Prinsen som forsvant - en roman

spente av seg skoene og la seg på senga. Det uroet Josef at Joris
kanskje visste mer enn han ville fortelle. Hvordan skulle han klare
å få ham til å snakke, dersom de hadde satt munnkurv på ham?
Lyden av ytterdøren som gikk igjen, fikk ham til å sperre
opp øynene. Han merket at hjertet hadde begynt å slå fortere.
Motvillig reiste han seg, gikk stille ut av rommet og ned trappa.
Joris skvatt da han så Josef på vei ned, som om han trodde han
var alene.
«Unnskyld, prins Josef. Jeg verken så eller hørte Dem.» Stemmen
virket oppskaket og han pustet tungt.
«Jeg går inn i dagligstua», sa Josef. «Ta med en flaske kald
drikke til meg, er du snill. Og noe til deg selv også. Vi setter oss
og prater, som vi pleier.»
Joris nikket og forsvant inn på kjøkkenet, mens Josef gikk inn
i dagligstua. Han kunne ikke huske at fargene på veggene noensinne
var endret. De hadde alltid vært blå, to forskjellige blåfarger.
Maleriene og bildene hadde også hengt der, på samme sted.
Joris kom inn og satte seg. «Jeg tok en cola selv», kommenterte
han kort.
«Hvordan går det med deg, Joris? Mener å huske at du hadde
fått deg kjæreste.» Josefs ertende smil fikk Joris skuldre til å senke
seg et hakk.
«Ja, du husker riktig. Hun heter Eva.»
«Hun er nok heldig som får deg, sterk og rettskaffen som du
er. Har du et bilde av henne?»
Joris tok frem telefonen og viste bildet av en vakker og lyshåret
ung dame.
«Wow, det må jeg si», sa Josef forundret. «Du har virkelig
funnet skjønnheten selv. Men så blond. Hvor kommer hun fra?»
«Hun er født og oppvokst i Norge, med norske foreldre.»
Josef hevet øyenbrynene. «Vet du hva, Joris? Min morfar var
også norsk. Han flyttet til Mayavi og giftet seg med mormor,
som var 19 år yngre. Han døde for tre år siden, akkurat fylt 93.»
– 21 –