Humanismen i kunsten - Human-Etisk Forbund

GRAVFERDSTALER
Å være gravferdstaler – en givende utfordring
Human-Etisk Forbund har som en av sine viktigste oppgaver å kunne
tilby medlemmer og sympatisører høytidelige og verdige seremonier
ved livets store overganger, - det være seg navnefest, konfirmasjon, vigsel
og gravferd.
Tekst: Main S. Holte
Det er lett å takke ja til å bidra ved de
”glade” seremoniene, men mange tenker
seg om både lenge og vel før de føler seg
modne for å ta ansvar for et gravferdsoppdrag.
Vi ønsker oss flere talere,- kanskje
kan en slik oppgave være noe for akkurat
deg som leser dette?
Vi har derfor bedt Erik Hofsten dele noen
av sine tanker og erfaringer etter femten år
som gravferdstaler. Hva er talerens viktigste
oppgaver, og hvordan kan vi støtte og
hjelpe mennesker i sorg slik at de går videre
med minner om en personlig seremoni
ved livets slutt?
-Det sies at det alltid er det siste som huskes
først, reflekterer Erik. - Nettopp derfor
skal en gravferd være en stund de pårørende
har lyst til å huske som en verdig avslutning
på livet.
Vi human-etikere har som motto at ”livet
leves her og nå”, og om vi undres og spekulerer
aldri så mye, lever de fleste av oss
med tanken om at dette er det livet vi har.
-Derfor skal gravferden reflektere livet,
med musikk og tekster som forteller noe
om personen som har levd. Bach eller
Beatles, Haydn eller Hendrix; det er minnene
som skal kalles frem. En morsom historie?
Selvfølgelig er det lov å le i en gravferd.
Minner som får tårene frem? Det
også. Vi har godt av å vise følelser, ikke
minst sammen. De ulike delene i seremoniprogrammet
som lages sammen med familien,
må settes sammen og veies opp mot
hverandre slik at alt støtter opp om den
helheten vi ønsker å formidle.
-Vi er ikke så mange, vi som vet at når som
helst kan telefonen ringe, og så er det å
sette av en kveld og en formiddag til samtale
og gravferd. Vi skulle gjerne vært flere,
ikke minst siden medlemsmassen øker, og
det naturlig nok blir flere som faller fra.
Erik har opp gjennom årene holdt mange
gravferdstaler, og opplevd alle oppdragene
som svært meningsfylte. Det er klart han er
spent når han ringer på hos en familie som
har mistet noen. Kanskje kan dette for nye
talere virke mer skremmende enn det å
holde selve talen. Men det viser seg, gang
på gang, at de pårørende er oppriktig tak-
knemlige for at vi kommer dem i møte. Og
så drar vi hjem med tankene fylt av et
ukjent menneskes liv, og noen små dager å
bearbeide notatene på.
-Etter et langt liv er det godt for familien å
kunne oppsummere, å kunne sette ord på
hva en mor, en far eller tante har betydd,
og det er vår oppgave å hjelpe med å finne
de ordene. Det er vanskelig å trøste, men
det ventes heller ikke av oss. Familien skal
få møte en som vil lytte, og som under seremonien
kan videreformidle både de triste
og de glade tankene.
-Så skjer det også at en sønn eller datter
dør, og da er det viktig at livet ikke bare
måles i lengde, men også i innhold. Vi som
ikke tror at noen som styrer oss, må legge
vår egen mening i livet, og selv har jeg lettere
for å akseptere at livet ikke kan gi noen
forklaring på slikt som føles så meningsløst.
-Selvfølgelig møter vi utfordringer, erkjenner
Erik. - Det er sterke krefter i oss mennesker,
og ikke alle trekker oss fremover. Vi
må forholde oss til egne og andres valg
underveis, og iblant går vi oss vill. Som
gravferdstaler kan man ikke omskrive et
menneskes liv. Vi må tegne et riktig bilde
av den det gjelder, men vi kan velge hvor
sterke farger vi vil bruke.
-Det kan være livsstil som har medvirket til
en tidlig død, det kan være ulykker som
kanskje kunne vært unngått, enten forårsa-
www.human.no MEDLEMSBLAD FOR HUMAN-ETISK FORBUND – VESTFOLD • TELEMARK • BUSKERUD 17