Konsekvensvurdering av mineralavfallsdirektivet

More documents

Recommendations

Info

økende krav til virksomhetene. I konsekvensvurderingen er anlegg for mineralavfall for oversiktens skyld inndelt i 5 grupper basert på potensialet for miljømessige konsekvenser og hvilke krav det derfor stilles i direktivet: Gruppe Avfallsanlegg for mineralavfall 1 Anlegg for ikke-farlig mineralavfall fra prospektering og ikkeforurenset jord og mineralavfall fra utvinning, behandling og lagring av torv 2 Anlegg for inert avfall og ikke-forurenset jord 3 Anlegg for ikke-farlig avfall som ikke er inert 4 Anlegg for farlig avfall, men som ikke betegnes som et risikoanlegg Antall virksomheter i drift Genererer mineralavfall Få Unntas fra virkeområdet i forskriftsforslaget Ca. 30-60 produsenter av naturstein. Virksomheter som utvinner industrimineraler. Ca. 30-50 virksomheter som utvinner industrimineraler. Noen virksomheter som utvinner malm (jern) Få eller ingen virksomheter. (Mulig mineralavfall fra utvinning av nikkel/ilmenitt vil kunne betegnes som farlig.) Anlegg for vrakstein og finstoff Anlegg for gråberg og finstoff Anlegg for avfall som inneholder sulfidholdig gråberg, tilsatte kjemikalier og finstoff Anlegg for farlig avfall og noe gråberg 5 Risikoanlegg Få eller ingen 1 Avgangsdammer eller anlegg med innhold av farlig avfall over en viss terskel. (Kilde: NGU/Direktoratet for mineralforvaltning (tidl. Bergvesenets mineralstatistikk for 2006) Gruppe 1 omfatter noen få anlegg for avfall fra torvproduksjon og ikke-farlig mineralavfall fra prospektering. I Norge er mengden mineralavfall fra torvproduksjon og prospektering minimal. Klif anbefaler at det ikke stilles spesifikke krav for denne type mineralavfall, noe EU-direktivet åpner for, fordi mineralavfallsmengden er svært liten og utgjør liten eller ingen risiko for forurensninger. Gruppe 2 omfatter mellom 30-60 produsenter av naturstein og som forventes å ha avfallsanlegg for inert mineralavfall og ikke-forurenset jord. Virksomhetene som kommer i denne gruppen er typisk produsenter av naturstein og industrimineraler som ikke benytter kjemikalier i separeringsprosessen. Andre virksomheter kan holde inert mineralavfall atskilt fra øvrig mineralavfall, og lagre dette i egne hauger (overflødig gråberg). Dersom inert mineralavfall eller ikke-forurenset jord deponeres eller mellomlagres i mer enn tre år, vil virksomheten få krav om å utarbeide en egen avfallshåndteringsplan for mineralavfall som skal integreres i utslippstillatelsen. Eksisterende virksomheter må utarbeide en slik plan innen 1. mai 2012. For noen virksomheter kan det også være nødvendig å ta og analysere prøver for å dokumentere at mineralavfallet faktisk er inert. Kravet vil trolig ikke gi kostnader av betydning, da det i stor grad finnes etablerte metoder for slik testing. Gruppe 3 omfatter mellom 30-50 virksomheter som forventes å ha avfallsanlegg for mineralavfall som ikke er inert, men heller ikke farlig. Dette vil typisk gjelde virksomheter 1 EU-kommisjonen har fastsatt definisjon av kriteriene for klassifisering av risikoanlegg (2009/360/EF). 2
som utvinner og behandler industrimineraler 2 som krever separering ved flotasjon (tilsatte kjemikalier) og virksomheter som utvinner malm og som drives på oksidmineraler fremfor sulfidmineraler. En hovedkonsekvens for anlegg i gruppe 3 vil være at de må utarbeide en avfallshåndteringsplan, hvor det også må fremlegges forslag til fremgangsmåter for kontroll og overvåkning etter avslutning. Denne skal inngå i tillatelsen før oppstart av en ny virksomhet. Virksomhetene må rapportere overvåkingsresultater til forurensningsmyndigheten og er i utgangspunktet omfattet av kravet om økonomisk sikkerhet 3 . Direktivet gir myndighetene i det enkelte land mulighet til å lempe på eller frita for dette kravet. Klif anbefaler at forurensningsmyndigheten gjør en individuell vurdering av hver enkelt virksomhet. Virksomheter som genererer sulfidholdig avgang eller avgang med flotasjonskjemikalier, må også dokumentere at mineralavfallet ikke er farlig avfall. Dette vil ikke gi kostnader av betydning for virksomhetene, siden annet regleverk sikrer denne kunnskapen allerede og at rutiner for dette i veldig stor grad er etablert. Gruppe 4 omfatter avfallsanlegg som deponerer farlig mineralavfall, men som ikke er et risikoanlegg (gruppe 5). Det er i dag få eller ingen slike anlegg i Norge. Dersom mineralavfallet innholder sulfider som oksiderer og danner sur avrenning som igjen fører til utvasking av metaller, vil mineralavfallet i utgangspunktet anses som farlig avfall. De tekniske krav til karakterisering av mineralavfall og påfølgende dokumentasjon av hva mineralavfallet innholder, vil avgjøre hvor mange virksomheter som genererer farlig mineralavfall. Mineralavfall fra utvinning av nikkel/ilmenitt vil kunne betegnes som farlig, dersom analyser viser at dette er farlig avfall. Virksomheter med anlegg i denne gruppen vil, i tillegg til krav i de foregående gruppene, få krav knyttet til dokumentasjon om mineralavfallet er farlig eller ikke samt krav om økonomisk sikkerhetsstillelse. Dersom det genereres farlig mineralavfall kan ikke forurensningsmyndighetene lempe på dette kravet. Gruppe 5 omfatter avfallsanlegg hvor svikt eller feildrift (for eksempel i form av fysiske brudd) kan forårsake store ødeleggelser på miljøet eller menneskers helse dersom en ulykke inntreffer. Det er i dag få eller ingen slike anlegg i Norge. I praksis vil dette si virksomheter som deponerer avfallet bak store avgangsdammer. Gruppe 5 omfatter dessuten anlegg som inneholder mineralavfall, stoffer eller preparater som er klassifisert som farlig, over en viss terskel. I tillegg til krav som også gjelder anlegg 4 og 5 vil direktivet medføre at det må utarbeides en plan for å forebygge større ulykker samt en beredskapsplan. Nytten av å gjennomføre direktivet i Norge er relativt beskjeden. Kravet om utarbeidelse av avfallshåndteringsplaner kan sikre økt bevissthet om at mineralavfall kan forårsake miljøulemper, slik som støvflukt, avrenning av partikler og tilslamming av vassdrag. Videre vil kravene om avfallshåndteringsplan medføre en mer systematisk oversikt og kontroll med den delen av produksjonen som ender som mineralavfall. 2 Industrimineraler er fellesbetegnelse for ikke-metalliske mineraler og bergarter som har industriell anvendelse på grunn av sine fysiske og kjemiske egenskaper 3 Med økonomisk sikkerhet menes for eksempel ulike former for bankgarantier, penger på sperret konto, morsselskapsgarantier og lignende. Dersom krav om dette fremstilles, skal dette utføres av en uavhengig og kvalifisert tredjepart. Det skal videre tas høyde for eventuell uforutsett eller tidligere avslutning. 3
Page 1: Konsekvensvurdering av Klifs forsla
Page 5 and 6: Direktivet fokuserer særlig på dr
Page 7 and 8: Mineralindustrien reguleres for øv
Page 9 and 10: 5.3 Anlegg i gruppe 3 omfatter ikke
Page 11 and 12: forurensningsmyndighetens skjønnsm
Page 13 and 14: Utvinning og behandling av industri

Konsekvensvurdering av mineralavfallsdirektivet

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?