herfra… - Senter mot antisemittisme

om i evangelietekstene, uavhengig av
hensikten eller konklusjonene som
forfatterne kommer med, åpenlyst eller
i det skjulte, er mer forenlig med jødisk
uskyld – langt mer – enn med jødisk skyld
[for Jesu korsfestelse]. Både rettssaken
og henrettelsen av Jesus var utelukkende
et romersk anliggende. Når jeg har
reflektert over disse forhold og kommet
til denne konklusjonen, har jeg ikke hatt
noen apologetiske hensikter i tankene:
Som jøde føler jeg meg ikke kallet til å
forsvare de jødiske autoritetene, eller det
jødiske folket på den tid, for anklager (om
aldri så falske), selv om de har blitt årsak
til utallige lidelser for uskyldige jøder ned
igjennom tidene.
Anklagen har vært at Jesus ble fremstilt
for en jødisk domstol og etter sigende i
henhold til jødisk lov. Rettssaken mot
ham er derfor uløselig knyttet til jødisk
rettshistorie, og krever som sådan vår
oppmerksomhet, adskilt fra det faktum
at Jesus var en jøde som underviste,
kjempet en åndskamp og døde blant sitt
folk i Jerusalem. Å tilbakevise anklagen
om jødisk deltakelse er ikke så mye
en rettferdiggjøring av jødisk lov og
rettspraksis, som en rettferdiggjøring av
de menn som har blitt beskyldt for å ha
dømt [Jesus], selv om de altså ikke gjorde
det. Anklagerne, slik som de har «syndet
under loven», skal derfor «dømmes ved
loven.»[267]
Kilder:
[1] Carmichael, Jesu død (1966) side 9-10.
[2] Teologer som Schierer, Die Geschichte des
juedischen Volkes im Zeitalter Jesu Christi (3.
utgave 1901); Goguel, Jesus and the Origins
of Christianity (1960); Wellhausen, Einleitung
JESU DØD
in die drei ersten Evangelien (2. utgave 1911);
et al. Historikere som Mommsen, Roemisches
Strafrecht (1899, omtrykk 1955); Meyer,
Ursprung und Anfänge des Christentums (5.
utgave 1924, opptrykk 1962); Klausner, Jesus
of Nazareth (4. utgave 1933, hebraisk); et al.
[3] Powell, The Trial of Jesus Christ (1949)
side 14: «Vi deler den tradisjonelle kristne
troen om at det finnes tung historisk og annet
bevis som berettiger en tro utover enhver tvil
om at evangelienes forfattere hadde personlig
kunnskap til, og informasjon om, sakene de
skrev om . ... ».
[4] MacRuer, The Trial of Jesus (1964). Forord
side IX: «Nedtegningen i de fire evangeliene
aksepteres som fakta. Der forfatterne ikke er
i samsvar med hverandre, ses disse avvikene
på samme måte som avvik som finnes i beviset
hos ærlige vitner. Alt bevis blir påvirket av
vitnets anlegg til å observere, hans styrke til å
huske nøyaktig, hans veltalenhet og, dersom
hans bevis er avhengig av andres ord, hvor
nøyaktig informasjonen overrakt ham er. Det
er for bibelforskere å debattere de evangeliske
nedtegnelsene autentisitet og hvorvidt én
versjon av den samme begivenheten skal
foretrekkes fremfor en annen. Legmannens
fremgangsmåte er å akseptere det han finner,
og i dette, behandler han de respektive
beretningene som supplerende til hverandre.»
[5] Winter, On the Trial of Jesus (1961) side
2: «evangeliene ble ikke skrevet med det
formål å veilede historikere. Bruken deres
forfattere hadde sett for seg var av religiøs,
ikke historisk, art. Da evangelistene skrev
sine skildringer av Jesu rettssak, gjorde
de det ikke for å bevare en nedtegnelse for
historisk undersøkelse, men for å overbringe
et religiøst budskap.» Se også Lietzmann,
History of the Early Church (1961) vol. 1 side
223: Evangelisten Johannes «benytter tradisjon
kun for å legge til detaljer og grafisk kvalitet.
Derimot i den frie bruken av sin fantasi, går
han langt forbi de gamle begrensningene i
presentasjon, og med hensikt å presentere,
ikke historie - men teologi.» Sjoeberg,
Der verborgene Menschensohn in den
Evangelien (1955) side 216: «Die evangelische
Ueberlieferung ist Glaubenszeugnis, nicht
Geschichtsschreibung». For kompromiss
synet, Goguel, loc. cit., vol. 1 side 135: «. ...
de fire beretningene (evangeliene) bevart i
Det nye testamentet er ikke ment å eksklusivt
51