Skriftserien 2-2000.pdf - Nei til EU

LYDSTATEN SVERIGE
ble ikke disse spørsmålene tatt opp særlig mye, verken i pressen eller i andre
media.»
Dermed snubla talsmannen for svensk UD rett inn i en ytterst presis diagnose
av hvordan EU-debatten foregikk – både i Sverige og Norge. Argumentene
og konklusjonene i GATT-rapporten var nettopp «gammelt nytt» for
den som fulgte nøye med i EU-debatten. Men en måtte følge nøye med.
Nei-sidas økonomer redegjorde nøkternt for disse handelspolitiske konsekvensene.
Nøkternt fordi konsekvensene ikke var dramatiske, sjøl om de
var entydige. De var så entydige at ja-sida måtte unngå diskusjonen.
Ja-sida brukte i stedet sine statsråder, departementer og direktører til å
snakke om helt andre ting, om kapitalflukt, renteøkning, farene for markedsadgangen,
kort sagt om alle de farene som ikke har slått til i Norge etter
1994.
Dermed ble de nei-argumentene som svensk UD etterpå lot som om «alle
visste», hengende i lufta som påstander blant tusen andre påstander i den
EU-debatten som sannelig kunne være forvirrende nok for velgere uten spesiell
interesse for det innfløkte systemet av tollsatser, importkvoter og importlisenser
som EU opererer med overfor fattigere deler av verden.
På dette punktet som på så mange andre ble EU-debatten – både i Norge
og Sverige – ingen debatt om faktiske forhold, men et spørsmål om troverdighet.
I denne kampen om troverdighet valgte den svenske regjeringen å
holde GATT-rapporten hemmelig nettopp fordi den fortalte noe «alle visste».
Noe alle «velinformerte» visste.
GATT-rapporten ville gi økt troverdighet til nei-sidas økonomer. Derfor
var det viktig for den svenske regjeringen at svenske velgere ikke fikk vite
det «alle visste».
Og derfor ble det etterpå viktig for svensk UD å gi media skylda for at
velgerne ikke fikk vite noe, for journalistene kunne ha fortalt dem det dersom
de ikke hadde vært så «uinteressert i handelspolitikk».
Og journalistene? De burde ha visst at makthavere alltid har mer å skjule
enn de som utfordrer makthavere.
Hvis Gro kunne innrømt såpass
På en del punkter var den svenske ja-sida mer ærlig enn den norske.
På spørsmålet «Hvilket nei-argument har du mest sans for?» svarte
daværende statsminister Ingvar Carlsson: «Det er et poeng at man
avstår nasjonal suverenitet. Et annet poeng er at det også kan bli
vanskelig for et land å ha en klar utenrikspolitisk profil.»
Dagens Næringsliv 18.4.94
SIDE 30 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000