Ársfrágreiðingin og roknskapurin fyri 2010 - Listasavn Føroya

myndirnar, ið drógu til sín, t.e. pallmyndir og búnar til sjónleik og film. Fuglø er eisini viðurkendur
myndprýðari og best kendur fyri frímerkini og barnabøkurnar, sum hann bæði skrivar og myndprýðir.
Málningarnir eru nærskyldir við restina av listaskapi hansara. Hann málar fegin stórt og við einum
realistiskum stíli í klárum, reinum litum. Fuglø sær týðilig sambond millum tey ólíka listaligu økini.
"Mínar myndir eru illustratiónir", sigur Fuglø mangan, eisini í málningunum er løtan avgerandi. Fuglø
sigur hetta í einum listasøguligum samanhangi og byggir á ymsar siðvenjur innan surrealismu, popplist,
realismu, nýrealismu, superrealismu o.s.fr., har júst tað ítøkiliga við listaverkinum gerst umráðandi.
Samstundis er hesin wauw-liðurin bara fyrsta stig í arbeiði hansara; beint undir teimum nærum ósjónligu
pensilstrokunum hóma vit røturnar, sum greina seg djúpt niðan fyri løriftsflatan og leiða okkum til heilt
aðrar og óvæntaðar niðurstøður enn tær, vit í fyrstani trúðu, at myndin snúði seg um.
Tita Vinther eftir Anne-Kari Skarðhamar: Tita Vinther (f. 1941) er útbúgvin vevari við ull sum mest
nýtta tilfari. Hon er serstakliga dugnaligur handverkari og setir høg krøv til arbeiði sítt, bæði við atliti at
tilfari, formi, litum, samanseting og tekniskari dygd. Vinther fer út um siðbundnu mørkini í veving og
víðkar og mennir arbeiði síni til sjálvstøðug listaverk. Hetta er galdandi bæði í tóvirkislistini - har hon
hevur havt væl eydnaðar royndir við tilfari, sum eru óvanlig í føroyskari veving: hestatagl, mannahár,
kopartráður - og tað er galdandi fyri, hvussu hon megnar at broyta tvey-dimensjonell vovin verk til
fleirdimensjonellar skulpturellar myndir og installatiónir.
Sekel – Færøsk kunst i hundrede år eftir Mikael Wivel: Når det gælder den færøske billedkunst i moderne,
europæisk forstand, er der tale om et forløb på mindre end hundrede år. Det hele startede, da Samuel
Joensen-Mikines vendte tilbage til øerne i 1929, efter endt uddannelse på Kunstakademiet i
København. Men fra da af tog det også fart og dét i en sådan grad, at man nu og uden videre kan tale
om en egenartet, national kunst. Selv om Færøerne ligger langt ude i nordhavet og fjernt fra denne
verdens store metropoler, har man opretholdt forbindelsen til kontinentets kunstliv, og strømninger
sydfra har derfor sat sig sine spor. Men det er klart, at lokale traditioner og en natur af både voldsom og
kategorisk karakter har præget den færøske kunst i langt højere grad og medvirket til at give den et
karakteristisk løft i retning af både det ekspressive og det eksistentielle. Bogen om færøsk kunst vil tage
udgangspunkt i disse særlige omstændigheder, men stoffet vil samtidig blive anskuet fra et kontinentalt
ståsted. Det vil ikke være et lokalt parameter, der lægges til grund for fremstillingen, men et
internationalt. Forløbet vil alt overvejende være kronologisk disponeret, og der vil her blive taget afsæt i
en række særprægede og dybt originale kunstnere, som helt uden at vide det lagde nogle spor ud, andre
siden har kunnet følge. Det drejer sig, ud over Mikines, om den fremragende kolorist Ruth Smith, den
storladne ekspressionist Ingalvur av Reyni, den eventyrlige grafiker Elinborg Lützen, den stramme
billedhugger Janus Kamban, den muntre fabulant og satiriker William Heinesen, og den raffinerede
naivist Steffan Danielsen. Som det fremgår, er der tale om flere forskellige spor, hvor det
naturromantiske eller ekspressionistiske ikke alene er det mest fremtrædende, men også det mest
facetterede. Det udgår fra Mikines og Ingálvur, men er siden blevet taget op og fortolket af stadigt nye
generationer. Et andet karakteristisk spor er det fabulerende eller det surreelle, som udgår fra Heinesen
13