Fylkesmannens miljøvernavdeling 25 år - suksesshistorier ... - Klima

Jærkysten ved Orre. Foto: Audun Steinnes. 

Fylkesmannens miljøvernavdeling 25 år 

Suksesshistorier 

Norge rundt

2 

Innhold 

25 år i front for miljøvernpolitikken, 

v/Miljøvernminister Helen Bjørnøy 

Å se tilbake, 

..................................................... 3 

v/Direktør i Direktoratet for naturforvaltning, Janne Sollie ................. 4 

Kjære kolleger, 

v/Direktør i Statens forurensningstilsyn, Ellen Hambro ........................... 5 

De lange linjene, v/Øyvind Nøttestad ..................................................... 6 

Forord ved redaksjonen ..................................................... 7 

Sør-Trøndelag ..................................................... 8 

Østfold ..................................................... 9 

Rogaland .................................................. 10 

Oslo og Akershus .................................................. 12 

Vestfold .................................................. 14 

Vest-Agder .................................................. 16 

Aust-Agder .................................................. 18 

Oppland .................................................. 20 

Troms .................................................. 22 

Telemark .................................................. 24 

Hedmark .................................................. 26 

Hordaland .................................................. 28 

Sogn og Fjordane .................................................. 30 

Nord-Trøndelag .................................................. 32 

Nordland .................................................. 34 

Buskerud .................................................. 36 

Møre og Romsdal .................................................. 38 

Grafisk utforming: Dialecta Kommunikasjon, www.dialecta.no 

Trykt på Cyclus, 100% resirkulert papir. Opplag: 2.000. Juni 2007 

Forsidebilder: edelpix.com (Skagadølstindane. Tørking av fisk i Svolvær)

Helen Bjørnøy 

Miljøvernminister 

25 år i front 

for miljøvernpolitikken 

Norge skal framstå som en miljønasjon. Det er ikke mulig uten innsatsen fra 

fylkesmennenes miljøvernavdelinger. Miljøvernavdelingene har i 25 år stått i front 

for gjennomføringen av miljøvernpolitikken. De har håndtert mange saker hvor 

viktige samfunnsinteresser har stått på spill. De arbeider for å sikre miljøverdier – 

også der hvor det er upopulært. For regjeringen er det godt å vite at det 

er et korps av dyktige, proffe og engasjerte medarbeidere som står på 

for å gjennomføre Stortingets og regjeringens miljøvernpolitikk i alle fylker. 

Da Miljøverndepartementet ble opprettet i 1972 var det klart at miljøvernforvaltingen 

måtte ha et ytre forvaltningsapparat. Etter en omfattende diskusjon 

og utprøving av flere modeller for blant annet funksjonsfordeling, 

ble fylkesmennenes miljøvernavdelinger etablert den 1. september 1982. 

Oppgavene har blitt mange, komplekse og krevende. Det er tilstrekkelig å nevne 

stikkord som miljøgifter, opprydding i gamle forurensningssynder, rovviltforvaltning, 

arealforvaltning, områdevern, og ikke minst klimautfordringene 

som vi nå står overfor. Kunnskap, dialog med alle berørte parter og lokal 

medvirkning er avgjørende for en god oppgaveløsning. 

Miljøvernavdelingene har vist at de behersker utfordringene de blir stilt overfor. 

Vi skal overlevere en levende jord til framtidige generasjoner. 

Det krever fellesinnsats fra alle. 

Gjennom 25 år har fylkesmennenes miljøvernavdelinger bidratt til å gi Norge 

status som miljønasjon. Den milepælen er verd å markere. 

3

4 

Janne Sollie 

Direktør, 

Direktoratet for 

naturforvaltning 

25 år – med erfaring som barn og voksen, 

men fortsatt ung 

Å se tilbake 

”Den som vil lese i fremtiden må bla i fortiden” (Andre Malraux) 

Det var ingen enkel start. Det var langvarige diskusjoner og stor usikkerhet om 

organiseringen av miljøvernforvaltningen på fylkesnivå. Det kunne endt annerledes, 

og gudene må vite hvordan det da hadde vært i dag. 

Allikevel har det vært vedvarende ”turbulens” gjennom motvind og stadig 

endring i rammevilkår. Til tross for dette, og kanskje også delvis nettopp derfor, 

er det levert svært gode resultater gjennom et kvart århundre. Og det vil fortsette. 

Og folkene har vært av ”det rette slaget” 

”Uten begeistring er det aldri oppnådd noe stort” (Ralph W Emerson) 

Noen blir oppglødde av store utfordringer og det å svømme motstrøms. 

Slike folk finner ofte sammen og velger vanskelige, men viktige saker å jobbe for. 

Det skjedde også på dette feltet. 

Vanligvis er begeistring noe som opptrer sterkt i ungdommen, men som svekkes 

med årene. Eller som uttrykt av Bierce: ”som kan helbredes med små doser anger 

og erfaring”. Men disse folka har mange erfaringer, men ikke noe vesentlig 

å angre på, så begeistringen varer, - og gir mot og energi. I dag og for framtida. 

Kunnskapen og læremestrene 

”Tiden er en stor læremester. Bare synd den gjør det av med sine elever” 

(Curt Goetz) 

Ingen kan vite alt om alle ting. Men noen vet svært mye om mange ting. 

Disse folka har brukt mer enn arbeidstida, og mer enn hodet på å tenke, fundere, 

forhandle og snakke. Og etterpå sortere, analysere og dele med kolleger. Det har 

gitt strålende resultater og løsninger på ”umulige” utfordringer. 

Det skal stor trygghet og mye generøsitet til, for ikke å hovere overfor andre som 

ikke eier denne innsikten. Den aller største utfordringen ligger i at relativt små 

mengder av dette kan lagres elektronisk, - ”taus kunnskap” må overleveres 

manuelt og krever tid og nærhet. Vår travelhet, med krav om raske resultater gir 

magre kår for den slags kompetanseoverføring. Så langt. 

Samfunnet og naturen 

”Når et samfunn ikke har noe annet felles ideal enn velstand, er det bygget på 

sand” (Everard Green) 

Aldri har presset på naturen vært større enn i dag. Det betyr ikke at det har vært 

nytteløst det vi har gjort fram til i dag. Men: ”Our mission is not completed”. Vi 

må fortsatt gjøre det vi kan for å få med oss flere til å dra lasset. 

To positive momenter som kan hjelpe oss i dette; nordmenns avhengighet av 

naturen og den gryende klimaoppvåkningen. Nordmenn har til alle tider sett på 

naturen som et sted for å skaffe seg livsvisdom, søke innover i sin egen sjel og 

som et middel for personlig vekst og rekreasjon. I tillegg er det norske samfunnet 

i ferd med å forstå at velstandsvekstens pris i form av den globale klimaendringen 

er som en bommerang. Og vi får håpe at denne forståelsen vil vokse slik at den 

rekker langt nok til å få utrettet det som er nødvendig. I tide.

Ellen Hambro 

Direktør, 

Statens 

forurensningstilsyn 

Norge er et renere land i dag 

enn for 25 år siden 

Kolleger Norge rundt 

Miljøvern er i disse dager for fullt tilbake på dagsorden. I media og blant folk flest 

er det en nærmest eksplosiv økende interesse for miljøvern. Det er positivt og 

spennende, og gir oss store muligheter for en offensiv miljøpolitikk framover. 

Store utslipp fra industri, kommunale avløps- og avfallsanlegg og oppvarming preget 

forurensningssituasjonen på 70- og 80-tallet. I 25 år, siden 1. september 1982 

har fylkesmennenes miljøvernavdelinger bidratt aktivt til at utslippene til luft og 

vann fra piper og rør er redusert med mellom 60 og 90 prosent! Dette har vært 

mulig gjennom iherdig innsats, hvor miljøvernavdelingenes operative apparat 

i fylkene har vært helt sentralt. De har sikret resultater gjennom kunnskapsformidling 

og pådriverarbeid, men først og fremt gjennom effektiv kravstilling og tett 

oppfølging. Uten miljøvernavdelingene hadde vi ikke oppnådd så bra resultater 

på forurensningsområdet som vi faktisk har gjort. Norge framstår som et betydelig 

renere land i dag enn for 25 år siden. 

Dagens og framtidas miljøproblemer er mer sammensatte – årsaksforholdene er 

mer komplekse og virkningene er mer globale. De menneskeskapte klimaendringer 

får innvirkninger på hele samfunnsstrukturen og kan gjøre vesentlig endring på 

naturgrunnlaget, hvis vi ikke klarer å redusere utslippene. Helse- og miljøfarlige 

kjemikalier kjenner ingen landegrenser og spres via handel med produkter og 

gjennom hav- og luftstrømmer. De sammensatte utfordringene knytta til livet i 

hav og vann krever kunnskaps- og økosystembaserte forvaltningsløsninger. Vi står 

foran nye store utfordringer i miljøvernpolitikken. Da er det viktig å ta lærdom av 

historien - bygge på erfaringen vi har skaffet oss om at tiltak og virkemidler virker 

og gir resultater! Gjennom langsiktig forvaltning av den myndighet vi er gitt i 

gjennomføring av miljøpolitikken vil både vi SFT og det regionale miljøvernapparatet 

være viktige for å løse framtidas utfordringer. 

Jeg håper dette heftet gir inspirasjon til å fortsette det gode arbeidet for miljøet 

og for generasjonene som kommer etter oss. Takk for fantastisk innsats gjennom 

25 år og lykke til med det videre miljøarbeidet! 

5

6 

Øyvind Nøttestad 

(Foto: Laurits Sønstebø)” 

De lange linjene 

Da miljøvern for alvor kom på dagsorden ved inngangen til 1970-årene, oppsto 

en bred politisk forståelse for behovet for en nasjonal miljøvernpolitikk. Gjennom 

en serie meldinger og proposisjoner til Stortinget kom de nødvendige delene i en 

slik politikk på plass i løpet av 1970-årene. Mål og prinsipper ble formulert. 

Juridiske og økonomiske virkemidler ble utviklet og tatt i bruk. Konkrete planer 

for gjennomføring av tiltak ble utarbeidet på nasjonalt og regionalt nivå. Dette la 

grunnlaget for en systematisk og planmessig gjennomføring av tiltak i de etterfølgende 

25-30 årene. Regjeringer med vekslende politisk sammensetning har båret 

fram de omfattende resultatene vi nå kan dokumentere: Norge står fram som et 

synlig langt renere land enn det gjorde i 1970. Verneområdene er samtidig 

mangedoblet. På slutten av 1980-årene sto også Norge fram som et internasjonalt 

forbilde i miljøvernpolitikken. 

To forutsetninger har vært særlig viktige for de mange suksesshistoriene vi har 

bak oss: 

1. Vi har hatt engasjerte og visjonære rikspolitikere med vilje og kraft 

til å gi den nasjonale miljøvernpolitikken et løft. Gro Harlem Brundtland var en 

av dem. 

2. Det ble bygd opp en statlig forvaltning som var i stand til å drive 

gjennom store deler av den nasjonale miljøvernpolitikken. 

Fylkesmennenes miljøvernavdelinger har vært en viktig del av dette apparatet. De 

ble opprettet etter en årelang tautrekking hvor sterke krefter arbeidet mot en slik 

løsning. 

Med fødselsdato 1. september 1982 er Fylkesmannens miljøvernavdeling den yngste 

i miljøvernfamilien. Men minstemannsbetegnelsen blir likevel feil. Avdelingen 

ble unnfanget lenge før 1982. Veksten og utviklingen under det lange svangerskapet 

var så formidabel at miljøvernavdelingen allerede ved fødselen var svært så 

oppegående – tydelig preget av både arv og eget erfaringsgrunnlag. På enkelte 

områder hadde den i 1982 vært miljøvernarbeidets frontsoldat i over 15 år. 

Historien bak fødselen er også fortellingen om en periode i norsk historie hvor 

store deler av befolkningen forandret kjerneverdier. Det påvirket politikken. Det 

påvirket det offentlige forvaltningsapparatet. Og det påvirket i høy grad mange av 

oss som gikk inn i de nye saksområdene. Det er i seg selv en spennende historie. 

Men samtidig griper den inn i den dagsaktuelle miljøpolitiske situasjonen: 

Brytningstiden mellom vekst og vern er på ingen måte avsluttet. Dagens viktigste 

miljøutfordringer viser tydelig at vi fortsatt er midt opp i denne brytningen. 

Erfaringene fra fortiden kan da være en viktig ballast for miljøvernarbeidet i framtida. 

25 år etter opprettelsen kan vi i dag slå fast at miljøvernavdelingene har vært 

avgjørende for store deler av arbeidet med å følge opp den nasjonale miljøvernpolitikken. 

Samtidig kan vi slå fast at avdelingene også har en solid andel av æren 

for mange av suksesshistoriene. Fylkesmennenes miljøvernavdelinger har levert 

resultater.

Trondheim 

Oslo 

Lillehammer 

1. juni 2007 

Redaksjonen 

Tore Høyland, DN 

Wenche Rubi Sørvik, 

SFT 

Ivar Ødegaard, 

Fylkesmannen 

i Oppland 

Fortsatt sliter vi i Norge med gamle miljøsynder og andre uløste miljøproblemer. 

Samtidig står vi overfor en rekke nye miljøtrusler. Flere av disse forutsetter internasjonalt 

samarbeid og internasjonale løsninger. Men de forutsetter i aller høyeste 

grad også en statlig styring innenfor grensene av de enkelte landene. 

Klimaendringene er ett av flere områder hvor vi ennå – tross vedvarende og alvorlige 

advarsler gjennom snart 20 år - bare står i startgropa for å utvikle en nasjonal 

miljøvernpolitikk. Forhåpentligvis vil vi også denne gang oppleve at visjonære politikere 

om ikke altfor lenge står fram med vilje til å utvikle en slik politikk. Det 

trenger vi om Norge skal settes i stand til å gjøre sin nødvendige hjemmelekse. 

Det trenger vi om vi også har ambisjoner om positivt å medvirke i det internasjonale 

samarbeidet. 

Men da trenger vi også et kompetent og kraftfullt statlig apparat både på sentralt 

og regionalt nivå for å gjennomføre den nasjonale miljøvernpolitikken. 

Forhåpentligvis vil de politiske beslutningstakerne i årene framover sørge for 

dette. I så fall vil en viktig forutsetning være til stede for at jenta på bildet – når 

det i 2032 er 50 år siden miljøvernavdelingene ble opprettet – kan fryde seg i og 

over naturen i Norge. Når hun da blir spurt om hun frykter miljøtruslene, kan hun 

forhåpentligvis svare: ”Nei. Dette ordnet foreldregenerasjonen min opp i!” 

Redaksjonens forord 

Høsten 1982 ble det etablert en egen statlig miljøvernadministrasjon i hvert fylke. 

Dette var en realisering av et tre år gammelt stortingsvedtak – og også slutten 

på en lang prosess. Prosessen handler både om miljøfaglig bevisstgjøring 

og politisk maktkamp. 

Beslutningsprosessen, drivkreftene bak opprettelsen, og den rollen forløperne for 

miljøvernavdelingene spilte, kan du lese i Øyvind Nøttestads 

25-års jubileumsberetning: «Opprettelsen». 

I denne jubileumsberetningen tar vi for oss hva som har skjedd – Norge rundt – 

i årene etter 1982. Redaksjonen ba om innspill fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger, 

og fikk mange. Vi takker for det – og synes innspillene gir et godt bilde 

på hva det innebærer å ha en statlig miljøforvaltning i fylkene. Innspillene har 

vært mange, mangfoldige og til dels lange, og redaksjonen har benyttet seg av 

muligheten til å redigere stoffet. 

Her presenteres først og fremst historier om en økende miljøbevisshet – 

i kommunene og hos folk flest. Her er det også historier om fagavdelinger 

som er blitt mer og mer sammensveiset og mer og mer trygge i sin rolle. 

Og vi forteller at statlig miljøforvaltning så visst ikke foregår i noe samfunnsmessig 

vakuum. Støynivået er iblant høyt når statlig miljøpolitikk møter lokale 

forventinger og krav. 

I dette spenningsfeltet har fylkesmennenes miljøvernavdelinger arbeidet i 25 år. 

Mellom disse permene er samlet bare noen minner og vurderinger fra de siste 

25 årene. En ting har de felles: de viser at det nytter! 

7

8 

SØR-TRØNDELAG 

Trondheimsfjorden 

- et eksempel på lokal lakseforvaltning 

SØR-TRØNDELAG: 

Trondheimsfjorden blir ofte omtalt 

som ”verdens viktigste laksefjord for 

atlantisk laks”. Berettiget eller ikke, 

fjorden har noen av landets beste 

laksevassdrag i Gaula, Orkla, Nidelva, 

Skauga, Stjørdalselva og Verdalselva. 

I disse vassdragene blir det år om annet 

fisket i alt inntil 100.000 kg. 

I Trondheimsfjorden finner vi også 

landets beste eksempel på lokal forvaltning 

for en lakseregion. 

De ulike vassdragene har alle sine 

fagråd, hvor viktige interessegrupper 

innen vassdraget deltar. Det er 

gjennomført flertallsvedtak i de største 

2 viktige 

1 Nasjonalparker og verneområder. 

Da Miljøvernavdelingen ble etablert, 

var allerede både Femundsmarka og 

Dovrefjell nasjonalpark etablert. 

I tillegg var Sølendet naturreservat, 

verneområdene i Froan og et mindre 

antall andre verneområder og objekter 

vernet. Dette utgjorde da 2,6% 

av fylkets areal. Året etter (1983) ble 

våtmarksplanen vedtatt, og etter 

dette har verneplan for edelløvskog, 

kvartærgeologi, myr, kalkfuruskog, 

sjøfugl, diverse runder med barskog 

og ikke minst nasjonalparkplanen 

vært svært viktige arbeidsoppgaver. 

Verneomfanget er nå 15,9% av 

vassdragene, og i de øvrige er arbeidet 

på gang. Dette har gitt den lokale elveforvaltningen 

et formelt juridisk forvaltningsgrunnlag, 

som innebærer at alle 

fiskeretteeiere må forholde seg til vedtak 

som fattes. 

Det foregår også et samarbeid mellom 

sjø og elv. Dette skjer i Fagrådet for 

Trondheimsfjorden, hvor representanter 

fra de ulike vassdragene og Norges 

grunneier- og sjølaksefiskerlag deltar. 

Her deltar også Norges jeger- og fiskerforbund, 

Trøndelag fiskeoppdretterforening, 

representanter for kommunene 

og fylkesmennene. 

Motivet er fra Tautra, utover Trondheimsfjorden. (Foto: Tore Høyland.) 

fylkets areal i. Dette har vært en 

unik epoke i miljøvernarbeidet i Sør- 

Trøndelag, med store utfordringer. 

Framtidas oppgaver vil være forvaltning 

av alle disse områdene på en 

anstendig måte. Det vil stille oss 

overfor nye store utfordringer. 

2 Trondheim havn – et pilotprosjekt 

om forurensa sedimenter. 

Fylkesmannen tok i 1999 initiativ til 

et prosjektsamarbeid med Trondheim 

kommune og Trondheim havn. 

Undersøkelser av havnesedimentene 

viste ekstremt høye verdier av blant 

annet PCB og TBT. Prøver har vist 

3800 mikrogram TBT per kg. Dette 

tilsvarer 380 ganger verdien for 

meget sterkt forurensede sedimenter, 

og 4100 mikrogram PCB/kg som 

For å koordinere forvaltningen av 

vassdragene i fjorden, har grunneierne 

etablert et samarbeidsforum kalt Elvene 

rundt Trondheimsfjorden. Dette har 

blant annet ført til en betydelig harmonisering 

av de lokale fiskereglene. 

Oppkjøpet av kilenøter i Trondheimsfjorden 

er uten tvil det beste og mest 

omfattende samarbeidstiltak så langt, 

et tiltak som skal sikre oppgangen av 

laks til elvene. Oppkjøpet har gitt en 

betydelig fangstøkning i flere av vassdragene, 

og ordningen er nå inne i sitt 

tredje år. 

med SFTs omregningsfaktor på 3,5 

tilsvarer over 30 ganger verdien for 

meget sterkt forurensede sedimenter. 

Med statlig støtte fra 

SFT/Miljøverndepartementet fra 

2003 har prosjektet bidratt til at 

man har ryddet opp i de mest forurensede 

områdene i Trondheim 

havn. Gjennom etablering av stranddeponi 

er de forurensede massene 

stabilisert slik at de ikke lenger 

utgjør en forurensningsbelastning. 

Prosjektet har gitt nyttig kunnskap 

om håndteringsløsninger for forurensede 

sedimenter og har vært 

svært viktig for den videre oppryddingen 

i havna som skal gjennomføres 

i de kommende årene.

ØSTFOLD 

Kamp om arealene 

- en utfordring for et lite fylke 

Idylliske Østfold – med ren Glomma… 

(Foto: Wenche Rubi Sørvik.) 

ØSTFOLD: Østfold er et sterkt kulturpåvirket 

fylke, med stedvis hardt press 

på arealene. En femdel av fylket er 

dyrket mark og to tredeler er skog og 

utmark. Stikkord for miljøvernavdelingens 

arbeid i Østfold i årenes løp er 

blant annet arealsaker og utbygging 

rundt byer, tettsteder, langs stamveiene 

E6 og E18, og i kystsonen. 

På 1980-tallet var det et særlig stort 

fokus på landbruksforurensning og 

eutrofiering, ikke minst knyttet til 

Haldenvassdraget, Vansjø og flere større 

vann, samt bekkene i jordbrukslandskapet. 

Tidligere fylkesmiljøvernsjef 

Inge Eikland var en pådriver i denne 

sammenheng. Eikland var for øvrig 

også hovedpersonen bak ”Glommastien”, 

som han nesten bokstavelig talt 

”rullet ut” mellom industribedrifter og 

Glommas bredder fra Sarpsborg til 

Fredrikstad på begynnelsen av 90-tallet. 

Kommunale renseanlegg, avfall, sjøørretbekker 

og MIK-perioden (Miljøvern 

i kommunene) var sentrale temaer 

på 90-tallet. Selv om Iddefjorden og 

Singlefjorden primært var SFTs 

ansvarsområde, var ofte også 

Miljøvernavdelingen inne i bildet. 

Avdelingens engasjement var særlig 

stort frem til 1991, da Cellulosen på 

Saugbrugsforeningen (nå Norske Skog) 

endelig ble lagt ned og vannkvaliteten 

ble bedre. 

Da de første ulvene igjen dukket opp 

i grensetraktene i 1996, etter 130 års 

Glomma ved Langnes. 


fravær, fikk avdelingen ”nye” arbeidsoppgaver. 

Dette kuliminerte med 

utskyting av hybridulver i 

”Mosseflokken” vinteren 2000. 

Verneplanarbeidet var i god gjenge 

da avdelingen ble etablert. Nåværende 

fylkesmiljøvernsjef Ottar Krohn begynte 

å arbeide med verneplaner da avdelingen 

ble opprettet, som Våtmarksresevatplanen, 

realisert i 1992, og 

Landsplan barskog, som ble vedtatt 

i 1993. 

I jubileumsåret 2007 står sluttføringen 

av Ytre Hvaler nasjonalpark og 

”Oslofjord-verneplanen” med en rekke 

ny naturreservater i kystsonen sentralt. 

I de senere år har tilsyn med virksomheter 

som representerer et forurensningspotensiale 

blitt et betydelig og 

prioritert arbeidsområde for fylkesmannen. 

Miljøvernavdelingen har vært tillagt 

sekretariatsfunksjonen for noen større 

prosjekter, som Natur- og kulturlandskapet 

i arealplanleggingen i regi av 

Nordisk Ministerråd 1983-87, og 

”Oslofjord-verneplanen” i regi av 

DN/MD 1992-99. Avdelingen ble 

i 2005 slått sammen med 

Landbruksavdelingen til ”Grønn 

blokk”, eller ”område miljøvern og 

landbruk”, som det også kalles, som 

ledd i en omorganisering av fylkesmannsembetet. 

Lek ved Glommas bredd. 


9

10 

ROGALAND 

Strendene alle vil ha en del av 

Jærkysten ved Orre. (Foto: Audun Steinnes.) 

FAKTA: 

Jærstrendene: 

Verneområdet er 70 km langt, 

opptil 650 meter breitt, totalt 13,3 

km 2 fastland og 4,1 km 2 øyar. Verna 

sjøareal utgjer 78,7 km 2 . 

Sanddynene utgjer omlag 6,8 km 2 , 

resten er skjergard, bergstrand, rullesteinstrand 

og moreneklippestrand. 

Verneføremålet er å ta vare på eit 

eigenarta naturog kulturlandskap 

med geologiske, botaniske, zoologiske 

og kulturhistoriske verdiar. 

Området er trekk- og overvintringsområde 

for tusenvis av sjø- og vadefuglar. 

Eit sørvestleg oseanisk klima 

og tildels kalkrike sandstrender gir 

grunnlag for ein flora av nasjonal 

verdi med tilhøyrande rik insektflora. 

Området har nærare 500 grunneigarar 

(gardsbruk og hytter). 

Utfordringane er store for å få til 

naudsynt tradisjonell bruk av kulturlandskapet 

og samstundes unngå 

uheldige bruksendringar og inngrep. 

Kvart år vert det registrert mange 

brot på forskrifta, t.d. ulovleg avfallsdeponering, 

oppgjødsling, dyrking 

og motorferdsle. 

ROGALAND: Alle vil ha sin bit av 

Jærstrendene, både bønder og reiselivsfolk, 

surfarar og turgåarar, kunstnarar 

og hestefolk. Folk er stolte av denne 

kyststripa. Arbeidet med vern, sikring, 

skjøtsel og forvaltning av Jærstrendene 

kan stå som det fremste eksemplet på 

kampen for å verne det biologiske 

mangfaldet, eit eldgammalt kulturlandskap 

og ikkje minst – eit friområde for 

meir enn 500 000 besøkande kvart år. 

Det blei etablert første gong i 1977, 

på ny i 2003, og er det mest besøkte 

verna området i landet. I meir enn 25 

år har miljøvernavdelinga arbeidd med 

å få kontroll med brot på vernereglane, 

skjøtsel, tilrettelegging osb. Eit kontinuerleg 

arbeid som i 2008 vil munne ut 

i ein ny, konkret forvaltningsplan. 

Låg-Jæren er eit eigenarta slettelandskap, 

ei kystslette nedforkasta i høve 

grunnfjellet i aust og sidan pålagra 

store mengder lausmassar avsett i sjøen 

eller frå isen under siste istid. Området 

ligg lågare enn 200 meter over havet. 

Gjennom fleire tusen år er det dyrka 

opp til eit av dei mest produktive jordbrukslandskapa 

i Norden. Plasseringa 

lengst sørvest i landet, produktive låglandsareal 

og lang kystlinje i ei hovudrute 

for trekkfugl, gjer regionen rik på 

naturverdiar. 

Innanfor, men som del av det verna 

området, finst Jæren våtmarksystem 

med samla 22 reservat for våtmark, 

myr og fuglefredingsområder. Desse 

områda fekk nylig status som RAMSARområder, 

og er med det knytte til den 

internasjonale konvensjonen for vern av 

spesielt verdifulle våtmarksområde. 

Dette inneber ei høgthengande verdisetting 

og stort ansvar for ei god forvaltning 

av verneføremåla for reservata. 

Grunngjevinga 

for RAMSAR-statusen: 

”Jæren våtmarksystem er utan samanlikning 

det viktigaste enkeltståande 

våtmarksystem for fugl i Noreg. Dette 

gjeld spesielt som raste- og overvintringsområde, 

ikkje minst for svaner, 

gjess og andefugl. Talet på vadarar og 

vassfugl er jamleg over 20.000 individ. 

Store sjøområde med tareskog er viktige 

for sjøfugl, og tare som har drive i 

land langs Jærkysten er fødegrunnlag 

for svært mange trekkande vadarar. 

Både nasjonalt og internasjonalt truga 

artar held til i området, så som sørleg 

myrsnipe, sørleg engelsk gulerle, lappfiskeand 

og åkerrikse (viktigaste område 

i landet).”

Problematisk bruk av stranda. (Foto: Knut Henrik Dagastad, SNO.) 

6 viktigaste: 

1. Jærstrendene landskapsvernområde. 

Sjå hovudartikkel. 

2. Sur nedbør og kalking. Omkring 

1980 var vasskvaliteten i store delar 

av Rogaland så dårleg at mange 

elvar og hundrevis av fjellvatn var 

tomme for fisk. Gjennom nær 20 år 

med statlege kalkingsprogram er 

denne utviklinga snudd. Når den 

ønska vasskvaliteten er oppnådd, 

kjem fisken tilbake. I mange av innsjøane 

har det vore eit problem at 

kalkinga har vore ”for vellukka”. 

Gode gyteplassar kombinert med for 

lite fiske har gjort at rundt ein tredel 

av innsjøane er overfolka. I dei 

utdøydde lakseelvene Sokna og 

Frafjord er ein laksebestand etablert 

på ny, og i dei 8 resterande elvene er 

laksebestandane sikra. 

3. MIK - Miljøvern i kommunane. Midt 

på 1980-talet kom 8 kommunar 

med, men etter kvart blei det tilsett 

ein miljøvernleiar/-rådgjevar i kvar 

kommune. Det vart bygd ut eit godt 

samarbeid med miljøvernleiarane. 

2-3 gangar pr år vart det halde 

todagars samlingar med meir enn 

50 deltakarer frå alle kommunane 

i fylket. I ettertid er det lett å sjå 

at MIK både førte til auka miljøvernkompetanse 

og forståing. 

4. Reduksjon av utslepp frå industri 

og kloakkavløp. Rogaland er eit av 

fylka med størst industriverksemd i 

landet. Det er gjort store forbetringar 

innan fleire bransjar, mellom anna 

ved å satse på ny reinseteknologi. 

Spesielt for fylket er det at olje- og 

gassverksemda i Noreg har fått eit 

industrielt tyngdepunkt på Kårstø 

i Rogaland. Avansert teknologi og 

strenge miljøkrav har vore lagt til 

grunn. Men størrelsen på verksemda 

og energiforbruket gjer at påkjenningane 

for miljøet har vore og 

framleis er store. 

Fram til på 1970-talet vart kloakk frå 

bustadar og bedrifter ført til næraste 

vassdrag eller sjøområde utan 

reinsing. Seinare er det bygd omfattande 

hovudkloakksystem som i stor 

grad har samla utsleppa og ført 

kloakken til Nordsjøen etter reinsing. 

Miljøvernavdelinga har spela ei 

avgjerande rolle for å få til kloakksaneringa 

i fylket. 

5. Landbruksforureining. Ureining frå 

landbruket var på 60- og 70-talet, 

og langt inn i 80-åra, eit kjempeproblem 

i Rogaland, og særleg på 

Jæren. Grunnen var utslepp av gjødsel 

og silo. Daude og illeluktande 

elvar og bekker, blomstring av blågrønalgar 

og fisk med buken i veret 

kom like sikkert som sol og sommar. 

Takka vere stor innsats frå miljøvernavdelinga 

vart problema mindre 

utetter i 1980-åra. Ikkje alle bønder 

likte Fylkesmannen sine kontrollar, 

og gav klart uttrykk for dette. 

6. Algebløming: Chrysochromulina 

polylepis(1988)og Prymnesium 

parvum (1989-1990). 

Desse masseblømingane hadde store 

negative konsekvensar som folk flest 

kunne registrere. Fokus blei sett på 

utslepp av næringssalt, både tilførsel 

frå Europa og tilførsel frå kloakk og 

ikkje minst frå ei ekspanderande 

oppdrettsnæring. Både opinion og 

styresmakter forsto at miljøtrusselen 

var reell. Miljøarbeidet fekk eit oppsving 

både i opinionen og i departementa. 

11

12 

ROGALAND 

OSLO OG AKERSHUS 

Oslofjorden 

- en perle for hovedstadsområdet 

Oslofjorden er perle, enten den ses fra fjorden eller fra land… (Foto: Jon A. Markussen) 

OSLO OG AKERSHUS: Oslofjorden er 

et av landets mest brukte frilufts- og 

rekreasjonsområder. Men fjorden har 

ikke alltid innbudt til båtliv og bading. 

Indre Oslofjord ble tidlig preget av 

forurensning fra en sterkt voksende 

befolkningsmengde i hovedstadsområdet. 

For Fylkesmannens miljøvernavdeling 

har arbeidet med å minske 

utslippene hatt høy prioritet. 

Tidlig på 1970-tallet var forurensningen 

av fjorden sterkt økende. 

Eksisterende kloakkrenseanlegg var til 

dels bygget før krigen. De var mangelfulle 

og basert på gammel teknologi. 

Fjorden var preget av store algeopp- 

Fra blå til grønn 

Kåre Willoch var Fylkesmann i Oslo 

og Akershus i perioden 1989-98. 

Miljøvernavdelingen fikk oppleve 

Willochs økende interesse for miljøvern 

og hans marking av miljøvernsaker 

i embetet. Dette gjaldt ikke minst i 

saker for å sikre allmennhetens interesser 

i strandsonen og Marka, og i store 

utbyggingssaker. Klimaproblematikk ble 

også tidlig satt på dagsorden. De som 

jobbet i Miljøvernavdelingen følte ofte 

blomstringer, grønske på strendene, 

høye bakterietall og oksygensvinn i 

dyplaget. Det var en voksende forståelse 

for at noe måtte gjøres. 

Utbyggingen av VEAS-anlegget ble 

en milepæl. Det ble boret avløpstunneler 

fra Oslo sentrum ut til Bjerkås i 

Asker hvor et nytt renseanlegg ble 

sprengt inn i fjell. Dette gjorde det 

mulig å fjerne en rekke lokale utslipp til 

fjorden og vassdrag. VEAS-anlegget ble 

satt i drift i 1982. 

Algekatastrofen med påfølgende 

fiskedød i Skagerrak og kystområdene 

i 1988 satte på nytt fokus på forurens- 

at fylkesmannsembetet ble forbundet 

med Willoch og miljøvern, og det var 

jo en god følelse. I 1996 ga Willoch ut 

boken “En ny miljøpolitikk” der han 

blant annet advarte mot de alvorlige 

konsekvensene av klimaforandringene 

og understreket betydningen av en mer 

forpliktende klimapolitikk. Boken ble 

den gang ofte omtalt som Willochs ”lille 

grønne”. 

ningsproblemene. 

Nordsjødeklarasjonen forpliktet Norge 

til å halvere utslippene av fosfor og 

nitrogen. Miljøvernavdelingen spilte en 

sentral rolle i dette arbeidet. Det ble 

gitt pålegg til kommunene rundt indre 

Oslofjord om nitrogenfjerning i de store 

renseanleggene. Påleggene ble påklaget 

til Miljøverndepartementet, og langvarig 

innsats måtte til før rensingen var 

på plass. 

Utbyggingen av nytt Bekkelaget 

renseanlegg var en viktig sak, men 

det var ikke enkelt å få Oslo kommune 

til å fatte de nødvendige politiske vedtakene. 

Fylkesmannen stilte krav om 

nitrogenfjerning allerede i 1991, 

men først i 2001 var anlegget i drift. 

Fylkesmannen ga pålegg om et forurensningsgebyr 

på 30.000 kr om 

dagen, og Oslo kommune betalte i alt 

30 millioner kr til statskassen før renseanlegget 

stod ferdig. 

Foruten utslipp av kloakk, har miljøgiftproblematikk 

stått sentralt de 

senere årene. Tidlig på 1990-tallet ble 

det avdekket at sedimentene i Oslo 

havn inneholdt store mengder miljøgifter. 

I mer enn 10 år ble det foretatt 

utredninger og kartlegginger for å 

finne ut hvordan problemet best kunne 

løses.

Bekkelaget renseanlegg – et bidrag i miljøkampen 

for en renere fjord. (Foto: Leif Nilsen.) 

Oppryddingsaksjonen startet i 2006, 

og ble et spleiselag til en samlet prislapp 

på 160 millioner kr. Et av de 

vanskeligste spørsmålene var hva en 

skulle gjøre med de forurensede sedimentene. 

Etablering av et dypvannsdeponi 

ved Malmøykalven er fortsatt 

omstridt, og har vært gjenstand for 

iherdige protestaksjoner. 

3 viktige: 

1. Byggingen av ny hovedflyplass 

på Gardermoen ga store miljøutfordringer. 

Flyplassen ble lokalisert til 

Norges største grunnvannsressurs. 

Utfordringene stod i kø: Forurenset 

grunnvann, verneverdig natur, 

transportsystem, støy, avfall, kloakkopprydding, 

utslipp av avisingsvæsker 

med mer. Byggingen av 

Gardermobanen ga opphav til en 

”miljøskandale” som fikk stor 

medieoppmerksomhet. Puttjern og 

Rhoca-Gil ble begreper som alle 

hadde hørt om. Store lekkasjer i 

tunnelen Romeriksporten førte til at 

vannstanden sank i Puttjern. Og da 

skandalen med tetningsmiddelet 

Rhoca-Gil kom for dagen, valgte 

Fylkesmannen å stanse tunnelbyggingen 

midlertidig. I ettertid kan en 

vel si at miljøhensyn ved utbyggingen 

av hovedflyplassen ble ivaretatt 

i rimelig grad, og at det finnes 

eksempler på miljøgevinster. 

Miljøvernavdelingen kom styrket ut 

av denne perioden med mange 

erfaringer og økt kompetanse på en 

rekke områder. 

2. Behov for friluftsområder: 

Omkring en million mennesker bor i 

Oslo og Akerhus, og de fleste bor i 

byer og tettsteder. Dermed er behovet 

for friluftsområder stort. 

I forbindelse med dette var sikringen 

av en markagrense i alle kommunene 

i Oslo og Akerhus i 1986 en 

historisk begivenhet. Fylkesmannens 

miljøvernavdeling bidro sterkt i 

arbeidet. Markagrensen har holdt 

seg forbausende godt. Gjennom 

Miljøverndepartementets 

Oslofjordutredninger kom en RPR- 

Nordre puttjern sank som følge av lekkasjer i 

Romeriksporten. (Foto: Leif Nilsen.) 

grense med rikspolitiske retningslinjer 

for strandsonen på plass. Dette 

var viktig for å sikre bedre styring 

med arealbruken ved fjorden. 

3. Verneplan for Oslofjorden. Tallet 

på verneområder i Oslofjordområdet 

vil øke betraktelig når den nye 

Oslofjordverneplanen blir satt ut i 

livet. Oslo og Akershus har fra før 

179 verneområder på i alt 208 km 2 . 

Dette utgjør 3,9% av fylkenes samlede 

areal. Med den nye verneplanen 

skal 53 nye områder føyes til på 

lista. Noen er helt nye i vernesammenheng, 

andre er en utvidelse av 

eksisterende områder. 

Ramsarområdet Nordre Øyeren 

naturreservat er det største av verneområdene 

i Oslo og Akerhus. 

13

14 

VESTFOLD 

”Fra naturens side 

mest begunstigede” 

Gullkronene naturreservat i Tønsberg kommune. Edelløvskog. (Foto: Erik Blomdal.) 

VESTFOLD: ”Distriktene omkring 

Oslofjorden er den del av vårt land som 

fra naturens side er den mest begunstigede. 

Særlig gjelder dette landet på 

vestsiden av fjorden.” Det skrev fylkesmann 

Gerckens Bassøe i 

Turistforeningens årbok for 1947. Men 

miljøkvalitetene utfordres av sterke 

interesser. 

Hvert eneste år siden Gerckens Bassø 

omtalte fylket i årboken, har folketallet 

i Vestfold økt. Fylket er i dag et av landets 

tettest befolkede. Likevel har 

Vestfold maktet å ta vare på viktige 

miljøkvaliteter. Allerede midt på 1970tallet 

var Vestfold prøvefylke for utviklingen 

av fylkesvise verneplaner etter 

naturvernloven. I Vestfold er 133 områder 

og objekter vernet, over 50 av 

disse i løpet av de siste 25 årene. 

Ved utvikling av nye verktøy i arealforvaltningen 

har vesentlige natur-, 

landskaps- og friluftsverdier unngått 

nedbygging og forringelse. Arealis – 

med utspring i Vestfold - formidler 

gjennom digitale kart informasjon om 

arealverdier. ”Vestfolds lille grønne” har 

gitt bedre samarbeid og større tydelighet 

i arealforvaltningen. Byene i 

Vestfold er fortsatt levende møteplasser 

for handel og kultur, etter en restriktiv 

holdning til etablering av perifere boligområder 

og kjøpesentre utenfor byene 

og tettstedene. En streng praktisering 

av byggeforbudet har ført til at byggingen 

av nye hytter og boliger i 

strandsonen etter hvert har opphørt. 

Samtidig er allmennhetens rett til 

ferdsel i strandsonen styrket. 

I 1998 fastslo Høyesterett, med 

utgangspunkt i en sak fra Sandefjord, 

at en strand er utmark selv om eierne 

har gitt den et preg av park. I tillegg 

har Oslofjorden blitt renere. Da 

fylkesmann Mona Røkke i 2001 åpnet 

Lillevik renseanlegg i Larvik, markerte 

det at kommunene hadde gjort sin del 

av jobben for en renere fjord. 

Etableringen av ”Vestfold avfall og ressurs” 

(VESAR) har ført fylket i landstoppen 

når det gjelder grad av gjenvinning 

av husholdningsavfallet. Gerckens 

Bassøe har sine ord i behold: Vestfold 

er fremdeles begunstiget fra naturens 

side. 

* Dertil ble 38 områder vernet i 1980 

og 1981, årene før miljøvernavdelingens 

opprettelse. 

9 viktigste: 

1. Byggingen av nye hytter 

og boliger i strandsonen har etter 

hvert opphørt. 

2. Utslippene av urenset kloakk 

til Oslofjorden har så godt som 

opphørt. 

3. Nærmere 150 områder 

og objekter er vernet etter 

naturvernloven, over 60 av disse 

i løpet av de siste 25 årene. 

4. Allmennhetens rett til ferdsel 

i strandsonen er styrket.

Sønstegård plante- og dyrefredningsområde, Tjøme kommune. 

(Foto: Erik Blomdal.) 

5. Viktige natur-, landskaps- 

og friluftsverdier har unngått 

nedbygging og forringelse. 

6. En restriktiv holdning til etablering 

av kjøpesentre utenfor byene 

og tettstedene har sørget for at 

byene i fylket fremdeles er levende 

møteplasser for handel og kultur 

7. Etableringen av ”Vestfold avfall 

og ressurs” (VESAR) i 1998 førte 

fylket i landstoppen når det gjelder 

grad av gjenvinning av husholdningsavfallet. 

8. Avhendingen av militære eiendommer 

har gitt befolkningen nye, 

attraktive friluftsområder. Saken 

rundt Østre Bolærne ga grunnlag for 

nye føringer for avhendingen av 

slike eiendommer, til beste for de 

allmenne friluftsinteresser. 

Innvilget, eller... 

Fylkesmannens miljøvernavdeling har 

behandlet de underligste saker. 

I 1991 mottok avdelingen en søknad 

om «utslippstillatelse» til Bastøy 

landsfengsel… 

9. Etableringen av Vestfold 

Energiforum har som mål å gjøre 

Vestfold til et foregangsfylke for 

miljøvennlig energibruk. Vestfold 

Energiforum er et partnerskap der 

både offentlige og private aktører 

kan bli med. 

15

16 

VEST-AGDER 

Glade lakser er tilbake! 

Strålende fangst i Mandalselva! (Foto: Stein Grønberg.) 

VEST-AGDER: Tiltak for å sikre variasjonsbredden 

i fylkets natur, tiltak mot 

forurensninger og tiltak for å reetablere 

laksebestandene i fylkets elver – det er 

noen av Fylkesmannen i Vest-Agders 

suksesshistorier. 

For å ta den glade laksen først: 

I 1982 var forsuring det største miljøproblemet 

i Vest-Agder. Den sure nedbøren 

hadde ført til at et stort antall 

innsjøer og vassdrag var fisketomme. 

I de store vassdragene var bestandene 

av laks borte. For den nyoppretta miljøvernavdelingen, 

ble reetablering av laks 

en prioritert oppgave. Det ble derfor 

startet storstilt kalkingsvirksomhet i en 

rekke innsjøer. I 1985 ble det satt i 

gang fullskala kalking av et helt vassdrag 

i Audna. I 1997 ble verdens 

største kalkingsprosjekt åpnet i 

Mandalsvassdraget. I dag har vi etablert 

kalkingsanlegg i de fleste hovedvassdragene, 

og laksen er reetablert. 

Resultatene har vært formidable. 

Mandalselva hadde i 2006 en laksefangst 

på ca. 12 tonn. Det plasserer 

Mandalselva som nr. 6 på den nasjonale 

fangststatistikken. Kalkingen har 

også gitt en vesentlig styrking av sjøaurebestandene. 

Historien om laksen viser at det er 

viktig å ta vare på naturen, både for 

naturen selv og for folk. I 1987 ble det 

første større landskapsvernområdet i 

Vest-Agder opprettet. Det dekker en 

strekning på 3 mil langs Listastrendene. 

Det markerte den første sikringen av 

kystnatur i fylket. I 2005 ble ytterligere 

to kystområder vernet gjennom opprettelsen 

av Flekkefjord landskapsvernområde 

og Oksøy-Ryvingen landskapsvernområde. 

Opprettelsen av Setesdal 

Vesthei Ryfylkeheiane landskapsvernområde 

i 2000 sikret 2346,7 km 2 av 

leveområdet for den sørligste villreinstammen 

i Norge. Dette er det største 

verneområdet i Agder-fylkene. 

Totalt er det opprettet 107 verneom- 

råder. Det utgjør 13% av fylkets landareal. 

Vernet omfatter også 110 km 2 

sjøareal. Opprettelsen av disse verneområdene 

er et viktig ledd i å sikre 

leveområdene for truet og sårbart 

biologisk mangfold. 

Sikring av arealer for friluftslivet har 

også stått sentralt i miljøvernavdelingens 

arbeid. Det er i dag sikret 216 friluftslivsområder 

i Vest-Agder. Det viktigste 

sikringstiltaket er opprettelsen av 

skjærgårdsparker i Kristiansand, Søgne, 

Mandal og Lindesnes kommuner. 

Fra åpningen av skjærgårdsparken i 

Kristiansand i 1995, er nå ca. 10.000 

dekar kyst- og skjærgårdsområder 

sikret fram til Lindesnes fyr.

6 viktigste: 

1. Vern av fylkets natur. 

Se hovedartikkel. 

2. Kalking og reetablering av laks. 


3. Sikring av friluftslivsområder. Den 

største innsatsen har vært rettet mot 

sikringstiltak i strandsonen, særlig 

etableringen av skjærgårdspark i 

kommunene Kristiansand, Søgne, 

Mandal og Lindesnes. Arbeidet 

videreføres nå vestover til grensen 

mot Rogaland. 

4. Otra – fra kloakk til friluftseldorado. 

Nedre Otra var fram til 

1995 det mest forurensete vassdraget 

i Vest-Agder. Vassdraget var preget 

av sterk soppbegroing og mye 

partikkelforurensning på grunn av 

utslipp fra treforedlingsbedrifter og 

kommunal kloakk. På begynnelsen 

av 1990-tallet fikk treforedlingsbedriftene 

nye konsesjoner fra SFT. 

Fra blåpapir til epost 

Fra Aust-Agder har vi fått denne tankevekkeren: 

Utslippene av organisk materiale var 

imidlertid fortsatt høye og førte til 

kraftig soppvekst i elva. Løsningen 

var å etablere en avskjærende ledning 

for å føre restutslipp til sjøen. 

Dette ble mulig gjennom et statlig 

tilskudd på ca. 50 mill. kr. Ledningen 

ble åpnet sommeren 1995. I dag er 

elva et friluftseldorado, og laksen er 

vendt tilbake. Otra var i 2006 blant 

de ti beste lakseelvene i landet. Det 

er ingen tiltak i Vest-Agder som har 

gitt så store og raske lokale forbedringer 

i vannkvalitet som etableringen 

av industriavløpsledningen langs 

Otra. 

5. Kommunalt avløp. Siden 1980 har 

det skjedd en storstilt utbygging av 

det kommunale avløpsnettet og 

renseanlegg. I alle fylkets byer og de 

fleste tettbebyggelser blir nå det 

kommunale avløpsvannet ført til 

renseanlegg. I perioden 1980-98 ble 

det investert over 900 mill kr. innen 

denne sektoren. Dette har ført til at 

det nå er en langt bedre vannkvalitet 

i mange lokale vassdrag og fjordområder. 

Tiltakene har også redusert 

25 år med miljøvernavdelinger er ikke bare 25 år med befaringer og faglige 

diskusjoner. Det er også 25 år med notater, skjemaer og rapporter. Noen har 

kanskje glemt blåpapiret og inntil fire kopier i skrivemaskinen, amoniakklukta fra 

kartkopiene og svertestensilene? Men noen husker sikkert klipp-og-lim-manusene? 

Eller de husker framskrittet med de siste elektriske skrivemaskinene med 

rettelinje? (framskrittet fra rettetast...) 

Eller hva med de første Tandbergerminalene? Eller ”IBM skriveassistenten”, 

”word star”, ”word perfekt” eller den integrerte løsningen ”enable” som både 

takla databaser, regneark og skriveprogram. For ikke å snakke om ”multiplan” 

regneark? Mange medarbeidere husker ordet: ”brukergrensesnitt”? 

Eller hva med de nye kopimaskinene som kopierte like fine kopier som originalen? 

Den som var så avansert at kollegaen (- alltid kollegaen!) tok med sønnen sin og 

kopierte hånda hans på kopimaskinen slik at en kunne se rynkemønsteret. 

Og enda flere husker når klorerte kopipapir ble forbudt til fordel for grått papir? 

For ikke å snakke om den første e-posten fra kollegaen i naborommet: 

…”Ja, den kom nå!” 

belastningen av nærings-salter til 

Skagerrak og Nordsjøen. 

Kildesortering av husholdningsavfallet 

er for lengst innført i samtlige 

kommuner. Avfallet fra husholdningene 

i fylket får nå en betryggende 

behandling på fem deponier. Fire av 

disse deponiene vil bli drevet videre 

med nye strenge krav. 

6. Opprydding i gamle miljøsynder. 

De siste 20 årene har det vært en 

omfattende satsing på å rense utslippene 

i Kristiansandsregionen, 

og vannkvaliteten i Otra og 

Kristiansandsfjorden er kraftig forbedret. 

Tidligere tiders utslipp ligger 

imidlertid fortsatt igjen på bunnen 

av fjorden og lekker ut giftstoffer. 

Som ledd i den nasjonale satsingen 

på å få ryddet opp i forurenset sjøbunn, 

er Kristiansandsfjorden valgt 

ut som ett av fem områder hvor det 

skal hentes inn erfaring med ulike 

typer tiltak. Pilotprosjekt 

Kristiansandsfjorden ble startet opp i 

2001, og skal avsluttes i 2006-07. 

Miljøvernavdelingen koordinerer 

arbeidet med støtte fra SFT. 

17

18 

AUST-AGDER 

Kystens nasjonalpark 

AUST-AGDER: Skjærgårdsparken i 

Aust-Agder er den eldste skjærgårdsparken 

i landet – sammen med skjærgårdsparken 

i Bamble kommune i 

Telemark. Skjærgårdsparken i Aust- 

Agder ble etablert fra 1977 ved 

at staten inngikk avtaler med private 

grunneiere i kommunene Tvedestrand, 

Arendal og Grimstad, samt på noen 

øyer øst i Lillesand. Parken omfatter, 

med få unntak, kun øyer, og har et 

samlet areal på 7.756 dekar. 

I Risør ble det ikke opprettet områder 

som skjærgårdspark, fordi store deler 

av skjærgården der alt var sikret 

gjennom statlige og kommune erverv. 

Det samme gjaldt sentrale utfartsområder 

i Grimstad som allerede var sikret 

til friluftslivsformål gjennom Selskapet 

for Grimstad Bys Vel (Byselskapet). 

Disse ble imidlertid tatt med i skjærgårdsparkens 

driftsordninger, og til 

Risør ble det bevilget et årlig driftstilskudd 

som om det var skjærgårdspark. 

Ideen var å opprette en nasjonalpark 

på kysten som en parallell til nasjonalparkene 

i fjellet. Gjennom privatrettslig, 

varig avtaleforhold har staten fått 

rettigheter og plikter til å kunne gjøre 

tiltak for allmennhetens friluftsliv på 

privat grunn som særskilt tilrettelagt 

friluftslivsområde. Grunneier kan som 

før benytte eiendommen til tradisjonelt 

landbruk, jakt og fiske innenfor de 

rammene avtalen setter for å vise 

hensyn til natur og friluftsliv. 

Grunneierne fikk økonomisk kompensasjon 

for innskrenket råderett over 

egen grunn. Erstatningene ble regnet 

ut etter en fast modell, og oppgjøret 

ble gjennomført enten i kontanter eller 

i hyttetomter. I dag, 30 år etter, synes 

kompensasjon gjennom regulerte 

hyttetomter til salgs nærmest som en 

kuriositet, sett i lys av nasjonal strandsonepolitikk. 

Tilsynsrådet for skjærgårdsparken 

kom i funksjon i 1979. Rådets mandat 

var: ”Det opprettes et tilsynsråd med to 

av utmarkseierne, ett formannskapsmedlem 

fra hver kommune, ett medlem 

av fylkesfriluftsnemnda og en fra 

departementet som medlemmer. 

Tilsynsrådet behandler og gir uttalelse 

i saker som gjelder eller har betydning 

for skjærgårdsparken og friluftslivet i 

området. Tiltak for renhold og oppsyn 

iverksettes og finansieres av departementet.” 

Tilsynsrådet har i dag en 

utvidet sammensetning, men mandatet 

er uendret. 

Etter hvert har nye arealer blitt lagt til 

”skjærgårdsparken”, og nå brukes 

begrepet som et samlebegrep som 

omfatter både de egentlige skjærgårdsparkarealene 

og arealer som er eid av 

stat eller kommune i skjærgården, både 

på øyer og fastlandet. I Aust-Agder er 

det derfor i dag ca. 22.400 dekar som 

dekkes av ”skjærgårdsparken”. 

6 viktigste: 

1. Skjærgårdsparken i Aust-Agder 

(se hovedartikkel) og 

Strandsonebrevet. På dette 

området har det virkelig skjedd en 

metamorfose, fra at ”alle” var imot 

miljøforvaltningen og deres styring 

av strandsonen, til at det har blitt til 

dels bred støtte for miljøvernavdelingens 

arbeid. 

2. Kalking og at fisken vender 

tilbake. Her har det og skjedd utrolig 

mye fra den spede begynnelse i 

1983 og til i dag. Fiskeforvalter Dag 

Matzow, med fartstid fra den spede 

begynnelse, sier at en ting var det 

fysiske arbeidet omkring å ”helle 

kalk i vann og vassdrag”, en helt 

annen sak var å reise rundt på 

misjonsforedrag og få folk til å orga- 

nisere seg, ta imot penger og bruke 

dem fornuftig. Det var arbeidet med 

mennesker som var viktigst og vanskeligst. 

Når de bare var organisert 

og samla, gikk resten som ”å skjære 

i smør”. Kalkinga er en suksesshistorie 

fra start til i dag. 

3. Nordsjøavtalen av 1989. Denne 

fikk direkte konsekvenser for utbygging 

av renseanlegg for kommunene 

og utløste et skred av kommunale 

byggetiltak og en del konflikter med 

diverse kommunalpolitikere. 

4. Villreinen ut av skyggen for de 

”særlig interesserte”. I løpet av de 

3-4 siste åra har det blitt betydelig 

økt fokus på villreinproblematikk og 

hyttebygging i tilknyting til snaufjellområdene. 

5. Algeoppblomstringen i mai 1988 

ble en sjokkopplevelse for så vel 

miljøforvaltning som menigmann på 

Sørlandskysten. I løpet av få dager 

kunne man se fisk, bergnebb, blåstål, 

sjøørret, som svimet rundt før 

de forsvant helt. I etterkant var det 

betydelige skader på mange bestander 

av fastsittende alger og dyrearter 

langs hele kysten av Agderfylkene, 

både i ytre skjærgård og inne i fjordene. 

Fortsatt, nesten 20 år etterpå, 

kan man knapt finne albueskjell - 

som var svært vanlige før 1988. Selv 

om det meste av flora og fauna har 

tatt seg opp igjen var 

Chrysochromulina-algen en vekker 

som viste hvor sårbart kystområdet 

kan være og hvor omfattende 

skader som kan oppstå i løpet av få 

dager. 

6. Vernet av Setesdal og 

Ryfylkeheiene landskapsvernområdet 

i 2002 etter 25 års arbeid var 

og en sentral hending i 

Agderfylkene.

1996: Ranabåtens kapasitet er sprengt, 

hva med arbeidsmiljøet og plass til båtfører? 

(Foto: Karin Guttormsen) 

1996: Etter 15 års tjeneste er Ranabåten fortsatt pen å se på på avstand, men er blitt uhensiktsmessig i forhold til behov og 

arbeidsmiljø. Bildet viser skjærgårdsvaktbåten i Grimstad med skjærgårdsvakt Trond Nilsen ombord. (Foto: Karin Guttormsen) 

Da 3 x 17 fot ble for lite 

Driften av den ”gamle” skjærgårdsparken 

i Aust-Agder har foregått siden 

1980. Fra sommeren året etter skulle 

en skjærgårdsvakt rettlede publikum og 

se til at forholdene i områdene var tilfredsstillende, 

mens renovasjonen skulle 

ivaretas som en egen funksjon. 

Driftsansvaret ble først tillagt 

kommunene. 

Om stammespråk 

Staten kjøpte inn tre 17 fot 

”Ranabåtene”, som var i drift helt frem 

til den nye båttypen for skjærgårdstjenesten 

ble tatt i bruk fra 1994. Som 

bildene viser kan vi få et visst inntrykk 

av utviklingen av bruksomfanget av 

arealene. Båtstørrelsen på 17` som var 

antatt som tilstrekkelig til skjærgårdsvaktens 

oppgaver fra starten av, ble 

fort for liten da funksjonene for tilsyn 

Aust-Agder var etter sigende det første fylket som ansatte en 

jurist ved sin miljøvernavdeling. Mange andre fylker hadde 

jurister i embetet de kunne dra veksler på, men Aust-Agder 

var de første eller blant de første som greide å etablere et 

team med naturforvaltere, planfolk og jurist som arbeidet 

systematisk med formalitetene og jussen rundt plansakene. 

Ikke minst var det viktig at en av ”miljøvernfolka” plutselig 

kunne stammespråket som ”kommunaljuristene” i embetet 

og departementet snakket. En naturfaglig utdannet leder 

i Aust-Agder beskriver det slik: ”Vi sto ikke lenger med lua 

i hånda, men var på banen. Dette har resultert i at vi har blitt 

og renovasjon ble slått sammen fra 

1996. Båtene ble i stor grad brukt til 

frakting av søppel og kapasiteten ble 

for liten. Årsakene til økt renovasjonsbehov 

ligger blant annet i at stadig 

flere bruker skjærgårdsparken. Folk er 

ikke lenger vant med å ta med seg 

eget søppel hjem og i stor grad forventer 

de at det kommer noen 

og ordner opp etter dem. 

modigere, vi har kommet gjennom flere klagesaker 

og innsigelser med medhold, og vi har kommet høyere opp 

på arenaen. 

Dette kan selvsagt sees som et tilfeldig trekk der mange 

variabler trekkes inn, men det kan også sees som en historisk 

modningsprosess. En prosess der en etat gikk fra sterk 

dominans av naturforvaltere og dets like og med stort fokus 

på det faglige, til en utvikling mot det mer formelle og en 

integrering av miljøforvaltninga inn i det etablerte statsapparat 

på godt og vondt. Jeg synes det gir et ganske godt 

bilde på en trend.” 

19

20 

OPPLAND 

«At holde af en del af Norge» 

Fra åpningen av Dovre nasjonalpark og nye Rondane i august 2004. 

(Foto: Ivar Ødegaard) 

OPPLAND: I 1904 holdt professorene 

Y. Nielsen og N. Wille et foredrag i Den 

nystartede norske Turistforening. 

Inspirert av USA og Sverige spurte de 

om vi burde ”holde af en del af 

Norge?” ”At lade denne bevare sin 

oprindelige natur til de kommende 

slægter?” 

Slik er det blitt, og Oppland er nasjonalparkfylke 

nummer èn med størst 

andel vernet areal (6.911 km 2 , utgjør 

27%). Jotunheimen, Rondane, Dovre – 

disse områdene er en del av vår felles 

kultur- og naturarv. 

Rondane ble Norges første nasjonalpark 

i 1962. Formålet er blant annet 

å ta vare på større sammenhengende 

leveområder for restene av den opprinnelig 

europeiske villreinen. De store 

verneområdene som er etablert vil, 

i kombinasjon med en aktiv oppfølging 

av arealplanleggingen i fylket, forhåpentligvis 

sikre store nok områder til at 

denne arten overlever og at vi beholder 

livskraftige stammer. 

Samtidig er disse områdene blant 

landets mest brukte friluftsområder. 

Årlig går 70.000 mennesker over 

Besseggen, og fem av de ti mest 

besøkte DNT-hyttene i landet ligger her. 

Hensynet til villreinen i områder som 

brukes mye av friluftsfolk og reiseliv, 

krever stor innsats av forvaltningen 

både innenfor og utenfor verneområdene. 

Det må altså bli opprettelsen av 

nasjonalparkene som Fylkesmannen i 

Oppland vil trekke fram som det viktigste 

på miljøvernsida i fylket de siste 

25 årene. Det har de siste årene vært 

gjennomført flere store verneplanprosesser 

knyttet til opprettelse av nye 

nasjonalparker og/eller utvidelse av 

eksisterende. Det legges også mye 

arbeid i utvikling av langsiktige forvaltningsplaner 

og dialog/samarbeid med 

kommuner, næringsinteresser, grunneiere 

og lokalbefolkningen ellers. Nye 

og ulike modeller for lokal forvaltning 

prøves ut blant annet i verneområdene 

i Dovrefjell-Sunndalsfjella og nyopprettede 

Reinheimen nasjonalpark.

Toralv Maurstad siterer bukkerittscenen i Peer Gynt – ved Besseggen under 

markeringen av Friluftslivet år 2005. (Foto: Ivar Ødegaard) 

Nasjonalparkplanen er ennå ikke 

avsluttet for Opplands del. To store 

verneplanprosesser, for Breheimen – 

Mørkridsdalen og en større utvidelse 

av Ormtjernkampen nasjonalpark, er 

omtrent midtveis. 

3 viktigste: 

1. Nasjonalparkene. Se hovedartikkel 

2. Mjøsa er reddet fra å dø ut. En av 

Norges største dugnader var redningsaksjonen 

for Mjøsa. Felles innsats 

fra regjering, gardbrukere, kommuner 

og husholdninger, ble redningen. 

Det er slutt på algeoppblomstringene 

som herjet Mjøsa på 

70-tallet. Men felles innsats og årlige 

millionbevilgninger fra sentralt hold 

er fremdeles nødvendig for å kontrollere 

forurensningssituasjonen. 

Miljøgiftene har i tillegg kommet 

som en ny stor utfordring. Den store 

innsatsen som er gjort for å rydde 

opp og stanse gifttilførselen vil fortsette. 

Se for øvrig hovedartikkelen 

fra Hedmark. 

3. Tidlig ute med moderne avfallsbehandling. 

I miljøsammenheng er 

avfallsreduksjon, kildesortering og 

gjenbruk viktig. Oppland lå i 1990 

langt etter ledende kommuner og 

fylker på dette området, men i peri- 

FAKTA: 

Steinlegging av Besseggen. 

(Foto: Ivar Ødegaard) 

oden 1991-94 ble det gjennomført 

et stort pilotprosjekt i samarbeid 

med Hedmark. Det la grunnlaget for 

helhetlige interkommunale løsninger 

med større grad av kildesortering og 

gjenvinning enn tidligere. I dag er 

Opplandskommunene og de interkommunale 

selskapene i fylket langt 

framme. 

Nasjonalparker i Oppland 

Areal inklusive tilhørende landskapsvernområder og naturreservater: 

Rondane (deler ligger i Hedmark), 1.036 km 2 , opprettet 1962, utvidet 2003 

Dovre (deler ligger i Hedmark), 430 km 2 , opprettet 2003 

Jotunheimen (deler ligger i Sogn og Fjordane), 1.450 km 2 , opprettet 1980 

Dovrefjell-Sunndalsfjella (deler ligger i Møre og Romsdal og i Sør-Trøndelag), 

4.261 km 2 , Dovrefjell nasjonalpark opprettet i 1974, utvidet i 2002 

Reinheimen (deler ligger i Møre og Romsdal), 2.609 km 2 , opprettet 2006 

Ormtjernkampen, 9 km 2 (Norges minste), opprettet 1968. 

21

22 

TROMS 

Skuterkrig og forsvarssamarbeid 

Motorferdsel i utmark - en utfordring. (Foto: Svein Nic. Nordberg) 

TROMS: Det er mye å glede seg over 

av miljøvernarbeidet i Troms, slik som 

opprettelsen av nasjonalparker i fylket 

og nordkalottsamarbeidet på avfallssiden. 

Her skal likevel nevnes et par 

andre forhold først, forhold som er 

typisk for blant annet Troms. 

Motorferdsel i utmark er og har vært 

et problemområde i lang tid og 

Fylkesmannen som ”håndhever” av 

regelverket har ikke vært like positivt 

ansett i alle kretser. Dette ga seg blant 

annet utslag i at scooterentusiaster 

arrangerte et demonstrasjonstog i 

Tromsø på midten av 1980-tallet hvor 

en av plakatene/parolene i toget var: 

”Under krigen hadde vi Hitler i dag har 

vi Fylkesmannen”. Innslaget 

”Skuterkrig i nord” som ble sendt i ”Ut 

i naturen” på slutten av 90-tallet synliggjorde 

også dette problemområdet. 

Men om det er ”krig” på et område, 

er det allianser å hente på andre områder. 

Miljøsamarbeidet med Forsvaret på 

midten av 80-tallet medførte etablering 

av miljøvernoffiserer som har vært 

viktige kontaktpunkter i samarbeidet 

med Forsvaret og kartleggingen av 

miljøkonsekvenser av Forsvarets 

aktiviteter i Troms. 

Kontakten med Forsvaret har i det 

hele tatt vært betydelig gjennom årene. 

På forurensningssiden har dette særlig 

vært knyttet til avfall, skytebaner og 

støy. Miljøvernavdelingen i Troms har 

den høyeste aktiviteten i landet når det 

gjelder skytefelt, og startet i 2004 samarbeid 

med Forsvarsbygg om kartlegging 

av effekter fra bruk av det sterkt 

giftige stoffet hvitt fosfor, som er brukt 

i ammunisjon/granater, til produksjon 

av stridsrøyk. 

Enkelte andre prosjekter og tiltak er 

også verd å nevne, slik som: 

- Arbeidet med 10-årsvern av vassdrag 

ga oss bakgrunnsinformasjon om 

vassdragsnatur i Troms og la det 

videre grunnlaget for verneplan III og 

verneplan IV. 

- Prosjektet ”miljøvern i kommunene” 

(MIK) skapte større miljøvernengasjement 

i kommunene og tilførte miljøvernkompetanse. 

- Tilretteleggingsmidler via blant annet 

prosjektene ”Byen, vassdraget og 

sjøen” og ”Aksjon vannmiljø” tilførte 

kommuner som Tromsø, Lenvik og 

Bardu viktige tilretteleggingsmidler 

for vassdragsnære miljøtiltak/nærmiljøtiltak. 

- Verneplan kyst ble den 4. juni 2004 

vedtatt og sikret etter en lang prosess 

et utvalg av særegen kystnatur i 

Troms. 

- Lyngsalpan landskapsvernområde ble 

vedtatt 20. februar 2004. Dette sikret 

det nordligste alpine fjellområdet 

i Norge og en unik og vakker del av 

Troms fylke. Fire kommuner har 

forvaltningsansvaret for området. 

- Miljøvernavdelingen bidro vesentlig til 

dannelsen av interkommunale avfallsselskapene 

i Troms på slutten av 80tallet. 

Den Nord-Norske sammenslutning 

Avfallsforum nord ble stiftet 

som et resultat av dette.

3 viktigste: 

1. Nasjonalparkene: Opprettelsen av 

nasjonalparkene har vært lange og 

tunge prosesser med mange involverte 

parter. Ofte har det vært stor 

lokal motstand mot disse prosessene. 

Etter at området har vært 

vernet en tid, ser vi ofte at nasjonalparkene 

får flere støttespillere enn 

motstandere, og spesielt lokalt setter 

man mer pris på verdiene som er 

vernet. 

Troms har pr i dag tre nasjonalparker. 

Den første, Ånderdalen, ble opp- 

rettet i 1970 og utvidet i 2004. Øvre 

Dividalen Nasjonalpark ble opprettet 

i 1971 og utvidet i 2006. Reisa 

nasjonalpark og Raisduottarhalti 

landkapsvernområde ble opprettet 

28. november 1986. 

2. Oppstart av nordkalottsamarbeidet 

på avfallssiden. Selv om ressursene 

til dette samarbeidet har vært 

begrenset, har samarbeidet både vist 

veg for kontaktknytting og den 

offentlig vilje i nord til økt samarbeid 

på tvers av landegrensene. “Østvest”-samarbeid 

bør transportmessig 

være forholdsvis kostnadseffektivt. 

3. Europas største naturlige jordrenseanlegg. 

Troms er i Norges- og 

Europatoppen i drift av naturlige 

infiltrasjonsrensing av avløpsvann. 

Miljøvernavdelingen i samarbeid 

med Statlig program for overvåking, 

Jordforsk (Ås) og Bardu kommune, 

bidro til å danne grunnlag for utbygging 

av jordrenseanlegget. Anlegget 

ble startet opp i 1991 og har sikret 

store deler av befolkningen i Bardu 

kommune en kostnadseffektiv, god 

og miljøgunstig avløpsrensing. 

1983 - et sted i Troms: Bildet viser en type kommunalt “forbrenningsanlegg” som nok ikke var uvanlig for små kommuner i 

fylket. Anleggene var ofte plassert nær fjæra, og aske og uforbrent materiale ble skuffet ut av ovnen og ut i fjæra. 

Et av bildene viser instruksjoner fra “renovatøren” for hvordan driften av anlegget skulle være. (Foto: Knut M. Nergård) 

2002: Akvakultur er en stor næring i Troms med de utfordringer det fører med seg (utslipp og arealkonflikter), men selvsagt 

også inntekter og arbeidsplasser. Samtidig preger anleggene også landskapsbildet på godt og vondt. (Foto: Per Kristian 

Krogstad) 

”Skvær gærnt kompass” 

Etter at Vestfold hadde fått sitt første barskogreservat 

i 1993, ønsket NRK Vestfold å lage en reportasjeserie derifra. 

En ekspedisjon, bestående av NRKs Yngve Tørrestad, herredskogmesteren 

i Hof og naturverninspektør Karl Hagelund hos 

Fylkesmannen, dro derfor til Sæteråsen naturreservat for å 

lage radio. Vel ute i reservatet kom tåka sigende, og herrene 

fikk problemer med å få kart og terreng til å stemme. 

På direkten fikk lytterne høre en aldri så liten diskusjon 

mellom de to som skulle være kjent i området fra tidligere 

besøk. Heldigvis hadde de med kompass. Men kompasset 

stemte jo aldeles ikke med hvordan de mente riktig retning 

var. Da var det naturverninspektøren for åpen mikrofon 

utbrøt: ”Dette kompasset er jo skvær gærnt!!!” 

Men da tåka lettet kunne kompasset triumfere! 

23

24 

TELEMARK 

En sur historie 

ble en solskinnshistorie 

Industri – et miljøeventyr som endte godt. (Foto: Ingvar Oland.) 

TELEMARK: Telemark er et fylke med 

miljøutfordringer fra strand til fjell, fra 

grisgrendte strøk til industriområder. 

I stikkords form er Telemarkshistorien: 

fra røykfylt til grønt Grenland, kamp 

om strandsonen, hyttepress i fjellet og 

arbeidet for å bevare villreinen. 

Og det er en solskinnshistorie som 

begynte surt. Ved inngangen til 1980tallet 

var nemlig sur nedbør i omfang 

det største miljøproblemet i Telemark, 

med flere tusen forsuringsskadde vann 

sør og vest i fylket. Det er gjort et storstilt 

arbeid internasjonalt og nasjonalt 

for å redusere utslippene. Nå ser vi 

klare forbedringer i vannmiljøet over 

store områder. I mindre påvirkede 

områder er vannmiljøet nesten tilbake 

til det normale. 

Forsuringen har vært en alvorlig 

trussel for det biologiske mangfoldet. 

For å hjelpe viktige vassdrag gjennom 

en lang og vanskelig periode, har 

Fylkesmannen lagt ned mye arbeid i 

systematisk kalking av mer enn 500 

store og små vann. Denne ”nødhjelpslisten” 

blir nå stadig kortere. Det er 

fortsatt et stykke fram, men håpet er at 

forsuringsepoken snart er tilbakelagt. 

Grenland har den største konsentrasjonen 

av prosessindustri i landet, og 

framsto tidligere som ”Det røykfylte 

Grenland”, men i dag har området 

langt på vei gått over til å bli ”det 

grønne Grenland”. Utslippene var 

størst og mest alvorlige på 1960- og 

70-tallet, noe industrien selv, befolkning 

og myndigheter etter hvert erkjen- 

te og bestemte seg for å gjøre noe 

med. Det er gjort mye bra arbeid de 

siste tiårene, og arbeidet pågår fortsatt 

med satsing på miljøindustri, naturgass, 

kraft og CO2-fangst. Luftutslippene av 

gass og støv har gått mye ned, og i 

dag er lufta i Grenland gjennomgående 

bedre enn i Oslo. På vannsiden har det 

vært store og alvorlige utslipp av miljøgifter. 

Etter at de fleste er redusert til et 

lavt nivå, er det klorerte hydrokarboner, 

og spesielt dioksiner som er den mest 

alvorlige arven fra tidligere tider. 

Fylkesmannen har fulgt arbeidet tett.

Fylkesmiljøvernsjefene, MD, DN og SFT 

samlet i Jomfruland landskapsvernområde, 

mai 2006. Jomfruland tiltrekker 

mange, og på fine vårdager kan det 

være flere tusen besøkende. 

(Foto: Anne Elisabeth Arnulf) 

5 viktige: 

1. Forsuringen er snudd. 

Se hovedartikkel 

2. Fra det røktfylte til det grønne 

Grenland. Se hovedartikkel. 

3. Strandsonen – kampen om felleseiet. 

Det politiske fokuset på strandsonen 

har vært sterkt og stabilt fra 

skiftende regjeringer siden tidlig på 

1990-tallet. En stor del av de mest 

attraktive strandarealene ble tatt i 

privat bruk lenge før strandsonevern 

var tema hos Fylkesmannen, og 

knapt nok i kommunene. Den nasjonale 

politikken kom derfor seint, 

men likevel godt. Kommunene som 

plan- og bygningsmyndighet har 

hovedansvaret for å praktisere den 

Kalket tjern i Drangedal. 

(Foto: Odd Frydenlund Steen) 

Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen i Buskerud hadde på 

begynnelsen av 1990-tallet et morsomt prosjekt: Arbeid for 

trygd. Denne avdelingen hadde på det meste 36 ansatte. 

Åtte av disse var engasjert på et eget snekkerverksted. De 

snekret 1200 fuglekasser som ble delt ut gratis til barnehager 

og skoler, 600 benker og bord til kommunene for utpassering 

i friluftsområder, samt komposteringsbinger. 

To arbeidslag rustet opp utearealet i Drammens barnehager. 

Avdelingen sto også for opprydding av strandsonen til 

statlige strandsonepolitikken. 

I Telemark vurderer Fylkesmannen 

det slik at alle fire kystkommunene 

over tid har utviklet en bevisst holdning 

til strandsonen, i hovedsak på 

linje med den statlige politikken. 

4. Kampen for villreinen. Telemark 

har mye verdifull natur med stort 

spenn. I høyfjellet trekker villreinen 

som en del av siste rest av den europeiske 

høyfjellsreinen. 

Villreinhensynet står nå klart og 

sterkt. VISA-arbeidet som tok villreinen 

over ”fra menighet til samfunn”, 

ble videreført i Regjeringens 

miljøvernpolitikk fra 2005, som la et 

løp for videre oppfølging. Et viktig 

grep her er regionale arealplaner for 

de nasjonale villreinområdene som 

avklarer framtidig arealbruk. 

Fjellbygdene skal gis mulighet for 

videre næringsutvikling, men det 

skal skje i områder og i former som 

ikke er til skade for villreinen. 

5. Tidenes hytteboom i fjellet. 

Fylkesmennene har de siste årene 

vært involvert i tidenes hytteboom i 

fjellet. Mye av hytteutbyggingen har 

1200 fuglekasser i Buskerud 

Ulovlig badestrand, Skåtøy, Kragerø 

2005. (Foto: Morten Johannesen) 

skjedd i tråd med overordnede 

planer, også fylkesplaner knyttet til 

tidligere distriktsutviklingsvirkemidler 

som ga Fylkeskommunene et styringsverktøy. 

Det finnes flere eksempler 

på at den regionale styringen 

var vellykket, og at tung reiselivsutvikling 

kom i områder som både 

var attraktive for utbygging og 

hadde begrenset miljømessig skadevirkning. 

I seinere år har plangrepene 

vært vesentlig svakere, og 

det er dessverre mange eksempler 

på utbygginger som burde vært 

unngått av miljøvernhensyn. Selv om 

enkelte av kommunene har sett at 

en del utbygginger har vært konfliktfylte 

i forhold til miljøvern, har det 

også vært en holdning om at alle 

grunneiere skal kunne få sin del av 

kaka, noe som har veid tyngre enn 

planmessige hensyn. I en god del av 

disse tilfellene har det ikke vært 

grunnlag i statlig arealpolitikk for 

Fylkesmennene til å gripe inn. Den 

statlige politikken er i ferd med å bli 

utviklet på noen av disse områdene, 

men noe gjenstår. 

Drammenselva og bygging av 10-15 km gangveger langs 

Drammenselva og Hallingdalselva. Dette prosjektet falt sammen 

med Drammenspakken som var med å sikre 

finansieringen. 

Driftsutgiftene ble ellers dekket av arbeidskontorene. Det 

mest intensive året ble det brukt vel tre millioner kr på 

tiltaket, som førte til at mange av de langtidsledige kom ut 

i arbeid igjen etter denne perioden. 

25

26 

HEDMARK 

Årepinna knirke, 

og æillt er hipp som happ 

* Tittelen er hentet fra Alf Prøysens: ”Så seile vi på Mjøsa” 

Mjøsa - med akseptabel vannkvalitet. (Foto: Ivar Ødegaard.) 

HEDMARK: Det er vanskelig å trekke fram 

en enkelt sak som den mest vesentlige på 

miljøsida i Hedmark de siste 25 årene. Det 

faktum at vi har opplevd den første 

ulveynglingen i Norge på over 50 år kunne 

vært trukket frem, likeså gjennomføringen 

av tematiske verneplaner. Men alle viktigst 

når en ser tilbake er nok den store forbedringen 

av vannkvaliteten i hovedvassdragene. 

Det er det mest iøynefallende, 

positive og konkrete resultatet i Hedmark. 

Dette går fram av NIVAs rapport om 

”Miljøtilstanden i innsjøer og vassdrag 

i Hedmark ved tusenårsskiftet”. 

Vannkvaliteten i vassdragene er vesentlig 

bedret i løpet av perioden. 

75% av 38 undersøkte innsjøer har god 

eller meget god vannkvalitet når det gjelder 

innhold av næringssalter og alger. 

Også hovedvassdragene Trysilelva og Glåma 

er nå lite forurenset av næringssalter og 

organisk stoff. 

Men situasjonen har ikke alltid vært god. 

En stor innsats er lagt ned lokalt, regionalt 

og nasjonalt for å rydde opp i utslipp. Den 

storstilte Mjøsaksjonen på 1970- og 80tallet 

kan tjene som eksempel. 

Disse aksjonene ga Mjøsa viktige løft 

i vannkvalitet og skapte nye holdninger. 

På 70-tallet var det hvert år gjentatte algeoppblomstringer 

i Norges største innsjø. 

Da overtok blågrønnalgene herredømmet. 

Folk flest merket dette ved at vannet 

smakte vondt og hadde illevarslende lukt. 

Flere tilløpselver var også sterkt forurenset. 

Årsaken til den dårlige forurensningssituasjonen 

var både industriutslipp, landbruksutslipp 

og utslipp fra alle husholdningene i 

Mjøsas nedbørsfelt. Redningsaksjonen var 

omfattende, og har blitt trukket fram av 

mange som et eksempel på en miljøaksjon 

som fikk stor oppslutning av alle parter, 

også hver enkelt hjemme ved vaskemaskinen. 

Seinere ble denne økende bevisstheten 

også en drivkraft for Svanemerking av 

vaskepulver med en omfattende produktutvikling 

som resultat. 

Tungmetallforurensning fra tidligere 

gruvedrift er fortsatt en utfordring i Folla og 

øvre del av Glåma, mens for-suringen fortsatt 

er betydelig i sør- og midtfylket hvor 

kalking i mange sjøer likevel gir levelige 

forhold for fisk og andre vannlevende 

organismer.

Liten fisker med liten fisk. 

(Foto: Ivar Ødegaard.) 

3 viktige: 

1. Bedret vannkvalitet i vassdragene. 

Se hovedartikkelen. 

2. Tematiske verneplaner gjennomført. 

Mange av Hedmarks spesielle 

naturområder er fredet i tematiske 

verneplaner, slik som våtmarksplanen 

(1981), fossilplanen (1988), kvartærgeologiplanen 

(1989), edellauvskogplanen 

(2000), myrplanen 

(2001) og barskogplanene (1993, 

2002 og 2005). Dette har sikret 

framtida for om lag 100 områder. 

Vern av store områder med gammel 

naturskog av furu og innslag av 

sjeldne østlige arter, sammen med 

områder som dokumenterer forløpet 

av isavsmeltingen etter siste istid, er 

særlig viktige. 

3. Yngling av ulv. Den første dokumenterte 

ynglingen hos ulv i Norge 

på over 50 år foregikk i Rendalen og 

Stor-Elvdal kommuner i 1997. 

Senere har det vært flere ulveynglinger 

i Hedmark. Utviklingen medførte 

behov for gjennomføring av 

omfattende forebyggende tiltak for 

å redusere omfanget av ulveskader 

på bufe. Dette ga forvaltningen 

store utfordringer, men har også 

bidratt til å utvikle høy kompetanse 

på fagfeltet. 

Åkervika våtmarksreservat er blant de første naturreservatene i Hedmark. (Foto: 

Erling Maartmann.) 

Hemmeldalen er blant de siste naturreservatene i Hedmark. (Foto: Ragnar 

Ødegaard) 

Fra Våletjern, våtmarksreservat i Hedmark (Foto: Erling Maartmann) 

27

28 

HORDALAND 

Oppdrettsnæringens 

gullalder… 

Plasseringen av anleggene var en utfordring i starten av oppdrettseventyret. (Foto: Hordaland fylkeskommune.) 

HORDALAND: Bortimot hver sjette 

oppdrettslaks i Norge produseres i 

Hordaland. Helt siden Fylkesmannens 

miljøvernavdeling ble etablert, har 

utfordringene i oppdrettsnæringen fått 

stort fokus fra avdelingens side. 

Oppdrettsnæringens utvikling har 

vært formidabel i de 25 årene miljøvernavdelingen 

har eksistert. På begynnelsen 

av 1980-tallet produserte 

næringen noen få tusen tonn laks hvert 

år. I dag er produksjonen mangedoblet. 

Etableringen av miljøvernavdelingen 

skjedde omtrent samtidig med at den 

kraftige veksten startet. 

I 1985 ble det lyst ut 150 oppdrettskonsesjoner 

for laks og ørret i Norge. 

Interessen var formidabel. I Hordaland 

meldte det seg ikke mindre enn 340 

søkere til de ti konsesjonene som skulle 

tildeles i fylket. Austevoll kommune 

utmerket seg, og hele 59 av søknadene 

gjaldt etableringer i Austevoll. 

Men hvor skulle oppdrettsanleggene 

etableres? Hvor burde de ligge slik at 

eventuell forurensning hadde minst 

mulig effekt? Hvilke faktorer burde tas 

inn i vurderingen? 

I den tidlige fasen skjedde lokaliseringen 

mer eller mindre ved at miljøvernavdelingen 

sammen med fiskerisjefen 

besøkte det aktuelle området. 

Etter en kjapp vurdering ut fra vær og 

vind ble et område man mente kunne 

passe pekt ut. Visse kriterier hadde 

kommet fram gjennom kontakt med 

kompetente marinbiologer, men de 

gjaldt først og fremst forurensning ved 

utslipp av organiske stoffer og næringssalter. 

Det var ikke alltid lett å overbevise 

oppdretterne om at det var viktig å 

unngå forurensning. Men etter hvert 

forstod de at det å forurense også 

handlet om ”å skite i eget reir”. 

Miljøvernavdelingen satte i gang undersøkelser, 

og da oppdretterne selv fikk 

lukte på gørret som ble hentet opp fra 

bunnen skjønte de alvoret og flyttet ut. 

Samtidig var det nok en god drahjelp 

at enkelte oppdrettere kunne melde 

om langt bedre vekstresultater etter 

utflytting. 

Med tida kom et bedre system for 

avgjørelser om lokalisering på plass. En 

forutsigbar og stø forvaltning på miljøsiden, 

hvor miljøvernavdelingene har 

spilt en aktiv og pågående rolle, har 

vært en viktig faktor for å gjøre virksomheten 

mer miljømessig tilfredsstillende.

Fiskeoppdrettsanlegg blir landemerker - sett fra oven. (Foto: Hordaland fylkeskommune) 

2 viktigste 

1. Etableringen av miljøvernavdelingen 

var i seg selv viktig ved 

at en rekke fagområder innen naturog 

miljøvern ble sveiset sammen til 

ett lag. Lagånden bygde seg raskt 

Fra Hardangerfisk, Steinstø. 

opp, og i dag fremstår avdelingen 

som en tverrfaglig avdeling med høy 

kompetanse. 

2. Den såkalte Cyanid-saken i Bergen 

fikk nasjonale konsekvenser. 

I november 1988 ble nær 1800 kg 

cyanid funnet i et lagerlokale. Med 

krigstyper slo Bergens Tidende fast 

at giftmengden kunne tatt livet av 

alle innbyggerne i Bergen. Saken 

fikk et etterspill i Stortinget. 

Miljøvernminister Sissel Rønbeck tok 

på seg ansvaret, og hindre dermed 

et mistillitsforslag. Saken førte til at 

håndtering av spesialavfall ble lagt til 

i listen over miljøvernavdelingenes 

oppgaver, og avdelingene fikk en 

rekke nye stillinger. 

Forurensning fra 

antibiotika 

På slutten av 1980-tallet brukte oppdrettsnæringen 

store mengder antibiotika 

for å bekjempe sykdommer. 

Dette ble slått stort opp i pressen og 

folk var bekymret. En dag fikk en av 

miljøvernavdelingens ansatte besøk 

av en eldre, sorgtung mann. Mannen 

var syk, gikk på antibiotika. Han 

hadde lest at antibiotika fra oppdrettsnæringen 

gjorde skade i havet. 

”Ka ska eg gjøre når eg må late vannet? 

Tenk på all antibiotikaen eg pisser 

ut”, sa han bekymringsfullt. 

29

30 

SOGN OG FJORDANE 

Vernefylket 

– frå skjellsord til honnørord 

SOGN OG FJORDANE: For 25 år sidan 

var tida overmoden for ein fagleg forankra 

og politisk uavhengig miljøvernetat 

i Sogn og Fjordane. Mange omfattande 

vasskraftprosjekt var under prosjektering, 

og enorme naturområde var 

truga av irreversible inngrep. Med opprettinga 

av miljøvernavdelinga vart 

naturvern eit ”legitimt” innsatsområde 

også på regionnivå. Den første markerte 

milepæla var då Flåmsvassdraget 

kom på Verneplan III i 1983. Ti år seinare 

klubba Stortinget fram vassdragsvern 

for nøkkelvassdraga Gaula og 

Stryn etter årelang bitter strid. 

Arbeidet med områdevern og tematiske 

verneplanar gjekk parallelt. Sjølve 

merkesaka var etableringa av Jostedalsbreen 

nasjonalpark i 1991, den første 

i ein ”ny generasjon” nasjonalparkar. 

I tillegg kom det heile tre besøkssentre 

i privat regi, men i nært samarbeid med 

miljøvernavdelinga, i dalføra rundt 

breen. Store landskapsvernområde som 

Stølsheimen og Nærøyfjorden vart realiserte, 

og det vart gjennomført verneprosessar 

i Naustdal-Gjengedal, Ålfotbreen 

og no sist i Breheimen-Mørkridsdalen. 

I dei siste vernesakene vart også 

erfaringane i eit banebrytande naturbruksprosjekt 

i samarbeid mellom landbruks- 

og miljøvernavdelinga aktivt 

brukt. Etter kvart kom det ei mengd 

reservat for sjøfugl, våtmark, barskog 

og myr som perler på ei snor. Den siste 

fylkesvise verneplanen, verneplan for 

edellauvskog, vart oversendt til sentral 

handsaming i jubileumsåret 2007. 

Sogn og Fjordane vart såleis ”vernefylket” 

framfor alle andre, slik som 

motstandarane formulerte det. 

”Vernefylket” er likevel dei siste åra 

snudd til noko positivt: Fleire og fleire 

kommunar (og grunneigarar og andre) 

har innsett at dei har fått store fordelar 

med vernet – ikkje minst kopla mot 

reiselivet. Det mest spesielle var kan 

hende då grunneigarane på Finden 

i Finnafjorden i 2005 på eige initiativ 

fekk gjennomslag for at garden deira 

skulle bli innlemma i det eksisterande 

Stølsheimen landskapsvernområde. 

Verdsarvstatus for Nærøyfjordområdet 

i 2005 er den siste juvelen i smykkeskrinet 

av storslått natur med fullverdig 

varig vern. 

Nærøyfjord. 

4 viktigaste 

1. Vassdragsvernet. Her spesielt 

vernet av dei svært omstridde 

Gaularvassdraget og 

Strynevassdraget i Verneplan IV 

i 1993. Dette fordi store delar av 

fylket sine vasskraftressursar alt var 

utbygde, og at det var sterke krefter 

i sving for å byggje ut fleire store 

vassdrag. I både Gaula og Stryn var 

det svært aktive lokale vassdragsverngrupper. 

2. Verdsarvprosjektet. Vedtaket 

i UNESCO sin verdsarvkomite 14. juli 

2005 om verdsarvstatus for 

Vestnorsk fjordlandskap - der delområde 

Nærøyfjordområdet ligg i Sogn 

og Fjordane. Den formelle opninga 

ved H.K.H. Dronning Sonja 10. juni 

2006 var ei stor oppleving for alle 

dei rundt 2.000 som møtte opp 

i den vesle grenda Bakka 

i Nærøyfjorden, men kan hende aller 

størst for dei på miljøvernavdelinga 

som hadde jobba med vernesaker 

i dette området dei siste 20 åra. 

3. Mellombelse sikringssoner for 

laksefisk. Opprettinga av slike i 

Sognefjorden, Dalsfjorden, 

Førdefjorden og Nordfjord i 1989 var 

eit viktig tiltak for å ta vare på villlaksen 

i fylket. Framlegget om ei slik 

ordning kom frå miljøvernavdelinga. 

Dei mellombelse sikringssonene vart 

seinare følgt opp med ordninga 

Nasjonale laksevassdrag og -fjordar.

Nærøyfjordområdet fekk verdsarvstatus i 2005. Her utsikten fra Kalvsnesnosi. (Foto: Tom Dybwad.) 

4. Bresentra. Opprettinga av dei tre 

private bresentra/informasjonssentra 

i etterkant av vedtaket om 

Jostedalsbreen nasjonalpark. Desse 

nasjonalparksentra har hatt stor 

verdi for informasjon om dei verneverdiane 

som er i nasjonalparken 

Originale åpningsord 

Under stor festivitas forestod fylkesmann Mona Røkke den 

29. mars 2001 åpningen av Lillevik renseanlegg i Larvik. 

Anlegget markerte at alle aktuelle Vestfoldkommuner nå 

hadde gjort sin del av jobben for en renere Oslofjord. Mona 

og generelt om naturvern. 

Miljøvernavdelinga har i alle år hatt 

svært godt samarbeid med alle 

sentra. Arrangementet EUROPARC 

2003 ved Jostedalsbreen 

Nasjonalparksenter i Stryn kan 

trekkjast fram som eit høgdepunkt. 

Røkke valgte å erklære anlegget for åpnet med ordene: 

”Skitt la gå!”. Det avstedkom stort oppslag i lokalavisen 

Østlands-Posten. 

31

32 

NORD-TRØNDELAG 

Kostbar naturoppretting 

Bilde fra Tautra, som viser broa som har erstattet deler av moloen til øya. (Foto: Svein Nic. Norberg.) 

FAKTA: 

Tautra: 

- Tautra ligger i Trondheimsfjorden 

og tilhører Frosta kommune 

- Øya er 3,5 kilometer lang, og fra 

200 til 1.000 meter bred 

- Store deler av Tautra ble vernet 

som naturreservat og fuglefredingsområde 

i 1984 

- Området fikk Ramsar-status 

(våtmark 

med 

internasjonal 

viktighet) 

i 1985 

NORD-TRØNDELAG: Det er dyrt å 

rette opp gamle feil. Dette erfarte man 

til fulle da øya Tautra ble knyttet sammen 

med fastlandet i 1976. I årene 

etter at en steinfylling med vei stod 

ferdig, er det brukt 47 millioner kr til 

naturoppretting på Tautra. 

Fylkesmannens miljøvernavdeling har 

spilt en viktig rolle i arbeidet. 

På 1970-tallet ble muligheten for vern 

av Tautra diskutert. Bakgrunnen for verneforslaget 

var den store betydningen 

øya har som hekkeområde, rasteplass 

for trekkfugler og overvintringslokalitet 

for en rekke arter. Samtidig som vernedebatten 

raste, dukket spørsmålet om 

veiforbindelse til øya opp. 

Til tross for sterke protester ble det 

midt på 70-tallet gitt klarsignal for veibygging. 

En nær tre kilometer lang 

steinfylling skulle anlegges over Svaet, 

sundet mellom Tautra og fastlandet. 

Sundet bestod av et område med grunt 

vann, kun 10-15 meter på det dypeste. 

Strømmen i sundet førte med seg store 

mengder mat og ga en svært rik bunndyrfauna, 

begge deler av stor betydning 

for fuglelivet i området. 

Steinfyllingen til Tautra førte til en 

tilslamming av våtmarksområdene og 

betydelig redusert næringstilgang for 

fuglene. Tidligere hadde sterk strøm i 

Svaet hindret rovdyr i å svømme til 

Tautra. Med fyllingen på plass kunne 

rødrev, grevling og mår vandre tørrskodd 

til øya. Resultatet var dramatisk 

for fuglelivet. I løpet av en tiårsperiode 

var antall individer av enkelte fuglearter 

redusert med 90%. 

I de senere årene har det vært gjort 

en stor naturopprettende innsats på 

Tautra. Statens vegvesen har fjernet 

350 meter av steinfyllingen til øya og 

bygget bro som erstatning. Broa ble

Tautra - klosterruinen. (Foto: Tore Høyland.) 

åpnet i 2003 og kostet alene mer enn 

40 millioner kr. For å hindre rovdyr i å 

passere er det bygget en port ved den 

nye broa. Porten lukkes automatisk 

etter at biler har passert. På selve 

Tautra er det gjort en stor skjøtselsinnsats 

for blant annet å hindre 

gjengroing. 

Ikke en tomme land! 

Etterundersøkelser viser at tiltakene 

har vært viktige. Restaureringen av 

strømningsforhold rundt Tautra, og 

spesielt over Svaet, har hatt positiv 

effekt på økologien. Bunnforholdene 

har på kort tid forbedret seg mye. 

Håpet er at Norges så langt største 

prosjekt innen naturoppretting, skal 

bidra til at naturmiljøet på Tautra 

tilbakeføres mest mulig til slik det var 

før problemene startet. 

På et møte i Haugesund cirka 1992 var statssekretær Børre 

Pettersen invitert for å snakke om regjeringens miljøsatsingsområder, 

fortelles det fra miljøvernavdelingen i Rogaland. 

Han nevnte blant annet arbeidet med nasjonalparkplanen og 

behovet for vern etter naturvernloven. 

I kommentarrunden etter foredraget var en av tilhørerne 

skeptisk til bruken av naturvernloven og mente at det ville 

4 viktigste: 

1) Naturoppretting på Tautra. 

Se hovedartikkelen. 

2) Nord-Trøndelag har innen rovdyrforvaltningen 

en sentral rolle i oppbyggingen 

av levedyktige bestander 

av gaupe og bjørn. I løpet av 2006 

er det blant annet dokumentert 

minimum 31 individer av bjørn i 

fylket. Forvaltningen har vært preget 

av mye omstillingsarbeid og konflikthåndtering. 

3) Vern av Forra. Øvre Forra naturreservat 

ble opprettet 21. desember 

1990. Dette skjedde etter 20 års 

strid om Forravassdraget. Planer om 

kraftutbygging møtte motstand fra 

naturverninteresser. Til sist var det 

verneinteressene som vant frem. 

Forra-elva har sitt utspring i Feren, 

den største uregulerte innsjøen 

i Trøndelag. Øvre Forra naturreservat 

ligger vest for Feren og består av 

åpne myrlandskap der Forra flyter 

i store slake svinger. Det er registrert 

132 ulike fuglearter i området, og 

78 av artene hekker der. 

4) Striden om Ørin Nord. Ved munningen 

av Verdalselva ligger et stort 

og viktig våtmarksområde med rikt 

fugleliv. Sør for elva ligger et stort 

industriområde. Gjennom reguleringsplan 

har det vært vedtatt en 

stor utvidelse av industriområdet 

mot nord. Gjennom økende dokumentasjon 

og kunnskap om områdets 

betydning som verneområde, har 

industriområdet blitt betydelig redusert 

ved revidering av reguleringsplanen. 

være bedre å få kommunene til å verne areal etter plan- og 

bygningsloven. Statssekretæren grep raskt ordet og uttalte 

kontant at ”dersom vi skulle overlatt til kommunene å verne 

arealet, ville det ikke bli vernet en tomme land!” 

Anskueliggjort ved å vise ytre del av tommelen til 

forsamlingen. 

Alle miljøvernerne var selvsagt enige. 

33

34 

NORDLAND 

Kampen om Saltfjellet 

Folkeaksjonen ”Spar Saltfjellet” organiserte aksjoner – den er fra 1987. (Foto: Ansgar Aandahl) 

NORDLAND: Den 8. september 1989 

ble punktum satt for en 50 år lang strid 

om arealbruken på Saltfjellet. Denne 

dagen ble Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 

opprettet ved kongelig resolusjon. 

Det første formelle forslaget om vern 

av Saltfjellet ble fremmet i 1936, men 

tiden var ikke moden. Forslaget ble lagt 

til side. Nær 30 år senere kom 

Landsplanen for nasjonalparker (1964). 

Der var et nytt forslag om vern av 

Saltfjellet med. Men verneforslaget 

førte til strid. 

Norsk Hydro og andre selskaper 

syslet på 1960- og 70-tallet med planer 

om kraftutbygginger i området. 

I 1973 kom også daværende NVE- 

Statskraftverkene på banen med omfattende 

utbyggingsplaner. Det var duket 

for vanskelige interessemotsetninger. 

I årene som fulgte ble flere utredninger 

lagt fram. Noen pekte på det 

store potensialet for strømproduksjon 

på Saltfjellet. Andre pekte på store 

verneverdier. En utredning om vern ble 

sendt på høring i 1982, parallelt med 

FAKTA: 

Saltfjellet 

Saltfjellet er grovt regnet det store 

fjellområdet mellom Saltenfjorden, 

Ranfjorden og riksgrensen. 

Området har et areal på ca. 7.500 

km 2 . 

Saltfjellet-Svartisen nasjonalpark 

utgjør 2.102 km 2 . 

Nasjonalparken omfatter også 

Svartisen, den største isbreen 

i nordlige Skandinavia. 

Svartisen er 369 km 2 stor. 

høringen for 5. konsesjonsrunde for 

vannkraftutbygging. Dermed var 

grunnlaget lagt for en balansert 

arealbruk som skulle komme flere 

samfunnsinteresser tilgode. 

Det lokale og regionale engasjement 

var overveldende. Folkeaksjon Spar 

Saltfjellet og talsmann for reindriften, 

Per Adde, spilte viktige roller for utfallet. 

Det ble en meget omfattende lokal 

og regional høring med en eventyrlig 

mediedekning. Politikerne fikk reelle 

valgmuligheter, og fylkestinget gikk inn 

for en kompromissløsning med både 

vannkraft og vern. 

Den politiske behandlingen av vernesaken 

skjedde i to trinn. Sommeren 

1987 tok Stortinget standpunkt til 

omfanget av kraftutbygging og 

omfanget av vern. Deretter ble vernesaken 

gjennomgått på nytt, og det ble 

gjort tilpassninger til de nye forutsetningene. 

Ett og et halvt år senere ble 

verneforslaget på ny sendt på en 

omfattende høringsrunde. 

Det endelige vernevedtaket kom 

ved kongelig resolusjon av 8. september 

1985, og berørte parter og kommuner 

ble umiddelbart underrettet. 

Dermed var nærmere 50 års stridigheter 

om arealbruken i Saltfjellet slutt, og 

det siste av områdene i Landsplan for 

nasjonalparker av 1964 vernet.

3 viktige: 

1. Vern av Saltfjellet. 


2. Beiarelva er endelig frisk. 

Omkring 1980 ble lakseparasitten 

gyrodactylus salaris registrert i 

mange av de største og viktigste 

laksevassdragene i Nordland, 

deriblant Beiarelva. Villaksen var i 

ferd med å bli utryddet, og sterk 

medisin måtte til for å bli kvitt parasitten. 

I 1994 ble den store Beiarelva 

rotenonbehandlet i regi av 

Fylkesmannen i Nordland. Dette ble 

gjort til tross for sterke protester. 

Spenningen var stor i årene etter 

behandlingen: Var den vellykket? 

Svaret kom i 2001 da alle prøver var 

fine og elva ble friskmeldt. Samme 

år ble elva åpnet for laksefiske etter 

å ha vært stengt i 13 år. 

3. I løpet av miljøvernavdelingens 

25-årige historie, har avfallsbransjen 

i Nordland vært gjennom et hamskifte. 

Miljøvernavdelingen var en 

sterk pådriver i dette arbeidet. 

Fylkesmannen så tidlig at de 45 

kommunene i fylket ikke kunne 

makte skjerpede krav til avfallshåndtering 

alene, og oppfordret til samarbeid. 

Kommunene tok utfordringen, 

og i dag er alle kommuner tilknyttet 

et interkommunalt avfallsselskap. 

Antall kommunale avfallsdeponier 

er redusert fra 60 til 6. 

Resultatet er en avfallsbransje som 

har gått fra avfallsdumping til profesjonell 

avfallshåndtering, gjenvinning 

og fokus på miljøhensyn. 

Informasjonskampen var viktig. 

35

. 

36 

BUSKERUD 

Nytt syn på miljøtiltak i byer 

Nyanlagt gangveg ved Drammenselva i Gulskogen, Buskerud. Gangvegen er 

anlagt uten maskinbruk (Foto: Per Øijord.) 

BUSKERUD: Da ”Miljøpakke Drammen” 

ble offisielt åpnet av miljøvernminister 

Sissel Rønbeck 2. juni 1988 var det ingen 

som ante at den etter hvert skulle føre til 

en fullstendig omveltning i synet på miljøtiltak 

i bymessige områder. Den representerte 

et historisk tidsskille og var en helt 

vesentlig forutsetning for å gjøre 

Drammensområdet til et satsingsområde 

for miljøvern. Derfor er ”Miljøpakke 

Drammen” den enkeltsaken som 

Buskerud trekker fram fra de siste 25 

årene. 

Miljøpakken omfattet fire kommuner, 

blant annet Drammen som lå ganske 

langt etter de øvrige kommunene 

i fylket når det gjaldt utbygging av renseanlegg 

og sanering av kloakkavløp. På 70tallet 

hadde Drammen kommune ca 160 

kloakkledninger med urensede utslipp til 

Drammenselva og Drammensfjorden. 

Resultatet var at Drammenselva ble sett 

mer på som et illeluktende kloakkløp enn 

et attraktivt område for rekreasjon og friluftsliv, 

og byen vendte i stor grad ryggen 

mot elva. 

Da Miljøpakken kom i gang ble det 

kanalisert betydelige statlige tilskudd til 

utbygging av kloakknettet, samtidig som 

slike anlegg ble fritatt for investeringsavgift. 

Det ble også fastsatt utslippstillatelser 

med klare tidsfrister og tvangsmulkter for 

overtredelse av fristene. Den økte statlige 

satsingen og interessen førte til en betydelig 

endring i innstillingen blant politikere 

og vanlige folk, noe som blant annet gjorde 

at partiene begynte å overby hverandre 

i investeringer til kloakksanering i den følgende 

kommunevalgkampen. Kommunen 

vedtok målsettingen om «Ren elv og ren 

fjord innen 2000!», men tidshorisonten 

ble senere endret til 1995! 

De samlede investeringene fra 

staten og kommunene i perioden fra 

1988 til 1993 utgjorde ca 400 millioner 

kroner. Fylkesmannens miljøvernavdeling 

hadde en sentral rolle i tilrettelegging av 

prosjekter og fordeling av midlene, og det 

var en hektisk og meget givende periode 

for de som var involvert i Miljøpakken. 

Resultatet av Miljøpakken ble en helt 

annen holdning til elva, fjorden og strandområdene, 

og de mest attraktive boligområdene 

ligger nå i stor grad langs 

Drammenselva. For denne 

satsingen har Drammen kommune mottatt 

bymiljøprisen.

Fred er ei det beste… 

Her er et par saker som viser at miljøengasjementet er stort i Buskerud. 

Situasjonen som utløste verneplanen for Trillemarka - Rollag Østfjell; Natur og 

Ungdom aksjonerer mot lovlig hogst. (Foto: Øystein Engen). 

Trillemarka. Siden midten av 1990tallet 

har Trillemarka vært en viktig sak 

for miljøvernavdelingen i Buskerud. Det 

var sett på som et storområde da 

Trillemarka naturreservat på 43 km 2 ble 

vernet i 2002, men etter at planen om 

utvidelse til inntil 200 km 2 ble tatt opp 

i 2003, har det blitt en sak med virkelig 

nasjonal interesse. 

Blide aksjonister. Bilde er hentet fra 

hjemmesiden til Drammensfjordens 

venner. 

Dramstadbukta. Denne saken startet 

med et ønske fra Drammen havn og 

kystverket om å utdype seilingsleden 

i Svelvikstrømmen fra 10 meter til 12 

meter for at større båter skulle kunne 

gå inn til Drammen havn. Det ble satt 

i gang et større planarbeid og etter 

hvert gitt tillatelse til mudring av rundt 

Dette antas å være det eneste skogområdet 

i landet som er så stort og med 

så store verneverdier. På lokalt nivå har 

saken mobilisert til kamp, og grunneiere 

og kommuner har engasjert seg 

sterkt. Det har blitt en prinsippsak. 

På den ene siden står ønsket om å 

bevare hele området på 200 km 2 for 

fremtiden, med de store verdiene som 

finnes her. Det er et sterkt ønske om å 

1 million kubikkmeter masse fra 

Svelvikstrømmen, med deponering på 

100 – 120 meters dybde i 

Dramstadbukta. Tillatelsen innebar at 

all forurenset masse skulle deponeres 

først, og så skulle den rene massen 

deponeres etterpå, slik at det forurensede 

laget ble dekket med minimum 

en meter tykt lag. Totalt var det så mye 

rene masser at gjennomsnittsdekket 

ville bli fire meter. Først var det lite 

oppmerksomhet og protester på dette 

vedtaket. 

Men så kom utfordringen. Et lokalt 

skipsverft hadde leid Fredrikstad verft. 

Dette er stort nok til å håndtere de 

store cruisebåtene som går i 

Oslofjorden. De ville utnytte dette, men 

måtte da mudre i utløpet av Glomma – 

om lag 70.000 kubikkmeter med forurenset 

masse skulle fjernes. De hadde 

i et par år prøvd å få til en lokal løsning 

uten hell. Her så de en ny mulighet. 

Kanskje de kunne mudre og dumpe 

sikre hele dette unike storområdet med 

en rekke kjerneområder og rødlistearter 

før det er for seint. Når gammelskogen 

er hogd, skogsbilveien bygd og hyttefeltet 

godkjent er det for seint å tenke 

vern. 

På den andre siden står ønsket fra 

lokalt hold om selv å forvalte et område 

som alltid har hatt stor betydning 

for lokalbefolkningen. De har tatt vare 

på det fram til i dag, og det vil de fortsette 

med. Kommunene har fått aksept 

fra grunneierne på et vernområde på til 

sammen 100 km 2 , og dette ses som en 

unik mulighet for vern av et storområde 

med små konflikter. 

Noe av årsaken til den store motstanden 

er nok også måten saken startet 

på. Naturvernforbundet og Natur og 

Ungdom leverte et privat verneforslag 

til Miljøverndepartementet. Det ble innført 

meldeplikt på hogst innenfor verneforslaget, 

og en grunneier fikk hogsten 

godkjent og gikk i gang. Natur og 

Ungdom aksjonerte for å stanse hogsten, 

og raskt etterpå vedtok daværende 

miljøvernminister Børge Brende at det 

skulle settes i gang verneplanarbeid. 

Fylkesmannen har hatt en svært 

vanskelig oppgave, og utfordringene 

knyttet til forvaltningen blir sikkert ikke 

mindre. Verneplanen har blitt en stor 

politisk sak, og sjelden har utfallet 

i regjeringen vært så usikkert som her. 

massene fra Fredrikstad i 

Dramstadbukta før de rene massene 

fra Svelvikstrømmen skulle deponeres? 

De søkte Fylkesmannen i Østfold om 

mudretillatelse, og Fylkesmannen i 

Buskerud om dumpetillatelse. Saken 

kom opp i nyhetene 19. august 2004, 

samme dag som ordførere og politikere 

rundt Drammensfjorden var samlet til 

et stort seminar kalt ”Vann og verdiskaping 

rundt Drammensvassdraget”. 

Alle ordførerne gikk unisont imot søknaden 

både på radio og TV. Etter den 

tid har det vært kontinuerlig saksbehandling, 

og hele tida aksjonister, 

underskriftslister, demonstrasjoner, 

fakkeltog, folkemøter, e-postaksjoner 

og småbåtaksjoner. 

Våren 2006 ble forsøket på å ta i bruk 

Fredrikstad verft oppgitt. 

Organisasjonene tok æren for seieren. 

Framtida vil vise om saken er avsluttet. 

37

38 

MØRE OG ROMSDAL 

Friluftsmuligheter for framtida 

Romsdalen 

MØRE OG ROMSDAL: Å sikre folk 

flest attraktive friluftsområder har vært 

en viktig oppgave for Fylkesmannens 

miljøvernavdeling i Møre og Romsdal. 

Mange områder som er attraktive for 

friluftsliv, er også attraktive for andre 

interesser. En rekke områder er derfor 

truet av nedbygging og tekniske 

inngrep. 

Gjennom det arbeidet miljøvernavdelingen 

har bidratt i, er en rekke 

verdifulle områder i fylket sikret for 

allmennheten. En del av sakene har 

bidratt til å styrke identiteten til kommunesentre 

og lokalsamfunn, og har 

bidratt til at kommunen i langt større 

grad enn før ser på ”sitt” område som 

et aktivum. 

Kråkvika friluftsområde i Vestnes 

kommune er et godt eksempel på et 

viktig område som er sikret for 

framtida. Området er på 102 dekar og 

ligger på Kråkneset, sørøst i Flatevågen. 

Men at stat og kommune kjøper opp 

et område er ikke nok. Området må 

også tilrettelegges slik at det blir brukt. 

I Kråkvika er det gjort en god jobb med 

tilrettelegging. 

Det aktuelle området har småkupert 

terreng med storvokst furuskog og 

lyngbunn. Området er i dag et tur- 

og badeområde med et nettverk av 

turstier. Også rullestolbrukere kan legge 

turen hit. I området er det satt ut 

benker og laget bålplasser. Det er 

bygget servicebygg med toalett og en 

gapahuk. 

Det er lett å komme seg til området, 

og gode parkeringsmuligheter. 

Kombinert med at området ligger nær 

sentrum av Vestnes, har dette gjort at 

Kråkvika blir mye brukt. I år 2000 ble 

området kåret til det fineste friluftsområdet 

i Møre og Romsdal. 

Fylkesmannens miljøvernavdeling 

forsøker å stimulere kommuner og 

friluftsråd til å fremme saker om sikring 

av friluftsområder. I dette arbeidet 

prioriteres sikring av grønne områder 

i byer og tettsteder og sikring av områder 

i strandsonen. Det blir også lagt 

vekt på å sikre store sammenhengende 

naturområder fra ulike former for 

inngrep. 

3 viktigste: 

1 Sikring av friluftsområder. 


2 Kampen mot Gyrodactylus 

salaris. Lakseparasitten ble for 

første gang påvist i Møre og 

Romsdal i 1980. Det skjebnesvangre 

funnet ble gjort i Driva, en av de 

største og beste lakseelvene i landet. 

I ettertid har parasitten spredt seg,

Lakseparaasitten Gyrodactylus salaris. 

(Foto: VESO, Trondheim.) 

eller blitt spredt til 18 større og 

mindre elver i fylket. Fylkesmannen 

har gjennom mange år vært aktiv 

i kampen mot parasitten gjennom 

kjemisk behandling av vassdrag. 

Til sammen var ni vassdrag på 

Sunnmøre infiserte. De ble behandlet, 

og samtlige er i dag friskmeldte 

og restituerte laks- og sjøaurevassdrag. 

Av de totalt 18 infiserte vassdragene 

er tolv friskmeldte i dag. 

Fem vassdrag er behandlet med 

negativt resultat, eller er blitt infisert 

på nytt i ettertid. Tre vassdrag er 

fortsatt ubehandlet, blant dem 

Driva. Laksestammen i denne og i 

flere av de infiserte elvene holdes i 

dag i en levende genbank. Om dette 

tiltaket ikke ble iverksatt ville høyst 

trolig mange av våre verdifulle spesielle 

laksestammer være utryddet. 

Det haster i dag mer enn noen gang 

å få bukt med parasittproblemet. 

3 Synlig forurensning 

og forsøpling. For 25 år siden var 

det mange kilder til lokal forurensning 

og forsøpling, for eksempel 

urenset kloakk, landbruk, industri, 

fiskeoppdrett og mangelfull avfallshåndtering. 

Disse forurensnings- og 

forsøplingsproblemene er stort sett 

blitt løst. De lokale bruker- og 

verneinteressene er ivaretatt fullt ut 

de fleste steder. Avfallsbransjen har 

utviklet seg til en ny næring der 

gjenvinning av ressurser blir stadig 

mer fremtredende. 

Forbrenningsanleggene er blitt 

energiprodusenter som leverer 

strøm, damp og varme til industri 

og fjernvarme. Men samtidig som de 

synlige problemene er redusert, blir 

vi i stigende grad gjort oppmerksomme 

på det som er mindre synlig, 

men som likevel har uheldige effekter 

i næringskjeden eller langsiktig 

negativ betydning for klimaet. 

Kråkvika friluftsområde i Vestnes kommune, et godt eksempel på et område som 

er sikret for framtida. Kråkvika ligger i gangavstand fra sentrum av Vestnes, og er 

tilrettelagt for joggere, turgåere og rullestolbrukere. 

39

Et samarbeid mellom: 

FYLKESMENNENE 

fylkesmannen.no 

dirnat.no 

sft.no 

ISBN 978-82-7655-513-4

Fylkesmannens miljøvernavdeling 25 år - suksesshistorier ... - Klima

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?