Patologifaget i det norske helsevesen. Med ... - Helsetilsynet

2.8.4 Samarbeid med universiteter og
forskningsmiljøer
Patologi er et forskningsbasert fag og
for fagets utvikling er nær kontakt til gode
forskningsmiljøer, særlig på universitetene av
betydning. Dette har også vært en tradisjonsbærende
del av faget som vi tidligere har pekt
på. Vevs- og celleundersøkelser inngår i
mange forskningsprosjekter og det er derfor av
stor betydning at interaksjonen med akademisk
og diagnostisk patologi er god. Her kan en
hente gjensidig inspirasjon til utvikling av nye
metoder og komme frem til ny medisinsk
erkjennelse. Gjensidig samarbeid mellom
universitet og regionsykehus har også bidratt
til felles utnyttelse av kostbart utstyr (f.eks
elektronmikroskop, flowcytometer, billedanalyse
etc).
Spesielt er kompetanseutnyttelse et
område som bidrar til høyning av faglig
standard og som kommer både universitets- og
sykehusdelen til gode. I tillegg vil en positiv
rekruttering til begge sider av faget kunne
oppnåes dersom gode samarbeidsordninger
etableres. Således er samspillet med gode
forskningsmiljøer en nødvendig basis for
patologifagets virksomhet og fremtid.
2.8.5 Interaksjon med den politiske og
administrative del av helsevesenet
Kjennskapen til faget patologi er ofte
mangelfull blant mange i helsevesenet, i det
offentlige byråkrati og blant politikere med
ansvar for helsespørsmål. Det er ikke uvanlig
at patologi identifiseres i første rekke med
likundersøkelser. For å synliggjøre dette
sakses følgende avsnitt i forordet til William
Mc. Kee German`s bok “Doctors Anonymus”:
“Patologen kunne passende kalles
legevitenskapens ukjente mann. Millioner
av mennesker som aldri har vært
i en operasjonssal, har sett kirurgen i
arbeid på kino eller teater. Millioner
av andre er kommet i personlig
kontakt med obstetrikeren som hjelper
barna til verden, eller pediateren som
verner om helsen senere i livet......
Men når en tilfeldig bekjent spør meg
hva slags lege jeg er og jeg svarer
“patolog”, ser han like klok ut. Tilmed
venner som ikke er leger, men som jeg
har kjent en ti-femten år, venner som
faktisk har sett meg arbeide i
22
laboratoriet har høyst dunkle
forestillinger om hva som menes med
patologi.”
De fleste patologer vil kjenne seg igjen
i denne beskrivelse. Bevisstheten om
patologien selv blant folk som arbeider i
helsevesenet er ofte svært mangelfull. Denne
manglende oppmerksomhet gir ofte utslag i
(utilsiktet?) nedprioritering av faget. Derfor er
patologer i liten grad trukket med i
komitearbeid vedrørende prioriteringer i
helsevesenet. Dette har sine konsekvenser med
manglende synliggjøring av fagets betydning.
Et bedre samspill med helsepolitikere og
helseadministratorer og en høyning i
forståelsen av patologifagets betydning i
grupper som har avgjørende innflytelse på
utformingen av helsepolitiske standpunkter er
svært viktig. Særlig er det av betydning at
helsepolitikere og administratorer i helsevesenet
er klar over de belastninger som
introduseres for bl.a. patologiavdelinger når
nye pasienttiltak settes i verk.
2.9 Utviklingstendenser i patologifaget
Arbeidsbelastningen for patologiavdelingene
bestemmes i hovedsak av eksterne
forhold, dvs. aktiviteter knyttet til det kliniske
arbeid ved sykehus og i allmennpraksis. Med
den eksplosjonsartede økte kunnskapsmengde
innen naturvitenskap og medisin parallelt med
den teknologiske utvikling vil forventningene
og senere forpliktelsene til patologifaget bli
større i de nærmeste årene. Dette kan bidra til
videre økning i prøvetall, men belastningen vil
også bli større som følge av økt innsats per
prøve (kvalitetskontroll, spesialundersøkelser).
I Generalplan for patologi av 1981 ble det
beregnet at det ble foretatt vevsundersøkelse
av 4 av 100 mennesker i Norge hvert år. Dette
er i 1997 økt til det doble (8 av 100).
Vi vil forvente at antall vevsundersøkelser
vil øke med ca 3-4% hvert år i årene
som kommer. Dette er noe mindre økning enn
det vi har hatt i den siste 20 års perioden (ca.
6% pr. år). Større behov for verifisering av den
sykelige prosess og økt tilgjengelighet til
spesialundersøkelser og krav til kvalitetssikring
har medført at det tas ut mer vevsmateriale
(vevsblokker og snitt) i dag enn for
10 år tilbake. Den utstrakte bruk av