Siste Sjanse – notat 2002-2

More documents

Recommendations

Info

-Miljøovervåking av Jønjiljo naturreservat – Punkttakseringer 2002- avgrenset, ville en måtte ty til radiotelemetri eller intensiv observasjonsvirksomhet for å kunne estimere fuglenes territorium rimelig sikkert . Undersøkelser har vist at størrelsen på samlet sommer- og vinterterritorie for et etablert hvitryggspettpar ligger i størrelsesorden 75 – 200 haa (Bringeland og Fjære 1981; Aulén 1988). Parets totale territorium gjennom året er utvilsomt mye større enn de 33 ha jeg har estimert som leveområde i ungenes reirperiode. Særlig aktuelt som tilleggsområde er et større, løvrikt område som ligger ca 2500 meter nord for reiret. Fuglene kan også benytte et kulturlandskap med hagemark og løvrike kanter ca 3000 meter sør for reiret. Ungene holder seg i hekketerritoriet i minst 1-2 mnd etter at de har flydd ut (Stenberg og Carlson 1998) og det er altså sannsynlig at foreldrene tar med seg ungene ut av reirområdet allerede tidlig på sommeren. Egne observasjoner fra en reirlokalitet for hvitryggspett i Skien (1998 og 1999) indikerer at de voksne fuglene også her i hovedsak benyttet et lite areal, til sammen ca 22 ha, rundt reiret til fødesøk i ungenes reirperiode. Alternative beiteområder til sommer- og vinteropphold finnes fra 1000 til 10000 m fra reirtreet. Med tanke på energibruk, fordelen av å være kjent i territoriet og predasjonrisiko er det etter alt å dømme suboptimalt at ikke fuglenes helårs leveområde er samlet i én flekk med egnet habitat. Hogstad og Stenberg (1997) rapporterer at de voksne fuglene gjennom vinteren ofte observeres i hekketerritoriet og det optimale er trolig at vinterterritoriet ligger som en ”smultring” utenpå hekketerritoriet – som en utvidelse av dette. Det faktum at hvitryggspetten er en arealkrevende art og aller helst bør ha helårs leveområde i form av ett stort, sammenhengende areal, utgjør en stor utfordring for forvaltningen. På mange av de antatt beste lokalitetene for arten i Telemark har hogst redusert og fragmentert andelen gammel løvskog kraftig (kfr. Skiens-lokaliteten nevnt over). Selv om slike lokaliteter ofte inneholder restområder som isolert sett er at av høy kvalitet for hvitryggspett, vanskeliggjøres trolig hekking p.g.a. den spredte fødetilgangen. Undersøkelse av 24 hekkelokaliteter for hvitryggspett på Østlandet, viser høy andel (mellom 54 og 99 %) av skog på middels og høy bonitet (Gjerde m. fl. 1992). En tendens (dog ikke-signifikant) til preferanse for høybonitets lokaliteter er også vist på Vestlandet (Hogstad og Stenberg 1994). Med bare 36 % av lokaliteten på lav bonitet, resten middels, føyer Notodden-lokaliteten seg inn i dette bildet. Skogbrukstaksten viser, med sine 74 % høye boniteter, med ennå større tydelighet et bilde av en høyproduktiv lokalitet. Undersøkelser fra Vestlandet viste en preferanse for skog eldre enn 80 år og unngåelse av skog med alder 20-50 år (Hogstad og Stenberg 1994). Aldersbestemte grantrær på Notoddenlokaliteten viser aldre mellom 60 og 90 år og det er grunn til å anta at dette aldersspennet også er representativt for løvskogen på lokaliteten. Gråor er sterkt dominerende blant død ved og i tresjiktet på lokaliteten. Gråorskoger langs vann og vassdrag er en kjent type leveområde for arten, og det var i denne typen habitat arten hadde sitt siste leveområder i Akershus fylke. Gjerde (1992) angir at gråor enten var til stede i store mengder eller manglet på 19 undersøkte lokaliteter på Østlandet. Gråor er et treslag som nokså fort dør på rot og gråorskoger når derfor relativt raskt en død ved rik fase. Dersom det, i visse skogtyper, ikke tar mer enn 60 – 90 år å gjenskape en død ved dynamikk som favoriserer arten, setter dette interessante perspektiver for restaurering av hvitryggspett-territorier: Det kan være realistisk å gjenskape egnede leveområder for arten innenfor en mannsalder. Hvitryggspetten kan for øvrig hekke i nokså forskjellige skogtyper, så lenge det er rikelig forekomst av døde løvtrær, kfr.Heggland (2000) og Gjerde (1992). Enkelte hekkeplasser for hvitryggspett i Telemark er gamle løv- og blandingsskoger med mange gamle trær og høy grad av urørthet. Minimumsfaktoren for arten er imidlertid antall døde og døende trær, ikke trealder i seg selv. Gjennomsnittlig stammediameter på fødesøksted for fødesøkende hvitryggspett er h.h.v. 9,8 cm og 13,2 cm for hunn og hann (Stenberg 1998). Disse dataene illustrerer tydelig at grove stammer ikke er en nødvendighet for hvitryggspetten, så lenge tettheten av død ved er høy. Flere undersøkelser av hvitryggspettens leveområder i Norge peker på den høye andelen døde trær i territoriet (Gjerde m. fl. 1992; Hogstad og Stenberg 1994). Hogstad og Stenberg (1994) kvantifiserte gjennomsnittlig antall døde trær i 29 reirområder for hvitryggspett i Møre og Romsdal til 154 gadd/ha og 195 læger eller døende, liggende trær/ha. Dataene fra Møre og Romsdal kan ikke sammenliknes direkte med egne data, i det førstnevnte inkluderer død ved med minste diameter mål ned til 5 cm, mens mitt studium bare opererer med død ved >10 cm. Til tross for at jeg har ekskludert stammer
-Miljøovervåking av Jønjiljo naturreservat – Punkttakseringer 2002- teknikk og hannen bruker i større grad dyphakking enn hunnen (Stenberg 1998). P.g.a. problemer med å artsbestemme (og oppdage) overflatehakking i bark, ble bare dyphakkemerker notert i min undersøkelse og det er altså rimelig å anta at hannens hakkemerker er overrepresentert i materialet. Det er videre klart at metoden som er brukt her ikke er egnet til å estimere antallet elementer som fuglene har søkt føde i, fordi selv hannen benytter andre teknikker enn dyphakking i opp i mot 50% av tilfellene (Stenberg 1998). 26 av 28 elementer med hakkemerker var gråor, som forventet ut fra den store forekomsten av gråor på lokaliteten. For både læger og gadd er det en sterk overvekt av hakkemerker i død ved i nedbrytningsstadium 3 (h.h.v. 40% og 69%, figur 2 og 3). Nedbrytningsstadium 3 er det vanligste råtestadiet for død ved på lokaliteten (figur 2 og 3). Selv om andelen hakkemerker i elementer i råtestadium 3 er større enn andel elementer i dette råtestadiet, er materialet alt for lite til at dette er signifikant. Blant gadd var det påfallende at ingen av de 13 trærne hvor dyphakkemerker ble funnet var hele gadd. Muligens er råteforløpet i høye og korte stubber bestemmende for hvilke og hvor mange insektlarver som finnes i den døde veden, men dette er kun synsing og datagrunnlaget er altfor lite til en gang å kunne fastslå sikkert at hele gadd i mindre grad benyttes ved fødesøk enn andre typer stående død ved. De to prøveflatenene ble plassert ut med tanke på å dekke typiske utsnitt av området og egne observasjoner bekrefter at de er representative for skogtilstanden i leveområdet. Prøveflatene er store nok til at flere titalls læger og gadd befinner seg innenfor avgrensningen og dataene m.h.p. død ved sammensetning burde være tilfredsstillende. Når det gjelder hakkemerker, er det totale datasettet (28 elementer) lite. For å oppnå sikre data om preferert substrat for næringssøk, må man utvide undersøkelsen til større eller flere prøveflater. I regionen (NØ-Telemark) er det generelt høyt løvinnslag i skogen. Størst konsentrasjon av løvskog finnes langs vassdrag, rundt kulturmark og i de nederste og mest næringsrike delene av de mange bratte lisidene, særlig de sør- og vestvendte liene. Ressursutnyttelsen fra gammelt av har vært intensiv med omfattende setring, lauving/styving og skogsdrift. En del løvrike områder i regionen er suksesjonsstadier fra slike aktiviteter. I tillegg finnes områder med naturlig høyt løvinnslag; eksempelvis gråor-heggeskog på leirgrunn i sigevannslier, langs vassdrag og i langstrakte varmekjære lisider. Deler av hvitryggspett-territoriet som beskrives i denne artikkelen er et gjenvoksningsstadium hvor gran vil bli vanligere på sikt. Imidlertid kan denne prossen ta lang tid – gråor-heggeskog i lier innen granas utbredelsesområde danner et langvarig suksesjonsstadium fra åpen mark mot granskog (Fremstad 1997). Rester etter en gammel hustuft rett ved hvitryggspettreiret samt innslag av styvingstrær (lind og bjørk) og ”kvistbuser” (gran) vitner om at området har vært langt mer åpent for noen generasjoner siden. Hvor vidt dagens hvitryggspett-territorium og skogene i regionen for øvrig har vært egnet som leveområde for hvitryggspett for 50-100 år siden blir spekulasjoner: Mer intensiv utnyttelse av løvtrevirke til ved taler imot dette. Imidlertid inneholder området mange utilgjengelige lier hvor strukturer knyttet til gammelskog kan ha forekommet til tross for høy menneskelig aktivitet i utmarka. Dessuten kan hagemarkslandskap i regionen ha inneholdt mye død ved. Fra Hedmark er det kjent at hvitryggspetten hekket i denne typen skog (J. Kielland-Lund, pers medd. i Stenberg (2001) og i Borch og Nøkleby (1997)). Interessant er det at disse kildene nevner utstrakt vedhogst i krigstida som en flaskehals for arten. Reirfunnet ble gjort i en del av Telemark hvor det foreligger svært få observasjoner og ingen tidligere hekkefunn av hvitryggspett. Avstand til nærmeste hekkelokalitet (antatt årlig hekking, også på 1990-tallet) er ca 50 km. Imidlertid ble det observert par på egnet hekkelokalitet 40 km fra Notodden-lokaliteten i påska 1997. Intensivert leting etter hvitryggspett i Telemark på 1990- og 2000-tallet, særlig f.o.m. 1997, har gitt økt antall observasjoner av arten i Telemark siste tiåret (Stenberg 2001). Økt datamengde skyldes nok først og fremst økt felt- og innsamlingsaktivitet. Arten viser ustabil opptreden på en rekke av de antatt beste lokalitetene og dette gjelder de fleste tidligere hekkelokaliteter som ennå er helt eller delvis intakte. På egnede hekkeplasser i fylket observeres ofte bare én fugl, hvilket indikerer få flytende individer (ikke-hekkere) i bestanden. Per 2002 ser det ut som om bestanden i fylket er svak, og at få lokaliteter kan karakteriseres som faste hekkeplasser for arten (egne observasjoner, Spetteprosjektet i Telemark, upubl.). Hvitryggspetten hadde trolig en nokså sterk bestand i lavlandet i Telemark og Vestfold på 1970-tallet, kfr. Heggland (2000) og Silsand (2000), men nye registreringer tyder på at arten så godt som har forsvunnet fra Grenland og Vestfold. Det er altså lite trolig at de kystnære områdene i Telemark og Vestfold produserer et overskudd som kan supplere fugl til Notodden-distriktet. Kanskje er løvrike lokaliteter og korrodiorer langs vassdragene i vest- og midt-Telemark den viktigste spredningsveien østover for streifende hvitryggspetter fra sør- og sørvestlandspopulasjonen? Midt- og vest- Telemark er dårligere undersøkt m.h.p. hvitryggspett enn lavlandet langs kysten og kanskje kan dette området, ved siden av å være spredningskorridor, også inneholder flere uoppdagede hekkelokaliteter for arten. Litteratur Aulén, G., 1988. Ecology and distribution of the White-backed woodpecker Dendrocopus leucotos in Sweden. Rapport 14, Institusjonen för viltekologi, Sveriges lantbruksuniversitet, Uppsala. -Siste Sjanse notat 2002 - 2, Vedlegg-
Page 2 and 3: Ekstrakt Siste Sjanse har på oppdr
Page 4 and 5: -Miljøovervåking av Jønjiljo nat
Page 10 and 11: 4.2. Oppsummerende tall -Miljøover
Page 18 and 19: Vedlegg 1. Rådata
Page 28: Siste Sjanse arbeider for bevaring

Siste Sjanse – notat 2002-2

Create successful ePaper yourself

Delete template?

Save as template?