I absurde omstendigheter

Jeg savner meg ikke syk etter
barnet mitt. Hva er galt med meg?
Mange så rart på meg da vi reiste fra sønnen vår en helg før han var fylt to
måneder. Jeg sto i miniskjørt i baren på et cruiseskip og tok meg en etterlengtet
drink, mens jeg visste at sønnen min hadde det som plommen i egget
hos mine foreldre. Gjør det meg til en dårlig mor? Jeg hadde snudd båten
med bare nevene hvis jeg hadde hatt den minste mistanke om at han ikke
hadde det bra. Men etter ni måneder med en sprellende leieboer i magen og
to måneder med lite søvn, skriking, mislykket amming og hele livet snudd på
hodet, syntes jeg både drinken og friheten smakte fortreffelig.
Hvis du er så heldig å ha gode besteforeldre, eller andre snille slektninger,
benytt deg av det. Å være foreldre er et krevende arbeidsfellesskap
som kan ta drepen på et hvert forhold. Så lenge barnet har det bra, kan
atskillelsen være et særkomment avbrudd for begge parter, og en koselig
stund for besteforeldre med overskudd.
Som regel blir barna langt fra vanskjøttet hos besteforeldre. Det å
fryse på en finger er ikke så langt fra livsfarlig, og har barnet grått en gang for
mye er det ikke lenge før de slår opp ”kriseterapi for babyer”. Engstelsen er
der når barna er hjemme også. En kveld ringte mamma og lurte på om jeg
husket å lukke dodøren.
– Dodøren?
– Ja. Tenk om gullklumpen kommer seg inn på do, lurer på hva vannet nederst
i skålen er for noe, stikker hodet nedi for å sjekke, setter fast hodet og
drukner?
Da jeg ikke svarte øyeblikkelig, målløs av sjokk og samtidig litt imponert av
min mors fantasi, la hun advarende til:
– Ja, for du vet vel at små barn kan drukne i løpet av sekunder?