Prinsen som forsvant - en roman

meg, har vært til hodebry mer enn en gang. Dersom de er ute
på et eller annet som ikke tåler offentlighetens lys, trenger jeg å
vite det. Men gå stille frem.»
«Ja far, det skal jeg. Jeg reiser til gården i morgen.»
«Nei Jos, ikke i morgen. Du må reise i dag!»
Desperasjonen i stemmen hans fikk Josef til å grøsse. «Ja, greit
far! Jeg gjør meg klar.»
Josefs myke stemme fikk kongen til å heve øyenbrynene, som
om han våknet av en drøm.
«Jos, min kjære sønn. Beklager at jeg lot følelsene ta overhånd.
La meg be for deg.»
Han reiste seg, la en arm over Josefs skuldre og ledet ham
bort til alteret. Der knelte de på den myke puten.
Johan løftet hendene. «Allmektige Gud. Du som er i himmelen.
Se i nåde til din tjener og til mine sønner som du har
gitt meg. Gå med Jos og veiled ham. Hold din hånd over
ham, og vern ham fra ulykker. La det lykkes for ham å finne
Allan, Arlo, Lucas, Alex, William og Toby. Bevar dem i din
nåde. Dersom de er ute på noe de ikke burde, så tilgi dem og
leg deres sinn.»
Josef kjente roen og kraften i farens bønn. Han snakket med
Gud som om han var hans beste venn. Hans klippefaste tro til
Guds godhet, smittet over på Josef og gjorde ham trygg.
«Når du ber, far, ser du Gud foran deg?» hadde Josef en
gang spurt.
«Ja, min sønn. Det vil du også. Men du må lære å kjenne
ham slik han er, og hele tiden forstå at du er avhengig av hans
godhet og kraft.»
Josef ønsket å ha den samme troen og tilliten som sin far. Nå
kjente han på denne mangelen. «Jeg skulle ønske jeg hadde en
tro som deg far», sukket Josef da de hadde reist seg.
«Du har tro, det vet jeg. Men du mangler den erfaringen med
Gud som jeg har. Den vil komme med årene. De vanskelighetene
– 18 –