Epleblomsten

Til alle «eplevenner»
Epleblomsten
Norsk copyright © Ventura forlag AS 2018
Illustrasjoner: Katrine Hiis
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 16/22 pt.
Trykk og innbinding: DH Printing House, Latvia
1. opplag mai 2018
ISBN 978-82-8365-050-1
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
Forord
Dette er en vakker bok om hvordan noe smått
kan bli stort når vi legger det i Guds hender. Om
hvordan han som med sin kjærlighet skaper nytt
liv, forvandler hjerter og lar oss kjenne at vi er
uendelig verdifulle.
Etter å ha sett de nydelige tegningene og lest
den fine fortellingen om Epleblomsten, så kjenner
jeg på en inspirasjon – og blir minnet om
hvordan Gud ga meg en drøm, og han skapte
vekst etter hvert som jeg gikk skritt for skritt
sammen med ham.
For meg så ligner historien om Epleblomsten
på historien om Soul Children. Som startet med
et lite barnekor i en liten bydel utenfor Oslo,
og nå har spredd seg til en korbevegelse med
sangere over hele verden. Ved å gå sammen og
å utfylle hverandre kan vi gjøre en forskjell og
gjøre hverandre bedre!
Ragnhild Hiis Ånestad
Gründer og leder av Soul Children-bevegelsen

Epleblomsten
Georg Eduard
Illustrert av Katrine Hiis

2
Det var en gang en epleblomst. Den var veldig glad i seg selv. Den hang
på en gren. Grenen var full av epleblomster. Grenen hørte til et tre. Treet
stod i en eplehage. Eplehagen lå på en solrik høyde. Nede i dalen glimtet
en liten sjø. Himmelen og skyene speilet seg i vannet.

3

4
Epleblomsten brydde seg ikke om skyene eller himmelen. Den ville heller
ikke se på den lille sjøen. Den la ikke merke til den solrike høyden eller
eplehagen med alle trærne og grenene deres. Den ville ikke leke, le eller
være venn med de andre epleblomstene. Hver morgen sa den til seg selv:
«Å, jeg er så vakker! Jeg er mye vakrere enn alle de andre
epleblomstene.»
Epleblomsten smilte og var glad i seg selv.

5

6
Solen skinte. Epleblomsten gynget på grenen og sa:
«Å, det er så deilig i solskinnsvarmen. Jeg føler
meg så bra!»
Epleblomsten smilte og var glad i solen.

7

8
Det kom en liten regnskur. Epleblomsten krøllet seg sammen.
Den elsket å leke med regndråpene, og sa:
«Å, det er så forfriskende med regn!»
Epleblomsten smilte og var glad i regndråpene.

9

10
Epletreet gav alle sine epleblomster eplesaft.
Epleblomsten koste seg med saften og sa:
«Å, det smaker så godt med saft!»
Epleblomsten smilte og var glad i eplesaft.

11

12
Blomsterbladene til alle epleblomstene fikk etter hvert en fin rosa kladd i
den rene hvite fargen. Epleblomsten likte denne forandringen, og sa:
«Å, nå er jeg enda vakrere!»
Epleblomsten smilte og var glad i den rosa fargen.

13

14
En dag hørte epleblomsten lyden av en bie. «Hei!» sa en liten svart
og gulstripet bie. «Får jeg lov til å besøke deg? Jeg kan gi deg noe
blomsterstøv fra de andre epleblomstene, hvis jeg får drikke litt eplesaft.»
«Nei, ellers takk!» svarte epleblomsten hardt. «Jeg vil ikke ha noe fra
deg eller noen annen! Jeg har akkurat nok til meg selv!»
Da ble den lille bien trist og fløy videre til en annen epleblomst. Men
epleblomsten smilte og var glad for at den ikke måtte dele med andre.

15

16
En annen dag kom en staselig humle. «Hallo!» sa den. «Jeg har pollen fra
de andre epleblomstene! Vil du ta imot?»
«Nei, ellers takk!» svarte den lille epleblomsten hissig. «Det er jo bare
litt blomsterstøv, og jeg vil ikke bli skitten!»
Da ble humlen trist og fløy videre til en annen epleblomst. Men
epleblomsten smilte og var glad for at den ikke måtte ta imot noe fra
andre.

17

18
En gang ville en prektig sommerfugl sette seg ned på epleblomsten. «God
dag», hilste sommerfuglen. «Har du lyst til å høre hvordan du en dag kan
få et stort eplehjerte?»
«Kom deg vekk!» kjeftet epleblomsten sint. «Jeg har ikke lyst til å høre
på deg!»
Da ble sommerfuglen trist og fløy videre til en annen epleblomst. Men
epleblomsten smilte og var glad for at den ikke måtte høre på andre.

19

20
Dagene gikk og ingen hadde lyst til å besøke
eller prate med epleblomsten. Men epleblomsten
syntes at det var helt greit. Den ville ikke ha
noe med de andre epleblomstene å gjøre. Den
ville heller ikke prate med bier, humler eller
sommerfugler. Epleblomsten smilte og var glad
for at den hadde det så bra med seg selv.

21

22
Blomsterbladene til de andre epleblomstene begynte å
danse i vinden.
«Hva er det som skjer?» ropte epleblomsten
overrasket. «Er de andre epleblomstene så svake at de
ikke kan holde fast bladene sine? Jeg er sterk. Jeg kan
holde fast bladene mine.»
Epleblomsten likte ikke vinden, men smilte og var
glad for at hun var så sterk.

23

24
Men som alle de andre måtte også epleblomsten, som var så glad i seg selv,
slippe flere og flere blomsterblader. Snart danset også de i vinden. Hele
plenen under epletrærne ble dekket med hvite og rosarøde blomsterblader.
Barn kom, lekte og lo. De var venner. De smilte og var glade for at de
kunne ha så mye moro med hverandre.

25

26
Epleblomsten så på seg selv. Den hadde bare noen få blader igjen. Den var
ikke lenger så vakker som før.
Da kikket epleblomsten på de andre epleblomstene. Ingen av dem
hadde noen blader igjen. Men alle hadde fått et lite, fast eplehjerte. Alle
var fine å se på. De pratet i munnen på hverandre, koste seg i solens
varme, lekte med regndråpene og smilte. De var glade for at de var blitt til
eplehjerter.

27

28
Alle eplehjertene ble større. De vokste, smilte og var glade. Epleblomsten
hadde fortsatt noen blader igjen. Men under bladene fantes det bare et
bittelite eplehjerte.
Forskrekket ropte epleblomsten: «Hvorfor har ikke jeg et så vakkert
eplehjerte som de andre?» Da sluttet epleblomsten å smile. Den var ikke
lenger glad.

29

30
«Hallo! Hjelp meg!» begynte epleblomsten å rope. «Jeg vil også ha et større
eplehjerte!»
«Vi kan ikke hjelpe deg», svarte eplehjertene. «Du ville ikke ha oss
som venner da vi var epleblomster. Du ville verken leke eller le med oss.
Du ønsket ikke å få blomsterstøv og ville ikke dele eplesaften med bien.
Du ville ikke ta imot eplepollenet vårt fra humlen. Du hørte ikke på
sommerfuglen, da den ville fortelle deg hvordan du kunne få et stort
eplehjerte.»
«Unnskyld!» beklaget epleblomsten. «Det var ikke greit av meg, at jeg
bare var glad i meg selv! Jeg tenkte bare på meg selv!»

31

32
«Vi tilgir deg!» sa eplehjertene. «La oss nå rope etter bien,
humlen og sommerfuglen. Kanskje de kan hjelpe.»
«Ja! Kanskje kommer de!» utbrøt epleblomsten. «Hallo,
bie! Hvor er du, humle? Kom tilbake, sommerfugl! Jeg vil be
om unnskyldning!»
Epleblomsten begynte å smile igjen, for den hadde et lite
håp. Den var glad for at eplehjertene hadde tilgitt. Kanskje
ville også de andre tilgi.

33

34
Den svarte og gulstripete bien kom. Det hadde gått
flere uker siden den hadde besøkt epleblomsten.
Den hadde ønsket å gi epleblomsten blomsterstøv
og ville drikke litt eplesaft.
«Takk for at du unnskylder deg», sa den. «Jeg
tilgir deg. Men nå kan jeg ikke lenger hjelpe deg
med å få et større eplehjerte.»

35

36
Den staselige humlen kom. For en god stund siden ville den gi
epleblomsten noen eplepoller fra de andre epleblomstene.
«Takk for at du unnskylder deg», sa den. «Jeg tilgir deg. Men nå kan
jeg ikke lenger hjelpe deg med å få et større eplehjerte.»

37

38
Den prektige sommerfuglen kom også. Den hadde tidligere ønsket å
fortelle epleblomsten om hvordan den kunne bli til et eplehjerte.
«Takk for at du unnskylder deg», sa den. «Jeg tilgir deg. Men nå kan
jeg ikke lenger hjelpe deg med å få et større eplehjerte.»

39

40
«Hva skal jeg gjøre?» spurte epleblomsten, mens store tårer trillet nedover
de siste blomsterbladene. «Hvem kan hjelpe meg med å få et større
eplehjerte nå?»
«Vi vet ikke», svarte eplehjertene oppgitt. Grenen epleblomsten hang
på, ble lei seg, for den visste ikke råd. Treet som grenen hørte til ble også
lei seg. Verken de andre trærne i eplehagen eller den solrike høyden kunne
hjelpe epleblomsten. Verken vannet i den lille sjøen nede i dalen, eller
himmelen og skyene som speilet seg i vannet hadde noen god ide om hva
epleblomsten kunne gjøre.

41

42
«Jeg skal hjelpe deg, epleblomst!» lød plutselig en stemme fra himmelen.
«Jeg skal sende deg litt eplepollen, mer varme og litt regn, slik at også
eplehjertet ditt kan vokse. Da skal også du få et stort eplehjerte. Etter
hvert skal du bli til et like deilig, vakkert eple som de andre.»
«Det hadde vært fint», hulket epleblomsten og tørket tårene med de
siste blomsterbladene sine.

43

44
De andre eplehjertene begynte å juble av glede. De
visste at Gud ville hjelpe. Han ville forvandle hjertet til
epleblomsten.
«Slipp de siste bladene dine!» ropte de.
Epleblomsten gjorde det. Den kastet de siste bladene
fra seg, smilte og var glad, for det var deilig å ha venner
som den kunne stole på.

45

46
Epleblomsten ble til et eplehjerte. Eplehjertet var ikke
bare glad i seg selv.
«Hurra!» ropte det. «La oss leke, le og være venner!»
Alle eplehjerter gledet seg – sammen med grenene der
eplehjertene hang, trærne, hele eplehagen, den solrike
høyden, vannet i den lille sjøen, skyene og himmelen.
Da lagde Gud en stor regnbue som lyste over hele
landet, og Gud smilte og var glad.

47

48
Tiden kom da eplehjertene var blitt til flotte, røde epler. Barn som så det,
inviterte andre barn til den fargerike hagen. De lekte rundt epletrærne
og lo. Selv den tidligere epleblomsten var blitt til et vakkert eple. Det var
glad for at alle var så gode venner med hverandre.

49

La fortellingen om Epleblomsten inspirere
til fine samtaler og gode tanker
De minste barn kan peke på ting som
de oppdager i bildene.
Der finnes mye som de kan se og
glede seg over.
Barn i førskolealderen kan bli
mer oppmerksomme på epletrær
og livet rundt dem. De kan lære
sammenhengen mellom blomstene,
insektene og fruktene. Boken kan
også inspirere dem til rollespill.
Skolebarn kan snakke om hvordan
det er å ha venner og hva venner kan
gjøre for hverandre. De kan lære at
det ikke er greit å bli utestengt, å bli
glemt eller føle seg ensom.
Fortellingen om Epleblomsten har
inspirert meg til å snakke om hva
Gud har gjort i livet mitt. Jeg er
helt avhengig av at både Gud og
medmennesker tilgir meg de gangene
jeg bare har tenkt på meg selv.
Alle er vi frie til å la oss inspirere av
Epleblomsten.
– Georg Eduard