Siste Sjanse – notat 2002-2

-Miljøovervåking av Jønjiljo naturreservat – Punkttakseringer 2002-
teknikk og hannen bruker i større grad dyphakking enn hunnen (Stenberg 1998). P.g.a. problemer med å
artsbestemme (og oppdage) overflatehakking i bark, ble bare dyphakkemerker notert i min undersøkelse og det
er altså rimelig å anta at hannens hakkemerker er overrepresentert i materialet. Det er videre klart at metoden
som er brukt her ikke er egnet til å estimere antallet elementer som fuglene har søkt føde i, fordi selv hannen
benytter andre teknikker enn dyphakking i opp i mot 50% av tilfellene (Stenberg 1998). 26 av 28 elementer med
hakkemerker var gråor, som forventet ut fra den store forekomsten av gråor på lokaliteten. For både læger og
gadd er det en sterk overvekt av hakkemerker i død ved i nedbrytningsstadium 3 (h.h.v. 40% og 69%, figur 2 og
3). Nedbrytningsstadium 3 er det vanligste råtestadiet for død ved på lokaliteten (figur 2 og 3). Selv om andelen
hakkemerker i elementer i råtestadium 3 er større enn andel elementer i dette råtestadiet, er materialet alt for lite
til at dette er signifikant. Blant gadd var det påfallende at ingen av de 13 trærne hvor dyphakkemerker ble funnet
var hele gadd. Muligens er råteforløpet i høye og korte stubber bestemmende for hvilke og hvor mange insektlarver
som finnes i den døde veden, men dette er kun synsing og datagrunnlaget er altfor lite til en gang å kunne
fastslå sikkert at hele gadd i mindre grad benyttes ved fødesøk enn andre typer stående død ved.
De to prøveflatenene ble plassert ut med tanke på å dekke typiske utsnitt av området og egne observasjoner
bekrefter at de er representative for skogtilstanden i leveområdet. Prøveflatene er store nok til at flere titalls
læger og gadd befinner seg innenfor avgrensningen og dataene m.h.p. død ved sammensetning burde være
tilfredsstillende. Når det gjelder hakkemerker, er det totale datasettet (28 elementer) lite. For å oppnå sikre data
om preferert substrat for næringssøk, må man utvide undersøkelsen til større eller flere prøveflater.
I regionen (NØ-Telemark) er det generelt høyt løvinnslag i skogen. Størst konsentrasjon av løvskog finnes langs
vassdrag, rundt kulturmark og i de nederste og mest næringsrike delene av de mange bratte lisidene, særlig de
sør- og vestvendte liene. Ressursutnyttelsen fra gammelt av har vært intensiv med omfattende setring,
lauving/styving og skogsdrift. En del løvrike områder i regionen er suksesjonsstadier fra slike aktiviteter. I
tillegg finnes områder med naturlig høyt løvinnslag; eksempelvis gråor-heggeskog på leirgrunn i sigevannslier,
langs vassdrag og i langstrakte varmekjære lisider. Deler av hvitryggspett-territoriet som beskrives i denne
artikkelen er et gjenvoksningsstadium hvor gran vil bli vanligere på sikt. Imidlertid kan denne prossen ta lang tid
– gråor-heggeskog i lier innen granas utbredelsesområde danner et langvarig suksesjonsstadium fra åpen mark
mot granskog (Fremstad 1997). Rester etter en gammel hustuft rett ved hvitryggspettreiret samt innslag av
styvingstrær (lind og bjørk) og ”kvistbuser” (gran) vitner om at området har vært langt mer åpent for noen
generasjoner siden. Hvor vidt dagens hvitryggspett-territorium og skogene i regionen for øvrig har vært egnet
som leveområde for hvitryggspett for 50-100 år siden blir spekulasjoner: Mer intensiv utnyttelse av løvtrevirke
til ved taler imot dette. Imidlertid inneholder området mange utilgjengelige lier hvor strukturer knyttet til
gammelskog kan ha forekommet til tross for høy menneskelig aktivitet i utmarka. Dessuten kan hagemarkslandskap
i regionen ha inneholdt mye død ved. Fra Hedmark er det kjent at hvitryggspetten hekket i denne typen
skog (J. Kielland-Lund, pers medd. i Stenberg (2001) og i Borch og Nøkleby (1997)). Interessant er det at disse
kildene nevner utstrakt vedhogst i krigstida som en flaskehals for arten.
Reirfunnet ble gjort i en del av Telemark hvor det foreligger svært få observasjoner og ingen tidligere hekkefunn
av hvitryggspett. Avstand til nærmeste hekkelokalitet (antatt årlig hekking, også på 1990-tallet) er ca 50 km.
Imidlertid ble det observert par på egnet hekkelokalitet 40 km fra Notodden-lokaliteten i påska 1997. Intensivert
leting etter hvitryggspett i Telemark på 1990- og 2000-tallet, særlig f.o.m. 1997, har gitt økt antall observasjoner
av arten i Telemark siste tiåret (Stenberg 2001). Økt datamengde skyldes nok først og fremst økt felt- og
innsamlingsaktivitet. Arten viser ustabil opptreden på en rekke av de antatt beste lokalitetene og dette gjelder de
fleste tidligere hekkelokaliteter som ennå er helt eller delvis intakte. På egnede hekkeplasser i fylket observeres
ofte bare én fugl, hvilket indikerer få flytende individer (ikke-hekkere) i bestanden. Per 2002 ser det ut som om
bestanden i fylket er svak, og at få lokaliteter kan karakteriseres som faste hekkeplasser for arten (egne
observasjoner, Spetteprosjektet i Telemark, upubl.). Hvitryggspetten hadde trolig en nokså sterk bestand i
lavlandet i Telemark og Vestfold på 1970-tallet, kfr. Heggland (2000) og Silsand (2000), men nye registreringer
tyder på at arten så godt som har forsvunnet fra Grenland og Vestfold. Det er altså lite trolig at de kystnære
områdene i Telemark og Vestfold produserer et overskudd som kan supplere fugl til Notodden-distriktet.
Kanskje er løvrike lokaliteter og korrodiorer langs vassdragene i vest- og midt-Telemark den viktigste
spredningsveien østover for streifende hvitryggspetter fra sør- og sørvestlandspopulasjonen? Midt- og vest-
Telemark er dårligere undersøkt m.h.p. hvitryggspett enn lavlandet langs kysten og kanskje kan dette området,
ved siden av å være spredningskorridor, også inneholder flere uoppdagede hekkelokaliteter for arten.
Litteratur
Aulén, G., 1988. Ecology and distribution of the White-backed woodpecker Dendrocopus leucotos in Sweden.
Rapport 14, Institusjonen för viltekologi, Sveriges lantbruksuniversitet, Uppsala.
-Siste Sjanse notat 2002 - 2, Vedlegg-