herfra… - Senter mot antisemittisme

[113] Fritz Bauer, “Der Prozess Jesus” i: (1965)
4 Tribüne, 1716.
[114] Doktrinen finnes, selvfølgelig, i
evangeliene (Matteus 1, 20; Lukas 1, 35; et al.),
men ble aldri, selv av dem, lagt i Jesu munn.
Det ble fremlagt som et bindende dogme så
sent som ved Nicaea-konsilet i år 325. Se
Bainton, loc. cit. side 166.
[115] Matteus 5, 9.
[116] Matteus 5, 44-45; lignende Lukas 6, 35.
[117] Lukas 3, 23-31; Matteus 1, 6-16. Se også
Romerbrevet 1, 3.
[118] 2. MB 28, 41; 3. MB 8, 12 og 16, 32; 4.
MB 3, 3; et al.
[119] Dommere 9, 15; 1. Samuel 9, 16; 10,
1; 15, 1; 16, 12; 2. Samuel 2, 4; 3, 39; 2.
Kongebok 11, 12; Salmene 99, 21; et al.
[120] 1. Kongebok 19, 17; Jesaja 61, 1; et al.
[121] 1. MB 31, 13; 2. MB 30, 26-29; 4. MB 7,
1; et al.
[122] For eksempel, Esekiel.
[123] Daniel 7, 13-14. jfr. Goguel, loc. cit. side
574-75.
[124] F. eks. Jeremias 4, 13.
[125] F. eks. Salmene 110, 1. Sammenlign
fortellingen i B. Hagiga 14 a og Sanhedrin 38 b
som ifølge rabbi Akiva fastholder at David sitter
på et sete ved siden av Guds trone. Han ble
refset av en av de lærde for at han gjorde narr
av hellighet.
[126] Ifølge Goguel, loc. cit. side 509, er
denne messianske erklæringen av Jesus
«absolutt autentisk. Den kan ikke ha vært
oppfunnet av hverken jøder eller kristne. De
førstnevnte ville vært de siste til å plassere slike
ord i Jesu munn, noe som ville rettferdiggjort
påstandene fremlagt av hans disipler. De
sistnevnte, dersom de hadde ønsket å erklære
sin tro gjennom en erklæring fra sin mester,
ville ikke ha bekreftet kun sin forventning om
hans annet komme (parousia), men ville også
uttrykt sin tro på vissheten om oppstandelsen.
Oppstandelsen var dets garanti.»
Andre lærde (som Lietzmann, loc. cit.) har tvilt
på ektheten av Jesu messianske erklæring,
hovedsakelig på grunn av at konseptet om
Guds sønn var gresk og ikke jødisk. Se
Wendland, «Die Hellenistisch-Roemische
Kultur in ihren Beziehungen zu Judentum
und Christentum» (Handbuch zum Neuen
Testament, bind 1, 3. utgave 1912), side 220 og
følgende sider.
[127] Matteus 26, 65; Markus 14, 63-64.
Versjonen i Lukas 22, 71 er: «Og de sa, hvorfor
trenger vi flere vitner? For vi har selv hørt fra
hans egen munn»; men det nevnes ikke noe
om at klær ble revet i stykker.
[128] Mishna Sanhedrin 7, 5. Se også B. Moed
Kattan 25a.
[129] Mishna Makkot 3, 15 og Keritot 1, 1.
[130] Stack og Billerbeck, Kommentar zum
Neuen Testament aus Talmud und Midrasch
(1922) bind 1, side 1018.
[131] 3. MB 24, 15-16: «Den som forbanner sin
Gud, skal bære sin synd; men om han uttaler
Guds Navn, skal han drepes… »
[132] 5. MB 18, 20; B. Sanhedrin 89a.
[133] Da Jesus kastet ut pengeutlånerne o.
a. fra Tempelet (se fotnote nr. 17), kan det ha
vært sett på som ordensforstyrrelse, men det
ble tydeligvis ikke holdt mot ham. Winter, loc.
cit. side 172, viser korrekt til den politiske, i
motsetning til den teologiske, betydningen av
en messiansk påstand. For mer om de mange
som dukket opp på den tiden og påstod å være
Messias, se Pickl, The Messia (1946), sitert av
Winter, ibid.
[134] Ap.gj. 5, 26-39.
JESU DØD
[135] Jfr. Finkelstein, Akiba – Scholar, Saint,
Martyr (1962) side 9-10.
[136] Den motsigende meningen til Jost,
Geschichte des Judentums und seiner Sekten
(1857) bind 1 side 408, om at utfallet av Jesu
sak beviser at Gamliel ikke var til stede, ser ut
til å være i «petitio principii» ånd.
[137] 1. MB 37, 29 og 34; 4. MB 14, 6; Josva
7,6; Dommere 11, 35; 2. Samuel 1, 11 og 3,
31; 1. Kongebok 21, 27; Job 1, 20 og 2, 12;
Ester 4, 1; et al.. Tilfellet i Ester 4, 1 viser at
det ikke var uvanlig å rive sine klær når man
fikk dårlige nyheter: B. Moed Kattan 26a; f.eks.
når en hører om krigsutbrudd (Shulhan Aruh,
57