1981-90 - Universitetet i Bergen

Vestlandsavdelingen, ekskursjoner 1981 

10. mai. Ekskursjon til Fedje. Vi reiste med buss over Radøy til Rossnes, og videre herfra 

med ferge til Fedje. Øya ligger lengst nord-vest i Hordaland. Havna på Fedje ligger nord på 

øya, og her bor mesteparten av folket nokså konsentrert. 

På øst-siden av øya gikk vi langs veien sydover mot Hellisøy Fyr. Vegetasjonen her består av 

oseanisk lynghei. De viktigste karplantene er: Calluna vulgaris (røsslyng), Erica tetralix 

(poselyng), Juncus squarrosus (heisiv), Molinia caerulea (blåtopp) og Blechnum spicant ( 

bjønnkam). 

Dagens hovedtema var vegetasjonshistorie, og Anne Tjemsland berettet fra sine undersøkelser 

i Sengsvatnet. Hennes pollendiagram viser at Fedje var skogkledd med bjørk for ca 12.000 år 

siden (like etter siste istid). Seinere erobres øya av forskjellige treslag etter som klimaet blir 

gunstigere. Interessant er det at hassel kommer meget tidlig, for ca. 9.3000 år siden. Fiskere 

og jegere brukte hasselnøtter som en del av føden. Dette har sannsynligvis hjulet hassel med å 

spre seg langs kysten. Hassel kom altså til Fedje med menneskets hjelp. 

For ca. 4.3000 år siden skjer der en drastisk tilbakegang med skogen. På samme tid 

ekspanderer røsslyng, og lyngheien oppstod på denne tida. Avskogingen på Fedje er blant de 

eldste man kjenner til. Det er sannsynligvis mennesket som er hovedårsaken til avskogingen. 

Man har vist at skogen forsvinner først i de områder der en kan spore bosetning. 

På Fedje har det vært drevet intensivtorvtaking. Torven er kjent for å være meget god med lite 

askinnhold. Den ble eksportert inn til fastlandet. 

Vi gikk nordover på vestsiden av øya. Store områder var her dominert av teppemyrer (blanket 

bogs), blant annet med innhold av Betula nana (dvergbjørk). Hymenophyllum peltatum 

(hinnebregne) fant vi mengder. På tørr bakke stod Aira praecox (dvergsmyle), og på berg 

Sedum rosea (rosenrot). 

17 deltakere, mest studenter, koste seg i det fine og varme været. 

Anne Tjemsland (leder) og Bjørn Moe 

24.mai reiste vi til Rottingi i Os for bl.a. å se på våraspektet i lauvskog. Etter at det nå er 

kommet bro over til øya, er den lett tilgjengelig med bil. Det var varmt, stille vær og 19 

deltagere på turen. 

Størstedelen av lauvskogsvegetasjonen finnes på den vestlige delen av øya. Her er også mye 

dyrka mark og bebyggelse. Den varmekjære lauvskogsvegetasjonen er for det meste fordrevet 

til randsoner, som for eksempel vegkanter og bratte bakker og skrenter som ikke er så lette å 

dyrke opp. Langs vegkantene og i engene blomstret engkarse, løvetann og tusenfryd i 

mengder, sammen med smalkjempe og gjetertaske. Under klynger av bjørketrær blomstret 

hvitveis, kusymre og skogfiol. 

I hasseldominerte skråninger var kristtorn, bergflette og vivendel svært vanlige. Kristtornen 

sto i knopp, og blomstringen så ut til å bli rik i år. Skogbunnen var for det meste dekket av 

lave, frodige planter: Jordbær, tveskjeggveronika, snauveronika, urakatt, steinstorkenebb og 

ved våte sig kystmaigull. Vårskrinneblom sto også i blomst. I et litt høgere skikt vokste 

nyresoleie, ramsløk og vårmarihand med sterkt fiolette blomster. Sanikel og jordnøtt sto enda 

bare i knopp. Det ble gravd et jordprofil som viste at artene her vokser på brunjord uten 

skiktning. 

En smal bekkedal inn fra Skitnevågen danner overgangen mellom vestsiden av øya og 

østsiden, som for det meste er dekket av furuskog. Ved vågen vokste bl.a. svartor, sverdlilje, 

klourt, sløke, soleihov og et par store tuer med knortestarr, lett kjennelig på fjorårsfruktene. 

En mynteart som vokste ved stranden, kunne være vassmynte. På den planlagte Røttingituren 

til høsten får vi lete etter avblomstrede eksemplarer for å kunne bestemme den til art.

Også svartorsump fantes i denne dalen. Svartortrær på ”sokler” veksler her med 

lavereliggende partier som i perioder er oversvømmet. På soklene vokste bl.a. gauksyre, 

skogburkne og bringebær, i sigene den varmekjære slakkstarren, soleihov, og en form av 

grøftesoleie med uvanlig runde blad. Under noen gamle graner fant vi mengder av skjelrot, 

som snyltet på granrøttene. Vanligvis snylter denne arten på lauvtrær. 

Furuskogen på østsiden av øya inneholdt en god del kristtorn, i tillegg til røsslyng, blåbær og 

tyttebær. Kystplanten fagerperikum fant vi også her. En del gran var plantet inn, og ved myrer 

og sig vokste svartor. I en myr fant vi blomstrende han- og ho-planter av tvebustarr, noe som 

viser at myren får tilsig av mineralrikt vatn. 

Det var lite lav på trær og busker, antagelig er skogen nokså ung. Men det ble funnet en god 

del blad og busklav på fjell og stein: 

Collema flaccidum, C. Tenax, Dermatocarpon miniatum, Leptogium cyanescens, 

L.lichenoides, Lobaria laetevirens (kystart), Nephroma bellum, N. Leavigatum, Pannaria 

leucophaea, Parmeliella plumbea, Peltigera horizontalis, Sticta fuliginosa, S. Sylvatica, 

Lepidoma demissus og Pseudocyphelaria sp. Den siste kan være intricata, i så fall nokså 

sjelden. Opplysningene om lavene er gitt av Lillian Skjoldal. 

Ved stranden på østsiden blomstret skjørbuksurt og fjørekoll. Det var varmt og fint på 

svabergene, et passende sted for en rast før hjemturen. Leder på ekskursjonen var Ingvald 

Røsberg. 

M.H.Losvik 

14.juni. Tur til Litla Kalsøy i Austevoll. Lite høvelege rutetider for westamaranbåtane gjorde 

at mange reiste ned dagen før og overnatta i telt og ei leigd hytte. Øya har lenge vore kjend 

blant botanikarar for sin rike flora. Ein viktig føresetnad for det interessante plantelivet er dei 

sterkt kalkførande bergartane av kambro-silursk alder som forvitrar lett og gir mineralnæring 

til plantene. Me hadde ikkje gått langt før me fekk føling med dei særprega trekka ved både 

planter og vegetasjon på øya. Eit viktig innslag i fuktige grasbakkar og sig er store, kraftige 

Orchis mascula (vårmarihand), dei største meir enn 40 cm høge. Carex flacca (blåstarr) 

opptrer i masseførekomst saman med Briza medis ( hjartegras). Også mange andre planter er 

mykje større og kraftigare enn dei plar vera. Store eksemplar av Asplenium adiantum-nigrum 

(blankburkne) og A.trichomanes (svartburkne) er vanlege i bergsprekker. Ein ny art for 

mange var Phyllitis scolopendrium (hjortetunge). 

Det meste av øya er trelaus, men i nokre små lier på austsida finst hasselkratt med 

undervegetasjon av Allium ursinum (ramslauk), Brachypodium sylvaticcum (lundgrønnaks), 

Dentaria bulbifera (tannrot), Polygonum odoratun (kantkonvall), o.a. I bakkane rundt desse 

kratta fant me mange artige planter, kvar med sine særtrekk. Mange er kalkkrevjande, andre 

har ei sørleg utbreiing i Norge: Anthyllis vulneraria (rundskolm), Arabidopsis thaliana 

(vårskrinneblom), Draba incana (lodnerublom), Geranium lucidum (blankstorkenebb), 

Satureja aciinos (bakkemynte), og fleire andre. 

På vestsida av øya kom me over ein stor setnad med Carex paniculata (toppstarr). Tuvene 

var om lag 1 m høge. På ei myr i nærleiken fant me Carex mackenzziei (pøylestarr). Litt 

uvanleg var det å finna Salix herbacea ( museøyre) så langt mot vest. 

Den dominerande strandtypen er klippekyst, men i små viker er det mindre strandenger og 

brakkvasskulpar med ein interessant flora. Blysmus rufus (rustsivaks) og Eleocharis uniglumis 

( fjøresivaks) er begge samfunnsdannande. Det same gjeld Puccinella maritima ( 

fjøresaltgras). Litt lenger inne i soneringa finst Carex distans (grisnestarr) og C.otrubae 

(knortestarr). 

Kryptogamfloraen på øya er minst like rik som karplantefloraen, og det blei gjort mange 

interessante funn, særleg av lav. Av mikrolav fant me m.a. Buellia canescens, 

Diplotommaalboatrum, Lecanora dispersa (vrangkantlav) og Placynthium nigrum.

Tilsvarende interessante funn blei gjort av makrolav: Collema flaccidum (skjellglye), 

Leptogium sinuatum (tuvehinnelav), Parmeliacrinita (hårkrinslav), Parmeliella atlantica 

(kystblåfiltlav), Sticta dufourii (skjellporelav), o.a. 

Anders Lundberg 

3. – 5. juli. Ekskursjon til Søre Bømlo. Årets hovudekskursjon var lagt over tre dager, frå 

fredag til søndag. Me var heldige og hadde fått med oss prof. Fægri som er lokalkjent i 

området. Med vanlig sikkerhet førte han oss fram til mange av dei botaniske godbitane som 

har gjort øya så kjend i vide kretser. På førehand hadde me avtalt overnatting på skulen i 

Langevåg, som blei brukt som utgangspunkt for turane våre. 

På turen nedover stoppe med i Mosterhavn og såg på tørrbakkevegetasjon med m.a. Geranium 

sanguineum (blodstorkenebb), Anthyllis vulneraria (rundskolm) og Trifolium dubium 

(musekløver). 

Vegen til Langevåg gjekk forbi eit tjern med Carex paniculata (toppstarr). Etter 

innkvartering på skulen gjekk turen til Løyninghamn. Nede ved havna såg me nærare på eit 

slåpetornkratt ( Prunus spinosa). I eit tørrberg nær vegen fant me Allium vineale 

(strandlauk). Bakkane omkring Løyninghamn er sterkt beita kulturmark. Vegetasjonen er 

prega av dette, men her og der står ein og annan botanisk godbit. Sorbus meinichii 

(fagerrogn) som er endemisk var ny for dei fleste. Litt uvanleg er det også å finna Erica 

tetralix (klokkelyng) med kvite blomstrar. Vicia orobus ( vestlandsvikke) er ein vanleg art i 

dette området. Den hyppige forekomsten av dei to ”vanskelege” artane Polygala serpyllifolia 

(heiblåfjør) og P. Vulgaris ( storblåfjør) gav eit fint høve til å gjera seg kjend med begge to. 

Det store innslaget av Nardus stricta (finnskjegg) viste at området er sterkt beita, men 

Cynosurus cristatus (kamgras) som lokalt opptrer rikeleg, viste også at det er god tilgang på 

mineralnæring i jorda. 

I kveldinga køyrte me eit stykke nordover mot Berge. Her var det meininga me skulle sjå på 

bestøvingsøkologi hos orkidear, men været var litt for kaldt til at aktiviteten hos insektene var 

på topp. Men me fekk likevel gjere oss kjent med fleire orkidear. Dei to Platanthera-artane 

(vanleg nattfiol og grov nattfiol) var begge vanlege, og det same var Gymnadenia conopsea 

(brudespore). Ikkje så vanleg så langt vest i Sør-Noreg er Bartsia alpina (svarttopp). 

Utpå kvelden fekk me del i bygdefesten som var skipa til av det lokale sogelaget. 

Lørdag 4. juli. Første stopp denne dagen var Vorland som ligger like nord for Langevågen. Vi 

gikk gjennom et jordbruksområde og kom ned til Vorlandstjørna. Dette er et meget 

næringsrikt ferskvann som nesten er gjengrodd med Nuphur luteum (gul nøkkerose), 

Potamogeton natans (vanlig tjønnaks), Utricularia vulagris (storbærerot) og Lemna minor 

(andmat). Rundt hele vannet danner Phragmites communis (rakrør) en tett bord. Som 

undervegetasjon var det sumpsamfunn med Carex juncella (stolpestarr), Comarum palustre 

(myrhatt) og Galium palustre (myrmaure). 

Vi kjørte 3 km videre nordover og kom til Andal. Herfra gikk vi vestover i et område med 

furuskoger av forskjellige typer. En av dem har Erica cinerea (purpurlyng) som dominant i 

feltskiktet. Dette er en meget sjelden vegetasjonstype i Norge som kun finnes i ytre kyststrøk 

på Vestlandet. Ellers kom vi over partier med furuskoger som var meget artsrike. Vi fant dem 

helst under bratte berg der hvor det er rikelig med kalkrikt sigevann. Av arter kan en nevne: 

Asplenium viride (grønnburkne), Primula vulgaris (kusymre), Rubus saxatilis (teiebær), 

Carex pulicaris (loppestarr), C.digitata (fingerstarr), Melica nutans (hengeaks), Briza media 

(hjertegras), Brachypodium sylvaticum (lundgrønnaks), Hypericum pulchrum 

(fagerperikum), Lysimachia nemorum (skogfredløs) og Sanicula europaea (sanikel). 

Vi kom så til Andersvatnet. Her er det sumpvegetasjon dominert av Phragmites communis 

(takrør), Equisetum fluviatile (elvesnelle) og Carex lasiocarpa (trådstarr). Vannplanten 

Litorella uniflora (tjønngras) ble også funnet. I nordenden av vannet kom vi over i et rikmyr-

område. Her fant vi et par sjeldne arter som Schoenus ferrugineus (brunskjene) og Juncus 

stygius (nøkkesiv). Ellers stod Utricularia minor (småblærerot) og U. Intermedia 

(gytjeblærerot) i pen blomstring. 

Ved Tollevik kom vi til et område med enger som tidligere ble slått, men som i dag ser ut til å 

gro igjen. Her er det meget artsrikt, og en kan nevne : Platanthera chlorantha (grov nattfiol), 

Carex flacca (blåstarr), Linum catharticum (vill-lin) og Sanguisorba officinalis (blodtopp). 

Etter middag gjekk turen til ei lita myr nord for Langevåg som er tilrådd freda. Rike sig med 

mykje Eriophorum latifolim (breiull), Carex hostiana (engstarr), C. Dioica (tvebustarr), C. 

Pulicaris (loppestarr), Equisetum palustre (myrsnelle), Triglochin palustre (myrsaulauk) o.a. 

var vanlege. I botnskiktet dominerte rikindikatorane Campylium stellatum (stjernemose), 

Drepanocladus revolvens (brunklomose) og Sorpidium scorpioides (makkmose). 

Vegetasjonen høyrer truleg til forbundet Eriophorion latifolii. I vegkanten stod Rosa 

pimpinellifolia (trollnype). 

Søndag 5. juli. Vi gikk langs vegen til Kaldavågen. Så tok vi oss videre framover i typiske 

oseanisk lynghei. Viktige arter her er Calluna vulgaris (røsslyng), Erica tetralix 

(klokkelyng), Luzula congesta (heifrytle) og Carex binervis. Målet vårt var å komme ut til 

de ytterste strandbergene som ligger helt syd-vest på Bømlo. I sprekker fant vi de to sjeldne 

bregnene Asplenium marinum (havburkne) og Phyllitis scolopendrium (hjortetunge). 

Asplenium adiantum-nigrum (blankburkne) var nokså vanlig i området. 

Godt beskyttet av fjellets overheng og i fra sidene stod skogsarter som Carex remota 

(slakkstarr) og Luzula sylvatica (storfrytle). Vi gikk noe lengre sydover og kom til en 

lokalitet for Hymenophyllum peltatum (hinnebregne) som for øvrig er sjelden på Bømlo. Den 

stod sammen med den vakre dronningmosen (Hookeria lucens). På en liten rullestein-strand 

fant vi Mertensia maritima (østersurt). 

På tilbaketuren stoppet vi ved en liten strandeng i Kaldavågen som blant annet inneholdt 

Carex distans (grisnestarr), Puccinellia maritima (fjøresaltgras) og Spergularia media 

(havbendel). 

Turen til Søre Bømlo var særs vellukka, ikkje berre fordi området har ein rik og variert flora. 

Me vil også svært gjerne takka Knut Fægri for at han lot oss ta del i dei rike røynslene han har 

frå dette området. Me vonar å få til ein liknande tur til neste år. 

Anders Lundberg og Bjørn Moe 

13.september. Ekskursjon til Bruviknipa. Med buss og privatbiler kjørte vi inn til 

Bruvikbotnen som ligger syd-øst på Osterøy. Herfra gikk vi oppover mot øst-siden av 

Bruviknipa. 

Bergartene i området er av kambro-silurisk alder og hører til De Store Bergensbuene. Det er 

glimmerskifer som dominerer, og den forvitrer lett. Vi fant en rekke kalkkrevende fjellplanter 

som: Dryas octopetala (reinrose), Potentilla crantzii (flekkmure), Veronica fruticans 

(bergveronika), Thalictrum alpinum (fjellfrøstjerne), Carex capillaris (hårstarr), Silene 

acualis (fjellsmelle) Saxifraga aizoides (gulsildre), S.cotyledon (bergfrue), S.nivalis 

(småsildre) og S.oppositifolia. 

Noen arter har sin vest-grense i Skandinavia her, det gjelder Carex rupestris (bergstarr), 

Salix reticulata (rynkevier), og Erigeron boreale (fjellbakkestjerne). 

Terrenget er nokså ulent med bratte skrenter. Vi kom inn på en sti som førte oss til toppen av 

fjellet (822 moh). Her er det fattig rabbevegetasjon som dominerer. De viktigste artene er : 

Carex bigelowii (stivstarr), Juncus trifidus ( rabbesiv), Loiseleuria procumbens (greplyng), 

Arctostaphyols alpina (rypebær) og Empetrum hermaphroditum (fjellkrekling). Vi kom over 

et lite snøleie med typiske arter som: Eriophorum scheuchzeri (snøull), Carex lachenalii 

(rypestarr), C.rufina (jøkulstarr), Salix herbacea (musøre), Saxifraga stellaris (stjernesildre), 

Sibbaldia procumbens (trefingerurt), og Gnaphalium supinum (dverggråurt).

Fra toppen gikk vi ned på Rossmyrene. De er fattige med Carex rostrata (flaskestarr), 

C.pauciflora (sveltstarr) og C.limosa (dystarr). 

Bratt nedstigning førte oss ned i Skaftådalen. Øvre delen er preget av beitemark og hei. Her 

stod kystplantene Carex binervis (heistarr), Juncus squarrosus (heisiv) og Sieglingia 

decumbens (knegras). De to bregnene Polystichum lonchitis (taggbregne) og P.braunii 

(junkerbregne) må også nevnes. Noen steder var det små rike myrpartier med Carex flava 

(gulstarr) og C.pulicaris (loppestarr). 

Vi fulgte Skaftådalen nedover og kom gradvis over i edelløvskog. På Skaftå ble tidligere 

kjente lokaliteter av to orkideer gjenfunnet, det var Neottia nidus-avis (fuglereir) og Epipactis 

helleborine (breiflangre). Det var pent og varmt høstvær og 14 deltakere. 

Bjørn Moe 

27.september. Høstekskursjon til Røttingi. Til tross for øsende regnvær møtte 11 deltagere 

opp for å være med og plukke sopp. Leder var Olav Aas. 

Turen gikk til en furuskog på sør-vestsiden av øya, der det i skogbunnen vokser mye eføy 

(Hedera helix), vivendel (Lonicera periclymenum), kristtorn (Ilex aquifolium), storfrytle 

(Luzula sylvatica) og bjønnkam (Blechnum spicant). I søkkene finnes svartorsumpskog. 

Det var dessverre ikke mye matsopp å finne. Vi fant en del stubbeskjellsopp, lys piggsopp, 

samt noen enkelte eksemplarer at matriske og rødnende fluesopp. Av andre arter så vi seig 

kusopp, seig høstmorkel, tægesopp, honningsopp og seigsopp. 

På førne på bakken vokste også hettesopper som blodhette, flåhette og rynkehette. Vi fikk 

demonstrert 2 slørsopper: Jodslørsopp og rangeslørsopp. På eldre trær voskte knusk-kjuke og 

svartstilkkjuke, og på svartortrærne var den svarte orekjuken vanlig. 

Interessant var det å se eksempler på små begersopper (Ascomycetes, inoperculate). Uhyre 

vanlig var Lophodermium pinastri, som så ut som tverrstriper på visne furunåler, og en art av 

ordenen Phacidiales på kristtornblad. En art av slekten Chlorosplenium (grønnved) hadde 

farget et morkent trestykke blågrønt inni. Disse begersoppene er viktige nedbrytere av 

organisk materiale. 

Vi fant dessuten potetrøyksopp, fingersopp, storbladet gelesopp (Tremellales) og en lyserød 

begersopp (Ascocoryne) som ligner slimsoppene. 

M.H.Losvik 

Vestlandsavdelingen, ekskursjoner 1982 

13.juni. Ekskursjon til Smørås-området, hovudtema ville matplanter. 3 medlemer + leiaren, 

underskrivne, møtte fram i krysset ved Smørås skole. Vi køyrde først opp til gardane på 

Smørås (greitt med alle i ein privatbil), og i enger og på vegkantar fann vi planter som kan 

brukast til råkostsalat, stuing, suppe eller ”te”: Skvallerkål, brennesle, vassarve, løvetann, 

matsyre, høymol, geiterams, engkarse, kløver, groblad, smalkjempe, sløke, jordnøtt, 

marikåpe, bringebær, jordbær, mjødurt, lækjeveronika, åkersnelle, nyperose, ryllik, einer 

(med bærkongler til krydder), hestehov, blåbær ( på ein haug attmed vegen. Uttrekk med 

varmt vatn kan lagast både av turka bær og blad). 

Deretter køyrde vi ned til Smørås skole, gjekk opp i lia aust for den, og vidare langs lia mot 

sør. Der kryssa vi nokre små bekkedalar med veldig frodig vegetasjon. Der var nokså mykje 

ask, og dessutan m.a. platanlønn, eik, selje, bjørk, hegg og svartor. Somme stader var det 

massevegetasjon av mjødurt, brennesle, bringebær eller amerikamjølke. Andre stader var det

meir variert med arter som er typiske for ei slik god lauvskogli: Myske, tannrot, firblad, 

trollbær, junkerbregne, ramsløk, kranskonvall, skogstjerneblom, nyresoleie, kratthumleblom 

(og meir ope: enghumleblom), vendelrot, sumphaukeskjegg o.a. 

Her merka vi oss også teplanten bukkeblad ( ved ein dam) og myske. 

Bjarne Spangelo 

28.-29.august. Ekskursjon til Flåmsdalen. Turen var uten værforbehold, så alle 8 påmeldte 

møtte fram på jernbanestasjonen i Bergen lørdag morgen, trass i grått vær med sterk 

bygeaktivitet. Tilløp til deserteringsplaner på toget og også på Myrdal stasjon, men etter rask 

overveielse tok sportsånden overhånd. Turen oppover dalen gikk i botaniker-tempo. 

Botanisering startet umiddelbart. Høstfargene var fine, så det manglet heller ikke på 

fotomotiv, spesielt når solen en sjelden gang tittet fram. En rekke vanlige subalpine arter ble 

observert, og høystaudene Lactuca alpina og Aconitum septenntrionale var enkelte steder i 

blomst. Berggrunnen i området består for store deler av kambro-siluriske fyllitter. Disse er 

som kjent svært kalkrike, og dette setter sitt preg på vegetasjonen. Pjuskete eksemplarer av 

Dryas octopetala i frukt ble observert flere steder langs veien. I overrislede bergvegger så vi 

flere krevende sildrearter som Saxifraga aizoides, S. Nivalis, S.cespitosa og S.cernua. 

Videre så vi : Arabis alpina, Silene acaulis, Thalictrum alpinum, Poa alpina, Botrychium 

lunaria, Agrostis borealis, Potentilla crantzii, Gentiana nivalis, Veronica alpina, Erigeron 

borealis m.m. 

Ved Seltuft slo vi leir på en øyr. Været var fortsatt ustabilt, men ved hjelp av en 

plastpresenning og bjørkekvister ble et ”fellestelt” reist. Her foregikk middagslaging og 

sosialt samvær til langt utover kvelden. Stemningen var på topp da turens spesialguide Arvid 

Odland ankom ut på kvelden. 

Dagen etter gikk turen videre opp Kleivagjelet mot Hallingskeid i samme trøstesløse vær. 

Naturopplevelsene var likevel tilstede i fullt monn, i dette mektige og forrevne landskapet. 

Starr-artene Carex norvegica, C.lachenalii, C.atrofusca, C.saxatilis og C.atrata ble 

demonstrert. Saxifraga aizoides og S.oppositifolia vokste i store mengder på bergveggene. 

Et av ekskursjonsmålene, Øvre Grøndalen måtte vi droppe p.g.a. tidsnød. Her skulle vi bl.a. 

sett en lokalitet med Cystopteris montana. Etter en lengre lunsj, fortsatte vi til Hallingskeid 

stasjon , der toget var svært presist. Dette medførte at en baktropp ikke rakk toget, men kom 

seg likevel hjem takket være haik med et verkstedtog til Finse og så hjem. 

En svært vellykket og opplevelsesrik tur ! 

Berit Brunstad 

17.-19.september. Weekend-ekskursjon til Tingviken, Utne i Hardanger. Fredagen gikk med 

til framreise, og kvelden ble benyttet til sosialt samvær. Det var midt i frukthøstingen, så dette 

fristet de fleste til å benytte lørdagen til å proviantere epler og plommer. To av deltakerne 

derimot trosset været og drog til fjells. Målet var Håsetekollok (1109 m o.h.), og vi gikk opp i 

fra Vines. Bratt oppstigning førte oss raskt gjennom frukthager og inn i sterkt beitepåvirket 

gråorskog. På ca. 200 meters høyde er det furuskog som overtar. Trærne er mektige, og i 

feltsjiktet dominerer lyngartene blåbær og tyttebær. Orkideen Goodyera repens (knerot) som 

hører hjemme i slik skog, ble funnet. Den er en heller sjelden plante på vestlandet. Bjørk 

danner skoggrensen på ca. 650 m o.h. i dette området. I dette nivå, men ikke særlig høyere, er 

det nokså store bestander med Betulanana (dvergbjørk). 

Opp mot nordsiden av Nykkevann er det fattig rabbevegetasjon hvor følgende arter er viktige: 

Empetrum hermaphroditum (fjellkrekling), Loiseleuria procumbens (greplyng), 

Arctostaphylos alpina (rypebær), Carex bigelowii (stivstarr), Juncus trifidus (rabbesiv) og 

Luzula spicata (aksfrytle). Noen steder finnes litt Phyllodoce caerulea (blålyng).

Vi kom over i fuktig hellende terreng og til en sone hvor disse vier-artene dominerer: Salix 

glauca (sølvvier), Salix lapponum (lappvier) og S.hastata (bleikvier). Sistnevnte, samt 

Parnassia palustris (jåblom) indikerer at jorda får god mineraltilgang, fortrinnsvis fra 

sigevannet. Karakteristiske arter her er Vahlodea atropurpurea (rypebunke), som står i 

rikelige mengder, og Stellaria calycantha (fjellstjerneblom). Calamagrostis neglecta 

(smårørkvein) danner en pen bestand, noe som trolig er ny vestgrense for dette gresset. 

Tåken kom sigende som en vegg imot oss, men bratt oppover gikk det likevel. Tørre knauser 

med løse bergarter, mest fyllitt stikker fram hist og her. Noen edafisk kravfulle fjellplanter ble 

funnet: Saxifraga oppositifolia (rødsildre), S.nivalis (snøsildre), S.cespitosa (tuesildre), 

Potentilla crantzii (flekkmure), Veronica fruticans (bergveronika), Salix reticulata 

(rynkevier), Silene acaulis (fjellsmelle), Draba norvegica (bergrublom) og Erigeron boreale 

(fjellbakkestjerne). 

På fuktige ufser og i sig står Thalictrum alpinum (fjellfrøstjerne), Tofieldia pusilla 

(bjørnbrodd), Saxifraga aizoides (gulsildre), Selaginella selaginoides (dvergjamne), Juncus 

triglumis (trillingsiv) og Carex atrata (svartstarr). 

Ca. 1000 m o.h. snudde vi og gikk nedturen i nordlig retning. Et relativt rikt snøleie fikk oss 

til å ligge lavt i terrenget. Vanlige og nøysomme arter her er Salix herbacea (museøre), Carex 

lachenalii (rypestarr), Cerastium cerastoides (brearve), Sibbaldia procumbens (trefingerurt), 

Gnaphalium supinum (dverggråurt), Veronia alpina (fjellveronika) og Saxifraga stellaris 

(stjernesildre). Ellers må en nevne de mer edafisk kravfulle Juncus castaneus (kastanjesiv), 

J.biglumis (tvillingsiv), Carex saxatilis (blankstarr), Ranunculuc pygmaeus (dvergsoleie), 

Saxifraga rivularis (bekkesildre), S.cernua (knoppsildre) og Viola biflora. Bestanden med 

Carex rufina (jøkelstarr) hører til den del av snøleiet som smelter fram svært seint. Et kraftig 

regn- og tordenvær fikk oss til å trekke nedover til lavereliggende nivåer. Vi fulgte stien som 

fører ned til Ekrene. 

Søndag 19.september. Fra Tingviken kjørte vi sydover på østsiden av Hardangerfjorden til 

Jondal hvor vi tok ferge over til Tørvikbygd. Ved Linga i Strandebarm stoppet vi for å se på 

en tidligere kjent lokalitet for Hepatica nobilis (blåveis). Her står den nokså rikelig i lune 

sydvendte hasselkratt. I sprekker på de kalkrike bergene like ved fant vi bregnene Asplenium 

rutamuraria (murburkne) og A.septentrionale (olavsskjegg). 

Neste stopp var Osmunda regalis (kongsbregne) – lokaliteten syd for Mundheim. Den har 

vært kjent her siden 1973. Lisbeth Prøsch-Danielsen som arbeider med vegetasjonshistorie i 

sitt hovedfag her, fortalte fra sine undersøkelser. Hun kan nå med sikkerhet si at bestanden er 

en relikt som kan følges tilbake til atlantisk periode (et varmere klima enn dagens). 

En liten rikmyr like ved kongsbregne-lokaliteten inneholder de kravfulle artene Schoenus 

ferrugineus (brunskjene), Eriophorum latifolium (breimyrull), Carex pulicaris (loppestarr) 

og C.hostiana (engstarr). 

Søndag kveld returnerte vi til Bergen. Det var 11 deltakere på turen. 

Bjørn Moe 

26.september. Soppekskursjon til Nord-Strøno i Os kommune. I alt 36 deltakarar. Det vart 

notert eit 70-tals arter, trass i at fleire ”vanlege arter” som vi normalt finn på desse områda 

ikkje vart observert. Av dei mange kremlene vi såg bør nemnast frøkenkremle (Russula 

puellaris). Det vart funne fine eksemplar av flatklokkehatt (Galerina marginata) som vart 

demonstrert og samanlikna med små eksemplar av stubbeskjellsopp. Også fleire eksemplar av 

reddikmusseron (Tricholoma album) vart notert. Ein del heldige fekk med seg blå ridderhatt i 

soppkorga, og til samanlikning var det funne nokre fine eksemplar av lillabrun ridderhatt 

(Lepista sordida). Av riskene noterte vi røykriske (Lactariun fuliginosus) og lakrisriske (L. 

Helvus). Som matauk vart likevel utbyttet ikkje slik vi på førehand hadde håpa på.

Med på turen var vi så heldige å ha med soppkontrollørane Ragna Nergaard og Raiti Hvoslef, 

og alle deltakarane sette stor pris på deira kontroll av matsoppen. 

Olav Aas 


Vi startet dagen ved Øklandsåsen der vi etter å ha sett litt på floraen langs veien, gikk løs på 

noen fine overheng med noe kalkpåvirkning med tuer av Amphidium mougeotii og Tortella 

tortuosa. Fine lavfunn var Lecanactis umbrina og Lepraria hueana. Vi klatret så lenger 

opp i lia for å se på Graphis elegans som vokste på rogn, og fant der også Pyrenula 

neglecta, en for Skandinavia ny lav. Mosefloraen var også typisk oceanisk med Breutelia, 

Lepidozia cupressina og Plagiochila punctata. På veien ned samlet vi også Arthonia 

leucopellaea, Lecidea ochrococca og Micarea cinerea på furu og bjørk. Langs stien vokste 

mosene Taxiphyllum wisgrilii og Enthocodon obtusus (ny for Os). 

Deretter dro vi til Hjortåsen til en trang bekkekløft like ved veiskillet nær broen. Her var 

overhengene overdådig bevokst med bl.a. Lepraria hueana, Lecanactis umbrina og 

Lecanactis abietina - som ofte vokser på stein i Vest-Agder. Et gammelt seljetre hadde 

ganske bra med Pseudocyphellaria crocata og en for Skandinavia ny lav, Lecanora 

cinereofusca. Av moser merket vi oss rik bevoksning av Plagiochila punctat og Scapania 

ornithopodioides, et meget vestlig funn av arten, samt Hygrohypnum eugyrium i bakken. 

En fin hyperoceanisk dag! 

Per M.Jørgensen 

Tur til Langeskogen 14.juni. 

Framande, innførte bartreslag har ikkje vore ofra mykje merksemd i miljøet kring 

Vestlandsavd. Dette er eit faktum trass i at det nettopp på Vestlandet har vore planta mykje av 

desse treslaga. Heller ikkje i dei botaniske univeristetsmiljøa har ein vore opptekne av desse 

treslaga. Ein klar indikasjon på det får ein om ein ser på dei to mest brukte floraene i norsk 

botanikk. Korkje Nordhagen eller Lid nemner desse vanlege treslaga med eit einaste ord. 

Kontrasten til dei utallige ”hageflyktningane” som kvalifiserer for omtale straks dei er komne 

utanfor hagegjerdet er påfallande. 

I 1982 engasjerte Vestlandske Naturvernforening dei to botanikarane Bjørn Håland og Dan 

Aamlid til å laga ein turguide om treslag i Langeskogen. Denne skogen er eit friluftsområde 

som inneheld svært mange framande treslag. Når rapporten no er ferdig, peika Langeskogen, 

som ligg i Fjøsanger i Bergen, seg ut som eit naturleg ekskursjonsmål for Vestlandsavd., 

NBF. Med Dan Aamlid som guide var det lagt opp til ein utbytterik tur. Kanskje p.g.a. veret 

var det ikkje så mange som møtte opp, men desto meir kunnskap var det å henta for dei som 

var med. 

Den dominerande vegetasjonstypen i området er naturleg furuskog. Men særleg i områda 

nærast garden Fjøsanger er det også ein del spontan lauvskog og mange mindre plantefelt med 

framande treslag, både bartre og lauvtre. I alt er det registrert 59 ulike treslag i området, og 

heile 35 av desse er bartre! Me hadde ikkje gått lenge før dei første ukjende artane dukka 

opp. Mammuttre (Sequoiadendron giganteum) er eit av dei som ikkje nettopp er ein 

karakterart i norsk skogsamfunn. Opphaveleg stammar det frå California, og kan bli svært 

gamalt. Dei eldste er visstnok meir enn 4000 år gamle! Dei eksemplara me såg er alle planta i 

seinare år, og dei var heller ikkje så imponerande høge som dei kan bli i California. Men eit 

artig møte var det i alle fall.

For den utrente kan det ofte vera vanskeleg å skilja dei to slektene Thuja og Chamaecyparis. 

Dei skjelliknande blada er nokså like hos dei to slektene, sjølv om det finst småkarakterer som 

skil dei frå einannan. Men ein karakter som er lettare å bruke er at Chamaecyparis har 

lutande topp, mens Thuja er rak i toppen. Også hemlokk (Tsuga) har lutande topp, men den 

er jo lett å skilja frå Chamaecyparis på mange andre ting. 

Lerk er eit tre som alle kjenner, men verre blir det når ein skal fastslå kva for ein art ein har 

framføre seg. På denne turen fekk me demonstrert at det i grunnen ikkje er så vanskeleg 

likevel. Den vanlegaste av de planta lerkeartane her i landet er europeisk lerk (Larix decidua) 

som har vore planta sia slutten av 1700-talet. Men i seinare tid har ein også planta ein del 

japansk lerk (Larix kaempferi). Den siste har raudbrune skot, og dei modne konglene opnar 

seg så dei ser rosettaktige ut. Den første har gulaktige skot, og dei modne konglene er avlangt 

eggforma, utan at kongleskjela bøyer seg utover. 

Granartar finst det mange av på Vestlandet. Dei fleste er fordelte på to slekter, Picea og 

Abies. Av dei mange artane her er det som kjent berre ein som opptrer spontant i Norge, 

nemleg gran (Picea abies). Av dei andre artane i denne slekta er det særleg sitkagran (Picea 

sitchensis) som er brukt som plantetre på Vestlandet. På turen såg me også svartgran (Picea 

mariana) og kvitgran (Picea glauca). Slekta Abies viste seg å vera grei å skilja frå slekta 

Picea. Dei breie barnålane og dei store, fine konglene er gode karakterar. Verre var det når me 

skulle bestemme dei ulike artane. Men ved hjelp av vår veltrimma guide klarte me å få navn 

på dei me traff på: nikkoedelgran (Abies homolepsis), nobelgran (Abies procera), 

kjempeedelgran (Abies grandis) og purpuredelgran (Abies amabilis). Av andre granartar traff 

me også på douglasgran (Pseudotsuga menziesii). 

Furuartar såg me ikkje så mange av. Furu (Pinus sylvestris) er alt nemnt, men den som gjorde 

meir inntrykk var silkefuru (Pinus peucu). Det spesielle med denne er nålene som er om lag 

10 cm lange og sit i knipper på 5. 

På denne turen la med hovedvekta på bartre. Me kunne likevel ikkje unngå å leggja merke til 

den artige rødeika (Quercus rubra). Navnet har ho fått fordi blada blir djupt raude om 

hausten. 

For dei som ikkje var med på denne turen kan det trygt anbefalast å skaffa seg rapporten om 

trelaga i Langekogen og ta turen på eiga hand. Dei får det ikkje like greitt som me hadde det 

saman med vår guide, men det fine turterrenget er jo det same. 


1.-3. juli. Sommerekskursjon til Karmøy. Målet for Vestlandsavdelingen av Norsk Botanisk 

Forenings ekskursjon sommeren 1983 var Karmøy, Rogaland. Faglig leder for ekskursjonen 

var cand.real. Anders Lundberg. Han har for øvrig sjøl tatt sin hovedfagsoppgave på 

sanddyner på Karmøy, og han stilte også sin families hytte på øya til disposisjon for 

deltagerne, 11 stk. pluss en hund. 

Karmøys vegetasjon er mangeartet, og ekskursjonen ble derfor ikke en nitid jakt etter 

sjeldenheter og ”interessante” arter, men ble en studie i ulike vegetasjonstyper. 

Første dagen gikk med til å studere myr og heivegetasjon, og brunskjene (Schoenus 

ferrugineus) ble etter hvert en ”triviell” art både i våt myr og fuktig lynghei. I et sig i kanten 

av ei myr observerte vi også klubbestarr (Carex buxbaumii). I lynghei i Dale i Torvastad fant 

en av deltakerne, Bjørn Moe, musøre (Salix herbacea), samtidig fant vi også seterfrytle 

(Luzula frigida) på samme sted. Begge disse er ”nye” for Karmøy. 

Nord på øya ble en del strandenger og brakkvannsområder studert, og i bergene her ble det 

også sett en del tørrbergarter. I tillegg til de ”vanlige” artene i strandenger og 

brakkvannsområder ble bl.a. pusleblom (Centunculus minimus) sett i felt for første gang av 

flere deltakere.

Andre dagen ble nyttet til sanddyne- og strandvegetasjonsstudier, og med ekskursjonslederens 

særlige interesser og kunnskaper om disse vegetasjonstypene, ble dette en meget interessant 

del av ekskursjonen. Sanddynedynamikken ble nøye studert, diskutert og fotografert. Flere 

ulike utforminger og suksessjonstadier ble besøkt. 

I fuktenger nær stranda ble den vakre strandmarihand (Dactylorhiza purpurella) iakttatt og 

fotografert i all sin prakt. På de eksponerte rullsteinsstrendene ble østersurt (Mertensia 

maritima) en fin opplevelse for deltakerne. Begge disse fant vi på Hemnes. 

Trass vekslende vær ble turen utbytterik, og inspirerte til en sommer med stor botanisk 

aktivitet for oss alle. 

Dan Aamlid 

4. september. Ekskursjon til Hamlagrø. Med instituttets VW-buss og privatbil kjørte vi til 

nordre Hamlagrø som ligger lengst sydvest i Voss kommune. Ekskursjonens tema var 

fjellflora og vegetasjon i området som hører til undertegnedes hovedfagsfelt. 

Bergartene består for det meste av kalkholdig glimmerskifer fra kambro-ordovisisk tid. Dette 

gir et godt næringsgrunnlag for mange kravfulle fjellarter, og flere av dem opptrer her med 

vestgrense i Norge. 

Rundt stølene som ligger ovenfor vegen er det beitemark som i stor grad har grodd til med 

skog og kratt. Bjørketrærne er nokså kroket i vekstformen som en følge av stort snøpress. I 

fuktige søkk der snøen ligger ekstra lenge, finnes suboseaniske arter som : Blechnum spicant 

(bjønnkam), Thelypteris limbosperma (smørtelg), Juncus squarrosus (heisiv) og 

Trichophorum cespitosum ssp. Germanicum. 

For øvrig er terrenget nokså myrlendt med gamle slåttemyrer som domineres av Carex flava 

(gulstarr). Andre karakteristiske arter som inngår er Carex capillaris (hårstarr), C.dioica 

(tvebostarr), Parnassia palustris (jåblom) og Selaginella selaginoides (dvergjamne). En pen 

bestand med Eriophorum latifolium (breiull) står ca. 700 m o.h. På høyere nivåer får de rike 

myrene gradvis innslag av fjellarter. Funnet av Carex microglochin (agnorstarr) ble absolutt 

turens høydepunkt. Ellers kan en nevne Equisetum variegatum (fjellsnelle), Juncus castaneus 

(kastanjesiv) og J.triglumis (trillingsiv). 

Den lavalpine sonen preges av mosedominerte rabber og seint framsmeltede snøleier. Vi 

fulgte en sonering fra gråmoserabb hvor Racomitrium lanuginosum er viktig sammen med 

Empetrum hermaphroditum (fjellkreklig), Loiseleuria procumbens (greplyng) og 

Arctostaphylos alpina (rypebær). Rabben går gradvis over i blåbærmark og videre til 

finnskjegg-snøleie. Foruten Nardus stricta er Anthoxanthum odoratum (gulaks) og 

Alchemilla alpina (fjellmarikåpe) viktige arter. Lengre nede dominerer Salix herbacea 

(musøre) sammen med Gnaphalium supinum (dverggråurt), Sibbaldia procumbens 

(trefingerurt) og Carex lachenalii (rypestarr). Den nederste delen av snøleiet smelter ut meget 

seint. Her er fuktighetskrevende arter karakteristiske som Carex rufina (jøkelstarr), 

C.saxatalis (blankstarr), Deschampsia alpina (fjellbunke) og Eriophorum scheuchzeri 

(snøull). 

Mot toppen av Hamlagrøhorn (1083 m o.h.) stikker det fram tørre knauser som inneholder en 

rik rabbevegetasjon med bl.a. Dryas octopetala (reinrose), Carex rupestris (bergstarr), 

Potentilla crantzii (flekkmure), Silene acaulis (fjellsmelle), Saxifraga oppositifolia 

(rødsildre) og Veronica fruticans (bergveronika). 

Et ufyselig vær med vind, regn og tåke gjorde at oppholdet på toppen av fjellet ble meget 

kortvarig. 

Det var 8 deltakere med på turen. 

Bjørn Moe 

11.september. Soppekskursjon til Haukås i Åsane, Bergen kommune.

Hovedhensikten med ekskursjonen var matsopp, og i så måte var resultatet ikke dårlig: både 

rød- og brunskrubb (Leccinum spp.), piggsopp (Hydnum repandum) og broket musserong 

(Tricholoma luridum), for ikke å snakke om mengder av traktkantarell (Cantharellus 

tubaeformis) og gul trompetkantarell (Cantharellus xanthopus). 

Det ble også anledning til å demonstrere spiss giftslørsopp (Cortinarius speciosissimus) som 

vokste i mengder, særlig i et felt med lerk (Larix decidua), samt gallemusserong (Tricholoma 

virgatum). 

For en del andre vanlige arter i området var sesongen allerede over; det gjaldt både steinsopp 

(Boletus edulis), lerkesopp (Suillus grevillei), risker (Lactarius spp.) og kremler (Russula 

spp.). 

Deltakere : 7 voksne, 2 barn. 

Sigurd Olsen 

18.september. Ekskursjon til Otterstadstølene i Modalen. 

Ekskursjonen gikk med privatiler fra Bergen til Modalen. Der møtte vi vår veiviser og 

kjentmann Idar Langedal. Fotturen opp til stølene ble også brukt til innsamling av matsopp. I 

stølsområdet ble det gitt en orientering om tidligere undersøkelser omkring denne isolerte 

granforekomsten med tanke på granens historie på Vestlandet. Det ble innsamlet myrprøve for 

en mulig framtidig undersøkelse og datering av granens etablering i området. Om 

formiddagen var vi begunstiget med oppholdsvær. 

7 deltakere. 

Dagfinn Moe 


12. mai. Mose- og lavekskursjon til Langøy ved Sotra, Sund kommune. 25 deltakere. 

Første stopp ved bergvegger nedover mot sjøen midt på øya. Her så vi på fuktige 

fattigbergsamfunn: a) Andreaea rothii – Stereocaulon vesuvianum - samfunn i 

sigevannsrenner på svakt skrånenden berg. b) skyggefulle overrislete bergvegger med 

Rhacomitrium ellipticum, R. Aquaticum og R..sudeticum samt Diplophyllum albicans, 

Campylopus atrovirens og Rhacomitrium fasciculare. c) nærmest loddrette til svakt 

overhengende bergvegger med Gymnomitrion obtusum, Douinia ovata og Gymnomitrion 

crenulatum (i masser). Under bergveggen var det rikelig med reutelia samt Sphagnum 

subnitens/S. Telellum. I en hule helt nede ved sjøen rett over flomål studerte vi en 

masseforekomst av Saccogyna viticulosa. På humusdekket berg fant vi her den kompakte 

formen av Sphaerophorus melanocarpus sammen med Mylia og Hymenophyllum. 

Andre stopp var ved en liten bukt vest for høyde 45. Her så vi nordvest-vendte blokker og 

bergvegger med Lepidozia cupressina, Mylia, Hymenophyllum, Bazzania trilobata og 

B.tricrenaya, Sphagnum quinquefaria, Anastrepta orcadense samt Scapania gracilis. På en 

høy bergvegg ovenfor bukta var det praktfullt utviklet Parmelia omphalodes-samfunn med 

bl.a. Platismatia norvegica. Her noterte vi den sjeldne Toninia pulvinata dels voksende 

over Gymnomitrion crenulatum, dels direkte på berget. 

Hans H. Blom og Dag Olav Øvstedal 

27.mai til Hegglandsdalen, Os kommune.

Vi kjørte til Li i Hegglandsdalen. Lokaliteten inneholder rik edelløvskog som står i kontakt 

med kulturmark. De mange varierte kantsonene er dessuten et karakteristisk trekk for 

området. 

I skogen er alm, ask og hassel de viktigste treslagene, men lind finnes også. I feltsjiktet inngår 

en rekke vestlige nemorale arter som skogsvingel (Festuca altissima), lundgrønnaks 

(Brachypodium sylvaticum), myske (Galium odoratum), falkbregne (Polystichum aculeatum) 

og tannrot (Dentaria bulbifera). Hvit skogfrue (Cephalanthera longifolia) har vært kjent 

herfra lenge. Den har holdt seg nokså konstant de siste fem årene med en bestand på ca. 10 

individer. De mer kystbundne artene ramsløk (Allium ursinum), kusymre(Primula vulgaris) 

og bergflette (Hedera helix) er også vanlige. I feltsjiktet for øvrig kan nevnes nyresoleie 

(Ranunculus auricomus), trollbær (Actaea spicata), stortveblad (Listera ovata) og skjellrot 

(Lathraea squamaria). Topografien i skogen er svært ulendt og står i kontrast til de åpne 

engene som domineres av jordnøtt (Conopodium majus). Overgangen mellom skogen og 

engene er artsrike og inneholder blant annet skogfredløs ( Lysimachia nemorum). Her finnes 

også tørrberg med kystbergknapp (Sedum anglium) og vårskrinneblom (Arabidopsis 

thaliana). Et typisk trekk er at tørrbergene stort sett mangler termofile arter. 

Tilbaketuren gikk over Fanafjell. I vegkrysset ved Hjorthaugen stoppet vi for å se på en kjent 

lokalitet for toppstarr (Carex paniculata). Den vokser i kanten av et lite tjern som omkranses 

av svartor (Alnus glutinosa). 

Turen gikk i varmt og fint vårvær og med 19 deltakere. 

Bjørn Moe 

16.juni til Stord. 

Variasjonsbreidda i plantelivet på Stord gjer at ein ikkje treng leite lenge i terrenget før ein 

finn interessante ting. Vår første stopp gjorde me ved Pollen – ein brakkvass-sjø like sør for 

fergeleiet i Sandvikvåg. Vatnet er dels omgjeve av edellauvskog, dels av innmark, og 

systemet er påverka av nitrogenrikt sigevatn frå nedslagsfeltet. Men i staden for å finne den 

typen kantvegetasjon som er vanleg rundt slike vatn, fant me velutvikla samfunn dominerte av 

havstarr (Carex palleacea). Også undervassvegetasjonen var interessant – han inneheld store 

mengder av ålegras (Zostera marina) og havgras (Ruppia sp.). I ei beitemark like ved fant 

me vanleg nattfiol (Platanthera bifolia) i fullt flor. 

Neste stopp gjorde me ved Haga,, like nord for Leirvik. På vegen ned mot stranda såg me 

massevis av spansk kjørvel (Myrrhis odorata) og ormerot (Polygonum bistorta). Sjølve 

Hagavika er ei flat og langstrakt leirstrand som blir blottlagt ved fjøre sjø. Her kunne me 

studera velutvikla samfunn dominerte av ein art som var ny for dei fleste 

ekskursjonsdeltakarane: dvergålegras (Zostera nana). Kulturlandskapet omkring bukta er 

fleire stader omgjeve av svartorskog (Lycopo-Alnetum) som utgjer klimaksfasen her. 

Undervegetasjonen i skogen inneheld m.a. artar som klourt (Lycopus europaeus), slakkstarr 

(Carex remota) og beinved (Ilex aquifolium). 

I Ådlansvatnet såg me m.a. botnegras (Loelia dortmanna), tjønnagras (Littorella uniflora) 

og gul nykkerose (Nuphar lutea). 

Eit anna av dei kjente vatna på Stord er Tveitavatnet. Her kunne me igjen studera nokre artar 

som ikkje nett høyrer til dei mest vanlege på desse kantar: blant anna kjevlestarr (Carex 

diandra). 

Ved Eldøyane, like ved Stord Verft, botaniserte me i nokre tørre område med strandberg. 

Berggrunnen her vitrar lett og gir opphav til eit næringsrikt jordsmonn. Kantvegetasjonen ved 

nokre av strandkratta inneheld m.a. artar som blodstorkenebb (Geranium sanguineum) og 

skogkløver (Trifolium medium). I ein tørrbakke like ved fant me bakkeveronika (Veronica 

arvensis). Det meste av Eldøyane er i dag dessverre fullstendig rasert og planert for 

industriverksemd, men austsida mot Bømlafjorden er framleis intakt. Her såg me m.a.

strandlauk (Allium vineale), heistarr (Carex binervis), kusymre (Primula vulgaris), 

purpurlyng (Erica cinerea) og musekløver (Trifolium dubium). 

Returen blei lagt om Fitjar. 


1.-3.juli. Hovedekskursjon til Batalden. 5 deltakarar. 

Denne vesle øya som ligg helit ute i havet i Flora kommune, huser mange botaniske godbitar, 

og har mellom anna vore omtala i NRK av Jacob Naustdal. Mest kjend er øya for store 

mengder av mosesildre, Saxifraga hypnoides. Etter ein heller slitsom fottur fann vi arten i 

bratte og fuktige rasmarker på nordsida av øya. Her vaks og fleire orkidear, blant anna ein stor 

og rar marihand. Då vi kom rundt til den sørvende delen av øya, fann vi ein varmekjær flora 

med lind, alm, hassel, asal-artar og fine purpurlyngheier. 

Dag Olav Øvstedal 

15. september til Vollom, Seim. 

Botanisk forening hadde slått seg sammen med Soppforeningen i Bergens 

jubileumsekskursjon i forbindelse med 100-årsjubileet for Blytts reise til bøkeskogen ved 

Seim. 

Været var strålende, og ganske mange folk fra begge foreningene var møtt fram. 

Grunnet tørken som hadde vært hele sommeren, ble utbyttet nokså magert, i hvert fall for dem 

som hadde tenkt på matauk. På den andre siden ble det gjort noen funn som bør nevnes: 

Tricholoma sciodes - en grå musserong som står nær gallemusserong. Dette er andre året den 

blir funnet på Seim, ellers er den kjent med få funn fra Øst- og Vestfold. Porpyrellus 

pseudoscaber - falsk brunskrubb. Tidligere kjent med 5 funn i Norge, og dette nye funnet 

danner ny nordgrense for arten. Microglossum viride – grønn jordtunge. Arten er vel ikke 

direkte sjelden, men det foreligger likevel ikke så mange funn av den – kanskje vanskelig å få 

øye på? Sigurd Olsen 


2.juni. Havråtunet på Osterøy. 

Målet med turen var å se på et gammelt kulturlandskap som delvis holdes i hevd fremdeles. I 

tillegg så vi på resultatene av skjøtselsinngrep som ble gjort i området året før. Disse er en del 

av et større prosjekt i regi av Økoforsk. En guide fra Osterøy museum holdt en liten 

innledning om det gamle gårdstunet, og om tidligere bruk av området. 

Kulturlandskapet på Havråtun består stort sett av forskjellige former for beiteeng og slåtteeng, 

samt kulturpåvirket skog. Engvegetasjonen er dominert av Agrostis tenuis (engkvein), 

Deschampsia cespitosa (sølvbunke) og Holcus mollis (krattlodnegress). 

Hele området har gamle styvingstrær. Det viktigste treet i så henseende er Fraxinus excelsior 

(ask). 

Store deler av kulturlandskapet bærer preg av gjengroing, med oppslag av kratt og bregner. 

Nedenfor hovedveien så vi på mer naturlige vegetasjonstyper, hovedsakelig alm-linde-skog 

med hasselkratt. Disse har et fint våraspekt med Orchis mascula (vårmarihånd) og Primula 

vulgaris (kusymre), men vi var i seneste laget for å kunne se dette på sitt beste. 

Med stort og smått var det 20 deltakere. 

Bjørn Olav Lea 

16.juni. Flora og vegetasjon ved ferskvann i Fana.

Formålet med ekskursjonen var å bli kjent med noen av vannene i Fana, samt å lære/repetere 

en del om flora og vegetasjon ved ferskvann. 

Som ekskursjonsmål ble Skeisvatn og Lønningvatn valgt. Begge er halvdype, dystrofe vann, 

med en del tilsig av næring fra områdene rundt. Vegetasjonen rundt vannene er nokså artsrik, 

men inneholder ingen direkte næringskrevende eller sjeldne arter. 

Vi studerte ulike vegetasjonssoneringer fra fukteng og myr til vann. Videre så vi på vann- og 

myrplanter og forskjellige tilpasninger til vått miljø. Det ble blant annet vist hvordan 

vannplanter gjerne har aerenchym (luftvev) som fører oksygen ned til røttene. 

Fra myr og vannkant ved Skeisvatn kan blant annet nevnes Alisma plantago-aquatica 

(vassgro), Carex lasiocarpa (trådstarr), Carex juncella (stolpestarr), Cicuta virosa 

(selsnepe), Equisetum fluviatile (skavgras), Potamogeton alpinus (rusttjønnaks), P.natans 

(vanlig tjønnaks), Scirpus palustris (sumpsivaks) og Sparganium erectum 

(kjempepiggknopp). Fuktmarkspartier inneholdt blant annet mye Angelica sylvestris (sløke), 

Filipendula ulmaria (mjødurt), Myosotis scorpioides (engminneblom), Urtica dioica 

(brennesle) og Valeriana sambucifolia (vendelrot). 

Ved Lønningvatn så vi først på vegetasjon ved utløpet. Her vokste Potamogeton 

polygonifolius (kysttjønnaks), Ranunculus flammula (grøftesoleie), Sparganium erectum 

(kjempepiggknopp) og Stellaria alsine (bekkestjerneblom). Av arter langs vannet ellers kan 

nevnes : Caliitriche palustris (småvasshår), C.stagnalis (dikevasshår), Glyceria fluitans 

(mannasøtgras), Hippuris vulgaris (vanlig hesterumpe), Potamogeton pusillum 

(småtjønnaks), Sparganium angustifolium (flotgras) og S.minimum (småpiggknopp). 

7 personer deltok på ekskursjonen, som ble ledet av Arnfinn Skogen. Det hele ble avsluttet 

med en kopp kaffe m.m. på Flesland flystasjon. 

Ole Berge Meyer 

22.september. Soppekskursjon. 

Det var 14 deltakere på denne soppturen som var tenkt å være i hovedsak en matauk-tur. Men 

det besøkte stedet Lysekloster, er antakelig ett av de best besøkte soppstedene, og de som 

hadde vært der før oss hadde nok gjort godt arbeid. Dessuten var tidspunktet i seineste laget 

for den store fangsten. Det var ubegrensete mengder med honningsopp og også rikelig 

østerssopp. Men selv om det var langt mellom de gode matsoppene, kunne vi glede oss over 

bra vær. Regnet kom først et kvarter før ekskursjonen var avsluttet. Mataukresultat: 

traktkantarell og svartprikket vokssopp aller nederst i skogen. 

Jan Berge 


25.-26.mai. Årets hovedekskursjon gikk til Hardanger midt i fruktblomstringsperioden. 8 

personer deltok, og første dag utforsket vi våraspektet i edellauvskoger langs nordsiden av 

Hardangerfjorden. Her finnes noen av Vestlandets rikeste edelllauvskoger, på forvitret 

rasmateriale under bratte fjellskrenter av kambro-silurisk opprinnelse. Treslagene er 

hovedsakelig hassel, aks, alm og lind. På denne årstiden er lauvverket lite utviklet, og 

trekronene slipper mye lys ned på bakken, hvor det utvikles et særegent plantesamfunn på et 

friskt og svært næringsrikt jordsmonn. I skogbunnen fant vi mengder av vårgeofyttene 

ramsløk, vårkål, kvitveis og vårmarihånd, og spredte forekomster av den eu-oseaniske arten 

jordnøtt (Conopodium majus). Mange av artene i sommeraspektet var på veg fram, slike som 

grasene lundgrønnaks, skogsvingel og skogfaks, samt næringskrevende bregner og flere urter, 

m.a. tannrot, stortveblad og vill-løk (Allium oleraceum). For den som vil oppleve et ”hav” av 

vårmarihånd i blomst, vil vi anbefale en tur til Bergstølia, øst for Øystese, før denne blir totalt

ødelagt av hogst og granplanting. Her fant vi også den relativt sjeldne albinoformen av 

vårmarihånd. 

Vi stoppet også ved den vestligste registrerte lokalitet for blåveis i Hardanger. Men til vår 

store forskrekkelse var denne ødelagt av en skogsbilvei, og vi fant bare igjen noen svært få, 

puslete individer av arten. 

Etter en koselig kveld med overnatting på Hardanger folkehøgskole i Lofthus, fikk vi neste 

dag omvisnig på ”statens forsøksstasjon for fruktdyrking, Ullensvang”. Forsker Lars Sekse 

gav oss et godt innblikk i noe av den forskning som ligger bak fruktdyrkningen på 

Vestlandet. 

Per Arild Aarrestad 

8.juni. Øygardstur. En ny broforbindelse har gjort det mulig å kjøre helt nord i Øygarden, og 

formålet med denne turen var å se på oseaniske vegetasjonstyper og kulturlandskap. De 10 

deltakerne som trosset regnbygene, fikk et godt bilde av lyngheilandskap og myrer som var 

påvirket av tidligere torvuttak. Vi stoppet flere ganger underveis og oppdaget blant annet at 

den hyper-oseaniske hinnebregnen var svært vanlig i selve lyngheiene. På Seløy så vi 

nærmere på en vestvendt bergvegg og fant her flere interessante oseaniske levermoser som 

Lepidozia cupressina, Mylia taylorii, Douinia ovata og Bazzania triolbata. Likeledes var 

heitorvmose, Sphagnum strictum, svært vanlig. På Blomøy fant vi skogjamne (Diphasium 

complanatum) se om er relativt sjelden på Vestlandet, og spesielt i fuktige lyngheier. 

Vi tok oss også tid til en befaring på bølgekraftverket og fikk se de enorme havkreftene i 

aksjon. Dette ble for mange høydepunktet på denne søndagsutflukten. 

Per Arne Aarrestad 

22.juni. Til Herlandsnesjane, Osterøy. Herlandsnesjane naturreservat er en halvøy med 2.4 

km2 vernet myr og furuskog. Dette er den eneste myr i Hordaland som er vurdert verneverdig 

i internasjonal sammenheng (Telma-myr). 

De fleste delmyrene er av atlantisk ombrotrof type, dominert av uregelmessig, kupert 

tuevegetasjon. I bunnskiktet er Rhacomitrium lanuginosum (heigråmose) den kvantitativt 

viktigste arten, men spredt finnes den østlige Sphagnum fuscum (rusttorvmose) og den 

vestlige S.imbricatum (kysttorvmose). Mer vanlige på fastmark er de oseaniske mosene 

Sphagnum strictum (heitorvmose), S.quinquefarium (lyngtorvmose) og Bazzania trilobata 

(tretannmose). 

Minerotrofe flatmyrer i nord har intermediær vegetasjon, men også mindre partier med rikmyr 

forekommer. I de intermediære mykmattene er trivielle arter som Carex lasiocarpa 

(trådstarr), C.rostrata (flaskestarr) og Menyanthes trifoliata (bukkeblad) mest framtredende. 

Av plantegeografiske interessante arter her nevnes de østlige Carex livida (blystarr) og 

Juncus stygius (nøkkesiv). De finnes i mykmatter og løsbunn sammen med Drosera 

intermedia (dikesoldogg), Rhynchospora alba (hvitmyrak) og Utricularia intermedia 

(gytjeblærerot). I fastmatter med grunn torv registrerte vi Lycopodiella inundata 

(myrkråkefot). 

Fra Herlandsnesjane kjørte vi til Haus der vi så på en kjent lokalitet for Acorus calamus 

(kalmusrot). 

På en kort tur langs øyas sydøst-side stoppet vi ved Havråtunet og på Skaftå. Vi så delvis på 

det gamle kulturlandskapet og dels på edelløvskog. En eldre lokalitet for Neottia nidus-avis 

(fuglereir) ble gjenfunnet. 

Bjørn Moe


Torsdag 14. mai om kvelden i pøsende regnvær hadde 10 deltagere samlet seg i Botanisk hage 

for å få demonstrasjon av slekten Rhododendrons systematikk. Dette var en oppfølging av det 

foredrag omviseren P.M.Jørgensen hadde holdt tidligere i uken om dette emnet. 

Vi fikk demonstrert de forskjellige hovedgrupper helt ned på seksjonsnivå. Hagen har et 

meget rikt utvalg av arter der de fleste seksjoner som kan dyrkes på friland er representert. En 

del som bare kan dyrkes inne, var for anledningen utplassert i sin systematiske sammenheng. 

Rhododendronblomstingen var også rik, så der var mye å se på og diskutere, og etter hvert 

som været bedret seg, økte deltagerfloraen med tilfeldige besøkende i hagen. Det ble derfor 

uunngåelig en del rene hagespørsmål. 

Per M.Jørgensen 

23. mai. Søre Sotra. Det første stoppet gjorde vi langs vegen et par km nord for Klokkarvik på 

øyens sørøst-side. I en skråning her finnes et hasselkratt som har et velutviklet våraspekt med 

mye Primula vulgaris (kusymre), og der også Luzula sylvatica (storfrytle) er viktig i 

feltsjiktet. Dette er en skogtype som er karakteristisk for ytre Vestlandet. 

Turens hovedmål var Golten, som ligger lengst sørvest på Sotra. Fra veien tok vi oss fram i et 

småkupert terreng gjennom lynghei og beitemark slik at vi fikk et godt inntrykk av 

kulturlandskapet. Det var ennå tidlig i sesongen, og etter som våren kom så seint dette året, 

var markene ikke ennå blitt skikkelig grønne. Et spesielt forhold ved de skrinne kollene er at 

vegetasjonen på dem har et jevnt innslag med Salix herbacea (museøre). 

De eksponerte klippene ut mot havet har lenge vært kjent som en god lokalitet for Asplenium 

marinum (havburkne). Vi fant først et bestand i en bergsprekk som ligger ca. 30 m o.h. 

Plantene virket her temmelig medtatt, noe som kan være en reaksjon på den meget strenge og 

snørike vinteren. I bergsprekker nærmere sjømålet var plantene mye mer livskraftige i et 

atskillig større bestand enn det førstnevnte. Bergsprekkene er her mindre eksponerte, noe som 

gjør at snøen akkumuleres bedre og gir beskyttelse mot vinterkulden. 

Til tross for et nydelig vårvær var bare 3 deltakere med på turen. 

Bjørn Moe 

14.juni. Edellauvskog i Espevik på Tysnes. 

Fem personer fikk med seg en minnerik, solvarm forsommerdag i en av Hordalands rikeste og 

mest varmekjære edellauvskogslier. Lokaliteten ligger sørvendt ved en smal grusveg som går 

fra Espevik til Sydnes, helt sør på Tysnes. Området ligger innenfor kambro-silur 

bergartsområdet på nordsiden av Hardangerfjorden og har en svært kalkholdig berggrunn. Lia 

er tidligere omtalt i to hovedfagsoppgaver ved Botanisk institutt, Universitetet i Bergen av 

henholdsvis Hans H. Blom og Per Arild Aarrestad. I denne sammenheng kan nevnes at 

skogsamfunnet platesosiologisk tilhører Primulo-Ulmetum med et svært næringsrikt 

jordsmonn hvor basemetningen ligger mellom 80 og 90% og pH-verdiene rundt 7,0. 

Flere steder danner ramsløk tette bestander i skogbunnen og den sterke løkduften minner en 

om eksotiske matretter. Foruten treslagene hassel, ask, alm, eik, lind og barlind, samt busker 

av krossved, trollhegg og kristtorn, finnes et høgt antall urter og noen gras. Her kan nevnes 

kusymre, vårmarihand, breiflangre, rødflangre, sanikel, trollbær, eføy, skogsvingel, skogfaks 

og lundgrønaks. 

Nistepakken ble fortært nede ved stranden nedenfor lauvskogen, hvor lysåpne solvarme 

bakker og knauser gir en særegen flora. I mellom brunostskiver og kaffisuper ble m.a. 

følgende arter observert: vivendel, rognasal, sølvasal, hagtorn- og bjørnebærarter, 

dvergmispel, kantkonvall, hvitblomstrende akeleie, kransmynte. På noe mer vekselfuktig 

kalkrik mark vokste hjertegras.

Søndre del av Tysnes er en naturopplevelse i seg selv og vi vil anbefale alle å gjøre seg kjent 

med denne naturperlen i Hardangerfjorden. I samme området finner en også kristtornskoger 

og kalkfuruskoger. 



14. mai. Vårblomstring i edellauvskoger. 

Turen gikk til Smøråslia i Bergen, samt til Lepsøy og Storomsvågen i Os kommune. 

Våraspektet var i full blomst og ca. 100 arter ble registrert så tidlig på året. Smøråslia er en 

typisk vestnorsk, middels rik askeskog som nederst i lia går over i en svartorsumpskog. I 

området vokser m.a. gullstjerne (Gagea lutea), som er relativt sjelden i Bergensområdet. 

Våraspektet i askeskogen inneholdt kvitveis (Anemonenemorosa), skogkarse (Cardamine 

flexuosa), vårkål (Ranunculus ficaria), nyresoleie (R. Auricomus), ramsløk (Allium 

ursinum), vårmarihand (Orchis mascula) og jordnøtt (Conopodium majus). Arter som 

tannrot (Dentaria bulbifera), storklokke (Campanula latifolia) og firblad (Paris quadrifolia) 

var på veg fram. I svartorskogen dannet kystmaigull (Chrysosplenium oppositifolium), vanlig 

maigull (C. Alternifolium) og soleihov (Calltha palustris) et gulgrønt teppe i skogbunnen. 

På Lepsøy besøkte vi en kalkrik svartorskog med større forekomster av slakkstarr (Carex 

remota). Skogen står på organisk materiale avsatt over skjellsand og er en av de få 

gjenværende bestandene av denne vegetasjonstypen i Hordaland. 

Den tredje lokaliteten i Storomsvågen bød på et fantastisk fargerikt våraspekt med enorme 

mengder blomstrende vårmarihand, vårkål og kvitveis. Her vokste også store bestander av 

stortrollurt (Circaea lutetiana). 


19. juni. Storsøy 

Storsøy ligg I Langenuen mellom Huglo og Tysnesøy. Øya er utan busetnad og om lag 1 km 

lang. Me blei sett i land med privatskyss frå Tysnesøy. Storsøy blei verna som 

landskapsvernområde i 1977. Berggrunnen er kalkrik og det meste av øya er kledd med 

oseanisk kalkfuruskog. Fjellet er overalt gjennomskore av store og små sprekker og dette har 

danna eit karakteristisk karstlandskap som ein knapt finn andre stader i denne landsdelen. 

Furuskogen er samansett av oseaniske, kalkkrevjande og meir trivielle artar. Bergflette 

(Hedera helix), beinved (Ilex aquifolium), vivendel (Lonicera periclymenum) og krossved 

(Viburnum opulus) er vanlege buskar. Ein vanleg art i feltsjiktet er sanikel (Sanicula 

europaea), og fleire stader såg me artar som lundgrønaks (Brachypodium sylvaticum), 

bergfaks (Bromus ramosus), breiflangre (Epipactis helleborine) og skogsvingel (Festuca 

altissima). Snau vaniljerot (Monotropa hypophegea) blei også observert. Av mosar såg me 

m.a. gullhårmose (Breutelia chrysocoma) og kalkkammose ( Ctenidium molluscum). 

Viktig for artsmangfaldet på Storsøy er førekomsten av små strandenger, steinstrender og 

kalkstrandberg i kanten av skogen. På berga fann me artar som bergskrinneblom ( Arabis 

hirsuta), engstarr (Carex hostiana), blodstorkenebb (Geranium sanguineum) og bergfrue 

(Saxifraga cotyledon). I strandkanten vaks artar som saltsiv ( Juncus gerardii), strandrug 

(Elymus arenarius) og saltbendel (Spergularia marina).


3.-5.juni 1988. Askvoll 

For mange ble ekskursjonen til Askvoll i Sogn og Fjordane årets store naturopplevelse. 

Vestlandsavdelingen lokket til seg deltakere fra fjern og nær med agnet ”blåstjerne (Scilla 

verna) i blomst på Bulandet”. Foruten å feste denne sjeldne planten til filmrullen,(jfr. Fig. 1) 

gikk turen også til den botanisk spennende øya Atløy med variert flora og vegetasjon, samt 

strandenger rundt Askvoll. 

Lørdag 4.juni tok vi båt fra Askvoll til Bulandet, hvor vi ble skysset ut på Sandøy av en lokal 

skyssbåt. Her møtte det oss et syn som fikk den mest garvede botaniker til å sperre øynene 

opp. Enger kledt i blått med tusenvis av blåstjerner lyste opp i det ellers praktfulle 

kulturlandskapet. Det ble utført en del botaniske registreringer for en senere artikel i Blyttia 

om denne spesielle planten. Senere samme dag tok Anders Lundberg oss med til en strandeng 

i Askvoll hvor flere fikk sitt første møte med fjørestarr (Carex salina), grusstarr (C.glareosa) 

og pøylestarr (C.mackenziei). 

Søndagen vandret vi i Jacob Naustdals fotspor på Atløy, i edellauvskog, kystlynghei og i et 

ellers vakkert kulturlandskap. Den svært botanikerinteresserte folkehøgskolelæreren besøkte 

øya i 1949 og beskrev da m.a. reinrose (Dryas octopetala)-bestander i lyngheiene. Disse fant 

vi igjen på den kalkrike fjellknausen Brurestakken vest på øya ved Herland. Reinrose voks her 

særlig på rasmateriale under en sørvendt berghammer, men fantes også som innslag i 

lyngheivegetasjonen. Sammen med reinrose voks en annen kalkkrevende fjellplante, nemlig 

bergstarr (Carex rupestris). Innenfor samme område fant vi også nemorale arter som kristtorn 

(Ilex aquifolium) og sanikel (Sanicula europaea), samt de hyperoseaniske plantene 

purpurlyng (Erica cinerea) og hinnebregne (Hymenophyllum wilsonii). 

Artssammensetningen i området må således ansees som sjelden i plantegeografisk 

sammenheng. 

Reinroseheiene er i dag betraktelig mindre arealmessig enn det som ble observert av Naustdal 

i 1949. Den gang var lyngheiene skjøttet med brenning og slått, samt at beitepresset var 

større. I dag gror lyngheiene igjen og den tette, høyvokste røsslyngen ”kveler” de lyskrevende 

reinrosebestandene. Naustdal var redd for at lyngbrenning ville ødelegge reinroseheiene. I dag 

viser det seg at det er mangel på brenning som får reinrosebestandene til å gå tilbake. 

Ekskursjonen medførte også ny sørgrense for ishavsstarr (Carex subspathacea) på en 

strandeng ved Herland. 



Ikke kjent. 

Vestlandsavdelingen, ekskursjoner 1990 

6.mai. Til Golta på Sotra.

Golta ligger på vestsiden av Sotra i Sund kommune, og vi dro hit for å finne havburkne, 

Asplenium marinum. 12 personer + 1 hund møtte opp. Området består av beitemark og 

lynghei med enkelte våtere partier. De fleste oppmøtte var studenter, så floraen ble flittig 

brukt. Havburkne fant vi som ventet i noen bergsprekker helt ute ved sjøen. Ellers kan nevnes 

at vi fant musøre, Salix herbacea, som de fleste forbinder med fjellet. 

Sigrid Lindmo 

20.mai. Til Os, Fusa, Kvinnherad og Kvam. 

Ekskursjonen var lagt opp som en rundtur med stopp i kommunene Os, Fusa, Kvinnherad og 

Kvam. Først så vi på en lokalitet for hjortetunge (Phyllitis scolopendrium) ved Bjånes som 

ligger 2 km sør for fergestedet Hatvik i Os. Denne sjeldne bregnen som ble funnet ny her for 

noen år tilbake, står på en bergknaus like i vegkanten. 

Etter en halv times kjøring i Fusa stoppet vi i Femanger ved en edelløvskog. Det er en liten 

men bratt li med et tresjikt av alm, ask og gråor. Våraspektet var godt utviklet med en rekke 

kystbundne arter som er vanlige i distriktet, særlig ramsløk (Allium ursinum), skogsvingel 

(Festuca altissima), vårmarihand (Orchis mascula), kusymre (Primula vulgaris), storfrytle 

(Luzula sylvatica) og skogfredløs (Lysimachia nemorum). 

I Ølve så vi på en av rikmyrene langs vegen til Skarvatun. Det var tidlig i sesongen for 

myrvegetasjonen, slit at mye ikke var kommet skikkelig frem. Av interessante innslag nevnes 

dikesoldogg (Drosera intermedia), blystarr (Carex livida), brunskjene (schoenus 

ferrugineus) og dvergjamne (Selaginella selaginoides). 

Ved foten av den bratte berghammeren som fører ned til fjorden ved Skarvatun, er 

jordbunnen nokså skifrig med mye forvitringsmateriale og steinhellere. Her er det en rik 

edelløvskog med mye hassel samt kristtorn og grove trær av barlind. Bergflette (Hedera helix) 

setter sitt preg på noen av bergveggene. Karakteristiske i feltsjiktet er stortveblad (Listera 

ovata), lundgrønnaks (Brachypodium sylvaticum), skjellrot (Lathraea squamaria), 

breiflangre (Epipactis helleborine), jordnøtt (Conopodium majus) og falkbregne 

(Polystichum aculeatum). I bergsprekker står svartburkne (Asplenium trichomanes), 

murburkne (A.ruta-muraria), og blankburkne (A. Adiantum-nigrum). Nederst i lien er det en 

liten rik svartorsump med bl.a. bekkeblom (Caltha palustris) og slakkstarr (Carex remota). 

Sonen mellom skog og sjø er artsrik med strandberg som inneholder bergfrue (Saxifraga 

cotyledon), blodstorkenebb (Geranium sanguineum), blåstarr (Carex flacca), fingerstarr 

(C.digitata), kantkonvall (Polygonatum odoratum), fagerrogn (Sorbus meinichii) og 

dvergmispel (Cotoneaster integerrimus). På en liten strandeng ble det funnet skjoldbærer 

(Scutellaria galericulata) og klourt (Lycopus europaeus). 

Siste stopp var kongsbregnelokaliteten sør for Gravdal som har vært kjent her i snart 20 år. 

Størrelsen på bestandet av Osmunda regalis har holdt seg stabilt de siste årene. Flere av 

individene er fertile. 

Bjørn Moe 

Disse referatene er skrevet fra Blyttia av Nina Eltvik 2003.

1981-90 - Universitetet i Bergen

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?