Nordreisa bygdebok (ca. 1955) - Norsk på nett

«Betesda» sykehus.
Nordreisa bro med Storc- og Lilleambolten i bakgrunnen.
Men hver dverg i berg og ur
Og ved dalens elv,
Herdet i en sterk natur,
Ble først hel' seg selv.
Samlet jord av grus og muld,
Hamret kopper, sølv og gull,
Laget sne til hvite kull
Under solblankt hvelv.
Og mens mange, mange år
Langsomt sank i grav,
Skapte dvergene en vål',
Som de dalen gav.
Gav den vårens løfter med,
Tro og håp til strev og sved,
Gav den næringsvirksomhet
Over land og hav.
_Og da alt i stand var gjort
For så mangt et hjem,
Gled de stille. usett bort.
Ingen enset dem.
Mett av møye, tung i sinn
Gikk de sæl til hvile inn,
Gjemt i grav bak nut og tind. -
S l i kst e gRe i s a fr e m.
Uberørt, i nattsols brann
Lå den fagre dal.
Bre i glød mot himlens rand,
Turkis mot opal.
Bekk i li på langs og tvers
Skrev i sølv den hyldningsvers.
Fosser kastet høyt til værs
Vannkaskader sval.
Her var plass for folk og fe
Hvorhen øyet så.
Deilig dalen var å se,
Ønskelig å få.
Så kom godtfolk skranglende,
Skrålende og sjanglende,
Søkte ofte kranglende
Festlig slagsmål få.
Men her skapte dagens dont
Ikke kår for fest.
Mange slet på sjøen ondt,
Tidt som dødens gjest.
Andre dypt i tjæreskog
Teljet, tømret, villdyr jog,
Inntil siden harv og plog
Lønte strevet best.
Også tanken sit t problem
Fikk, i fromhets skrud,
Da system stod mot system
Om en kløvet gud:
Samens Ibmel syd østfra ,
Norges, Suomis Jumala
Kalte sine vidner, sa:
«Bring det g I a de bud! »
Vidnene ·i. uforstand -­
Hver for sin guds rett -
Sloss innbyrdes, mann mot mann,
Slag falt tungt og tett.
Først da ord om soning, fred
Sank i knuste hjerter ned,
Fikk Gud selv beredt seg sted
I en forlikt ætt.