Skriftserien 2-2000.pdf - Nei til EU

LYDSTATEN SVERIGE
og regionalpolitikken og utenrikspolitikken. Riksdagen har oppretta ei EUnemnd
der statsrådene kommer for å informere om hvilke beslutninger EU
skal ta neste uke. Da er det ofte for seint å endre på Sveriges forhandlingsposisjon.
(JW 32-33)
Ingen subsidiaritet
Ved festlige anledninger ikler EU seg prinsippet om subsidiaritet: det at beslutninger
tas på så lavt nivå som mulig, og at ingen beslutninger tas på høyere
nivå enn det som er nødvendig. (Men skal du ta transportstøtten fra Volvo-fabrikken
i Umeå, er det jo nødvendig å ta beslutningen i Brussel og ikke
i Stockholm.)
Tar en subsidiariteten på alvor, skulle en tro at det foregikk en løpende
diskusjon av hvilke beslutninger som skal tas på EU-nivå, hvilke på statlig
nivå og hvilke på regionalt og lokalt nivå. Sören Wibe opplevde ingen slike
diskusjoner: «Det er svært lett å finne et hundretall beslutninger i EU-parlamentet
som i en eller annen form har gått ut på å føre makt fra nasjonalt
nivå til EU-nivå. Det er mange ganger vanskeligere å finne en eneste beslutning
som går i motsatt retning, det vil si der EU-parlamentet anbefaler att EU
skal ha mindre, i stedet for mer makt.»
En undersøkelse av Jonas Jansfors viste at EU-parlamentet stadig mer pågående
krever at makt overføres fra medlemsstatene til EU. Mens EU-parlamentet
i 1995 gjorde 10 slike vedtak, var tallet 43 i 1998. I løpet av denne fireårsperioden
fant han ikke et eneste vedtak om å føre makt tilbake til medlemsstatene.
Nei-politikere, nei takk!
De fleste medlemmene i EU-parlamentet mener at EU-kritikere ikke bør ha
noen plass i parlamentet fordi de «ikke deler den europeiske visjonen». Pierre
Schori, listetoppen for de svenske sosialdemokratene ved valget til EUparlamentet
i 1999, er enig: «EU-kritikk skal fremmes på hjemmebane, i Riksdagen
om man vil, men når vi er i Brussel, er vi der som medlemmer av EU
og skal oppføre oss deretter.» (Dagsavisen 16.1.99)
Mange svenske nei-velgere fra 1994 følger i praksis samme linje. Ved valget
til EU-parlamentet i september 1995 satt halvparten av velgerne hjemme.
Blant dem som stemte, var det like mange EU-tilhengere som EU-motstandere.
Men blant den halvparten som satt hjemme, var det fire EU-motstandere
for hver EU-tilhenger. Hvorfor skal EU-motstandere sende folk til et
parlament de ikke vil ha til å bestemme over seg?
Wibe svarer sine gamle kolleger i EU-parlamentet slik: «Når man nekter
EU-kritikere (den moralske) retten til å sitte i EU-parlamentet, så sier man
egentlig samtidig at EU-parlamentet ikke skal være demokratisk. Det skal da
representere bare den del av befolkningen som alt fra begynnelsen er overbe-
SIDE 6 NEI TIL EUs SKRIFTSERIE – NR. 2 2000