1981-90 - Universitetet i Bergen

Andre dagen ble nyttet til sanddyne- og strandvegetasjonsstudier, og med ekskursjonslederens
særlige interesser og kunnskaper om disse vegetasjonstypene, ble dette en meget interessant
del av ekskursjonen. Sanddynedynamikken ble nøye studert, diskutert og fotografert. Flere
ulike utforminger og suksessjonstadier ble besøkt.
I fuktenger nær stranda ble den vakre strandmarihand (Dactylorhiza purpurella) iakttatt og
fotografert i all sin prakt. På de eksponerte rullsteinsstrendene ble østersurt (Mertensia
maritima) en fin opplevelse for deltakerne. Begge disse fant vi på Hemnes.
Trass vekslende vær ble turen utbytterik, og inspirerte til en sommer med stor botanisk
aktivitet for oss alle.
Dan Aamlid
4. september. Ekskursjon til Hamlagrø. Med instituttets VW-buss og privatbil kjørte vi til
nordre Hamlagrø som ligger lengst sydvest i Voss kommune. Ekskursjonens tema var
fjellflora og vegetasjon i området som hører til undertegnedes hovedfagsfelt.
Bergartene består for det meste av kalkholdig glimmerskifer fra kambro-ordovisisk tid. Dette
gir et godt næringsgrunnlag for mange kravfulle fjellarter, og flere av dem opptrer her med
vestgrense i Norge.
Rundt stølene som ligger ovenfor vegen er det beitemark som i stor grad har grodd til med
skog og kratt. Bjørketrærne er nokså kroket i vekstformen som en følge av stort snøpress. I
fuktige søkk der snøen ligger ekstra lenge, finnes suboseaniske arter som : Blechnum spicant
(bjønnkam), Thelypteris limbosperma (smørtelg), Juncus squarrosus (heisiv) og
Trichophorum cespitosum ssp. Germanicum.
For øvrig er terrenget nokså myrlendt med gamle slåttemyrer som domineres av Carex flava
(gulstarr). Andre karakteristiske arter som inngår er Carex capillaris (hårstarr), C.dioica
(tvebostarr), Parnassia palustris (jåblom) og Selaginella selaginoides (dvergjamne). En pen
bestand med Eriophorum latifolium (breiull) står ca. 700 m o.h. På høyere nivåer får de rike
myrene gradvis innslag av fjellarter. Funnet av Carex microglochin (agnorstarr) ble absolutt
turens høydepunkt. Ellers kan en nevne Equisetum variegatum (fjellsnelle), Juncus castaneus
(kastanjesiv) og J.triglumis (trillingsiv).
Den lavalpine sonen preges av mosedominerte rabber og seint framsmeltede snøleier. Vi
fulgte en sonering fra gråmoserabb hvor Racomitrium lanuginosum er viktig sammen med
Empetrum hermaphroditum (fjellkreklig), Loiseleuria procumbens (greplyng) og
Arctostaphylos alpina (rypebær). Rabben går gradvis over i blåbærmark og videre til
finnskjegg-snøleie. Foruten Nardus stricta er Anthoxanthum odoratum (gulaks) og
Alchemilla alpina (fjellmarikåpe) viktige arter. Lengre nede dominerer Salix herbacea
(musøre) sammen med Gnaphalium supinum (dverggråurt), Sibbaldia procumbens
(trefingerurt) og Carex lachenalii (rypestarr). Den nederste delen av snøleiet smelter ut meget
seint. Her er fuktighetskrevende arter karakteristiske som Carex rufina (jøkelstarr),
C.saxatalis (blankstarr), Deschampsia alpina (fjellbunke) og Eriophorum scheuchzeri
(snøull).
Mot toppen av Hamlagrøhorn (1083 m o.h.) stikker det fram tørre knauser som inneholder en
rik rabbevegetasjon med bl.a. Dryas octopetala (reinrose), Carex rupestris (bergstarr),
Potentilla crantzii (flekkmure), Silene acaulis (fjellsmelle), Saxifraga oppositifolia
(rødsildre) og Veronica fruticans (bergveronika).
Et ufyselig vær med vind, regn og tåke gjorde at oppholdet på toppen av fjellet ble meget
kortvarig.
Det var 8 deltakere med på turen.
Bjørn Moe
11.september. Soppekskursjon til Haukås i Åsane, Bergen kommune.