Create successful ePaper yourself
Turn your PDF publications into a flip-book with our unique Google optimized e-Paper software.
«Hva er det som skjer?» Han var nysgjerrig.<br />
Jeg hadde ikke tid, ikke akkurat nå. «Senere.»<br />
Han sto igjen som et eneste stort spørsmålstegn.<br />
Telefonkiosken på hjørnet av Møhlenpris ringte.<br />
Det var mørkt ute, bare noen få lys i noen leiligheter<br />
var på. Det var sent, jeg burde vært i seng,<br />
men jeg sto og ventet. Jeg tok telefonen, det var<br />
stille en stund. En svak stemme sa navnet mitt.<br />
Jeg svarte. «Stine?»<br />
«Ja.» Hennes stemme var langt borte.<br />
«Hvordan går det?»<br />
Jeg svarte sakte med vilje. «Bra.»<br />
«Ja?»<br />
Jeg lot det gå.<br />
«Det er godt å høre.» Hennes stemme <strong>for</strong>svant.<br />
Hun gråt.<br />
«Hva er det som skjer, Stine?»<br />
I bakgrunnen var det merkelige lyder. «Det<br />
er godt å høre stemmen din.»<br />
Jeg ble bekymret.<br />
Hun <strong>for</strong>tsatte. «Jeg savner deg.»<br />
20<br />
KRIM<br />
Jeg gjorde alt <strong>for</strong> ikke å svare. «Stine, kan vi<br />
møtes et sted?»<br />
«Jeg kan ikke.»<br />
«Hvor<strong>for</strong> ikke?»<br />
«Jeg er redd.»<br />
«For hva?»<br />
Hun snakket <strong>for</strong>t, utydelig, bare stoppet av<br />
gråt og det som jeg trodde var usikkerhet men<br />
som lignet mer på frykt. «Jeg gjorde det han sa,<br />
men han, ja, han skyldte på og...»<br />
«Slapp av, ta det med ro. Hallo?»<br />
Men det var stille i den andre enden. I det<br />
fjerne ringte kirkeklokkene.<br />
Den kvelden satt jeg ved datamaskinen og så ut<br />
i løse luften. Jeg hadde ringt Stine flere ganger,<br />
men fikk ikke noe svar. Jeg var i seng før klokken<br />
elleve. Jeg så bort på bildet av Stine på nattbordet<br />
mens tankene mine lekte med meg.<br />
Det var mørkt, jeg skimtet noe i skumringen.<br />
Blondt hår, ryggen mot meg. Hun snudde seg.<br />
Det var Stine, hun smilte til meg. Hun la hodet<br />
mot brystet mitt. Jeg holdt rundt henne. Hun la<br />
armene rundt halsen min og tvang hodet mitt<br />
ned. Stine gråt. Hun så opp på meg med triste<br />
øyne. Hun ga meg et kyss. Hun smakte søtt. Jeg<br />
kysset henne. Plutselig våknet jeg med et brak.<br />
Håret mitt var vått av svette, pusten min<br />
ujevn. Jeg fikk pusten tilbake og så på bildet av<br />
Stine igjen. Jeg hadde en dårlig følelse.<br />
På Høyden var området kaldt og nesten tomt.<br />
Jeg gikk inn i biblioteket. Lyset på innsiden var<br />
varmt og det beskyttet de få sjelene som var<br />
spredt omkring i sin egen lille verden.<br />
Krogh var der. Han så opp, nesten litt skremt.<br />
«Hei.»<br />
Jeg datt ned i en stol. Han så bekymret på<br />
meg, jeg var sliten. «Hva er det som skjer?»<br />
Jeg sukket, rettet på brillene mine, og lette<br />
lenge etter de rette ordene. Jeg <strong>for</strong>talte om Stine.<br />
Krogh så på meg, visste at jeg ikke kunne la dette<br />
ligge.<br />
«Hva har du tenkt å gjøre?»<br />
«Jeg skal sparke ned noen dører og få noen<br />
svar.»<br />
28. mars 2007 STUDVEST<br />
Den første døra jeg sparket var døra til lesesalen.<br />
Jeg gikk rett mot henne, Marit altså, en av<br />
venninnene til Stine. Hun så rart på meg, lurte<br />
sikkert på hvem jeg var.<br />
Jeg gikk rett på sak. «Har du sett Stine?»<br />
Hun så <strong>for</strong>fjamset ut, ristet <strong>for</strong>siktig på hodet.<br />
Jeg begynte å bli utålmodig. «Når så du<br />
henne sist?»<br />
«Noen dager siden.»<br />
«Hvor da?»<br />
«På skolen.»<br />
Jeg ga meg ikke. «Med hvem da?»<br />
Hun nølte, så rundt i lesesalen på nysgjerrige<br />
ansikter som rettet oppmerksomheten mot<br />
oss.<br />
Jeg brydde meg ikke, jeg ville ha svar.<br />
«Hvem?»<br />
Hun hvisket navnet.<br />
Skolen var en gul bygning som lå midt på<br />
Høyden. Den hadde en åpen plass, perfekt <strong>for</strong><br />
flotte vårdager, men nå var det grått som vanlig.<br />
Fire eller fem karer satt ute på noen benker.
Change language