Siste Sjanse – notat 2002-2

-Miljøovervåking av Jønjiljo naturreservat – Punkttakseringer 2002-
Dette kan tolkes som en systematisk forskjell mellom de to metodene, der den mest avanserte
metoden trolig behandler dataene mer konservativt og dermed fjerner noe av den overestimeringen
som en ofte ser i punkttakseringer. En bør vel derfor stole mest på resultatene
beregnet etter metode 2. D.v.s. at maksimal territorietetthet for hyppigste art sentralt i Jønjiljo
(rødstrupe) estimeres til 0,72 territorier/ha og hyppigste art i den løvrike delen opptrer med
estimert tetthet 3,42 territoier/ha. Total tetthet av territorier er, etter denne metoden ca 2,6
territorier/ha og det er 2,8 høyere tetthet av fugl i den lavtliggende, løvrike delen, sammenliknet
med barskogen sentralt i reservatet. Med valg av metode 1, blir dette forholdstallet 2,6
og det virker altså som om dataene med stor tyngde viser at tettheten av hekkende fuglepar i
den lavtliggende delen er minst 2-3 ganger så høy som tettheten sentralt i reservatet.
Ved Fåne er det bare 7 registreringspunkter og usikkerheten i resultatene som rapporteres fra
Fåne er derfor større enn usikkerheten i det totale datasettet eller data fra de sentrale punktene.
4.3. Metode og usikkerhet ved tetthetsestimering
I tabell 3, forrige kapitel, er tetthet av territorier (par) beregnet på to ulike måter, hvor av bare
den ene (metode 2) gir estmater for usikkerhet. Jeg har valgt å bruke metode 1 på
registreringsdata fra 0-50 meter fra punktet, mens metode 2 er forbeholdt hele datasettet.
Tallene som framkommer ved bruk av de to metodene er altså basert på to ulike deler av
datasettet. I begge tilfeller er det kun rapportert tetthetsestimater for de vanligste artene – d.v.s
de artene som antallsmessig utgjør størsteparten av registreringene. For de andre artene (dette
gjelder nokså mange arter, men med få registreringer av hver art) er det for sparsomme data til
at tetthetsestimering er tilrådelig. Dersom en skal kunne gi en pekepinn om tettheten av slike
arter, må en legge ut atskillig flere takseringspunkter. Når det gjelder grønnsisik, har jeg ikke
beregnet estimat for tetthet på tross av at arten er blant de vanligste (nr. 4. i det totale
datasettet, se 4.2.1.). Begrunnelse for dette er gitt i metodekapittelet.
Sikkerheten i tetthetsestimater av fugl er et produkt av besøkseffektiviteten, (ratio mellom
resultatet av et enkelt besøk og det sanne antallet territorier), antallet besøk, kvaliteten på
besøkene (tid, lengde etc) og aksepteringsnivået (min. antall registreringer som skal til for å
regne et territorium). En oppdagbarhet (besøkseffektivitet) på rundt 50% kan antas som et
gjennomsnitt for den ”gjengse” observatør (Svensson 1978). To besøk vil i teorien avdekke ca
75% av de reelle territoriene. Ved å kun bruke få besøk (d.v.s. lavt aksepteringsnivå) løper en
risiko for å inkludere tilfeldige registreringer som et territorium. På den andre siden krever et
høyt aksepteringsnivå at en har helst har mange besøk. Svensson (1978) anbefaler minst syv
besøk og 2 – 3 registreringer av en fugl før en velger å telle det som et territorium. Dataene
fra Jønjiljo er ikke gode nok til å tilfredsstille Svenssons kriterier for et sikkert estimat av
hekkende par, hvilket rapporterte konfidensintervaller i tabell 3 gir uttrykk for. Imidlertid har
det økte antallet registreringspunkter fra 2000 til 2002 redusert konfidensintervallene
betraktelig og dermed gjort estimatene sikrere.
Punkt-takseringer er sårbare for feil knyttet til uriktig avstandsbedømmelse. Sikkerheten i
beregnet territorietetthet beror på at vurderingen av en syngende fugl sin avstand til punktet er
nokså riktig. Dette er en feilkilde som er observatør-avhengig. Det er derfor ønskelig at den
samme personen gjennomfører gjentagelsene i en serie av punkttakseringer. Dermed vil en
kunne følge en trend i dataene, selv om tallene kan være beheftet med en subjektiv feilkilde.
-Siste Sjanse notat 2002 - 2, side 11-