Skriftserien 2-2000.pdf - Nei til EU

LYDSTATEN SVERIGE
disse saksfeltene. EU er for eksempel en tollunion. Dermed representerer
EU-kommisjonen EU-landa på internasjonale handelskonferanser. De enkelte
EU-land har sine medlemmer i EU-delegasjonen på slike konferanser, men
kan ikke fremme nasjonale synspunkter. Det er EU-synspunktene som skal
fremmes.
Danmark måtte for eksempel gå til Norge for å få fremma danske synspunkter
på den store miljøkonferansen i Rio de Janeiro i juni 1992. Der ville
Danmark ta opp forslag om en internasjonal konvensjon for transport av
radioaktivt avfall. Danskene fremma først forslaget internt i EU og ble nedstemt.
Som EU-medlem kunne den danske regjering da ikke lenger fremme
forslaget for Rio-konferansen. Det danske utenriksdepartementet gikk derfor
i all hemmelighet til svensk og norsk UD for å be Sverige og Norge om å
fremme forslaget.
Nå er også svenskene inne i EU. Sammen med Danmark ville Sverige i
1995 fremme et forslag om å forby eksport av farlig avfall fra i-land til uland.
Det skjedde innen rammen av Basel-konvensjonen, en internasjonal
konvensjon som regulerer transport på verdenshavene. Forslaget ble stemt
ned i EUs Unionsråd. Danmark og Sverige ville fortsatt fremme forslaget
innen Basel-konvensjonen. Da svarte Kommisjonen med å true med rettssak
for EF-domstolen dersom forslaget ble ført videre på tvers av EU-vedtaket.
Saken løste seg ved at Norge fremma det forslaget som Danmark og Sverige
ikke lengre kunne fremme.
Seinere slutta EU seg til hovedtrekkene i det norske forslaget. Men det er
en annen historie.
Lone Dybkjær, aktiv EU-tilhenger, tidligere dansk miljøminister og gift
med statsminister Poul Nyrup Rasmussen, kommenterte situasjonen slik i
EU-parlamentet: «Kun fordi Norge står udenfor og kunne opretholde et lignende
forslag, kunne det behandles. Jeg har varmt støttet Norges medlemskab.
Dette er desværre et eksempel på, at det var godt, at Norge ikke blev
medlem. Det var godt for miljøet i hvert fald.» (16.nov. 1995)
Det er grunn til å spørre: hvem skulle danskene og svenskene gå til dersom
også Norge var blitt medlem av EU?
Under WTO-forhandlingene i Seattle i månedsskiftet november/desember
1999 sto det store nasjonale interesser på spill både for store og små
land. Men ikke alle kunne hevde dem. Den svenske handelsministeren måtte
erkjenne overfor Dagens Nyheter at Sverige ikke kunne ha en egen linje i
Seattle: «Den som forhandler i vårt navn er jo EU. Og Sveriges prioriteringer
deles ikke av alle EU-medlemmer».
Ved slike forhandlinger sitter ikke Sverige ved forhandlingsbordet og kan
for eksempel ikke støtte viktige krav fra u-land ved å gå i allianse med dem
når det kvesser seg til. Den handlefriheten har fortsatt Norge.
SIDE 16 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000