Konsekvensvurdering av mineralavfallsdirektivet

More documents

Recommendations

Info

Vedlegg 1 Beskrivelse av mineralindustrien i Norge Flere hundre virksomheter i Norge er basert på uttak og foredling av landets mineralske ressurser. Både på grunn av mineralenes omfattende bruksområder og landets varierte geologi, omfatter industrien et bredt spekter av bergverksvirksomheter. Et mineral er et naturlig, homogent faststoff med en bestemt kjemisk sammensetning, og er dannet av uorganiske, geologiske prosesser. Sand, grus og stein kan være sammensatt av flere typer mineraler. Både enkeltmineraler og steinforekomster er sentrale i et moderne samfunn, og brukes blant annet som råstoff i bygninger og andre konstruksjoner, veier, glass, keramikk, maling, papir, stål og andre metalliske produkter. Utvinning og behandling av rene industrimineraler og metaller er i Norge avhengig av at mineralforekomstene er store, rike og med rene mineraler, som er lette å fjerne og transportere. Mange av forekomstene som fyller disse kravene er relativt sjeldne og er ofte grunnlag for store eksportinntekter. Titania, North Cape Minerals, Hustadmarmor, Elkem Tana og Rana Gruber er eksempler på virksomheter som utvinner og behandler industrimineraler og metallholdig malm i relativt stort omfang. I motsetning til industrimineraler og metaller er utvinning av sand, grus og pukk mindre avhengig av ekstrem renhet. Slike materialer er oftest produsert for lokalt forbruk, men det er også virksomheter som eksporterer til europeiske land med lite fast fjell. Størrelsen av ressursen og beliggenhet er viktige faktorer for at en slik forekomst er økonomisk drivverdig. Franzefoss Pukk, Norsk Stein og Feiring Bruk er eksempler på aktører med relativt store uttak av sand, grus og pukk. Produksjon av naturstein, som for eksempel fasadestein, er avhengig av store mengder ren stein av god kvalitet. Et eksempel: Utgangspunktet for Monolitten i Frognerparken i Oslo var en 17 meter lang granittblokk, som på grunn av geologiske forhold i Østfold kunne produseres uten urenheter eller sprekker. Blant mange bergarter som danner grunnlaget for denne industrien i Norge er granitt, larvikitt, kleberstein, marmor og skifer. Avhengig av produktet, geologien og produksjonsmetoden, vil mange av bergverksvirksomhetene skape restfraksjoner som da kalles mineralavfall. Mineralavfall består typisk av grovstein etter sprengning i en gruve eller i et brudd, steinstøv etter saging eller knusing, eller finpartikler etter prosesser for å oppkonsentrere mineraler eller metaller. Mineralavfall kan også i noen tilfeller innholde kjemikalier fra oppredningsprosesser (avgangsmasser). Enkelt sett øker mengden mineralavfall med verdien av produktet og nødvendig arbeid for å lage et salgbart produkt. Det enkleste produktet å produsere er løsmasser som finnes i overflaten og som enkelt kan graves ut fra et sand- og grustak. Pukk produseres av forekomster av fjell, men fjellet må sprenges og knuses og dermed genereres relativt store mengder steinstøv. Steinstøv er generelt vanskelig å omsette i større mengder, og kan dermed betegnes som mineralavfall. Etterspørselen kan i noen tilfeller være med på avgjøre om det er mineralavfall eller et biprodukt, for eksempel kan steinstøv ha gode egenskaper for videre bruk eller at det blandes med andre mineralressurser for videresalg. 12
Utvinning og behandling av industrimineraler og malm foregår ofte fra forekomster som krever mer omfattende malmbryting og oppreding, og som generelt sett produserer mer mineralavfall. Forekomster som drives fra overflaten er dagbrudd-gruver. Dersom forekomstens geometri er komplisert, må overflødig stein (gråberg) fjernes fra malmen i dagbruddet og deponeres. Forekomster som drives fra tunneler er underjordsdrift. Underjordsdrift resulterer ofte i mye mindre fjerning av gråberg, fordi driften er direkte på forekomsten. Ved underjordsdrift kan gråberg i enkelte tilfeller deponeres i tomme berghaller hvor mineralene eller metallene allerede er fjernet. I motsetning til hva som er vanlig ellers i Europa, har industrien i Norge benyttet sjø- og fjordområder til deponering av mineralavfall. Det nye mineralavfallsdirektivet legger i utgangspunktet ikke begrensninger i forhold til dette. I artikkel 5, punkt 3 g, vises det til vanndirektivet (i Norge gjennomført ved vannforskriften). Vannforskriften gir rammer for fastsettelse av miljømål i vannforekomstene. Vannforskriftens § 12 stiller krav i forhold til ny aktivitet eller nye inngrep, som kan være aktuelle ved deponering av mineralavfall i overflatevann (innsjøer, fjorder/hav etc.). Hvis forekomsten av industrimineraler eller metaller er ren nok er oppknusing av mineralet tilskrekkelig for at produktet kan omsettes. Eksempler er Franzefoss Miljøkalk og Elkem Tana. Vanligvis krever markedet meget rene mineralprodukter, og oppredning er nødvendig. Dette betyr at malmen må knuses og andre mineraler fjernes. Eksempler på vanlige oppredningsmetoder i Norge er magnetisk separering, gravimetrisk separering og flotasjon. Magnetisk separering benytter sterke magneter for å fjerne mineraler med magnetiske egenskaper. Gravimetrisk separering benytter variasjoner i mineralvekt til å separere tyngre mineraler fra lettere. Ved flotasjon benyttes et minerals egenskaper til for eksempel å knytte seg til skum. Mineralene blandes i vann tilsatt stoffer som danner skum, og mineralholdig skum skrapes av på overflaten og behandles videre. I alle disse separeringsprosessene blir det produsert avfall som vil gå under begrepet mineralavfall. Miljøeffekter fra mineralavfall kan skyldes både de fysiske og kjemiske egenskapene til avfallet. Fysiske effekter ved deponering på land inkluderer steinstøv som kan resultere i økt partikkelinnhold og tilslamming av vassdrag, samt støvflukt til omgivelsene. I tillegg kan det være landskapsendringer på grunn av at store mengder gråberg og avgang kan kreve mye plass for deponering. Kjemiske effekter fra bergverksdrifter er vanligvis utlekking av metaller og forsuring av vannresurser. Kjemiske effekter er avhenging av innholdet av tungmetaller og sulfidmineraler, radioaktive mineraler og tilsatte kjemikaler fra oppredningsprosesser. Effekter av sjødeponering inkluderer oppvirvling og transport av finpartikulært materiale med havstrømmer, samt mulig utlekking av kjemikalier fra oppredning. Deponering, både på land og i hav, legger beslag på store områder, som under driftsperioden vil ha begrenset med liv. Både de fysiske og kjemiske egenskapene ved avfallet påvirker tiden det tar før området kan restitueres. Normalt vil det pga. naturlig sedimentering gå raskere i sjøen enn på land. Gruveavrenning er et vanlig problem som oppstår når noen metallmineraler blir blottlagt for luft og vann. Med nedbør og tilgang på oksygen reagerer metallsulfider ved å danne svovelsyre og frigjøring av tungmetaller. Dette kan forårsake ekstrem forsuring av vannressurser og kan skape toksiske effekter på planter og vannlevende organismer. Avhenging av totale mengder tilgjengelige sulfidmineraler, nedbør og mineraler som virker syrenøytraliserende, kan størrelsen på effektene variere fra veldig store konsekvenser til lokale fenomen av mindre betydelig omfang. Eksempler på gruveavrenning med størst 13
Page 1 and 2: Konsekvensvurdering av Klifs forsla
Page 3 and 4: som utvinner og behandler industrim
Page 5 and 6: Direktivet fokuserer særlig på dr
Page 7 and 8: Mineralindustrien reguleres for øv
Page 9 and 10: 5.3 Anlegg i gruppe 3 omfatter ikke
Page 11: forurensningsmyndighetens skjønnsm

Konsekvensvurdering av mineralavfallsdirektivet

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?