Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet
You also want an ePaper? Increase the reach of your titles
YUMPU automatically turns print PDFs into web optimized ePapers that Google loves.
legebehov i forhold til andre laboratoriespesialiteter.<br />
All diagnostikk og behandling av kreft<br />
er basert på patologisk-anatomiske diagnoser.<br />
Patologisk-anatomisk diagnostikk blir i økende<br />
grad brukt til å utelukke kreft på tilstander som<br />
ligner kreft (f.eks føflekker). Dette er viktig å<br />
ha klart for seg når en vurderer <strong>det</strong> totale<br />
volum av histologiske og cytologiprøver.<br />
I tillegg til kreft er undersøkelse av<br />
kroniske betennelsestilstander i ulike organer<br />
(mage-tarm, lever, nyre, lunger, hud, muskulatur,<br />
etc) et område hvor vevsundersøkelser har<br />
en svært viktig plass i den diagnostiske<br />
utredningen og oppfølgingen av pasienten. Det<br />
samme gjelder en del infeksjonssykdommer<br />
ofte hos pasienter med svekket immunforsvar.<br />
Likeledes inngår vevsundersøkelser i utredning<br />
av pasienter (særlig barn) med mistanke<br />
om stoffskiftesykdommer og arvelige og<br />
medfødte sykdommer ofte i forbindelse med<br />
aborter og dødfødsler.<br />
Ett særlig viktig område er vevsundersøkelse<br />
i forbindelse med diagnostikk av<br />
sykdommer i sentralnervesystemet, som regel i<br />
forbindelse med obduksjon. Særlig gjelder<br />
<strong>det</strong>te kroniske tilstander som medfører svekkelse<br />
av nerve- og muskelsystemet (som f. eks<br />
Parkinsons sykdom, multipel sklerose, alkoholisme,<br />
etc), og uklare demenstilstander som<br />
f.eks Alzheimers og Creutzfeldt-Jacobs sykdom.<br />
En vevsundersøkelse ansees som regel<br />
som “gullstandard” i å fastslå korrekt diagnose<br />
og kan vanligvis ikke erstattes av andre<br />
undersøkelser.<br />
For en patolog er god kommunikasjon<br />
med rekvirerende lege (opplysninger angitt på<br />
remisse) viktig. I enkelte tilfeller vil kontakt<br />
med røntgenlege og andre laboratorieleger<br />
(f.eks. mikrobiolog) være av betydning, men<br />
stort sett hviler diagnosen på <strong>det</strong> grunnlag<br />
patologen kommer frem til ved mikroskopering<br />
av vevsnitt eventuelt med tillegg av<br />
spesialundersøkelser (elektronmikroskopi, immunhistokjemi).<br />
2.8.2 Hvem er rekvirentene?<br />
Bruk av celleprøver er særlig knyttet<br />
opp mot livmorhalsundersøkelser der prøvene<br />
vanligvis tas av allmennpraktiserende leger og<br />
gynekologer. Celleprøver fra andre organer tas<br />
av leger på øre-nese-halsavdelinger og kirurger<br />
når <strong>det</strong> gjelder punksjonscytologisk under-<br />
20<br />
søkelse av svulstlignende tilstander på halsen<br />
og av kirurger når <strong>det</strong> gjelder “kuler” i<br />
brystene og fra andre overflatisk beliggende<br />
organsystemer (underhud/muskulatur/ lymfeknuter<br />
etc). Svulster i innvollsorganene krever<br />
som regel ultralydveiledning og utføres derfor<br />
i stor grad på røntgenavdelingene. Undersøkelser<br />
av kroppsvæsker (urin, ascites,<br />
hjernevæske) er også et annet viktig område<br />
hvor celleprøver inngår.<br />
Fjernelse av føflekker og svulstlignende<br />
tilstander i hud utføres i stort antall<br />
av allmennpraktiserende leger, men også av<br />
hudleger og kirurger. Kikkehullsbasert vevsprøvetaking<br />
fra mage/tarm, luftveier og urinveier<br />
utføres av indremedisinere og kirurger.<br />
Operasjonspreparater mottas fra kirurgiske og<br />
andre operative avdelinger (kirurgi, øre-, nese-,<br />
hals-, gynekologi, ortopedi etc.). Selv “småfag”<br />
som øyespesialiteten, nevrologi og<br />
revmatologi baserer deler av sin diagnostikk på<br />
patologisk-anatomiske undersøkelser.<br />
Patologen kommuniserer primært med<br />
de legene som har tatt prøven ved å gi<br />
skriftlige svar med mest mulig presise og komplette<br />
diagnoseformuleringer ofte med<br />
utdypende forklaringer og anbefalinger om<br />
videre tiltak. Ved hurtigsvar (cito!) er <strong>det</strong><br />
vanlig å telefonisk meddele legen som har tatt<br />
prøven hvilken diagnose som er stillet.<br />
Tradisjonelt har demonstrasjon av<br />
obduksjonsfunn vært en sentral arena hvor<br />
patolog og kliniker har diskutert viktige forhold<br />
ved diagnostikk og behandling av<br />
pasienter som dør i sykehus.<br />
Ved alle patologiavdelinger på sentralog<br />
regionsykehus inngår klinisk-patologiske<br />
konferanser som en del av <strong>det</strong> nødvendige<br />
samspill mellom patologer og klinikere. Dette<br />
er en nødvendig organisering av virksomheten<br />
for å optimalisere utbyttet av den foretatte<br />
vevsundersøkelsen og fungerer også som et<br />
viktig kvalitetskontrolltiltak. En klinisk-patologisk<br />
konferanse foregår som en intern konferanse<br />
med demonstrasjon av videobilder av<br />
histologiske og cytologiske preparater projisert<br />
på storskjerm hvor både klinikere og patologer<br />
kan diskutere funn og kliniske opplysninger.<br />
Samarbei<strong>det</strong> med allmennpraktiserende<br />
leger og perifere sykehus foregår vanligvis<br />
telefonisk. Det er få patologiavdelinger<br />
som har formalisert møtevirksomhet med<br />
eksterne rekvirenter. Dette gjelder både
Change language