I absurde omstendigheter

Kristine Storli Henningsen 

Illustrert av Tom Sølvberg 

I absurde 

omstendigheter 

- En humoristisk, trøstende og ukorrekt 

førstehjelpsbok for nybakte foreldre


I absurde omstendigheter 

Gratis e-bok, 2013 

Sats, omslag og illustrasjon: Tom Sølvberg 

© Kristine Storli Henningsen 

Kopiering fra boka er ikke tillatt uten avtale med forfatteren 

Innspill og reaksjoner mottas med takk: 

antisupermamma@gmail.com 

antisupermamma.wordpress.com


Illustrert av Tom Sølvberg 

I absurde 

omstendigheter 

- En humoristisk, trøstende og ukorrekt 

førstehjelpsbok for nybakte foreldre

Forord 

”Babyer er skapt søte fordi vi skal tåle så mye dritt fra dem”. Dette utsagnet 

kom fra en av mine nærmeste venninner, i perioden da hun hadde et kolikkbarn. 

Dritt? Jeg forsto ikke hva hun mente. Inntil jeg fikk barn selv. Da kunne 

utsagnet like gjerne ha kommet fra meg selv. For man skal virkelig tåle en hel 

del av disse babyene. Selvsagt finnes det unntak. Noen får smilende babyer 

som sover hele natten. Andre får skrikende babyer som ikke sover i det hele 

tatt. Og da blir tilværelsen alt annet enn rosenrød. For meg føltes den til 

tider helt absurd – derav tittelen på boka. 

Den absurde tilværelsen startet allerede da jeg var gravid. Jeg så på 

alle kvinnene som gikk rundt med struttende mager, og visste at jeg snart 

ville være en av dem. Tenk at de rommet miniatyrmennesker av alle slag. Og 

i min mage levde det et lite frø som ble større dag for dag, og som skulle 

være mitt ansvar i de neste 18 årene. Nei, la oss ikke starte boken med 

underdrivelser. Hele livet ville dette mennesket være en del av mitt liv, og 

kreve noe av meg. Pupp og kos. Bleieskift og godnattsanger. Lek og trilleturer. 

Moteklær og lappen. Kjærester på overnatting. Penger til husleien. Ok, la oss 

ikke hoppe for langt frem i tid heller. Det første året har man nok med nettopp 

dette - det første året. Derfor har jeg valgt å fokusere på det. Og jeg 

har tatt med litt om svangerskap og fødsel, ettersom dette tross alt er en 

naturlig del av det å få barn.

Boken kan kanskje hjelpe deg når alt ikke går etter de andre bøkene. Forhåpentligvis 

vil den også redusere supermamma-presset og bringe fram latteren 

innimellom barseltårene. For jeg har garantert gjort alle feilene og 

tenkt alle de bisarre tankene. Jeg syntes det var like tøft og vanskelig å 

bli mamma, som jeg synes det var morsomt og givende. Tipsene du får er 

verken vitenskapelige eller politisk korrekte, men godt utprøvd av undertegnede, 

som fikk tre barn på 3 ½ år. Kanskje vil du til og med synes noen 

av dem er litt på kanten. Men dette er metoder og triks som har fungert for 

meg. Jeg vet at når poden skriker fjerde timen på rad i sengen, hjelper det 

lite med en helsesøster som formaner om “viktigheten av faste leggerutiner”. 

Da trenger både du og babyen førstehjelp.

Jeg er gravid, og alt ligger til rette. 

Hvorfor er jeg ikke jublende glad? 

Før tenkte jeg at det mest naturlige i verden var å få barn. Og det er det 

jo – sett fra et biologisk synspunkt. Likevel føltes det absurd i det øyeblikket 

jeg visste at jeg var gravid. Det lille frøet, på størrelse med noen millimeter, 

snudde livet mitt på hodet fra dag en. Ikke på den måten at jeg gikk 

rundt med rosa babybriller og syntes alt annet enn den kommende morstilværelsen 

var interessant. Det føltes heller som et kronisk sjokk. Hva i all 

verden var i ferd med å gro inni meg? For alt jeg visste kunne det være en 

spire til den neste Hitler. Eller, hvis jeg var heldig, den neste Mor Teresa. 

Kanskje en spinnvill energibunt, som konstant ville tappe meg for krefter? 

Eller den lateste slabbedasken som noen sinne har tråkket sine føtter på 

denne jord? Og dette vesenet skulle jeg ha noe med å gjøre, for alltid? Man 

kan få panikk av mindre. Så hvorfor gikk alle gravide rundt og virket så rolige? 

De vagget rundt som zen-kuer, mens jeg følte meg som en panisk, sprengt 

gås. 

Nå tror du kanskje at jeg ble gravid ved et uhell? Mitt første svangerskap 

var trolig det mest planlagte i verden. Mannen min og jeg hadde giftet 

oss og kjøpt rekkehus, skaffet oss stasjonsvogn og en familievennlig valp (av 

den typen som ligner en levende teddybjørn, og som du kan rive ørene av uten at 

den reagerer). Vi hadde prøvd å bli gravide en stund, og et barn var mer enn 

velkomment. Likevel var det som om jeg trodde det aldri kom til å skje. For 

hvordan kan man fatte noe sånt? I det ene øyeblikket er man en helt normal 

kvinne. I det neste er man ”to i en”. 

Det første sjokket utartet seg slik: Jeg hadde nettopp tisset på graviditetstesten 

på toalettet. Med et litt sløvt blikk på testen, for dette hadde 

jeg gjort mange ganger uten å se mer enn én strek, kneppet jeg igjen buksen 

og vasket hendene. I det jeg tørket hendene på håndkledet, så jeg det i øyekroken: 

To røde streker som åpenbarte seg på den blendahvite pinnen. Først

le jeg bare stående og stirre på strekene, stiv av skrekk. Så løftet jeg langsomt 

hånden og tok på den, med samme mine som om det skulle vært en 

giftig slange. Da jeg hadde de to røde strekene rett foran øynene, og hadde 

blunket såpass mange ganger at jeg var sikker på at jeg ikke så dobbelt, var 

det som om en alarm gikk av i hodet mitt. Jeg skrek så høyt at de må ha hørt 

det på andre siden av Oslofjorden. 

Mannen min dundret på døren med panikk i stemmen. Var alt i orden der 

inne? Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Var virkelig alt i orden? Var jeg 

egentlig klar for å bli mor? Hadde det ikke vært mer slitsomt enn forventet 

å ha en valp? Piping om natten, dotrening og ødelagte møbler? Og hva med 

jobben jeg holdt på å søke? Jeg kunne vel ikke forvente å få den nå, som jeg 

var gravid? 

Jeg fortsatte å stirre på testen mens tankene raste gjennom hodet: 

Jeg skal presse et hode ut av underlivet, jeg skal mate et annet menneske 

med puppene, jeg skal forklare om blomster og bier og kriger i Midt Østen 

og fotosyntesen, jeg skal se i pupillene deres om de har tatt narkotika, jeg 

skal bake fotballkaker eller prinsessemuffins, jeg skal bruke sparepengene 

mine på bilseter og barnevogner og bleier. 

Det måtte fem tester til for å overbevise meg. Alle viste det samme: Jeg var 

så gravid jeg kunne få blitt. Livet kom aldri mer til å bli det samme. 

Da mannen min fikk se testen(e), ble han også hvit i ansiktet. Det mest 

naturlige ville vært at vi satte oss ned og snakket sammen. Men i all min fortvilelse 

var mamma, ironisk nok, den eneste jeg ville snakke med. 

Akkurat denne helgen var selvfølgelig min mor og far på hytta på 

fjellet, der de er omtrent en gang i året. Med begrenset mobildekning. Og 

selvsagt var det min far som tok telefonen. Jeg begynte øyeblikkelig å hulke 

som et barn. 

– Få ... mamma ... på ... tråden, hikstet jeg. 

– Men kjære jenta mi, hva er det for noe? Du vet du kan fortelle alt til pappa. 

Jeg prøvde å spørre etter mamma igjen, men pappa ga deg ikke. Til 

slutt hylte jeg det ut: 

– Jeg er gravid! På tjukka! Jeg har en bolle i ovnen! Jeg er i ulykkelige omstendigheter! 

Villere hulking. Jeg hørte lyden av løpende skritt, og brått var mamma i røret. 

Da jeg fortalte henne det ”glade” budskap ble hun stille en stund. Så sa hun 

forsiktig: 

– Er dette en dårlig nyhet? 

– Selvsagt er det en dårlig nyhet! Jeg skal bli mor! Hvordan skal jeg bli mor?

Jeg er jo bare et barn selv! 

– Nå vel. Riktignok vil du alltid være et barn for oss. Men trettién år? Du er 

definitivt moden nok til å få barn. 

Så var det som om de slapp gleden løs på fjellvidda. Jeg hørte dem 

rope til de andre at de skulle bli besteforeldre. Det var så jeg kunne føle 

besteforeldrehormonene boble ut av telefonrøret. Jeg forsøkte å snakke til 

mamma om jobben jeg holdt på å søke, om valpen vi nettopp hadde anskaffet 

oss, og om min håpløse umodenhet. Dessuten, snufset jeg, skjønner 

jeg ikke hvordan dette kan ha skjedd. Hunden hadde jo sovet mellom oss i 

sengen hver natt i flere uker nå. 

– Jeg trodde dette var det mest planlagte svangerskapet i verden, jeg, sa 

mamma. 

– Du høres ut som en tenåring som ikke har hørt om prevensjon. 

Det var tydelig at mamma ikke var inni mitt psykotiske hode. Jeg så 

ikke for meg en søt, gurglende baby. Jeg hadde bilder i hodet av meg selv som 

en tjukk og sur husmor, som regnet på matvarer i hodet mens en like tjukk 

og sur unge satt i handlevognen og skrek på pizza. Var det sånn det skulle bli? 

Var det gode livet over?

Svangerskapet 

Jeg var heldig å ha tre svangerskap nesten fritt for fysiske plager. Hodet var 

det verre med. Det var fylt opp av nevrotiske tanker, alt fra å miste jobben 

til at barnet aldri skulle komme ut, men forsteine seg der inne og forvandle 

meg til en evigsprengt gås. Her følger en nevrotisk kategorisering: 

Mister jeg jobben? 

Undersøkelser viser at kvinner i stor grad blir diskriminert før, under og 

etter et svangerskap, og det på feigeste måte. For eksempel: Vi går glipp av 

en jobb vi søker på fordi vi sier, eller arbeidsgiveren ser, at vi er gravide (men 

de trenger selvsagt ikke oppgi at det er grunnen til avslaget). Eller vi blir fratatt 

arbeidsoppgaver når vi kommer tilbake etter endt permisjon. 

Etter åtte år som frilanser, søkte jeg min første jobb rett før jeg ble gravid. 

Av ulike grunner drøyde jobbsøkingsprosessen ut, mens jeg fortvilet forsøkte 

å skjule den voksende kulen på magen. Jeg vandret rundt med digre omslagstopper 

og olabukser med sikkerhetsnåler, og spurte alle tiltrodde: Skal jeg 

si det? Eller la være? Statistisk sett tror jeg halvparten sa ”si det”, mens den 

andre halvparten sa ”ikke si det”. Den første halvparten argumenterte med 

at det er best å være ærlig i det lange løp, mens den andre halvparten hevdet 

at jeg kom til å bli diskriminert. I flere uker slåss ja- og nei-siden om plassen 

i hodet. Det endte med at jeg holdt munnen lukket og magen inne, helt til 

jeg fikk jobben. Jeg skrev under kontrakten på sjefens kontor, og kjente det 

rasle i sikkerhetsnålene da han ristet hånden min. Blekket var knapt tørt på 

papiret før jeg slapp ut magen og sa de forløsende ordene: 

– Det er en liten ting jeg må fortelle deg, og det kan kanskje utgjøre en 

utfordring (jeg hadde allerede lært meg at skolerte ledere aldri kaller noe for et 

problem). 

Sjefen min lente seg tilbake på stolen og så avventende på meg. 

– Ja, det har seg altså sånn at jeg er gravid. 

Sjefen min forsøkte å bevare fatningen, men jeg så at pupillene hans utvidet

seg betraktelig. Til slutt lente han seg fremover, klistret på seg et smil og sa: 

– Ja vel. Da har vi ikke noe annet valg enn å ta denne ... eh … utfordringen. 

Hvor langt er du på vei? 

– Ganske nøyaktig fem måneder. 

Pupillene hans utvidet seg om mulig enda mer, og det ble stille en stund. Da 

han endelig var over sjokket, sa han noe jeg aldri skal glemme: 

– Du gjorde rett i ikke å si noe. For selv om det ikke er lov, hadde jeg nok 

diskriminert deg. Det er tross alt mer jobb med å ansette en gravid kvinne. 

Han fjernet fem måneders dårlig samvittighet på et blunk og fikk meg til å 

føle at jeg hadde gjort det eneste rette. Jeg gikk ut av kontoret med rett rygg 

og stor mage. 

Dagen etter, da jeg endelig kunne vise frem magen, fikk mine nyervervede 

kollegaer seg et sjokk. En av dem sa forsiktig: 

– Jeg synes du begynte å få en litt merkelig fasong.

Det kan være lurt å holde graviditeten 

for seg selv i en jobbsøkingsprosess. Svært 

få vil ansette en gravid kvinne, med de 

utfordringene det kan medføre, hvis de har 

mulighet til å velge en enklere løsning. Husk 

at du ikke er forpliktet til å informere om 

graviditeten før det er tre måneder igjen til 

fødselen.

Hva med kroppen? 

Da jeg gikk gravid oppdaget jeg noe fantastisk: Jeg kunne bli smellfeit med 

god samvittighet! Jeg har eplefasong, så all sjokoladen la seg rett på magen 

og fikk meg bare til å se mer gravid ut. Attpåtil var det glatt ute og jeg hadde 

termin om vinteren, så min mann følte seg forpliktet til å gå tur med hunden 

(som jeg hadde mast om et år, og han hadde sverget han aldri skulle gå med). 

Det føltes langt bedre å spise sjokolade foran en god dose reality-tv enn å fly 

på holka i mørket med en virrete valp. 

Magen este ut raskt. Og mye. Det voksende barnet og all kvikk 

lunsjen fikk meg snart opp i størrelse, fra XL Sprengt Gås til Small Hval. De 

første seks månedene syntes mannen min jeg var sexy - den søte, lille magen 

og de store puppene. Men snart var det amorøse blikket borte. Det fikk 

meg til å tenke på en episode fra da jeg var liten. Pappa hadde gitt meg en 

liten skilpadde som vi kalte Sofus. Sofus var liten og søt, og levde i sus og dus 

med fiskene i akvariet. Men da vi kom hjem fra ferie en sommer, hadde Sofus 

plutselig firedoblet sin størrelse og gomlet i seg alle fiskene i akvariet. Min far 

kikket rasende på skilpaddedyret, som lå nederst i akvariet med et par eksotiske 

finner ut av munnvikene. Høyrød i ansiktet ringte han dyrebutikken og 

brølte: 

– Vi ble lovet en dvergskilpadde. Dette er jo et monster! 

Dermed var det over og ut med Sofus, som ble returnert til dyrebutikken 

dagen etter. Du kan dessverre ikke gjøre det samme med “monstermagen”. 

Jeg spiste sunt under svangerskapet – og alt annet i tillegg. For eksempel: 

Jeg spiste fet fisk og grønnsaker til middag – og gjerne en trepakning med 

Kinderegg mens jeg laget maten. Jeg spiste brødskiver med leverpostei til 

frokost – og pyntet med nonstop. 

Et stort aber var at mannen min aldri har sett bedre ut. Det til tross for at 

menn i snitt legger på seg 6 kilo når kjæresten er gravid. Så mens jeg lignet 

en overforet høne, synes jeg alle kvinnene rundt meg så ut som små, nette 

kyllinger.

– Synes du fremdeles jeg er attraktiv, spurte jeg, mens jeg kikket ned på 

monstermagen. 

Min mann vred seg litt i sofaen. Jeg kunne formelig se setning etter setning 

bli formulert i hodet hans, og deretter forkastet. Til slutt kremtet han og sa: 

– Du er attraktiv til å være høygravid. 

Takk. Antar jeg.

Det finnes milelange lister over ting du 

ikke bør spise under svangerskapet. Bruk 

sunt vekk, og unngå mat som kan inneholde 

skumle bakterier. Du ble gravid over natten, 

ikke multiallergiker. 

Motstå fristelsen til å bli bråkjekk. Min 

bestemor hoppet fra en stein i skogen da 

hun var 7 måneder på vei, og fikk en brist 

i ryggen som aldri leget seg. Jeg har også 

en tidligere kollega som ikke tok hensyn 

til bekkenløsningen. Hun var flink pike og 

tvang seg på jobb, nesten frem til fødselen. 

Det endte med at hun var sykmeldt i fire år 

etterpå.

Hvorfor har jeg så 

mange sprø tanker? 

Hadde noen kikket inn i hodet mitt i løpet av de ni månedene jeg gikk gravid, 

hadde jeg trolig fått en helt annen diagnose. Her er noen av tingene jeg gikk 

rundt og funderte på: 

Hvordan ville barnet se ut? Ville det bli en dårlig miks av mannen min 

og meg? Hva om han arvet min manns tykke øyebryn, mine små øyne, min 

manns nese og min lille munn? Jeg så for meg de merkeligste kombinasjoner, 

og var sikker på at naturen hadde lurt oss inn i en dårlig genmatch. 

Hvordan ville personligheten hans bli? Hitler, Hussein og Mugabe har 

alle ligget ved sin mors bryst og blitt ammet. Hva skjedde på veien? Jeg så for 

meg den internasjonale, prisvinnende dokumentaren: “The Monsters Mom”. 

Bilder av meg som en blek, middelaldrende mor med nedsunkne skuldre og 

skam i blikket. Overfor meg satt det en skarp reporter i mørk dress og stilte 

spørsmål som: Når begynte han å vise tegn på å være et monster? Tenkte 

du ofte at det var noe du gjorde galt? Fortvilet stotret jeg frem at han var 

en snill og rolig gutt, og at jeg ikke forsto hva som hadde skjedd. Så brøt jeg 

sammen foran kameraet: Ja, selvsagt klandret jeg meg selv til tider! Kunne 

det ha vært sjokket da jeg oppdaget at jeg var gravid? Ørreten som viste 

seg å være full av tungmetaller? Eller den gangen jeg sov så tungt at jeg ikke 

hørte at han gråt på soverommet?

Hva om fosteret stakk av? 

Man kan nemlig spontanabortere uten å merke noen ting. Fenomenet kalles 

“blindt egg” (blinded ovum), og betyr at fosteret sniker seg ut av livmoren, 

slik at bare den tomme fostersekken er tilbake. Kroppen min rommet altså 

et ukjent vesen som kunne finne på å rømme lydløst og umerkelig, når som 

helst. Jeg lå med hendene på magen og så for meg at det bittelille vesenet 

listet seg nedover egglederne, snek seg ut av skjeden, hoppet ut av sengen og 

forsvant ut av vinduet. Etter hvert tok jeg en klok beslutning: Jeg bestemte 

meg for å slutte å lese det som fantes på nettet om spontanaborter. Det 

gjorde ikke annet enn å kaste bensin på hormonbålet. 

Kan jeg fortsette å reise? 

Jeg reiste mye under svangerskapet. I ettertid tenker jeg at det kanskje var 

litt krampeaktig. Vi ville bevise at livet ikke stoppet opp selv om vi skulle ha 

barn. Da vi reiste til Dubai og jeg var 8 måneder på vei, forsto vi raskt at vi 

hadde vært litt overmodige. 

Vi reiste med KLM, det eneste flyselskapet som tillater gravide å fly 

så tett oppunder termin. De har også en regel om at hvis man føder på flyet, 

får barnet gratis flybilletter med flyselskapet resten av sitt liv. Vi var så gale 

at vi faktisk ønsket oss det. Fnisende sto jeg, elefantkvinnen, og min mann i 

innsjekkingskøen mens alle rundt oss kikket nervøst på magen min. Jeg har 

ikke tall på hvor mange ganger jeg måtte vise frem papiret fra legen, om at 

jeg var i fin form og i stand til å gjennomføre en flytur. 

Jeg nedkom ikke på flyet. Og shopping og strandliv var ikke så fristende 

som før. Jeg måtte konstant tisse når vi var på shopping (takk høyere 

makter for alle de gullbelagte, luksuriøse toalettene), og varmen fikk føttene 

mine til å ligne vadebrygger. Hver gang jeg prøvde å bade i bølgene, mistet 

jeg balansen og gikk overende på grunna. Og det knaket faretruende i skruene 

da jeg prøvde meg på skliene i badeland. Til slutt kastet jeg inn håndkleet 

og ble liggende og ruge på hotellrommet resten av uka, mens min mann kikket 

på tegneseriekanalen, den eneste med engelsk tale.

Hvorfor ser han så rar ut på 

ultrqlyden? 

Det er en magisk opplevelse å se den lille røre seg i magen; gjespe, sprelle, 

sutte på totten. 

Selv hadde jeg så mange av disse øyeblikkene at jeg ble rent blasert. 

Jeg var så heldig å ha en gynekolog med en ultralydmaskin. Dermed ble det 

ultralyd på hver eneste månedlige kontroll under hele svangerskapet. Min 

førstefødte må være det mest fotograferte fosteret i hele verden. Og faktisk 

ble det noen ultralyder utenom dette også. Jeg ble så avhengig av å se ham 

jevnlig, at jeg ble nervøs når jeg ikke hadde sett ham på en stund. Var han 

fremdeles der, tro? Brått syntes jeg det hadde stille så lenge nedi der – og 

man leste jo så mye rart. Så ringte jeg legen og spurte om jeg kunne få en 

ekstra ultralyd. Omtrent slik fortonet disse ultralydene seg: 

– Jeg (lettet): Akkurat, der spreller han, ja. Han er fremdeles på plass. 

– Legen (lettere oppgitt): Jada, han forsvinner nok ikke så lett, Fru Henningsen. 

Du er tross alt i femte måned, så du hadde merket det hvis han brått ble 

borte. 

– Jeg (overhører den oppgitte tonen): Og der banker hjertet, ja. Jo da, alt ser ut 

til å være i orden. 

– Legen (litt mer oppgitt, og skarpere i tonen): Jada, hjertet banker og slår som 

det skal. Det er nok kanskje ditt hjerte som er litt urolig? 

– Jeg (nekter å ta hintet): Men hva med nyrene hans? Er alt i orden med 

nyrene? Jeg har nettopp lest om en mystisk nyresykdom som kan ramme 

små fostre. 

– Legen (rimelig oppgitt nå, og enda skarpere): Nyrene? Det er ingenting i 

veien med nyrene, Fru Henningsen. 

Mannen min synes det var pinlig med alle disse undersøkelsene jeg 

stadig fløy på. Han kunne ikke forstå engstelsen min, til han var med på den

obligatoriske ultralydundersøkelsen på sykehuset. 

– Se! Der er sønnen deres, sa sykepleieren med et smil, og frøs et perfekt 

portrett av vår sønn på skjermen. 

Fosteret var til forveksling lik en marsboer. Øynene var store, sorte og skrå 

og resten av ansiktet hadde små, rare og utydelige trekk. Mannen min sa 

ingenting, men all fargen forsvant fra ansiktet hans. 

Etterpå, da vi gikk bortover korridoren, så han på meg med store 

øyne og hvisket: 

– Er det virkelig sånn han kommer til å se ut? Jeg tror vi skal be om en ultralyd 

til. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Overlever jeg fødselen? 

Jeg hadde ikke et snev av fødselsangst før min førstefødte kom. Jeg har aldri 

vært spesielt redd fysisk smerte. Dessuten, tenkte jeg, har milliarder av kvinner 

gjort dette før meg. Hvor vondt kan det være? 

Da folk så på ballongmagen min og spurte om jeg hadde forberedt 

meg til fødselen, trakk jeg på skuldrene og sa: 

– Nei, hvorfor skulle jeg det? Han må jo ut, ikke sant? 

Da det nærmet seg, fikk jeg likevel et snev av engstelse. Jeg spurte min mor 

om hvordan hun opplevde fødselen. 

– Jeg husker ikke helt, mumlet hun. 

– Det er så lenge siden. Men det var jo vondt. 

– Folk skriker vel ikke så lungene vrenger seg for moro skyld. Men kan du 

sammenligne smerten med noe? 

– Tja. Kanskje som sterke menstruasjonssmerter? Men det var nok vondere 

enn det, altså. Det er jo en naturlig smerte, da. 

Sa min mor. Som fødte meg i løpet av noen få pressrier for over tretti år 

siden. Likevel valgte jeg å stole på at dette var nærmere sannheten enn andres 

skrekkhistorier. Plassér deg i et selskap med kvinner som har født, så vil 

de krangle om hvem som har hatt den verste fødselen, på samme måte som 

menn krangler om hvem som hadde det tøffest i militæret: 

– Jeg hadde 12 timer med rier som ikke var effektive. Det vil si: De var smertefulle. 

Men det var ikke med på å drive ut barnet. Det hele endte i keisersnitt. 

– Bare 12 timer? Da var du heldig, da. Jeg lå i over ett døgn med et barn som 

kom med rumpa først. 

– Barnet mitt var så på overtid, at morkaken var råtten og hodet steinhardt. 

Og epiduralen virket ikke! 

– Fødselen min tok ikke så lang tid. Men hodet var så stort at de sa det var 

rart jeg i det hele tatt fikk ham ut. Det føltes som om kroppen skulle spjære 

i to, og de måtte lappe sammen underlivet i en time etterpå.

Mitt beste tips: Lukk ørene. Det finnes bedøvelse. Norge er et trygt land å 

føde i. Du har kvalifisert helsepersonell rundt deg. Dessuten har ulike mennesker 

ulike smerteterskler. Noen sykmelder seg bare de får et skrubbsår på 

knærne, mens andre jobber selv om de knapt henger sammen. Jeg tilhører 

den sistnevnte kategorien. Nettopp derfor insisterte jeg på at jeg ikke ville 

ha smertestillende under fødselen. To dager før fødselen fikk jeg en tekstmelding 

fra en kamerat som har to barn. Det var en kort og dramatisk 

beskjed, som en statshemmelighet han betrodde meg i en kode: ”Epidural. 

Avslå alt annet”. Selv ikke dette tok jeg på alvor. 

Da riene startet, forsto jeg ikke helt hva som var i ferd med å skje. Jeg 

trodde jeg hadde forstoppelse. Uttallige ganger i løpet av natten spratt jeg 

opp av sengen for å gå på do, og irriterte meg over at ingenting kom ut. Selv 

om jeg ikke kunne se føttene mine for ballongmagen når jeg var på do, gikk 

det fremdeles ikke noe lys opp for meg. Riene kjentes bare ut som mild 

kniping, mest i korsryggen og rumpa. Etter hvert som takene ble sterkere, og 

jeg begynte å krabbe rundt i sengen på alle fire med magen skrapende mot 

dynetrekket, gikk det opp for meg hva som var i ferd med å skje. Jeg vekket 

mannen min, og i det jeg reiste meg opp av sengen gikk vannet. 

Nå forsto jeg hvorfor venninner advarte meg mot å dra på IKEA på 

termindagen. Det var nemlig ikke litt vann som kom ut. Hele Oslojorden rant 

ut av meg. Jeg følte meg som en vandrende sisterne, der jeg vagget rundt 

med toalettmappen i hånden og konstant lekket vann. Bak meg fløy hunden 

vår og lepjet i seg den seige væsken, mens mannen min fløy rundt i boxeren 

og lette etter bilnøklene (som han hadde i hånden). Med andre ord: Alt var 

som normalt før en fødsel. 

Min mann filmet meg under de første riene, som bare økte i styrke, 

og jeg avgir den udødelige replikken: 

– Jeg håper ikke det blir vondere enn dette! 

På et tidspunkt ble jeg trillet inn på en fødestue og flyttet over i en fødeseng. 

Nå var det som om hele kroppen begynte å vrenge seg, fra innsiden og ut. 

Det var nå jeg skulle lære at det ikke alltid lønner seg å være så bråkjekk. Jeg 

skrek etter alt jeg kunne komme på av smertelindring: 

– Epidural! Heroin! Maskingevær! 

Det var så vondt at jeg ville de skulle skyte meg og operere ut barnet. Samtidig. 

Nå forsto jeg min kamerats dramatiske melding om epidural. Jordmødrene 

forsøkte med aromaterapi og beroligende sprøyter, og ingenting hjalp 

det grann. Det var som å tilby magen en dråpe vann når den skrek etter

oksestek. Jeg skrek som besatt: 

– Nåde! Nåde! 

Til slutt ble mine bønner hørt. Legen kom inn i rommet som en 

Messias i grønn frakk, det var så jeg kunne se glorien over hodet hans. Så ble 

sprøyten satt. Jeg fikk sitte foran en jordmorstudent som sa jeg kunne klype 

henne så hardt jeg ville. Jeg grep etter det nærmeste, og kløp henne alt jeg 

hadde – i puppene.

Epiduralen satt som et skudd, bokstavelig talt. På et minutt gikk jeg fra å 

planlegge min egen begravelse til å være klar for disko. Jeg spurte til og med 

mannen min om han satt godt for ryggen og jordmødrene om de var slitne. 

Og jeg takket legen for at han hadde gitt meg livet i gave. 

Et par timer senere var den lille mannen ute. Jeg vet ikke om det 

var morsfølelse som kom over meg da den varme bylten ble lagt på brystet 

mitt. Jeg ble betatt av det lille vesenet med de mørke krøllene, og et enormt 

beskyttelsesinstinkt veltet opp i meg. Jeg hadde løpt naken med ham gjennom 

flammene dersom det hadde begynt å brenne. Men å bli glad i noen tar 

tid. 

Da jeg endelig trodde det var over, skulle morkaken ut. Min mor rådet 

meg på forhånd til å se nøye på den. Hun syntes den lignet en vakker rubin. 

Gudene vet hva hun fikk av hallusinogener under fødselen (dette var tidlig 

70-tall). Men en rubin lignet den ikke. Mer en blodig og mislykket kjøttkake. 

Så begynte jordmoren å sy meg igjen. Der og da hadde jeg en intens lyst til 

å sparke henne i ansiktet, jeg så for meg at hun ville slite med skjev nese og 

snorkeproblemer resten av livet. Nå var det sannelig nok herjing med mitt 

stakkars underliv. Sysaker opp i det hele? 

Etter hvert begynte jeg å telle fingre og tær, og registrerte til min 

fornøyelse at ultralydbildene ikke hadde løyet. Alt så ut til å være i orden 

med ham. Og det var noe tilfredsstillende i å se den lille mannen roe seg, 

bare ved hjelp av min snurpete brystvorte. Jeg følte meg som en urkvinne. 

Jeg hadde født mitt barn med smerte, og nå lå han ved brystet mitt og suttet 

fredelig i seg mat fra kroppen min. Mannen min og jeg følte begge en solidaritet 

overfor alle kvinner som hadde født. Jeg dro det kanskje litt lenger enn 

ham. 

Hver gang jeg så en kvinne som trillet barnevognen sin på gaten utenfor, 

hadde jeg lyst til å slå vinduet opp på vid gap og rope ut i snøføyka: 

– Stå på, urkvinne! Jeg er stolt av deg! 

De hadde nok vært overbærende med meg, der de vandret rundt med 

gyngende knær og poser under øynene. For jobben var langt fra over, selv 

om det føltes slik der og da, og jeg syntes jeg kunne høre fiolinmusikken og 

se rulleteksten i bakgrunnen. For å sitere jordmoren: Fødselen er bare et 

komma. Det er nå jobben begynner. 

1000 kroners-spørsmålet til slutt: Glemte jeg smerten etter fødselen? Rett 

etterpå sa jeg alle mine venninner at jeg aldri skulle føde igjen. Men etter 

hvert var det som om de smertefulle minnene ble mer og mer fjerne. Hvis 

folk spør meg om det gjør vondt nå, svarer jeg det samme som min mor

gjorde: 

– Jo da, det var vondt. Kanskje litt som sterke menstruasjonssmerter?

Når du er på samtale med sykepleier før 

fødselen – si at du ønsker å ha epidural ”i 

bakhånd”. Du vet aldri hva slags fødsel du 

får, eller hvor lang tid den tar, så det er lurt 

å ha en plan B. Du trekker ikke tenner uten 

bedøvelse, gjør du vel? 

Lukk ørene når kvinner forteller om 

monstrøse barn som kommer sidelengs ut 

med albuen først. Fødselshistorier har en 

tendens til å bli som fiskehistorier: Fisken 

blir større og kampen mer intens for hver 

gang den blir fortalt. 

Ha følgende mantraer i hodet underveis: 

Du er skapt for å føde barn og milliarder 

av kvinner har gjort det før deg. 

Smerten er tidsbegrenset. Den vil ta slutt 

en gang. 

Du er på et sykehus med kompetente 

mennesker og mye dop. 

Det kommer en belønning. Selv om du 

kanskje ikke øyeblikkelig blir glad for den 

vrælende, lille kjøttpølsen på brystet, så vil 

du etter all sannsynlighet bli det på sikt.

Hva skjer de første dagene? 

I ammetåka trodde jeg at jeg lå på hotell, de første dagene på sykehuset. Jeg 

så på nødsnoren over sengen som en servicesnor, og dro i den for hver minste 

ting: Er det mer syltetøy igjen? Kan dere komme med litt leppepomade? 

Kan noen lukke vinduet? 

Ellers vandret jeg bare sløvt rundt i rommet, og innbilte meg at hver gang 

jeg hadde kledd på sønnen min, så var jeg påkledd også. Jeg har ikke tall på 

hvor mange ganger min mann stoppet meg, kliss naken under genseren. Ikke 

så jeg spesielt sexy ut heller, med ubarberte bein, håret i floker og magen 

hengende over nettingtrusen og voksenbleien. Jeg var visst ikke skapt som 

min mor, som spratt inn i sine ”skinnyjeans” rett etter fødselen. Uansett er 

ikke dette tiden for en slankekur. Smaksløkene er som regel forsterket etter 

en fødsel, så en dvask salamiskive kan smake som et saftig lammelår og tam 

appelsinsaft kan forveksles med ferskpresset juice. 

Første gang du ligger på sykehuset hører du gjerne på alt hva jordmødrene 

sier. Det kan være forvirrende, fordi de sier ulike ting. Det er heller 

ikke alt som er riktig for deg. Lytt til rådene deres, samtidig som du finner 

din egen metode. Det er du som er mor til barnet, og du som bestemmer. 

Så utfordring nummer to: Du er kommet hjem med barnet. Hva i all verden 

skal du finne på med en baby? Noen bare ler av dette spørsmålet, og synes 

alt faller seg naturlig. Andre, som meg, synes det er et helt reelt spørsmål. 

Faktum er at vi var på to ulike planeter, utviklingmessig sett, den fremmede 

lille mannen og jeg. Hva i all verden likte han å gjøre? Og hvordan kunne vi 

finne ting vi begge likte å gjøre? Jeg ville selvsagt være uegoistisk til en viss 

grad og gjøre ting med ham som jeg ikke synes var spesielt utfordrende. Jeg 

var tross alt blitt mor. Men jeg var ikke villig til å ofre meg hele dagen. En 

slags felles plattform måtte vi kunne finne. 

Jeg tenkte at babyen måtte være omtrent på stadie med en hund, 

uten det samme aktivitetsnivået. Så hva gjør man med en hund? Jo, man gir 

den mat, koser og småprater med den, leker litt og går turer. Og voila - det 

er nettopp det man gjør med babyer også. Så ble vi en liten trio, da – hunden, 

babyen og jeg. Ikke spesielt stimulerende. Gurgling og flaskemating kan

aldri komme opp mot godt slarv over en Kaffe Latte. Men vi hadde da en 

form for kommunikasjon. 

En venninne av meg hadde et godt råd: Sett av tid til babyen hver dag, 

slik du gjør med andre ting. Lag en timeplan, og fyll inn en halvtime her og 

der med pludring og rangleristing. Da har du bevist for deg selv at du har 

vært sammen med barnet, og kan gjøre andre ting god samvittighet. Det er 

ingen grunn til å bruke all sovetiden til barnet til smokkekoking og tykke 

bøker om barneoppdragelse. Legg deg i badekaret med en god krimbok eller 

sett deg ut i solen med en stor kopp kaffe og fersk avis. Du fortjener alle 

pausene du kan få. Det er ikke fri å gå hjemme. Det er bare en annen form 

for arbeid.

Gode råd når alt alt ikke går etter 

de andre bøkene: 

Jeg har slengt ut puppen. Hvorfor virker den ikke? 

Hva er det som er så himla vanskelig med å amme? Vi er skapt til det, ikke 

sant? Er ikke det den primære årsaken til at vi har pupper? Og hvordan 

skulle barna ha overlevd i steinalderen hvis mødrene ikke klarte å amme? 

Det var garantert ikke noe nantillegg å få. 

Uansett er det et statistisk faktum at mange kvinner har startproblemer 

med ammingen. Enkelte klarer ikke å amme i det hele tatt. Hvorfor i 

all verden virket ikke puppene? Jeg følte at alle kvinner i hele verden klarte å 

amme, unntatt meg. Trøske og brystbetennelser og indre stress gjorde at jeg 

ikke har klart å fullamme noen av mine barn. Så satt jeg der da. Inkompetent. 

Ukvinnelig. En defekt melkeku. Jeg hadde forestilt meg at jeg kom til å sitte 

som Madonna med barnet, og kikke ned på det harmoniske, lille barnet som 

fornøyd glugget i seg melk. I stedet satt jeg der med vrengt ansikt, blødende 

brystvorte og en skrikende baby på armen. 

Jordmødrene på sykehuset brukte ulike metoder for å ”hjelpe til” 

med ammingen. Enkelte bare vrengte brystvorten min inn i munnen på barnet. 

Det er bannlyst med hjelpemidler også. Hver gang jeg syntes jeg hadde 

funnet en alternativ løsning, for eksempel brystskjold (en plastikkbrystvorte 

som legges som en beskyttelse over brystvorten), så jordmødrene på meg som 

om de vurderte å diske meg fra en konkurranse. Jeg lurte også på om jeg 

hadde nok melk, ettersom poden bare skrek hver gang han hadde spist. Jada, 

sa jordmødrene, naturen er viselig innrettet med hensyn til tilbud og etterspørsel. 

Men naturen har ikke alltid intelligens. Sønnen min gikk dramatisk 

ned i vekt, og dermed økte presset på ammingen. 

Til slutt følte jeg meg fanget i et ammefengsel, der de hvitfrakkede var 

fengselsvokterne og barnet min cellekamerat. Brystvortene og nervene ble 

gradvis mer tynnslitt, og etter noen dager fikk jeg et klaustrofobisk sammenbrudd: 

min mann stoppet meg, kliss naken under genseren. 

– Hjelp, ropte jeg. 

– Vi kommer aldri levende herfra! 

Da fikk jeg hjelp fra uventet hold. En av jordmødrene listet seg nærmere sen-

gen, så på meg med et blikk som om hun var i ferd med å røpe en statshemmelighet, 

og hvisket: 

– Det finnes alternativer. 

Hun forlot rommet, og kom tilbake litt senere med flakkende blikk og noe 

i hendene. Ikke en baufil bakt inn i bløtkake, men en brystpumpe pakket inn 

i et håndkle. Nå kunne jeg gi sønnen min den melken jeg klarte, og deretter 

morsmelkerstatning til han ble mett. For første gang kunne vi begge slappe 

av og sove etter et måltid. 

Jeg er overbevist om at påstanden om at alle kvinner er i stand til å 

amme, er noe tull. Jeg kjenner flere kvinner som har forsøkt til de nesten 

har brutt sammen, eller barnet har vært farlig underernært, fordi de ikke har 

klart å produsere nok melk. Jeg kjenner kvinner som ikke har klart å amme 

fordi de har hatt for mye melk. Jeg kjenner kvinner som har hatt barn som 

bare ikke ville ta puppen. Og jeg kjenner kvinner som bare synes amming er 

vondt og ekkelt, eller får gjentatte brystbetennelser. 

Så hva med alt det fantastiske man leser om amming, som at barna får 

høyere intelligens og sterkere immunforsvar? Her i Norge har vi gode erstatningsprodukter, 

og det er ingen undersøkelser som viser at barn oppfostret 

på flaske blir dummere eller sykere enn andre. Alle barn jeg kjenner som 

har blitt oppfostret med ”plastpupp”, er sunne, sterke og aktive. Inkludert 

mine egne.

Litt amming er bedre enn ingenting. Gi 

den melken du har, og morsmelkerstatning 

etterpå. 

Det finnes en nesespray, Syntocinon. som 

kan lette utdrivingsrefleksen, slik at melken 

kommer lettere (sprayen er reseptbelagt). 

Synes du bare det er ekkelt å amme? 

Pump deg på flaske og mat barnet etterpå. 

Brystbetennelse er skrekkelig. Dersom 

noen hadde spurt meg om jeg ville amputere 

puppene da det sto på som verst, 

hadde jeg svart kontant ja. Mange orker 

ikke amme etter en slik betennelse, og 

det er dumt hvis man har kommet godt i 

gang. Følg legen eller helsestasjonens råd 

angående forebygging og lindring. 

Hvis ammingen går ad dundas, ta med 

deg fordelene med plastpupp: 

Du blir mindre bundet til barnet, og kan 

lettere gå ut en kveld. 

Du slipper voldsomme hormonsvingninger 

og energiløshet 

Du får et barn som blir mindre masete 

om kvelden (når puppene begynner å bli 

tomme). 

Båndet mellom far og barn styrkes, når 

også han får være med på å mate barnet.

Skrikingen er uutholdelig. Hvor er 

volumknappen? 

Hva skal de med sirener? Hvorfor kan de ikke bare sette et spedbarn på 

taket? Ti ganger mer effektivt, og overdøver enhver bilstereo. Det pussige er 

at man gjerne tolerer andre babyers gråt bedre enn sitt eget. Det er som om 

ditt eget barns gråt stiller seg inn på en spesiell frekvens i kroppen, så lyden 

blir uutholdelig. Alt man klarer å tenke på er hvordan man skal få lyden av, og 

desperat går man gjennom rekken av mulige behov: Sulten? Tørst? Bæsjet? 

Trøtt? Oppmerksomhetssyk? For varm? For kald? Trolig er vi skapt slik fordi 

vi ikke skal ignorere barnets behov (jo da, naturen glimter til også). 

Vår førstefødte hadde kolikk, senere betegnet som melkeallergi, og 

kunne skrike timevis i strekk. Jeg husker spesielt en episode, der mannen min 

hadde tatt med seg en kamerat hjem fra jobben (ikke noe sjakktrekk i denne 

perioden). Sønnen min skrek og skrek og jeg var milevis fra å finne avknappen. 

Jeg tråkket opp en sti mellom stuen, vaskerommet og kjøkkenet. Etter hvert 

gikk byssingen over i risting og hysjene ble til hvesing. Til slutt brøt jeg helt 

sammen, og sto midt på gulvet og hylgråt om kapp med den bæljende ungen. 

Kameraten til mannen min så på ham med store øyne og hvisket: 

– Er det sånn det er å ha barn? 

– Ja, hikstet jeg, 

– Akkurat sånn er det! Kan du ta ham med deg hjem? 

Jeg holdt frem den ildrøde, vrælende bylten, men av en eller annen grunn 

vegret han seg for å ta i mot. Han har ikke barn den dag i dag.

Bruk ørepropper for å dempe lyden (selv 

brukte jeg hørselvern). 

Vær klar over at enkelte barn skriker seg 

i søvn. Min mellomste var sånn: Uansett 

hva vi gjorde, så ga han alltid fra seg noen 

hyl før han sovnet. Det kan derfor være lurt 

å vente med å ta opp barnet til det har 

skreket litt. Da vekker du ham ikke unødig 

og må begynne helt på nytt.

Babyen reagerer på morsmelkerstatningen. 

Hvorfor får jeg ikke 

vite om alternativer? 

Vi oppdaget, etter to måneder med intens skriking, at sønnen vår hadde 

kumelkallergi. Han tålte altså ikke morsmelkserstatningen. Dette ble oppdaget 

fordi jeg var så heldig å ha en venninne som hadde slitt med det 

samme. Da jeg fortalte henne om ”kolikken” kom hun hastende med et helt 

skrin av hjelpemidler. Hun satte pekefingeren rett på den smilende babyen og 

sa innbitt: 

– Da vekker du ham ikke unødig og må begynne helt på nytt Du kan skru av 

den sjarmoffensiven, lille venn. Jeg vet hva du driver med om nettene! 

Nesten med det samme vi gikk over til Nutramigen (morsmelkserstatning som 

ikke er basert på kumelk), var det som å få en ny baby. Poden ga ikke fra seg 

et kny, og sov i nesten et døgn etterpå. Jeg hadde advart alle på påskefjellet 

om at vi tok med oss et kolikkbarn - og sønnen min laget knapt en lyd hele 

påsken. Svigermor så litt belærende på meg og sa: 

– Jeg tror ikke han har kolikk, Kristine. Det er vanlig at små barn lager lyder. 

Har du mistanke om at barnet ditt reagerer på morsmelkerstatningen, 

kan du gå på apoteket og kjøpe erstatningsprodukter. Men det lureste 

er å gå til barnelegen og få påvist melkeallergi. Da får du dem nemlig på blå 

resept. 

Så lurer du kanskje på: Hvorfor informerer de ikke om dette på helsestasjonen? 

Der snakker de stort sett bare om amming, og til nøds mumler litt 

om NAN. Da jeg begynte å spørre dem om alternative morsmelkerstatninger, 

som soyamelk, så de på meg som om jeg snakket om en slags heksemikstur. 

Nei, dette hadde de aldri hørt om. Vel: Helsestasjonene er statlige, 

og Staten gir ut alternative morsmelkserstatninger på blå resept. En boks 

Nutramigen koster godt over 300-lappen, så da kan du regne ut resten selv.

Sjekk barnet for melkeallergi, hvis det 

skriker mye i forbindelse med måltidene. 

Barn skal egentlig ikke ha kumelk før de 

er ett år gamle. Melkeproteinet er stort for 

et uutviklet tarmsystem. I asiatiske land er 

det langt mer forsiktige med å introdusere 

kumelk, det går svært gradvis.

Hvorfor er babyen så rasende på 

røde lys? 

Hils på din nye fiende: Trafikklyset Den lille utålmodigheten du har følt når 

det grønne lyset har latt vente på seg, kan bli til ren desperasjon. Det er nå 

du drømmer deg bort til dumpete landeveier som får hele bilen til å riste 

(perfekt for å vugge barn i søvn!), og null lyskryss. For barna merker det gjerne 

med en gang man stopper på rødt lys. Og pausen i ruggingen blir ikke godt 

mottatt. Det resulterer som regel i skingrende skrik, helt til det grønne lyset 

viser seg igjen. I verste fall kan du snurre ned vinduene og ta sjansen på å 

kjøre, kanskje folk tror det er sivilt politi og flytter seg. 

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har sittet innbitt og stirret på det 

røde lyset, mens skrikingen har blitt mer og mer intens bak i bilen. Det er 

ganger jeg har ropt i ren desperasjon (og ment det): 

– Bare kjør! 

– Bare kjør? Jeg kan ikke kjøre på rødt lys! 

– Jo, bare gjør det! Folk vil forstå. Jeg betaler boten! Kjøøør! 

Enkelte ganger har barna reagert når veien blir for stille og jevn også og begynt 

å vræle. Da har jeg kjørt slalåm for å få babyen til å roe seg. Av og til har 

jeg også ruset bilen kraftig mens jeg har ventet på rødt lys, eller fått den til å 

hoppe som en kenguru. Når jeg ser andre kjøre slik, vet jeg at det er et av to 

ting: De fyllekjører, eller de har en skrikende baby i bilen.

Hvorfor spør alle (bare) om han går? 

Dette er det hyppigste spørsmålet du får når du har babyer over en viss 

størrelse. Blås i om han snakker som en foss i en alder av elleve måneder. 

Om han driver med komplisert krysskrabbing. Om han har begynt å spille 

sjakk. Det eneste som er interessant er: Går han, eller går han ikke. 

Jeg forstår ikke hvorfor dette er et spørsmål i det hele tatt. For det første er 

det helt individuelt når barn tar sine første skritt. Et sted mellom 1-2 år er 

normalt, for å ta den grovskissede versjonen. Det er ingen fordeler med barn 

som går for tidlig heller. De faller ofte mer og kan bli svakere i armene. Det 

er i alle fall det min mann skylder på. Han gikk da han var 9 måneder. 

Vi fikk tre gutter på 3 ½ år. Den første og den andre gikk før de 

hadde fylt året. Den første ramlet ofte, mens den andre var fjellstø fra første 

stund. Den tredje begynte ikke å gå før han var nærmere halvannet. Vi var 

sikre på at han skulle gå tidligst av alle, han som hadde to storebrødre å 

strekke seg etter. Men nei, han trente seg opp i evigheter. Fasiten er at det er 

ingen fasit. 

Det samme gjelder snakking. Vår mellomste sa noen ord da han var 

7-8 måneder. I mitt stille sinn tenkte jeg at han ville føre filosofiske samtaler 

med meg før han var to år. Men nei. Han sto på stedet hvil med de samme 

ordene til han var halvannet. Først da begynte han å si flere ord, og var helt 

på linje med sine jevnaldrende. Språkutviklingen er like individuell som alt 

annet. 

Det finnes uttallige lister med oversikter over ”når babyen din bør 

kunne hva”. Jeg har ikke tenkt til å gjengi noe av dette her. Jeg vil heller 

berolige deg: Nyt hvert trinn. Det kommer som regel etter hvert, alt sammen, 

og hvis ikke er det nesten garantert at helsestasjonen, legen eller 

barnehagen snapper det opp. Eller en i nærmeste krets: Går han?

Jeg savner meg ikke syk etter 

barnet mitt. Hva er galt med meg? 

Mange så rart på meg da vi reiste fra sønnen vår en helg før han var fylt to 

måneder. Jeg sto i miniskjørt i baren på et cruiseskip og tok meg en etterlengtet 

drink, mens jeg visste at sønnen min hadde det som plommen i egget 

hos mine foreldre. Gjør det meg til en dårlig mor? Jeg hadde snudd båten 

med bare nevene hvis jeg hadde hatt den minste mistanke om at han ikke 

hadde det bra. Men etter ni måneder med en sprellende leieboer i magen og 

to måneder med lite søvn, skriking, mislykket amming og hele livet snudd på 

hodet, syntes jeg både drinken og friheten smakte fortreffelig. 

Hvis du er så heldig å ha gode besteforeldre, eller andre snille slektninger, 

benytt deg av det. Å være foreldre er et krevende arbeidsfellesskap 

som kan ta drepen på et hvert forhold. Så lenge barnet har det bra, kan 

atskillelsen være et særkomment avbrudd for begge parter, og en koselig 

stund for besteforeldre med overskudd. 

Som regel blir barna langt fra vanskjøttet hos besteforeldre. Det å 

fryse på en finger er ikke så langt fra livsfarlig, og har barnet grått en gang for 

mye er det ikke lenge før de slår opp ”kriseterapi for babyer”. Engstelsen er 

der når barna er hjemme også. En kveld ringte mamma og lurte på om jeg 

husket å lukke dodøren. 

– Dodøren? 

– Ja. Tenk om gullklumpen kommer seg inn på do, lurer på hva vannet nederst 

i skålen er for noe, stikker hodet nedi for å sjekke, setter fast hodet og 

drukner? 

Da jeg ikke svarte øyeblikkelig, målløs av sjokk og samtidig litt imponert av 

min mors fantasi, la hun advarende til: 

– Ja, for du vet vel at små barn kan drukne i løpet av sekunder?

Problemer med å få barnevakt? Det 

finnes firmaer som tilbyr utleie av barnevakter. 

Så lenge de er seriøse og har gode 

preferanser, er det ingenting i veien for å 

bruke dem noen timer mens dere sniker 

dere ut på kino.

Jeg glemte å koke flasken. Dør han 

nå? 

Det finnes så mange artikler, bøker, videoer og brosjyrer om amming at man 

skulle tro det ikke fantes alternativer. Og hver gang de degraderer seg til å si 

noe om flaskemat, er det gjerne noe sånt som ”hvis du ikke koker flaskene 

og tilbereder melken korrekt, kan barnet ditt dø”. Hyggelig lesning som letter 

på ammesamvittigheten. 

Vi har knapt kokt en flaske eller en smokk. Vi har rett og slett levd farlig og 

kjørt dem i vaskemaskinen. Barna våre har aldri vist tegn på å være i livsfare 

av den grunn, og har ikke vært mer syke enn andre i spedbarnsperioden. En 

trebarnsfar ga oss rådet om å kjøpe mange små flasker og ha dem i oppvaskmaskin 

etter tur. Nå gir jeg samme rådet til andre. 

Når du ammer har du melken med deg hele tiden. Som flaskemamma er du 

avhengig av andre løsninger. Jeg husker en gang vi var på vei til et familieselskap 

på landet, med svigermor og alle tre barna i bilen. Midtveis begynte 

plutselig minstemann å skrike. Først vekket han opp en av sine eldre brødre, 

som vi dermed visste kom til å være grinete resten av kvelden. Så oppdaget 

jeg at jeg hadde glemt morsmelkerstatningen hjemme (flasketåka finnes også). 

Så la vi ut på vill ferd på humpete, øde landeveier for å finne en butikk med 

morsmelkerstatning, mens sirenen ble stadig høyere i baksetet. Til slutt bråbremset 

mannen min utenfor en butikk. Jeg sprang inn og saumfarte hyllene 

etter melk. Så sprang jeg til kassen med pakken i hånden, presset meg gjennom 

køen, kastet kredittkortet på disken og sa andpusten til den sjokkerte 

kvinnen i kassen: 

– Dette er en nødssituasjon. 

Jeg var for desperat til å være skamfull. For det er mye skam forbundet med 

å gi barnet mat på flaske. Jeg vet om mammaer som nesten ikke går ut døren 

med barnet sitt, fordi de er redd for reaksjonene når de tar frem flasken. 

Det hjelper ikke at det nærmest er tabubelagt. Man må ty til ”skjulte” 

nettadresser for å få den informasjonen man trenger, som en halvkriminell. 

De fleste ønsker å amme barnet sitt. Men får man det ikke til, så får man det 

ikke til. Da er det lite forlangt å få informasjon om gode alternativer til seg 

selv og barnet, med selvrespekten i behold.

For råd og tips om flaskemat, se boken 

”Flaskemating” av Margrethe Vik eller nettadressen 

www.flaskeposten.org. 

Vil ikke barnet ta flasken? Prøv deg frem 

med forskjellige typer flasker, ofte er det 

slik at barnet foretrekker en type fremfor 

en annen. ”Ruggetrikset” hjelper også hvis 

barnet ikke vil ta flasken: Rugg barnet raskt 

og med små bevegelser mens du holder 

flasken i munnen, hele tiden, og gå gjerne 

rundt samtidig. 

Vannkoker er første bud når du skal lage 

flaskemat. Ha kokt vann i vannkokeren 

som er kjølt ned. Når du skal ha vann til 

pulveret – varm vannet så vidt opp til det 

har riktig temperatur. 

Ut på tur? Ta med en termos med kokt, 

kaldt vann og en med kokt, varmt vann. 

Bland 50/50, så får melken perfekt temperatur.

Det er flere uker siden fødselen. 

Hvorfor kommer jeg ikke inn i 

olabuksene? 

Det er ikke særlig festlig å se seg selv i speilet etter at man har født barn. Jeg 

gikk fra å være en stram og staselig pyntestol til å bli en slunken sakkosekk 

som barna kunne base rundt på. 

Vi har noen abnormale idealer å leve opp til. Fra glansede magasiner 

dukker det opp bilder av Hollywood-mødre som ser ut som sylfider når de 

forlater sykehuset. Da kan du trøste deg med at disse ofte tar keisersnitt, og 

får ”stjernelegene” til å fjerne magefettet med det samme. I tillegg går mye 

av jobben deres ut på å bli fotografert i alle mulige vinkler til alle døgnets 

tider. Dermed har de ikke annet valg enn å presse seg ammesvimle opp på 

tredemøllen, og spurte av gårde med en agurkbit i hånden. Trolig har de også 

en bråte av hushjelper og nannyes til å hjelpe seg, så de nettopp kan bruke 

tiden til å trene, knaske agurkskiver og ta skjønnhetsbehandlinger. 

Du derimot, er ingen Hollywood-stjerne. Ingen skal fotografere magen din i 

sidevinkel eller cellulittene dine på stranden. Hvorfor kan du ikke tillate deg 

å være litt lat og dvask en stund? For en gangs skyld er du unnskyldt. Dropp 

Pilates-trening og Atkins-dietter. Labb rundt i joggedress med god samvittighet, 

og start forsiktig med små trilleturer. Og klarer du å amme, så husk at 

amming virker slankende i seg selv. 

Forsøk også å være litt stolt av kroppen din. Tenk på alt hva den har 

vært gjennom – først har den båret fram et barn i 9 måneder og så skvist ut 

barnet etterpå. Da må du tilgi den for ikke å se ut som Gisele Bunchen etterpå. 

Det betyr ikke at det er særlig morsomt å høre sønnen din si, når han 

blir noen år: ”Mamma, så rar kropp du har”. Ja, tenkte jeg, og hvem sin skyld 

er det. Fortsettelse følger i konfirmasjonstalen.

Ikke få panikk hvis du ikke kommer inn i 

olabuksene dine rett etter fødselen. Det tar 

opptil et halvt år før magen trekker seg inn 

og kroppen går tilbake til normalen. 

Det finnes mange måter å kle seg på for 

å se slankere og spenstigere ut. Bruk Push 

Up-BH-er og hold-in-strømper uten skam.

Hvorfor føler jeg meg ikke som 

en mor? 

Trodde du at hjertet ville smelte med en gang du så det lille nurket, blodet 

ville boble som sjampanje i kroppen, og det føltes som om du skulle sprenge 

av lykke? 

Noen føler det kanskje slik med en gang de ser barnet sitt. Svært 

mange gjør det ikke. For mange tar det tid å bli glad i noen, akkurat som det 

tar tid å bli glad i en kjæreste eller en ny venn. 

Fra magasiner og annen media blir vi foret med titler som ”babylykke” og 

ser glansede bilder av mor, far og barn, smilende i en stor, hvit seng. Og der 

satt jeg, med en bæljende unge på armen, i den samme morgenkåpen som da 

jeg var høygravid mens snøflakene la seg i tykke lag på ruten. Bildet av hvordan 

jeg trodde det skulle være, var så langt fra virkeligheten som det kunne 

komme. Barnet smilte ikke slik som på bildene, puppene virket ikke, det var 

kaldt og slitsomt å gå ut med en baby, og kroppen så ut som om den huset 

en glemt tvilling. 

Det er viktig å skille mellom forbigående ”deppedager” og alvorlig 

fødselsdepresjon, selv om skillet kan oppleves vagt. Det er normalt å ha 

dager eller stunder der man gråter eller er hissig som en veps. Hormonene 

herjer fortsatt i kroppen, du er sliten etter et langt svangerskap og en tøff 

fødsel, og lite søvn sliter på kropp og sjel. I tillegg har du fått en jobb som 

krever deg 24 timer i døgnet, og som du er usikker på hvordan du vil takle. 

Det kan sammenlignes med å bli Statsminister over natten, der du må 

improvisere hver eneste avgjørelse og ringe rådgiverne dine når sirenen tar 

en pause. En jobb som ikke følger arbeidsmiljøloven når det gjelder pauser, 

ferier og fridager, og som hadde vært forbudt hvis det dreide seg om noe 

annet enn å få barn. 

Jeg skammet meg over meg selv. Hvordan i all verden kunne jeg sitte

hjemme og være deprimert, når jeg hadde fått en velskapt sønn? Et barn jeg 

hadde ønsket meg i årevis? Det var jo nå livet skulle bli fullkomment, nå jeg 

skulle transformeres om til urmoren, som bare ville bake boller, se på sitt 

lille vidunder og trille plystrende turer i skogen. Først følte jeg meg som en 

dårlig mor. Så stilte jeg spørsmålstegn til meg selv som menneske. Var jeg en 

En kynisk og egoistisk person? Dermed var den negative spiralen i gang. Det 

hjalp ikke at jeg holdt tankene inni meg heller. Jeg, som alltid pleier å være så 

åpen, holdt munn i ren skam. Jeg ville ikke at noen skulle oppdage hva slags 

menneske jeg egentlig var. Og inni meg vokste det seg stort og mørkt. Her 

burde man lære noe av skrikebabyene – få ut gruffet i stedet. 

Da mannen min dro tilbake på jobb etter fødselen, klamret jeg meg 

til ham som om han var den siste planken på et synkende skip. Jeg så ned på 

den fremmede lille mannen i fanget og tenkte: Hva nå? Hva skal vi to finne på 

sammen? Og hva med mitt liv? Jeg hadde fått ny jobb for bare noen måneder 

siden som jeg savnet allerede, jeg ville skrive bøker, jeg ville alt annet enn å 

sitte her med dette sure mennesket. Brått så jeg på det lille barnet som en 

enorm hindring – en frihetsberøvelse. Ikke nok med det - han skrek hele 

tiden også. Jeg tenkte at han skrek fordi han var misfornøyd, noe som gjorde 

at jeg følte meg som en enda verre mor. Jeg har ikke tall på hvor mange 

ganger jeg rømte inn på do i den slitte, rosa morgenkåpen min, stakk fingrene 

i ørene og gråt. 

Ikke ble det bedre av at hele verden fortalte meg hvor fantastisk jeg hadde 

det heller. Om og om igjen sa folk: Er det ikke stort? Er det ikke fantastisk? 

De så på barnet i vognen. De så ikke det store krapylet ved siden av. 

De mest trøstende ordene fikk jeg av min eldste venninne, som ikke har 

barn selv. Hun svarte rasjonelt: Du kommer til å bli glad i ham. Du blir som 

regel glad i et menneske du lever sammen med. 

Jeg ble glad i ham. Men det tok tid før morsfølelsen kom strømmende. 

Det føltes som å ha vært iskald, og så gå inn i dusjen og kjenne det 

varme vannet omfavne hele kroppen. Uansett er det ikke noe poeng i å 

forsøke å presse frem morskjærligheten, det blir som å tvinge seg til å bli 

forelsket i en gutt. La det skje i et naturlig tempo, etter hvert som dere blir 

kjent. Den første tiden får man ikke så mange tilbakemeldinger. Barnet smiler 

ikke før etter noen uker. Han krever stort sett bare mat, og tørr bleie i ny og 

ne, og ellers sover han. Kanskje har du barn som har kolikk, eller sover lite? 

Da tar det ofte lengre tid før de varme følelsene kommer. Ville du virkelig 

kjent kjærlighet for en mann som brølte deg opp i ansiktet, flere timer og 

dagen, uansett hva du sa eller gjorde?

Hvorfor er det en forventning i luften om at vi kvinner skal føle noe 

for barnet vårt med en gang de blir født? Menn har lov til å bruke mer tid. 

Min mann snakket ofte om at barnet føltes fremmed for ham. Samtidig hevdet 

han at jeg hadde knyttet et bånd til barnet mens det lå i magen. 

– Bånd, sa jeg og gjorde meg dum. 

– Ja, du har jo kjent ham sparke inni deg og sånn … 

– Hør her, sa jeg. 

– Har du noen ganger sittet på et fly, og kjente et barn sparke i seteryggen 

din? 

Han nikket. 

– Nøyaktig slik kjennes det ut. Hvordan i all verden skal jeg bli kjent med et 

lite vesen ut fra bokseslag og spark i magen? 

Ok, så var det litt mer enn det. Men jeg forsøker å være en motvekt til de 

romantiske forestillingene om at mor og barn er tettere knyttet sammen, 

fordi barnet har ligget i magen. Kanskje er det slik. Man kan også se det som 

om man begynner på nytt når barnet kommer ut, at begge foreldrene må bli 

kjent med og det nye mennesket. Og som i de fleste kjærlighetsforhold blir 

man gjerne betatt først, og så kommer de dypere følelsene etter hvert.

En fødselsdepresjon, eller tunge dager, er 

ingenting å skamme seg over. Å fortie det 

gjør bare ting verre. Vær ærlig om hvordan 

du føler det, både overfor deg selv og andre. 

Da åpner gjerne andre seg også, og du kan 

få trøst og råd. 

Forsøk å komme deg ut. Alt blir verre når 

du murer deg inne. Minn deg selv på at det 

er en verden der ute, alt dreier seg ikke om 

deg og det lille barnet. Selv om du er sliten 

og nedtrykt og har mest lyst til å drukne i 

sofaen, vil du ofte føle deg oppløftet etterpå. 

Det kan føles som om du alltid skal sitte 

med det lille barnet på fanget. Sånn er det 

ikke. Livet går i faser. Brått er det lille barnet 

større og alt blir enklere.

Hvordan ble barselgruppen til en 

blodseriøs konkurranse? 

Jeg så for meg at besøkene på helsestasjonen skulle være en hyggelig seanse, 

der vi foreldrene satt og drakk kaffe mens barna krabbet fredelig rundt på 

gulvet, og vi utvekslet erfaringer og fikk råd av helsesøster. I stedet ble det 

en intern konkurranse, der startskuddet gikk i det vi satte oss på stolene og 

slapp barna ned på gulvet. Alle skulte på hverandre over de høflige smilene, 

og man kunne formelig se det store spørsmålet sveve rundt i rommet: Hvor 

langt har ditt barn kommet i utviklingen? 

En mor åpnet med å si, liksom tilfeldig, at barnet hennes allerede hadde fått 

et modelloppdrag. En annen gikk bortover gulvet mens hun holdt barnet 

oppe med hendene, så det så ut som om barnet så vidt hadde begynt å gå. 

Var vi et plukk bedre? Langt i fra. Rett før et av besøkene hadde førstemann 

akkurat begynt å reise seg opp på alle fire. Hjemme gjorde han det hele 

tiden. Men da vi var på helsestasjonen nektet han plutselig å gjøre kunststykket 

sitt - han bare satt der. Pappaen hans og jeg så innbitt på ham bak kaffekoppene 

og forsøkte å signalisere med øynene: Men så reis deg opp da, for 

svingende! Vis hva du kan! 

Helt på slutten av timen heiste han seg opp på alle fire, og forsamlingen utbrøt 

et gisp. Det var så man kunne høre trommevirvelen i bakgrunnen. Der 

sto sønnen vår, den førstefødte, og strakte bleierumpa si stolt opp mot taket. 

Og vi var hakket stoltere. 

I ettertid fnyser jeg av meg selv, og synes det hele er tåpelig. Jeg kan gjenkjenne 

en utrivelig del av meg, som minner om amerikanske mødre som går 

i strupen på hverandre fordi deres datter skal bli den neste Miss Oklahoma. 

Det er lett å bli misunnelig når andre barn er foran ditt eget i utviklingen. 

Men det jevner seg som regel ut på sikt.

Se på de avslappede flergangsmødrene. 

Når tredjemannen min krabbet rundt på 

femtenmånedersdagen sin, og folk reagerte, 

sa jeg bare at vi forsøkte å holde ham nede 

så lenge som mulig. Og det var helt sant.

Hvordan overlever jeg kolikken? 

Man overlever som regel kolikk, det bare føles ut som om man skal dø. 

Kolikk er en samlebetegnelse man bruker når man ikke vet årsaken 

til barnets kolikkplager. Ofte er det luftsmerter. Definisjonen på kolikk er 

”når barnet skriker tre timer eller mer, i tre eller mer av ukens dager”. Og 

tro meg: De timene er ren tortur. Kolikk er som regel aldri mild skriking, 

men en sirene. En sirene det er umulig å ignorere og som skaper et enormt 

stressnivå i kroppen. 

Selvsagt skriker ikke babyen fordi han er slem eller vanskelig. Det betyr ikke 

at man ikke har lyst til å kaste ham ut av vinduet når han er på sitt verste. 

Selv er jeg forundret over hvor mange nye banneord jeg klarte å finne opp i 

løpet av et par måneder. Alt blir satt på prøve når man har en baby med kolikk. 

Når man snakker med foreldre som har hatt kolikkbarn og foreldre som 

har hatt sovebarn, er det som å møte to ulike kulturer. Jeg vet forskjellen, for 

jeg har hatt begge deler. 

Så hva gjør man? Hadde jeg hatt oppskriften på en kolikkur, hadde jeg 

vært mangemilliardær for lengst. De fleste gjør omtrent alt de kan komme 

på. Noen setter seg i bilen midt på natten og kjører en tur. Noen lager 

hinderløyper til vognen, av filleryer i stua. Og triller barnet over i timevis 

med vognen. Noen setter støvsugeren på full styrke. Noen går rundt med 

barnet i armene og rugger (les: rister). Min svigermor var så desperat at hun 

hadde sirup på smokken. 

Min mor kjøpte en diger penisvibrator da vi fikk kolikkbarnet vårt. I ettertid 

har hun innrømmet at hun syntes det var litt rart å gå på Kondomeriet og 

kjøpe den største vibratoren de hadde – til barnebarnet sitt. Men det hjalp. 

Støy og bevegelse kan dempe smertene noe, og vår sønn roet seg betraktelig 

med en vibrator under madrassen. 

Vi brukte også støvsugeren mye. Poden sovnet som regel når han lå på 

magen på gulvet, med støvsugeren på full styrke ved siden av seg. I begynnelsen 

synes vi lyden var slitsom, selv om den selvsagt var bedre enn sirenen. 

Men etter hvert vennet vi oss til øresuset. En dag kom en kamerat av meg på 

besøk. Han hadde nok sett for seg at jeg satt med babyen i favnen og et smil

om munnen. I stedet lå jeg i sofaen med sorte poser under øynene, mens 

barnet lå på gulvet med støvsugeren på fullt ved siden av. 

Det er lov til å angre seg. Det er så mange klisjeer og myter som bare gir 

oss dårlig samvittighet. For eksempel at man aldri angrer seg for at man fikk 

barn. Det er ikke sant. Både jeg og andre har angret. Hvorfor er det så forferdelig? 

I kampens hete eller i slitsomme stunder: Har man ikke angret på at 

man giftet seg? På jobben man tok? Når man sitter der med en unge som hyler 

på sjette timen og det føles som man er i ferd med å rakne innvendig, kan 

man tenke og fantasere om mye rart. Den magre trøsten er at det går over. 

De ligger ikke i sprinkelsengen og skriker frem til de begynner på skolen. 

For de fleste gir det seg omtrent etter tre måneder, derav betegnelsen ”tre 

måneders-kolikk”. For noen varer det lenger. Men det går alltid over. Hold 

ut – tenk at det er helvetesukene i militæret. Og gi deg selv en krigsmedalje 

etterpå.

Kolikkbarn blir ofte urolige når det er 

stille rundt dem. Alt av bevegelse og lyd kan 

hjelpe –jo mer ekstremt, jo bedre. Bilkjøring 

på ujevne veier, trilling i barnevogn over 

brostein, støvsuger på full styrke. Tommelfingerregel: 

Det som virker beroligende på deg 

kan ha motsatt effekt på et kolikkbarn, og 

det som virker stressende kan virke beroligende 

på barnet. 

Kolikk kan skyldes skjevheter i muskulaturen. 

Det kan derfor være lurt å ta med 

barnet til en fysioterapeut eller kiropraktor 

for å få dette sjekket. 

Krybbe som man kan rugge på, kan 

være den beste sengen for et kolikkbarn. 

Du får også kjøpt gummiknotter til å feste 

under sengebeina på sprinkelsengen, så du 

enkelt kan vugge den. Mange foretrekker 

også at barna sover i vognen, slik at de kan 

rugge barnet i søvn. Da kan man også enkelt 

trille vognen i et annet rom, slik at man 

får sove godt mellom slagene. 

Ammer du? Forsøk å kutte ut en og en 

matvare for å se om det er noe barnet 

reagerer på. Melk og hvete kan være lurt 

å kutte ut først, og alt som produserer mye 

luft. Glupske barn har en tendens til å sluke 

mye luft når de spiser. Ta gjerne barnet opp 

innimellom, la det rape, og legg det til brystet 

eller sett inn flasken igjen. Det finnes 

også spesialflasker å få kjøpt til kolikkbarn 

Rap barnet så ofte du kan. 

Alt som legger press på magen kan virke 

lindrende for barnet. Legg barnet over beina 

og press med flathånden oppover langt 

ryggen, eller legg det slik at det ligger med 

magen over underarmene dine. 

Sukkervann har vist seg å ha en positiv 

effekt på kolikkbarn. Slik gjør du: Kok opp 

1 dl vann og tilsett 1 ss sukker. Gi 1-3 

teskjeer når barnet er urolig.

Hvorfor sover han ikke når han skal? 

Netter uten søvn kan gjøre deg til en rasende bjørn. Når barnet begynner 

å sove natten gjennom, er det som å sove i en diger himmelseng i et palass, 

selv om du sover på en hard madrass på gulvet. Når du våkner er det som å 

være i en rus; fargene er sterkere, menneskene vakrere, maten bedre, verden 

snillere. Det er som å vinne en million i Lotto. Som å få livet i gave. Netter 

uten søvn kan gjøre deg til en rasende bjørn. Og dagen etter er du en 

udugelig skinnfell. 

Førstemann hos oss hadde en periode der han nesten bare ville spise 

om natten; en hel flaske med velling. Fikk han ikke den, skrek han som en sirene 

med jevne mellomrom helt til den lyse morgen. Hvem orker å stå i mot 

slikt midt på natten? Vi lagde vellingen, og ble en del av en ond sirkel som til 

slutt slet oss ut alle sammen. I slike tilfeller kan det være greit at besteforeldrene, 

eller andre med overskudd, tar barnet en natt. Ofte skal det ikke mer 

til for å snu situasjonen. 

Når det gjelder natteritualer, er det litt ”høna eller egget”. Mange sier barna 

er avhengig av spesielle natteritualer for å sove. Ja vel. Men noen har jo gjort 

dem avhengig av dem også. Jeg vil hevde at det dummeste man gjør er å innføre 

hundretusen koser og sanger rett før sengetid. Da er det ikke rart at 

barnet ikke vil sove uten dette. Og hvis man venner barnet til at man ligger 

der inne, så er det klart det vil ha selskap. Selv har vi verken badet barna, 

sunget for dem eller fortalt eventyr før sengetid. Vi gjør disse tingene, trolig 

like mye og ofte som andre, bare ikke rett før de skal legge seg. De få gangene 

vi har gjort det, kommer vi oss nesten ikke ut av rommet fordi barnet 

stadig vil ha mer. Les, syng og kos så mye du vil ellers, men forsøk å venne 

barnet til at soverommet er til for soving. Ha heller en koselig stund på badet, 

syng for barnet når du bærer ham i seng, gi bamse, smokk og en kos, og 

si vennlig men bestemt godnatt. La gjerne døren stå på gløtt eller sett en CD 

med musikk på lav styrke, eller noe annet slik at barnet føler seg trygt. 

Dersom barnet skriker og maser – gå inn med jevne mellomrom 

og fortell at det er natt og at barnet må sove. Men ikke vær der inne i 

evigheter, det er å gjøre deg og barnet en bjørnetjeneste. Rollen som underholdningskelner 

eller kosebamse kan fort bli din hver eneste kveld, og så blir

du utslitt. 

Jeg husker vi var på restaurant, mannen min, vår førstefødte og jeg. 

Barnet mitt var 4 måneder, og vi hadde sett for oss en romantisk stearinlysmiddag 

mens han sov fredelig i vognen. Vi hadde pyntet oss for hverandre, 

kvelden var lun og lys, og vi hadde bestilt rødvin og biff. Akkurat den 

kvelden valgte poden å ha verdens lengste og mest intense skriketokt før 

han sovnet. Jeg vet ikke hvor mange runder jeg gikk med ham, på høyhælte 

sko på brostein, før jeg hoderistende kom tilbake til min mann. Så var 

det hans tur. Hoderistende tilbake. Da barnet endelig sovnet, og hele den 

utendørs restauranten trakk et lettelsens sukk, jeg hadde svettet bort all 

sminken og vrikket begge anklene og min mann spratt vinen, begynte noen 

å sette opp et stort lysanlegg over hodene våre. Blikket mitt vekslet nervøst 

mellom vognen og arbeiderne. Min mann, derimot, hadde bare mord i blikket. 

Hvis han vekker sønnen min nå, hveste han, så dreper jeg ham. 

Det var ikke sagt med glimt i øyet. Jeg satt halve middagen ytterst på stolen, 

mens min mann skulte bort på arbeideren. Denne kvelden kunne jeg fort ha 

blitt vitne til mord.

La det være mørkt i rommet. Små barn 

er ikke mørkeredde – det er det skrekk- 

filmene de eksponeres for senere som 

sørger for. Ved bleieskift – skift i halvmørket, 

helst i sengen, så ikke barnet våkner for 

mye. 

Barn er ulike og trenger ulike ting for å 

få sovne. Vår første skulle ha flaske med 

vann, den andre bamse og den tredje 

smokk. Prøv deg frem. 

Er barnet avhengig av musikk? Du 

trenger ikke synge deg hes hver kveld. Syng 

en sang eller to, og sett en musikk-CD på 

lav styrke etterpå. Du kan også ta opp deg 

selv på en CD og spille den for barnet. 

Lær deg tegnene på at barnet er trøtt 

– som regel gnir det seg i øyet eller tar seg 

til ørene og sjangler mer enn ellers. Noen 

unger blir også sutrete, mens andre blir 

fnisete og oppskrudd. 

Barn som ynker seg mye? Ofte ligger de 

bare og er urolige mens de sover – og du 

blir holdt våken unødig. Bruk ørepropper 

eller legg det i et annet rom. Når barnet 

skriker, hører du det likevel. 

Mange lar barnet sove ute om dagen, 

for at det skal få mest mulig frisk luft. Det 

er vel og bra, men barnet kan også våkne 

lettere av alle lydene. Hvis du kjenner at det 

er spesielt viktig for deg med en pause, legg 

barnet inne.

Hvorfor gjør ikke pappaen som 

jeg vil? 

Jeg pleide å le overbærende av nybakte foreldre og deres sykelige rettferdighetssans. 

Stressa og glefsete kranglet de om hvem som hadde skiftet den 

siste bleia, hvem som hadde glemt å vaske gulpeklutene og hvem som hadde 

sovet minst de siste nettene. Ikke rart folk går fra hverandre, tenkte jeg - og 

det er en kjensgjerning at småbarnsårene er tidspunktet da flest par går fra 

hverandre. 

Da jeg selv fikk barn, forsto jeg den barnlige rettferdighetssansen altfor 

godt. Når man får barn får man en felles arbeidsoppgave, døgnet rundt, som 

mesteparten av tiden er kjedelig, krevende og slitsom. Og da opprettes egogrensene 

raskt. Hvorfor i all verden skal du gjøre mer enn den andre, når du 

ikke får mer belønning? Har du ikke egentlig skiftet dobbelt så mange bleier? 

Og når hadde du sist en kveld ute? 

Som oftest er det slik at vi føler mannen tar for lite ansvar, og blir 

sure. Mannen på sin side, kan oppfatter oss som kjeftesmeller og besserwissere. 

Som vet best hvordan alt skal gjøres. Dessverre er det fremdeles 

slik at mor tar kommandoen på hjemmebane. Hun vet best hvor tykk vellingen 

skal være, når barnet skal ha på seg lue og hvordan bleien skal festes 

korrekt. I stedet burde vi gått ut av huset og la mannen gjøre tingene på sin 

måte. Eller snu ryggen til og se et annet sted. Kanskje er han ikke en like god 

multitasker som deg, som kan mate barnet i bæresjalet mens han bretter 

tøy og snakker i telefonen. Men han gir kanskje barnet mer oppmerksomhet, 

mer langsom tid. Kanskje må du finne deg i at bleien er festet annerledes, at

grøten er blandet sammen på en annen måte eller at klærne ikke matcher. 

Det gjør trolig ingenting for barnet. 

Den beste og enkleste måten å sørge for en rettferdig fordeling og 

forebyggelse av samlivsbrudd, er en mer rettferdig deling av permisjonen. 

Det viser alle statistikker, og det er også min erfaring. Faktum er at her i 

Norge er vi kvinner svært bortskjemte med lang permisjon. Island er det eneste 

landet i verden som har lengre svangerskapspermisjoner enn oss, og der 

er det obligatorisk med tredeling (mor tar en tredel, far tar en tredel og så deler 

de den siste delen). Vi har krav på betalt ammefri, og arbeidsgiveren plikter å 

tilrettelegge for dette. Dersom man har lang reisevei til jobb, er arbeidsgiver 

pliktig til å tilrettelegge, slik at man kan jobbe på toget eller ha kortere dager 

på kontoret. 

De færreste vet at den ettårige fødselspermisjonen i Norge ble innført 

på 70-tallet, med tanke på at mor og far skulle dele. Tabben Myndighetene 

gjorde var å la mor og far få styre dette selv, i den tro at de ville dele. 

Men hva skjedde? Mor tok hele permisjonen selv- og far lot henne. Nettopp 

derfor prøver myndighetene iherdig å føre ukene tilbake til far. Men moralsk 

sett har han hatt krav på permisjonen hele tiden. Det å skylde på økonomi 

er også et billig argument. Årsakene til at menn tjener mer er nettopp at det 

ikke er likestilling i arbeidslivet, og dette opprettholdes av mors lange permisjoner. 

Vi delte de to første permisjonene 50/50 mellom oss. Flere spurte 

meg rett ut som hvem som tok seg av barnet mens jeg var på jobb, som om 

de hadde glemt at barnet hadde en far. Med tanke på likestilling, har vi dessverre 

ikke kommet så langt som vi liker å tro. 

Å dele permisjonen var akkurat så lurt som jeg trodde. I begynnelsen, da 

jeg hadde permisjon, forsto ikke mannen min hvor sliten jeg var da han kom 

hjem. Og jeg var irritert fordi han ikke forsto noe av min verden hjemme. 

Da han begynte å være hjemme derimot, forsto han hvor slitsomme 

dagene kunne være. Han lærte seg også å stole på seg selv som omsorgsperson 

for barnet, og tok mer ansvar. Forholdet mellom ham og barnet ble 

bedre, og det samme ble forholdet mellom ham og meg. I dag har jeg fått en 

mann som lett håndterer å ha tre barn alene hjemme, så jeg kan dra på tur 

med venninner. Jeg har barn som like ofte løper til ham når de trenger en 

brødskive eller plaster på såret, og som ikke klamrer seg til buksebeina mine 

hver gang jeg skal noe sted. Du høster det du sår, rett og slett.

Det kan lønne seg, økonomisk sett, å ta 

ut permisjonen som 100 prosent – og eventuelt 

ta ulønnet permisjon i tillegg. Sjekk 

nøye med NAV før du tar en avgjørelse, 

det er veldig vanskelig å gå tilbake på det 

etterpå.

Hvor ble det av romantikken? 

Enkelte mennesker går med den oppfatningen at det er romantisk å få barn. 

Noen forsøker til og med å redde forholdet med en baby. Sannheten er at et 

forhold bør være svært sterkt for å tåle et barn, særlig et krevende kolikkbarn. 

Når man blir foreldre rives de rosa brillene raskt av. 

Ja, det er romantiske stunder også, noen få stunder med fred og 

ro der man stolt kikker ned på sitt felles avkom. Men det er kun en liten 

prosent av tiden. Resten dreier seg om hvem som skal stå opp når barnet 

skriker om natten, hvem som skal skifte bæsjebleia, hvem som skal plukke 

opp smokken, hvem som skal lage grøt. Trøst deg med at senere blir det 

trassanfall, dotrening og hausing frem og tilbake til barnehagen. 

Løsningen er pauser. Små oaser med tid og rom der dere kan 

dyrke hverandre litt. Mannen min og jeg har en regel på at vi har minst en 

kjærestetur helg i året, helst to, der vi kan dyrke forholdet uhemmet. Heldigvis 

har vi hatt mulighet til det, med snille besteforeldre på hver side. Har 

dere ikke det, så sørg i alle fall for å dra på kino av og til, gå ut og spis, eller 

gjør noe morsomt etter at barna har lagt seg. Da får dere også muligheten til 

å se at et ikke er dere to det er noe i veien med, men situasjonen hjemme. 

Shop klær! Gå på konserter! Spis ufornuftig! Ha sex! Slike stunder kan dere 

leve forbausende lenge på, og glede dere til når sirenen er skrudd på fullt i 

huset og du synes verden bare er gulp og bleier.

Kommer vi aldri ut av Vest-Europa 

igjen? 

Slik Helsevesenet i Norge omtaler babyer og utenlandsreiser, skulle man 

tro det ikke vokste opp barn i andre land, og at man bør vente til barna har 

begynt på skolen før man kan dem med seg over svenskegrensen. 

Vår førstefødte hadde fløyet 14 ganger før han fylte to år, og smilte 

verdensvant til flyvertinnene hver gang han steg inn i flyet. Først var han med 

på rundreise i Asia da han var fire måneder. Det ble en fantastisk tur, der vi 

opplevde mye og ble sammensveiset som en familie. For sikkerhets skyld 

rådførte jeg meg med en barnepsykolog før vi dro. Han var klar i sin tale: 

Så lenge dere er rolige og trygge, vil barnet være det samme. Og poden var 

rolig og harmonisk hele turen. Rundt ham svinset to brune og blide foreldre 

som hadde tid til ham hele tiden. 

Barn skulle ikke begrense våre liv, ble vi enige om før fødselen. Nei 

vel. Men det lønner seg å planlegge litt, fikk vi lære. Først gjorde vi den tabben 

at vi bestilte tur til en tropisk øy som var full av malariamygg. Myggen 

var ikke av den uskyldigste sorten heller, men såkalt hjernemalaria. Etter 

hvert som jeg stirret på den forstørrede myggen på nettet, som lignet et 

monster med en diger snabel, og leste om hvordan den kunne spise opp hele 

hjernemassen til et menneske, ble jeg mer og mer redd. Jeg så for meg at 

den snek seg inn under myggnettingen til babyen om natten, og dagen etter 

våknet han opp med en halv hjerne. Etter noen netter hvor jeg våknet opp 

og badet i min egen svette, endte det med at vi avbestilte hele turen. Det 

hadde ikke blitt ferie hvis jeg skulle gått rundt med panisk blikk og barnet på 

armen, innpakket som en mumie. 

Vår sønns hjerne kostet oss noen tusen, ettersom vi ikke hadde 

avbestillingsforsikring. Jeg ville selvsagt ha betalt en million, om så skulle være. 

Men hadde vi brukt våre egne hjerner, kunne vi sluppet å betale noe i det 

hele tatt. 

I stedet valgte vi å reise til steder der det var et godt utbygget helse-

vesen, og vi følte oss trygge på at babyen enkelt ville få hjelp dersom det 

skulle være noe. 

Du kan uansett ikke sikre deg mot alt. Jeg husker en gang vi skulle fly 

med propellfly fra Bali til Kuala Lumpur. Etter en humpete flytur, der poden 

hadde fortært en flaske melk, hadde vi kommet oss frem til flyplassen og 

sjekket inn alt. Det er ikke nødvendig med noe ekstra skift for den lille turen, 

sa vi bråkjekt. Men i det vi skulle gå gjennom sikkerhetskontrollen, åpnet 

poden munnen og badet min mann i sur melk. Han hadde ikke annet valg enn 

å løpe inn i en suvenirbutikk på den knøttlille flyplassen og kjøpe en grusom 

t-skjorte med akvariefisk på, to størrelser for liten. 

Kos dere på turen. Men husk at det ikke er ferie dere er på. I realiteten har 

dere fått betalt av den norske stat for å være omsorgspersoner for et lite 

menneske. Mange ser ut til å glemme at skriking, bleieskift og nattevåk er 

blindpassasjerer. Likevel: Alt er litt lettere når solen skinner og man slipper å 

stirre på regningsbunken.

Sovekrybbe på fly er populært. Bestill 

god tid i forveien! 

Det kan være rimeligere å kjøpe vogn 

når dere kommer frem enn å ta med egen. 

I enkelte land er det ikke ordentlige 

barnestoler. Det kan derfor være lurt å ha 

med en barnestol i tøystoff (fåes kjøpt i 

store babybutikker), som du kan tre over en 

vanlig stol og dermed gjøre den om til en 

barnestol. 

Enkelte flyselskap tillater bilstol på turen, 

hvis det passer flysetene. Det kan være 

praktisk og trygt for barnet å sitte i sin egen 

stol på flyet, og dere har bilstol når dere 

kommer frem (langt fra alle taxier og biler i 

andre land har dette).

Er bleier bleier? 

I vår familie er det mannen min som er den selvoppnevnte bleiemesteren. 

Som regel er det jeg som har klumset med bleiene så barna tisser utenfor, og 

så får den ”klønete” pappaen skylden. 

– Pappa, nå har du satt på bleien skjevt igjen, sier de ansatte i barnehagen, og 

smiler overbærende. 

Min mann kan ta støyten for mye, men grensen går ved min bleieslumsing. 

– Det er ikke jeg, det er mammaen, retter han, og gjør personalet like forvirret 

hver gang. 

Av en eller annen grunn klarer jeg alltid å kjøpe bleier i feil størrelse 

Enten kjøper jeg for store, slik at barna nesten ikke klarer å gå. Eller 

jeg kjøper dem for små, så de tisser utenfor og får gnagsår i skrittet. Og når 

jeg endelig har kjøpt riktig størrelse, har jeg kjøpt feil type. Var jeg ikke klar 

over hvor styrete det var for barnehagen å skifte trusebleier fremfor vanlige 

bleier, når alle ytterklærne måtte av og på hver gang? Og hvorfor kjøpte jeg 

ikke bleiene som var på tilbud? En gang spurte han meg i fullt alvor, om jeg 

kjøpte feil bleier bare for å provosere ham.

Noen ganger må det sterkere skyts enn 

sink til. Det finnes en salve på apoteket 

som heter Inotinol (brukes opprinnelig mot 

hemoroider), og er ypperlig for å reparere 

sår hud i en fart.

Trenger jeg en mellommåltidsboks? 

Tenk deg om: Trenger du virkelig en mellommåltidsboks? Kan ikke like gjerne 

bananen være i skallet sitt? Eller kanskje du kan bruke en høyst ordinær 

matboks? 

Babyer er ikke mystiske romvesener som trenger spesialutstyr ingen 

har hørt om. Fremdeles er det slik at en tomflaske med rå erter kan fungere 

som en rangle, og hundeposer kan lett erstatte bleiebøtta. Det er nok av 

utstyr å ruinere seg på likevel, og som du må ha. 

Jeg har forsøkt å lage en liste over hva du trolig ikke trenger 

til poden: 

Bleiebøtte (bruk hundeposer og den vanlige søppelkassen. Hygienisk og lettvint) 

Mellommåltidsboks (hva er galt med den gode, gamle matboksen?) 

Stellebord (i prinsippet kan du bruke et håndkle på gulvet, eller en benk) 

Krybbe (sprinkelseng fungerer fra første stund, særlig hvis du setter ”gyngeføtter” 

under) 

Leker (tomflasker med noe skranglende inni og kjøkkenredskaper er like morsomt 

det første året) 

Lekegrind (hva skal du med det, så lenge du ikke har dyr? Kjøp en hoppestol i 

stedet, som du kan henge opp akkurat der du befinner deg) 

Badebalje (bad barnet i vasken eller i badekaret) 

Kjøpt brukt. Det finnes en rekke bruktbutikker, 

der du får kjøpt fint tøy og annet 

utstyr til babyer. De første månedene vokser 

de seg ut av størrelser på et blunk, så det er 

ingen vits i å kjøpe nytt. Vogn og andre store 

ting kan også kjøpes brukt. Se for eksempel 

på www.finn.no. Bilseter skal du være mer 

forsiktig med, kjøp nytt eller av noen du 

kjenner godt.

Må alt være økologisk? 

Som mange andre førstegangsforeldre var jeg en periode småhysterisk hva 

kosthold angikk. Jeg, som aldri har høstet en frukt, rensket frukttreet i hagen 

og laget hjemmelaget eplemost. Jeg satte av en kveld i uka til å tilberede 

barnemat – laget fet fisk, magert kjøtt, grønnsaker og sunne oljer, og porsjonerte 

på glass som jeg fryste ned. I ettertid ser jeg at jeg oppførte meg 

som Martha Stewart på speed. Det gikk i speltbrød og brokkolistappe, og 

jeg syntes jeg skeide ut da jeg ga ham tørket ananas fra helsekosten. Jeg 

skal gladelig innrømme at jeg har blitt rundere i kantene etter hvert. Opp 

gjennom har jeg brukt alle triksene jeg trodde jeg aldri skulle gjøre: Matet 

dem med sjokolade på flyet så de skulle sitte i ro (noe som selvsagt fikk stikk 

motsatt effekt - de var som sprettballer mellom serveringsvognene i stedet), lokket 

dem med is for å få dem hjem fra barnehagen og gitt dem Biola på flaske om 

natten for å få dem til å roe seg i sengen. I nødens stund nytter det ikke med 

økologiske havrekjeks. 

Den supersunne linjen, med esekielbrød og hirsegrøt, skled mer og mer 

ut etter hvert som den førstefødte ble større og ungene strømmet på. Jeg 

hadde rett og slett ikke det samme overskuddet til å være idealistisk. Makrell 

ble til fiskepinner og kylling ble til pølser. Soyamelk hadde en tendens til å 

bli til sjokolademelk og vann ble til saft. Jeg – som hadde sverget at de aldri 

skulle få i seg så mye som et sukkerkorn! Men i en periode der jeg hadde 

vært like sløv som jeg en gang var idealistisk, hentet jeg meg inn igjen. Saft ble 

atter til vann – og av og til litt annet. Og det ble pølser og kylling og makrell 

og fiskepinner om hverandre. Og jeg synes ikke det gjorde så mye at barna 

fikk kaker når de var på besøk hos noen – men de fikk det ikke hjemme. 

Tranen har jeg imidlertid tviholdt på oppi det hele, klamret meg til 

som den siste rest av god samvittighet.

Små barn er kresne. Noen ganger 

spiser de bare gulrøtter, en annen gang 

bare kylling. Det jevner seg som regel 

ut. Noen barn spiser ekstremt lite. Vår 

størstemann spiste nesten ingenting det 

første året. Han fulgte ikke kurven og 

måtte få ekstra fett på tåteflaske. Men 

han har blitt akkurat like stor og frisk 

som de andre to.

Må jeg trille hver dag? 

Nei, selvsagt må du ikke det. Du trenger ikke å trille i det hele tatt, hvis du 

ikke har lyst. Jeg husker jeg slepte meg ut med den førstefødte fra første dag 

med det digre bælverket av en ”førstegangsforeldre-vogn”. Den lignet en 

tanks. 

Barnet sover som regel mye den første tiden, så det vil ikke få med seg stort 

av trilleturen likevel. Verden skal utforskes senere. Du kan derfor like gjerne 

sette barnet en times tid på verandaen. Så lenge det ikke er10 blå kan barnet 

sove ute også. For det er viktig at barnet kommer en tur ut, og helst hver 

dag. Når barnet blir eksponert for daglys, lærer det seg bedre å skille mellom 

dag og natt, og det kan bety verdifull søvn for deg. 

Vår førstemann ble født i februar, i en periode det var snøstorm 

omtrent hver dag. Jeg skjøv den store, klumpete vognen oppover hvite, glatte 

bakker med skjelvende bein. Snøen pisket i ansiktet, hunden virret fra side 

til side foran vognen og satte fast båndet i hjulene, og poden skrek hysterisk 

fordi teppet var blåst vekk og han fikk snø i ansiktet. 

Ingen av oss hadde glede av disse turene. Etter hvert forsto jeg at det 

var helt greit å være hjemme i stedet. Det går alltids an å rugge barnet i søvn 

i vognen utenfor vinduet. Eller ta med seg bilstolen og barnet til butikken, og 

sette ham ut på verandaen etterpå. Eller rett og slett være så gærne at dere 

er inne en hel dag. Barnets lunger krymper ikke av den grunn.

Vil vårt fredelige husdyr forvandle 

seg til et blodtørstig udyr? 

Husdyrene fungerer ofte som barn før man får barn selv – og har en tendens 

til å gå mer for lut og kaldt vann når menneskebarna kommer. Selv 

maste jeg meg til en liten og søt Cavalier før vi fikk familieforøkelse. 

Vi hadde ikke før anskaffet oss valpen før stillingen jeg ønsket som redaktør 

ble ledig og jeg ble gravid – i den rekkefølgen. Dermed var valpekurs og 

lange turer brått en saga blott. Heldigvis insisterte han på en liten og familievennlig 

hund, mens jeg forsøkte å mase meg til en Sankt Bernhardshund 

(!). Nå tenker jeg med gru på en kjempehund som kunne ha kvalt ungene ved 

bare å legge seg ned. 

Hunden vår har både vært lekekompis og kosebamse for barna. Og 

tålmodigheten selv. De har løpt foran ham med mat i hendene, brukt ham 

som skammel, dratt ham i ørene, tatt mat ut av munnen hans – og jeg vet 

ikke hva. Han har aldri tatt igjen, bare gått og gjemt seg når det har blitt for 

mye. Vi har ikke måttet beskytte barna mot ham, men ham mot barna. Det 

ordtaket om aldri å snu ryggen til hund og barn sammen, er like dumt om 

all annen generalisering. Jeg stoler mer på hunden vår enn på mennesker jeg 

ikke kjenner. Andre barn kan bite, voksne kan slå. Men hunden vår har aldri 

vært i nærheten av dette, selv om han sikkert har hatt lyst. 

Da den førstefødte var liten, og det bare var ham og hunden, trodde naturlig 

nok poden han var en hund – og hunden at han var et menneske. Gutten 

rullet seg rundt på ryggen og krabbet rundt med ting i munnen. Og hunden 

lå i sofaen og så på barne-tv og forsøkte å komme seg opp i badekaret. Og 

alt poden ikke ville ha av grønnsaker og skorper gikk til hunden. Jeg har ikke 

tall på hvor mange ganger jeg har sett de små hendene, som lyn under bordet 

til hunden, og hunden like rask med å gumse det i seg. Et uslåelig samarbeid 

mellom dyr og menneske.

La de som passer hunden eller katten 

mens dere er på sykehuset, ta med seg 

noe som barnet har hatt på seg og la dyret 

lukte på det. Slik blir hunden litt kjent med 

barnet før han kommer hjem. 

Gi dyret et sted i huset der det får være 

helt i fred, det er forbudt sone for barn. 

Lær barnet at det skal la dyret være i 

fred i matsituasjoner. Dyr har instinkt og 

mye av instinktet går ut på å beskytte 

maten sin. Pass også på at barnet ikke 

skremmer eller bråvekker dyret, det kan 

instinktivt få dyret til å forsvare seg. 

Katter kan legge seg oppå spedbarn og 

kvele dem. Sørg for å legge barna til å sove 

et sted der katten ikke kommer til. Og pass 

på øynene til barna. Katter har en tendens 

til å leke med alt som rører seg, og de har 

skarpe klør.

Etterord 

Det er mye jobb med små barn. Av og til føler jeg at jeg går til grunne. Jeg 

pleier å kalle det mine små, kontrollerte sammenbrudd. Men er det verdt 

det? Ja, absurd nok er det verdt det. Jeg sier som en venninne av meg: ”Å 

være mor er slitsomt. Men det er stunder av lykke som er sterkere enn noe 

annet jeg har opplevd”. For min del har det vært som en merkelig prosentforskyvning: 

I begynnelsen var det 1 prosent koselig og 99 prosent jobb. I 

løpet av det første leveåret snudde dette gradvis, så positivprosenten gikk 

opp og negativprosenten ned. Så er det bare å lene seg tilbake og vente på 

tenårene.

I absurde omstendigheter

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?