytting kan derimot skje uten at den 

ansatte trenger å være oppmerksom på det. 

Hva skal arbeidsgiveren din få lov å vite om 

deg? I utgangspunktet kan han finne ut alt, det 

sørger teknologien for. Men det er nokså lite 

han har krav på å få vite. 

Personvern i arbeidslivet 

� Problemstillinger knyttet til personvern i 

arbeidslivet er ett av de områdene hvor Datatilsynet 

mottar flest henvendelser. 

Henvendelsene kommer fra både arbeidsgivere 

og ansatte. 

� Pågangen skyldes i stor grad de mulighetene til 

detaljoppfølging, kontroll og overvåking av 

arbeidstakere som ny teknologi gir. Det dreier 

seg vanligvis om innsyn i e-post, kontroll av 

telefonbruk og Internett. 

Sjefen kobler seg inn på samtalen fra et annet 

sted, eller samtalen blir spilt inn. 

Forskjellen er klar: Personverntrusselen er 

større ved avlytting enn ved medlytting. 

Avlytting skjer oftest i det skjulte – ved 

medlytting er det klart for arbeidstaker at 

kontrollen faktisk skjer. 

Datatilsynet utførte i fjor elleve tilsyn 

knyttet til arbeidslivet, med særlig vekt på 

kundesenterbransjen. Her som ellers var det 

et tydelig trekk at virksomhetene ikke 

kunne vise fram noe internkontrollsystem. 

De kunne derfor ikke dokumentere at de 

har gode nok rutiner når det gjelder de 

ansattes rett til innsyn i hva som er registrert 

av opplysninger, retting og sletting. 

Kjennskapen til personopplysningsloven 

var gjennomgående lav i de virksomhetene 

som ble besøkt. 

Tillitsvalgte får innsyn i 

lønnsopplysninger 

I 2001 avgjorde Datatilsynet at arbeidsgiver 

ikke kunne utlevere lønnsopplysninger til 

tillitsvalgte i forkant av lønnsforhandlingene, 

uten samtykke fra arbeidstaker. Det 

var bare få unntak fra regelen. Etter at 

Datatilsynet, på oppfordring fra LO, igjen 

har vurdert spørsmålet, er enkelte vurderinger 

nå endret. 

I de fleste tilfeller er det tilstrekkelig for 

tillitsvalgte å få opplysninger om de ansattes 

lønn på gruppenivå i forbindelse med 

lønnsforhandlingene. Det vil si at de får 

oppgitt hvilken lønn personer i gitte stillingskategorier 

har, uten at lønnen knyttes 

direkte til enkeltpersoner. Innsyn på individnivå, 

der det er færre enn fem ansatte i 

en stillingskategori, kan imidlertid nå gis 

dersom den tillitsvalgte skriver under på en 

taushetserklæring. 

Siden offentlighetsloven fører til at opplysninger 

om lønn i hovedsak er tilgjengelig 

i offentlig sektor, får den nye muligheten til 

å innhente opplysninger om lønn på individnivå 

størst virkning i privat sektor.

34 

INTERNASJONALT PERSONVERNRAPPORTEN 

Personvern 

over landegrensene 

Artikkel 29-gruppen 

Den norske personopplysningsloven reflekterer 

alle de grunnleggende, ufravikelige 

personvernprinsippene som er nedfelt i EUdirektivet 

om personvern. Sammen med 

kolleger fra de ti søkerlandene til EU-medlemskap 

har Datatilsynet deltatt som observatør 

i den rådgivende arbeidsgruppen som 

er opprettet etter direktivets artikkel 29. 

Årets viktigste sak var amerikanske myndigheters 

krav om adgang til passasjeropplysninger 

fra flyselskaper som opererer i tilknytning 

til USA. 

Artikkel 29-gruppen har sin egen hjemmeside: 

www.europa.eu.int/comm/privacy. 

EU 

I 2003 utpekte EU den første fagansvarlige 

for personvern i unionen. Valget falt på sjefen 

for det nederlandske datatilsynet siden 

1991, Peter J. Hustinx. Etter norsk vurdering 

er dette meget gunstig med tanke på 

samarbeidet mellom EØS-landene og medlemslandene 

når det gjelder spørsmål om 

personvern. 

Det internasjonale Datatilsynsmøtet 

Datatilsynet deltok i 2003 på det 25. internasjonale 

datatilsynsmøtet, som ble avholdt 

i Sydney, Australia. Temaet for årets konferanse 

var “Practical privacy for people, government 

and business”. Les mer på 

www.privacyconference2003.org. 

Berlin-gruppen 

Berlin-gruppen er en arbeidsgruppe utledet 

av det internasjonale Datatilsynsmøtet. Den 

arbeider mest med tekniske problemstillinger 

knyttet til personvern innenfor telekom- 

Personopplysninger utveksles stadig mer over 

landegrensene. Derfor samarbeider Datatilsynet 

mye med tilsvarende organer i andre land. Her 

er noen internasjonale samarbeidsfora: 

Internasjonale datatilsyn 

� Datatilsynet deltar i flere internasjonale fora. 

� Målet er å samle viktig informasjon og kunnskap 

om andre lands lovgivning på personvernområdet, 

og erfaringer fra internasjonalt 

samarbeid som har betydning også for 

Datatilsynets virksomhet. 

� EU-direktivet om personvern er retningsgivende 

for mye av det grunnleggende arbeidet i de 

europeiske datatilsynene. 

munikasjon. Gruppen har det siste året diskutert 

personvern knyttet til RFID (se egen 

artikkel), digitale videoovervåkingssystemer 

og avansert programvare til å analysere materialet 

fra trådløse nettverk (WLAN). Andre 

utfordringer er kommet når det gjelder 

“Video-on-demand” – sentralt står lagringstiden 

for kjøpsinformasjonen. 

Gruppen har også sett på søppelpost 

(spam) som fenomen, sett i forhold til 

personvern. Deltakerlandene har ulike syn 

på hvor mye personvernmyndighetene bør 

engasjere seg i dette temaet. 

OECD 

Datatilsynets direktør Georg Apenes holdt i 

oktober 2003 foredraget “Balancing security 

needs and democratic values”, på konferansen 

“Towards a Global Culture of Security”. 

Konferansen ble arrangert i Oslo, i regi av 

OECD. Seminaret hadde 160 deltakere. 

Apenes la særlig vekt på problemer som kan 

oppstå når strategier og tiltak for sikkerhet 

også må reflektere en dagsorden for sikkerhet 

som er under sterk innflytelse fra andre 

land og kulturer, i tillegg til å bli bygget på 

nasjonale verdier og holdninger. 

Datatilsynet har også deltatt i flere fellesnordiske 

møter og i Europol. Norges samarbeidsavtale 

med Europol har foreløpig ikke 

gitt Datatilsynet den ønskede rollen som 

deltaker i tilsynsorganet JSB (Joint Supervisory 

Body). Datatilsynet har også deltatt 

med en representant i JSAs inspeksjonsgruppe, 

som fører tilsyn med informasjonssikkerheten 

ved den sentrale databasen – CSIS 

– i Strasbourg. JSA er det felles tilsynsorganet 

for Schengen Informasjonssystem – SIS. 

Informasjonssystemet inneholder opplysninger 

om personer som er ettersøkt, savnet, 

nektet innreise til Schengen-området, eller 

er straffedømt i et av medlemslandene.

KONTAKTINFORMASJON 

Postboks 8177 Dep – 0034 Oslo 

Telefon: 22 39 69 00 

Telefaks: 22 42 23 50 

e-post: postkasse@datatilsynet.no 

Internett: www.datatilsynet.no 

Utgitt av Datatilsynet april 2004 

Produksjon: Dinamo PR 

Forsidefoto: Scanpix 

Opplag: 5000 

Trykk: Kampen Grafisk AS

“Tillit er som et smøremiddel i fellesskapet. 

Vissheten om det motsatte, at noen kanskje har 

vært i mine skuffer og lest mine brev, gir 

ikke noen god følelse” 

GEORG APENES – DIREKTØR I DATATILSYNET

Personvernrapporten 2004 - Datatilsynet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?