For en tid som denne - Unni Westli

For en tid som denne

Fortellinger om
bibelske personer
 3

For en tid som denne
Copyright © Ventura forlag AS 2022
Sats og omslag: Kristian Kapelrud
Skrift: Adobe Garamond Pro 12/15,45 pt.
Trykk og innbinding: InDevelop, Latvia
1. opplag november 2022
ISBN 978-82-8365-148-5
Der ikke annet er angitt, er bibelsitatene hentet
fra Bibel 2011 © Bibelselskapet.
Ventura forlag AS
2312 Ottestad
post@venturaforlag.no
www.venturaforlag.no
4 For en tid som denne

INNHOLD
Innhold......................................................................................................5
Forord ......................................................................................................9
Innledning..............................................................................................11
1 FOR EN TID SOM DENNE ............................................... 15
1.1 Pua............................................................................................17
De som fryktet Gud ........................................................... 18
1.2 Rahab...................................................................................... 23
En rød snor!........................................................................... 25
1.3 Debora og Jael..................................................................... 31
En mor i Israel....................................................................... 34
For en kvinnes hånd … .................................................. 38
1.4 Abigajil.................................................................................... 42
En klok og vakker kvinne................................................. 43
2 HØVEDSMENN OG OFFISERER
FRA ANDRE FOLKESLAG................................................49
2.1 Naaman.................................................................................. 51
Men jeg tilber bare den høyeste Gud.......................... 53
2.2 En romersk offiser............................................................... 58
En slik tro ............................................................................... 59
2.3 Kornelius................................................................................64
Gud gjør ikke forskjell på folk......................................... 66
2.4 Julius........................................................................................ 73
Om jeg lever eller dør, hører jeg Kristus til!............... 74
 5

3 HERODES-KLANEN.......................................................... 81
3.1 Herodias og hennes datter.............................................. 85
Mitt eget liv!.......................................................................... 88
Salome danser ikke mer ................................................. 91
3.2 Manaen................................................................................... 94
Guds veier er uransakelige.............................................. 96
3.3 Herodes Agrippa II............................................................102
Slutten – eller begynnelsen?........................................104
4 RELIGIØSE LEDERE I NT................................................107
4.1 En rik ung mann................................................................ 110
For mennesker er det umulig........................................111
4.2 Nikodemus.......................................................................... 116
En hemmelig disippel..................................................... 118
4.3 Kaifas.....................................................................................123
Hvem var han egentlig?..................................................125
4.4 Gamaliel............................................................................... 132
En stemme verd å lytte til.............................................. 133
5 DE UMYNDIGE SMÅ......................................................137
5.1 Munnskjenken................................................................... 139
Han brydde seg ikke........................................................140
5.2 Amalekitten som varslet Sauls død............................145
Ditt blod kommer over ditt eget hode..................... 147
5.3 En gjeter............................................................................... 152
Når himmelen gjester jorden....................................... 153
5.4 Rode...................................................................................... 157
Hun glemte av bare glede.............................................158
5.5 En slavekvinne...................................................................162
Satt fri....................................................................................164
6 DØTRE..............................................................................169
6.1 Mahla..................................................................................... 171
Min fars navn skal leve.................................................... 173
6.2 Aksa....................................................................................... 181
Kilder i tørre land..............................................................182
6.3 Sjallums døtre....................................................................186
6 For en tid som denne

Hvem kan gjenreise en by?...........................................187
6.4 En datter av en fønikisk kvinne.................................... 192
En mors tro.......................................................................... 193
7 BRØDRE............................................................................197
7.1 Eliab.......................................................................................199
Forkastet av Herren..........................................................200
7.2 Andreas................................................................................204
Så førte han sin bror til Jesus........................................205
7.3 Jakob..................................................................................... 211
Min storebror – min Herre!............................................ 213
8 ENKER............................................................................... 217
8.1 En enke fra Sarepta..........................................................220
Hvor lenge varer en håndfull mel?.............................222
8.2 Anna .....................................................................................225
Et barn er oss født.............................................................226
8.3 En enke fra Nain................................................................230
Gud gjester sitt folk..........................................................231
8.4 En gavmild enke ...............................................................235
Den største gaven............................................................236
9 TIDEN ER INNE, GUDS RIKE ER KOMMET NÆR.......241
9.1 En lam...................................................................................244
Tilgitt ....................................................................................246
9.2 En spedalsk mann.............................................................249
På vei til presten................................................................250
9.3 En syk kvinne......................................................................255
Bare en liten berøring.....................................................256
9.4 En syndefull kvinne..........................................................262
Sauen som ble funnet igjen..........................................263
9.5 Æneas....................................................................................268
Den første som så ham og vendte om til Herren......269
9.6 Evtykos.................................................................................273
Tilbake til livet.................................................................... 274
Registre og oversikter.....................................................................279
 7

8 For en tid som denne

FORORD
Boken du nå holder i hånden er bygget rundt en samling med fortellinger.
Fortellingene handler alle om mennesker som er nevnt i Bibelen, men
som vi vet svært lite om. Utgangspunktet for fortellingene er hentet fra det
som står om dem i Bibelen, men fortellingene er ellers fri fantasi.
Målet med fortellingene er ikke å gi ny eller dypere kunnskap og forståelse
av bibelhistoriene, men å levendegjøre noen personer og gi rom for følelser
og refleksjoner rundt hvem disse menneskene var og hvorfor de valgte å
handle som de gjorde. Fortellingene handler både om mennesker som følger
Gud og hans vei, om mennesker som har lite refleksjon om at de møter Gud
i det hele tatt, og mennesker som velger å avvise Gud og hans vilje. I fortellingene
gis ingen vurderinger av valgene som tas. Men jeg håper og tror at
fortellingene åpner opp for leserens egne tanker og refleksjoner.
Når jeg leser bibelhistoriene på denne måten, gir det meg ofte en ny og
dypere forståelse både av Gud og mennesker. Ta f.eks. historien om Debora
og Jael fra Dommernes bok. Dette er en av de fortellingene fra Det gamle
testamentet som jeg ikke har hatt lyst til å forholde meg til, fordi den er så
brutal. Men når jeg i stedet for å hoppe over den, begynte å fundere på
hvorfor Jael handlet som hun gjorde, fikk fortellingen en litt annen mening.
Hvis vi leter litt i teksten ser vi at Jael og mannen hennes hadde flyttet bort
fra sin egen stamme, og bodde for seg selv. De var altså uten beskyttelse
fra stammen sin. Det måtte være vanskelig i et samfunn der stamme og
familie var det som ga trygghet og tilhørighet, og ikke minst beskyttelse.
Kanskje var det nødvendig å holde seg inne med den som var sterkest i
 9

område for selv å berge livet? Kanskje var Jaels handling nødvendig for at
de skulle overleve?
Boken er delt inn i 9 kapitler med ulike temaer. Noen av kapitlene har
fortellinger om personer både fra Det gamle og Det nye testamentet. Andre
har bare fortellinger om personer fra ett av testamentene. Hvert kapittel har
en innledning som sier noe om hva Bibelen generelt sier om den gruppen
personer som er omtalt. Hver fortelling har også en innledning der det sies
noe om hva Bibelen sier oss om den personen som fortellingen handler om,
og som gir noen andre faktaopplysninger som jeg har funnet nyttige og interessante
for å få en dypere forståelse av hvem denne personen kanskje var.
Jeg håper du vil ha like stor glede av å lese fortellingene som jeg har hatt
av å skrive dem.
God lesning.
10 For en tid som denne

INNLEDNING
For noen år tilbake var jeg i Riga, og der var det et lite museum som fortalte
om landets okkupasjonshistorie. Også jødeforfølgelsen under andre verdenskrig
var gitt rom i museet, med plakater og bilder. Det var særlig en plakat
som gjorde inntrykk på meg. Den var satt sammen av en rekke fotografier, og
under hvert fotografi sto navn, hvor mange jøder personen på bildet hadde
skjult, og om de var blitt arrestert og eventuelt drept.
«Zanis Lipke, skjulte 54 jøder», «Anna Pole, skjulte 7 jøder. Arrestert i
1944», osv.
Og der, midt blant disse fotografiene, var det en mann med langt, hvitt
skjegg. Under fotografiet sto det: «Heinrihs Viljumsons, skjulte 1 jøde.» Jeg
ble stående lenge og se på ansiktet til denne mannen, og kjente hvordan
en ærefrykt fylte meg – av flere grunner. For det første fikk jeg en dyp respekt
for denne mannen som hadde skjult en jøde under krigen og reddet
et menneskeliv. Hvor lett ville det ikke ha vært for ham å tenke at han ikke
kunne gjøre noe, for hva var vel en jøde i havet av mennesker som led under
nazistenes grusomheter? Likevel valgte han å redde den ene han kunne. Og
for den ene jøden betydde det all verdens forskjell at denne mannen skjulte
ham. For det andre kjente jeg en stor glede over museet som hyllet denne
mannen blant alle de andre som hadde gjort en innsats for jødene under
krigen. Det var nok å redde ett annet menneske for å få en hedersplass på
plakaten. Gjennom å plassere denne mannen på plakaten og fortelle om hans
innsats, løftet de opp verdien av den ene jøden som var blitt reddet. De inspirerte
samtidig andre til å gjøre det man kan for å redde den ene i en verden
som er gjennomsyret av ondskap.
 11

Gjennom et bilde på et museum har Heinrihs Vijumsons fått en plass med
sin lille historie inn i den store historien om jødeforfølgelsen i Europa. Det
finnes mange som ham – mange som har gjort en liten handling som likevel
er så stor at den får en plass som en liten del av den store historien. I Bibelen
finnes det et stort mangfold av slike mennesker. Mennesker som ikke er
hovedpersonene i fortellingene, men som likevel har fått en plass med sitt
bidrag, noen med positivt fortegn, andre med negativt. Det er lett å overse
dem når vi leser fortellingene om Josef, Moses, David, Ester, Peter, Paulus og
andre store helter. Men når vi ser etter, finnes de der. En tjener som kommer
med viktig budskap, en modig kvinne som står opp for sin rett, en offiser som
handler på overraskende vis, en mektig kvinne som med sitt hat og maktbegjær
ødelegger andres liv, en fattig som får den hjelpen hun trenger. Hvem
var de? Hvorfor er nettopp disse nevnt?
I denne boken har jeg brukt min fantasi og forsøkt å se for meg hvem noen
av disse menneskene var, hva de tenkte, følte, så og hørte, hvordan de hadde
havnet i den situasjonen som er beskrevet i Bibelen, og kanskje litt om hva
som skjedde med dem i ettertid. Jeg tror disse er nevnt og tatt med i historien
fordi vi har noe å lære av dem, noe om Gud, om vår relasjon til ham og om hva
det er å følge ham. Noen av de jeg skriver om har fått et helt kapittel i Bibelen,
andre er nevnt i korte vers eller setninger flere steder. Noen er bare nevnt i
noen få vers, ja noen er til og med bare nevnt i en liste over flere mennesker.
De fleste er navngitt, men noen er også navnløse. Bibelen gir oss noen få
opplysninger om dem, nok til at min fantasi har blitt satt i sving.
Dronning Ester er ikke omtalt i denne boken, men bokens tittel er hentet
fra Esters bok – «for en tid som denne». Ester stilles overfor et umenneskelig
valg; hun kan gå inn til kongen og be for sitt folk som trues med utryddelse,
og samtidig risikere sitt eget liv. Eller hun kan velge å redde sitt eget liv og ikke
gå inn til kongen, men samtidig overlate sitt folk, jødene, til sin egen skjebne.
Det er i denne situasjonen hennes fosterfar nøder henne til å gå inn til kongen,
og sier: «hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronningrang».
Og for å gjøre en lang historie kort: Ester bruker dronningrangen sin
godt, med fare for sitt eget liv går hun ubedt inn til kongen, møtes av hans
velvilje, og jødene blir reddet fra undergangen. Det er en god historie, så les
gjerne boken i sin helhet.
Jeg har ofte tenkt på disse ordene som Esters fosterfar sier om at hun kan
12 For en tid som denne

ha fått sin dronningrang «for en tid som denne». Når jeg leser bibelhistorien
tenker jeg at mange av de personene som er omtalt der, kunne fått høre de
samme ordene – hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått
din stilling, din rang, din utdannelse, din skjønnhet, osv. I Bibelens mangfoldige
persongalleri møter vi mange som må ta valg, små eller store, bevisst eller
ubevisst. Valgene de tar får konsekvenser, både for deres eget liv, andres liv, og
noen ganger for en hel nasjon og et helt folk. Ja, enkelte ganger kan valgene
være med på å snu hele historien.
Disse ordene er også til oss, vi som lever nå i dag og har fått de ressursene
vi har. Vi lever alle i den tiden vi har fått. Alle har vi et ansvar for å bruke våre
ressurser, møte utfordringene og gledene vi får, og ta imot det livet gir oss,
på best mulig måte. Og hvem vet når vår tid er? Hvem vet når våre valg kan få
avgjørende betydning for våre egne liv, andres liv, og noen ganger for mange
fler enn de vi aner? Kanskje er det akkurat for denne tiden, de situasjonene vi
står i på denne dagen, at vi er plassert der vi er med de ressursene vi har? La
oss bruke tiden og livene våre godt!
Jeg håper du kan ha glede av historiene, og at de kan være med på å
lære deg noe mer om Gud. Og kanskje kan du få mer lyst til å lese Bibelen
selv, boken som er kilden til all sann kunnskap om Gud. Kanskje vil du, om du
leter, finne noen av disse små historiene i den store fortellingen som kan tale
nettopp til deg i din situasjon.
 13

14 For en tid som denne

– 1 –
FOR EN TID
SOM DENNE ...
For om du tier
i denne tiden, vil hjelp og
redning komme til jødene
fra et annet sted,
mens du og ditt farshus
vil gå til grunne.
Og hvem vet om det ikke
er for en tid som denne at
du har fått dronningrang?
Est 4,14
Midt blant alle
de modige menn.
En kvinne –
med myke hender,
en rød tråd,
profetisk gave,
en teltplugg,
et snarrådig hode.
Tiden er inne!
Er du klar?
Det er sjelden kvinner har en fremtredende rolle i Bibelens fortellinger.
Men fra tid til annen dukker det opp noen kvinner i fortellingene som
på en eller annen måte bruker sin posisjon, sine egenskaper eller kanskje bare
en mulighet de får, til å gi historien en ny og viktig vending. Gjennom deres
handlinger blir både de selv og hele folket reddet fra undergang.
Det er ikke alltid det står så mye om disse kvinnene, noen er bare gitt et
par vers i Bibelen, andre et helt kapittel, men de har fått en plass i Bøkenes
bok. På de nærmeste sidene vil du møte fem av disse kvinnene fra Det gamle
testamentet (heretter GT).
 15

• En modig jordmor som fryktet Gud mer enn landets hersker
• En kanaanittisk prostituert som beskyttet fiender av byen sin
• En profetkvinne som fikk dommerrolle og vant krigen
• En kenittisk kvinne som drepte for å redde seg selv, og dermed reddet
et helt folk
• En klok kvinne som med stort mot talte en hissig kriger til rette
16 For en tid som denne

– 1.1 –
Pua
Hvem er Pua?
En av hebreernes jordmødre i Egypt
Hvor i Bibelen står det om Pua?
2 Mos 1,15–21
Nøkkelord fra Bibelen om Pua:
Men jordmødrene fryktet Gud
Bakgrunn
Israelittene har levd i Egypt i mange år. Det som begynte så bra, som en mulighet
til å overleve for Jakob og hans ætt, har blitt til et onde. Israelittene har
blitt mange, og til en trussel for egypterne. Den nye farao, som ikke kjente
Josef, har blitt redd for at hebreerne skal slå seg sammen med Egypts fiender
i krig. Israelittene blir derfor pålagt tvangsarbeid, men jo mer de blir plaget,
jo flere blir de, og jo mer brer de seg ut. Så blir de pålagt tungt slavearbeid og
mange plager fra egypterne.
Likevel er ikke det nok, farao vil ikke at det skal bli flere hebreere. Og han
pålegger jordmødrene å drepe alle guttebarn som blir født blant hebreerne.
Litt om
Jordmødre
Til alle tider og i alle kulturer har det vært kvinner som har fungert som fødselshjelpere
eller jordmødre. En fødsel var farlig, og mulighetene for at både
mor og barn kunne dø under fødselen var alltid til stede. Derfor var det viktig
å kunne tilkalle noen som var kyndige og kunne gi god hjelp under en fødsel.
Å være jordmor handler om å hjelpe til liv!
Pua 17

Om fortellingen
Jeg har latt Pua få ordet i denne fortellingen, men Sjifra, den andre av hebreernes
jordmødre, er også en viktig del av den. Jeg tenker at det ville vært
vanskelig, om ikke umulig dersom bare den ene av jordmødrene trosset farao.
Da ville narrespillet lettere bli gjennomskuet. Derfor kan Puas fortelling like
gjerne være Sjifras.
I min fortelling har jeg latt de to jordmødrene overleve, men det er ikke
usannsynlig at de ble straffet med døden for å trosse farao.
Pua er ikke nevnt i andre kjente kilder enn Bibelen. Bibelen omtaler henne
kun i disse syv versene i 2 Mos. Det er derfor ikke så mange opplysninger vi
har om henne og Sjifra. Det vi vet er at de viste stort mot, og at de fortsatt
huskes med navn 4000 år etter at de levde, fordi de fryktet Gud mer enn farao.
DE SOM FRYKTET GUD
Pua sukket dypt. Hun var trett. Det hadde vært en lang fødsel, og
kvelden var blitt natt før hun hadde kommet seg hjem. Barnet, en
vakker, kraftig gutt, lå nå i sin mors armer. Det var ikke det første guttebarnet
hun hadde hjulpet til verden etter det fortvilte møtet hos farao.
Hver gang det ble født et guttebarn, kjente hun den samme frykten bre
seg i kroppen. Når ville de bli kalt tilbake? Hva ville farao gjøre med dem?
Den dagen faraos budbringer hadde stått i hennes gård, sto fortsatt
levende for henne. En egypter i deres portrom – det var ikke hverdagskost,
og det lovet ikke godt. «Er det du som er Pua?» hadde han spurt. Stemmen
var høy og bydende, og hun kikket opp fra bålet hun sto bøyd over. «Pua?»
gjentok han spørrende. Hun så granskende på ham – men fant ikke noe
svar i de uttrykksløse, kalde øynene på hva han ville. Hun nikket kort.
«Du skal møte hos farao i morgen tidlig», sa han. Forskrekkelsen viste seg
i øynene hennes før hun fikk stoppet det, og nå kruste et lite, ondskapsfullt
smil i munnviken til mannen. Fort slo hun blikket ned. Han måtte
ikke se hvor redd hun ble, han hadde sett mer enn nok. I morgen tidlig,
gjentok han og sparket lett til ett av karene som sto på bakken. Det bikket
skramlende over, og belgene hun møysommelig hadde vasket og renset
falt ut på den skitne jorden. Han tråkket et par av dem ned i bakken
18 For en tid som denne

med hælen før han kastet et foraktelig blikk på henne. «Du gjør best i å
komme presis», sa han, snudde seg og gikk.
Hun skalv. Hva var det farao ville henne? Hadde hun gjort noe galt?
I tankene gikk hun gjennom de siste dagene og ukene, men klarte ikke å
komme på noe spesielt som hadde skjedd. Kunne det være at farao hadde
kastet øynene sine på henne, ville ha henne? Nei – da hadde han vel
bedt henne komme i kveld, ikke i morgen tidlig. Bekymret fortalte hun
mannen sin om egypterens besøk. Han skrek til henne og ville vite hva
hun nå hadde stelt i stand. Hun visste at det var fordi han ble engstelig.
Hun sov ikke den natten, det gjorde ikke han heller. De lå der ved siden
av hverandre og vred seg i angst og uro. Og neste morgen var hun tidlig
på beina, og på vei til kongen.
Da hun kom til faraos gård, så hun den andre kvinnen. Sjifra sto på
gårdsplassen med sjalet godt surret omkring hodet. Øynene deres møttes
– jaså, så det gjaldt jordmortjenesten deres. Men hva ville egypterne
med det? De hadde sine egne jordmødre, kvinner som hjalp egyptiske
kvinner når de ble svangre og når de skulle føde. Hadde det skjedd noen
ulykker ved fødslene i det siste, det hendte jo ikke helt sjelden at både
mor og barn døde i en fødsel. Ville de kanskje ha mødrene raskere tilbake
i jobb, og trodde at jordmødrene kunne gjøre noe for det? Spørsmålene
var mange – men svaret var et annet og mye verre enn hun hadde kunnet
tenke seg til.
Når Pua en kort stund senere går fra faraos gård, er skrittene tunge.
Faraos stemme hadde vært formell og fjern, som om han bare fortalte
en uinteressant historie. Men ordene var ikke til å fatte – de var for grusomme.
«Dere blir for mange», sa han. «Vi vil ikke ha flere av dere. Når
ungene er født, skal dere sjekke dem. Er det pikebarn, skal dere ikke gjøre
noe, jenter er ikke farlige. Men guttebarna får dere sørge for å ta livet
av – de skal ikke leve opp.» De hadde sett vantro på ham, både hun og
Sjifra. Deres oppgave var ikke å ta liv, men å være fødselshjelpere, hadde
de sagt. «Det er en ordre», hadde han svart. «Dere er der når ungene
kommer, dere kan gjøre det.» Så var audiensen over, de ble viftet ut og
hadde fortumlet gått. Vi får be til våre fedres Gud, så møtes vi i morgen
og avgjør hva vi gjør med dette, hadde Sjifra mumlet, før de gikk inn i
dagens mange gjøremål.
Pua 19

Hva kunne de gjøre? De var slaver! Farao hadde all makt, og dette
var hans ordre. Hva ville skje med dem om de gjorde mot hans ord?
Ville han ta livet av dem? Ingen gjorde mot faraos ord! Pua satt skjelvende
på benken og stirret ut i mørket. Hun fikk ikke sove denne natten
heller. Mannen hennes hadde blitt fortvilet da hun fortalte hva farao
hadde sagt. Han hadde stønnet som i smerte og ropt: «Hvor mye må vi
tåle? Hvordan kan vi bære dette? Alle guttebarn må dø og vår ætt vil
gå under!» Men når hun fortalte at Sjifra og hun ikke hadde bestemt
hva de skulle gjøre ennå, hadde han slått ut med armene og ristet på
hodet. «Er du blitt gal», hadde han sagt. «Farao har talt. Da gjør du
det han har befalt.» Han hadde selvsagt rett, men hun fikk ikke ro.
«Abraham, Isak og Jakobs Gud», hvisket hun, «har du glemt oss helt?
Hva skal vi gjøre? Om vi følger ordren, vil ditt folk dø. Men vi er bare
to svake kvinner, vi kan ikke redde folket ditt, det må du gjøre.» Hun
lukket øynene. Hun visste hva hun måtte gjøre. «Så gi meg mot og
beskyttelse», sukket hun.
Hun og Sjifra møttes dagen etter, ved treskeplassen. Pua var fortsatt
urolig. Tenk om Sjifra ikke var enig med henne. Hva skulle hun gjøre da?
Kunne hun la guttebarna leve selv om Sjifra ikke gjorde det? Da ville hun
stå helt alene. Kunne hun klare det? Bekymringen hennes var grunnløs.
De var helt enige – de kunne ikke følge faraos ordre. Guttebarna skulle
få leve, likeså vel som jentebarna. Farao kunne kanskje ta livet av dem
for dette, men de kunne ikke gjøre mot Guds vilje. De kunne ikke være
en del av faraos onde plan. «Heller vi enn de uskyldige barna», sa de.
«Og når de oppdager det …» Sjifra og Pua stakk hodene tett sammen så
ingen skulle høre hva de sa. De ante ikke om dette kunne holde, men de
hadde i det minste en plan.
Puas tanker ble avbrutt av en høy, bydende stemme, den samme hun
hadde hørt for noen uker siden. «Pua, hebreernes jordmor, bli med meg.
NÅ!» Sendebudet fra farao grep tak i armen hennes, og trakk henne med.
Hun fikk ikke tid til å tenke, hun bare fulgte snublende med ham. Hun
forsto. De hadde funnet ut at guttebarna ikke ble tatt av dage. Nå skulle
hun dø! Pua skalv. Planen hun og Sjifra hadde lagt for hva de skulle si
om de ble avslørt, var for dårlig. Ingen ville tro noe sånt. Brutalt ble hun
dyttet inn i faraos gård. Sjifra var der allerede. Hun lå på kne på bakken
20 For en tid som denne

med hodet ned mot jorden. Pua kastet seg ned ved siden av henne. Og
der lå de. Sola stakk i nakken på dem, støvet fra bakken klebet seg til
huden på knærne og armene og det var vanskelig å puste uten å få støv
ned i halsen. Det kjentes som en evighet før de hørte dunkingen i bakken
av trampende føtter, og de forsto at farao og hans følge var kommet.
Kongens stemme lød over dem. «Et guttebarn ble født blant hebreerne i
natt.» De lå helt stille. Føttene hans stampet lett mot bakken. «Jeg hører
at han fortsatt lever. Hvordan kan det ha seg?» Stemmen var lavmælt
men streng, og Pua kjente frykten gå som et gys gjennom kroppen. «Ba
jeg dere ikke drepe alle guttebarna?», fortsatte han langsomt. «Sa jeg ikke
at det var en ordre, at ingen guttebarn blant hebreerne skulle leve opp?»
Han hadde sterkt trykk på «alle» og «ingen». Det ble helt stille. Så trampet
en fot i bakken rett ved Puas hånd. «Svar!» sa han. «Jo, herre», sa Pua
dirrende. «Slik lød faraos ordre.» «Så hvordan har det seg at guttebarnet
lever. Og så vidt jeg vet er han heller ikke den eneste. Hvordan våger dere
å trosse farao?» Han hadde hevet stemmen nå, ordene kom sakte, ett for
ett. «Herre» sa hun. «Hebraiske kvinner er ikke som egyptiske kvinner.
De er mer livskraftige. Før jordmoren kommer til dem, har de født. Vi
rekker ikke å drepe guttebarna før de ligger i morens armer.» Igjen var
det stille. Puas hjerte banket så hun trodde det måtte høres i den store
stillheten. Føttene hans trampet hardt i bakken. «Hebreere» hørte hun
ham mumle. «De er ikke som andre – det er jo noe alle vet.» Sakte trakk
hun pusten – han trodde henne. Hun kjente Sjifras kropp som rørte
forsiktig på seg ved siden av henne, som om hun endelig turte bevege
seg. Faraos føtter beveget seg bort fra dem, andre føtter nærmet seg. Så,
i et brått øyeblikk hørte hun lyden av pisken som suste gjennom luften
før den traff ryggen hennes og smerten jog gjennom kroppen hennes.
Hun stønnet lavt og rakk knapt å stålsette seg før det neste piskeslaget
kom. Ved siden av seg hørte hun Sjifra ynke seg, før hun satte i et skrik.
Pisken suste, slagene hamret mot ryggen, alt annet var borte. Hun visste
ikke hvor lenge det fortsatte, men endelig lød ordren: Stans! Piskeslagene
stanset og hun oppfattet lyden av skritt som var på vei bort. Så hørte hun
igjen lyden av faraos kalde stemme. «Forsvinn», sa han. «Vis dere aldri
for mine øyne igjen. Og om dere noen gang igjen skulle få en ordre fra
farao, våger dere ikke å la være å følge den».
Pua 21

Pua og Sjifra ble halt ut av faraos gård, og etterlatt på plassen. Og der
fant ektemennene deres dem, forslått og svake, men i live. Pua ble båret
hjem av sin gråtende ektemann. Det var et under, de var fri. Guttebarna
levde, de levde, Guds folk skulle fortsatt leve ... Herren, deres Gud var
mektigere enn selve farao.
22 For en tid som denne

– 1.2 –
Rahab
Hvem er Rahab?
En prostituert kvinne
Hvor i Bibelen står det om Rahab?
Jos 2; 6
Matt 1,5
Hebr 11,31
Jak 2,25
Nøkkelord fra Bibelen om Rahab:
Herren deres Gud er Gud både i himmelen der oppe og på jorden
her nede.
Bakgrunn
Hebreerne har vandret i ørkenen i 40 år etter utgangen fra Egypt, men nå har
de begynt å innta det landet Herren har lovet dem – Kanaan. Moses er død,
og Josva er jødenes nye leder. Jødene har beseiret to mektige amorittkonger 1 ,
og nå har de slått leir på den andre siden av Jordanelven for Jeriko. Folket
som bor i Jeriko er slått av frykt for israelittene, for de har hørt om de mektige
kongene som er blitt beseiret.
Josva sender speidere inn i Jeriko for å utforske byen, og de møter den
prostituerte kvinnen, Rahab, og tar inn hos henne.
Litt om
Kanaaneere
Kanaan var den gamle betegnelsen på landet mellom Syria og Sinai,
langs kysten av Middelhavet, dagens Israel og Palestina. Kanaaneere er en
1 4 Mos 21,21–35
Rahab 23

samlebetegnelse på folket som bodde i dette området før jødene/hebreerne
inntok landet. De tilhørte ulike stammer, og tilba forskjellige guder.
Prostituerte i Bibelen
Hva innebar det å være en prostituert på denne tiden, rent bortsett fra at
det betød å tilby seksuelle tjenester mot betaling? Det fantes noen såkalt
tempelprostituerte, altså kvinner som tilbød seksuelle tjenester i forbindelse
med religiøse handlinger. Dette fantes ikke i jødedommen, og det er ingen
ting som tilsier at Rahab var en tempelprostituert.
GT sier lite om forholdet til prostituerte. I Moseloven står det at prester
ikke skal gifte seg med prostituerte. 1 Underforstått betyr det at andre menn
kunne gifte seg med prostituerte. En av de mindre kjente dommerne, som var
ledere for jødene før de fikk konge, var sønn av en prostituert. 2 Han ble jaget
bort fra sin fars hus av sine brødre – ikke fordi moren hans var en prostituert,
men fordi hun ikke var den samme som deres mor. De ville ikke dele arven
sin med en halvbror. Men senere valgte de ham til sin leder.
Profeten Hosea fikk beskjed av Gud om å gifte seg med en prostituert. 3
Ut fra en tekst som den i Josvas bok, ser det ut som om det var helt vanlig
med prostituerte, og at det var helt normalt at menn besøkte dem. De israelske
mennene tok inn hos Rahab uten at det er beskrevet som noe fordekt
eller vanærende i seg selv.
Rahab i Det nye testamentet (heretter NT)
Rahab er en av tre kvinner som er nevnt i Jesu slektsliste. 4 Dessuten er hun to
ganger nevnt som et godt eksempel på tro. I Hebreerbrevet nevnes hun sammen
med store troshelter som Noa, Abraham og Sara, Moses og flere andre 5 ,
og i Jakobs brev nevnes hun sammen med Abraham som et eksempel på en
som viste sin tro på Gud gjennom det hun gjorde. 6
1 3 Mos 21,7
2 Dom 11,1
3 Hos 1,2
4 Matt 1,5
5 Hebr 11,31
6 Jak 2,25
24 For en tid som denne

Om fortellingen
Det finnes ingen andre kilder som forteller om Rahab enn Bibelen.
I fortellingen har jeg forsøkt å tenke meg hvordan det var å sitte i huset
til Rahab i de dagene da israelittene inntok byen. Hvordan kjentes det når
de hørte støtene i bukkehornene fra prestene, dag etter dag, samtidig som
resten av den store hæren ikke laget lyder? Og så, plutselig en dag, lød lyden
av hornene så mye lenger enn før. Kunne familien til Rahab virkelig stole på
henne? Ville de bli reddet på grunn av den røde snoren?
Rahab brukte det hun hadde og kunne når trusselen fra fiendene var overhengende.
Hun valgte å tro, valgte å stole på Guds makt. Gjennom det ble
hun et eksempel for oss som lever etter henne på tro som fører til handling
og gir frelse.
EN RØD SNOR!
De trykket seg sammen i stuen hennes – hele slekten var der. Foreldre,
søsken, noen onkler og tanter, søskenbarn, nevøer og nieser.
Huset var fullt. Hun hadde innstendig bedt dem om å komme. Sagt at
dette kunne være redningen, at dette kunne gjøre at de ville overleve. For
angrepet ville komme, og hele byen visste i sitt innerste at de gikk mot
undergangen. Noen i familien hadde vært skeptiske. Hvorfor skulle de
sette sin lit til henne? Kunne de ikke alle samles i et av de andre hjemmene?
Men hun hadde insistert på at det måtte være i hennes hus, det var
deres eneste sjanse. Det var kun der de ville være beskyttet. Og de hadde
kommet, de hadde ingen ting annet de kunne stole på.
Jeriko hadde vært grepet av redsel i mange uker. Hvert hjerte var fylt av
frykt for dette folket som hadde slått leir på andre siden av Jordan-elven.
Folk hvisket på torg og i gater om Herren som en gang hadde befridd
folket fra slaveri hos farao, og nå hadde gitt dem seier over de mektige
amorittkongene, kong Og og kong Sihon. Hvem hadde noe å stille opp
mot et slikt folk? Og nå var de klare til å innta Jeriko når som helst. De
hadde allerede tatt seg over Jordan, tørrskodd. Igjen hadde deres Gud
stoppet vannmassene slik at folket kunne vandre over elva uten å drukne,
ja uten å bli våte. Det hadde ikke dempet frykten i Jeriko. Byens soldater
Rahab 25

gjorde seg klare til forsvar, men det var ikke med stolthet og kampsanger
de forberedte seg til krig. De visste ikke hva de forberedte seg til. Det
var umulig å forstå strategien til israelittene, hvordan de hadde tenkt å
angripe. De fulgte ingen av de kjente reglene for krig og angrep. Det var
nifst. Hver dag nå de siste seks dagene hadde hele den israelittiske hæren
marsjert rundt byen. Prestene gikk i spissen og blåste i bukkehorn så hele
jorden skalv. Men det kom ikke en lyd fra hæren. Ikke ett hærrop, ikke
ett hånsord, ikke en trussel. Bare disse hornene som gjallet, og mennene
som marsjerte uten å lage en lyd. En runde rundt byen – så gikk de tilbake
til leieren sin, og ingen ting mer skjedde. Alle visste at en dag kom noe
til å skje, men ingen visste når og ingen visste hva.
«Kan du ikke fortelle om den røde snoren?» Det var en av nevøene
hennes som spurte. Flere av de andre nikket. «Fortell», sa de. «Fortell en
gang til om hvordan vi kan være trygge på grunn av den røde snoren.»
Rahab trakk pusten, så fortalte hun:
«Det var en dag for noen uker siden. Jeg var i byen, satt ved byporten slik
jeg ofte gjør.» Hun hørte en av tantene snøfte, og sendte henne et skarpt
blikk. Tanten kastet på hodet, men møtte ikke blikket hennes. Rahab
fortsatte. «Dette var før de hadde kommet over Jordan, så folk var fortsatt
ute i vanlige ærender i byen, og byportene var åpne på dagtid. Da så jeg
to menn komme, to jeg aldri hadde sett før. De var staselige å se til, høye,
vakre og staute. De var veldig omgjengelige, og de snakket med mange,
både på torget og i gatene. Jeg visste ikke hvem de var, men da jeg smilte
til dem, kom de bort til meg og begynte å snakke. Jeg tilbød dem husly
for natten, og de takket ja og ble med meg hjem.
Jeg spurte hvor de kom fra, men de svarte bare at de tilhørte et nomadefolk
som vandret i ørkenen. Når jeg spurte hvilket folk, svarte de
unnvikende, og jeg begynte å bli litt mistenksom. Dere er da vel ikke
israelitter? spurte jeg. Da så de på hverandre og lo, men svarte meg ikke.
Jeg forsto at jeg hadde gjettet rett, de var israelitter, speidere som var sendt
for å se nærmere på byen vår før de skulle angripe. Da begynte tankene
mine å spinne. Hva ville de nå gjøre med meg? Ville de ta meg av dage,
slik at jeg ikke skulle advare kongen om at speidere hadde vært i byen.
Hvordan skulle jeg komme meg ut av denne situasjonen? Men før de fikk
26 For en tid som denne

sagt noe mer, banket det hardt på døren min. De to mennene for opp og
så seg rundt. «Finnes det et skjulested her?» spurte de. «Ingen må finne
oss.» «Gå opp på taket», sa jeg og pekte mot trappen. «Gjem dere bak
sekkene med linhalm som står i hjørnet. Jeg skal ikke røpe dere.» De løp
opp trappen til taket, og jeg åpnet døren. Det var kongens budbringere
som sto utenfor. «Før ut mennene som har kommet til deg i kveld», sa
de. «De har kommet for å utforske hele landet.»
Kongens budbringere trampet ubedt inn i stuen min. Jeg gikk til side,
mens tankene raste rundt i hodet mitt. Skulle jeg fortelle at mennene var
på taket ..., eller kunne jeg bruke dette til min og vår fordel? Kunne jeg
redde oss, var dette vårt håp? Vi vet jo at israelittenes Gud er mektig, ja,
den mektigste, og om jeg hjalp hans folk, ville kanskje han hjelpe meg
også? Jeg grep dette halmstrået, og svarte kongens budbringere: «Mennene
som kom i kveld har allerede dratt sin vei. Jeg visste ikke hvem de var.
De dro før solnedgang, før byporten ble stengt, de forlot byen vår. Jeg så
ikke i hvilken retning de dro. Men om dere er raske kan dere kanskje ta
dem igjen.» Hjertet mitt hamret i brystet mens jeg snakket. Jeg hadde
lyst til å se mot trappa hele tiden, men holdt i stedet blikket stivt festet
på mennene jeg snakket med. Men jeg trengte ikke uroe meg. De trodde
meg og forsvant ut døra og ned mot byporten med en gang. Og de rakk
akkurat ut av porten før dørene stengte for natten.
Jeg satte meg ned på benken og lente hodet mot veggen. Hjertet slo
fort, pusten gikk tungt. Nå måtte jeg tenke meg godt om. Jeg hadde løyet
for kongens menn, jeg hadde skjult fienden i mitt hus. Hva skulle jeg nå
gjøre? Halmstrået mitt, tanken på at israelittenes Gud ville hjelpe oss
om jeg reddet hans menn hadde virket god da jeg svarte kongens menn.
Men nå måtte jeg legge saken fram for speiderne på en måte som skulle
få dem til å ville redde våre liv. Liv for liv, tenkte jeg. Jeg reddet dere, nå
må dere redde meg og mitt hus.
Jeg lot det gå en stund slik at jeg fikk klarnet tankene og roet meg litt.»
Rahab stanset i fortellingen og nølte litt. Men så tok hun sats og fortsatte:
«Så gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før, jeg ba til israelittenes Gud. Jeg
vet jo ikke om jeg gjorde det rett, men jeg ba om hans hjelp, før jeg gikk
opp på taket til mennene.» «Ba du til deres Gud?» Det var broren hennes
som spurte. Dette hadde de ikke hørt om før. «Ja», sa Rahab. «Jeg ba til
Rahab 27

den Gud vi alle frykter. Jeg ba om at han måtte beskytte meg, slik jeg
hadde beskyttet mennene som tilhørte hans folk. Og mens jeg ba, formet
tankene seg hos meg. Jeg ville rose folket og ære deres Gud, og så be om
hjelp. De satt fortsatt i skjul bak sekkene med linhalm, men kom fort
fram når jeg ropte lavt på dem. Øynene deres for rundt over hele taket,
men stanset ved meg når de skjønte jeg var alene.
Jeg begynte å snakke til dem. Først fortalte jeg hvordan frykten for
israelittene rådet i landet vårt. Vi visste hvordan Herren hadde ført dem
ut av Egypt og gitt dem seier over de to amorittkongene. Og jeg fortsatte
med å gi Herren, Israels Gud ære. «Herren deres Gud er Gud både i
himmelen der oppe og på jorden her nede», sa jeg. Og når jeg hadde sagt
alle disse tingene, ba jeg om at de måtte vise godhet mot meg og min
familie. «Sverg nå ved Herren at dere vil vise godhet mot min familie,
siden jeg har gjort godt mot dere», sa jeg. «Gi meg et troskapstegn på at
dere vil la min far og mor, mine brødre og søstre og alle i deres hus få
leve, og berge livet vårt fra døden». Da lovet de meg at dersom jeg ikke
røpet dem, skulle de stå inne med sine liv for mitt og min families liv
når de inntok landet».
Rahab så seg rundt. Var det noen som ville komme med spørsmål eller
innvendinger? Men de var alle tause, og hun fortsatte: «Det begynte å
bli sent på natten nå, og jeg visste at de måtte komme seg av gårde om
de ikke skulle bli tatt. Byporten var stengt, og byens voktere var på jakt
etter disse mennene, så jeg kunne jo ikke slippe dem ut i byen. Jeg fant
et tykt rep, og firte dem ned fra dette vinduet. Rahab pekte mot vinduet
der den røde snoren var bundet fast utenfor. Det var da de sa at vilkåret
for at vi skulle bli reddet var at jeg bandt den røde snoren i vinduet. Alle
som var inne i huset når byen ble inntatt, skulle bli reddet. Men om noen
gikk utenfor huset, så ville de ikke bli reddet. Derfor», avsluttet Rahab,
«må vi alle holde oss inne, inntil landet og byen er inntatt. Vårt håp og
våre liv er avhengig av denne røde snoren.»
Alle hadde lyttet mens hun fortalte, selv om de fleste hadde hørt historien
før. Det hadde fått tiden til å gå. Idet hun avsluttet fortellingen,
hørtes trompetstøtene fra israelittenes bukkehorn. De gjallet gjennom
den stille luften og fikk alle i huset til å krype sammen. Nå startet hærens
tause, truende marsj rundt byen igjen. Dette var den syvende dagen de
28 For en tid som denne

gjorde dette. Hvor lenge ville de holde på? Rahab gikk bort til vinduet
og sjekket at den røde snoren satt på plass. Det gjorde den. Godt knyttet
fast i vindussprossene. Hun så baktroppen til hæren som marsjerte rundt
byen og telte inne i seg. Visste hvor lenge hun måtte telle før lyden fra
hornene avtok og hæren gikk tilbake til leiren.
Men, de skulle da avslutte nå? Hvorfor fortsatte hornene å lyde? Flere
av slektningene hennes rørte urolig på seg, og de så bekymret på hverandre.
Hvorfor tok det lengre tid i dag. Rahab gikk igjen bort til vinduet.
«De har startet en ny runde», sa hun. «En ny runde», gjentok broren.
«Hvorfor det? Vet du hva de holder på med – du som har snakke med
speiderne deres?» Stemmen var anklagende. Rahab visste at det var frykten
som gjorde ham sint og mistenksom. Hun bare ristet på hodet. «Jeg
vet ingen ting», sa hun, slik hun hadde gjort mange ganger før. «Jeg har
fortalt alt jeg vet. De røpet ikke planene sine for meg.»
De marsjerte og marsjerte, uten andre lyder en hornene som blåste
lange uavbrutte støt. Ett langt støt for hver runde de tok. To runder,
tre runder, fire runder. Så, etter seks runder ble det plutselig dørgende
stille. Var det endelig slutt? Men så lød igjen et kraftig støt i hornene,
hæren satt i gang en ny runde i marsj rundt byen, og nå ble den nifse,
iskalde tausheten brutt. Hele hæren satte i et samstemmig brøl – det var
som om det var én stemme, og hele byen begynte å skjelve. Slektningene
hennes hylte, barna klamret seg til de voksne, de voksne klamret seg til
hverandre. Bymuren raste sammen utenfor vinduene hennes. Byens beskyttelse
smuldret opp, og byen lå der, klar til å inntas for den som måtte
ønske det. Hun så hvordan israelittene strømmet inn i byen, hærmenn
med sverd, spyd og skjold, klare til å hugge ned dem de møtte. Den røde
snoren blafret i vinden ...
Mange av barna og kvinnene gråt rundt henne. Mennene forsøkte
å trøste og beskytte. «Hvor er speiderne som skal redde oss?» spurte de.
«Hva skal vi gjøre nå? Vi har ingen garanti for at de vil komme først.
Hva om noen andre av disse gale israelittene kommer og tar livet av oss?
Hvordan kunne vi stole på deg? En rød snor?» De snakket i munnen på
hverandre. Hun svarte ikke. Hun kunne ikke det, hun visste jo ikke noe
mer enn de andre. Hun ante ikke hva som kom til å skje. Det eneste hun
kunne var å stole på den Gud hun hadde bedt til. Igjen sukket hun lavt:
Rahab 29

«Hjelp oss, du allmektige Gud.» Så satte hun seg foran døra for å hindre
at noen gikk ut. For en ting visste hun – om noen forlot huset, var de
fortapt. Holdt de seg inne, var det ennå håp. En røde snor blafret fortsatt
utenfor vinduet hennes.
De kom! Rahab visste ikke hvor lang tid det tok fra muren falt til de
to speiderne sto i døren hennes, det kjentes som en evighet. Men nå sto
de her. «Kom», sa de. «Alle sammen – nå!» Stemmene var anspente og
harde. «Kan vi virkelig stole på dem?» hvisket kusinen hennes tvilende.
Det var nok flere som tvilte, men de hadde ikke noe valg. De fulgte etter
mennene ut i kaoset som rådde i byen, løp mellom menn som kjempet, så
menn som hadde falt. Og mens hærmenn inntok Jeriko – byen de alltid
hadde bodd i – og utslettet både den og innbyggerne der, løp Rahab og
hele hennes hus og slekt bort fra byen, ledet av to israelske speidere. Bort
fra byen, bort fra alt det kjente, inn i det ukjente, og inn til livet.
30 For en tid som denne

Opplev Bibelens
spennende persongalleri
Bak teppet av bibeltekster finner vi mennesker som oss – som
har levd et liv, kjempet en kamp eller vist troskap. Noen er
kanskje bare nevnt en gang, mens andre har vi hørt mer om.
Boken inneholder en rekke gullkorn fra Bibelen, men også en
god del fantasi. Det er det som gjør den så bra! Først får vi
servert litt fakta om personene, deretter byr Unni Westli på et
glimt av personenes liv – historier som gjør bibelteksten rikere
for oss. Ordet blir levendegjort, gir oss nye perspektiver og vi
sitter igjen med en dypere forståelse.
Tittelen er hentet fra Esters bok med utsagnet «for en tid som
denne». Boken kan også benyttes til bibelstudier alene eller
sammen med andre.
Unni Westli er pastor, og hun har vært
skribent i Frikirkens magasin Budbæreren
gjennom mange år. Hun arbeidet tidligere
i Frikirken sentralt, men har nå funnet sitt
tilholdssted i Randesund Frikirke.
WWW.VENTURAFORLAG.NO