bibelskolen

– Å fylle 80 år var noe som lå langt borte. Plutselig
er du der, sier Leif Erik Andersen stille mens han
sitter i godstolen sin midt i stua. Sammen med sin
Gudrun bor han i første etasje i en blokk på fem
etasjer uten heis. De bodde i tredje før, men flyttet
ned da det ble ledig i første. Det går ikke så fort for
Leif Erik nå lenger.
– De siste to årene har jeg vært en del syk. Av og
til har jeg mistet motet. Det skal ikke skje, men
plutselig hender det likevel. ´Mist ikke motet´,
oppfordrer Paulus i kolosserbrevet. Men jeg må
innrømme at det var en tid da jeg ba Herren ta meg
hjem. Det hørte han ikke på. I stedet grep han inn og
snudde situasjonen. Nå har jeg fått livsmotet tilbake.
Ny tjeneste
Bibelen og menighet er en fast del av livet til
skipsbyggeren, evangelisten, reisepredikanten og
pastoren. Sammen med Gudrun leser han Bibelen, en
andaktsbok, og de har en bønnestund sammen før de
spiser.
–Jeg ber kort og hun ber langt, smiler Leif Erik. De ber
for menigheten, byen og sine fem barn, 17 barnebarn og
ti, snart 11, oldebarn. Det er ikke rart Gudrun ber lenge.
– Noen ganger blir jeg sulten mens hun ber. Så tar
jeg meg en halv skive imens, humrer Andersen. I sine
velmaktsdager var han kjent for sin humor og lune
kommentarer.
– Det står om pottemakeren at han kunne lage et nytt kar
når det han holdt på med gikk i stykker. Nå er jeg dårlig
til bens, men Herren har funnet nye oppgaver for meg
som jeg kan gjøre her i stua, forklarer Leif Erik og sikter til
bønnetjenesten.
Durte rundt på moped
Leif Erik Andersen vokste opp blant metodistene. Han
utdannet seg til å bli sveiser og arbeidet med store båter på
Moss Værft. Etter hvert var han mest å finne i «kjølingen»
der han var med og bygde store maskiner som skulle kjøle
lasterommene. 20 år gammel fant han Gudrun hos De frie
venner i Logen, Moss. Der begynte han selv å gå.
Det var i 1958 at Leif Erik begynte å preke på småsteder rundt
Moss, som Hobøl, Saltnes og i Horten.
– I begynnelsen tok jeg buss. Det var tungvint. Møtene var
sent og det var ikke alltid jeg kom hjem samme dag. En gang
jeg skulle til Hurum tok jeg tog til Ås. Derfra gikk jeg to mil
med koffert til Drøbak. Der tok jeg ferge over Oslofjorden.
Livet ble enklere da Andersen kjøpte moped. I all slags
vær durte han rundt på mopeden med bibelvesken over
skulderen. En gang tok han den med på toget til Sira ved
Flekkefjord. Der skulle han være i fire uker. Derfra kjørte han
20 mil til Stavanger hvor han skulle være i nye fire uker.
Stramt budsjett
– Vi som reiste kunne være lenge borte om gangen. Jeg skrev
brev hjem til kona og barna. Det var den kontakten vi hadde.
Til barna kunne jeg tegne en båt eller et tog og fortelle at jeg
hadde reist med det.
Økonomisk kastet dette lite av seg. Familien Andersen slet
med økonomien. Gudrun levde på et stramt budsjett med
barna. Systematisk som hun er brukte hun flere konvolutter
og la til side til større utgifter hun visste kom årlig.
– Det var han som hadde kallet, men jeg og barna måtte leve
under samme vilkår, sier hun stille, uten bebreidelse.
– Det var ikke faste møtehonorar. Man fikk det som kom inn
i ofringen. Iblant kunne det være så vidt nok til reisen videre.
– Drivkraften, forteller Andersen, – var Den hellige ånd og
kallet. Mange ganger hadde jeg lyst til å gi opp. Da kom Han
med kraft og styrke til å gå videre. Av og til var det noen som
stakk til meg en seddel. Det var kjærkommet. Vi hadde det
aldri romslig på den måten.
Krabbet kilometervis
Etter hvert fikk han også bil og Gudrun vaskejobb.
– Jeg har krabbet kilometervis for å holde Leif Erik med bil,
smiler hun.
Leif Erik Andersen forteller om reiser og møter. I vel et år
var han forstander i Klippen, Vedavågen. To år på Saron,
Åkrahamn og fem år i Kristi menighet, Fredrikstad.
– Men noe av det største var å være leirprest på Oven og
22
oktober 2012