nf213

• leder •
Det står på
politisk vilje
LA OSS STIKKE FINGEREN i havet! Makrellen er ikke lenger
der den var. Om det skyldes global oppvarming eller bare et
ønske om å se seg mer om i verden, skal være usagt. Poenget
er uansett at det for tiden befinner seg en god del mer makrell
rundt Island og Færøyene enn den gangen makrellkvotene ble
fordelt. Det erkjenner alle.
La oss også innrømme at norske fiskere hadde gjort akkurat
det samme som sine kolleger i vest. Norske myndigheter hadde
derimot vært litt mer tilbakeholdne; tross alt prøver Norge å
fremstå som den store fredsmekleren i verden, og da tar det
seg dårlig ut å ture frem akkurat som man vil, selv om det skulle
gjelde noe så lite prosaisk som å fiske mer makrell. Om det var
Norge som plutselig hadde fått dramatisk mye mer av en kommersielt
viktig fiskebestand i sin sone enn det som var utgangspunktet
for forde lingen av TAC-en, hadde ledelsene i Fiskarlaget
og Fiskebåt reist i skytteltrafikk til Oslo for å kreve sin rett. Og
nåde den utenriksminister som hadde vært mer opptatt av
å pleie et godt forhold til nære naboer eller å ta vare på vårt
internasjonale rennome. At verdens rikeste land tar seg til rette
overfor små «fattige» naboer, tar seg jo svært dårlig ut.
I 2009 brøt makrellavtalen sammen. Siden har Island og
Færøyene forsynt seg grovt, og alle forsøk på å finne en løsning
har strandet. Fra norsk side er forklaringen at «piratene» i vest
er umulige å forhandle med, og at de har helt urealistiske krav.
Islendinger og færøyværinger blåser av kritikken, og sier at
Norge og EU prøver å tviholde på en fordelingsnøkkel som bygger
på makrellens sonetilhørighet på 1980-tallet. Posisjonene
synes helt fastlåste. Og som om ikke makrell-krigen er nok. Nå
har Færøyene også brutt ut av samarbeidet om nvg-silda. Kanskje
gjør Island det samme, og da er det anarki som råder også
i det store sildefisket i nordøst-Atlanteren.
I forhandlinger er det svært ofte slik at ingen er fornøyde med
sluttresultatet. Da vil makrellstriden ende med følgende fordeling:
EU 48 prosent, Norge 22 prosent, Island og Færøyene 12
prosent hver og Russland 6 prosent. I så fall vil norske fiskere
stå knallhardt på at vi klarer oss best uten avtale!
I GAMLE DAGER, DA de «økonomiske sonene» bare strakte
seg noen få sjømil fra land, var det ikke så nøye med avtaler om
fordeling av vandrende bestander. Ikke hadde havforskningen
kommet så langt at det var grunnlag for å fastsette totalkvo-
Redaktør Thorvald Tande jr.
ter heller. Dette tok slutt på 1970-tallet. Med etableringen av
200-mils soner og fastsettelse av totalkvoter ble det tvingende
nødvendig for nabostater å fordele bestandene seg imellom. I
nordøst-Atlanteren gikk det egentlig forbløffende greit for seg.
Allerede i 1977 ble Norge og Russland enige om fordelingen
av torsk og hyse i Bare ntshavet. Historisk fiske og et politisk
ønske om å bli enige, endte ganske raskt i en avtale om å
dele likt. I 1980 ble Norge og EU enige om fordelingen av sine
felles bestander i Nordsjøen. Også her var det så som så med
kunnskapene. Like fullt har fordelingen av hvitfiskbestandene
holdt seg så godt som uforandret i over 30 år. Det som har skapt
problemer er sild, makrell og kolmule.
Det var først under arbeidet i den tredje havrettskonferansen,
som ble åpnet i New York i 1973, at man fikk på plass en del
kriterier for hvordan stater skal fordele vandrende bestander
seg imellom. Traktatteksten ble lagt ut for undertegning 10.
desember 1982 og trådte i kraft 14. november 1994, da Gyuana
signerte som det sekstiende landet. Året etter kom FN-avtalen
om fiske på åpent hav, som også bidro til å klargjøre den internasjonale
rettsstatusen på dette området. Og for å si det rett ut;
den er ikke alltid så enkel. Fire hovedprinsipper er etablert ved
forde lingen av TAC-er:
1. Sonetilhørighet
2. Historisk fangst
3. Forskningsinnsats
4. Økonomisk avhengighet
I tillegg gis det gjerne ekstrapoeng for å ha etablert relevante
forvaltningstiltak, herunder kontrollordninger. Verken Havrettskonvensjonen
eller FN-avtalen om fiske på åpent hav gjør noe
forsøk på å prioritere disse prinsippene. De uteluk ker heller ikke
andre innfallsvinkler. Russland hevdet f.eks. i sin tid å ha «funnet»
uer-bestanden i Irmingerhavet, og at dette burde gi plusspoeng.
Noen land argumenterer med at gytefelter skal telle ekstra,
andre har vært opptatt av hvor fisken legger mest på seg.
Det gjelder senest Island og Færøyene i makrellstri den. Norge
har ment at gode forvaltningstiltak, f.eks. strenge verneplaner,
bør telle ekstra når bestander blir bygget opp og skal fordeles.
"Norsk Fiskerinæring" nr. 2 - 2013
9