KVARTÆRTIDEN OG DENS AVSETNINGER I NORGE.pdf - NTNU

-
NTNU Fakultet for ingeniørvitenskap
Norges teknisk-naturvitenskapelige og teknologi
universitet Institutt for geologi og bergteknikk
KVARTÆRTIDEN OG DENS AVSETNINGER I NORGE
KOMPENDIUM I EMNE TBA4100 GEOTEKNIKK-GEOLOGI, VED INSTITUTT FOR
GEOTEKNIKK, NTNU
AV RAGNAR DAHL 1989
REVIDERT I 1995 OG 2005 AV BJØRGE BRATTLI

INNHOLDSFORTEGNELSE
FORORD--------------------------------------------------------------------------------- s.2
INNLEDNING-------------------------------------------------------------------------- s.3
SISTE ISTID----------------------------------------------------------------------------- s.3
KVARTÆR EROSJON OG TRANSPORT----------------------------------------- s.5
VIKTIGE AVSETNINGER I PERIODEN 30.000 - 11.000 år F.N. ----------- s.7
YNGRE DRYAS AVSETNINGER-------------------------------------------------- s.8
LOKALE AVSETNINGER UNDER OG ETTER YNGRE DRYAS----------- s.10
Østlandsområdet---------------------------------------------------------------- s.10
Ås-Ski-trinnet----------------------------------------------------------------- s.10
Aker-trinnet-------------------------------------------------------------------- s.11
Romerike-trinnene------------------------------------------------------------ s.11
Marine avsetninger----------------------------------------------------------- s.11
Romeriksmjelen--------------------------------------------------------------- s.12
Bresjøsedimenter-------------------------------------------------------------- s.12
Trondheimsdistriktet------------------------------------------------------------ s.13
Ranheim-trinnet---------------------------------------------------------------- s.14
Heimdal-trinnet----------------------------------------------------------------- s.14
Ekle-Tiller-trinnet-------------------------------------------------------------- s.15
Andre trinn---------------------------------------------------------------------- s.15
Marine avsetninger------------------------------------------------------------- s.16
ISAVSMELTINGEN I FJELLOMRÅDENE I NORGE---------------------------- s.16
1

FORORD
Kompendiet er en revidert utgave at et notat om den regionale kvartærgeologien i Norge,
skrevet av Professor Ragnar Dahl, Institutt for geologi og bergteknikk, NTH i 1989. Den første
utgaven ble revidert i 1995 av undertegnede og denne utgaven er betydelig omarbeidet i
forhold til den forrige. En forenklet versjon av de siste tolkninger med hensyn til istidene og
avsmetningshistorien er tatt med. Disse er i vesentlig grad fremsatt av Geolog Morten K. Thoresen,
NGU og Dr. scient. Lars Olsen, NGU.
Kompendiet er pensum for studentene i emnet TBA4100 Geoteknikk-geologi, Institutt for
geoteknikk ved Fakultet for ingeniørvitenskap og teknologi.
Januar, 2005
Bjørge Brattli
2

INNLEDNING
Kvartærtiden er det siste øyeblikk i jordens historie. Grensen til Tertiærtiden settes til 2-3
mill. år før nåtid (F.N.). Perioden utgjør bare c. 0.06% av jordens totale historie, men er på
mange måter den viktigste. I Kvartærtiden ble landet formet og størstedelen av løsmassene ble
dannet i denne perioden. Dette har gitt grunnlag for det befolkningsmønsteret vi har i dag.
I Kvartærtiden har det vært mange store nedisninger, såkalte glasialer, i kalde perioder, adskilt
av mellomliggende isfrie perioder, såkalte interglasialer, hvor klimaet var varmere. Den
nest siste nedisningsperioden benevnes i Nord-Europa for Saale og den siste for Weichsel.
Interglasialen mellom dem kalles for Eem.
Årsaken til klimasvingningene synes å være små periodiske endringer i jordens bane rundt
solen og endring i jordaksens helning. Begge disse forhold har betydning for mengden av
solstråler som når jordens overflate. På våre breddegrader vil variasjonene kunne gi kaldere
somrer som gjør at snøen ikke smelter bort og over tid vil gå over til is og bredannelse. Andre
forhold som virker inn på klima og som kan gi såkalte høyfrekevente variasjoner i klima er
solflekkaktviteten på sola, store vulkanutbrudd og ikke minst viktig i våre dager, drivhuseffekten.
Hvordan disse virker inn på det globale klima er fortsatt dårlig forstått. Nyere forskning
viser for eksempel at innlandsisene på Grønland og Antarktis har økt sin masse som resultat
av mer fordampning fra verdenshavene. Til tross for dette, stiger det globale havnivået
med c. 1 mm/år, trolig forårsaket av nedsmeltning av mindre alpine breer og en termisk ekspansjon
av havvannet pga. oppvarming.
SISTE ISTID
Den yngste istiden i Kvartær (Weichsel) startet for 115.000-120.000 år siden og varte til
10000 år før nåtid (F.N.). I løpet av denne perioden har det vært flere nedisninger, med mellomliggende
mer eller mindre isfrie perioder såkalte "interstadialer". Dette kan fastslås ved at
man finner lag av jordarter med organisk materiale mellom morener, noe som viser at det i
perioder har vært isfritt med mulighet for dyr- og planteliv før breen igjen har rykket frem og
dekket landet.
3

Organisk materiale yngre enn 30 000 år kan aldersbestemmes ved 14 C-dateringer. Aldre
over 30.000 år er utenfor karbonmetodens rekkevidde og andre metoder må benyttes. Fig.1
viser en oppsummering av isfrontens posisjon til forskjellige tidspunkt i perioden 30.000 -
10.000 år F.N. slik tolkningen er i dag. Som vi ser, har isen gjort flere fremstøt med mellomliggende
tilbaketrekninger hvor landet har vært mer eller mindre isfritt. For c. 22.000 år siden
hadde breen sin største utbredelse. Iskanten nådde helt ned til Polen, Nord-Tyskland og Danmark
og dekket den norske kontinentalsokkelen i vest, fig. 2. Så førte bedring i klima til en
relativ rask nedsmeltning og c. 19.000 år F.N. var store deler av Norge isfritt. Forverring av
klima resulterte i nytt fremrykk av isen, og 16.000 år F.N. sto iskanten igjen ute på kontinentalsokkelen.
I tiden etter 16.000 år F.N. trakk breen seg tilbake bare avbrutt av kortvarige
stopp og begrensede fremstøt som resultat av klimasvingninger. I perioden fra ca. 11.000 -
10.000 år F.N ble klimaet betydelig kaldere og mer fuktig. Perioden kalles Yngre Dryas 1 og er
karakterisert med flere kraftige brefremstøt med mellomliggende retretter.
I Pre-Boreal tid, 10.000 - 9.000 år F.N.
var klimaet vesentlig gunstigere, men
med flere svingninger. Iskanten trakk
seg stort sett tilbake. De klimatiske
svingningene resulterte imidlertid i stopp
eller kortere fremstøt med trinnvise
randavsetninger som resultat.
I Boreal tid (9.000 - 8.000 F.N.) og Atlantisk
tid (8.000 - 5.000 F.N.) ble kli-
Fig. 1. Iskantens posisjon (grå skravur) til forskjelmaet varmere og isen smeltet helt bort
lige tidspunkt i perioden 30 000 til 10 000 år før
nåtid. (Etter L. Olsen, 1997.)
fra våre landområder. Gjennomsnittstemperaturen
var under den Postglasiale
varmetiden (8.000 - 2.500 år F.N.) ca. 1,5 - 2 grader høyere enn i dag. Ekeskogen som nå bare
finnes i sørlige deler av Norge, hadde sin maksimale utbredelse og nådde helt opp til Nord-
Norge. Omkring 3.000 - 2.500 år F.N. inntrådte en klimaforverring. Skoggrensen sank og
lokalbreer ble dannet på nytt. I tiden frem mot våre dager har det vært en del klima-
1 Perioden Dryas har fått navn etter reinrosen Dryas octopetalia som vokste i store mengder utenfor isranden.
4

svingninger som har resultert i variasjoner av breens størrelse. Fra siste del av 1300-tallet og
frem til 1850 var klimaet ekstra kjølig med gjennomsnittlige sommertemperaturer på 1 - 1,5
grader lavere enn i dag. Perioden falt sammen med en lang periode med lav solflekkaktivitet,
noe som indikerer at endring i solas utstråling påvirker jordas klima. Breene vokste kraftig og
nådde på flere steder ned til gårder som måtte forlates. Perioden kalles for ”Den lille istid”.
Senere ble det igjen mer moderate klima- og brevariasjoner. De siste decennier har breene hatt
en tendens til å minske, men for tiden synes de igjen å vokse.
KVARTÆR EROSJON OG
TRANSPORT
Isdekket ved de forskjellige kvartære
nedisningene har til dels vært meget
tykt. Tyngden av de store ismassene
førte til at landet ble presset ned. Nedpresningen
var størst i Bottenviken (800
- 900 m) hvor isen også var tykkest,
kanskje opptil 2000 - 3000 m mektig. I
perifere deler hvor ismektigheten var
mindre ble nedpresningen forholdsvis
liten. Mye vann ble magasinert i isen
slik at under den maksimale nedisningen
lå havnivået inntil 120 m lavere enn i
dag. Fra iskulminasjonene strømmet is
ut i forskjellige retninger. Disse kulminasjonene
forflyttet seg alt etter utviklingen i Fig. 2 A. Viser ismaksimum under Weichsel og
Yngre Dryas (YD) (stiplet linje). B. Glasisa-
nedisningen. I den siste fasen som det finjonskurve for Norge under den siste istid (c.
10.000- 40.000 år F.N.) (Forenklet etter L. Olsen,
nes bevarte skuringsmerker fra, gikk
1997).
iskulminasjonene (isskille) fra Jotunheimen
i vest over Rondane og Femunden til Bottenviken (fig. 3) hvor breen var tykkest. Brestrømmene
fulgte breoverflatens helning ut fra isskillet. Der breens bevegelse falt sammen med
dalretningene i landskapet, ble brestrømmene konsentrert til dalene. Der ble hastigheten,
istykkelsen og erosjonen størst. Mellom dalene var både istykkelsen og bevegelsen i breen
mindre og isens erosjon ble mye mindre. For hver ny istid ble dalene utdypet i forhold til
fjellviddene mellom dalene. Det "gamle" fluvialpregete landskapet ble sterkt glasialskulptu-
5

ert med dannelse av store u-daler, hengende daler og fjorder, fig. 4. Dette er årsaken til de
dype fjordene og dalene som skjærer inn på tvers av Norges kystlinje. Fjordene på f. eks.
Vestlandet er gamle U-daler som er gravd ut av isen. Der hvor innlandsisens overflate falt
sterkest ut mot havet
var også erosjonen
størst. Et karakteristisk
trekk for alle
disse is-eroderte
fjordene er at dybden
innerst i fjorden
alltid er større enn
ytterst ved munningen
hvor isen
hadde mindre eroderende
kraft. Sognefjorden
har et dyp på
over 1300 m på det
dypeste, mens den
ute ved munningen
bare er 150 m, fig.
4.
Istidene tok til med
dannelse av bottenbreer
i de høyeste
fjellpartiene. Bottenbreene
gravde
seg inn fra flere sider Fig. 3 Oversikt over dagens vannskille og de siste isrester under deglasiasjonen:
Viser hvordan bredemte sjøer ble dannet mellom isskillet (I) i
og dannet landformer
sør og vannskillet (V). Område markert med grå skravur viser utbredel-
som botner, isolerte se av Nedre Glåmsjø.. (Etter M. Thoresen, 1991).
tinder og smale egger
i et alpint landskap. De mest markante alpine landformene i Norge finnes i Rondane, Jotunheimen,
Sunnmøre, Lyngsalpene og i Lofoten, fig. 5.
6

Det meste av løsmasseavsetningene som fantes i Norge fra før siste nedisning ble flyttet på av
isen. Nyere forskning viser imidlertid stadig flere lokaliteter med vel bevarte submorene sedimenter.
Transporten har vært minst nær isskillet og grensen for isens utbredelse. Med unntak
av avsetninger
på
Jæren,
Karmøya,
Fjøsanger
og de nevnte
submorene sedi- Fig. 4. Prinsippskisse (lengdeprofil) av en typisk iserodert norsk fjord
dannet i øst-vestlig retning. Legg merke til dybden ned til fjell.
mentene, så har oppbyggingen
av løsmassene skjedd i den siste isavsmeltningsperioden eller senere. Det meste av
massene på land ble avsatt i perioden 13.000 - 8.500 år F.N.
På grunn av konvergerende isstrømmer og dalfører/elver
har området rundt Oslofjorden - Romerike og rundt Trondheimsfjorden
fått særlig mye av løsmasseavsetninger. Fjellgrunnen
i disse deler av landet ga også størst leirproduksjon
ved iserosjon. I isens divergensområde som for eksempel
Sørlandet og Sunnmøre er leirmektigheten gjennomgående
langt mindre.
VIKTIGE AVSETNINGER I PERIODEN
30.000 - 11.000 ÅR F.N.
Klimatiske svingninger med lavere temperatur førte til at
breen i perioder gjorde markante fremstøt og stopp i nedsmeltningen.
Dette førte til dannelse av ryggformer kalt
randmorener som er materiale skjøvet opp foran breen. De
ytterste randformene er datert til 22.000 og 16.000 år F. N.
Da sto brefronten ute på kontinentalhyllen og avsatte de
såkalte Shelf-trinnene, fig. 6. Mellom disse to fremstøtene
var antagelig nesten hele Norge isfritt, fig. 1. Til forskjell
fra morenene på land som består av sand og grus er Shelf-
Fig. 5. Alpine landformer i
Norge (svart skravur).
7

trinnene dominert av tettpakket marin leire.
Deglasiasjonen av skjærgården og kyststrøkene antas å ha skjedd i perioden 13.000 - 12.000
år F.N. Korte stopp har resultert i mindre markante randavsetninger i Skjærgården
og ytre kystområder, de såkalte Ytre kysttrinn, fig. 6.
Fig. 6. Israndtrinn. Prinsippskisse som viser de vanlige hovedtrekkene. (År F. N.).
YNGRE DRYAS AVSETNINGER
I tiden før Yngre Dryas-fasen smeltet isen kraftig ned. Dette førte til at det var isfritt langt inn
i landet før isen igjen rykket frem, flere steder til de indre deler av skjærgårdsområdene. Fra
isfremstøtene i Yngre Dryas finner vi markerte randavsetninger i Skandinavia og Finland.
Mest kjent i Norge er Østfold- og Vestfold-raet 2 (fig. 7) som danner to, delvis parallelle rygger
(ytre og indre ra). De strekker seg fra svenskegrensen til Moss og fra Horten til Brunlanes
sør for Larvik. På enkelte korte strekninger domineres raene av breelvsmateriale, ellers er det
hovedsakelig snakk om svære rand- eller endemorener som er avsatt på forholdsvis dypt vann.
Bare på et sted ved Larvik når hovedraet over marin grense 3 (MG). Utenfor raene er det avsatt
ishavsleire. Da isen trakk seg tilbake og islasten avtok, førte den relative landhevningen til at
toppen av raene nådde opp i bølgesonen og ble utvasket og utjevnet. Bølge-erodert silt, sand
og til dels grus (såkalt aggrasjonsmateriale) ble avsatt på begge sider av ryggene (promaksimalt
og distalt). På toppen av ryggene, mellom aggrasjonsmaterialet, finnes ofte blokk, stein
og grov grus som utgjør restene etter bølgevaskingen (plastring). I likhet med tilsvarende avsetninger
i Finland demmer raene i Sør-Norge opp flere innsjøer.
2 Ra betyr langstrakt grusrygg.
3 Marin grense (MG) definerer det høyeste havnivået etter siste istid.
8

Randavsetninger fra Yngre Dryas finnes også på Sørlandet hvor ryggene demmer opp vann i
de store dalførene, og på Vestlandet hvor Nordfjordeid-morenen og Herdla-morenen ved
Bergen er gode representanter. På grunn av mer brutt topografi er avsetningene mindre
Fig. 7. Israndavsetninger rundt Oslofjordområdet. Tallene på kartet angir marin grense (MG).
(Forenklet etter M. Marthinussen).
9

sammenhengende enn hovedraet og rekonstruksjonen av Yngre Dryas-trinnene i disse områdene
har derfor vært mer komplisert. I Trøndelagsfylkene er iskantens beliggenhet i Yngre
Dryas godt dokumentert med ytre og indre rygger (randavsetninger) som kan følges mer eller
mindre sammenhengende nordover mot Nordland (se detaljert beskrivelse av Trondheimsområdet).
Avsetningene ligger relativt langt fra dagens kystlinje, særlig i sentrale deler av Trøndelagsfylkene.
I Nordland nådde isekspansjonen for det meste utenfor nåværende kystlinje og
randavsetninger fra denne perioden er det lite av på land. I Troms og Finnmark finnes det
imidlertid flere store randavsetninger som tidsmessig tilsvarer raene. Som eksempel kan nevnes
Tromsø-Lyngen-trinnet med randmorenen gjennom Tromsø by og den velkjente og meget
markerte ryggen av breelvsmateriale, avsatt ved isranden i Alta (Bossekopp-trinnet), hvor for
øvrig Bjørn Wirkola lærte seg å hoppe på ski.
LOKALE AVSETNINGER UNDER OG ETTER YNGRE DRYAS
Østlandsområdet
Avsmeltningsforholdene under og etter Dryas har vært godt undersøkt i Østlandsområdet og
vi skal derfor se litt nærmere på dem.
Fig. 8. Generalisert skisse av israndtrinnene i Oslofjordområdet, med strandlinjer og marin grense.
(Forenklet etter B. G. Andersen).
Ås-Ski-trinnet
Ca. 30 km nord for det indre raet og øst for Oslofjorden ligger to nesten parallelle rygger, den
såkalte Ås- respektive Ski-israndavsetningen (fig. 7 og 8). Ryggene er mindre enn raene, men
ligner for øvrig på disse. Ved Askim sørøst for Ås-Ski-ryggene ligger Mona-akkumulasjonen
som er et isranddelta bygd opp til daværende havnivå (208 m.o.h.). Så vel Mona-avsetningen
som den store kjente ryggen av breelvsmateriale ved Svelvik i Drammensfjorden tilhører Ås-
10

Ski-trinnet. Alderen på Ås-trinnet er ca. 10.400 år, mens alderen på Ski-trinnet er ca. 10.100
år, dvs. en sen fase i Yngre Dryas.
Aker-trinnet
For ca. 9.800 år siden stoppet isen like ved eller nord for Oslo. Istunger skjøt frem i dalene og
ut i datidens Oslofjord. Foran breene ble det lagt opp israndavsetninger (Aker-trinnet, fig. 7 og
8) som i dag bl.a. demmer opp for flere vann i området. Havet sto relativt sett 221 m høyere
enn i dag og vasket mot Skaugumåsen, Holmenkollen og Grefsenåsen som stakk frem som
øyer og halvøyer. Markerte rygger av breelvsmateriale i Lierdalen nordøst for Drammen tilhører
dette trinnet eller stadiet i isavsmeltningen. Avstanden mellom Skitrinnet og Akertrinnet er
35 km. Dette viser at iskanten trakk seg tilbake med over 100 m i året etter Yngre Dryas perioden.
Romerike-trinnene
Mellom Aker-trinnet og Mjøsa har isen avsatt en rekke randavsetninger som hovedsakelig
består av glasifluvium, dvs. de er israndeltaer. De mest kjente er (se fig. 7 og 8): Bergertrinnet
med MG på ca. 215 m.o.h., Jessheim-trinnet med MG på ca. 210 m.o.h., Hauersetertrinnet
med MG på ca. 205 m.o.h., Dal-trinnet med MG på ca. 200 m.o.h. og Minnesundtrinnet
med MG på ca. 192 m.o.h., dvs. ca. 80 m over Mjøsas overflate. De forholdsvis store
isranddeltaene det her dreier seg om har mer eller mindre mektige sanduravsetninger opp til
den supraakvatiske delen. Deltaene er meget viktige grusressurser og dessuten store grunnvannsakviferer
etter som de til dels er avsatt på toppen av tette, mektige leirlag. Hauersetertrinnet
er Norges største israndavsetning og utgjør også det største grunnvannsmagasinet i
landet. Alderen på trinnet er c. 9.500 år, mens alderen på Minnesundtrinnet er datert til 9.400
år.
Marine avsetninger
Etter hvert som isen trakk seg tilbake fulgte havet etter og det ble avsatt mariner leirer opp til
like under MG, fig. 9. Det vi si at vi finner marine leirer nord til Randsfjordens og Mjøsas
sørende. Om havet trengte inn i Mjøsa, er usikkert, noe endelig bevis er ennå ikke lagt frem. I
dalsøkkene ble leirmektigheten flere tiltals meter og ute i fjordbassengene enda tykkere.
Da landet ble hevet over havnivå, ble leiren utsatt for erosjon fra smeltevann, nedbør og
grunnvann. Elvene skar seg ned i de fine massene og dannet et forgrenet mønster, såkalte ra-
11

viner. I de marine avsetningene er også problemer med leirskred størst. Den viktigste årsaken
til leirskred er at grunnvann og bekker vasker ut saltet som binder kornene sammen og leira
blir kvikk. Elve- og bekke-erosjon eller overbelastning i form av masseforflytning vil kunne
utløse selve skredet. Disse prosessene
er naturlig nok vanligst der
hvor løsmassemektigheten er størst.
Således er Romeriksbygdene et av
de områder i Norge hvor skredgroper
og raviner opptrer hyppigst.
Romeriksmjelen
Vi finner mjelen langs Glomma fra
Flisa til Øyern, langs nedre del av
Vorma og vestover til Gjerdrum.
Mjelen som er en hvit silt ligger
som et lag oppå de marine avsetningene.
Den ble avsatt i forbindelse
med en katastrofal tapping av
Nedre Glomsjø (se under) for 9.200
år siden i forbindelse med dannelsen
av Jøtulhogget. Flommen som oppsto
antas å ha oversvømmet hele
Romerike med vanndyp fra c. 20 m
i vest til 35-40 m i øst ved Årnes.
Fig. 9. Områder (svart) hvor det i dag finnes marine
avsetninger.
Bresjøavsetninger
På slutten av isavsmeltningen lå isskillet i Sør-Norge sør for hovedvannskillet, fig. 3. Istykkelsen
var størst i dalene og isavsmeltingen førte til at områdene langs dagens vannskille ble
isfrie først. Mellom isen i sør og vannskillet ble det demmet opp stor innsjøer. I Gudbrandsdalen
hadde Store Dølasjø utløp over Lesjaskog mot Romsdalen. I Østerdalen og dens parallelldaler
ble det dannet bredemte sjøer i forskjellige nivåer etter hvert som isen smeltet ned. Øvre
Glomsjø hadde utløp over Kvikneskogen, mens Nedre Glomsjø (fig. 3) som ble oppdemmet
på et senere tidspunkt, hadde overløp gjennom Rugldalen mot Gauldalen. Nedre Glomsjø
12

strakte seg fra Rugldalen i nord til Atna i sør, en avstand på ca. 140 km og var den største
bredemte sjøen i Norge.
Store mengder materiale ble ført ut i sjøene og avsatt der breelvene traff vannet. Det grove
materialet ble avsatt først i terrasser og innsjødeltaer, mens det finere materialet ble ført lengre
ut og avsatt som finkornige siltige sedimenter. Enkelte steder er hele dalbunnen fylt opp av
silt og avsetningen er opptil 50-60 m mektige. Overflatevann graver lett i denne typen løsmasser
og vi får også her et ravinert terreng som i de marine avsetningene. Bresjøsedimentene
(kalles også for kvabb) danner noen av de viktigste jorbruksarealene i nordlige deler av Gudbrandsdalen,
Glåmasdalen og Lesjadalen.
Trondheimsdistriktet
I de senere år har det kommet ut en god del løsmassegeologiske (kvartærgeologiske) kart fra
Trøndelag. Et
fylkeskart i skala
1:250.000 med
beskrivelse for
Sør-Trøndelag er
utgitt av NGU i
1990. Fig. 10
viser en del viktige
hovedtrekk fra
isavsmeltningen i
Midt-Norge. Den
relative landhevningen
har også i
Fig. 10. Hovedtrekk fra isavsmeltningen i Midt-Norge. (1) Brefronten under
Trondheimsdist- hovedframstøtet i Yngre Dryas. (2) Endemorener eldre enn Yngre Dryas.
(3) Brefronten i siste del av Yngre Dryas og Pre-Boreal. (4) Antatt beligriktet
vært stor. genhet av brefronten. (5) Lokalmorener fra Yngre Dryas. (6) Isbevegelsesretninger
i Yngre Dryas. (7) Isbevegelsesretninger i Pre-Boreal. (8)
MG ligger på 170 Lokaliteter med C14-dateringer, 1 - 5 og 11 - 16 utenfor Yngre Dryasmorenene,
10 i morenen og 6 - 9 innenfor. (J. Sollid og L. Sørbel 1979).
- 200 m.o.h. (fig.
11) og store arealer har vært dekket av havet (se fig. 9). Det har også vært stor produksjon og
avsetning av marin leire/silt.
13

Ranheim-trinnet
En avsetningsform som så vel materialmessig som tidsmessig tilsvarer hovedraet er den
randmorenen som kan følges mer eller mindre tydelig fra Ranheim og østover. Litt vest for
Midtsandan krysser den over Stjørdalsfjorden, kommer igjen ved Skatvalmorenen og ved
ryggen ut til Tautra som det ble bygd vei på. Videre kan den følges via den store glasifluviale
avsetningen i Skaudalen nord for Trondheimsfjorden. Nordover på Fosen er Yngre Dryaslinjen
markert ved slingrende randmorener.
Heimdals-trinnet
Toppen av en mektig,
glasifluvial israndrygg
kan ses fra Tonstadkrysset
og sørover
langs E6. Den fortsetter
i en svak bue langs
Brøttemsveien mot
Skjøla. På denne sistnevnte
strekningen
fremtrer den tydelig
pga. at mye silt og
leire er fjernet distalt
ved ras- og bølgevasking.
Her er det også
flere store massetak.
Nordover er det meste
av ryggen gjemt i mer
enn 80 m mektig leire
med inntil 8 m myr på
toppen. Ryggen ser ut
Fig. 11. Isobarkart, viser marine grense (MG) i forskjellige deler av
til å korrespondere med landet. Landhevningen øker fra kysten og innover mot sentrale deler
av Skandinavia. (Etter R. Selmer-Olsen 1976).
den nordligste delen av
de glasifluviale avsetningene ved Ekle, øst for elven.
14

Ekle-Tiller-trinnet
Tiller nåværende kirke (den gamle ble tatt av et leirras) ligger på en rest av et isranddelta.
Man regner med at tilsvarende rest på østsiden av elven er den sørligste delen av avsetningen
ved Ekle. Ved Tiller kirke har det vært et stort massetak, hvor det for øvrig ble funnet en del
av en hval som er 14 C-datert. Dateringsresultatet tyder på at de to trinnene er fra Yngre Dryas
(tilsvarer raene), som også i andre deler av landet har vist seg å ha vært oppdelt i to eller kanskje
flere faser. Både Ekle-Tiller-avstningene og Heimdalsryggen er til forskjell fra raene i
Sør-Norge helt dominert av breelvavsetninger.
Andre trinn
I Gauldalen finnes flere markerte israndavsetninger dominert av glasifluvialt materiale.
Meeggen- eller Melhus-ryggen som for øvrig sperrer en del av dalen, er en av dem. Den er
dekket av et inntil 20 m silt-leirlag og er derfor blå på kvartærgeologisk kart.
En annen meget markert avsetning er det store isranddelta med rester på begge sider av dalen
ved Kregnes eller Høgmælen i vest og Søberg i øst. Både Melhus- og Kregnes-Søberg-trinnet
er sannsynligvis avsatt i Yngre Dryas. Det samme er antagelig avsetningene i Kaldvelladalen,
som tidligere var Nidelvens avløpsdal. Her trengte istunger inn både fra Gauldalsisen og Selbuisen
og skapte kompliserte avsetninger med bl.a. mange store dødisgroper, grunnvannssjøer
osv. Dødisgropene har tidligere fungert som deponeringsplass for kommunalt søppel, men er i
dag ikke brukt til dette formålet. Imidlertid er det anlagt en bilbane i en av gropene hvor det
foregår livlig motorsport. Randdelta ved Storås (Svorkmo) i Orkdalen er også fra Yngre
Dryas.
Forholdsvis store glasifluviale randavsetninger finnes også ved Horg - Hovin og Støren. Disse
er antatt å være av sen Yngre Dryas alder. Det samme gjelder randmorenene og randdeltaterrassene
ved Brøttem i vestenden av Selbusjøen og randdeltaavsetningene ved sørenden av
Jonsvatnet.
I Stjørdalen ligger en interessant breelvavsetning ved munningen av kløftdalen som fører opp
til Hegra Festning. Videre er det store glasifluviale avsetninger i Meråker, der MG når opp
mot 200 m.o.h. Tilsvarende nivå er det ved Snøan i Sokndalen sør for Støren. Legg merke til
hvor langt inn i dalførene havet nådde i tiden like etter at isen forsvant (jfr. fig. 9).
15

Marine avsetninger
I Trondheimsregionen ble det fylt opp med marin leire og silt til bare noen ti-talls meter under
MG, dvs. mektigheter på 150 - 160 m. Opp gjennom tidene har skred og erosjon fjernet mye
av leir-siltmektigheten. Landskapet er derfor sterkt preget av ravinedannelse. Bare innen
mindre områder er den gamle havbunnen bevart. På Trondheimskartet gjelder det særlig for
områdene Moholt, Charlottenlund, Øvre Byåsen og Heimdal. Ellers er det bare smale soner
med uforstyrret leire langs dalsidene. Lavtliggende leirområder er imidlertid oftest godt konsoliderte.
I høytliggende leirtrau som for eksempel under Heimdalsmyra kan kvikkleire ha
blitt dannet pga. saltutvasking. Avsetningene holdes imidlertid på plass av fjellterskler.
ISAVSMELTINGEN I FJELLOMRÅDENE I NORGE
I fjellområdene utenfor raene førte det kalde klimaet til at det ble dannet små breer i botner
og forsenkninger, såkalte lokalglasiasjoner. Dette var spesielt vanlig på Mørekysten og i
Troms og Finnmark hvor isranden i Yngre Dryas lå langt inn i landet. Foran disse lokalglasiasjonene
ble det dannet randmorener som finnes som spredte rygger i fjellpartiene og er av
samme alder som Yngre Dryas-morenene avsatt av innlandsisen.
Dateringer av glasiale avsetninger fra våre sentrale fjell- og dalområder viser at isen var forsvunnet
for omkring 8.500 F.N. Isavsmeltningen i fjell- og dalområdene innenfor randtrinnet
må derfor ha foregått omkring 9.000 - 8.500 F.N. Det er avsmeltningsfenomene som dominerer
i disse sentrale områdene. Klimaet var varmt og bresmeltningen må ha foregått raskt. Breelver
rant både på, under og langs brerestene og bresjøer ble demmet opp mellom brerestene
og vannskillene. I denne fasen dominerte smeltningen (ablasjonen) over hele breen og breflaten
ble gradvis senket. De høyeste fjellpartiene smeltet ofte først frem og ismassene ble liggende
i dalene som lange pølser. Avsetningsformer som vitner om en slik nedsmeltning er
spesielt tydelig i Rondane med tilgrensende dalstrøk. Breelvene rant langs sidene på breen og
laget serier av spylerenner etter hvert som isen smeltet ned. Lateralterrasser, eskere, kames,
dødisgroper eller grytehull, samt bresjøavsetninger er vanlige avsetningsformer i de indre,
sentrale delene av landet.
16