Fylkesmannens miljøvernavdeling 25 år - suksesshistorier ... - Klima

18
AUST-AGDER
Kystens nasjonalpark
AUST-AGDER: Skjærgårdsparken i
Aust-Agder er den eldste skjærgårdsparken
i landet – sammen med skjærgårdsparken
i Bamble kommune i
Telemark. Skjærgårdsparken i Aust-
Agder ble etablert fra 1977 ved
at staten inngikk avtaler med private
grunneiere i kommunene Tvedestrand,
Arendal og Grimstad, samt på noen
øyer øst i Lillesand. Parken omfatter,
med få unntak, kun øyer, og har et
samlet areal på 7.756 dekar.
I Risør ble det ikke opprettet områder
som skjærgårdspark, fordi store deler
av skjærgården der alt var sikret
gjennom statlige og kommune erverv.
Det samme gjaldt sentrale utfartsområder
i Grimstad som allerede var sikret
til friluftslivsformål gjennom Selskapet
for Grimstad Bys Vel (Byselskapet).
Disse ble imidlertid tatt med i skjærgårdsparkens
driftsordninger, og til
Risør ble det bevilget et årlig driftstilskudd
som om det var skjærgårdspark.
Ideen var å opprette en nasjonalpark
på kysten som en parallell til nasjonalparkene
i fjellet. Gjennom privatrettslig,
varig avtaleforhold har staten fått
rettigheter og plikter til å kunne gjøre
tiltak for allmennhetens friluftsliv på
privat grunn som særskilt tilrettelagt
friluftslivsområde. Grunneier kan som
før benytte eiendommen til tradisjonelt
landbruk, jakt og fiske innenfor de
rammene avtalen setter for å vise
hensyn til natur og friluftsliv.
Grunneierne fikk økonomisk kompensasjon
for innskrenket råderett over
egen grunn. Erstatningene ble regnet
ut etter en fast modell, og oppgjøret
ble gjennomført enten i kontanter eller
i hyttetomter. I dag, 30 år etter, synes
kompensasjon gjennom regulerte
hyttetomter til salgs nærmest som en
kuriositet, sett i lys av nasjonal strandsonepolitikk.
Tilsynsrådet for skjærgårdsparken
kom i funksjon i 1979. Rådets mandat
var: ”Det opprettes et tilsynsråd med to
av utmarkseierne, ett formannskapsmedlem
fra hver kommune, ett medlem
av fylkesfriluftsnemnda og en fra
departementet som medlemmer.
Tilsynsrådet behandler og gir uttalelse
i saker som gjelder eller har betydning
for skjærgårdsparken og friluftslivet i
området. Tiltak for renhold og oppsyn
iverksettes og finansieres av departementet.”
Tilsynsrådet har i dag en
utvidet sammensetning, men mandatet
er uendret.
Etter hvert har nye arealer blitt lagt til
”skjærgårdsparken”, og nå brukes
begrepet som et samlebegrep som
omfatter både de egentlige skjærgårdsparkarealene
og arealer som er eid av
stat eller kommune i skjærgården, både
på øyer og fastlandet. I Aust-Agder er
det derfor i dag ca. 22.400 dekar som
dekkes av ”skjærgårdsparken”.
6 viktigste:
1. Skjærgårdsparken i Aust-Agder
(se hovedartikkel) og
Strandsonebrevet. På dette
området har det virkelig skjedd en
metamorfose, fra at ”alle” var imot
miljøforvaltningen og deres styring
av strandsonen, til at det har blitt til
dels bred støtte for miljøvernavdelingens
arbeid.
2. Kalking og at fisken vender
tilbake. Her har det og skjedd utrolig
mye fra den spede begynnelse i
1983 og til i dag. Fiskeforvalter Dag
Matzow, med fartstid fra den spede
begynnelse, sier at en ting var det
fysiske arbeidet omkring å ”helle
kalk i vann og vassdrag”, en helt
annen sak var å reise rundt på
misjonsforedrag og få folk til å orga-
nisere seg, ta imot penger og bruke
dem fornuftig. Det var arbeidet med
mennesker som var viktigst og vanskeligst.
Når de bare var organisert
og samla, gikk resten som ”å skjære
i smør”. Kalkinga er en suksesshistorie
fra start til i dag.
3. Nordsjøavtalen av 1989. Denne
fikk direkte konsekvenser for utbygging
av renseanlegg for kommunene
og utløste et skred av kommunale
byggetiltak og en del konflikter med
diverse kommunalpolitikere.
4. Villreinen ut av skyggen for de
”særlig interesserte”. I løpet av de
3-4 siste åra har det blitt betydelig
økt fokus på villreinproblematikk og
hyttebygging i tilknyting til snaufjellområdene.
5. Algeoppblomstringen i mai 1988
ble en sjokkopplevelse for så vel
miljøforvaltning som menigmann på
Sørlandskysten. I løpet av få dager
kunne man se fisk, bergnebb, blåstål,
sjøørret, som svimet rundt før
de forsvant helt. I etterkant var det
betydelige skader på mange bestander
av fastsittende alger og dyrearter
langs hele kysten av Agderfylkene,
både i ytre skjærgård og inne i fjordene.
Fortsatt, nesten 20 år etterpå,
kan man knapt finne albueskjell -
som var svært vanlige før 1988. Selv
om det meste av flora og fauna har
tatt seg opp igjen var
Chrysochromulina-algen en vekker
som viste hvor sårbart kystområdet
kan være og hvor omfattende
skader som kan oppstå i løpet av få
dager.
6. Vernet av Setesdal og
Ryfylkeheiene landskapsvernområdet
i 2002 etter 25 års arbeid var
og en sentral hending i
Agderfylkene.