NIS-info 2006/2 - Senter mot antisemittisme

lige resolusjoner i FN har vært mot jødenes
stat.[11,12,13]
Selektiv ignorering av historiske dokumenter
og internasjonale avtaler fra begynnelsen
av 1900-tallet og utover, er vanlig hos
“eksperter”. Derfor er det fritt spillerom
for å kritisere Israel i norske media. Også
NTSF stoler på disse “ekspertene”: «Slik
FN har definert folkeretten, er israelsk
inntrengning på palestinsk område å forstå
som okkupasjon enten denne anses
som midlertidig eller permanent.» Dette
er arabisk propaganda. Det som regulerer
de rettslige forhold i Palestina-mandate, er
FNs Charter fra 1945. Artikkel 80 fastslår
at verdensorganisasjonen anerkjenner Folkeforbundets
tidligere vedtak.
Palestina-mandatet ga jødene rett til å slå
seg ned i Palestina og selvfølgelig hvor som
helst mellom Jordan-elven og Middelhavet.
Ifølge internasjonal lov har hverken Jordan
eller palestina-arabere i Judea, Samaria og
Gaza noe krav på politisk suverenitet i disse
områdene. Araberne har hele sitt hjemland
Arabia, deres hellige land, til rådighet. I tillegg
fortsetter de å okkupere nesten hele
Midtøsten, Nord-Afrika og Sudan. Om
denne blodige okkupasjon har NTSF aldri
kommet med noe “samtaledokument.”
Jødenes historiske bånd til de bibelske
landområdene nevnes uttrykkelig i Palestina-mandatet.
Inntil det foreligger en
avtale mellom Israel og palestina-araberne
, finnes det ikke noen internasjonalt anerkjent
grense mellom de to parter. Det er
derfor en uhyrlig påstand NTSF kommer
med, når det hevder «at det blir problematisk
at sikkerhetsgjerdet ikke følger
de anerkjente grensene mellom Israel
og de palestinske områdene, men i
stedet legges langt inne på palestinsk
område.» Slike grenser finnes rett og
slett ikke.
SMAs SVAR TIL NTSF
Sikkerhetsrådets resolusjoner 242 og 338,
som ble forfattet etter krigene i henholdsvis
1967 og 1973, gir Israel gode kort på hånden.
Resolusjon 242 krever at Israel skal
trekke seg tilbake fra noen «områder den
okkuperte» i 1967, betinget med krav om
«å leve i fred innenfor sikre og anerkjente
grenser, fri for trusler eller krigsangrep.»
Muslimenes kriger mot Israel gjør det umulig
å iverksette resolusjon 242. Etter fredsavtalen
med Egypt i 1973 trakk Israel seg
ut av Sinai, som rent historisk aldri har vært
noen del av Egypt, i et forsøk på «land for
fred».
Analytikere hevder at formuleringene i resolusjon
242 med hensikt ble gjort upresise.
Det står at Israel skal trekke seg tilbake fra
«okkuperte områder» (ubestemt flertall).
Det betyr noen områder, men ikke alle. De
arabiske forhandlerne forsøkte fortvilet å få
forandret formuleringen til «de okkuperte
områdene», men lyktes ikke. Resolusjonen
kan derfor ikke tolkes dit hen at tilbaketrekkingen
gjelder grensene fra våpenhvileavtalen
i 1949, altså grensene fra før 1967.
Den villfarelsen plasserer forfatterne av
samtaledokumentet i “godt” selskap, blant
annet med Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp,
palestina-komitéen, Fatah, Hamas
og andre jødefiendtlige organisasjoner.
PLO-propagandaen har fått verdenssamfunnet
til å bortse fra disse historiske fakta.
En annen sak er at Israel frivillig kan gi fra
seg sine rettigheter i det gamle mandatområdet
i et forsøk på å få fred med sine naboer.
Det er nettopp hva flere israelske regjeringer
har gjort. «Land for fred» heter som
kjent dette prinsippet fra 1938, som Hitler
tilbød Europa.[14] Etter at Israel trakk seg
ut av Gaza i 2005, ser vi hvor mye dette
fredsprinsippet er verdt.
11